I 1840-årene hadde løsningen av de mange administrative spørsmål opptatt borgerne sterkt. Men også innen næringslivet hadde det skjedd viktige ting. Byens velferd sto og falt med konjunkturene ute i den store verden; også i det lille Porsfrunn svinget det opp og ned. Alle de tre decennier, 1830-, 40- og 50-årene viste den forunderlige likhet i konjunkturforløpet at de begynte forholdsvis lovende, men endte med alvorlige tilbakeslag, fulgt av krakk og fallitter. Rytmen var fremdeles bestemt vesentlig av det européiske trelastmarked, og i den perioden vi her skal ha for oss, frigjorde byen seg ennå ikke helt fra denne ensidighet i sitt næringsliv; men det ble bygd opp også andre bedrifter, som ga et mer allsidig grunnlag for byens økonomi og gjorde den mer motstandsdyktig i nedgangstider. Som regel ville ikke alle grener av næringslivet bli influert like sterkt av konjunktursvingningene, og om en av dem sviktet, var det andre å falle tilbake på. Den totale stagnasjon i folketallet fra 1825 av er det slutt på i 40-årene; fra 2214 i 1845 stiger det til 2436 i 1855. Det var ikke meget, men et tydelig tegn på i hvilken retning det var begynt å gå. Stigningen fortsatte i det følgende 10-år, til 2774 i 1865; men først da inntrådte vending: i 1875 var folketallet steget helt til 3521.
Bakgrunnen for den storhetstid i norsk skipsfart som begynte omkring 1850, var det stadig stigende behov for skipsrom til å effektuere transporten av de enorme menneskemasser og varer som fulgte med den største ekspansjon i den hvite rases historie, samtidig med at det i de fargede rasers land ble åpnet nye markeder. I pakt med denne utvikling ble 1850-årene det viktigste decennium for trygging og frigjøring av skipsfarten: Fra 1. januar 1850 var den engelske navigasjonsakt opphevd; det åpnet muligheter for norsk fraktfart, muligheter som i høyeste grad ble utnyttet. På kongressen i Paris 1856 ble vedtatt gamle, omstridte regler for nøytrales sjøfart under krig, regler som Danmark-Norge hadde stridd for i nesten 200 år og prøvd å hevde i de væpnede nøytralitetsforbund. Den samme kongress vedtok også regler for trygging av farten gjennom Stredene til Svartehavet og på Donau. Faren for overfall fra sjørøverne i de tidligere barbareskstater i Nord-Afrika var for alltid eliminert. I mars 1857 ble den eldgamle naturstridige Øresundstoll avløst av en engangsbetaling for all fremtid. I 1851 ble første gang lansert planen om en Panamakanal, og i 1859 ble Suezkanalen påbegynt. Frihandelen fikk sitt endelige gjennombrudd i England, og andre land fulgte etter. Kort sagt: havenes frihet var mer ubegrenset enn noen gang før, og mulighetene store. Også innen skipsteknikken var 50-årene betydningsfulle. Dampskipsrutene over de store verdenshav ble fler og fler, og man gjorde de første forsøk med seilskip av jern. Også Norge fulgte med. Allerede i 1842 fikk vi den første frihandelsvennlige tolltariff, og naturaliseringsavgiften på fremmede, innkjøpte skip ble opphevd. Den sentrale skikkelse i kampen for næringsfrihet i Norge var Anton Martin Schweigaard. I «Den Constitutionelle» for 1840 skrev han: «Gjør den norske skipsfart så fri som muligl Dette er en setning som ikke titt nok kan gjentas og ikke sterkt nok uttales av enhver der riktig har oppfattet Norges stilling som sjøfarende nasjon. Her er det de videste utsikter åpner seg». Men utsiktene ville ha forblitt fruktesløse hvis Norge ikke hadde hatt mennene som så sjansen og våget å gripe den. Også Porsgrunn hadde slike menn.1)
I en artikkel i «Norsk Folkeblad» 1867 skrev Peter Olivarius Flood at årsaken til Norges store handelsflåte ikke var at vi hadde mektige kapitalister eller vår utstrakte kyst, men «jeg våger å påstå at den hovedsakelig ligger i Norges fortrinlige assuransevesen. Nettopp siden dette ble så godt ordnet, har vår skipsfart utviklet seg så enormt». I samme artikkel ble besparelsen for Norge, siden opprettelsen av de gjensidige assuranseforeninger, beregnet til i årene 1837-67 å beløpe seg til 6 mill. spd., og den vesentligste del av denne kapital var blitt plasert i skip. Besparelsen med renter til begynnelsen av 90-årene ble fra kyndig hold oppgjort til en verdi som svarer til verdien av hele den daværende handelsflåte. Mannen som la grunnen til denne enorme gevinst, den norske skipsassuranses far, var Hans Eleonardus Møller.2)
Møller var født på Åkre 8. novbr. 1804. Privat dimittert ble han student 1820, begynt å studere, men fullførte bare anneneksamen året etter. Han foretok en lengre utenlandsreise for å utdanne seg for handelen, og slo seg ned som kjøpmann, skipsreder og skispbygger i Porsgrunn. I 1827 giftet han seg med Amborg Laura Aall, født 20. febr. 1803, datter av Jacob Aall på Nes Jernverk. Ved skjøte av 1821 hadde han sammen med sin bror Nicolai overtatt fra faren Storgt. 186, nabohuset 184 og tomten til nåværende 180. Her hadde Møller sin forretning og nedenfor husene mot elven sitt skipsbyggeri. Det er før gjort rede for hans deltakelse i politikken på Stortinget og i Gjerpen formannskap. Han var her med å stifte Gjerpen Sparebank. Det første MøIler slo inn på i forretningslivet, var den tradisjonelle trelasthandel. Kort etter at han hadde etablert seg, figurerer han i slutten av 20-årene som byens første trelasteksportør; men de dårlige konjunkturer for denne næring har sannsynligvis fått ham til å oppgi den nokså snart. På sitt verft bygde han i slutten av 30- og 40-årene flere skip vesentlig for egen regning og bruk, bl. a. de kjente emigrantbrigggene «Washington» og «Columbus». Etterhånden avviklet han også denne gren av sin forretning og baserte sitt skipsrederi mer på innkjøpte brukte skuter fra utlandet, blant disse det store skip «Espindola» og det langt større «Maple Leaf», kjøpt 1857 fra Canada og som med sine 858 tonn var byens største skip. Også begge disse gikk i emigrantfart, og det sistnevnte ble under kaptein Edvard Funnemark berømt for sin redningsdåd. I 40- og 50-årene var MølIer blant byens største redere, men hans interesser i skipsassuransen ble i hans siste år de dominerende. Hans rederi skal vi senere se i sammenheng med byens skipsfart.
Når MølIer (i det flg. kalt H. E. Møller) sammen med sin far (i det flg. kalt Hans Møller) ble foregangsmennene i norsk sjøforsikring, skyldes det uten tvil deres nære slektskap med Aall'ene.3) I denne slekt var to fremtredende talsmenn for skipsassuransen. Den ene var H. E. Møllers svigerfar Jacob Aall. Han var fra første stund den største interessent i «Oxefjordens gjensidige Assuranceforening», stiftet på Borøy ved Tvedestrand 7. febr. 1806, den eldste i sitt slag som overhodet kjennes. Jacob Aall var den som lengst søkte å holde liv i foreningen til den gikk inn, i 1812, og han var alltid siden en ivrig talsmann for assuransesaken. Det ville synes underlig om han ikke har drøftet den også med sine slektninger i Skien og Porsgrunn. Hans sønn, H. J. Chr. Aall, fra 1846 amtmann i Bratsberg, hadde før den tid som auditør i Bergen interessert seg spesielt for sjørett og assuransevesen og i 1838 blitt dispasjør. Som hans far hadde gjort det første nyrydningsarbeid for foreningstanken, ble sønnen i en årrekke den selvskrevne rådgiver for de fleste av landets foreninger. Det var han som ga lovene for Porsgrunnsforeningen deres endelige form; hans teoretiske innsikt var det verdifulle supplement til H. E. Møllers praktiske initiativ og forretningssans.4)
Den som synes å tatt opp ideen om en assuranseforening i Porsgrunn og forberedt starten, er Jacob Müller. Da foreningens eldste arkiv er tapt, kjenner vi lite til dens konstitusjon. Vi vet at den ble stiftet 10. februar 1837 i Skien under navn av «Langesundsfjordens Assurance-Forening»5) og at den første direksjon besto av Hans Cappelen og Chr. H. Blom, Skien, og Jacob Müller. De første lover er underskrevet av 24 redere fra hele fjorden. Det var opprinnelig meningen at direksjonens medlemmer selv skulle besørge de løpende, daglige forretninger, og generalforsamlingen fastsette erstatningene, en ordning som viste seg så upraktisk at den allerede etter ett år ble oppgitt. Etter forslag av H. E. Møller ble det ansatt en kasserer, og på direksjonen anmodning overtok Hans Møller stillingen fra 1. mai 1838 med en lønn av 250 spd. årlig. Kontoret ble flyttet til sønnens hus på Osebakken, og sannsynligvis allerede da ble navnet endret til «Den første Norske Assuranceforening», i overensstemmelse med H. J. Chr. Aalls lovforslag, idet foreningens virkefelt da ble utvidet til Kragerø. Et halvt år etter stiftelsen fikk foreningen sitt første forlis, briggen «Søeridderen», og tross 5 direksjonsmøter og 2 generalforsamlingen lyktes det ikke å ordne saken. Disse vanskeligheter var grunnen til at foreningen fikk et kraftig tilbakeslag etter en meget lovende start. Det ble da inntegnet 60 skip til en forsikret verdi av 228 950 spd. Hele fjordens flåte var anslått til 300 000 spd. Tre skipsredere med 12 skip forsikret for 57 500 spd. meldte seg ut. Men etter at de første begynnelsesvanskeligheter var overvunnet og lovene revidert, vokste foreningen med imponerende fart. I 1846 ble den utvidet til Tønsberg, og i 1852 åpnet for alle redere, ut fra Aalls resonnement at jo flere medlemmer desto mindre risiko på hver. Fem år senere var den på sitt høyeste med 1313 skip til en forsikret verdi av 6 141 062 spd. Veksten var særlig stor i de gode år for skipsfarten 1850-55, fra 550 skip og 2 mill. spd. til 1195 skip og 2 mill. spd. med en premieinntekt på 200 000 spd.
Foreningen var gjensidig, ikke basert på forretning og gevinst, men slik at medlemmene dekket pro rata erstatningen ved havari og forlis hos andre medlemmer. Bidragene kunne svinge sterkt; det første år var det 3,43%, i 1843 bare ½%; det var det år ingen forlis, bare 5 havarier. Men - og det var et sørgelig indicium for kvaliteten av den norske handelsflåte - forlisene og dermed premien viste en stadig stigning og kom i 90-årene opp i mer enn 10%. Det var en tid da ikke noe annet land hadde så høy forlisprosent som Norge. Det var også det som til slutt knekket så mange av de eldste assuranseforeninger.
Den store betydning av «Den Første Norske» var ikke bare at den for alltid fridde norsk skipsassuranse fra et utenlandsk avhengighetsforhold, men også at dens regler ble normgivende for all senere klassifisering og assuranse i Norge. Foreningen innførte den kjente klassifisering i seks klasser fra A1 til C2, med en grunnpremie fra 6½% stigende til 12¼% for skip forsikret året rundt. For dekning i tiden 15. februar til 30. september var premien bare ¼ av helårspremien. Medlemmene betalte en fast grunnpremie, men måtte betale tillegg hvis skadeserstatningene oversteg premieinntekten; derimot fikk de refundert det inntekten et år måtte overstige utbetalingene. I 1842, med mange forlis, kom et tillegg på 1½%, men det følgende år, nesten uten forlis, ble refundert 2½%. - Med «Den Første Norske» var lagt et grunnlag som i et halvt århundre gjorde Porsgrunn til sentrum for norsk sjøforsikringsvirksomhet, og det var først og fremst H. J. Chr. Aall og H. E. Møllers verk.
De gjensidige foreninger overtok bare assuranse av skip, ikke varer og frakt. For å dekke denne risiko ble det fra 1845 av - det første i Bergen - startet en rekke sjøassuranseselskaper, på rent forretningsmessig basis. Etter forgjeves forsøk i 1840 og 1846 fikk Aall og Møller 16. mars 1853 stiftet «Porsgrunds Søforsikringsselskab», med en aksjekapital på 60 000 spd., hvorav dog bare ¼ ble innbetalt og garanti stillet for resten. H. E. Møller ble bestyrer og drev dette foretagende med like fremrakende dyktighet som det første. Allerede i 1855 hadde det en premieinntekt av 40 516 spd. og et overskudd av 4800 spd. som ga 16% i utbytte. I 1857 ga det 20%, og ble i det hele en glimrende forretning. Selskapet hadde den hele tid et nøye samarbeid med «Den Første Norske» idet begge hadde delvis samme direksjon og brukte de samme kommisjonærer, og i begge var Møller nesten enerådende. Her lå også grunnen til at Foreningen ble sprengt.
Da Hans Møller i sin høye alder ikke maktet alene det stigende arbeid som kasserer, gled arbeidet fra 1847 mer og mer over til sønnen som fra da av faktisk fungerte både som kasserer og formann i direksjonen, en stilling hvortil han stadig ble gjenvalgt. Av en krets ledet av dr. J. J. L. Schaaning ble reist stadig sterkere kritikk mot «det Møller'ske enevelde». Foruten dette anket man også over de store gasjer Møller sikret seg og sine to sønner, Jacob Aall Møller (1834-72) og Hans MølIer (1830-1911), som han tok til hjelp i forretningen. Den siste hadde som assistent 300 spd. årlig, og var samtidig kasserer i Søforsikringsselskabet med en lønn av 1800 spd. Da H. E. Møllers gasje var stipulert til en viss prosent av premien, steg den til en høyde man ikke hadde tenkt seg muligheten av ved Foreningens start; etter hans egen erklæring var hans bruttoinntekt 1859 7263 spd., og netto «bare» 3500 spd. Han var dermed uten tvil en av landets høyest gasjerte menn. (I 1855 var han skattelagt etter en inntekt av 6100 spd. og formue 50 000 spd.) - I 1856 begynte avisene å ta opp saken. Mens «Bratsberg Amtstidende» gikk til voldsomt angrep på Møller, tok Herman Bagger i «Correspondenten» ham i varmt forsvar. Det var stortingsvalg 1856, og det ble blandet politikk i saken. Hovedslaget ble utkjempet i «Morgenbladet» med to store artikler av dr. Schaaning og Møller.6)
Striden endte med at Møller og hans gruppe meldte seg ut av foreningen og 30. november 1860 stiftet en ny med det engelskklingende navn «Det Norske Lloyd». Formann i direksjonen ble, selvsagt, H. E. Møller, med skipsreder L. Ludvigsen, Skien, og sakfører M. Tonning som meddirektører; av representantskapet var en fra Kragerø og en fra Brevik, de øvrige fra Porsgrunn. Som kasserer ble ansatt dispasjør Jacob Aall Møller, som ved farens død 1867 ble bestyrer. Etter dennes død 1872, ble stillingen overtatt av hans bror konsul Hans Møller, som innehadde den til foreningens opplesning i 1897, nøyaktig 60 år etter at hans far hadde gått inn i «Assurancen». Med inn i den nye forening av 1860 fulgte 497 skip forsikret for 2½ mill. spd., tilbake i den gamle var ved utgangen av 1861 904 skip og 3,8 mill. spd. Til direksjon i denne ble valgt Jørgen Aall Flood, det eneste styremedlem som ikke gikk ut av den gamle forening, og de to Skiensredere Hans Houen og dr. Schaaning. Av de fem representanter var bare en fra Porsgrunn, men tre fra Skien. Det er mulig man av den sterkt lokalt pregede ledelse av de to foreninger kan finne en grunn til splittelsen i motsetningen mellom Skien og Porsgrunn, en lokal rivalisering om ledelsen av landets største forsikringsforening. «Det Norske Lloyd» arbeidet seg snart opp på siden av sin rival, det var forøvrig et utstrakt samarbeid mellom dem, og i 1864 var det de to største foreninger i landet, «Den Første Norske» dog alltid et hakk foran, dyktig ledet av sin bestyrer, dispasjør O. Holter, som tidligere hadde hatt samme stilling i «Christiania Søforsikrings Selskab». Flood og Holler var begge født i 1820, og i nesten 40 år trakk de foreningen trofast sammen til sin død i henholdsvis 1898 og 1899.7)
I 1861 var det således i Porsgrunn tre store og meget solide sjøforsikringsselskaper. Om forsikring ikke nettopp kan karakteriseres som en næringsvei, kan man neppe vurdere høyt nok hva det har betydd for å gjenreise byen økonomisk. Alle tre foretagender trakk kapital til byen, og det var det man trengte for å kunne bygge næringslivet opp på nytt. Vi kan ikke her komme inn på de assuransetekniske spørsmål foreningene hadde å stri med, men vi skal senere få se hvordan de tre konservative institusjoners trivsel sto og falt med norsk seilskipsfart, nærmere bestemt treseilskutene. Som hine ble båret frem av disses storhetstid, falt de også med deres nedgangstid, fordi deres gamle ledere ikke evnet å se den sannhet i øynene at i treskutene, Norges edleste nasjonalprodukt, lå ikke lenger landets ære og makt på havet.
For assurandørene var det nødvendig å vurdere risikoen ved en besiktigelse av skipet. De eldste norske foreninger var henvist til å foreta denne selv da det ikke var noen internasjonal besiktigelsesinstitusjon de kunne betjene seg av. Visstnok eksisterte siden 1764 det engelske «Lloyds Register», men det virket først etter 1851 utenfor England. Det utenlandske selskap nordmennene mest benyttet, var det franske «Bureau Veritas» (stiftet 1828), da den egentlige norske fraktfart begynte i 1850, og det ble nødvendig for de norske redere å ha et sertifikat anerkjent på det åpne, internasjonale fraktmarked. Det var i Norges «Hamburgertid» rederne kom i forbindelse med den franske institusjon gjennom dets avdelingskontor i Hamburg, hvor det hadde vunnet stort ry. Men da dets regler ikke passet så godt for norske forhold, var, selv etter den tid Veritas hadde begynt å virke i Norge, de norske assuranseforeninger for det meste henvist til å foreta besiktigelsen selv. Og de gjorde det på hver sin måte, hver med sine agenter, en meget urasjonell ordning, særlig hvis et skip var forsikret i flere foreninger.
Av de store mangler ved dette gamle system oppsto tanken om en besiktigelsesinstitusjon felles for alle assuranseforeninger, og det var her H. E. MøIler kom til å gjøre sitt største livsverk. «Den Første Norske»s 6-delte klasseinndeling ble i 40-årene alminnelig antatt av de andre, og de første spor av organisert fellesopptreden finnes fra 1850 av, da Møller fikk alle interesserte foreninger til å vedta felles krav for skip i den trelastfart som samme år var åpnet på St. Lawrence. Den andre av besiktigelsens fedre, skipsreder Morten Smith Petersen, Grimstad, ville at man i 1856 skulle ta skrittet fullt ut og få selve bygningsreglene felles. Det lyktes å få syv foreninger med på det under et møte i Christiania 1859, og derfra var spranget ikke langt til en fellesinstitusjon for å praktisere reglene. H. E. Møller tok opp et systematisk arbeid for dette, men ble sinket i realiseringen av planene ved splittelsen i sin forening. han hadde dog allerede sommeren 1861 ferdig forslag til lover for en «Besiktigelsesforening for de norske AssuranceSelskaber»; det ble vedtatt av «Det Norske Lloyd», men sakens videre fremme strandet på motstand fra den gamle forening. Som et ledd i forberedelsene begynte Møller fra 1858 å utgi en trykt fortegnelse over skutene i sin forening, dog bare med angivelse av drektighet, reder og fører. Med tilslutning av andre foreninger ble den i 1862 utvidet til også å gi opplysning om klasse, byggeår osv.8) Det lå heri et bevisst forsøk på å realisere Smith Petersens tanke: å utkonkurrere «Bureau Veritas».
Under de mange forberedende møter spilte H. E. Møller og hans sønn J. Aall Møller en ledende rolle,; uten vesentlige endringer ble de lover vedtatt som de hadde fremlagt for «Det Norske Lloyd», og man fulgte også dette selskaps modifikasjoner for bygningsregler. Det ble også overdradd de to Porsgrunnsforeninger sammen med «Agder» i Grimstad å søke å skaffe den inntegnede minimumssum av 8 mill. spd. man anså nødvendig for starten. Et heldig grep fra J. Aall Møller hindret «Den Første Norske» i å bryte ut, og 15. juni 1864 ble «Det Norske Veritas» stiftet i Christiania. Det ga seg av seg selv at H. E. Møller ble den første formann og J. Aall Møller den første sekretær. Av de 6 assuranseforeninger som var med i starten, var de to Porsgrunnsforeninger helt dominerende, og deres representanter var 6 av de 11 som underskrev den første møteprotokoll. De to første besiktigelsesmenn i Porsgrunn ble skipsførerne Hagbart Resch og Arnt Folkman; de hadde møtt blant stifterne som representanter for hver sin forening. De var fastlønnede funksjonerer med en årlig gasje av 500 spd. Her er ikke stedet til en vurdering av «Det Norske Veritas»'s betydning for utviklingen av den norske handelsflåte. Institusjonen har utviklet seg til en verdensomspennende organisasjon som over alt nyter den høyeste internasjonale anseelse. Det skyldes i alt vesentlig H. E. Møllers fremragende arbeid på grunnlag av de to foreninger han hadde skapt i Porsgrunn. Ved sin død 12. juni 1867, 62½ år gammel, kunne han se tilbake på et livsverk som det var få forunt.9)
For landets handelsflåte kom opprettelsen av Norges Bank ikke til å bety noen synderlig lettelse i kredittforholdene fordi den i liten utstrekning diskonterte veksler. Det utstrakte og innviklede rent personlige kredittforhold mellom kjøper og selger hadde for største delen brutt sammen i krisen etter 1814, og omsetningen var i langt større grad kommet over på basis av kontantoppgjør; dermed ble lånebehovet større, og det gir noe av bakgrunnen for den sterke fremvekst av sparebanker. Christiania Sparebank, grunnlagt 1822, og de øvrige fem sparebanker stiftet i de følgende tre år, hadde alle først og fremst innskyternes interesser for øye og tok sin oppgave nærmest som en veldedighetsinstitusjon. Men den alvorlige krise i jordbruket ved uårene 1836-38 og de etterfølgende dårlige konjunkturer for trelasthandelen til 1843, skapte et enormt lånebehov, først og fremst i landdistriktene, og satte ikke bare ny fart i opprettelsen av sparebanker, men endret også deres formål i retning av virkelige kredittinstitusjoner for næringslivet. Mens det i 1834 fremdeles bare fantes de 6 banker stiftet 1822-25, var deres antall ved utgangen av 1842 kommet opp i 39.
I Skien åpnet Norges Bank en filial 14. mars 1836, men allerede året før var en sparebank kommet i gang. Etter at et forgjeves forsøk var gjort noen år tidligere, ble banken konstituert 8. november 1834 med kammerherre Løvenskiold som formann i direksjonen; den hadde sin første forretningsdag den første lørdag i 1835. Det var byens forretningsstand som sto bak opprettelsen av banken, som i sin formålsbestemmelse innvarslet den nye tid for bankens virke. Riktignok het det også her som ved de andre sparebanker at den viktigste oppgave var å ta vare på «den mindre formuendes, i smått ervervede og fra de daglige fornødenheter overskytende fortjeneste», men det sies at dens hensikt er «å tilveiebringe og samle de kapitaler, ved hvis utlån den borgerlige virksomhet og næringsdrift kan oppmuntres og understøttes samt tilfeldige vanskeligheter og forlegenheter avhjelpes.»10)
Det gikk ti år før Porsgrunn fikk sin egen sparebank. Inntil da hadde man utvilsomt benyttet seg av banken i Skien; således besluttet Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel straks den nye bank var opprettet, å overføre sine midler til den fra banken i Skien. Tanken om en bank i Porsgrunn ble fremsatt for formannskapet av ordføreren, Peter Bøyesen, 16. juni 1843. Forslag herom ble vedtatt på det nestfølgende representantskapsmøte 22. juni, og til å utarbeide en plan ble valgt grosserer Hans Møller, konsul Jens Gasmann og prokurator Fredrik Chr. S. Borchsenius (1844-80 foged i N. Telemark). 4. desember fattet representantene beslutning om å stille en kommunal garanti for innskyterne på 1000 spd. (senere nedsatt til 800). Da komiteens lovforslag var vedtatt, kongelig approbasjon gitt, forstanderskap og direksjon valgt, og det subskriberte grunnfond på 800 spd. innbetalt, kunne banken tirsdag 1. oktober 1844 åpne sine forretninger i Rådhuset. Styrets første formann ble Gasmann med konsul Jørgen Flood som varaformann. Hans bror, Paulus Flood, ble ansatt som kasserer med en lønn av 50 spd. pr. år, og for det skulle han også holde «et passende lokale med fornødent lys, varme og renholdelse». En følge herav var at banken stadig var på vandring med sine kasserere til deres privathus; etter de tre første ekspedisjonsdager holdt den til 1844-47 hos Paulus Flood i Lagmannsgården, 1847-68 hos kjøpmann Guttorm Riise i Riisegården (Storgt. 143), 1868-83 hos kjøpmann Simon Karenius Høegh i Gasmanngården (Victoria), da den ble flyttet tilbake til det nettopp ombygde rådhus. - Allerede første dagen mottok banken som det første innskudd den store sum av 200 spd. fra admiral Fabricius's bo ved byfoged Heyerdahl; forøvrig satte tre menn fra Solum inn 1 spd. hver. Innskuddene var begrenset oppad til 2000 spd. for en enkelt innskyter, det vil si at det ble ikke gitt renter av det overskytende beløp.
I bankens første plan ble fastslått tre formål med driften: «Til sedelighets, flids, ordens og sparsommelighets befordring»; dernest var det «Ved dens utlån å virke for næringsveienes oppkomst», og til slutt det samfunnsgagnlige formål, «ved dens oppsparede midler i sin tid å komme Porsgrunns kommune til hjelp ved bidrag til foranstaltninger som for kommunen ansees gagnlige». Det annet formål: næringsveienes oppkomst, roper, om enn på en forsiktigere måte enn i Skien, at man også hadde tenkt å drive den som en forretningsbank, og det var helt i tråd med dette formål at det første lån tre uker etter starten ble bevilget en av byens større forretningsmenn, Jacob Müller, med den relativt store sum av 600 spd. mot endossement av to handelshus i Skien. I de første 10 år var renten for innskudd 4% og diskontoen 6%. Hvorledes rentefoten har svinget og hvorledes bankens årsoppgjør er en god konjunkturmåler, skal vi siden se. For byens næringsliv har Sparebanken vært av uvurderlig betydning, særlig den tid den var byens eneste bank, til januar 1893, da «Skiensfjordens Kreditbank», grunnlagt 1881, opprettet en filial i Porsgrunn under navnet «Kreditbanken i Porsgrund».
Først i 1863 oppfylte Sparebanken det som var dens tredje formål, byens vel. Etter forslag av konsul Hans Møller ble bevilget 100 spd. til Sjømannsskolen og 290 spd. til gjerde rundt Østre Porsgrunns kirkegård. Siden var gaver en fast årlig utgiftspost, og det er anseelige summer som i tidens løp har flytt tilbake til beste for den bys innvånere som betjener seg av banken.11)
Gjerpen Sparebank var opprettet i 1848, den første landsparebank i Bratsberg. I Solum kom sparebanken i gang i 1864, men da man også hadde planer om en bank i Eidanger, syntes enkelte at det ble for meget av det gode. «Correspondenten», som gjerne voktet på Porsgrunn med argusøyne, insinuerte at man der håpet at det ikke ville bli noe av den sistnevnte bank; «Porsgrunds Blad», hevdet Skienavisen, skulle ha skrevet at de mange banker gjorde mer vondt enn godt, for den sterke konkurranse mellom dem førte til at man stadig forhøyde innlånsrenten; derved steg utlånsrenten så låntakerne ble ruinert. «Porsgrunds Blad» ville at amtmannen (Aall) skulle få Stortinget til ved lov å forby sparebankene, eller forsøke å få fastsatt renten til maksimum 4 og 5%. Men «Correspondenten» tvilte på at «Aall utfører slik Jaabæksk virsomhet». Ser man på den rentesats «Porsgrunds Sparebank» holdt, synes det å være litt grunn for «Correspondenten»'s insinuasjon. Satsen, som ved starten hadde vært henholdsvis 4 og 6%, ble i 1854 nedsatt til 4 og 5%, men under krisen i 1857 steg den til 5 og 7%, og holdt seg på det høye nivå ut 60-årene, nettopp da Eidanger hadde planer om sin bank. Men i 1871, da denne bank begynte, nedsatte man i Porsgrunn renten til 4 og 5½%. Det skyldtes neppe noe konkurransehensyn til Eidanger, men var en følge av den rikelige pengetilgang under de glimrende konjunkturer i begynnelsen av 70-årene.12)
| Utdrag (s. 241-[253]) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |