Porsgrunns historie, b. 2

[VII]. Kommunalt styre. Administrasjon og finanser

Fattigvesen.¹¹⁾

av Joh. N. Tønnessen

Kirke og skole var nøye forbundet og disse igjen med fattigvesenet. Det er betegnende at byens eldste skoleprotokoll, 1809-47, er autorisert for «Porsgrunds Skole- og Fattigcommissioner». De fattige var tidens mest byrdefulle sosiale onde. Det klebet alltid noe vanærende ved å motta fattigunderstøttelse; verst stillet var derfor på en måte de kondisjonerte fattige, les pauvres honteux, som av sosial standsfølelse kvidde seg for å gå til fattigvesenet. Da således f.eks. apoteker Trosdahl på Osebakken døde og hans kone ble sinnsyk, satt seks barn igjen uten forsørger. Osebakken, som hadde sitt eget fattigvesen, var ute av stand til å forsørge dem ved siden av alle de andre. Sogneprest Munch sendte derfor gjennom Ugebladet ut en oppfordring til innsamling til barna, og takket siden for de mottatte bidrag. - Mukket skattyterne over byskatten, var de ennå mer forbitret over fattigskatten. Det var en særskilt utliknet skatt hvis midler ikke gikk inn i bykassen, men ble utliknet og forvaltet av fattigkommisjonen. På grunn av totalt tap av fattigvesenets arkiv vet vi svært lite om fattigvesenets økonomi i tiden etter 1814, men fattigskatten og fattigvesenets utgifter synes å ha svart til ca. 50% av byskatten og bykassens utgifter. Fra slutten av 1840-årene har vi sikrere tall; i 1847 var bykassens utgifter 3327 spd. og fattigkassens 1213. I 1850 var bykassens utbetalinger helt nede i 1916 spd. mens fattigkassens løp opp i 1017, og den utliknede skatt var 1195 spd. Relativt sett var den således uhyggelig stor, og intet under at man klaget over den. Den vesentligste del av den falt på et meget begrenset lite antall av de rikeste folk i byen. Fra 1847 fikk fattigkassen en ny inntektskilde i avgiften på salg og skjenking av brennevin; den var det år 125 spd., i 1849 217 spd. + 50 spd. til asylet, og i 1850 600 spd. At brennevinsavgiften viste en så sterk stigning, var jo gledelig for fattigvesenet, men det fortalte også at fattigdommens ene rot, drikkfeldigheten, var i tiltakende.

Sognepresten var selvskrevet medlem av fattigkommisjonen, og Halling var i sin lange embetstid likså meget opptatt av tanken på de fattiges materielle vel som på deres åndelige. I sin første rapport 1815 til Kirkedepartementet legger han hovedskylden for fattigdommen på dovenskap; men også sykdom og alderdom må ta sitt; de dårlige tider for næringsveiene var og en særdeles viktig årsak. Understøttelsen ble gitt dels ved daglige pengebidrag skaffet til veie ved likning, dels ved naturalia, og bidragets størrelse ble gradert etter enhvers arbeidsdyktighet, forsørgelsesbyrde, alder m. m. Hallings statistikk deler de fattige i to grupper, «Fattige av høyere stand og middelstand, der ei ved grovere arbeid kan fortjene deres brød», og «Fattige av den ringere stand». Av de første var det 6 enker, 2 ensomme jomfruer og 1 kontorbetjent, og av de siste 75 enker, 14 karler, 14 ensomme piger, 9 drenger og 6 små piger, tils. 127, som utgjorde 9% av byens folketall. - I oppgjøret for sølvskatten var det i 1819 90 personer, derav 2 tollbetjenter, fra Porsgrunn, som tross årlig utpanting ikke hadde kunnet betale; 7 hadde forlatt stedet i armod. På forespørsel fra dept. svarte Halling i 1828 at det var 70 understøttede, at fattigskatten var på 650 spd. og at den føltes byrdefull især for arbeiderklassen. Noen arbeidsanstalt var det ikke, og kunne heller ikke komme på tale i så trykkende tider.

Fattigvesenet synes av Halling å være ordnet slik det ble avtalt på det betydningsfulle visitasmøte biskop Bech hadde i 1809 med skole- og fattigkommisjonens medlemmer, Jørgen Aall, Jørgen Wright og Halling.¹²⁾ Under hver av disse skulle stå to rodemestre, ved hvis hjelp man skulle oppta et fullstendig manntall over alle almisselemmer. De skulle deles i 3 klasser: helt arbeidsudyktige, barn oppdradd på offentlig bekostning, og så alle de øvrige. Til de to første klasser kunne pengeutgifter ikke unngåes, men barn skulle søkes satt bort mot at pleieforeldrene ble fritatt for fattigskatt. 3. kl. skulle man fortrinnsvis skaffe arbeid eller materialer til det, og en arbeidsanstalt søkes reist ved subskripsjon. Fremmede betlere skulle forjages byen, og det var en plikt for denne å forsørge sine fattige slik at de ikke gikk utensogns for å tigge. - Som vi skal se, varte det ennå en mannsalder før man fikk en arbeidsanstalt i gang. Den store bygning som ble reist på Helleberget i 1812, var planlagt som kombinert skole- og arbeidshus, men ble bare brukt som skole. I sin visitasberetning fra Telemark, roser biskop Bech særlig de to kjøpmenn Wright i Langesund, «ved hvis omsorg skole- og fattigvesenet og man kan si hele stedet består». Litt mer forbeholden er biskopen i sin ros av Kragerøs og Porsgrunns formuende menn for deres offer til de to institusjoner. Niels Aall på Ulefos får de varmeste lovord for den skole han har opprettet der. «Navnene Aall og Cappelen og Wright bør nevnes med heder».

Som forarbeide til den store, alminnelige fattiglov av 20. septbr. 1845 ble sendt ut et spørreskjema til alle kommuner i landet. Av det meget utførlige svar Porsgrunns fattigkommisjon, byfoged N. Cappelen, Jacob Müller, Niels Vauvert, Jørgen Flood og Chr. Bruun, ga 1840, får vi det beste innblikk i forholdene. Det var sistnevnte som førte svaret i pennen.¹³⁾ Man kunne, skriver han, ønske større tarvelighet og vinnskipelighet; og drukkenskap var en av hovedårsakene til mangel av disse egenskaper. Næringslivet, som var så sterkt bundet til sjøfartens og trelasthandelens årsrytme, ga som regel nok arbeid til alle om sommeren, men slett ikke om vinteren; da sto kjøpmennene i stort forskudd til sine kunder. 32 kjøpmenn og høkere og en «dansebodsholdende» enke var berettiget til utsalg av brennevin, men 12 av dem benyttet ikke sin rettighet. Drikkfeldigheten var snarere i avtagende og sjelden blant kvinner og barn. De mange spørsmål om forholdene ved auksjoner kan tyde på at de ble betraktet som alminnelige folkeforlystelser. Det lyder for vår tid forferdende at man antok 12 skilling daglig eller 30½ spd. årlig «som minimum til et endog tarvelig livsopphold», og dog har man ikke kunnet yte så meget. Understøttelsen svarte til omtrent halvparten av en dagarbeiders lønn som var 24 sk. (lavest) pr. dag.«En god, ordentlig edruelig arbeidsmann antas i alminnelighet å kunne tjene ca. 70 spd. Når kone og barn dessuten tjener noe, skulle familien kunne slippe noenlunde ut».

Til belysning av moraliteten ble anført at i 25-års perioden 1815-39 var født 26 barn utenfor ekteskap, 1 pr. år i gjennomsnitt. På spørsmålet om det kunne antas at antallet ville synke hvis forsørgelsesbyrden ble lagt på moren alene, ble svart nei, det ville føre til større lettsindighet. Skilsmisser var ikke hyppige, og ingen lettsindige ekteskap årsak til fattigdom. De fattige ble klassifisert således:

I alt var i 1839 blitt understøttet 91 individer med en utgift av 895 spd., derav til oppfostring av barn (32, til syke, vanføre o.l. 514, til naturalia 70, til jordmoren 20 og til legen den relativt høye sum av 229 spd. Inntektene var ved likning 650, brennevinsavgift 126, andre inntekter 48 spd., tils. 824 spd. - Av de øvrige opplysninger er av interesse at ingen barn ble satt i håndverkslære da de med alderen vanligvis gikk til sjøs. Alle fattige barn fikk fri skolegang og frie bøker. Av offentlige innretninger var det bare det asyl Selskabet for Porsgrunds og Osebakkens Vel hadde åpnet i 1837 med 9 barn og en oppsynspike; det måtte karakteriseres som et prøveasyl uten faste statutter. Antallet trengende hadde tiltatt noe; ti år før hadde det vært 63, og fattigskatten 474 spd. Det hadde ikke funnet sted noen utvandring når unntas at enkelte matroser hadde rømt i utlandet for å søke bedre fortjeneste. Det var ingen religiøse sekter, heller ikke noen edruelighetsforening. Utredningen slutter med denne karakteristikk: «Skjønt ikke velhavende antas dog Porsgrunns kommune å ha resurser til å bestå som selvstendig og i stand til å utrede det fornødne til de nødvendige kommunalinredninger». Det var forsiktige ord med henblikk på at byen snart skulle bli en helt selvstendig kommune. - Omtrent samtidig med dette antok fattigkommisjonen som rodemestre høker Peder Paus for distriktet Langgaten (Storgaten) fra Osebro «til vekterens hus ved Tudsesund», skomaker Johannes Arnesen Gresholdt for Kirkehaugen, garver Vincent Frederik Usler for Huken, smed Gullich Johnsen for Bjørntvetsiden av Vestre Porsgrunn og snekker Jens Rugla for Klyvesiden.

Fattigloven av 20. september 1845 ga i hovedsaken nye bestemmelser om administrasjonen. Denne ble nå som før ledet av en fattigkommisjon, men den skulle ikke lenger velges direkte, men utpekes av bystyret; magistraten, det vil si byfogden i Porsgrunn, og sognepresten var selvskrevne medlemmer. Det skulle som før utliknes fattigskatt, men forslag om dennes størrelse og budsjettet skulle forelegges for formannskapet og approberes av det. For de fattiges forpleining betydde loven neppe noen forbedring; det viktigste var at hele forsorgen kom inn i fastere former og ble nøyere kontrollert. For Porsgrunn falt loven samtidig med opprettelsen av fattighuset. Fra 1. januar 1844 ble skoleelevene overflyttet til de nye lokaler i rådhuset, og skolebygningen på Helleberget tatt i bruk som fattighus, unntatt de to værelser som hadde vært benyttet til kommunestyrets møter; de ble leid ut for 20 spd. årlig til lærer Chr. Bruun. Transaksjonen ble ordnet på den måte at kommunen overdro skolen fra 1. januar 1847 til fattigkommisjonen mot annulering av dennes panteobligasjon på 400 spd. i rådhuset. I forbindelse med fattighuset var et spinnerihus. Hvorledes forholdene var her, vet vi lite om. I 1845 bodde der 20 fattige, 6 (av 16) i 1. klasse (de helt arbeidsudyktige), og 14 (av 72) i 3. klasse (delvis arbeidsføre. Det var tanken at de siste skulle kunne tjene noe ved arbeid ved siden av understøttelsen; det var, så vidt man kan se, ikke enkeltpersoner, men familier. Bidragene varierte fra 18 til 48 sk. pr. uke (unntatt en sinnsvak kone som fikk 96 sk.). Ved opprettelsen av fattighuset hadde byen endelig fått den arbeidsanstalt som hadde vært biskop Bechs plan i 1809, og ved reformene i 40-årene hadde byen fått et tidsmessig ordnet fattigvesen, som i det vesentlige besto slik til 1892, da arbeidsanstalten ble nedlagt og omgjort til gamlehjem.

Antallet fattige viste en stigning i slutten av 40-årene i de dårligere tider da; i 1847-48 var det 113 personer som ble understøttet med en årlig utgift av ca. 1060 spd. Et detaljert regnskap for 1850 viser tilsammen 96 understøttede, derav i 1. klasse 11 med 166 spd. i bidrag, i 2. klasse (bortsatte barn) 20 og 223 spd., i 3. klasse 65 og 678 spd. Den utliknede fattigskatt var 1195 spd., inntekten av brennevinsavgiften var 600 spd., og de samlede inntekter 1915 spd. Ved Osebakkens innlemmelse ble etter en del krangel med Gjerpen forholdet med byens forsørgelse av de fattige der brakt i orden.¹⁴⁾

De verst stillede var de fattige syke; de var for det meste henvist til slektningers og snille naboers medlidenhet. Et sykehus å legge dem inn på fikk byen først i 1890-årene. Riktignok hadde man amtsykehuset på Osebakken, men det var et spesialsykehus for radesyken og beregnet på landalmuen. Forholdene der var meget slette, sier medisinalberetningen 1817; stuene var altfor lave, fuktige, kolde og mørke, sengene sto altfor tett osv.; man hadde prøvd så vidt mulig å gjøre dem tette og trekkfri. Det var innkjøpt nye laken og tepper, og de fattige fikk gratis ganglinnet så de hadde et skifte. Det var et plagg mange «almuefruentimmer» ikke brukte og derfor fikk de lett hudsykdommer. Fnat var meget alminnelig, endog hos velstående. Rachitis var utbredt blant barn som bodde ved elvedrag, og derfor meget alminnelig i Porsgrunn, hvor tåken under tiden var så tett at man ikke kunne se tvers over gaten. Ti år senere het det dog at dette var blitt bedre da Vallermyrene stadig ble mer oppdyrket. I beretningene inntil 1850 er tyfus absolutt den epidemiske sykdom som synes mest alminnelig. Ellers eldes ofte om ondartet halsesyke, særlig blant barn. «Venerisk syke ikke sjelden, men ikke så alminnelig som man skulle tro etter distriktets store skipsfart». Barnekoppene gikk stadig tilbake. Den forferdelige koleraepidemi som herjet Øst-Norge i 1853, særlig fælt i Christiania, Drammen og Østfold, ble heldigvis Bratsberg spart for.

Legene hadde ikke bare sykdommene, men også gammel overtro og kvakksalvere å kjempe mot. Dr. Johan J. L. Schaaning (1818-89) praktiserte her 1841-47, da han flyttet til Skien hvor han ble stor skipsreder og forretningsmann og etterlot seg en betydelig formue. Han forteller at i 1843 hadde byen besøk av mor Sæther; hun hadde storsesong den sommer; folk løp etter henne som gale; det var sikkert mange fler sunne enn syke blant dem på en tid da sunnhetstilstanden var meget god. Hun behøvde bare se på pasientene for å konstatere hva de feilte. Da hun var reist, måtte mange av dem som sa de var helbredet, likevel ty til legen. Dr. Johan A. Vetlesen (1821-69) praktiserte i Porsgrunn 1846-67. Han var gift med Jørgen Floods datter Marianne og bodde de 10 siste år i Friisegården. Samme år han kom til byen, var det en svær meslingepidemi, men han fikk ikke behandle mange av tilfellene da foreldrene ikke søkte lege, men fulgte den uskikk å gi barna mjød for å få meslinger til å slå ut før det naturlige utbrudd. I 1849 var det en stor difteriepidemi som rev bort mange barn. Også Vetlesen mente at Porsgrunns skarpe og våte klima var årsak til megen sykelighet.

Vetlesen ble straks ved sin ankomst byens fattiglege og 1861 formann i den ved lov av 16. mai 1860 opprettede sunnhetskommisjon, som gjorde meget for å bedre helseforholdene ved sin vidstrakte myndighet til inspeksjon og påbud om sanitære forholdsregler både offentlig og privat. Kommisjonen strevde særlig med å få has på den nesten kroniske tyfus i Huken og langs Leirkupelven; sykdommen skyldtes uten tvil vannet som man på det første sted hentet fra en brønn som fikk tilsig fra nærliggende gjødselbinger, og på det siste sted tok man vannet fra elven. Fattigsykepleien var nu god, rapporterte Vetlesen; det var lett adgang til legehjelp og medikamenter, da han hadde fast lønn som fattiglege. De syke fikk også privat hjelp, «som for tiden er så stor at de fattige derved til dels fristes til å bli fordringsfulle og forvendte». Ikke desto mindre skrev han nesten samtidig at det var megen sykdom hos fattigfolks barn som ble oppfødd på sort kaffe og brød. Drukkenskapen hadde tiltatt i 50-årene og var skyld i flere dødsfall; i 1853 var 4 personer døde ved drukning, men 3 av dem «snarere ved drikning enn ved drukning».

Da sykehuset på Osebakken ble nedlagt i 1830, tenkte man i Porsgrunn å overta det som byens sykehus, men det ville bli meget kostbart å sette det i stand; denne plan ble derfor oppgitt. Istedet drøftet man muligheten av å overta Boye Winthers hus (Winthergt. 8), som nettopp da var kjøpt av Carl Møller, eller kjøpmann Damms «leiegård» (Tordenskjoldsgt. 7). Men kommunen var uten midler til å realisere planen. Som et hygienisk fremskritt meldes at Porsgrunn i 1841 hadde fått et badehus. En stor vinning hadde det vært da man i 1807 fikk apotek på Osebakken; det var uunnværlig for legene i deres praksis, og under Mülertz ble det drevet godt. Verre gikk det da Trosdahl overtok det i 1816; kjøpesummen var stipulert i sølv, «og ved de stigende kurser steg avbetalingssummen for hver termin sammen med barneflokken». (den steg til 7 i løpet av 9 år). For å hjelpe seg opprettet han et brennevinsbrenneri i 1818, og alt ville ha gått bra «hvis ikke Trosdahl hadde en lykkelig lyst til handel som har slått dårlig ut». Han mistet sin kredit og kunne ikke skaffe varer; det brakte apoteket i vanry, mens de i Skien og Kragerø var «glimrende». I 1827 flyttet Trosdahl apoteket fra Storgt. 222 til Storgt. 216. Ved hans død året etter ble apoteket kjøpt av Thyge Thygesen (1803-59) (hvis søster var gift med Trosdahl) som straks fikk det i orden igjen. I 1839 flyttet han apoteket for 3. gang til Storgt. 198. I det lange løp greide heller ikke han å gjøre apoteket til en lønnsom forretning; for det første mistet det sin beste kunde, Radehuset, i 1830, og opprettelsen av apotek var vesentlig basert på leveransen til sykehuset, og for det andre gjorde det nye apotek i Brevik 1854 et stort avbrekk. Samme år solgte derfor Thygesen det og kjøpte et par år etter apoteket på Gjøvik. Heller ikke den nye eier, Knud A. Knudsen (1829-1905), fant det mer innbringende enn at han i 1863 foretrakk å overta sin fars apotek i Risør. Det var Knudsen som flyttet apoteket til Storgt. 151 i den nye gård han der hadde bygd og hvor apoteket nå har vært i hundre år.

Som det i byen bare var et apotek, som hadde vanskelig nok for å klare seg, var det i nesten alle år mellom 1840 og 1870 bare én lege. Det ble i Morgenbladet uttalt forundring over at så var tilfelle; foruten den langstrakte by hadde han mange pasienter i de tre tilstøtende herreder og ble ofte hentet til Bolvik; hans arbeidsbyrde ble også økt ved at han ble fast knyttet til den Arbeidernes Understøttelsesforening som var opprettet i 1864. Når han var opptatt, måtte man gå til det alvorlige skritt å hente lege fra Skien. Byen burde kunne gi godt utkomme for to leger. Men det gikk ennå atskillige år før byen fikk det.¹⁵⁾