Porsgrunns historie, b. 2

[XIII]. «Landlig og stille, men pokker så driftig»

Fra skipsfart til industri i 1880-årene

av Joh. N. Tønnessen

Etter enkelte tidligere spredte tilløp skyter industrien i Porsgrunn plutselig frem i 80-årene. Konjunkturmessig var det et dårlig 10-år, 6 av årene var for skipsfarten dårligere enn det dårligste av 70-årene. I dette 10-år var den årlig gjennomsnittlige bruttofraktinntekt 74,5 kr. pr. tonn, i 80-årene bare 51.7 kr., og i 90-årene 46 kr. Konjunkturkurven for byens andre næringer, skipsbyggingen, trelast- og ishandelen, fulgte med avvikelser enkelte år stort sett skipsfartens. Det er således i en periode med fallende konjunkturer byens industri grunnlegges. Da 1889 kom som et meget godt år, var grunnen allerede lagt. At de nedadgående konjunkturer i 90-årene gjorde det vanskelig for den nye industri å klare seg, skal vi siden se.

Det som gjorde det mulig å grunnlegge en industri i de dårligere år, var den rikelige adgang til ledig arbeidskraft ved skipsbyggeriets stans og den kapitalakkumulasjon som hadde funnet sted i de gode år. Det er før pekt på hvordan det truet med å bli noe av en katastrofe for byens arbeidsliv da skipsbyggingen og alle dens binæringer stoppet. Når Porsgrunn likevel ikke led et økonomisk sammenbrudd og heller ikke fikk en så stor arbeidsledighet som man kunne ha ventet, skyldtes det dels industrien, dels emigrasjonen. Denne var sikkerhetsventilen for dem som ikke fant seg levelige vilkår hjemme. En statistikk over antallet emigrerte er en viss indikasjon av konjunkturene; i gode år synker tallet, i dårligere stiger det, men det var også avhengig av konjunkturene i Amerika, og de hadde ikke alltid samme forløp som i Norge. Det foreligger ingen oppgaver over antallet emigranter fra Norges byer enkeltvis til sammenlikning med Porsgrunn, men tallene herfra synes i seg selv å si at den må ha vært useilvanlig høy. Regnet i 5-års perioder emigrerte dette antall personer bosatt i Porsgrunn:

1876-85 hadde byen et fødselsoverskudd på 517; likevel steg byens folketall med bare 93, og i løpet av 80-årene mistet byen 611 personer ved utvandring. Krisen etter 1875 rammet byene hardere enn landdistriktene. 1866-80 utvandret fra Bratsbergs bygder 8316, fra byene 2158; 1881-95 var tallene 7762 og 3862. Da Porsgrunns største industrielle bedrift først kom i gang 1886 og Det mekaniske verksted stadig innskrenket i begynnelsen av 80-årene, ble nettopp 5-året 1881-85 det mest kritiske med en rekordartet utvandring. I forholdet til Skien ble dette de avgjørende år. «Den tiltakende industri beskjeftiger så mange at det ikke har vært arbeidsledighet», heter det hos amtmannen om Skien 1881-85, og nettopp i en periode som ble en rik vekst for Skien, holdt Porsgrunn for annen gang på å stagnere. Ikke bare i forhold til folketallet, men endog absolutt hadde Porsgrunn i 80-årene en nesten like stor utvandring som Skien, 611 mot 637. Da Porsgrunn av en eller annen uforklarlig grunn hadde et relativt langt mindre fødselsoverskudd enn Skien, ble resultatet en veldig forrykning i forholdet mellom de to byers befolkning. Mens Porsgrunns folketall 1875-91 steg med bare 475, steg det i Skien med 3529. De to byers befolkning var:

Særlig fremtredende er forholdet 1875-85; da steg Skiens befolkning med nesten 40 mens Porsgrunns sto stille. Industrien stoppet den videre stagnasjon, så byens folketall 1890-1900 kunne vise en endog meget sterk vekst. For arbeidslivet i byen har det hatt litt å si at det i de dårlige år ble bygd ikke så få hus. Det er flaue tider for arbeidsklassen, skrev amtmannen, «men enkelte har brukt de oppsamlede skillinger fra de gode år til å bygge seg hus». 1876-85 ble det reist 84 nye hus til en verdi av 370 000 kr., og branntaksten på byens hus steg fra 2.3 til vel 3 mill. kr. For Nedre Telemark som helhet ble det av stor betydning at grubedriften fikk en renessanse. Det største foretagende var et fransk grubekompanis apatittverk ved Ødegården i Bamle; det ble startet i 1872 og stadig utvidet, så det i slutten av 80-årene sysselsatte over 500 mann. Omdal Kobberverk i Skafså ble i 1881 sterkt utvidet av et engelsk selskap og ga arbeid for ca. 250 mann. Det ble også i kortere perioder drevet utvinning av andre metaller.¹⁾

Den andre faktor, kapitalen til industrien, er det umulig å uttrykke ved eksakte tall. At den kom fra skipsfarten, er utvilsomt. Det kunne være, nok å minne om de store formuer byens tre store skipsredere, Christen Knudsen, Joh. Jeremiassen og P. M. Petersen, etterlot seg ved sin død omkring 1890, og at deres barn og enker satt med de største formuer blant byens personlige skattytere. Av de gjenlevende hørte Erik Rasmussen og Louis Vauvert til byens mest formående menn. Et avgjørende indicium er det også at vi finner nettopp skipsrederne blant de største aksjonerer, som stiftere av og i den første direksjon for de industrielle foretagender som blir startet i 80-årene. Den skattbare inntekt og formue vil også fortelle at Porsgrunn i 70-årene ble en velstående by:

Man vil se at i første halvpart av 70-årene ble både inntekt og formue mer enn fordoblet. Riktignok gikk inntekten til dels sterkt ned, men økningen i formue fortsatte, om enn ganske svakt i begynnelsen av 80-årene. Om byens store forretningsmenn har hatt andre bankforbindelser enn byens beskjedne sparebank, som var småsparernes bank (i 1880 var det gjennomsnittige tilgodehavende pr. innskyter 510 kr.), kan dog disse tall også bidra til å vise den kapitalakkumulasjon som fant sted. Innskyternes tilgodehavende steg med 155 700 kr. 1871-75, men med bare 68 500 kr. i de følgende 10 år, for så å stige med hele 302 400 kr. 1886-91.²⁾

Sammenhengen synes helt klar: når handelsflåten går tilbake med 7000 tonn fra 1881 til -83, og etter noen stigning til 1885, igjen synker med 3300 t. til 1887, og det nettopp er i denne tid skipsrederne starter byens industri, er det fordi de med de fallende frakter ikke lenger har funnet det formålstjenlig å investere penger i skip, men har overført sin ledigblevne kapital til industri. Kapitalinvesteringen har fulgt den enkle lov den alltid har fulgt: å søke dit hvor det er størst utsikt til fortjeneste.

«Landlig og stille, men pokker så driftig. Sådan er Porsgrunn!» Det var den karakteristikk Verdens Gangs utsendte medarbeider ga byen i 1890 i en artikkel under overskriften «En fremskrittsby». Først roste han idyllen, så kom det: «Skipsrederi er hovednæringsveien. I gamle dager (det var ikke mer enn 10-12 år siden) var her en rekke skipsverft langs elven. Så svant de glimrende tider, og verftene med dem. Men foretaksomheten i den lille by forsvant ikke. Da sjøen ikke lenger ga det gamle utbytte, prøvde man landjorden. Og det merkelige er at det lille Porsgrunn, som ser ubetydelig ut, på forretningslivets område og i industriell henseende, er en foregangsmann her i landet i mange retninger». Byen har den første assuranseforening, en av de første sjømannsforennger, den har tatt initiativet til «flere anerkjente håndverkerprosjekter», til en landsforening for handelsstanden og til en sammenslutning av alle sjømannsforeninger. «Porsgrunn er imidlertid ikke blott og bart de mer teoretiske initiativers by. Den utmerker seg også ved atskillige praktiske foretagender der savner sidestykke i andre byer. Vi har porselensfabrikken, den eneste i landet, vi har den mekaniske arbeidsskole, likeledes den eneste i landet, vi har den første og største bryne- og slipestensfabrikk i landet, den første og største gjærfabrikk, den første og største tretøffelfabrikk under opprettelse. Er ikke dette ganske respektabelt for en så liten by, og mer enn det?» Korrespondenten gir så detaljer om fabrikkene, nevner den betydelig is- og trelasthandel, og slutter hvor han begynte: «Porsgrunn er tross sin litenhet en by som man får respekt for. Den er en fremskrittsby».³⁾

Hvordan var alt det avisen nevner - og den kunne godt ha tatt med enda mer - blitt til? Hva er industri? Det er «foredling av råstoffer ved hjelp av maskiner i fabrikker». Ut fra denne definisjon var ikke de gamle sagbruk industri; dampsagene var et skritt henimot industri, men først tremasse- og cellulosefabrikkene fyller alle definisjonens fordringer. Byggingen av en treseilskute var håndverk, skipstømmermannen en håndverker som med sitt verktøy formet skipsplanken under åpen himmel, men fremstillingen av et jerndampskip med sitt maskineri var industri. Med Det mekaniske verksted i 50-årene og dampsagene i 60-årene kan man til en viss grad si at industrien holdt sitt inntog i Porsgrunn, og byen fikk sine første rykende fabrikkskorstener, det sikreste kjennetegn på at noe nytt var i emning; for her var ikke vannkraften energikilde til industrien som i Skien.

Det mekaniske verksted Brønlund hadde lagt grunnen til i 1850, har vi leilighetsvis støtt på i gode og dårlige tider. Da det var basert på jernbeslag til utrusting av skip, var det helt avhengig av konjunkturene for skipsbyggeriet. Verkstedet hadde sin beste tid fra det var blitt aksjeselskap i 1862 til skipsbyggeriet stoppet opp i 1881. Fra 1861 til -65 gikk omsetningen opp fra 11 654 spd. til 24 462 spd., og fortsatte å stige etter som anlegget ble utvidet og forbedret. Ennå større og bedre ble virksomheten i 70-årene, da verftet nesten hvert år ga et utbytte og beskjeftiget 100 mann. Foruten skipsutstyr ble levert sagbruks-møllemaskiner. Vanskeligheten med å få avsatt de første dampskip var vel grunnen til at man ikke våget å ta skrittet helt ut og gå over til rent dampskipsverft. Ved siden av å bestyre verkstedet drev Brønlund for egen regning seilmakerverksted og fikk i 1868 reist reperbanen på Vestsiden innunder Wrightåsen. Begge verksteder sysselsatte år om annet 22-24 arbeidere, derav 5 kvinner på seilmakerloftet. Reperbanen gikk stadig med tap og var vel den vesentligste årsak til at Brønlund i 1879 måtte innstille og se sine eiendommer realisert. De ble, som vi skal se, kjøpt til lokaler for den nye mekaniske fagskole. Reperbanen ble kjøpt av repslagermester P. Olsen, som drev den til ca. 1910; den ble nedrevet et par år etter, og av materialene og på tomten ble 1915-16 bygd en rekke hus, den såkalte «Havebyen» på vestsiden av Langgaten.

I 1878 og -79 gikk Det mekaniske verksted med tap, i 1880 ga det gjen et lite overskudd, men fra da av ble vanskelighetene stadig større. Visstnok ga den betydelige fabrikkdrift i Skien i 70-årene og senere i Porsgrunn verkstedet et nytt virkefelt, men omleggingen falt kostbar. Ved utgangen av 1883 sluttet også den ide- og initiativrike Brønlund som bestyrer, for helt å ofre seg for reisingen av sin tekniske skole. I 1885, det siste år med full drift, var 60 mann i arbeid, men hele omsetningen kom bare opp i 100 000 kr. I september 1886 måtte direksjonen gå til det bitre skritt å overlevere boet til skifteretten. Da det ved auksjonen bare ble budt 50000 kr. for hele verkstedet, så direksjonen seg nødsaget til som garantist å overta det for gjelden, 117 000 kr.; aktiva utgjorde 142 300 kr. Dermed fikk alle kreditorer full dekning, men aksjekapitalen 86 000 kr., som vesentlig var på direksjonens hender, gikk tapt. Porsgrunds mekaniske Værksted delte her skjebne med mange liknende bedrifter i 80-årene. Å basere driften på maskinleveranse i nærmeste distrikt var for snevert, og med den tilbakeholdenhet overfor dampskip egnens redere viste, våget man neppe å legge om til bygging av dampskip; det ville også ha krevd et stort kapitalutlegg.

Noen vesentlig endring foretok ikke den direksjon som hadde verftet og fortsatte det som et interessentskap under navn av Porsgrunds mekaniske Værksted Ltd. Det var skipsrederne Louis Vauvert, Gunnar Knudsen, Erik Rasmussen, malermester A. Halvorsen, og dr. Joh. Schaaning, Skien. Også denne direksjon hadde vanskelig for å holde driften oppe og ønsket helst å avhende verkstedet, men uten å finne kjøper til akseptabel pris. I et siste forsøk på å få det til å gli, ansatte interessentene ingeniør N. E. Borch og fra 1896 den kjente og dyktige maskinkonstruktør ved Nylands Verksted, Christiania, Ægidius Elling, som driftsbestyrere. Under disses ledelse ble tomten utvidet for anlegg av et tidsmessig stålskipsverft, og maskinverkstedet gikk i gang med bygging av dampmaskiner etter Ellings patent både for egne og for andre verfters skip. Til Treschov-Fritzøe ble levert 1892 «Kipp», som fremdeles er i fart med motordrift. I 1897 skjøt skipsbyggingen virkelig fart, tre båter ble satt på vannet, de kombinerte passasjer- og lastebåter «Sandø» for Fredrikshald-Hvaler Dampskibsselskab, og «Sand» for D/S Sverre, Skotfoss, for fart mellom det sted og Skien, og et havfiskeskip «Muggur» til et firma på Island. Året etter var det «Kvik» til gods- og passasjertrafikk ved Larvik, og den første rene lastebåt «Bygdin», bygd for regning av Gunnar Knudsen til fart Skiensfjorden - Christiania. l 1899 ble fire båter levert. Det syntes således som det var nok å gjøre, men det ble vanskelig å få driften til å svare til de store nyinvesteringer, og 13. mai 1899 solgte interessentene verkstedet for 270 000 kr. (100 000 kr. + 170 000 kr. overtatt gjeld; det var da taksert til 325 000 kr.) til den 26-årige skipsingeniør Christian Jeremiassen Reim (sønn av Johan Jeremiassen). Under hans fremrakende ledelse gikk Porsgrunds mek. Værksted endelig inn i en driftsform som har vist seg å holde til i dag. Det skal vi senere se. Det tør dertil være helt enestående at verkstedet til det i 1953 igjen ble aksjeselskap, i 54 år har vært eid og drevet av en og samme privatmann, som fremdeles er dets hovedaksjonær.⁴⁾

De menn som våget å satse - med stadige tap - så meget på Det mekaniske verksted og som ikke ga opp troen på at det hadde fremtiden for seg, var ikke alene om å erfare hvilken trang fødsel Norges nye industri hadde. Nesten alle Porsgrunns bedrifter hadde de samme begynnelsesvanskeligheter som verkstedet, og mange planer kom ikke til utførelse. Det siste var tilfelle med Chr. Knudsens forsøk i 1867 på å få dannet et aksjeselskap for en mølle drevet med damp; etter at det var tegnet 4000 spd. og ennå manglet like så meget, ble forsøket oppgitt. Bedre gikk det med andelsselskapet «Porsgrunds Meieri», som begynte i 1871 i Lagmannsgården, sikkert et meget kjærkomment tiltak for byens husmødre, som klaget både over at det var vanskelig å skaffe melk og at det var dyrere i Porsgrunn enn andre steder (henholdsvis 12 og 9 øre pr. liter, skrev en husmor). Meieriet, som i statistikken blir henregnet til industri, hadde i 1880 13 utsalgssteder, det mottok nær ½ mil. liter melk, kjernet 6728 kg. smør og ystet 3780 kg. ost. Det kom senere to meierier til, Ilsengs og V. Porsgrunns meieri; i 1899 ble de sluttet sammen til Porsgrunds Meieriselskap, som samme år kjøpte av enkefru Jeremiassen tomten til den nedbrente telegrafgård og der oppførte den nåværende meierigård.⁵⁾

Kjøpmann Th. Sørensen begynte i 1879 en teknisk-kjemisk fabrikk, som ikke kjennes nærmere; den sysselsatte 7 menn og 2 kvinner, og årsproduksjonen i 1885 angis å ha en verdi av 14 000 kr. Etter 1890 er den ikke nevnt og har vel delt skjebne med så minge andre mislykte forsøk. - Byggmester Halvor Lie (1852-1933) fra Kviteseid gikk i 1882 i gang med en trevarefabrikk som beskjeftiget 10 mann; det ble laget møbler, bygningsutstyr (vinduer, dører, trapper), klesklyper og vaskebrett; drivkraften var en dampmaskin. Dette er sannsynligvis opprinnelsen til det som senere ble «Porsgrunds Trævarefabrikk» i øvre enden av Floodeløkka. Etter 14-15 års drift oppga han den og reiste til Amerika. I 1899 fikk den nye eiere og ble betydelig utvidet. 2. oktober 1885 ble startet ennå en trevarefabrikk at et aksjeselskap ved snekker og treskjærer Ellef Lie fra Bø i Telemark; senere sies den å være satt i gang med samme leder 1. april 1895 under navn av «Trævarefabrikken Norkyn» med 7 mann for opprinnelig fabrikasjon av klesklyper og vaskebrett. Etter Lies død 1898 ble fabrikken overtatt av hans sønn Halvor Lie. Den gikk med i den store brannen 1905, men ble gjenoppført i større format for produksjon av bygningsutstyr, ski, kostehoder o. l. Fabrikken lå ved den gamle meierigård (Lagmannsgården); i 1908 ble den igjen herjet av brann og i 1910 overtatt av A.s Bratsberg Bruk.⁶⁾

Disse mindre bedrifter var ikke noe særsyn for Porsgrunn og nærmest å betrakte som fortropper for de større foretagender hvor byen ble «foregangsmannen» for hele landet. Den ene foregangsmannen var Alfred Petersen Wright (1847-1929), P. M. Petersens eneste sønn. Han var blitt cand. jur. 1873 og hadde fire år senere gått inn i farens forretning, firmaet P. M. Petersen &, Søn; i 1898 ble han visekonsul. På den tid måtte de norske bakere som ikke fremstilte sin gjær selv, innføre den fra København og Gøteborg. Men gjær er en ømfintlig vare som ikke tåler lang transport, og den var derfor ofte bedervet før den kom frem til forbrukeren. Alle hadde sett misforholdet og klaget over det, men A. P. Wright var den første som virkelig våget å gjøre noe for å råde bot på det. I 1882 fikk han dannet et aksjeselskap med sitt firma som hovedinteressent og seg selv som formann i direksjonen. Aksjekapitalen var på 90 000 kr. Man kjøpte den bygning bak Gasmanngården som i tidens løp hadde huset både brennevinsbrenneri, ølbryggeri og bakeri - man holdt for så vidt på tradisjonen -, den ble betydelig utvidet og ombygd, og med en dansk fagmann som bestyrer ble produksjonen satt i gang sommeren 1883 med 16 mann. I 1885 var årsproduksjonen 180 000 kg. gjær til en verdi av 140 000 kr. Som biprodukt ble noen år senere fremstillet sprit til teknisk bruk. Råstoffet var importert rug og bygg. Fabrikken gikk den første tid utmerket og hadde stor avsetning ikke bare i distriktet, men også i de nærliggende amter. Men det gikk som så ofte; det som lyktes for en, ville andre også prøve. Innen få år var det 8 gjærfabrikker i landet, som ødela hverandre ved en hensynsløs konkurranse. Da det truet med å ruinere dem alle, tok Wright initiativet til opprettelse av Norske Gjærfabrikkers Landsforening 1899 med seg selv som formann. Omtrent samtidig overtok P. M. Petersen & Søn fabrikken i Porsgrunn helt for egen regning. Den gikk senere inn i landssammenslutningen, De norske Gjær- og Spritfabrikker og ble nedlagt i 1918. Bygningen ble overtatt og ominnredet til møtelokaler av Odd Fellow.⁷⁾

1885 ble særlig betydningsfullt for den nye industri. 20. april åpnet Anders G. A. Hals (sønn av postmester Iver Andersen) en tretøffelfabrikk i lokaler leid av kommunen i Floodegården, som firmaet, Hals & Co, kjøpte 1889; men allerede i 1893 flyttet Hals til Christiania. Fabrikasjonen hadde en tid et ganske betydelig omfang, den sysselsatte kort etter starten 19 menn og 2 kvinner som årlig produserte ca. 35 000 par tresko til en verdi av 70 000 kr. Dette foretagende ble en kortvarig affære; et annet foretagende i samme bransje, Porsgrunds Sko- og Trætøffelfabrik, startet av Herman Wiik i 1890, har holdt det gående til våre dager. Av langt større betydning ble de tre andre bedrifter. Som nevnt hadde Franklin & Baker i 1885 kjøpt av Gregersens bo hans bruk og tomter med Raschenborg. Om høsten kom virksomheten i gang med 31 arbeidere; produksjonen besto av høvlet last, props, stav og telegrafstolper. I 1891 ble innkjøpt tomtene ovenfor broen opp til Lagmannsgården, og ved siden av maskinhuset nedenfor broen ble anlagt det første kreosoteri i Skandinavia for impregnering av peler. Disse vant megen anerkjennelse både i innland og utland. I 1897 ble opptatt en større produksjon av tretøfler av bjerk. Bedriften gikk godt, og for å skaffe kapital til ytterligere utvidelse ble den i 1898 omgjort til et aksjeselskap, Franklin, Baker & Co, med en fullt innbetalt aksjekapital på 600 000 kr., en etter tidens forhold meget betydelig sum. Direksjonen var A. P. Wright, Finn C. Knudsen og James Franklin, som også var bedriftens leder. Det ble anskaffet nytt moderne maskineri, nye bygninger reist og produksjonen sterkt utvidet. Det ble bl. a. eksportert impregnerte stolper til Danmark og England; av disse var man også leverandør til den norske stats telegrafvesen. Det var i det hele en stor og livskraftig bedrift som ble totalskadet ved storbrannen sankthansaften 1905. Den ble ikke gjenreist; det ble dannet et eget selskap, A.s Broveitomtene, for salg av disse, og i 1915 var alle avhendet, den øvre del til A.s Bratsberg Bruk og den nedre del til A.s Norsk Metalverk.⁸⁾

Da den store bedrift ikke ble gjenoppbygd, var det av desto større betydning at de to andre fabrikker ble holdt oppe. Norrøna Fabriker A.s kan på en måte føre tradisjonen helt tilbake til sagatidens brynestensbrudd i Eidsborg og Lårdal, hvorfra ennå i dag en del av råstoffet hentes. Grunnlaget for fabrikken ble lagt i Kragerø 1880, hvor en Skiensmann, Teleph P!esner, begynte eksport av brynestener fra en liten fabrikk «T. Plesners Brynstensfabrik». I 1883 fikk han en forespørsel fra Porsgrunn om han ville la den gå over til et aksjeselskap, og dette ble konstituert 8. desbr. s. å. under navn av «Den norske Bryne- og Slibestensfabrik». Da den kort etter brant ned, ble den etter forslag av A. P. Wright flyttet 1884 til Porsgrunn hvor den ble reist på Folkman Wrights tidligere eiendom i Vestregt. 44-46. (I kjøpet medfulgte det gamle, vakre hus (1 s. 351) som ble brukt som bolig for bestyreren). Styrets formann var A. P. Wright, og disponent T. Plesner. Straks etter starten våren 1885 med 62 arbeidere begynte man også fabrikasjon av smergelskiver og i 1889 av kunstige, støpte stener for møller og tresliperier i konkurranse med de tidligere brukte, tilhugne naturstener. Dette er etter hvert blitt fabrikkens hovedartikkel, hvorav den en tid visstnok var den eneste produsent i verden, og stenene er blitt eksportert til land over hele jordkloden. Råstoffet, smergelen, kom i blokker fra Lilleasia og en øy i Egeerhavet, ble knust og støpt som slipeflate på de store stenene. Brynestenene var av en så utmerket kvalitet at de til tross for sin høyere pris kunne konkurrere på verdensmarkedet. For sine produkter har fabrikken fått en rekke gullmedaljer på innen- og utenlandske utstillinger. Som ved nesten alt nytt hadde man i begynnelsen både tekniske og økonomiske vanskeligheter å kjempe med; i 1886 fratrådte Plesner, og året etter ble bedriften overtatt av Niels Aall, Ulefoss, og A. P. Wright, som i 1892 utløste Aall, og fabrikken skiftet navnet til Smergel- og Brynestensfabrikken Norrøna. I 1908 ble opptatt produksjon av stentøy (krukker og fat), og navnet ble endret til «Norrøna Fabrikker». I 1927 gikk den over til et familieselskap, som siden har vært disponert og i det vesentlige eid av A. P. Wrights sønn, konsul Carl P. Wright. 1885-91 ble fabrikken bestyrt av Andreas G. Wefring (1861-1942), senere direktør ved Porselensfabrikken (gift med datter av Johan Jeremiassen), og siden, i nesten 40 år, av Ketil Evensen (1853-1934) som hadde fulgt med, fra starten i Kragerø i 1880 til han sluttet i 1929.⁹⁾

Den bedrift som inntil storindustrien holdt sitt inntog i byen og dens nærhet i 1920-årene, har betydd mest for arbeidslivet, er Porsgrunds Porselænsfabrik. Gjennom gode og dårlige tider har den vært i uavbrutt drift i 70 år og mer enn noe annet bidradd til å gjøre byen kjent. Det finnes neppe mange hjem i Norge i dag som ikke har et stykke porselen med P.P. under. De to bokstaver står på hver side av et skipsanker. Det er ingen tilfeldig symbolikk, ikke bare således at skipsfart og porselensfabrikasjon i en menneskealder var de to av fundamentene for byens økonomiske liv; men også således som det er uttrykt i dette kapitels overskrift: fra skipsfarten kom kapitalen til industrien.

Av liknende bedrifter i Norge fantes bare Egersunds Fayancefabrik grunnlagt i 1849. Den berømte fajansefabrikk på Herrebø fra 1758 hadde bare en kort levetid. Ideen til fabrikken i Porsgrunn sprang ut hos en fremsynt mann under et rekreasjonsopphold i utlandet. Mannen var Johan Jeremiassen, og foranledningen var et kuropphold i Karlshad i begynnelsen av 80-årene. Da han her fikk se at det til porselensfabrikken ble ført kvarts og feltspat til dels fra Norge, slo den tanke ned i ham at disse stoffer fantes i Telemark, i Porsgrunn var høvelige tomter ved elven, råvarene kunne losses og ferdigvarene lastes rett utenfor «stuedøren». De stoffer som trengtes fra utlandet, kaolin og kull, kunne byens skuter ta med for en billig frakt når de kom hjem for vinteropplag. I sin nærmeste krets hadde han kapitalsterke slektninger og venner. Resultatet av planene ble at Jeremiassen og A. P. Wright i novbr. 1884 sendt ut aksjeinnbydelse. Det gikk smått med tegningen. Det var i en depresjonstid og knapt med penger blant folk flest; mange så med skepsis på det nye uprøvde. Ved årets utgang var hare tegnet vel 100 000 kr. Da den konstituerende generalforsamling ble holdt 11. mai 1885, var tegnet 176 000 kr.; i august ble lover vedtatt og til representantskap valgt foruten Jeremiassen og A. P. Wright, Gunnar Knudsen, Erik Rasmussen, H. C. Hansen og Gustav M. Larsen fra Skien, og E. Hesselberg, Christiania; førstnevnte var selvskreven formann. Til tomt for fabrikken ble kjøpt de sydligste 12 mål av E. Erichsens lasteplass med 160 m. strandlinje, en ideell plass for rasjonell drift. På en utenlandsreise engasjerte Jeremiassen tyskeren Carl Maria Bauer, en erfaren mann i porselensindustrien, til å lede oppbyggingen av fabrikken og driften den første tid. For å oppøve norske arbeidere ble ansatt fagarbeidere fra Bøhmen, Tyskland og Danmark. Atskillige reiste etter en tid tilbake, men mange slo seg til for godt og har etterkommere ved fabrikken i 2. og 3. generasjon. De tyske arbeiderne var katolikker, og det førte til organiseringen av en katolsk menighet i byen. - Utpå høsten 1886 var fabrikkbygningen reist, og prøvedriften kunne begynne. 10. februar 1887 kom den store dag da den første brenning fant sted, og 6. juni s. å. ble A.s Porsgrunds Porselænsfabrik anmeldt til firmaregisteret, en dato man siden har regnet som stiftelsesdagen. Det var da tegnet 434 aksjer à 500 kr., derav 126 av Jeremiassen, 63 av Gunnar Knudsen og 23 av Jørgen C. Knudsen. Neststørste aksjonær var konsul Westye Egeberg, Christiania, med 88. I Porsgrunn var tegnet 267. 1888, det første år med full drift, var ansatt 127 arbeidere, og årsproduksjonens salgsverdi var 125 000 kroner. Samme år våget man seg til å delta med en montre på en utstilling i København, hvor Porsgrunnsporselenet hevdet seg med ære ved siden av så berømte fabrikker som Den Kongelige Porcelainsfabrik og Bing & Grøndahl.

Ingen av dem som hadde satset så meget på fabrikken, skulle komme til å spinne sin silke på den. Neppe var den kommet i gang, før vanskelighetene tårnet seg opp, ikke så meget av teknisk som av økonomisk art. Et hårdt slag var det da Jeremiassen, som under stadig tiltakende sykdom hadde båret fabrikken frem med sine siste krefter og sine penger, døde i januar 1889, og at Bauer som synes å ha mistet troen på fabrikkens levedyktighet, forlot den et år etter. Det som trengtes for å holde det gående, var kapital og atter kapital til driften; hele aksjekapitalen var gått med til oppførelsen. Driftskapitalen ble skaffet ved Jeremiassens personlige garanti; et forsøk i 1887 på å utvide aksjekapitalen til 260 000 kr. ved nytegning mislyktes; Jeremiassen fortsatte som garantist for gjelden, og representantskapet tegnet selv den nødvendige utvidelse av kapitalen. Driftsgjelden var oppe i 160 000 kr. hvorav 100 000 kr. var lånt i Porsgrunds Sparebank ved Jeremiassens personlige garanti og 60 000 kr. var lånt direkte av ham. Til utvidelse og opprettholdelse av driften trengtes ytterligere 250 000 kr., og Jeremiassen gikk med på å forstrekke eller garantere også for denne sum. Det var imponerende gjort; han satte faktisk talt hele sin formue på spill for å redde bedriftens eksistens, og det var utelukkende dette som reddet den. Hans død betydde for så vidt ingen fare som fru Serine Jeremiassen (1846-1937) ble stående ved sin manns garantier og lån, og i Gunnar Knudsen fikk representantskapet en fremrakende forretningsmann som formann. Hans forsøk i 1889 på å få utvidet aksjekapitalen med 240 000 kr. til ½ mill. kr., som var nødvendig for helt å trygge fabrikkens drift, mislyktes ganske, og det var bare de to søsken, fru Jeremiassen og Gunnar Knudsen, som ved sin personlige risiko reddet fabrikken forbi disse skjær. Hertil bidro også at det omkring 1890 kom flere unge dyktige menn i ledelsen. I 1891 ble Andreas G. Wefring teknisk bestyrer, og fra 1901 også merkantil leder, og fylte begge stillinger fremrakende til han sluttet i 1911. Også i byens kommunale liv var han en meget benyttet mann. For den daglige tekniske ledelse hadde fabrikken en særdeles dyktig mann i verksmester Anton v. Haffenbrädl, som årvåkent fulgte bedriften fra starten i 1887 til sin død i 1917.

I begynnelsen av 90-årene lysnet det endelig; generalforsamlingen 1896 kunne således melde at det forløpne år hadde vært godt, omsetningen hadde økt betydelig, driften viste et pent overskudd, og det var avbetalt store beløp på gjelden; det var sysselsatt ca. 190 arbeidere hvorav 45 utlendinger. Omtrent den samme tonen lyder i årene fremover. Et sjokk fikk man ved opphevelsen av mellomriksloven i 1897; det stengte for eksport til Sverige hvor halvparten av produksjonen var avsatt. Men man vant fort over krisen; allerede kort etter århundreskiftet var produksjonen og den innenlandske avsetning større enn før 1897, og ved utgangen av 1905 var 220 arbeidere ansatt. Det har siden kommet kritiske tider, men med en stab av høyt kvalifiserte fagarbeidere, med større og større vekt på den kunstneriske kvalitet ved fremrakende kunstnere og dyktig teknisk og økonomisk ledet, har fabrikken vunnet seg en sikker og anerkjent posisjon. Hva «Fabrikken», som den i de første år ble kalt, har betydd for byens økonomi og arbeidsliv, kan neppe vurderes høyt nok. Porselensbyen kan med rette være stolt av sin kjære bedrift og av de menn som skapte den.¹⁰⁾