Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980
Folketellingen fra 1801 viser at det bodde to gårdbrukerfamilier under Sundsåsen. Den samlede eiendommen ble drevet av brødrene Niels og Amund Pederssønner. I 1791 hadde den eldste av de to, Niels Pedersen, fått skjøte på 1 hud i gården fra arvingene etter Peder Nielsen for 800 riksdaler. Samtidig solgte Niels Pedersen halvdelen av gården til sin bror, Amund Pedersen, for 400 riksdaler.
I 1807 solgte Amund Pedersen sin del av gården tilbake til sin bror for 2090 riksdaler. Fire år senere kjøpte Amund Pedersen den største eiendommen under Søndre Ås (senere bruksnummer 1).
Niels Pedersen (ca. 1761-1837) giftet seg i 1786 med Anne Marie Andersdatter (ca. 1764-1845). Hun var datter av Anders Jacobsen Nordal.
Niels og Anne Marie hadde disse barna:
Det lå to husmannsplasser som begge ble kalt for «Grinna», under Sundsåsen. Navnet hadde plassene fått etter hver sin grind som stod over «Postveien». Disse grindene var et ledd i gjerdeholdet mellom naboeiendommer. Postveien skulle være klar når postkjøreren kom. Han blåste i posthornet, og folk løp til og åpnet grinda. Det var særlig gutter som hadde den jobben. Det kunne hende at det falt noen skillinger til takk når det var andre reisende med skyssvognen, og de åpnet for den.
Grinda på Sundsåsen-siden stod i Dalsbakken i delet med Kokkersvold. Jordet foran grinda ble kalt for «Grinnajordet». Den andre grinda stod på østsiden og skilte mellom to eiendommer. Her gikk «Grinna» over til å bli et gårdsnavn.
Niels Pedersen nevnes flere ganger som lagrettemann. Han eide også en del av Kokkersvold og drev bruket fram til 1831. Det ble da opprettet en odelsdisposisjon hvor Niels Pedersen bestemte at eiendommen skulle deles mellom hans to sønner, Peder og Anders Nielssønner, slik at Peder Nielsen fikk 2/3 og Anders Nielsen fikk 1/3.
Samme år ble det foretatt en deling av gården. Peder Nilsens del fikk en skyld på 1 hud og ¾ skinn og ble overtatt for 1800 spesidaler (denne eiendommen). Anders Nielsens del (Nedre eller Nordre Sundsåsen) fikk en skyld på 6 3/8 skinn og ble overdratt for 900 spesidaler (senere bruksnummer 2). Kjøperen av den fraskilte delen fikk retten til de påstående husbygningene.
Peder Nielsen (1787-1858) giftet seg i 1833 med Petronelle Christensdatter (ca. 1810-1876).
Peder og Petronelle hadde disse barna:
Niels Pedersen tok sammen med sin kone føderåd på gården. Han døde i 1837. Registreringsforretningen som ble holdt samme år, viser at boet hadde en inntekt på 752 spesidaler, 2 ort og 21 skilling og en utgift på 26 spesidaler, 3 ort og 6 skilling.
Av boets eiende nevntes: 1 sølvlokk, 1 potetsleiv, 1 fløteøse, 1 gl. punsjøse, 1 sølv lommeur, 1 sukkertang, 3 spiseskjeer (merket A.B.K.), 5 spiseskjeer, 11 teskjeer, 10 messing lysestaker, 4 tinnfat og 2 dusin og 3 stk. tinntallerkner.
I 1838 utkom en matrikkeloversikt med fortegnelse over alle gårdsbrukene i Eidanger og deres skyld. «Sundsaasen» hadde fra gammelt av matrikkelnummer 40. Gården bestod dessuten av en del fra matrikkelnummer 32, Kokkersvold under Bjørkevold. Det nye matrikkelnummeret på gården ble i 1838 satt til 20. Løpenummer 49a med Peder Nielsen som oppsitter, fikk revidert sin skyld fra 1 hud og ¾ skinn til 4 skylddaler og 10 skilling.
Anne Marie Andersdatter levde som føderådsenke fram til 1845. Samme år ble det holdt en registreringsforretning. Boet etter henne viste en bruttoformue på 62 spesidaler og 38 skilling og en nettoformue på 54 spesidaler og 58 skilling.
Peder Nielsen døde i 1858. Enken, Petronelle Christensdatter, satt med eiendommen fram til 1861. Hun solgte da bruket til sin eldste sønn, Nils Pedersen, for 4200 spesidaler.
Nils Pedersen (1834-1916) giftet seg i 1859 med Birthe Marie Andersdatter Nordal (født 1835).
Nils og Birthe Marie hadde disse barna:
Nils Pedersen satt i herredsstyret i til sammen tre perioder. Han satt først sammenhengende fra 1870 til 1873 og senere fra 1876 til 1877.
Samme år som Nils Pedersen overtok farsgården, kjøpte han en del av naboeiendommen (senere bruksnummer 2). Det utskilte bruket, løpenummer 49e (senere del av denne eiendommen), fikk en skyld på 2 ort og 1 skilling og ble skjøtet over fra Lars Andersen til Nils Pedersen for 900 spesidaler.
Sundsåsen hadde på denne tiden en usedvanlig fin skog. Den var eierens store stolthet og omtaltes i vid omkrets.
Den 25. og 26. november 1861 raste en orkanaktig storm fra sør. Resultatet var mellom annet så store mengder vindfall at ingen tidligere kunne huske å ha sett maken.
I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» om «Eidanger-skogene herjet av orkan og brand» (side 402-404). Her heter det mellom annet:
«Men intet sted saa det værre ut end i Sundsaasaasen. Dette navngjætne skogstykke var i mange aar blit fredet for hugst, og træer med 2 og 3 bjælker i granen stod tæt som en børste.
«Aasen» hadde før tilhørt gamle Per Sundsaasen, der som ventelig var meget stolt av denne eiendom, som der ikke fandtes make til paa flere miles omkreds. I løpet av en nat var imidlertid den hele herlighet forvandlet til det fæleste kaos. Eierens stolthet og haap laa i grus og den vittberømte skog, som dagen for stod grøn og frisk som en kaalhave, frembød nu det frygteligste billede av ødelæggelse og ruin.
Det er saa naturlig at dette maatte være et hardt slag for eieren, der nu var Nils Pedersen Sundsaasen, som alltid hadde glædet sig over den vakre skog, der nu paa en saa uventet og voldsom maate var blitt meiet til jorden. Av træsorter, der især var blit et rov for ødelæggelsen, var det næsten utelukkende granskogen, det var gaat ut over. Furuen, der gjerne vokser mere oppe i høidene og paa aasryggerne, hadde merkværdig nok klart sig aldeles utmerket, og det hørte næsten til sjeldenheter at et furutræ var strøket med. Dette kommer derav, at furuens røtter gaar dypere ned, og navnlig maa det merkes, at den har en saakaldt hjerterot der gror lodret ned mitt under stammen og tjener til et udmerket fæste for træet. Det blev et forfærdelig arbeide vinteren efter at finde igjen og faa rotet op av sneen alle disse vindfælder da der desuten indtraf et betydelig snefald. Men saa slap vi den vinter at hugge ned nye trær, ti det arbeide hadde stormen besørget. Det meste av den nedblæste skog blev ophugget til sagtømmer, poler og props, men ogsaa en hel del til spirer og hollandske bjælker. Breviks «Adressetidene» hadde følgende notis om skogfaldet den nat: «Paa Sundsaasen er der nedblæst 1000 tylvter og paa Ramberg 1000 trær.»
Herredsbeskrivelsen av 1865 forteller at gårdens åker og dyrkede eng dekket et areal på 74½ mål. Ved gården var det 4¾ mål naturlig england. Det hørte ikke med noen utslått til bruket.
Den årlige utsæden av enhver sædart var på 3 tønner havre, ¼ tønne bygg, ¼ tønne hvete og 4 tønner poteter. Avlingen viste 5 fold havre, 6 fold bygg, 6 fold hvete og 6 fold poteter. Ved siden av ble det dyrket 100 skippund høy.
På gården var det 1 hest, 5 kyr og 4 sauer. Dyrene hadde tilstrekkelig stor havnehage, men den var «ubekvem».
Det hørte skog med til eiendommen. Den årlige nettofortjenesten av gran og litt furu og eik utgjorde omtrent 60 spesidaler.
