Som for fattigvesenet brakte 1840-årene også for skolevesenet betydningsfulle endringer, om enn også her mer i det ytre. For å forstå bakgrunnen for det, må vi også her gripe tilbake til biskop Bechs visitas i 1809.16) Den 19. juli holdt han visitas i Østre Porsgrunns kirke, hvor den nye, unge sogneprest Hans Due Halling (1772-1829) prediket «på en skjønn og overtydende måte, opplivende utsikten i fremtiden for kristendommen», skriver biskopen. Halling, hvis plan kom til å prege skolen den kommende mannsalder, var da 37 år og hadde overtatt sitt embete to år før. Det er i det hele påfallende hvor unge sogneprester Porsgrunn fikk; de første åtte var alle ved sin utnevnelse 1764-1858 under 40 år, vel et uttrykk for at kallet ble regnet for mindre betydelig. Da Halling døde i Porsgrunn 1839, 67 år gammel, hadde han vært sogneprest her i 32 år; ingen annen av byens prester før eller siden har sittet så lenge i sitt embete. Både Halling og Bech har uten tvil blitt slått av at det var dårlig stell med skolevesenet i byen. Riktignok, sier Bech, utmerket den ungdom som ble katekisert, seg «som fortrinligen opplyste og ikke få som vel anført til bruk av egen ettertanke og forsynt med gode kunnskaper», og lærerne, særlig de på Østsiden, var «menn av fortrinlig dugelighet, flid og gode moralske egenskaper», men skolelokalene, undervisningsplanen, disiplinen og hele innretningen «hindret dem fra å stifte den utbredte nytte de kunne og ville».
Skoleforholdene i Porsgrunn var da selv etter tidens små krav temmelig dårlige for en kjøpstad å være. Begge skolehusene var, om ikke særlig gamle, små og kummerlige. Lærerne var i 1809 på Østsiden Ole Kittelsen Houen, som året etter søkte seg til Drammen, og ble etterfulgt av Thomas Thomsen (1783-1834). Når Houen søkte seg bort, var det bl. a. på grunn av vanskeligheter med skoleforstanderen, kjøpmann Sivert Backa, «et forulykket menneske», skrev Houen til biskopen, «av hvem man til mange tider ikke kan få et fornuftig ord, og jeg har ennå ikke (30. oktober) fått en skilling av min lønn for dette år». På Vestsiden var Poul Lauritz Lassen lærer. Tilsynet med skolene og forvaltningen av deres midler hadde en skoleforstander for hver skole, idet hver bydel hadde sitt eget skole- og fattigvesen også etter at byen var blitt kjøpstad. - I møtet med biskopen deltok, foruten begge lærerne og sognepresten, Jørgen Wright og Jørgen Aall. Man ble enige om en fullstendig reform av skolevesenet. For det første skulle det søkes reist et nytt, stort skolehus på Østsiden; det skulle huse så vel en borgerskole som fattigskolen og leilighet for overlæreren. En underlærer skulle ansettes. For det andre skulle Østsidens og Vestsidens skole- og fattigvesen slåes sammen under en felles kommisjon og med felles kasse. For det tredje skulle utarbeides en ny leseplan, instruks for lærerne osv., og for det fjerde ble det valgt ny skolekommisjon bestående av Jørgen Wright, Jørgen og Niels Aall, og U. F. Cappelen. - Dette viser hvor løs hele skoleadministrasjonen var; her tar biskopen sammen med sognepresten og den ene kirkeverge uten videre og tilsidesetter begge skoleforstanderne og etablerer av egen maktfullkommenhet en ny skolekommisjon. - Skolens inntekter skulle skaffes foruten ved renter av legatkapitalen og skoleskatten, også ved å tillegge den de såkalte lyseholdspenger med 8 rd. av hver kirke og ved også i Østre Porsgrunn å oppta Vestsidens skikk «med en ombærende tavle ved brudevielse, barnedåp og kommunion, og hvor de tre tavler ombæres, bør dette skje i den orden at skolens tavle først ombæres, dernest de fattiges og til sist kirkens».
Kommisjonen drøftet og vedtok Hallings plan for et kombinert skole- og arbeidshus. Den inneholdt en skarp kritikk av skoleforholdene og de forslag til forbedring som er referert, og mange pene ord om det gagnlige ved et arbeidshus med en appell til medborgerne om å bidra til reisningen av det.
Man gikk trøstig i gang og ble ikke skuffet. Man befant seg i 1810 i lisensefartens høykonjunktur, og det var mange penger blant folk. På kort tid ble samlet inn hele 13 278 rd. Nesten halvparten kom fra Aall'ene, 3000 fra enkefru Amborg Aall og 1500 fra hver av brødrene Jørgen og Niels; det samme ga enkefru Elisabeth Wright. U. F. Cappelen ga 2000. Det var først og fremst disse fem som skjenket byen den nye og for sin tid gode og rommelige skolebygning på Kirkehaugen. I 1812 var den ferdig og ble visstnok tatt i bruk fra 1. januar 1813. Så langt ble planene realisert, men på tre punkter ble de ikke gjennomført det ble ingen arbeidsanstalt, ingen borgerskole og ingen sammenslutning av Øst- og Vestsidens skolevesen. Borgerskolen hadde vært tenkt som en slags middelskole for videreføring av bedrefolks barn, med nokså høye skolepenger. Den ville ha satt et tydelig sosialt skille, her som på andre områder av det borgerlige liv. Så sent som i 1838 ble vedtatt nytt regulativ for betaling til klokkeren for kirkelige handlinger. Her ble befolkningen delt i 3 klasser, 1. klasse var embetsmenn, kjøpmenn, skipsredere, skipsførere og rentenister, 2. klasse bestillingsmenn, kontorister, fullmektiger, styrmenn, håndverkere, herbergere, oldermenn, vertshusholdere og fabrikanter, 3. klasse sagmestre, matroser, svender, arbeids- og tjenestefolk. I 1. klasse var betalingen for vielse 5 spd. og for begravelse 3, i 3. klasse 2 og 2. Dette var for ringing med alle tre klokker; man kunne få det billigere med bare to eller en. Å komme standsmessig i jorden var en æressak man satte meget inn på, og søkte å unngå den vanære å bli jordet på fattigkassens regning.17)
Det stigende antall barn gjorde det nødvendig i 1818 å ansette ved Østsidens skole en underlærer, Anders Bakken, med en årlig gasje av 25 spd., Thomsens gasje var 80 spd., og hele skolebudsjettet på 196 spd., derav skoleskatten 122 spd.; skoleblokken i kirken inneholdt 4 spd. I 1824 ble ansatt en tredje lærer, O. Ottesen (1806-68), med den forholdsvis høye lønn av 120 spd. Han tituleres gjerne «andrelærer», Thomsen rett og slett skolelærer, og så var det underlæreren. Med de tre lærere steg utgiftene til ca. 360 spd. årlig så lenge denne ordning vedvarte, til 1831, da Ottesen ble overflyttet til Vestsiden, hvor han fortsette i mange år. Underlærerne skiftet ofte i den første tid til Frederik Dahl (1811-98) fikk stillingen i 1829 med 25 spd. i lønn. Etter Thomsens død i mars 1835, vikarierte Halling et års tid, til pastor Bruun ble ansatt 1836; samtidig rykket Dahl opp til annenlærer en stilling han hadde til han oppga den i 1853, kjøpte Storgt. 154 og drev krambod og gjestgiveri til sin død som meget gammel mann i 1898. Cand. theol. C. C. H. Bruun (1812-771) ble i 1837 utnevnt til pers.kap. i Porsgrunn, men beholdt sine stillinger som lærer og klokker, idet han lot den sistes forretninger utføre av Dahl. Da han i 1844 ble pers.kap. i Eidanger, ble i hans sted ansatt O. Neergaard, som dog sluttet allerede 31. desember 1848; i hans sted ble ansatt seminarist Johan Christensen. I 1836 fikl, også Vestsiden to lærere med Knud Pedersen ved siden av Ottesen, mens Lassen ble pensjonert. Pedersen «som hovedsakelig er selvlæring», ble i 1849 overført til Østsidens 2. avdeling (Osebakken); men kort tid etter ble han kirkesanger i Eidanger, og i hans sted kom Mathias Engebretsen Øvrum (1821-93); i 1869 flyttet han til Gjerpen hvor han ble ordfører og stortingsmann. På Østsiden hadde man i Bruuns tid en hjelpelærer med den merkelige titel «repetent»; han het Gunder Saga og fikk 5, senere 10 spd. for sitt arbeid, som visstnok besto i å trimme elevene foran eksamen. Ved siden av lærernes lønn og vedlikehold av skolebygningen var de to viktigste utgifter skolebøker og brensel, særlig den siste var relativt meget stor, ca. 30-40 spd. årlig bare til Østsidens skole. En opptelling ved utgangen av 1848 viste at byen hadde 395 skolepliktige barn, derav Osebakken 158, Østsiden 134 og Vestsiden 103.
Etter sine visitaser i 1819-21 uttalte prosten at innvånerne i Porsgrunn utmerket seg ved «opplysning, sedelighet, borgersinn, enighet og overhodet ved en blid og godmodig karakter»; herfra måtte dog unntas enkelte av almueklassen, «hvis, i den senere tid, noe fordervede tenke- og handlemåte for en del har sin grunn i tidsomstendigheter». Den kristelige gudfryktighet og dyd i byen ville «stedse mer og mer utbre seg og lykksaliggjøre dette samfunn». Lærerne Thomsen og Lassen underviste både grundig og med rosverdig flid, «hvilket kjendelig spores av den gode fremgang mange av skolens disipler har gjort». Østsidens skole var i utmerket stand, mens det stadig ble klaget over den dårlige forfatning av bygningen på Vestsiden; elevene var bl. a. genert av takdrypp.18)
Noen større endringer ved skolevesenet skjedde ikke de første 25 år etter 1809. I 1831 averterte lærer Thomsen i Ugebladet at han tok imot to gutter i 10-11 års alderen til undervisning i tysk og engelsk utenom de alminnelige skolefag. Dette var spiren til den plan han kort før sin død sendte 31. oktober 1834 til skolekommisjonen. Han beklaget heri at lokalene ikke tillot undervisning av alle skolesøkende barn og foreslo en reorganisering av skolen, særlig opprettelsen av en borgerskole ved siden av almueskolen. Kommisjonen som da besto av byfoged Cappelen, borgerrepresentantene Jørgen Flood og Peter Bøyesen, Halling og skolens kasserer N. Sørensen, overdro til Halling å gjennomgå planen. Denne møtte uventet motstand hos prost Bull og ble ikke approbert av stiftsdireksjonen; men et borgermøte 16. mars 1836 tok saken opp igjen, og denne gang gikk det. Resultatet ble at man besluttet fra høsten å sette i gang en øverste klasse på Østsiden, hvortil de av Vestsidens barn kunne søke «hvis evner finnes mottakelige for en bedre undervisning». Foreldrene skulle betale inntil 2 spd. årlig for det barn «som ble ansett kvalifisert til hin bedre undervisning». Etter forslag av lærerne og sognepresten opptok kommisjonen 34 barn, derav 11 piker, på Østsidens skole. Det ble også gitt adgang for utenbys barn mot forhøyede skolepenger. 1836 brakte også den viktige forandring med seg at begge bydelers kasser og kommisjoner ble slått sammen og at Vestsiden fra den tid også fikk 2 lærere. Dermed mente man på Vestsiden å ha lærerkrefter nok til å sette i gang en øverste klasse også der. Det ble opptatt 28 elever i den. Interessen for denne øverste klasse synes å ha tapt seg fort. Ennå en tredje betydningsfull begivenhet i skolens historie inntraff i 1836 idet Vestsiden endelig fikk nytt skolehus ved kjøpet av Carl Møllers gård for 850 spd., hertil kom ca. 220 spd. til omkostninger ved kjøpet og ominnredning. Den gamle skole ble solgt til kaptein Petter Dahl for 340 spd. Kjøpet ble finansiert ved en frivillig subskripsjon av 358½ spd. og et lån i Norges Bank på 600 spd. - Fellesutgiftene for begge skoler var i 1838 651 spd. og holdt seg der til 1843. Da ble Osebakken skole nedlagt fra sankthans, og elevene fra neste skoleår overflyttet til rådhuset. Budsjettet steg da til 747 spd. i 1844. Skolen der hadde holdt til i kjøpmann Chr. Bruuns hus i Storgt. 169, som Gjerpen skolekommisjon hadde kjøpt like før Osebakkens innlemmelse i Porsgrunn. «Da dette sted er betynget med overflødige bygninger som krever påkostning», skyndte man seg å selge skolehuset til gullsmed og høker Johan Bjelke for 542 spd.
Når utgiftene steg så høyt, skyldtes det bl. a. at det fra 1843 av også ble satt i gang en håndgjerningsskole for piker med Andrea Omholt som lærerinne. Hun var nettopp da blitt enke etter sin mann matros Anders Lisberg Larsen som forsvant på sjøen, og hun fikk et lite levebrød for seg og sine fire små barn. Fra 1. januar 1847 ble hun avløst av jomfru Hetting som fikk 20 spd. i årlig lønn. Samtidig foreslo Bøyesen å anta lærer Ottesen til to ganger ukentlig, onsdag og lørdag ettermiddag, å øve samtlige Østsidens elever i sang slik som han allerede gjorde det på Vestsiden. Forslaget ble vedtatt, og Ottesen bevilget 30 spd. om året for det, hvis utgifter skulle dekkes av E. M. Floods legat til skolen. Av elevene skulle uttas et antall til sangen i kirken. Ved jomfru Hettings død 1865 ble, takket være et bidrag på 45 spd. fra Sparebanken, håndgjerningsskolen på Østsiden utvidet og en ny opprettet på Vestsiden. Lønnen for lærerinnene var henholdsvis 46 og 24 spd., og i postene ble ansatt madame Marie Hjorth og jomfru Laura Linaae. Almueskoleloven av 1848 medførte ingen forandringer i skolevesenet idet dette både med hensyn til lokaler, lønninger og undervisningstid fylte lovens minimumskrav. Etter denne tid skjedde det ikke større endringer i skolens forhold før den nåværende folkeskolebygning ble tatt i bruk ved skoleårets begynnelse 27. august 1883 og Vestsidens skole ble nedlagt ved åpningen av broen 1891 og elevene derfra ble henvist til Østsiden. Om forholdene ved skolen vet vi ellers lite, skoleprotokollen forteller bare en eneste gang derom. Det var i 1841: «Med hensyn til at uforholdsmessig skoleforsømmelse finner sted i Porsgrunn, var de forsømmelige barns foreldre oppfordret til å møte i kommisjonen, i hvilken derpå de møtende ble advart om i denne henseende å iaktta deres plikter for at anvendelse av lovlig tvang med mulkt kan unngåes». I 1856 ble 18 foreldre mulktert med ½ - 1½ spd. for deres barns stadige forsømmelse av skolegangen. Et samtidig andragende fra Øvrum om å få en 3. lærer da 1. klasse hadde 70 elever, ble avslått med den begrunnelse at i gjennomsnitt ble det ikke mer enn 60 på hver klasse.
Realiseringen av lærer Thomsens plan 1835 om en høyere skole hadde ikke svart til forventningene; det var bare blitt noe i retning av vår nåværende framhaldsskole. De som ønsket å gi barna videregående undervisning lot det enten besørge ved en huslærer eller hos en privat informator. Både Thomsen og Bruun hadde tatt imot slike elever, og da dikteren Hans Hanson (1777-1837), som en kort tid hadde drevet forretning i Porsgrunn, i 1837 skulle tiltre som huslærer hos skipsreder Isachsen på Klyve, averterte han at han også mottok andre barn til undervisning i engelsk, tysk, fransk, latin, norsk, geografi og historie. Noen slik undervisning kom ikke i gang da Hanson omkom ved en drukningsulykke dagen før han skulle tiltre sin post. I 1812 var også Skiens skolevesen blitt reorganisert av biskop Bech, og i januar 1824 ble latinskolen gjenåpnet. Av de henved 2000 spd. som ble innsamlet til den, ytet Porsgrunn en fjerdepart, i tillegg til borgernes offervillighet til sitt eget skolevesen. Etter denne tid kunne man sende sine barn til undervisning i Skien, og veien var ikke lenger enn at man kunne gå til og fra. Men det var ytterst få som gjorde det. I Porsgrunn måtte savnet av en borgerskole bli større enn i Skien.19)
I 1843 ble gjort et nytt og tredje forsøk på å få den i ordentlig gjenge. 8. juni behandlet skolekommisjonen et forslag fra Ole Herstad Schjøtt som var sogneprest her 1839-45, om en forandret organisasjon av borgerskolen ved opprettelsen av en klasse helt løst fra almueskolen, hvor det skulle undervises i tysk, fransk og matematikk «i passende omfang». Læreren skulle ha klokkerlønnen og skolepengene. I stillingen ble ansatt cand. theol. G. F. L. Schübeler (1813-86), som i noen år har hatt en privatskole i Porsgrunn sammen med Schjøtt og hvis plan kom til å danne grunnlaget for den nye skole. Ordningen ble etter noen betenkning godtatt av kommunestyret, men viste seg meget upraktisk, først og fremst ved at samtlige elever gikk i en og samme klasse. Borgerskolen var ingen fortsettelse av almueskolen, men en parallell til denne, med den forskjell at den første hadde større fagkrets og at man betalte skolepenger, temmelig høye, og høyere ble de med årene. Den bidro i høy grad til å opprettholde det sosiale skille i byen mellom de kondisjonerte og almuen. Betingelsen for å bli opptatt i borgerskolen var bare at man kunne lese rent, men det var også adgang for eldre elever med større forkunnskaper. I samme klasse kunne da læreren ha 7-8 års elever ved siden av 14-15 års gutter som skulle undervises i tysk og fransk. Schübeler forteller selv herom: «Men hva med fremgang kunne der ventes i en sådan flokk, der sto på et så ulike standpunkt? Der er ingen der kan forestille seg hvilket slepearbeid dette var og hvor håpløst». - Etter et par forgjeves forsøk ble skolen fullstendig nyordnet i 1854 og vesentlig etter planer fra byens nye sogneprest Anders Christian Anderssen (1811-85).
Den lange og interessante utredning han sendte skolekommisjonen 24. januar 1852, gir det beste bilde av de høyst mangelfulle forhold ved borgerskolen. Straks ved sin tiltredelse i mars året før, skriver Anderssen, ble han oppmerksom på det lave standpunkt den såkalte borgerskole sto på, og hvorav den på Vestsiden ble kalt 1. klasse av almueskolen. Å undervise 30-40 elever på høyst forskjellig trinn i samme klasse var det umulig å gjøre tilfredsstillende hvor utrettelig Schübeler enn var. Anderssens plan var i korte trekk å få en borgerskole på Østsiden felles for begge bydeler. Den skulle ha tre klasser, de to nederste atskilt for gutter og piker, og en øverste fellesklasse, med skolepenger fra 4-8 spd. årlig. Det ville gi en beregnet inntekt av 260 spd. årlig; med et bidrag av staten på 250 spd. ville det dekke utgiftene, 510 spd., hvorav 420 til tre læreres lønn, 20 for oversetting av elevene fra Vestsiden, brensel og diverse 70 spd. At bykassen betalte oversettingen over elven, var rimelig da elevene fra Vestsiden ellers ville få en ekstrabyrde; de kunne samles hos Ottesen og settes over alle på en gang. Lokaler måtte kommunen stille til disposisjon f. eks. ved at borgerskolen fikk almueskolens værelser, og denne ble flyttet til bryggerhuset hvor to store rom bekvemt kunne innredes. Fagkretsen skulle være lesning, skrivning, regning, religion, morsmålet (med grammatikk, analyse, utarbeidelse), historie, geografi, matematikk, tysk og engelsk eller fransk, og til slutt sang. Skoletiden ble 5 timer daglig mellom 8½ og 2 med ½ time fri. Pikene skulle dog, om de ville, slippe fri klokken 12, «da etter den tid de fag kunne leses, som disse måskje kunne unnvære, så som matematikk». Det burde gis en del friplasser til barn av forarmede borgerfamilier eller begavede barn fra almueskolen. Å forene borgerskolen med sjømannsskolen, kunne Anderssen ikke anbefale. Det ble reist den vektige innvending mot planen at den ville skade Vestsidens skole derved at når den første klasse av almueskolen Ottesen underviste i, ble nedlagt og Ottesen overført til Østsiden, ville ca. 20 av elevene vende tilbake til almueskolens klasse og sprenge denne. Men man kunne da til gagn for denne skole få to lærere der og to klasser.
Saken ble behandlet av skolekommisjonen 30. januar, og det fremgår av referatet at foranledningen var at ordføreren, amtsfullmektig cand. jur. Thorvald Olsen (1820-82), etter oppfordring av representantene var blitt bedt om å utarbeide forslag til en ny borgerskole og be skolekommisjonen «avgi en erklæring om hvorvidt det kunne næres håp om å se savnet av en borgerskole eller en høyere dannelsesanstalt enn den vi nå er i besittelse av, avhjulpet i nærmeste fremtid». Et slikt forslag sendte ordføreren skolekommisjonen, og Anderssens skrivelse er en betenkning over dette. Initiativet utgikk således fra borgerrepresentantene selv, men det var Anderssens plan som i det store og hele ble fulgt. De økte utgifter denne ville medføre for kommunen, gjorde formannskapet betenkelig, og det forhalte saken ved å fatte den beslutning (mai 1852): «Sakens videre behandling bør utstå inntil det er besluttet noe avgjørende med hensyn til broanlegget over elven». Var planene for denne approbert, ville den ha fått prioritet, da byens økonomi ikke hadde maktet begge tiltak på en gang. Først 7. desember 1854 ble nyordningen av borgerskolen approbert av Kirkedepartementet etter at bystyret hadde garantert et tilskudd av 300 spd. årlig og det ved kgl. res. av 18. november 1854 ble tilstått 200 spd. årlig av Opplysningsvesenets fond. Med hensyn til lokaler, ble ikke bryggerhuset tatt i bruk, men begge skoler fikk tilsammen disponere de seks rom i rådhuset til venstre for hovedinngingen og i nordfløyen. Et av dem ble visstnok senere benyttet som gymnastikksal. Den nye borgerskole som begynte over nyttår 1855, var dermed i stand til «å tilfredsstille de fordringer nåtiden har på alminnelig utdannelse», for å tale med Anderssen.
Skolen fikk nå 3 faste lærere, 1. lærer Schübeler, med 100 spd. i lønn (og klokkerinntektene), 2. lærer cand. theol. O. M. Hansen (1826-1906) 250 spd. og 3. lærer seminarist Haldor Amundsen Lund, (130 spd.), som et år hadde vært lærer på Vestsiden. Den første og siste sluttet i 1857, Hansen ble 1. lærer (bestyrer), og 2 nye ansatt. I det hele skiftet skolen ofte lærere, og de stadig gjentatte og avslåtte ansøkninger om lønnsforhøyelser synes å ha vært en medvirkende årsak til det. Til tross for at lønnen for 2. læreren ble forhøyd til 300 spd. i 1858, meldte seg ikke en eneste søker. Da 3. lærerposten skulle besettes, opplevde man at den innstilte hadde forfalsket sitt eksamensvitnesbyrd; han ble selvsagt avvist, og saken oversendt byfogden til påtale. Første året hadde skolen 66 elever, derav 21 piker, i tre klasser. 1857-58 ble gymnastikk, tegning og naturhistorie opptatt som nye fag. Ved nyordningen av borgerskolen håpet man at eleven «ved et to- eller treårig opphold i nederste klasse skulle antas å ha nådd den kunnskap som barn fra almueskolens øverste klasse hadde». Denne skoleordning holdt seg til 1868, da det igjen ble en utvidelse og endring i ledelsen, som vi senere skal se. I 1883 flyttet også denne skole inn i sitt nye, moderne bygg. De stadig stigende utgifter ble vesentlig dekket ved en økning av skolepengene, som i 1868 var så høye at det i nederste klasse ble betalt 8 og i øverste 12-15 spd. pr. elev. Elevantallet svingte meget sterkt; fra 12 i 1847 til 76 i 1856 sank det til 54 i 1862, men har siden vist en nesten uavbrutt stigning. - På Vestsiden var man meget misfornøyd med ordningen i 1854; enda Østsiden hadde dobbelt så stort folketall som Vestsiden, forlangte man borgerskolen henlagt hit og at kirkesangeren der skulle være bestyrer. Kommunens tilsagn 1859 om fri overfart for elevene benyttet man seg ikke av, men fortsatte den gamle ordning fra 1836 med en øverste klasse på almueskolen. Grunnen til dette var uten tvil lokal stolthet og aktelse for den gamle, avholdte Ottesen. Han hadde fått forbedret sin lønn med 50 spd. med forpliktelse til «foruten de før foredragne vitenskaper (!) deretter også å foredra ett eller to fremmede språk». Selv ikke biskop von der Lippe maktet etter visitas å få gjennomført en forandring enda han meget skarpt påtalte at hensynet til en person skulle kunne hindre en forbedring av skoleforholdene. Først ved Ottesens død 1868 ble den øverste klasse nedlagt, og elevene henvist til Østsiden. Overfarten hertil var om vinteren forbundet med store ulemper for elevene. - Hvorledes forholdene ved almueskolen (fattigskolen) artet seg i disse år, vet vi lite om. En må gå ut fra at de var nokså kummerlige da borgerskolen trakk de beste og fleste elever til seg, og at også folk av almuen satte sin ære i å yte det økonomiske offer å holde barna der; det var en sosial prestisjesak. En del friplasser nøt man også godt av.20)
I de 45 år, fra biskop Bechs visitas i 1809 til den tidsmessige borgerskole i 1854, hadde skolevesenet i Porsgrunn, tross mange tilbakeslag og trang økonomi, gjort veldige fremskritt ikke minst takket være borgernes offervilje. Fra et beskjedent budsjett på 200 spd., to gamle små brøstfeldige skolehus og tre lærere, var det vokst til 1250 spd., gode skolelokaler og syv lærere. Det var etter byens evne og tidens fordringer sørget nokså vel for den oppvoksende slekt. Borgerskolen hadde kommunen dog nesten gratis; i 1857 var således de samlede utgifter til den 698 spd., derav dekket skolepengene 368, Opplysningsvesenets fond 200, mens kommunens tilskudd bare var 100 spd., og helt til 1870 var det aldri over 125 spd. Om lærernes dyktighet, undervisningens kvalitet og de indre forhold ved skolen, vet vi dessverre intet, og det var dog det som ville ha interessert oss mest, for av det avhenger om man kunne si at byen hadde en god skole. De ytre forhold for det var i hvert fall lagt ganske vel til rette.
På skolevesenets område er 1840-årene minneverdige også derved at byen fikk sin sjømannsskole. Porsgrund og Omegns Søemandsforening var neppe stiftet 22. januar 1847 før den gikk i gang med å søke iverksatt det første punkt i formålsparagrafen, «under selskapets tilsyn å opprette en skole ved foreningens sete, hvori alle de til nautikken hørende kunnskaper .... foredras». - Med navigasjonsundervisningen lå det da slik an at lov av 9. aug. 1839 om navigasjonseksamen bestemte (ved kgl. res. 22. februar 1840) at det skulle ansettes fire navigasjonseksaminatorer, en i hver stiftstad, for hvem kandidatene fra hele stiftet måtte fremstille seg til prøve på grunnlag av de kunnskaper de, helst om vinteren når skutene lå i opplag, hadde fått av en skipper eller sjøoffiser. For Porsgrunnsmatrosene var det en kostbar affære å reise helt til Kristiansand. En skipper fra Skien har fortalt at han i 1842 var åtte dager på veien dit i en synkeferdig fraktebåt og at han måtte betale 15 spd. i eksamensgebyrer; det var 3-4 måneders matroshyre. - Som ved de andre skoler, måtte man også ved starten av sjømannsskolen bygge den på en kombinasjon av private bidrag og offentlig støtte. De første sikret skolen 350 spd. årlig de tre første år, og etter at en første ansøkning var avslått, bevilget Stortinget 1848 det samme, og 1. november det år åpnet skolen sitt første kurs, samme dag som Drammens sjømannsforening åpnet sin skole. Det var da bare en offentlig sjømannsskole i Norge idet den i Christiania hadde begynt 1845. Porsgrunn var således både i stiftelsen av foreningen og opprettelsen av skolen blant pionerene i landet. Elevtallet økte sterkt de følgende år og kulminerte med 91 i det for skipsfarten gode år 1854-55, for så å synke til 37 1862-63. I det hele svinger søkningen til skolen temmelig nøyaktig i takt med konjunkturene for skipsfarten, som rimelig er. - De private bidrig opphørte 1854, og fra 1883 fikk man en fast årlig støtte av kommunen av samme størrelse som statsbidraget.
Mens elevene de tre første år fremdeles, etter en avsluttende prøve på skolen, måtte fremstille seg til eksamen for navigasjonseksaminatøren i stiftstaden, ble det fra 1852 av gitt adgang til å avholde eksamen på skolen. Denne har nesten den hele tid til i dag holdt til i rådhuset, bare avbrutt av fem år, 1878-83, da den holdt til i Baumanngården. Da begge de andre skoler sistnevnte år flyttet inn i sine nye bygninger, ble det igjen plass for sjømannsskolen i rådhuset. Skolen og foreningen den var utgått fra, sto i lang tid i nøye forbindelse med hverandre; helt til 1908 vedble således den siste å velge den førstes styre etter at den helt fra 1856 av gjentatte ganger forgjeves hadde søkt seg entlediget fra sitt forhold til skolen».21)
| Utdrag (s. 190-[201]) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |