Porsgrunns historie, b. 2

[XVII]. Under den 1. verdenskrig

av Joh. N. Tønnessen

Det var ikke bare skip og trelast det ble spekulert i. Den lettjente strøm av penger gjorde det ikke vanskelig å få folk med på rene situasjonspregede spekulasjonsobjekter som forsvant da nedgangen og normale fredstider inntrådte. Vi har nevnt Norsk Metalverk og Porsgrunds Elektrometallurgiske, men deres tilblivelse hadde sin bakgrunn i den rikelige og rimelige elektriske energi, ikke i pengeoverflodens lettsinn. Det sistnevnte var for øvrig startet allerede for krigen, og det andre før høykonjunkturen for alvor hadde satt inn. Bankene var overlesset med penger, som måtte gjøres fruktbringende: også her på de rene bankforretninger, var penger å tjene, og tanken om å utnytte også denne mulighet ga seg utslag i en voldsom nystarting av banker. «Det var et sant raseri for opprettelsen av nye banker», skriver forfatteren av Norges Banks historie, og han oppgir privatbankenes antall i 1913 til 116, i 1919 til 195, og deres aksjekapital var henholdsvis 71 og 509 mill. kr., innskuddene på den tid var 561 og 2907 mill. kr. «Det var en farlig tid å starte nye banker, og levetiden ble også meget kort». Særlig betenkelig var den enorme økning av kassakreditten, fra 324 til 2974 mill. kr. Det var en meget brukt låneform fordi man kunne regne med en hurtig nedbetaling på grunn av de store fortjenester. Denne låneform, istedenfor en langsiktig kreditt, hevnet seg da krisen inntrådte. «Det viste seg da at store beløp under kassakreditten ikke representerte løpende gjeld, men var bundet fast i anlegg». Det ble derfor vanskelig for bankene å få frigjort sine midler, og de ble sterkt svekket i sin likviditet. Også kommunene benyttet i stor utstrekning denne låneform; da så skatteevnen sviktet og skatterestansene vokste, kom mange kommuner til å mangle likvide midler, og det ble skjebnesvangert for banker som var sterkt engasjert i kommunelån.

Denne utvikling gjorde seg også gjeldende i Porsgrunn og viser seg i Sparebankens regnskaper.

Det sist anførte år kulminerte bankens virksomhet; da var allerede innledet det bankkrakk som gikk som et ras over hele distriktet. Foruten Sparebanken hadde byen, som nevnt, fra 1892 «Kreditbanken i Porsgrund» som filial av Skiensfjordens Kreditbank. I 1899 hadde byen fått en bank til, «Porsgrunds Ørebank», stiftet 5. april uten tvil etter mønster av en tilsvarende bank startet i Skien to år før. På et møte i Vestre Porsgrunn i desbr. 1898 ble valgt en komité til å arbeide med saken, i den satt kjøpm. Joh. A. Johannessen, disponent for Porselensfabrikken L. Larssen, og ordfører i Solum K. P. Skjelbred. Aksjekapitalen ble satt til 100 000 kr., hvorav innbetalt 25%; banken skulle ha sitt sete på Vestsiden, hvor den også alltid siden har vært, og dens formål var «ved mottakelse særlig av små innskudd å fremme sparsommelighet samt ved alminnelig bankvirksomhet å gjøre den innskutte og oppsparte kapital fruktbringende». Det minste innskudd var 10 øre, og den minste utlånssum 5 kr. 2. okt. 1899 begynte hanken sin virksomhet med Kr. H. Dyring som første formann i representantskapet; styrets formann var L. Larssen. Den har overlevet krisene under og etter to verdenskriger mens Skiens Ørebank måtte likvidere i 1930), og om dens forretninger har vært meget begrenset, har den uten tvil bidradd til å fremme sparesansen hos småsparerne og hjulpet mange i et knipetak, som kvidde seg for å gå til de større banker med sin lille spareskilling eller sitt beskjedne Iåneandragende. -

Skiensfjordens Kreditbank hadde etter hvert vokst til distriktets mektigste bank, med filialer i Kragerø, Brevik, Porsgrunn, Notodden og Rjukan. Filialen i Porsgrunn, byens eneste private forretningsbank, var snart blitt en god forretning som ga et sikkert og rimelig utbytte, i 1899 f. eks. var overskuddet 253 000 kr. og utbyttet 7%. Det måtte friste byens forretningsmenn til å forsøke å få den som en selvstendig bank for Porsgrunn løsrevet fra hovedsetet i Skien. Vi har sett at det alltid var til stede en viss rivalisering mellom de to byer, og for en by med en så initiativrik og forholdsvis økonomisk sterk forretningsstand som Porsgrunn, har det nok falt litt tungt for brystet å skulle se en del av fruktene av sin virksomhet komme rivalen til gode. Flere ganger finner vi nevnt tanken om å erverve Kreditbankens filial. Det var på tale under Ørebankens generalforsamling i juni 1914. Man drøftet spørsmålet om å forhøye aksjekapitalen, flytte banken til Østsiden og enten drive den som en forretningsbank i konkurranse med Kreditbanken, eller søke å erverve dens filial fordi man mente det ikke var plass til to konkurrerende forretningsbanken i Porsgrunn. Men da så krigen brøt ut, fikk man i øyeblikket nok med å ri av den storm på banken det reiste.

Et års tid senere, da pengene begynte å strømme rikeligere inn, prøvde man fra annet hold, hvorfra det tidligere var gjort et mislykket forsøk, å få kjøpt filialen. Til å forhandle om det ble byens forretningsfolk innbudt til møte på Rådhuset 12. april 1915. Prinsipielt ble man enig om å forhandle med Skiensfjordens Kreditbank om innløsning og overtakelse av filialen, subsidiert å opprette en selvstendig handelsbank. Til komité ble valgt brukseier Gunnar Jacobsen, formann, H. Jeremiassen, Fred. Th. Bergh, kjøpm. Peder Tollefsen og ordføreren, Kr. H. Dyring. Aksjekapitalen var satt til minimum 1 maksimum 2 mill. kr., og under møtet ble tegnet 477 000 kr. Da forhandlingene med Skien ikke førte frem, ble «A/S Porsgrunds Handelsbank» stiftet 1. september 1915 og begynte sin virksomhet 15. november. Banken fikk en god start, byens forretningsstand omfattet den med stor interesse, sikkert også med lokalpatriotisk sympati. Under de gode konjunkturer ble den straks tilført betydelige forretninger og innskudd, de siste var etter et års drift allerede 3½ mill. kr.; aksjekapitalen ble da forhøyd til 2 mill. kr., som uten vanskelighet ble tegnet til en overkurs av 120%. Ved utløpet av 1918 var innskuddssummen kommet helt opp i 10½ mill. kr.; den var da på sitt høyeste. De fire første år delte banken ut 5-6% i utbytte. Siden fikk aksjonærene intet, og tapte alt. Den sterke vekst av innskuddmassen og anbringelsen av den bevirker at banken i stor utstrekning fikk forbindelse med kunder hvis økonomiske stilling var avhengig av krigskonjunkturene. Da høykonjunkturen var slutt, ble det derfor klart at banken ville lide betydelige tap. Derved ble tilliten til den hos almenheten svekket, en masse uttak fant sted, og allerede 22. juli 1921 måtte den innstille som den første av alle fylkets banker. Da var samtlige fonds og 2/3 av aksjekapitalen tapt, tils. over 2 mill. kr. En oversikt over bankens debitorer viser at den i særdeleshet var engasjert i skipsrederiene, og på 5 redere tapte den 417 000, 277 000, 267 000, 266 000 og 260 000 kr. Disse tap viste seg dog først i sin fulle bredde da banken var blitt rekonstruert fra 1. mai 1922 og for annen gang måtte innstille i mars 1926. Hva som medførte denne og den tredje og definitive stans 30. januar 1932, hører en senere tid til. Det gjør også en fremstilling av Porsgrunds Sparebanks historie i 1920-årene og dens kamp for å holde det gående til den sist av alle hanker måtte søke akkord 31. mars 1932. Da hadde krisen rasert de fleste av fylkets banker; verst var det gått ut over Skien.¹⁰⁾

Høykonjunkturen viste seg selvsagt i skattelikningen. Det var veldige forandringer fra et normalt førkrigsår. I 1907 var 26 000 kr. høyeste antatte inntekt hos de personlige skattytere; de fire neste lå mellom 25 000 og 17 000 kr. I 1917 hadde 28 personlige skattytere en inntekt av over 50 000 kr., derav 10 over 100 000 kr., 1 hadde ¼ mill. og 2 nærmet seg ½ mill. kr. Bare to år før var høyeste personlige inntekt 41 000 kr. (I 1917 er medregnet Fred. Th. Bergh og Chr. Reim, to av de tre største skattytere, som begge bodde like ved bygrensen i Solum, et forhold som ble trukket inn i diskusjonen om utvidelsen av bygrensene i 1920. Begge ville da komme til å skatte til byen.) Kommunens finanser vil fremgå av Tabell XL. Til sammenlikning er tatt med et førkrigsår, 1912.

Dessverre lar tabellens tall seg ikke uten videre sammenlikne på grunn av byutvidelsen i 1920. Den økte byens innbyggerantall med 2718 og skattyternes med 1417, det forklarer delvis den sterke økning i tallene (se s. 591) fra 1919 til 1920. Man vil se at med det samme skattøre er utliknet 50% mer skatt i 1920 enn i 1919, dog er skatten pr. skattyter gått ned fra 440 til 404 kr. Skulle man få et riktig sammenlikningsgrunnlag mellom 1919 og de følgende år, måtte man for disse ta ut av likningen de som bodde innen Porsgrunns grenser før byutvidelsen og utregne statistikken på grunnlag derav, et meget vidløftig arbeid. - Skjønt tallene i tabellen taler for seg selv, er et par spesielle forhold iøyenfallende. Skjønt skattøret var nedsatt med nesten 6 fra 1912 til 1917, var den utliknede skatt mer enn 6 ganger så stor, og det siste år var skatterestansene relativt mindre enn det første; så uanstrengt har det falt å betale en skatt som var nesten 5 ganger større pr. skattyter og 6 ganger større pr. innbygger. I 1919 opplevde kemneren det som må være alle kemneres drøm, og som vel neppe har hendt mer enn denne ene gang i byens historie: det ble innbetalt mer i skatt enn det var utliknet! Og det skyldtes ikke innbetaling av skatterestanser fra tidligere år. Særlig bemerkelsesverdig er stigningen fra 1916 til 1917, både den skattbare inntekt og den utliknede byskatt ble mer enn 3-doblet. 1917 synes i det hele å være det «sunneste» år i de kommunale finanser. Skattøret var bare 10, den utliknede skatt gikk nesten i sin helhet inn, bykassens inntekter oversteg utgiftene med 225 000 kr., og årets utliknede byskatt var større enn hele kommunens gjeld, og denne var bare 182 kr. pr. innbygger. Krisesituasjonens krav til kommunen hadde ennå ikke satt inn med full tyngde. Bare to år senere, i 1919, var skattøret steget til 12, og byens gjeld fra 1 til 4 mill. kr., eller til 718 kr. pr. innbygger, bykassens inntekter var visstnok steget med 33%, men utgiftene med 100%, og det er en utvikling som karakteriserer de følgende år. Til og med 1918 hadde kommunens formue vært langt større enn dens gjeld, men fra og med 1919 blir forholdet omvendt; i 1923 var således formuen (kommunens aktiva) 4.8 mill. kr., men gjelden var 7.2 mill. kr. Hvor uhyggelig skatteevnen var svekket, viste den voldsomme økning av byskattrestansene; i 1918 utgjorde de den beskjedne sum av 126 000 kr., i 1922 1.1 mill. kr., og det meste av dette måtte avskrives som uerholdelig. Av den skatt som ble utliknet 1921-23 ble ca. 34% ikke innbetalt, og jo mer skatteevnen sviktet, desto mer måtte skattøret heves, i 1923 til 17, for å skaffe kommunen de nødvendige driftsutgifter. - Alle de kommunale kriseforanstaltninger både under og etter krigen, overtakelse av private bedrifter, tomte- og eiendomservervelser, stigende priser og lønninger osv. hadde slukt store summer som til tross for de store skatteinntekter delvis måtte dekkes også ved lån. Perioden fra århundreskiftet til henimot verdenskrigen hadde for det meste vist dårlige konjunkturer, og dog gikk Porsgrunn; som vi har sett, ut av den som en rikere kommune. Da høykonjunkturen var vel over, viste det seg at byen var blitt en fattigere kommune, og denne skulle møte en økonomisk krise nesten likså hard som 100 år før. Den ble ytterligere skjerpet ved den - etter Porsgrunns mening og økonomiske evne - veldige erstatning byen måtte betale nabokommunene for utvidelsen på deres bekostning i 1920.

Byutvidelsen forrykker det bilde de statistiske oppgaver viser, således at de absolutte tall forteller intet om utviklingen. Et par eksempler vil vise det. Utgiftene til fattigvesenet kunne fortone seg som en veldig stigning i belastningen av bykassen når man oppgir at de steg fra 31 000 kr. i 1913, det siste fredsår, til 175 000 kr. i 1921, og dog utgjorde de det første år 11% av bykassens inntekter, det siste bare 9%. På samme måte forholder det seg med en annen hovedpost; utgiftene til folkeskolen utgjorde det første av de to nevnte år 50 271 kr. og var det sistnevnte år 260 000 kr., altså mer enn 5-doblet, men de utgjorde henholdsvis 14 og 9% av kommunens samlede utgifter.

Krisesituasjonen medførte en rekke ekstraordinære tiltak fra det offentliges side, og den kom således til å fremskynde den utvikling som er blitt så karakteristisk for vårt århundres sosialpolitikk, det offentliges overtakelse av stadig fler funksjoner som tidligere ble besørget av private. Hensikten med tiltakene var å skaffe folk tilstrekkelig mat og brensel til rimelige priser under dyrtiden og kjappheten på levnetsmidler. Da statens provianteringskommisjon (i 1916 endret til Provianteringsdepartementet) ble opprettet 4. august 1914, anmodet den straks amtmennene om å sørge for at de enkelte kommuner oppnevnte provianteringsråd. Et slikt råd på 9 medlemmer trådte sammen i Porsgrunn og kom med en rekke forslag til hjelp for matforsyningen: et kommunalt bidrag på 5 øre pr. barn pr. dag til innkjøp av melk - det ville koste byen ca. 20000 kr. pr. år -, opprettelse av kommunal handel med brensel, kjøtt, fisk og grønnsaker, og drift av et folkekjøkken. Forslag om et slikt var allerede kommet til formannskapet fra en privat komité hvor bl. a. kjøpm. Peder Tollefsen og Chr. Reim var med. Forsøksvis skulle åpnes et på Vestsiden med utsalg av suppe, kjøtt og poteter 2-3 ganger om uken for 30-40 øre pr. porsjon enten til avhenting eller til fortæring på stedet. Bystyret gikk med på forslaget og bevilget foreløbig 500 kr. til det; midt i desember 1915 ble det åpnet. Det ble rettet atskillig kritikk mot dette kjøkken, bl. a. at det ble solgt billetter til mange ikke trengende og til folk i Solum. I mai 1916 ble dette kjøkken nedlagt, og et nytt åpnet på Østsiden hvortil formannskapet (uten å spørre bystyret) kjøpte Kr. Realfsens hus i Kjølnesgt. for 26 000 kr. Dette ble en mer permanent ordning, som ble opprettholdt til bystyret vedtok at den skulle opphøre fra 1. juli 1924.

Da de første mer frivillige provianteringsråd mange steder viste seg lite effektive, ble det ved lov av 26. juli 1916 pålagt kommunestyrene å velge råd med en lønnet sekretær. Et slikt råd ble valgt av bystyret i Porsgrunn 5. september med H. E. Kjølseth som formann, de øvrige medlemmer var bakermester Oscar Olsen, kjøpm. Andreas Wibeto, Ole Wang og fru Wilhelmine Solberg. Kjølseth beklaget sterkt at Lars Andersen, som hadde vært med i det første råd, gikk ut av det nye. Grunnen var visstnok at han ikke fikk medhold i sitt forslag om 6 medlemmer, hvorav 2 kvinner. Da Kjølseth i januar 1918 trakk seg som formann på grunn av mange andre gjøremål, ble Oscar Olsen ny formann inntil rådet avsluttet sin virksomhet 30. juni 1921. Fra Porsgrunns Arbeiderparti ble krevd at han skulle gå av som formann fordi han hadde solgt undervektig brød, men han ble blankt frifunnet av retten og tilkjent saksomkostninger. En liknende sak mot et annet av rådets medlemmer endte også med frifinnelse. I tilknytning til rådet ble i oktober 1916 opprettet en kommunal fiskeforretning, som holdt til i basarhallen under torvhallen på Østsiden; i mai 1918 ble åpnet en filial på Vestsiden. Uten egentlig å opprette en selvstendig brenselsforretning, hadde rådet også meget å gjøre med denne viktige side av forsyningen. Fra sommeren 1916 ga kommunen et tilskudd til reduksjon av prisene på brensel for private. Ved bystyrets beslutning skulle brenselsforretningene fra 1. juli 1920 skilles ut fra rådet under egen administrasjon. Dette vakte en større politisk strid, idet Venstre og Arbeiderpartiet var for å gjøre den kommunale brenselsforretning permanent, mens Høvre ville ha den opphevet. Handelsstandsforeningen støttet dette, og pekte på at de kommuner som hadde drevet slik handel, hadde lidd store tap, mens Lars Andersen hevdet at kull- og koksforretningen var en utmerket (økonomisk) affære. I to bystyremøter 4. mai og 4. juni ble vedtatt (med ordføreren dr. A. Nielsens dobbeltstemme) å opprette en permanent vedforretning og bygge en brygge til den. Brenselsforretningen kom først i gang midt i oktober. Allerede to år senere vedtok bystyret at forretningen skulle avvikles snarest, og 30. juni 1923 opphørte også den.

Den samme politiske strid ble det også om opprettelsen av en kommunal kjøttforretning høsten 1917. Av en komité på tre medlemmer til å utrede saken, var Lars Andersen for, men direktør for Porselensfabrikken Andreas Keim og kjøpm. Tollefsen var imot. De siste ble støttet av ordføreren, Kr. H. Dyring, og Handelsstandsforeningen, som stemplet det som en konkurrerende forretning, ikke som en dyrtidsforanstaltning. De pekte på at den kommunale fiskeforretning ikke hadde billigere eller bedre varer enn de private til tross for fritt lokale «Det praktiske livs menn tapte overfor kritikerne», var Grenmars kommentar til bystyrets beslutning om med 15 mot 13 stemmer å opprette kjøttforretningen. På grunn av utilstrekkelig flertall (beslutningen innebar en bevilgning på 10 000 kr. til starten) måtte ny behandling til, og da falt den med 13 mot 15 stemmer (Wellerop og Joh. H. Knudsen hadde 1. g. stemt for, men var nå imot). I spørsmålet om kommunalt grisehold ble det også en deling etter de samme politiske skillelinjer, Arbeiderpartiet og Venstre for, og Høyre mot; et offentlig arbeidsformidlingskontor ble enstemmig vedtatt.

Alle disse nevnte tiltak var provisoriske; etter at Folkekjøkkenet hadde stanset 1. juli 1924, var det ingen av dem igjen; men et foretagende byen på denne tid sikret seg, ble en permanent kommunal forretning; det var kinodriften. At kommunen overtok den, var for så vidt ikke underligere enn at den i sin tid hadde overtatt ferjedriften og bygd elektrisitetsverk. Det er alt uttrykk for den tendens i utviklingen at kommunen ikke lenger er bare et administrativt organ for de nødvendigste samfunnsoppgaver, men mer og mer går over til også å bli en forretningsdrivende på områder som før var forbeholdt private. Spørsmålet om byens overtakelse av kinodriften ble også en politisk prinsippavgjørelse mellom dem som holdt på det private initiativ og dem som var for en forsiktig, stadig fremadskridende sosialisering. Filmfremvisning var dessuten av så stor almen kulturell betydning at det offentlige hadde plikt til å kontrollere den. En slik kontroll hadde kommunen fått ved en lov i 1913, og fra den fulle kontroll til overtakelse av driften var spranget ikke så stort. Det var dertil penger å tjene på kinodrift, og det moment ble til sist det avgjørende da det begynte å skorte på penger i bykassen. Inntekten av kinoen kunne gå til verdifullere kulturelle formål, f. eks. folkebiblioteket, folkeakademiet, musikkorps o. l., slik at utgiftene til disse ikke behøvde å dekkes direkte av kommunens midler. I sin tid hadde Samlaget befridd bykassen for største delen av slike poster på kulturbudsjettet.

Da spørsmålet om kommunal kinodrift var brakt på bane, ikke så meget om overtakelse av de to eksisterende kinematografer som om opprettelse av en ny kommunal, ble av formannskapet nedsatt en komité, på tre mann til å utrede saken. Som man kunne vente, var de to borgerlige medlemmer mot, dels fordi de prinsipielt var mot kommunal forretningsdrift, dels fordi de ikke hadde noen tro på filmens fremtid og dermed heller ikke på lønnsomheten. Lars Andersen var prinsipielt for at all kinodrift burde være kommunal, og tvilte ikke på dens lønnsomhet; han kunne under debatten i bystyret 19. juni 1917 peke på at på Notodden hadde driften siste år gitt et overskudd på 14 000 kr. og i Larvik 30 000 kr. Han argumenterte også med at hvis ikke kommunen opprettet sin egen kino, kunne man ikke godt avvise et krav fra Folkets Hus om opprettelse av en tredje kino der. Formannskapets innstilling med 4 mot 3 stemmer for overtakelse av byens to kinoer, ble forkastet av bystyret med 14 mot 11. Noen vesentlig nye argumenter for og imot fremkom ikke under debatten. Saken hvilte så i fire år til den ble tatt opp i mars 1921 i forbindelse med en plan om å reise en større kommunal administrasjonsbygning på hjørnet av Olavsgt. og Jernbanegt. hvor kommunen året for hadde kjøpt Wrights løkke. I bygget skulle inngå et kinolokale, og kommunen overta kinodriften når det var ferdig. Planen var tenkt som delvis nødsarbeid, men ble oppgitt på grunn av de høye byggepriser. Istedet ble forslag om overtakelse av kinodriften der den var, fremsatt under budsjettbehandlingen 19. juli 1921, og da var den økonomiske siden av saken sterkest fremme. Med den «kinogalskap» som rådde i byen, sa en taler, var det mange penger å tjene, som kom vel med i denne tid. Dette bøyde flere av de tidligere motstandere seg for, og forslaget om overtakelse av de to kinoer fikk stort flertall, 26 mot 13 st. 1. sept. s. å. ble Kveldsol overtatt, og Porsgrunds Kinematograf (H. E. Pohlmann) 1. januar 1922. Et fornyet forslag om å reise administrasjonsbygget med kinolokale ble forkastet i april s. å. Til tross for de mørke spådommer er kinodriften blitt en av kommunens mest lønnsomme forretninger. Allerede ved det første regnskapsoppgjør pr. 1922 3016 viste driften 9523 kr. i overskudd etter at det, som da kinoene var private, var betalt 15 592 kr. i avgift til kommunen; ¾ års drift ga således 25 115 kr. i en bykasse som begynte å bli slunken. I de første 25 år har den gitt et overskudd på over 1 mill. kr., derav er nærmere 600 000 kr. innbetalt direkte i bykassen, og 227 000 kr. medgått til betalingen av det nye kinolokale byen fikk i 1932. Man kunne fristes til å tro at det ikke berodde på en tilfeldighet, men at kinostyret la en dypere mening i det, da det til åpningsforestilling valgte: «Det var engang en vals». I jobbetidens pengeflom hadde livet artet seg som en løssluppen vals, men i 1932 var det ingen grunn til å danse en kommunal vals. Økonomisk var året et av de svarteste i byens historie. Det kan være nok å minne om at byens to gjenværende banker (bortsett fra Ørebanken) måtte innstille det år. «Sparebanken, det vil i virkeligheten si kommunen», var det engang blitt sagt, og Handelsbanken var etter sin rekonstruksjon i 1926 i realitetens også kommunens; av en aksjekapital på 834000 kr. eide den 790 000 kr. og hadde dertil stillet en garanti på 400 000 kr. Men med dette var også bunnen på depresjonen nådd.

Pengerikeligheten ga kommnunen også mulighet for å sikre seg tomtearealer man før hadde kviet seg for å kjøpe fordi «budsjettmessige hensyn ikke tillot det». I 1916 ble kjøpt for 38 000 kr. Østre Klyve av gårdbruker Rasmus Gisholt; det var et fordelaktig kjøp. Eiendommen støtte umiddelbart opp til Vestsidens bygrense og var på 42 mål; 10 mål var bebygd, og et stykke leid ut til Pors's fotballbane, det ga en samlet årlig grunnleie av 612 kr. Den opprinnelig så store gård var i tidens løp blitt oppstykket i mange parseller og hver for seg vært gjenstand for hyppige salg. Solum kommune hadde ervervet en større del og hevet noe av grunnavgiften i Porsgrunn. Den ene hud som Niels Gundersen Klyve hadde beholdt ved skiftet etter sin mor i 1743, var blitt delt i to halvparten (hver på 6 skinn), og det var den ene av disse Porsgrunn kommune nå kjøpte; den gikk under navn av «Gundersens jorder», og huset der, som Hans J. Gundersen hadde bygd, (1806?) og som ennå står, er kjent som «Gundersgården». Den andre halvpart var igjen blitt delt i to, og den del, som nå utgjør bydelen Grønland (mellom Heigt. og Gundersgården), var blitt kjøpt av Gunnar Knudsen i 1889, og av den andre del var noe kjøpt av Chr. Reim i 1919, og på en annen part har Porsgrunn kommune senere bygd den nye paviljongskole. - Mens bystyret var enstemmig for dette kjøp, ble det mer kritisert at det i 1919 kjøpte av Cementstøperiet nesten 18 mål av de store arealer dette hadde ervervet på Roligheten, det kommunen kjøpte lå vesentlig inn mot Gunneklevfjorden. Det ble tilbudt for 80 000 kr., men kommunen bød 70 000 kr. og fikk det for det. Med henvisning til Metalverkets kjøp av de langt verdifullere Broveitomtene for 2000 kr. pr. mål, ble kritikken rettet dels mot prisen, nesten det dobbelte, dels mot tomtens beliggenhet langt utenfor bebyggelsen, og dels inot det usmakelige i at flere av bystyrets medlemmer var personlig økonomisk interessert i at Cementstøperiet, som trengte penger, fikk solgt den del av tomten det ikke hadde bruk for. «Kommunen har herved forært Cementstøperiet 70 000 kr., og det treffer ikke langt fra blinken», ble det sagt.

Under bolignøden kjøpte kommunen enkelte hus for å skaffe bolig til kommunale funksjonerer, og den hjalp gjennom tilskudd til boligbygging folk til hus. En oppnevnt boligkomité, med konsul Chr. Knudsen til formann foreslo å la oppføre 20 hus på Nedre Bjørntvet vis-à-vis Norkyn; av byggesummen, ½ mill. kr., ble bevilget 20%, 100 000 kr., i nedskrivningsbidrag, og man forhandlet med A/S Trælast om levering av ferdighus. Dette firma, også et typisk kriseforetagende, hadde patent på ferdige standardhus på 1½ etasje, og det gikk en tid store ord om det. Under full drift skulle det kunne levere 2-4 hus pr. dag, og det hadde forespørsel om leveranser fra mange steder i Norge og fra en lang rekke utland. - Spørsmålet om å skaffe byggetomter var for øvrig sterkt fremme i Porsgrunns største kommunale sak, byutvidelsen.