Gården lå 1/8 mil fra hovedveien og i nærheten av sjøen. Bruke, var tungbrukt og lå noe frostlendt til, men var godt dyrket. Med til eiendommen hørte en østersgrunne. Herredskommisjonen foreslo som en konklusjon på sitt arbeid, å senke skylden på bruket til 4 skylddaler, 1 ort og 8 skilling.
Folketellingen som ble avholdt samme år som herredsbeskrivelsen fant sted, viser at Nils Pedersen bodde på bruket sammen med sin kone, Berthe Marie Andersdatter, og deres tre førstefødte barn. På bruket bodde også husbondens mor, Petronelle Christensdatter, som var føderådskone.
Til å hjelpe seg med gårdsbruket og arbeidet i huset, hadde familien fire tjenestefolk. Det var Stina Andersdatter (født ca. 1839 i Sverige), Jonas Johannesen (født ca. 1840 i Sverige), Ole Olsen (født ca. 1846 i Brunlanes) og Sophie Sørensdatter (født ca. 1847).
I 1868 ble det foretatt en branntakst over husene på bruket. Det fantes da:
En 2-etasjes våningsbygning, tømret, 10-laftet, bord-og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 14½ alen lang -11½ alen bred - 7 alen høy. Nederste etasje inneholdt 1 stue, 1 kammer, 1 kjøkken, 1 forstuegang med trappegang til øverste etasje. øverste etasje inneholdt 1 stue, 1 forstuegang, 2 kamre. I bygningen fantes tre 2-etasjes jernkakkelovner. Under bygningen grunnmur av gråstein med kjeller, 1 alen høy - 1 alen tykk. Våningsbygningen ble taksert til 435 stid., grunnmuren 15 spd., kakkelovnene 15 spd. En 1-etasjes bryggerhusbygning, tømret, 6-laftet, bord- og tegItekt, bordkledd og oljemalt, 10 alen lang - 9 alen bred - 3 alen høy, inneholdt bryggerhus med skorstein, bakerovn og hovedrør, 1 melkebod. Ved bryggerhusbygningens nordre side var oppført et vedskur av bindingsverk, bord- og tegltekt, bordkledd, 10 alen langt - 3½ alen bredt - 2 alen høyt. Bryggerhusbygningen og vedskuret ble taksert til 50 spd. En stolpebod, tømret, 4-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 11 alen lang - 9 alen bred - 4½ alen høy, innredet med kornloft. Stolpeboden ble taksert til 70 spd. En potetkjeller, oppført av gråstein, bord- og tegltekt, 9 alen lang - 8 alen bred - 3 alen høy. Potetkjelleren ble taksert til 20 spd. En 1-etasjes uthusbygning, tømret, 8-laftet, 20 alen lang - 11 alen bred - 6 alen høy, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, inneholdt 1 låve, 2 lader, 1 mindre rom. Sammenhengende med uthusbygningen var «en skygge», tømret, 2-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 9 alen lang - 4 alen bred - 4 alen høy. Uthusbygningen og «skyggen» ble taksert til 100 spd. En stall, tømret, 4-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd og oljemalt, 6 alen lang - 5 alen bred - 3 alen høy, innredet til 2 hester. Stallen ble taksert til 15 spd. Et fehus, tømret, 4-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd, innredet til 10 kuer. Fehuset ble taksert til 25 spd. Et grisehus, tømret, 6-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd, 8 alen langt - 4 alen bredt - 2 alen høyt, inneholdt 2 rom. Grisehuset ble taksert til 15 spd. En «skygge», tømret, 2-laftet, bord- og tegltekt, bordkledd, 9½ alen lang - 4 alen bred - 2 alen høy. «Skyggen» ble taksert til 5 spd.
På Sundsåsøya bodde det husmannsfolk. Den siste som en kjenner til, het Jacob Øya. Han flyttet senere til Kokkersvoldstranda hvor han bosatte seg i et lite hus.
Husmannsfolkene hadde alltid fått lov til å ta østers til eget bruk. Men selv lang tid etter at de hadde fraflyttet Sundsåsøya, tok brødrene Jacob og Johannes Øya til å fange østers i stor stil. De lastet opp den ene farkosten etter den andre og solgte fangsten til en grosserer i Kragerø.
Nils Pedersen grep inn og forsøkte å sette en stopper for denne fangsten som han mente var ulovlig. Brødrene på sin side sa at de fra gammelt hadde hevdsrett til å drive fangst på østers i dette området.
Saken ble i 1868 brakt inn for retten. Her ble brødrene fradømt fangst- og bruksretten. I rettsforhandlingene ble det pekt på at en østers- og fiskegrunne var en «herlighet» som lå til gården. Således måtte bøndene ved matrikkelens fastsettelse betale skatt for den muligheten som de her hadde til å skaffe seg ekstra innkomme.
I 1868 ble det bygd et skipsskrog på «Verven» som lå på Sundsåsens grunn, like ved brua og riksveien. Parthavere var foruten Nils Pedersen, - Anders Langangen og Lars Nøklegaard. De tre eierne hadde mye skog, så det stod ikke på materialer.
I. C. Ramberg skriver i «Boken om Eidanger» om., «Fartøier, bygget i prestegjældet». Her kommer han også inn på barken «Polykarp» som ble bygd på «Sundsaasen» (side 141-142):
«Paa Sundsaasen. Bark «Polykarp» 190 læster. Aar 1868. Oprigget 3 aar senere. Redere Anders O. Langangen, Nils P. Sundsaasen, Lars A. Nøklegaard. Bygmester Lars Hansen fra Langesund. Blev bygget like utenfor Langangsbroen tæt ved Postveien paa Sundsaasen grund. Da alle 3 eiere sat med betydelige skogeiendomme, var det naturligvis en let sak at skaffe frem materialer til Skuten. Men et andet spørsmaal er det, om disse herrer fik stort igjen for sine produkter. Skibet stod længe paa stabelen og da det endelig kom paa vandet og blev «bilfærdig» var der ingen kjøper. Efter at skroget hadde ligget urigget i Langesund i 3 aar, kom endelig salg istand, men til en mindre god pris. Skibet kom til Kragerø og kapt. Eilertsen der blev dets fører, kjøpte «Polykarp» sammen med nogle flere herrer. «Polykarp» er et græsk ord, som betyr frugtbar. Desværre svarte virkeligheten daarlig til betydningen av skibets navn. Ti for bygherrerne blev «Polykarp« nok en daarlig forretning. De aar den Iaa uvirksom i Langesund slukte en 10-12 tusen kr i rentepenge.
Da den skulde gaa av stabelen, slog den sig ganske vrang og var ikke for nogen pris at formaa til at gaa i vandet, i det den i samfulde 3 dage stod som naglet til fjeldet. Men saa fandt man paa at hente bygmestrene, Søren og Ole Johnsen fra Prestegrund, og da maa du tro den gik og det pent ogsaa. «Polykarp» var et vakkert fartøi med rund akterende og fin reisning. Den er for ikke længe siden solgt til Fredrikshald, hvor den er blit avrigget og gjør nu tjeneste som lækter, i hvilken beskjedne stilling den endnu av og til har været at se her i fjorden.»
De tre partnerne, Sundsaasen, Langangen og Nøklegaard, stod flere ganger sammen som parthavere i forskjellige rederier. Men de drev også sammen med andre og enkeltvis, - hver for seg.
I 1877 ble det opprettet en kontrakt mellom Anders O. Langangen, Nils Pedersen Sundsaasen, Simon Karinius Høegh og Vauvert Høegh på den ene siden og general Wergeland på den andre siden angående benyttelse av grunn på land og i vann omkring bukten «Landgangen» til østersavl. De fire førstnevnte skulle til gjengjeld få gratis aksjer til et beløp av 8000 kroner i det eventuelle «østersavlforetagende».
Nils Pedersen Sundsåsen drev som trelasthandler og gjorde det bra i denne næringen. Han ble regnet for å være svært velstående. Pengene ble satt i fast eiendom, skip, skog og annet.
Sammen med de før nevnte personene og seks andre storbønder i Eidanger, ble Nils Pedersen parthaver i Meiers rederi i Brevik. De kjøpte inn et stort barkskip, på omkring 629 tonn fra England. Skipet ble kalt «Brevig» og ført av rederens sønn, Diderik Meier. Selskapet gikk imidlertid konkurs, og Nils Pedersen var en av dem som kom med i fallet.
I 1880 gikk skjøtet fra bestyrelsen i Nils Pedersen Sundsaasens konkursbo til Nils Aslesen for 23 000 kroner. Etter overdragelsen reiste Nils Pedersen sammen med familien til USA. Bare den eldste sønnen, Peder Andreas Nilsen, ble tilbake i Norge.
Nils Aslesen (1831-1900) var sønn av Asle Nielsen Bjerkeset på Steinerød i Bamble. Han giftet seg med Ellen Sørine Eliasdatter (1837-1911). Hun var datter av Elias Nielsen på Rogn i Bamble.
Nils og Ellen Sørine hadde disse barna:
Nils Aslesen Sundsaasen satt i herredsstyret i til sammen seks perioder. Han satt som representant fra 1882 og sammenhengende fram til 1893.
Aslesen kom til Ørviktangen som skipsbyggmester. Der bygde han flere skipsskrog. I 1878 kjøpte han Strandjordet under Heistad (senere bruksnummer 8). Der bygde han opp nye hus og begynte også med anlegg av en bedding for skipsbygging, før han kjøpte Sundsåsen.
I 1884 ble det opprettet en kjøpekontrakt mellom Nils Aslesen og interessentskapet «Skiens Iskompagni». Her ble kjøperen av løpenummer 49d (senere bruksnummer 3) gitt retten til oppdemming av vann og benyttelse av vei på denne eiendommen, samt fiskerett i de bekker på eiendommen som førte til eller fra vannet på Blåmyr.
Året etter ble ved en skylddeling løpenummer 49d fraskilt hovedbruket med en skyld på 4 ort og 13 skilling. Skjøtet på den 42 mål store eiendommen gikk deretter fra Nils Aslesen til «Skiens Iskompagni» for 12 000 kroner.
En stor mur ble bygd i nordre del av «Myra». På østsiden av dammen ble det laget en ny gårdsvei. Oppi selve dammen ble det sloppet ut mye fisk, - særlig ørret.
De isrennene som ble satt opp fra Sundsåsen, var blant de lengste i Eidanger. På grunn av lengden og den lille høydeforskjellen, måtte renna bygges ganske høy ved dammen. Isrenna ble allikevel så slak at isen bare så vidt rant. Til opptrekk av isblokker både ved dammen og ved ishusene, brukte en «lokomobil». Isanlegget var således både kostbart og tungdrevet.
Ishusene lå på Sundsåsens grunn ved Dalsbukta. Fra først av var husene spontekket på taket. Senere ble takene dekket med sinkplater.
Gårdens folk kom i nær kontakt med isdriften. Når snøen falt måtte den skrapes bort fra isen fortest mulig. Dersom ikke det ble gjort, ville ikke isen legge på seg, og en fikk snøis (skarv) som var en mindreverdig vare. Senere var det å ta del i skjæring, transport, lagring og lasting.
Matrikkelen av 1889 gav «Sundsaasen» gårdsnummer 19. Løpenummer 49a og c fikk bruksnummer 1, mens løpenummer 49d fikk bruksnummer 3. Skylden på bruksnummer 1 ble revidert til 9,45 mark, og skylden på bruksnummer 3, «Blaamyr», ble revidert til 2,41 mark.
I 1894 ble bruksnummer 4, Langangen skole, skilt ut fra Sundsåsen med en skyld på 10 øre. Seks år senere ble bruksnummer 5, Fredheim, skilt ut med en skyld på 62 øre til en sønn, Semmer Nilsen, for 2500 kroner.
Under folketellingen i år 1900 bodde Ellen Aslesen som gårdmannsenke på bruket. Til å hjelpe seg med gårdsdriften hadde hun den eldste sønnen, Asle Nilsen, og hans kone, Anna Marie Nilsdatter. På bruket bodde også ei tjenestejente, Hilda Pedersen (født 1888).
Nils Aslesen døde i 1900. Hjemmelen til eiendommen, bruksnummer 1, gikk året etter til den eldste sønnen, Asle Nilsen, for 22 800 kroner.
Asle Nilsen (1861-1933) giftet seg i 1887 med Anna Marie Nilsdatter Wiersdalen (1866-1943).
Asle og Anna Marie hadde disse barna:
Asle Sundsaasen var som sin far, Nils Sundsaasen, politisk og sosialt interessert og engasjert. Han satt således i herredsstyret i tilsammen fem perioder (1905-16, 1920-22).
I 1911 ble bruksnummer 6, Solhaug, skilt ut til en sønn, Kornelius Aslesen, for 200 kroner. Det fraskilte bruket fikk en skyld på 6 øre.
Asle Sundsaasen viste sin sosiale innstilling ved å gi fri grunn til kommunebrygge i Langangen. Dette førte til at folk som ikke hadde bryggerett, kunne komme til og fra vannet med sine saker og ting uten først å ha innhentet tillatelse fra den stedlige grunneier. Kommunebrygga fikk bruksnummer 8 og en skyld på 1 øre.
O. A. Langangen skriver i «Festskrift til Eidanger» dette om «Langangen brygge» (side 131-132):
Et lenge følt savn i Langangen blev avhjulpet da vi fikk bryggen. Det var på den tid da hr. brukseier Svenson drev sin store trelastforretning sterkest og alt var omtrent blokert med flåter og hugsteplasser og last rundt om i centrum av stedet. Denne tanke om en brygge var meget levende. Folk i Langangen ønsket et sted, hvor de kunne komme til og fra sjøen, selv om de ingen sjøtomt hadde. Der blev da nedsatt en komite til å arbeide saken frem ved innsamling av bidrag og å finne en passende tomt. Hertil valgtes Nils Johnsen Langangen og O. A. Langangen. Under komiteens strev kom gårdbruker Asle Sundsåsen og tilbyr den nuværende bryggetomt gratis, men knytter den betingelse til at Eidanger kommune overtar vedlikehold av bryggen.
Gavebrevet av 7/11 1916 blev tingl. 21/2 1917. Betingelser: Kommunen overtar tilsyn og vedlikehold. Giveren av tomten hr. Asle Sundsåsen fortjener stor takk av befolkningen i Langangen og Eidanger kommune, da det var det eneste sted her som fantes passende til brygge. Komiteen satte da igang innsamling av penger og optok et prøveanbud på bryggens kostende. Komiteen fikk innsamlet 500 kr. og søkte og fikk av kommunen 700 kr. Bygning av bryggen med vei blev bortsatt til Matias Isaksen for 1200 kr. I 1912(?) blev bryggen bygget og overtatt av kommunen samme år.
Efter garver Johnsens død i 1917 blev i hans sted valgt Asle Sundsåsen inn i tilsynet for bryggen. Efter hans død i 1933 blev Bernhard Hansen innvalgt, og ved hans død i 1935 blev innvalgt Kristian Jørgensen som sammen med O. A. Langangen danner tilsynet i 1936. Bryggen er i årenes løp påkostet to ganger, blandt annet varehus. Den er nu i god stand og gjør megen nytte for sig.
I 1925 ble det holdt flere skylddelinger på Sundsåsen. Først ble bruksnummer 10, «Dalsbugten», og bruksnummer 11, Solhaug, fraskilt bruksnummer 3 med en skyld på henholdsvis 60 øre og 80 øre. Senere ble bruksnummer 14, Myrland, fraskilt med en skyld på 12 øre. Disse eiendommene ble senere overtatt av Kornelius Sundsaasen. (Se bruksnummer 6.)
Samme år ble bruksnummer 12, Verven, og bruksnummer 13, Solhaug, fraskilt bruksnummer 1 med en skyld på henholdsvis 68 øre og 1,00 mark. Matrikkelen av 1931 viser at Morten Svensson satt som eier av Verven, mens Kornelius A. Sundsaasen eide Solhaug (senere sammenføyd med bruksnummer 6).
Etter disse utskillingene hadde bruksnummer 1 en gjenværende skyld på 7,00 mark, mens skylden på bruksnummer 3, «Blaamyr», var nedskrevet til 89 øre. Den 26. juni 1925 skjøtet Asle Sundsaasen bruksnummer 1 og 3 over på sin eldste sønn, Nils A. Sundsaasen, for 20 000 kroner. Løsøre og besetning ble verdsatt til 6000 kroner og inngikk i overdragelsessummen.
Nils Aslesen Sundsaasen (1888-1974) giftet seg i 1912 med Jenny Jacobsdatter Flogstad (1892-1978).
Nils og Jenny hadde disse barna:
Nils A. Sundsaasen satt i herredsstyret i tre perioder (1932-34, 1938-40 og 1948-51). Han var en dyktig jord- og skogbruker og tok i sin tid initiativet til å få dannet et skogeierlag i Langangen. Dette laget fungerte han som formann for i over 25 år. Ellers var Nils A. Sundsaasen en ivrig jeger og fisker. Han hadde tilsynet for en settefiskdam som Eidanger jeger- og fiskerforening hadde på Sundsåsen. Nils A. Sundsaasen gjorde forsøk etter moderne prinsipper på å få opp østersbestanden i fjorden, men arbeidet ville ikke lykkes.
I 1926 fikk Nils A. Sundsaasen skjøtet på bruksnummer 3, «Blaamyr», fra Skiens iskompani for 3000 kroner. Aksjeselskapet ble fra samme tid oppløst. Ishusene ble revet og solgt til ved. Tomtene ble senere satt bort til boligtomter. Det ble i tidsrommet 1932 til 1945 holdt fem skylddelinger på Sundsåsen. Dette førte til at skylden på hovedbruket ble redusert til 6,92 mark. I 1957 ble bruksnummer 31, Fjordgløtt, fraskilt bruksnummer 3 med en skyld på 1 øre.
Det dyrkede jordbruksarealet bestod på begynnelsen av 1950-tallet av 60 dekar (grus- og myrjord). Den produktive skogen var på 800 dekar, mens annen utmark utgjorde 500 dekar. På bruket var det 2 hester, 2 kyr, 1 ungdyr, 2 griser, 1 sau og 10 høner.
Våningshuset på bruket er gammelt. Det ble påbygd i 1870. Samme år ble det bygd nytt uthus. På gården er det også stabbur og drengestue. Senere er det oppført ny gårdssag på bruket.
I 1958 skjøtet Nils Sundsaasen bruksnummer 1 og 3 over på sin yngste sønn, Erling Sundsaasen, for 40 000 kroner. Selgeren forbeholdt seg bruksrett til «Åsen» (ca. 250 mål) så lenge han måtte ønske det og fritt hus for seg og sin kone i andre etasje av våningshuset. De skulle ha fri ved, poteter med mer til en årlig verdi av 500 kroner.
Erling Sundsaasen (født 1917) er gift med Bjørg Nøklegaard (født 1919).
Erling og Bjørg har disse barna:
Erling Sundsaasen drev ved siden av gården som snekkerformann ved N.S.B. i Larvik. I 1939 hadde Erling Sundsaasen kjøpt Nedre Sundsåsen (bruksnummer 2) og bruksnummer 8 under Langangen sammen med sin eldste bror, Asle Sundsåsen.
Etter å ha sittet med gården i ti år, skjøtet Erling Sundsaasen i 1968 bruket over på sin sønn, Nils Cato Sundsaasen, for 71 000 kroner. Løsøret ble verdsatt til 10 250 kroner, og inngikk i overdragelsessummen. Kjøperen skulle vederlagsfritt overdra en tomt til sin søster, Gunn Sundsaasen, og en tomt til sine foreldre.
Nils Cato Sundsaasen (født 1944) er gift med Kari Blom Pedersen (født 1947) fra Larvik.
Nils Cato og Kari har disse barna:
Nils Cato Sundsaasen overtok i 1968 farens del i Nedre Sundsåsen (bruksnummer 2) og bruksnummer 8 under Langangen. Bruket under Sundsåsen hadde en samlet skyld på 3,75 mark.
På Sundsåsen blir det drevet med sau som spesialitet. Til sammen har en omkring 130 sauer på bruket. Dette er kommunens største sauebesetning. Saueholdet er dessuten et ledd i arbeidet med å holde skogen fri for uønskede vekster, - særlig i nye skogfelt.
| Utdrag (s. 338-346) fra: Per Chr. Nagell Svendsen: Gårds og slektshistorie for Eidanger. Fra 1814-1980. B. 2. - Porsgrunn 1984 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |