Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
I 1803 fikk Amund Nielsen Lillegaarden skjøtet på Lillegården med Hasler av sin stefar, Hans Isachsen, for 450 riksdaler. Eiendommen hadde tidligere tilhørt hans far, Niels Amundsen (ca. 1750-1787).
Amund Nielsen (ca. 1780-1835) giftet seg første gang i 1802 med Karen Halvorsdatter (1779-1815). Hun var datter av Halvor Nielsen Siljan.
Amund og Karen hadde disse barna:
Karen Halvorsdatter døde av tuberkulose i 1815. Amund Nielsen giftet seg året etter med Karen Jacobsdatter (ca. 1788-1848). Hun var datter av Jacob Andersen på Solli i Gjerpen født på Nordal) og Inger Olsdatter fra Nordre Lunde.
Amund og Karen hadde disse barna:
Utenom gården drev Amund Nielsen skyss- og poststasjon på Lillegården. Postveien gikk like forbi husveggen, og rett ovenfor lå de beryktede Lillegårdskleivene med sine bratte heng og bråe svinger. Veien ble omtalt som de reisendes skrekk. I 1830-årene ble kleivene bygd om, og en fikk da et rettere løp og mindre steile heng.
En postsekk forsvant på Lillegården. Ingen kunne forklare hvordan det gikk til. En mistenkelig passløs person ble anholdt, men ingenting kunne bevises. Dette førte til at posttransporten ble overført til Wetle Nielsen på Slevolden under Bjørkevold.
Amund Nielsen døde i 1835. Det ble året etter holdt avsluttende skifte etter ham. Boet eide 10½ skinn i «Birkevold med Traaholdt». Denne eiendommen ble verdsatt til 1000 spesidaler. Boets samlede inntekt var på 1310 spesidaler, 2 ort og 23 skilling. Etter at utgiftene var betalt, var det 235 spesidaler, 1 ort og 14 skilling tilbake.
Eiendommen ble utlagt den eldste sønnen, Niels Amundsen. Han fikk skjøtet for 1000 spesidaler.
Niels Amundsen (født 1803) giftet seg første gang i 1838 med Karen Jacobsdatter Døvik (1820-1848).
Niels og Karen hadde disse barna:
Karen Jacobsdatter døde i 1848. I skiftet etter henne ble hjemmelsbrevet utlagt stervboenkemannen, Niels Amundsen, for 4500 spesidaler.
Niels Amundsen giftet seg andre gang i 1854 med Berthe Kirstine Andersdatter Hægna (1829 -1857).
Niels og Berthe Kirstine hadde en sønn: Amund, født 1854
I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» under avsnittet om «Haarfrisuren» blant annet dette (side 115): «Paryk brukte kun etpar mænd i Eidanger, nemlig Halvor Gata, Nils Lillegaarden og lensmand Stridskleiv, men i alm. lot folk «maanen» skinne».
Da enken etter Wetle Nielsen Slevolden, Anne Marie Andersdatter, døde, ble skyss-skafferiet igjen underlagt Lillegården. Niels Amundsen ble ny skyss-skaffer.
Niels Amundsen var med i Eidanger herredsstyre i en periode (1848-1849). Han ble flere ganger nevnt som takstmann for brannkassen.
På midten av 1850-tallet gikk post- og skyss-stasjonen over til å bli fast stasjon på Lanner. Her overtok Søren Stoesen pliktene mot en fast betaling. Fra den tid drev Niels Amundsen bare som gårdbruker og skogeier.
Etter at Niels Amundsen hadde overtatt eiendommen i 1836, utstedte han i 1837 to festesedler. Anders Sørensen og etterkommere fikk i 1837 festeseddel på plassen «Herregårdsstrand» for 15 år. Den årlige avgiften ble satt til 12 arbeidsdager eller 1 ort og 8 skilling for hver dag.
Samme år fikk Lars Nielsen Hasler og hustru festeseddel for levetid på jordstykkene «Haslermoen» og «Ravnehullet». Årlig avgift var 10 arbeidsdager eller 1 ort og 8 skilling for hver dag.
«Birkevold» hadde fra gammelt av hatt matrikkelnummer 32. I 1838 ble dette nummeret forandret til 1. Løpenummer 1, «Birkevold», med Niels Amundsen som oppsitter, hadde en gammel skyld på 10½ skinn. Denne skylden ble i 1838 revidert til 3 daler, 4 ort og 9 skilling.
Herredsstyret i Eidanger holdt fra først av sine møter på Lillegården som tidligere hadde vært tingsted og lensmannsgård (til 1787). Den to-etasjes bygningen hadde en stor stue i hver etasje. Disse værelsene (8 m × 8 m) var de største beboelsesrommene i Eidanger. I 1855 ble det i andre etasje holdt et massemøte av amtmann Aall om skyssordningen i herredet. Den gamle bygningen ble omkring 1880 nedrevet av daværende eier, Amund Sørensen.
I 1850 ble det holdt en skylddeling på gården. Da ble løpenummer 1 b, Hasler, skilt ut med en skyld på 2 ort og solgt til Jacob Jacobsen. Denne delen ble lagt sammen med Jacobsens øvrige eiendom under Lille Døvik. (Se bruksnummer 2.)
Under Lillegården hørte det omlag 1400 dekar skog. Niels Amundsen var derfor svært interessert i å drive tømmer til egen sag. I mars 1853 sendte han en søknad om bevilling til å oppføre en utskipningssag på sin gård. Formannskapet bemerket følgende til denne søknaden:
«Da et lignende andr. nylig har været under behandling, skal vi i tilfælde, at begge andr. ikke naadigst skulde bli indvilget, oplyse hvilken av dem der i tilfælde burde gis fortrinet. Da den i N. Lillegaardens andr. omhandlede saug vil komme til at ligge særdeles bekvæmt til især for skur fra Bjørkedalen, hvilket bygdelag bestaar av meget skovrike trakter, likesom bruksveien til sjøen fører like der forbi, kan det næsten med sikkerhet antas som givet, at saugen hovedsagelig vil bli optat med skur for sognets gaardbrukere.
Med hensyn til vandkraften, da er den ikke saa ganske ubetydelig og vil være tilstrekkelig i længre tid høst og vaar. Forsaavidt altsaa, at ikke begge andr. skulde bli indvilgede, er det vor bestemte formening, at Nils Lillegaardens saug burde gis fortrinet uagtet begge bruk vil komme til at ligge bekvemt til baade for hjemmeskur og for avskibning.
(J. S. Hvalen etc).»
Året etter ble all sagskurd fri i Norge. Niels Amundsens sag ble bygget rett ovenfor Herregårdstranden, - nede ved bekken. Den var i bruk til ut i 1870-årene.
Alt i 1847 hadde Niels Amundsen skaffet seg en dekksbåt. Den het «Geir» og var på 3 komerselest. Båten gikk med varer på kysten og til Danmark. Etter at Niels Amundsen fikk bygget sin egen sag, ble båten brukt til befraktning av egne materialer.
Det ble en trivelig tid på Lillegården med gode arbeidsvilkår. Av den grunn fikk gården mange strandsittere som satt friere enn de vanlige husmennene. Det var særlig på Herregårdstranden at det ble bygslet grunn og bygd hus. De fleste av de tilreisende arbeidet på saga eller som skipsbyggere på Prestegrunn og Nystrand.
Det ble på 1850-tallet utstedt en rekke festesedler. Anders Olsen Herregaardstrand fikk i 1851 festeseddel på to jordstykker mot en årlig avgift på 4 spesidaler og 8 arbeidsdager. Året etter fikk Arve Johnsen Langangen festeseddel på 4½ mål jord på den såkalte «Herregårdsstrand» under Lillegården mot en årlig avgift på 2 spesidaler, 4 ort og 2 arbeidsdager. I 1853 fikk Ole Christoffersen Kokkersvold festeseddel på et jordstykke på Herregårdstrand mot en årlig avgift tilsvarende den Arve Johnsen fikk.
Anders Olsen Herregaardstrand fikk i 1854 festeseddel på to jordstykker eller løkker på Herregårdstranden mot en årlig avgift på 4 spesidaler og 8 arbeidsdager. Året etter fikk John Børresen grunnseddel på 4½ mål jord på Herregårdstranden mot en årlig avgift på 3 spesidaler og 3 ort. Etter festerens død skulle ½ mål som hustomt følge huset mot en årlig avgift på 1 spesidaler. - I 1857 fikk Søren Nielsen Rødningen for seg og sin kones levetid festeseddel på et jordstykke i Herregårdstranden mot en årlig avgift på 18 ort og 4 arbeidsdager. Også i dette tilfellet ble det tinglyst en ordning lignende den forannevnte etter festerens død.
I 1862 fikk John Andersen og kone festeseddel for deres levetid på et jordstykke i Herregårdstranden mot en årlig avgift på 6 spesidaler og 4 arbeidsdager. Samme år fikk Lars Andersen grunnseddel på en hustomt for en årlig leie på 1 spesidaler, samt for hans og hustruens levetid på et jordstykke mot en årlig avgift på 2 spesidaler.
Senhøstes i 1862 bestemte Niels Amundsen seg for å selge Lillegården og begynne med handel i Brevik. Den 4. februar 1863 tinglystes skjøtet til Peder Pedersen Sundsaasen for 6000 spesidaler. Niels Amundsen flyttet etter dette til Brevik sammen med tre barn, Anne Margrethe, Karen Kirstine og Amund.
Peder Pedersen (født 1840) var sønn av Peder Nielsen Sundsaasen og Petronelle Christensdatter Bentsrød. Han giftet seg i 1863 med Maren Kathrine Andersdatter (1839-1871). Hun var datter av Anders Jacobsen Nordal.
Peder og Maren Kathrine hadde disse barna:
Under folketellingen i 1865 bodde det ei tjenestejente på gården. Hun het Ingeborg Sørensdatter (født ca. 1847).
Herredsbeskrivelsen som ble avholdt samme år som folketellingen fant sted, viser at Lillegården hadde en skyld på 3 daler, 2 ort og 9 skilling. Eiendommen var på 108 mål åker og dyrket eng. Ved gården var det 22 mål naturlig england. Det hørte en utslått med til bruket. Den fantes 3/8 mil fra gården og lå noe frostlendt til.
Årlig utsæd av enhver sædart var på 3 tønner havre, 3/8 tønne hvete, ¼ tønne bygg, ¼ tønne rug og 10 tønner poteter. Avlingen viste 5 fold havre, 6 fold hvete, 7 fold bygg, 8 fold rug og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 60 skippund høy.
På gården var det 1 hest og 4 kyr. Dyrene hadde en havnegang som var tilstrekkelig.
Det fantes skog på eiendommen. Den årlige nettofortjenesten av gran og furu var omtrent 45 spesidaler.
Gården lå ved hovedveien og sjøen. Avstanden til Porsgrunn ble oppgitt til 3/8 mil. Bruket var alminnelig lettbrukt og dyrket. På eiendommen var det et vannfall med liten betydning. Herredskommisjonen foreslo som en konklusjon på sitt arbeid, å heve skylden på eiendommen til 3 daler, 4 ort og 6 skilling.
I 1865 gikk et grunnbrev fra Peder Pedersen til Niels Nielsen på ½ mål til hustomt mot en årlig avgift på 1 spesidaler. Ved siden av ble det leid bort 2½ mål jord til samme person for hans levetid mot en årlig avgift på 2 spesidaler og 2 arbeidsdager.
Branntakst over husene på gården ble holdt i 1868. Det fantes da:
En 2-etasjes våningsbygning, tømret, 14-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 17 alen lang - 12 alen bred - 8 alen høy. Nederste etasje inneholdt 1 stue, 1 kammer, 1 kjøkken med skorstein og hovedrør. Øverste etasje inneholdt 1 stue og 3 kamre. Ved den ene enden av våningsbygningen stod et tømret kammer som hadde en vegg felles med resten av våningsbygningen. På den motsatte siden av våningsbyningen var et bislag, oppført av bindingsverk. Under bygningen grunnmur av gråstein med kjeller. Våningsbygningen ble taksert for 630 spd. En bryggerhusbygning, tømret, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, inneholdt bryggerhus med skorstein og bakerovn. I forbindelse med bryggerhusbygningen var et vedskur, oppført av bindingsverk, bord- og tegltekt. Bryggerhusbygningen og vedskuret ble taksert for 80 spd. En stolpebod, tømret, bord- og tegltekt, 10 alen lang - 9 alen bred - 4 alen høy, innredet med kornloft. Stolpeboden ble taksert for 60 spd. En uthusbygning, tømret, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 22½ alen lang - 9 alen bred - 5½ alen høy, inneholdt 2 lader og 1 låve. I forbindelse med uthusbygningen var en skottlade, oppført av bindingsverk, et vognskur, oppført av bindingsverk, en stall, tømret, et fehus, tømret, et grisehus, tømret. Hele uthusbygningen med tilstøtende bygninger ble taksert for 180 spd. Et vedskur, oppført av bindingsverk, ble taksert for 30 spd.
Maren Kathrine Andersdatter døde etter en fødsel i 1871. Skiftet etter henne ble avsluttet 18. januar 1875. Eiendommen ble for en takst av 5000 spesidaler utlagt enkemannen, Peder Pedersen.
Peder Pedersen giftet seg andre gang i 1875 med Karen Kristine Andersdatter Nordal (født 1842). Hun var søster av hans første kone.
Peder og Karen Kristine hadde disse barna:
I perioden fra 1864 til 1869 fungerte Peder Pedersen som kasserer for fattig- og skoleregnskapet i Eidanger. Han kom første gang med i herredsstyret i 1882 og ble valgt inn for de kommende fire to-års periodene. I to perioder virket han dessuten som varaordfører (1874-75 og 1878-79).
Peder Pedersen var en av de best stilte bøndene i Eidanger. Han drev med kjøp og salg av skog og skuter under den tysk-franske krigen i 1870-årene. Da krigen sluttet, kom det et økonomisk krakk som knekte hele 22 bønder i bygda.
Peder Pedersen var med i et skipskjøp som ble seilt til konkurs. Dette førte til at han så seg nødt til å selge gården. Den ble i 1878 solgt til Jacob Nielsen Siljan for 27 000 kroner. Etter salget bodde han en tid på Stridsklev. Senere dro Peder Pedersen med sin familie til Amerika. Den eldste sønnen, Peder, ble igjen i Norge.
Jacob Nielsen hadde tidligere bodd på Søndre Siljan. (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.) På grunn av de vanskelige tidene greide ikke Jacob Nielsen å sitte med gården. Bruket ble på begynnelsen av 1880-tallet solgt til Amund Sørensen. Jacob Nielsen reiste straks etter sammen med sin familie til Amerika hvor han hadde mange kjente og slektninger.
Amund Sørensen kom fra en sjømannsfamilie hvor de fleste avanserte til skipsførere. Slik gikk det også med ham selv. Amund Sørensen bodde noen år på Siktesøya. (Slektsoversikten er tatt med under dette bruket.) Senere kjøpte han Myragården på Breviksåsen hvor familien bodde i en årrekke. Han drev da med iseksport og skipsrederivirksomhet.
I 1860 kjøpte han den store gården Raschenborg og skipsverftet Øvre Bien i Porsgrunn. Disse eiendommene lå på hver side av elva, like ved brua. Fem år senere solgte han dette til Hans Gregersen. Selv kjøpte han Menstad gård og flyttet dit sammen med sin familie. Her drev han med skipsbygging ved siden av rederivirksomheten.
Etter at han hadde kjøpt Lillegården, flyttet han dit sammen med familien sin. I 1885 kjøpte Amund Sørensen også Lanner med Rydningskleven og Østskogen (senere bruksnummer 10 og 11.) Han ble da en betydelig skogeier og drev handel med tømmer som han fraktet på egne skip.
Matrikkelen av 1889 gav «Bjerkevold» gårdsnummer 1. Løpenummer 1 a, «Lillegården», med Amund Sørensen som eier, fikk bruksnummer 1. Skylden på eiendommen ble revidert fra 3 daler, 1 ort og 20 skilling til 10,38 mark. Amund Sørensen eide dessuten bruksnummer 4 som fikk revidert sin skyld fra 1 skilling til 2 øre og bruksnummer 10 og 11, Lanner. Bruksnummer 4, Lillegården, ble kjøpt fra Lille-Døvik i 1882.
Etter Amund Sørensens død ble Lillegården (bruksnummer 1 og 4) i 1897 solgt av skifteforvalteren i dødsboet til et konsortium bestående av Amund Larsen Lanner, Søren Johnsen Prestestrand, Ole Johnsen Prestestrand og Ovart Olsen Prestestrand for 24 000 kroner. Amund Larsen hadde året før kjøpt Lanner.
I 1898 var «Den norske omstreifermisjonen» på leting etter en passende eiendom for drift av et hjem for omstreiferbarn. De mente at Lillegården kunne være et passende sted.
Organisasjonen var ikke interessert i skogen, så den ble holdt utenfor handelen (bruksnummer 30). Eiendommen forøvrig med strandplassen Døvik (bruksnummer 4) ble kjøpt for 13 000 kroner, mens skogen ble overtatt av Amund Larsen Lanner og hans sønn, Søren Amundsen.
Husene på gården ble ombygd og utvidet for sitt formål. I 1902 var hjemmet ferdig og ble tatt i bruk. Matrikkelen av 1905 viser at bruksnummer 1 hadde en gjenværende skyld på 4,61 mark. Bruksnummer 4 hadde en uforandret skyld på 2 øre.
Generalsekretær Lyngstad har i «Festskrift for Eidanger» (utkom i 1937) skrevet om Lillegården barnehjem (side 86-88):
Norsk misjon blandt hjemløse (tidligere: Den norske omstreifermisjon) blev stiftet 1. juli 1897 av sogneprest Jakob Walnum med formål å arbeide blandt omstreifere og andre hjemløse i Norge. Sogneprest Walnum så det som en hovedopgave for misjonen å ta seg av omstreifernes barn, for at de gjennem en god og kristelig opdragelse kunde bli nyttige og bra samfunds-mennesker.
I 1898 kjøpte misjonen eiendommen Lillegården i Eidanger med påstående hus for kr. 13,000.00. Til eiendommen hørte en jordvei 160 mål. Eiendommens hus var for litet til barnehjem, og våren 1900 lot misjonen byggmester Thorsen - Torjussen føre op en større utbygning, som kom på kr. 20,000.00. Gårdens øvrige hus blev utbedret og satt istand.
De første barn blev optatt 12. november 1901 og søndag 8. juni 1902 blev barnehjemmet innviet av daværende kirkestatsråd, senere biskop, V. A. Wexelsen. Barnehjemmets arbeide var omfattet med levende interesse fra de omliggende distrikter, og det var ved innvielsen gjeldfritt. Eidanger herredsstyre besluttet også at det skulde være skattefritt.
I 1922 blev opført ny uthusbygning som imidlertid brente allerede 14. januar 1924, men blev opført påny i juni samme år. Gårdens øvrige hus har i årenes løp været utbedret og ombygget.
Lillegården barnehjem har siden været i uavbrutt virksomhet og tatt imot ca. 120 barn. Barna blir optatt for de er fyllt 4 år og blev tidligere på barnehjemmet inntil de var konfirmert. Senere er de flyttet ut i gode private hjem i 10-12 års alderen, da det har vist sig at man opnådde bedre resultater ad den vei, da barna på den måte har lettere for å slå rot i samfundet. En kort tid i begynnelsen underviste en lærerinne barna på barnehjemmet. Men senere har de gått på bygdens skole, hvad der utvilsomt har været meget heldig. Der har også alltid været et godt forhold mellem skolen og barnehjemmet.
Som bestyrerinne og «mor» for barnehjemmet blev i 1901 ansatt fru Andrea Thorsen, som i de første grunnleggende år gjorde et utmerket arbeide, ikke minst fordi hun nøt en enestående tillit blandt omstreiferne. Både foreldre og barn var glade i henne fordi de visste hun vilde dem vel. Efter 19 års arbeide blev hun i 1920 avløst av frøken Karoline Vågen, som hadde arbeidet ved barnehjemmet i mange år. Hun blev i 1928 etterfulgt av Hans Østreng og hustru Klara, som bestyrerfolk.
Ved barnehjemmet er fast lægeundersøkelse av barn og personale. Og for alle barn føres helsekort.
Der har alltid været den beste forståelse mellem barnehjemmet og bygdens folk, og misjonen er meget takknemlig for det hjertelag som alltid har været vist arbeidet blandt de hjemløse.
Etterhvert ble tilgangen på barn mindre. Hjemmet ble derfor nedlagt etter krigen. Det ble i stedet opprettet et hjem for hjemløse gutter i alderen 15-20 år. Guttene fikk såvel teoretisk som praktisk opplæring. Jordveien ble blant annet beplantet med bærbusker og frukttrær. Et gartneri hørte med til bruket. Det ble i stor utstrekning drevet med plantesalg.
Skylden på eiendommen var på begynnelsen av 1950-tallet redusert til 4,36 mark. Det dyrkede jordbruksarealet utgjorde 50 dekar (sandjord). Den produktive skogen var på 180 dekar, mens annen utmark dekket 30 dekar. På bruket var det 1 hest, 3 kyr, 4 griser og 30 høner.
Våningshuset på bruket ble bygd i 1890-årene. Det ble påbygd og innredet til barnehjem på begynnelsen av 1900-tallet. Nytt ungdomshjem ble bygd i 1949 og nytt uthus i 1951. Den samlede branntaksten på husene ble på begynnelsen av 1950-tallet satt til 390 000 kroner.
Fra 1. juni 1958 tegnet Staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet en leikontrakt på bruk av hovedbygningen, uthusbygningen, bryggerhuset og hagen til spesialskole for gutter med tilpasningsvanskeligheter. Den årlige leien ble satt til 15 000 kroner. Leieren fikk fortrinnsrett til leie av den dyrkede jorda når tidligere forpaktnings-kontrakt utløp.
I 1960 ble Lillegården (bruksnummer 1 og 4) solgt til Den norske stat ved Kirke- og undervisningsdepartementet for 425 000 kroner. Skylden på bruksnummer 1 var da redusert til 4,05 mark, mens skylden på bruksnummer 4 var uforandret. Gårdsbruket er nå nedlagt. Jorda er delvis utparsellert til byggetomter.
| Utrag (s. 15-20) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |