Også byens kirker falt som offer for tidens smak, eller rettere sagt mangel på smak. Av kirkeinspeksjonen ble i 1876 pekt på en lang rekke mangler ved bygningene og kirkegårdene til tross for de store utbedringer 1840-42. I to repriser, 1880 og 89, ble kirkene ikke bare reparert, men i det indre fullstendig ominnredet. Estetisk og kulturhistorisk var det et langt større og beklageligere tap enn ved Rådhuset, men i praktisk bruk vant begge kirker utvilsomt meget. Den mest iøyenfallende forandring var at alle pulpiturene ble revet, romvirkningen ble enklere og større, men fattigere. Ved Østre kirke ble klokkehuset revet (på dets plass er senere oppført det nåværende likhus), og klokkene ble anbrakt i kirketårnet, som også fikk ur. Wroblewskys orgel fra 1782 var i 1869 så skrøpelig at det medgikk 4000 kr. til å bygge det om; i 1908 ble det hele kassert som ubrukelig, og for et rentefritt lån fra Sparebanken på 7800 kr. fikk kirken et helt nytt orgel; heldigvis bibeholdt man i det vesentlige den gamle barokke ramme. Vestsidens kirke hadde også fått nytt orgel i 80-årene. Med vemod leser man at i Østsidens kirke er «det gamle alter med knefall, innfatning og billed borttatt og erstattet med nytt». Koret ble hevet ved nytt gulv og hele bygningen, som var meget gissen og trekkfull, ble innvendig panelt og malt; også det skymalte taket ble overmalt. I denne, hverdagslige grå tristhet sto kirken til den i 1933 ble så langt som mulig søkt ført tilbake til sitt opprinnelige utseende.
Prestegården, som var i så dårlig forfatning at en nyutnevnt sogneprest brukte det som påskudd til ikke å overta sitt embete, delte skjebne med kirken og Rådhuset og fikk samtidig med dette en ombygning som visstnok gjorde den mer tjenlig som bolig, men ødela delvis det sjelden vakre gamle anlegg.42)
Spørsmålet om en utvidelse av Østre Porsgrunns kirkegård hadde vært på tale helt siden 1832; man tenkte på Bjørntvet, Borge og Floodeløkken, men endte med den mest praktiske løsning, å kjøpe av Jønholt 3 mål som støtte opp til den gamle kirkegård. Den nye ble innvidd 1874, i 1896 ble den utvidet med den såkalte «Terrasse», og i 1902 ble den ytterligere utvidet. Allerede da var det stor debatt om man istedet skulle kjøpe Tørmo til ny kirkegård for hele byen. A. P. Wright bemerket bl. a. at «hadde man hatt den nåværende broforbindelse dengang da byen ble anlagt, ville virkelig meget ha sett anderledes ut her i byen; man hadde neppe hatt to kirker med tilhørende kirkegårder». Selv, med sine utvidelser ble Østsidens kirkegård for liten, man måtte gå til kjøp av Tørmo, som ble innvidd og tatt i bruk 15. april 1904. 16. septbr. 1903 ble de 28 kister som var nedsatt i kirkekjelleren, tatt ut og begravd på kirkegården. Sogneprest Monrad og frue, Niels Aall d.e. og den kiste man mente rommet kanselliråd Deichmans jordiske levninger, ble begravd hver for seg, de øvrige i en fellesgrav. Det hadde opprinnelig vært 33 kister, men tre Løvenskiold'er var ført til familiens gravsted, og to lot seg ikke finne igjen. - Delingen av byens menighet på 2 kirker, med to prester (sogneprest og kateket), klokkere, kirketjenere, ringere, og to (etter 1904 tre) kirkegårder, var en uforholdsmessig stor belastning for kommunebudsjettet; pr. innbygger var de virkelige utgifter større enn i noen annen norsk by, og det var enestående at en by ikke større enn Porsgrunn hadde to kirker. Det ble fra kommunens side arbeidet meget for å få en lettelse i kirkebudsjettet.43)
En av de utgiftsposter vi har nevnt som hadde vokset forholdsvis sterkest, var helsevesenet, selv om det var ytterst lite som ble gjort for å bedre sunnhetstilstanden. I medisinalberetningene går det ustanselig igjen i siste halvpart av forrige århundre at tyfus var en av byens verste og mest kroniske plager. Den hadde særlig to tilholdssteder hvor det syntes umulig å bli den kvitt; det var ved LilIeelva og i Huken og Caffekrogen, «Porsgrunns forstad» kaller dr. Munk den; her holdt sykdommen seg lengst, og han konstaterte at grunnen var en brønn som fikk tilsig fra ovenforliggende gjødslede marker. Da brønnen ble kastet igjen, ble det straks bedre. Tuberkulosen krevde hvert år mange ofre. Gastriske forstyrrelser var overmåte hyppige, og man mente det kom dels av misbruk av kaffe og tobakk og dels av for kort hviletid i matpausene. Skarlagensfeberepidemier kom med mange mellomrom, særlig voldsomt 1866, -71 og verst i 77, med mange dødsfall og stengning av skolene. «Ormesykdom er alminnelig hos fattigfolks barn som oppfødes på svart kaffe og brød». Hver gang en epidemi herjet, var sunnhetskommisjonen frempå med bønn om å få et isolasjonslokale. En koppeepidemi i 1872 skaffet byen et slikt, som kanskje fortjener navn av byens første sykehus; for 250 spd. ble Laurits Larsens hus på Frednestangen kjøpt og stillet til sunnhetsvesenets disposisjon. Men det synes lite brukt; og hvem skulle stelle pasientene der? Noen offentlig eller privat sykepleie fantes ikke. Dette hus var et surrogat for sunnhetskommisjonens prinsipale forslag, å låne 1880 spd. til å bygge et virkelig sykehus i mur ovenfor kirken, der hvor sykehuset nå er; men forslaget fikk bare 1 stemme; kommisjonen ble henvist til i påkommende tilfelle å bruke fattighuset på Kirkehaugen. Den kunne prise seg lykkelig over at et slikt tilfelle ikke inntraff.
I fattighuset, kalt Asylet var forholdene i 90-årene elendige, med menn og kvinner, fattige, pleiepasienter og sinnssyke om hverandre; trette og spetakkel hørte til dagens orden, het det i en rapport. Det gjennomgikk da i 1892 en generaloppussing og ominnredning beregnet på å være pleiehjem for gamle. - I 1878 fikk byen sin første sunnhetsbetjent hvis vesentlige arbeid besto i desinfeksjon av smittede hus. Da lasarettet på Frednestangen nærmest var ubrukelig, måtte kommunen endelig gå til det skritt den lenge hadde kviet seg for, å bygge et tidsmessig lasarett med desinfeksjonsovn og vokterbolig på Roligheten; det var ferdig 1893 og kom på nesten 20 000 kr. Et ledd i bedring av rensligheten og dermed helsen var byens offentlige bad. Det første forsøk på dette var et bitte lite hus (4 × 3½ m, det kostet 150 spd.) som i 1872 ble satt opp på tomten bak Johannessens bakeri (Storgt. 124). Dets verdi som folkebad var uten betydning. Dr. Munk så i et virkelig folkebad et av de viktigste midler til å bedre sunnhetstilstanden, og han fikk Samlaget til i flere år å avsette en større sum til dette «bolagets kjære barn». Etter tegninger av arkitekt Børve ble det reist (i Skolegt.1) og åpnet med stor høytidelighet en uke før julaften 1895; så kunne byens borgere få seg et julebad, mange sikkert for første gang. Det var både badstue, karbad og dusjrom. Skolebarn fikk gratis bad en gang om måneden, og det ble konstatert en påtagelig bedring i helsetilstanden. Det kunne trenges, for i 1900 gjorde skolelegen den uhyggelige oppdagelse ved undersøkelse av en 3. klasse at 32%, tredjeparten av barna, enten var disponert for eller allerede angrepet av tuberkulose. Oppdagelsen førte til at det ble reist en meget alvorlig diskusjon om helseforholdene og nødvendigheten av å få et sykehus. Det ble ikke kommunen, men private tiltak som skaffet byen det.44)
De stadige og sterke klager over den trykkende fattigskatt som vi tidligere alltid møtte, blir svakere og forstummer nesten helt utover i siste halvpart av århundret.45) Det var flere grunner til det. Under den langvarige depresjon etter 1814, da man heller ikke hadde muligheten for emigrasjon som en slags sikkerhetsventil, ble fattigdommen for en stor del av befolkningen permanent. Etter den første oppgangstid midt i 50-årene, kom det visstnok trange tider, men de ble aldri så langvarige, og emigrasjonen lettet byen for mange som ellers ville ha falt det offentlige til byrde. Og Porsgrunn ble en rikere kommune. Det var uten tvil meget tyngre for kommunen å bære 7544 kr. i fattigutgifter i 1855 og for dens 589 skattytere å betale 4100 kr. i fattigskatt, enn det var for kommunen med 1189 skattytere å bære 24 700 kr. til forsorgsvesenet i 1891. Det siste år hadde byen ca. 20 skattytere med større formue (og til dels også inntekt) enn den rikeste mann i 1855. En, riktignok bedragerisk, følelse av å være kvitt fattigskatten kunne skattyterne få da man fra 1884 ikke lenger utliknet særlig fattigskatt, men den gikk inn i den ordinære byskatt, og fattigbudsjettet i kommunebudsjettet. - Antallet understøttede holdt seg forunderlig konstant; etter at det i 1848 hadde vært oppe i 117, lå det helt til 1890 mellom 91 og 108 (bare tre år gikk det så vidt under 90), men i 90-årene steg det, til høyest i 1897 med 123. I det følgende 10-år ble stigningen enda sterkere.
1847-48 var det virkelig nød i byen; i et møte av formannskapet med kornhandlerne drøftet man å søke staten om et lån på 12 000 spd. til innkjøp av korn, men det kom ikke noe ut av det, og sogneprest Juell måtte appellere inntrengende til den private godgjørenhet. De høye fattigutgifter fra slutten av 40-årene var delvis en følge av fattigloven av 1845 som ga enhver trengende rett til understøttelse. Denne rett ble opphevd ved den nye fattiglov av 1862 på grunn av de mange klager over de høye utgifter, men den opprettholdt to av de mørkeste sider ved den gamle ordning, nemlig legdsvesenet og bortsettelsen av fattige til lavestbydende. Særlig var de bortsatte barns skjebne trist. Det røper litt om forholdene når Christen Knudsen i avisen åpent spør en navngitt skomaker om hvorfor den gutt han har mot betaling av Hjartdal kommune har vært nødt til å søke beskyttelse hos en annen. «Barnet som nu for tiden er i mitt hus, er velvillig, godmodig og sjelden snill, tro og lydig, men å få ham til igjen å ta tilbake til skomakeren, er ikke mulig». Et stort fremskritt for disse ulykkelige utsatte barn var realiseringen av den tanke dr. Gustav Klem (1858-1899) fremsatte, å reise et barnehjem. Ved iherdig arbeid av behjertede mennesker lyktes det å få bygd hjemmet (Munk og Klems barnehjem) på den tomt på Tørmo som kommunen skjenket og ta det i bruk 20. okt. 1904. Et forslag om at kommunen skulle reise hjemmet, ble forkastet i bystyret.
I Porsgrunn hadde man i 1880 tatt i bruk det såkalte Elberfeldsystem (innført i den tyske by E. 1853), som gikk ut på en utstrakt individuell behandling. Byen ble inndelt i mindre roder med en forstander som fikk seg tildelt kontrollen med et lite antall fattige han kjente personlig. I 1897 ble systemet oppgitt da det viste seg vanskelig å få folk til å påta seg det ulønnede og ofte meget brysomme verv. Fra 1. januar 1898 skulle alt fattigvesen bestyres av fattigkommisjonen alene og den fastlønnede fattigforstander. Et godt supplement til den offentlige forsorg var den kirkelige fattigpleie som ble startet i 1879 av kateket Knud K. Krogh-Tonning (1842-1911) som i de fem år han var i byen (1877-82) gjorde meget godt i det sosiale arbeid. En viktig del av denne fattigpleies virke var salg tre dager i uken av 1 liter kjøttsuppe for 10 øre til trengende; det vedvarte med en kortere avbrytelse i mange år.46)
Det var den kirkelige fattigpleies arbeid som ledet til at byen fikk sitt «lutherske» sykehus, en benevnelse det fikk ikke bare for i det ytre å skjelne det fra det allerede eksisterende katolske hospital, men også som et mottrekk mot den katolske propaganda. Da sogneprest Krogh første gang i avisen anbefalte å reise et «luthersk hospital betjent av lutherske diakonisser», påviste han også katolikkenes forsøk på å bringe menighetslemmene til frafall fra kirken, og de hindringer byens prester møtte når Guds ord skulle forkynnes for deres sognebarn. Dette ble sagt midt i 90-årenes heftige debatt om katolisismen i Porsgrunn, hvor tre søstre fra St. Josephs hospital i Christiania hadde begynt sykepleie i 1891. Året etter hadde de åpnet et lite sykehus i to leiede værelser, og i 1894 kjøpt Høeghs store eiendom i Olavsgt. 17 hvor det ble innredet kapell, et klasseværelse og et tidsmessig sykehus. Særlig voldsomme ble angrepene da den katolske menighet reiste sin kirke 1899. Under diskusjonen ble hevdet at man måtte være forsiktig ellers «kunne resultatet bli at vi mister vårt utmerkede hospital med dets fortrinlige sykepleie og ikke får noe som er tilnærmelsesvis så godt i stedet». - Når striden ble særlig skarp i Porsgrunn, kan det ha spilt en rolle at byens egen tidligere kateket, Krogh-Tonning, i 1900 nedla sitt embete og gikk over til katolisismen; det vakte meget stor oppsikt.
Det katolske sykehus fikk en meget sterk søkning både fra byen og omegnen, og frykten for at pasientene skulle bli utsatt for så sterk propaganda at de gikk over til katolisismen var uten tvil den viktigste drivfjær til å få reist et konkurrerende luthersk sykehus; det ble heller ikke lagt skjul på det. Den kirkelige fattigpleie hadde i 1897 ansatt en menighetssøster som begynte å samle penger til et sykehus; det fikk støtte av prestene, indremisjonen og biskopen, som varmt anbefalte det under sin visitas. Saken ble løst fortere enn ventet da Jørgen C. Knudsen i 1901 skjenket til sykehus sin villa Øvre Frednes (hvor han istedet oppførte det store nåværende murhus). Villaen ble straks revet og gjenoppført i en noe endret og ominnredet skikkelse på den tomt kommunen ga bak Østsidens kirke og hvor den fremdeles står. I 1902 kunne sykehuset tas i bruk og ble straks meget benyttet, men det konkurrerte ikke bort sin katolske nabo.
Byens helsevesen har også meget å takke «Porsgrunds Sanitetsforening» for. Den ble stiftet 18. mai 1905 med fru Helene Wright (1864-1921, gift med A. P. Wright) som formann, en stilling hun med et års avbrytelse hadde helt til sin død. At det var muligheter for krig med Sverige som lå bak stiftelsen, fremgår av at foreningens første formål var å anskaffe to fullt utstyrte feltlasarettsenger. Heldigvis ble det ikke bruk for dem; hovedsaken har siden vært kampen mot tuberkulosen, og i 1931 kunne foreningen innvie sitt nye tuberkulosehjem «Lyngbakken», like ved Østre Bjørntvet i Solum.
En gammel tanke å reise et hjem for «ubemidlede, enslige kvinner av borger- og embetsstanden i Porsgrunn» ble realisert da det store, nybygde hus «Fredensborg» i Jønholtgt. 1 ble tatt i bruk 1892. Både denne stiftelse, sykehuset og barndomshjemmet kan for den vesentligste del takke fru Serine Jeremiassens økonomiske støtte for at de ble reist.47)
Byen skiftet utseende ikke bare ved alt det nye som kom til, men også ved at meget av det gamle forsvant. Siden den store brann ved Osebro i 1865, hadde byen vært merkelig forskånet for ildens herjinger, men likså merkelig fulgte, da den lange pause først ble brutt, en serie branner med korte mellomrom omkring århundreskiftet. Med redsel hadde man fra Porsgrunn sett flammehavet over Skien i 1886 og tenkt med gru på om noe slikt skulle ramme ens egen by. At enkelthus brant ned, opplevde man rett som det var; men det moderniserte brannvesen fikk heldigvis begrenset ilden. I 1885 holdt Gasmanngården og i 1886 Friisegården på å stryke med, og i slutten av 80-årene var det tre ganger farlige branner like bak Floodegården. Søndag aften 13. aug. 1893 lød brannskudd; fra Vestsiden så røken ut til å komme fra Kirkehaugen, men det viste seg å være i skolebestyrer Dicks nye, store hus i Jernbanegt. Formodningen om ildens oppkomst lyder nokså besynderlig: «Siden den inntraff på en søndag, er det sannsynlig at den er oppstått ved uforsiktig omgang med ild av besøkende». Huset, som brant helt ned, var det høyest assurerte privathus i byen. Ved denne brann ble innledet en 15-års periode med særdeles hyppige og til dels omfattende branner. Av slike kan nevnes Eidanger Baadbyggeri i Knarrdalstrand 1895, Schønings dampsag 1898, og så de to store branner midt i byens sentrum 1899. 14. mai kl. 6 om etterm. begynte det å brenne i emissær Røislands hus på hjørnet av Kirkebakken og Meierigt., og hele det lille kvartal hvor meieriet nå ligger, strøk med, bl. a. telegrafgården og havnefoged Petersens hus. Ilden sprang over Kirkebakken, og Friisegården ble ødelagt; den store villa Solheim ble så vidt reddet, ellers kunne det ha blitt meget farlig for Kirkehaugen. Bygningenes takst var 74 550 kr.
Neppe hadde man kommet seg av skrekken, da det den 8. august reiste seg et «ildhav» som i all sin grufullhet tok seg glimrende ut». Brannen begynte hos slakter Edv. Hansen (Storgt. 128; det var 3. gang på 25 år dette hus brant ned) og tok med seg alle fire husene nedover til Jeremiassens plass og to store boder på tomten ned mot elven. To av husene tilhørte urmaker Th. Andersen, et baker J. Johannessen og et A. H. Backa. Både telefonstasjonen i frk. Vauverts hus, Victoria- og Hammondgården holdt på å ta fyr og måtte rømmes, «hvorunder det var beklagelig å se at ransmenn fort vekk bemektiget seg øl og vin fra hotellets kjeller, liksom det var skammelig å iaktta hvorledes personer kløv opp i frukttrærne i hotellets hage og rystet ned frukten og med ren rovlyst renset bærbuskene for bær. Slik ferd gerådet de nevnte personer til liten ære». Branntaksten var denne gang 90 250 kr., som ble ansett for altfor lav. Brannmester N. Aslaksen ble sterkt rost for sin glimrende ledelse av slukningen. - I 1900 brant det for snekker A. Bjaaland (ved Sømoegården, for 4. g. på 16 år), Borgestadholmen Brug med trelastlagre gikk opp i luer. Det meste av det som var brent, kunne erstattes, men uerstattelige verdier gikk tapt da byens borgere med sorg så sitt Rådhus bli flammenes rov 9. desbr. 1901. Bare fløyen mot Rådhusgt. ble reddet og dermed sjømannsskolen og Henrik Wergelands Almuebogsamling. Heldigvis klarte det ildfaste hvelv seg og reddet det meste av arkiv og verdisaker for sorenskriveren i Gjerpen, politimesteren, Sparebanken, kemneren, likningsvesenet og post-, telegraf-, telefonverket, men det var likevel litt av en katastrofe for disse institusjoner og for byens daglige liv å plutselig se seg berøvet dem.
For kommunen var det et stort økonomisk tap; det var utelukket å få et nytt høvelig hus for assuransen, så meget mindre som det viste seg at polisen på innboet, 11 000 kr., var misligholdt. Det ble straks overdradd arkitekt Børve å fremkomme med utkast til nytt rådhus, men det gikk meget sent å få realisert planene; man diskuterte i det vide og brede hvor på tomten det skulle ligge, om man skulle ha teatersal, om man skulle bygge bare for kommunens behov eller til utleie for andre institusjoner, fengselsstyret nektet å godkjenne tegningene osv. Mange representanter ville spare på sentraloppvarming, utsmykning av teatersalen o.l. Omkostningsoverslaget lød på 155 000 kr., og først 9. juli 1903 ble den endelige beslutning fattet om å gå i gang, 3. mars 1904 ble grunnstenen nedlagt. Fra da av gikk arbeidet fort unna, og allerede 20. juni 1905 ved det første bystyremøte i det nye hus kunne det innvies, tidsnok til å møte de mange store offentlige begivenheter dette år brakte. I det stort anlagte monumentale byggverk, sikkert noe av det beste arkitekt Børve har skapt i byen, hadde Porsgrunn fått et rådhus mer imponerende enn noen by i Norge på den tid hadde. Reisningen av det nye rådhus var sluttstenen på en 25-årig periode med løsningen av mange og kostbare offentlige tiltak. Det hadde en stor belastning for byens økonomi, men vi skal se at den hadde klart påkjenningen godt.
Brannene 1899 i byens sentrum førte til at bystyret øyeblikkelig innførte murtvang for alle nybygg fra Osebro til ferjestedet. I 1905 ble dette utvidet i lengden til den gamle tollbod, men innskrenket i de nye boligstrøk i de øvre bydeler. På Vestsiden omfattet murtvangen nesten hele bydelen. Man benyttet også anledningen ved brannen 1899 til å rette ut og utvide Storgt. Murtvangen var delvis fremtvunget av assuranseselskapene; et oppgjør for årene 1881-1901 viste at det i premie var betalt 297 600 kr., mens det i erstatning var utbetalt 314 200 kr., derav 147 700 bare i 1899. - I 1902 brant Erik Rasmussens dampsag helt ned; det var samtidig to branner på en natt på Vestsiden, «hvilket visstnok ikke har hendt før her i byen». I 1903 kom turen til Porsgrunds Baad- og Skibsbyggeri i Knarrdalstrand, og 1. novbr. gikk bokhandler Dyrings forholdsvis nye, store 2. etasjes gård opp i luer. Porsgrunds Sparebank som hadde fått lokaler her etter Rådhusets brann, ble, for 2. gang på to år hjemløs. Porsgrunds Læseselskabs bøker (assurert for 4000 kr.) strøk delvis med. Dette gamle selskap var for øvrig oppløst i 1900, og istedet var stiftet «Porsgrunds Læseforening».
I 1904 var det stille, men så kom i 1905 den store katastrofe, den eneste virkelige «bybrann» Porsgrunn har opplevd. En trykkende varm sankthansaften etter en lengre tørkeperiode fant to små gutter fra Huken på å foregripe aftenens bålfest ved å tenne på en gammel presenning over en av Franklin, Baker & Co's plankestabler på Bien, det mest ildsfarlige sted i hele byen. På et øyeblikk sto trelastlageret i flammer. Det tok fatt i «Nordkyn», derfra i husene til Schweigaardsgt. og sprang over denne til Kirkehaugen, hvor man dog så ut til å få stanset den, mens all kraft ble satt inn på å hindre ilden i å springe over Brogt. Dampsprøyten ble stasjonert på broen, hvor brannfolkene skjermet av bølgeblikk i det lengste prøvde å holde ut; men et vindkast jog flammene over gaten, og dermed raste brannen videre. Raschenborg ble fortært, men den gamle tollbod reddet, og prestegården ble skjermet av de store trær. Nesten hele Huken strøk med opp til Crøgerlien, og i siste fase åt flammene seg oppover Kirkehaugen også fra denne kant, hvor mange småhus, Brannvakten og Arbeiderforeningens vakre, store hus (Tordenskjoldsgt. 7) strøk med. At Lagmannsgården gikk med, var et stort kulturelt tap for byen. Det ble ytet hjelp fra alle kanter, fra Skien, fra militære, fagskolens og sjømannsskolens elever, flere dampbåter med sine sprøyter. Det hjalp til å begrense ilden som en stund så ut til å skulle rase videre oppover Kirkehaugen mot gamlehjemmet og kirken. Brannen var begynt kl. 12.45, på vel 4 timer hadde den lagt 61 hus i aske, hertil trelastlagrene, Nordkyn, Meieriet og hele Franklin, Baker & Co's anlegg, i øyeblikket byens største bedrift. Av den samlede skade på vel 1 mill. kr. falt halvparten, 550 000 kr., bare på dette, og 160 mann ble arbeidsledige, for bedriften ble ikke bygd opp igjen. 24 hus var skadet, og broen ødelagt. Den gamle hesteferje som lå opplagt under broen, brant også. På oversiden av broen ble i all hast lagt på stålwire en smal provisorisk bro; den ble tatt i bruk alt 12. juli, og «et langt og to korte støt fra dampfløytene forkynte i dag morges at Østre og Vestre Porsgrunn atter var sammenføyet», skrev Grenmar. «Trafikken på den nye bro er rett livlig. Også syklistene farer med en viss eleganse over. Den første som på tohjuler satte avsted, var en av byens sportsveteraner, kjøpmann Norberg, der liksom de øvrige fant den gyngende overfart ytterst fornøyelig». Heldigvis var broen assurert for 60 000 kr. så kommunen ikke led noe tap her, men ellers var tapet meget følelig; med Franklin, Baker & Co mistet man et av sine beste skatteobjekter.
Et gode ved brannen var at man fikk anledning til en meget hensiktsmessig regulering. Mellom Ferjegt. og Raschebakken fikk Schweigaardsgt. (Storgt.) et nesten helt rett og bredt løp, Tordenskjoldsgt. ble rettet ut parallelt med denne, Winthergt. og Crøgerlien ble ført helt ned til Storgt., mens Fjellgt.'s (Helleberggt.) utløp i Storgt. ble stengt. På grunn av denne regulering var det atskillige hus som ikke kunne oppføres igjen; heller ikke brannvakten ble gjenoppført. Selve brannstasjonen var i 1901 overflyttet til nye lokaler i den kombinerte brannstasjon og elektrisitetsverk som var oppført på tomten til den nedbrente Friisegård. - Myndighetene arbeidet prisverdig raskt med gjenreisningen av brannstrøket ; allerede i begynnelsen av septbr. meldes det at en lang rekke hus var under oppførelse i mur, og i dag kan man av murgårdene lett lokalisere brannstrøkets omfang. - Samme år brant også den første metodistkirke i Rådhusgt. Etter tegning av arkitekt Børve ble den nye kirke, «lmmanuelkirken», oppført i Jernbanegt. og innvidd 24. mars 1907. Dette år og 1908 var det mange spredte branner, de betydeligste det siste år var «Nordkyn», som således brant for 2. gang, og Baumanngården eller den ombygde Aallgård. Selv om det var mindre igjen av det opprinnelige hus, var dette kanskje det største kulturhistoriske tap av alle de rike minner fra Bowmans, Schnells og Aall'enes tid. Det var den siste rest av byens kulturelle sentrum i 100 år som ble ødelagt, og det begynte å minke uhyggelig på minnene fra byens storhetstid i slutten av det 18. århundret.48)
Ved overgangen til det nye århundre kunne byens borgere bokstavelig talt se fremtiden «lysere» i møte. «Med sann og levende glede ser jeg at det elektriske lys med god virkning fungerte i Porsgrunn. Som gammel Porsgrunnsmann føler jeg trang til å ønske at det nevnte lys alltid må skinne over stedets vedvarende fremgang i industri og all annen god og nyttig virksomhet. Leve Porsgrunn!» Slik lot Grenmar en innsender hilse det nye tekniske vidunder velkommen torsdag 15. august 1901, da «mange mennesker tross det bygede vær hadde søkt ut på gater og streder for å stifte bekjentskap med det prektige lys i praksis». Da hadde byen allerede tre år før fått en forsmak på elektrisk lys i gatene. I desbr. 189449) sendte Franklin, Baker & Co rundt et sirkulere om at de, hvis det fikk tilstrekkelig tilslutning fra publikum, ville bygge et elektrisitetsverk til bortleie av strøm,- prisen ville bli 16-20 kr. årlig pr. 16-normallys glødelampe eller 3 øre pr. time. Tilslutningen har øyensynlig vært for liten, for verket ble ikke bygd da. 1897 kom det på anmodning av formannskapet et overslag fra firmaet Siemens & Halske over omkostningene ved et anlegg til belysning av gatene, de offentlige bygninger og til bortleie til private beboelseshus, ikke til fabrikker; energien skulle skaffes ved utbygging av Bøfossen i Telemark. Imidlertid bygde Franklin, Baker & Co sin dampstasjon i 1898, og tilbød kommunen å anlegge en prøvebelysning med glødelamper i Storgaten mot å få rett til utleie av strøm til private i to år.
Denne prøve på dette samfunnsgode vinteren 1898-99 ga støtet til at formannskapet i mars 1899 valgte en komité, overlærerne Stian Vemmestad og H. E. Kjølseth, og fabrikkeier O. C. Johansen, til å utrede spørsmålet om byen skulle gi konsesjon til et privat firma eller bygge sitt eget verk. (I en senere heftig strid om elektrisitetsverket ble det fra det hold som stemte for privat firma, meget skarpt kritisert at komiteen var uten sakkyndighet på dette område). Innstillingen konkluderte med å fastslå at kommunen bygde sitt eget dampverk på Friisegårdens tomt, idet Franklin, Baker & Co hadde frafalt sitt anbud da det ikke hadde kunnet godta kommunens betingelser for konsesjon. I bystyremøte, 6. juni viste det seg nesten enstemmighet (24 mot 3) for innstillingen. Hovedmotstanderen av kommunalt verk var A. P. Wright; som ordfører i 1899 hadde han visstnok gått med på å oppnevne komiteen, men da han forsto i hvilken retning det bar, hadde han i protest frasagt seg gjenvalg som ordfører. Det kom for øvrig under den voldsomme oppvask i elektrisitetssaken i 1912 frem at det i høy grad var gått politikk i saken; Wright var konservativ høyremann, og Kjølseth, medlem av byggekomiteen, verkets nærmeste forsvarer og første bestyrer (1901-04) var venstremann. Bystyrets beslutning innebar også samtidig bygging av brannstasjon. Kort etter ble som første styre valgt o.r.sakfører H. E. Møller, formann, stadsingeniør Wessel og fabrikkbestyrer A. G. Wefring.
Forhåndstegningen av abonnement gikk raskt og i større grad enn tenkt; det ble satt all fart i byggingen etter Børves tegninger, dampmaskineriet ble levert av Porsgrunds mek. Verksted, ledningsnett strukket, og 8. juni 1901 de første prøvelamper tent. Det første anlegg var meget beskjedent, 150 kw, men ble likevel relativt kostbart; etter en tilleggsbevilgning et par år etter starten kom det på 157 000 kr., og 25 800 kr. for brannstasjonen. Å bære dette store utlegg ble desto tyngre fordi det viste seg at forhåndsberegningene over rentabiliteten sviktet nesten fullstendig; fra en projektert overskuddsforretning gikk den istedet med stadig underskudd. Det skyldtes dels rett og slett feilaktig kalkulasjon, at strømprisen var satt for lavt, at kullprisen nettopp i startåret var meget høy, at verket i den første tid ble randet av flere uhell; enkelte sa opp sitt abonnement da petroleum falt billigere, og det gikk flere år før verkets kapasitet ble helt utnyttet. Økonomisk ble verkets betydning det motsatte av ventet, men det fylte helt sine andre to forutsetninger, å skaffe folk billig og godt Iys, og småindustrien meget rimelig drivkraft. - Porsgrunn var ikke av de byer som først skaffet seg elektrisk strøm, det var derimot Skien; Laugstol Brugs Elektrisitetsverk anlagt 1885 var det første strømselgende verk i Norge (og visstnok i hele Skandinavia).50)
| Utdrag (s. 443-[459]) fra Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |