Fra: Porsgrunns historie, b. 1
Del 1 | Del 2
Hos mange andre som i disse år besøkte Porsgrunn, samstemmer beretningene om det behagelige inntrykk både byen og dens innbyggere gjorde på dem. Den mislykte løytnant Andreas Eekstorm, hvis mor bodde som enke i Lilleelvgt., beretter i sine «Sandfærdige Fortællinger» 1792 at om vinteren ble holdt konserter og baller hos organisten (Schwarek) som dertil hadde innredet en stor sal. «Overhodet tror jeg at levemåten og omgangen i Porsgrunn er mindre sjenert enn i Skien». Jacob Aall forteller også at hans søster Benedicta, som hadde en ypperlig stemme, «og i de små visstnok tarvelig utstyrte konserter som gaves om vinteren i en dertil innredet konsertsal så vel som ved selskapsbordet, måtte hun alltid la sin stemme høre». N. B. Aall bestilte noter til sin datter fra København. Schwarck hadde 17. okt. 1800 fått kgl. konfirmasjon på amtmannens autorisasjon til «å assistere med instrumental musikk ved brylluper og andre anledninger» i Brevik, Porsgrunn, Osebakken og Eidanger. Han eide til 1794 Winthergt. 8 (rektorboligen), solgte da huset og kjøpte et annet på Moldhaugen. Det er i det første hus han må ha arrangert sine konserter. Det synes usikkert om han har flyttet til Vestsiden, for iflg. folketellingen 1801 bodde han på Østsiden i nærheten av Lagmannsgården. Når fru Amborg Aall i novbr. 1801 skriver til sin datter at «i dag begynner konserten hos Jynges», må dette uten tvil ha vært hos Christian Arweschoug Jynge i Kjølnesgt. 1 hvor det var herberge, og kanskje derfor selskapslokaler. Den så velkjente Christen Pram, som bereiste store deler av Norge i 1805 for å innberette forholdene til regjeringen, skriver at han i Porsgrunn bivånet en «diletantkonsert hvis like hovedstaden måskje vanskelig ville oppvise». Pram synes i det hele betatt av byen og dens menn, særlig av brødrene Aall, av deres boksamlinger, av den kultur som utgikk fra deres hjem. «Man finner derfor og her den slebneste og edleste omgangstone der adler alle samkvem, også deres forlystelser». Utenom disse konserter er det ikke stort man kan etterspore av offentlige fornøyelser; en linedanser «som med sin kone og tvende barn gjør andre konster», forteller fru Aall om. Den underholdning man ville ha, måtte man arrangere selv i hjemmene, og blant dem inntok konsertene en bred plass ved siden av vanlige selskaper med dans. Om dette har vi langt rikere kilder for årene under og etter krigen 1807-14.17)
Som man syntes vel orientert i tidens litteratur, fulgte man med spenning med i 90-årenes voldsomme politiske begivenheter ikke bare av avisene, men også ved private brev fra forretningsforbindelser i utlandet, som det fremgår av Aall'enes arkiver. Et rystende inntrykk må henrettelsen av Ludvig 16 ha gjort, slik Jacob Aall fikk høre det en morgen på farens kontor da Løvenskiold kom inn og med gråtkvalt stemme leste nyheten som «gjorde et sterkt inntrykk på tilhørerne. Løvenskiold ga sin sorg luft ved harmfulle utfall mot morderne».18)
En ting forbauser det en å ikke finne i disse beretningene om de ledende Porsgrunnsfamilier og deres hjem, og det er en omtale av Raschenborg og dens eier tolder Christian Rasch, hva nå enn grunnen kan være. Hans hus var kanskje det stateligste ved siden av Kammerherregården, og han selv i slekt med alle distriktets fremtredende familier. I årene omkring 1814 vet vi at husets store saler ble flittig brukt til konserter og baller. Dette synes å være tilfelle først etter at Jacob Wilhelm Rasch i 1812 hadde avløst sin 80 år gamle far i tolderembetet, og denne var død året etter. Sønnen bodde ikke i Raschenborg, som i 1813 ble solgt til Ulrich Cappelen, men på Jønholt, som han hadde kjøpt 1803, og hvor han og hans hustru, Christine Elisabeth Gyldenpalm (Hagerup), lagmannens datter, skal ha ført et meget selskapelig hus. Heller ikke dette hjem finnes omtalt av Jacob Aall eller de andre forfattere, likså lite som noe høyere kultur- eller selskapsliv på Vestsiden. Den eneste unntakelse her var, som nevnt hos Aall, Jørgen Wright. Det sentrum Bjørndalen ble i sorenskriver Wessels lange embets tid hører en senere periode til.
Var det en himmelvid avstand mellom denne kulturelt forfinede klasse på den ene siden og almuen på den andre, var dog ikke alle i den første på samme trinn i den sosiale stige. Eneveldet hadde sine rangklasser hvor man kunne kjøpe seg inn med en titel og en plass som passet til ens embete og formue, og siden betale sin årlige rangskatt. Begge kammerherrene Herman og Severin Løvenskiold var i 2. klasse, og betalte for det 70 rd. om året; i 4. klasse, 24 rd. pr. år, var kammerjunkerne Løvenskiold og Adeler; tollkasserer Rasch betalte som justisråd 18 rd. i 5. klasse; mens sorenskriver Wessel var regimentskvartermester i 8. klasse, var hans kollega Tambs som auditør i 9., osv. De har uten tvil holdt på sin verdighet og ved høytidelige anledninger blitt plasert ved bordet deretter. Amtmann Adeler beklaget seg engang til stattholderen over at fogden hadde våget å «erklære seg over en amtmann»; det var hans embete altfor nærgående og kunne lett bringe dette i forakt hos menigmann.19)
*
Om almuens dagligliv og levevilkår vet de fleste av de siterte forfattere med unntakelse av Jacob Aall lite eller intet å berette. Det er derfor mest fra andre og utrykte kilder vi må søke opplysning om dette. Pram kritiserer byens velstående menn fordi de ikke setter noe av sin kultur og formue inn på «å vekke og benytte den hittil slumrende vinnskipelighet hos en almue som så meget trenger til sysselsettelse». Jacob Aall mener at menigmann i denne tid hadde det godt i Porsgrunn, da den livlige handelsvirksomhet ga mange arbeid. Om sommeren tjente de mer enn de trengte, og «overskuddet hensattes i boken til vinteren. Der hersket således ikke noen nød og drukkenskapslasten forfulgtes strengt». De fattiges antall var ikke stort, og noe egentlig fattigvesen var det ikke. Av butikker var det få; de var tarvelig utstyrt og bare beregnet på menigmann. De fleste bedre husholdninger forskrev sine varer direkte fra utlandet eller mest fra København. Klededrakten var enkel, for det meste av grovt vadmel; bomullstøy var sjeldent; det var helst hos tjenestepiker som hadde fått matmorens avlagte stykker. Da Jacob og hans bror skulle sendes til latinskolen i Nyborg, «fikk Mette skredder hendene fulle; alle klær med lapper og kvadrater ble bortskjenket til de fattige, og hvite engelske bomullsstrømper ble innsmurt i føttene med tobakk for å skjule at de var innsmuglet og unngå tollen i Danmark». - Fra en reise i Telemark for å merke tømmer til faren, forteller han at det tidligere gjeldsforhold bøndene sto i til trelasthandleren, nå var så forandret på grunn av trelastens høye pris, at det var denne siste som måtte gjøre krus for de første. Hos mange bønder fant han stor velstand, og noen var formuende kakser.20)
«Politiet er overmåde slett så vel i Gjerpen sogn som Porsgrunn, hvilket den mengde av løsgjengere, uforskammede og arbeidsføre tiggere, usle almisselemmer, og på siste sted av ulovlige kroer hvor det skjenkes i hver annen strandsitters hus øl og brennevin, tilstrekkelig godtgjør». Slik karakteriserte amtmann Moltke tilstanden i 80-årene, en ganske annerledes moralsk fordervet sump enn den idyll Jacob Aall nærmest ga et bilde av.
Det kan være en viss sammenheng mellom den omstendighet at Moltke hadde sin vesentlige omgang i Porsgrunn og at han så påfallende synes å ha tatt seg særlig av denne by, som var det største ladested under hans jurisdiksjon og i hvis nærhet han bodde på Menstad. Tre saker synes han særlig å ha kastet seg over, straks han hadde tiltrådt sitt embete: byens gater, fattigvesenet og drukkenskapen. En av hans første ordrer var å pålegge lensmannen å betyde beboerne, særlig i Bratsbergkleven, den fare deres barn utsatte både seg og de reisende for «ved å løpe med små sleder eller såkalte kjelker på gatene»; hestene ble ofte sky og kunne ta livet av både barn og kjørende. Aking i gatene er altså slett ikke noe nytt. - Siden amtmann Berghs dager var det, så vidt man vet, ikke gjort noe med gatene; man må tenke seg at Storgaten henlå som en meget støvet eller bunnløst sølet landevei, alt etter været, uten fortau og slett ikke med belysning nattens tider. Den fikk man sørge for selv ved en medbrakt lykt om man skulle ut etter mørkets frembrudd. Hva det gatearbeid besto i som Moltke nå fikk utført, vet vi ikke; han fikk samtlige borgere og strandsittere med på «veienes nødvendige istandsettelse igjennom Porsgrunn». Et annet sted heter det at «hr. Ditlev Rasch har påtatt seg veiens Istandsettelse», og at arbeidet har gått bra under hans oppsyn uten at noen av beboerne hadde vegret seg for å bidra. Dette kunne enten skje ved personlig arbeid eller ved at man leide en mann til å utføre ens kvote. Den eneste som nektet var «Monsieur Peder Wulff i Østre Porsgrunn, der i sin fars hus (Storgt. 163) driver næring ved krambodhandel og følgelig bør ta del i de offentlige byrder. Ikke en av de gemene strandsittere, som dog alminneligen ytrer fordommer mot de fleste offentlige anstalter, har fremturet i slik uvillig het». Moltke lot derfor Rasch engasjere folk til å utføre Wullf s arbeid, og den utbetalte daglønn inndrive hos ham. Når Wulff protesterte, var det fordi det ikke forelå noen kgl. res. om fordeling av arbeidet og utgiftene, som Moltke hadde foretatt på eget initiativ. Han svarte Wulff at noen resolusjon ikke var nødvendig, men at den nytte han hadde av en forbedret vei, burde være grunn nok til at han mer enn gjerne ytet sitt bidrag, som alle de andre.
Gatene var ikke bare for mennesker, men også for dyr, og disse siste synes å ha voldt langt mer bryderi enn de første. Da de foranstaltninger som var truffet i septbr.-oktbr. 1782 «for å avverge den påklagede uorden og skade som Østre Porsgrunns beboere tilføyes på deres jorder og hager av uvoktede kreaturer», ikke hadde hatt den ønskede virkning, ble 14. aug. 1784 bestemt at alle som hadde «svin eller andre kreaturer», var pliktige til å holde dem innelukt eller tjoret i sin gård eller på engen «og ikke på gatene samt annetsteds la dem omløpe», unntatt når de ble ført til og fra beite, «som stedse bør skje ved oppassere». Boten for 1.g.'s forseelse var 32 s., senere dobbelt for hver gang, samt erstatning av skade. Fogden skulle ansette spesielle oppsynsmenn til dette; de hadde plikt til å «oppbringe» løse dyr og underholde dem hos seg, og for dette få en daglig godtgjørelse samt mulkten. Var dyret ikke avhentet innen 4 dager, skulle det uten videre selges ved offentlig auksjon. Moltke ansatte en særskilt «kreaturvekter», Jacob Hansen fra Gjerpen, til å påse påbudet overholdt på Osebakken og i Østre Porsgrunn, og utferdiget en meget utførlig instruks i 12 punkter for ham; den påla ham bl. a. «å oppta og innsette i et hus ved Tollboden» de dyr som han måtte påtreffe løse. Hans lønn besto av mulktene og dertil løfte om etter en måneds prøvetid å bli bygdevekter senere i Gjerpen. I ordningen av denne sak røk amtmannen uklar med foged Thornson hvem han i et uhyre skarpt brev ga en drabelig korreks for den slapphet han røktet sin stilling med og fraba seg hans innblanding nå i en sak han burde ha ordnet for lenge siden: «Dette Deres forhold er ikke uventet for meg; jeg er vant til å erfare at De med overlegg unndrar Dem de foranstaltninger som jeg ønsker ved Deres hjelp fremmet». Det er en prøve på brevets tone. Moltke anklaget fogden for å stille seg på almuens side; «visstnok er det så at man gjør seg mer elsket av almuen når man lar alt bli ved det gamle». Det var naturlig, sa Moltke, at strandsitterne klaget over arresteringen av deres kreaturer; men fattigdommen ga dem ingen rett til «å fø deres kreaturer på de velhavendes bekostning, som hittil skjedd er». Det hadde derfor vært umulig for ham å få noen av deres egne til å påta seg vekterjobben, og de to, Ole Lachmann (i Kirkebakken 15) og Jacob Thomasen, som fogden hadde utpekt blant dem, kunne amtmannen ikke godta, «da man ikke kan vente den plikts oppfyllelse da deres interesse strider mot samme». - Jacob Hansen røktet ikke sitt verv særlig pliktoppfyllende han heller; allerede året etter måtte amtmannen ilegge ham 1 rd. i bot fordi han ikke hadde møtt frem til tjeneste, og klagene strømmet inn fra Osebakken og Østsiden over løse svin i gatene og hagene. - Av de stadig senere gjentatte forbud mot løse svin, synes å fremgå at det har vært umulig å få slutt på uvesenet.21)
Var de løsaktige kreaturer en vanskelig bøyg for amtmannen, var drukkenskapen og ulovlig øl- og brennevinsalg et ennå vanskeligere og sosialt langt alvorligere onde. Også her klandret han meget skarpt fogden for hans slapphet, særlig overfor ulovlige (uprivilegerte) vertshus. Det var i Porsgrunn på denne tid bare to privilegerte gjestgiverier, et på hver side av elven. 7. januar 1775 hadde Søren Nielsen fått kgl. bevilling på kro og gjestgiveri i sitt hus på Vestsiden, og der betjene for billig betaling de reisende med losji, mat og drikke; det var ham tillatt å brygge øl, men ikke brenne brennevin. Etter Nielsens død søkte en Gunder Madsen om privilegiet, men det ble tillatt Nielsens enke å bruke det så lenge hun var i stand til det. Da hun imidlertid ved brannen i 1787 mistet sitt hus med alt hva hun eide og ikke var i stand til å drive vertshuset, ble privilegiet ved hennes samtykke overdradd Niels Olsen Nenset, «da han eier gode og bekvemme hus for de reisende». Styrmann Willum Willumsens ansøkning kunne amtmannen ikke anbefale bl. a. av den grunn at han tjente så meget mer som styrmann. I 1801 ble gjestgiveriet drevet av Johannes Jensen. -
På Østsiden (det vil si på Osebakken, i Storgt. 187) drev Jens Nicolai Fischer med privilegium fra 18. aug. 1769 sitt ofte omtalte gjestgiveri og skysstasjon. 20. mai 1770 ble dette stadfestet med den tilføyelse at han hadde enerett til «der på stedet eller omkring på landet og ved strandsidene» å selge øl og brennevin. For å effektuere sin bevilling hadde han innredet huset til å losjere over 50 personer, og stallrom for 24 hester. Dette hadde brakt ham, «en fattig mann», bare tap på grunn av de mange uprivilegerte kroholdere; disse var også skyld i det store fylleri blant almuen. Han ha derfor kongen i et bønnskrift 1786 om beskyttelse for sitt privilegium og om at dette alltid måtte følge den gård han nå bebodde. Med henvisning til at Løvenskiold 1783 hadde fått et tilsvarende privilegium for sin gård på ferjingen over elven, anbefalte amtmannen dette, så meget mer som klagen over uprivilegert krohold var riktig. Etter å ha undersøkt denne sak nøyere, sendte han kort etter (1786 3/5) rentekammeret en lengre betenkning om dette: Det ulovlige krohold og brennevinsalg ble drevet av folk som hadde fått borgerbrev til Skien på husnæring; dette, som bare berettiget til høkeri, fortolket de som en rett til også å holde kro med utskjenkning, Forgjeves hadde han gjennom fogden prøvd å få det stoppet. Det brakte med seg mye uorden og drukkenskap. Kollegiet måtte derfor en gang for alle gi en nøyaktig fortolkning av «husnæring». I et annet skriv innberettet han om det samme i Gråten, «hvor almuen til visse årets tider i hopetall reiser gjennom for å hente det nødvendige såkorn». Her var de angjeldende blitt ilagt bøter, og fogden fikk streng ordre om å forberede det samme ved å underrette ham om alle «ølhusene og brennevinsskjenkningen i Porsgrunn».22)
At det var mange som drev vertshus, fremgår av konsumsjonsskatte manntallene; i 1765 var det 8 på Østsiden og 4 på Vestsiden, som oftest drev innehaveren det i forbindelse med et annet yrke, skomaker, snekker, sjømann osv. Det må havært lett for tørstige sjeler å få tilfredstillet sin trang. Ved opprettelsen av privilegerte gjestgiverier var det selvsagt meningen at de andre skulle slutte. Konkurransen fra disse var uten tvil grunnen til at det synes å ha vært lite lønnsomt å drive gjestgiveriet på Osebakken. Da Fischer døde 1788 og enken giftet seg med skipper Sivert Mauritsen, opphørte gjestgiveriet der. Det ble et par år etter 1800 drevet, som nevnt, av Jacob Aalborg i Lilleelvgt. 1, og senere henimot 1814 av Anders Sørensen Bommen i Gunder Solvesen Buers gamle gård (Storgt. 181). En tid hadde også Jens Pettersen det i Kjølnesgt. 1. Det fremgår av korrespondansen mellom foged og amtmann at det var meget vanskelig å få noen til å påta seg det. En av grunnene til dette var at skyssplikten var knyttet til gjestgiveriet. Strandsitterne i begge bydeler hadde ordnet skyssplikten seg imellom slik til vanns at Østsiden 2 år besørget den ut til Brevik og 1 år til Gråten, og omvendt Vestsiden 1 år til Brevik og 2 år til Gråten, på grunn av bydelenes forskjellige folketall. Dette var så, skrev fogden i 1801, men det hadde vært umulig å finne ut fra hvilken tid det skrev seg. Denne skyssplikt synes innbyggerne å ha overdradd gjestgiveriene mot å betale dem en «skysskaffertoll»; den var for Osebakkens gjestgiveri 29½, rd. årlig, hvilket var alt for lavt til å få noen til å påta seg det. - Fra almuen kom det forøvrig stadig de vanlige klager over den byrdefulle skyssplikt til lands når embetsmennene var ute på sine tingreiser. Av mer fornøyelig art er en klage over fru sorenskriver Engelhart, som alltid var med mannen på tingreisene og pukket på at hun hadde rett til friskyss som han. «Hun støyer og regjerer som hun hadde noe å si, ja, under tiden truer med hugg», heter det.23)
Etter Moltkes mening hadde drukkenskapen på Osebakken sin kilde i Skien. «Gjerpen sogns beliggenhet til Skiens by gjør at almuen der er fram for andre tilbøyelig til drukkenskap, og Bratsbergkleven i særdeleshet et samlingssted for svir, slagsmål og flere mishandlinger». For å holde bedre oppsyn ble det vidløftige Gjerpen tinglag delt av amtmannen, således at Uthaugen, Bratsbergkleven og Osebakken ble skilt ut som eget lensmanndistrikt og til stillingen beskikket Aslak Gundersen Bradsberg, mens det øvrige ble under den tidligere lensmann Peder Christensen Lund. - Det synes nå å være blitt fart i sakene, og en lang rekke bøter og andre straffer, i de nærmest følgende år viser at man gikk alvorlig løs på ondet. I 1784 søkte på en gang 14 personer «av Solum sogns almue» om ettergivelse av bøter for ulovlig øl- og brennevinsalg; det var ikke bare på Osebakken og Østsiden det foregikk. På Osebakken ble Ole (Hansen) Kusk (i Kulhusbakken 4) bøtelagt «for de ved pinsetider i hans hus av ham tillatte usedelige samlinger ... til forargelse for ungdommen eller andre», og kort etter dømt til 27 slag av 9 ris for tyveri. Fra rettsprotokollene kan disse eksempler forfleres i massevis. - For å bremse på fråtseri og drukkenskap og ødselhet blant almuen ble det ved en forordning av 12. mars 1783 forbudt å være mer enn 32 gjester i brylluper. Da det til amtmannen ble anmeldt at det hadde vært 50 gjester i et bryllup på Klyve, måtte brudeparet betale 32 s. i bot for hver ulovlig gjest, tils. 6 rd.24)
Moltke var i det hele en streng moralens vokter, som også grep inn mot den uskikk å huse utensogns løse eksistenser og fattige. Forsorgen av disse pålå hvert sogn bare for dets egne sognebarn, og fattigskatten kunne være brysom nok bare til dem. Et fast «kommunebudsjett» hadde Porsgrunn ikke. Andre utgifter enn til skolene, de fattige, kirkebygningene og brannvesenet hadde man ikke, og disse ble som oftest bestridd for største delen ved frivillige bidrag eller en meget lempelig utlikning, ikke som en samlet årlig skatt, men for hvert enkelt formål. Et typisk eksempel er det således da amtmann Adeler, foged Thornson og sogneprest Hagerup møttes 26., mars 1779 i Jens Fischers hus for å utlikne utgiftene «til den avsindige dreng Ole Sivertsens forpleining» i Oslo Hospital (Dårekisten); man tegnet seg for 47 rd. 80 s. Det strakk til for 2 år (24 rd. pr. år) ; og hver gang pengene var brukt opp, måtte ny likning foretas bare til dette formål. Det ble av fattigkassens direksjon besluttet at det ikke kunne ytes noe tilskudd av den. Ole Sivertsen døde i 1790 og ble en dyr mann for byen. Slik måtte man tre sammen og foreta ny likning når de fattige, skolene, kirkene trengte penger. Østsiden og Vestsiden bestridde dessuten hver sine utgifter og Osebakken sammen med Gjerpen sine. Fattigkassens utgifter syntes meget beskjedne; i 1780- og 90-årene balanserte de i årlig gjennomsnitt med ca. 50 rd. for Østsiden og 30 rd. for Vestsiden. På førstnevnte sted hadde kassen vesentlig ved legater samlet en kapital (i 1790) av 1366 ½ rd. som ble fruktbargjort ved utlån mot pant i fast eiendom; det årlige tilskudd ved utlikning var derfor mindre her enn på Vestsiden, hvor kassen ingen kapital hadde. Utgiftene gikk vesentlig til direkte støtte til «verdige» trengende, til begravelse av sådanne og til betaling for bortsatte pleiebarn. Sogneprest Hansen som hadde et par slike hos seg i prestegården, klaget stadig over at han ikke bare ikke fikk betalingen for dem, men at han av egne midler måtte gi fattigkassen forskudd; i 1800 sto Østsiden i gjeld til ham med 50 rd. og Vestsiden med 30 rd. En liknende klage overfor forholdene på Osebakken kom det fra sognepresten i Gjerpen, og begge anholdt stadig amtmannen om bistand til å få vekk utensogns løsgjengere, til å «utrydde dem fra Osebakken», som sogneprest P. Blom skrev. Et sted huste man en kvaksalverske fra Øvre Telemark, «der endog er omkledd i sognets drakt for å bevares med mindre oppmerksomhet. Hun skal brukes som en viss kvinne».
Et særlig bryderi hadde han med Thor Andresen Garvers familie; mannen satt jo i tukthuset. Sønnen hadde presten fått anbrakt i skredderlære hos en slektning i Kragerø. Men så var det konen; hun var i sine beste år og burde arbeide for sitt brød, men «hun er av et bittert og slemt gemytt, forfallen til drukkenskap og har mens mannen var hos henne, for drukkenskaps skyld bortsatt av huset hva hun kunne få fatt på; hun er derfor slått og slått av hennes mann». I fattigkommisjonen protesterte alle mot at «Thor Garvers sterke, fordrukne og liderlige kvinne» skulle få noe av kassen når så mange hederlige trengte det. «Og hadde våre straffeanstalter rom nok til alle», føyer Blom til, «som misbruker liv og tid og frihet og er en vanære for menneskeheten og beskjemmer Kristi navn med utøylet ryggesløshet, så måtte man glede seg over at Thor Garvers kone der ble gitt inngang». Hun hadde også tatt i huset hos seg et utensogns kvinnemenneske med et lite barn, som gikk rundt og tigget.25)
Det beste bilde av helseforholdet blant almuen får man av historien om Amtsykehuset eller Radehuset på Osebakken. Initiativet til opprettelsen av dette synes å være tatt av dr. med. Hans (eg. Johannes) Møller, som 6. okt. 1773 hadde fått bestalling som landfysikus for Skien by og forsteder (Porsgrunn, Brevik og Langesund) samt Bratsberg amt. Hans instruks lød på at han uten spesiell betaling skulle betjene den fattige almue, forrette syns- og obduksjonsforretninger og ha nøye tilsyn med apotekene. For dette skulle han lønnes med 300 rd. pr. år som skulle utliknes på Skien og for, stedene med 106¾ rd., på amtets geistlige og verdslige betjenter med 102 rd., og på bøndene med 1172/3 rd. (2 s. pr. skipd. eller hud av matrikkelskylden), tils. 3261/3 rd. Straks ved sin ankomst - han hadde i 1769 slått seg ned som praktiserende lege i Skien og etter et par år reist til København for å ta doktorgraden - må han ha blitt oppmerksom på hvor uhyre utbredd den fæle såkalte radesyke var, dog nesten bare på landet og særlig i Øvre Telemark. Sykdommen som hadde en meget stor dødelighet, er blitt karakterisert som «mer eller mindre ondartede former av tertiær syfilis», og var meget smittsom; den hadde ypperlig grobunn i folks urenslighet og uhygieniske boligforhold. Den var en utpreget «sosial» sykdom, idet den nesten helt fulgte de fattigste lag av befolkningen.
4. aug. 1773 sendte dr. Møller et lengre promemoria til kanselliet om de midler som måtte anvendes mot sykdommen: Da det var umulig for 1 lege å tilse de syke i hele amtet, måtte de samles, i et sykehus, hvor de ble kurert ved medisin, diett og passende levemåte; det offentlige måtte betale medisinen, 5-10 rd. pr. pasient, «da sykdommen som. oftest angriper en hel og tallrik familie og det av de fattigste», som ikke selv kunne betale. Med lange anbefalinger som bilag fra amtet, stiftet og det medisinske kollegium resulterte forestillingen i kgl. reskript av 24. aug. 1774 om opprettelsen av et sykehus i likhet med det som nettopp var åpnet i Stavanger. Sykehuset skulle få nyte de penger som hittil hvert år var erlagt av Bratsberg amt til hospitalene i Bragernes, Christiania og Moss, samt «doktortollen» av Øvre Telemark fogderi, som årlig ble betalt til en «provinsial medlicus» i Kristiansand. Møller foreslo, da borgerne i Skien hadde ytret frykt for å ha sykehuset i sin nærhet, å legge det på den «såkalte Aase Backe eller Mynster Plads ved Porsgrunn», hvor grunnen var tørr, sunn og luftig. Og her ble det også bygd og tatt i bruk fra juli 1776. Tomten ble festet av Brynild og Christen Borge for en årlig grunnleie av 5 rd. Selve huset kostet 1200 td., innredning og inventar 620 rd. Huset var bygd ved licitasjon (bortsatt på anbud til lavestbydende), en da meget alminnelig, men sikkert for byggets kvalitet meget uheldig fremgangsmåte. Alt i 1779 begynte reparasjonene; i 1783 kostet en hovedreparasjon 380 rd. Branninspeksjonen påtalte 1781 en rekke katastrofale mangler.
Sykehuset møtte fra almuen motstand av to grunner: den stadig økende skatt til driften og motvilje mot den ofte lange reise fra hjembygden sammen med en viss skamfølelse over å røpe sykdommen. Innretningen ble mottatt med liten forståelse av at den var til folks eget beste, og noe annet var vel heller ikke å vente. Den utliknede skatt var de fire første år ca. 900 rd. årlig, som ikke på noen måte dekket utgiftene. Den ble i 1780 fordoblet, til ca. 1850 rd., som heller ikke strakk til; 1783 ble den tredoblet, til 2670 rd., men heller ikke dette var nok. Utgiftene 1784 var 3145 rd. og mankoen 1547 rd., som amtmannen dekket ved forskudd fra fogdens kasse; ved utgangen av 1788 skyldte sykehuset kongen 3000 rd., som denne etterga. Gang på gang søkte bøndene om å slippe skatten, særlig fra de bygder hvorfra det ble sendt få pasienter, men det ble alltid avslått. Den sosiale samfølelse gikk ikke utover bygdegrensene. For delvis å imøtekomme bøndenes ønske - at hver bygd sørget for sine - foreslo Moltke flere ganger at man istedetfor det større fellessykehus skulle ha et mindre i hver bygd hvor en sambygding skulle instrueres av legen i å pleie de syke. Man ville derved også komme sykdommen bedre til livs, for «til en sådan en gikk almuen med tillit fordi den unnså seg ikke å åpenbare ham deres tilstand, som de til deres ulykke anser for skamfull». Amtmannen sluttet alle sine skriv med å sterkt betone at et hovedmotiv var å få stoppet «det årlige tap av mennesker og den derved forvoldte forminskelse for de kongelige skatter». Sitt siste skriv til regjeringen om denne sak sluttet han slik: «Den det hele folk og land innjagede skrekk for denne landeplage måtte bli borgen for at så vel embetsmannen som almuen søker å bidra til målet».26)
Sykehuset ga plass for 18-20 pasienter; antallet innlagte var ca. 90 pr. år; 1782 er det en avgjort stigning som kulminerte med 117 i 1786; det årlige antall dødsfall varierte fra 2 til 7, og de helbrededes antall var meget høyt. Mange ble også behandlet utenfor sykehuset, i 1785 således bl. a. en familie med 7 barn som alle ble erklært for helbredet. - Et ledd i behandlingen var en sultekur i forbindelse med medisinen; for å gjøre dennes virkning mer effektiv ble frokosten sløyfet, og det ble bare servert middag kl. 11 og aftens kl. 6. Over dette klaget pasientene og søkte om å få frokost også. Den betenkning legen ga på dette, er et interessant stykke folkepsykologi: Da han hadde forelagt saken for kolleger (i Danmark), hadde disse erklært «at det ville bli umulig å få så rått et folk som det man har med å gjøre, til å etterleve forskriftene nøye; de ville heller løpe fra sykehuset og utskrike at man ville sulte dem ihjel». Noen av de mest forslukne hadde likevel til frokost fått 1 skive brød 1 tomme tykt, «så jeg trodde det kunne være tilstrekkelig til to pasienter»; men da sa de at fikk de ikke mer, ville de ikke ha noe. Man hadde eksempler på at noen hadde solgt sitt smør og brød og kjøpt brennevin og drukket seg fulle på sykehuset. «De fleste der kommer på sykehuset, er av den aller ringeste klasse av almuen, der i deres hele levetid har således utvidet deres mager med slett, unærsom føde, at de nå da de må leve av en mindre kvantitet, men bedre kvalitet, synes de at de ikke får nok». Den medisin man måtte bruke til «denne helvetes sykdom» var av den aller sterkeste, ren gift; med mer mat måtte dosen økes så de lett kunne sette livet til. Betenkningen sluttet med dette hjertesukk: «Dersom sykdommen skal kureres, må det skje ved et mirakel, og når det hadde vært noe tilstrekkelig middel, hadde vel Moses, som hadde guddommelig åpenbaring, underrettet Israels barn derom istedet for å gripe til den hårde resolusjon å utelukke disse ulykkelige av det menneskelige selskap».
Til sykehusets betjening var det dr. Møller; utenom sin faste lønn hadde han et honorar av 8 rd. pr. helbredet og 4 rd. pr. avdød pasient. Dette ga ham en årlig bruttoinntekt i de tyve år han var ved sykehuset av 550-600 rd.; herfra gikk dog en meget vesentlig del til medisin som Møller skulle holde for egen regning. Til hjelp ved sykehuset fikk han allerede 1777 amtskirurg Christian Radisch27) som assistent for en lønn av 100 rd. pr. år. I begynnelsen av 90-årene bygde denne det store herskapelige hus i Storgt. 218, som fremdeles står, vis - a - vis sykehuset; og den bakenfor liggende løkke, hvor nå Fagskolen ligger, minner ennå ved sitt navn «Doktorløkka» om ham. Forpleiningen, kostholdet, av pasientene var på anbud satt bort for 14 s. pr. døgn pr. pasient til en Hartvig Ruge, men ble etter to år overtatt av Radisch for samme pris. Siden fungerte Jens Pettersen, sannsynligvis i den tid, 1793-1807, han bodde i Storgt. 217, naboeiendommen til sykehuset. Med gjennomsnittflig 6000 «diettdager» pr. år, beløp forpleiningsutgiftene seg til ca. 850 rd. pr. år, sykehusets største utgiftspost. - Etter Møllers død 1796 ble han etterfulgt av dr. med. Daniel Høffding, som i 1803 ble avløst av Georg Jessen. Denne ble meget avholdt og døde i Skien 13. juli 1809 under et oppofrende arbeid i en stor tyfusepidemi hvor han ble smittet. Den nye landfysikus var dr. med. Niels Berner Sørensen, som inntil da hadde hatt samme stilling i Jarlsberg grevskap. I hans instruks ble han pålagt 3 ganger ukentlig å besøke Radehuset og med fri skyss «betjene den fattige og ringe almue». Sørensen ble 3. juni 1814 utnevnt til vårt nye universitets første professor i medisin, en stilling hvori han vant seg et kjent navn. - Distriktet begynte forøvrig på den tid å bli ganske vel betjent med leger. I en innberetning 1804 fra dr. Jessen nevner han foruten seg selv og sin assistent Radisch, dr. Nelle i Skien, bataljonskirurgene Rens og Gutjahr, kirurg Gøtke i Kragerø og kirurg Krohn ved Holla Verk. Til legene var nøye knyttet «giordemødrene»; av dem var det to «eksaminerte», 1 i Skien og 1, fru Jørgensen, i Porsgrunn; deres lønn var 50 rd. årlig av byen, betaling for sine forretninger og «de halve vuggepenger» (?), «de tjener altså godt», sier legen.
Landfysikus' oppgave var også å kontrollere apotekene. I Skien var det et fra gammel tid, og 17. april 1807 fikk cand. pharm. Henrich Adolph Mülertz bevilling på å nedsette seg som apoteker i Porsgrunn. Det falt da naturlig for ham å etablere seg i nærheten av sykehuset som ville bli en god kunde for ham. Han kjøpte samme år dr. Radischs hus (Storgt. 218) til privatbolig, og på nabotomten (Storgt. 222) bygde han hus til sitt apotek. Han var danskfødt og sannsynligvis en slektning av apoteker Johan Carl Mülertz i Skien, hvis datter han ektet og hvis apotek han overtok i 1815, da han solgte privilegiet og apoteket i Porsgrunn til Mareus G. Trosdal og privatboligen til admiral Jens Schou Fabricius.28)
I henhold til et kansellisirkulære utarbeidet dr. Jessen en lengre rapport om helsevesenet i amtet dat. Skien 1804 31/12. Det er den første medisinalinnberetning man kjenner. Av alvorligere sykdommer i årets løp var en «forråtnelsesfeber» som først på året hadde begynt i Porsgrunn og stoppet der om sommeren «etter ikkun å ha drept en 2 à 3 personer»; siden hadde den opptrådt flere steder på landet. Kopper hadde det vært i Hitterdal, «hvor den ved vaksinasjonens hurtige fremme ble kvalt i fødselen». Fnatt var meget alminnelig, ekte venerisk syke sjelden, men radesyken ennå utbredt om enn etter manges mening dog på retur. Årsaken til epidemiene var især skittenferdighet, men til radesyken også ernæringens megen saltet og røkt mat og harsk havre, almuens eneste brødkorn; barkemel trodde doktoren ikke befordret sykdommen. Vaksinasjon begynte å bli mer alminnelig i Øvre Telemark, men i Nedre Telemark og byene ble den fremdeles møtt med mistro og «først i år alminnelig antatt blant de kondisjonerte». Apoteket var vel innredet og forsynt med medikamenter, og apotekeren (i Skien) en formuende mann; han virket «til industriens fremme ved å samle og forsende legende urter, og hadde skrevet en avhandling: Bidrag til opplysning om radesykens natur og beste legemidler. - Av senere legerapporter har en ikke kunnet finne noen før den for året 1815; det heter her at radesyken fremdeles er den mest utbredde epidemiske sykdom, og om sykehuset i Porsgrunn at det «både med hensyn til lokale, inventar og innredning er så ytterst slett at det ikke uten total forandring vil kunne komme til å oppfylle sin bestemmelse». I 1830 ble sykehuset nedlagt og av amtet solgt for 445 spdlr. til en privatmann. Det er i nyere tid visstnok nedrevet.29)
Om byfolks dagligliv, særlig kriminelle forhold, har rettsprotokollene og andre kilder lite eller intet av interesse å fortelle, i motsetning til den rike kilde tingbøkene ellers så ofte kan være. I Porsgrunn var det småsaker, enkle tyverier, litt injurier, tvist om en handel o. l. Av større rystende saker var det få; rettspleien og straffeutmålingen var blitt mer human; det var slutt på de tider da man halshugget og hengte folk for et godt ord. Det synes å ha vært noe rent usedvanlig når N. B. Aall i 1791 skriver til en venn i København at det står bra til; det eneste som «nå bryr oss er noen slemme mennesker som til dels gir seg av med å bryte inn i godtfolks hus for å forsyne seg med,hva de der forefinner, til dels anfaller voksne folk på skogen, som i vårt land er usedvanlig. Man håper dog å få disse uhyrer utryddet». I Porsgrunn ble Rasmus Wasdalen for tyveri dømt til bl. a. å ha sitt boeslodd forbrutt; det var 1 dusin stentallerkener 1 ort, 3 trefat 6 s., 3 ørekopper 6 s. og «hans iboende ringe hus i Porsgrunn» 12 rd. Man føler nesten en viss sympati når det opplyses at tyven var rømt før dommen kunne eksekveres. Stoff til megen samtale har det sikkert gitt da man ved Asdalstranden fant liket av skolelæreren på Herre; da lommene var fylt med sten, var dr. Møller ikke i tvil om hva som hadde skjedd, og lovens ubarmhjertige bud måtte følges: «Hans legeme bør etter Lovens bok 6-6-21 begraves enten på det sted samme nå ligger eller på et annet sted utenfor kirken eller kirkegården». Ennå ubarmhjertigere var loven - men det lå noen år tilbake - mot en 72 år gammel bonde fra Gjerpen som for crimen bestiale ble dømt til å brennes levende sammen med en kvige. Kanskje det var juleaftensstemningen - resolusjonen er avgitt den dag - som rørte kongen til den sære nåde å la ham halshugges med sverd før han ble brent. En av distriktets mest omtalte eksekusjoner var halshuggingen i Skien 1781 av Kirstine Olsdatter for ildspåsettelse med forsøk på mordbrann. - For 11-års perioden 1789-99 foreligger en kriminalstatistikk som viser at i hele amtet var dømt for mord 1, drap 2, barnefødsel i dølgsmål 4, tyveri 39, hor 8, løsgjengeri 17 og vold 11. De 7 første var alle dømt til døden, men 2 benådet, for de andre 5 var dommene eksekvert.30)
Prosesser i sivile søksmål synes til en viss grad å være blitt bremset ved den i 1797 opprettede forlikskommisjon, som formådde å forsone ikke så få parter. En av de første saker den behandlet, var klokker i Vestre Porsgrunn, Poul Lauritz Lassens, stevning av skomakermester Christian Schielderup til betaling av 400 rd. for et hus under Helleberget i Østre Porsgrunn (Storgt. 89) som denne hadde kjøpt av ham. Valget av forlikskommissærer har en viss historisk interesse da det var en av de første og vel eneste handlinger hvor almuen hadde anledning til å delta i noe så demokratisk som et offentlig valg. Da fogden ikke kunne være til stede, ble valget, etter behørig kunngjøring, ledet av sogneprest Hansen, som forteller at svært få møtte frem til valget av «fredsmegler», men noen hadde med seg «atskillige fraværendes stemmer». «Alle med én munn bestemte seg for valget av Dhrr. Nicolai Benj. Aall og Jørgen Wright; ved mitt bortgående møtte jeg alt flere og flere som enstemmig samtykket i dette valg» på de menn «som eier alles tillit til denne hedrende post». Ikke en av dem sognepresten på forhånd snakket med, hadde ytret ønske om andre. - Man får unektelig inntrykk av at valget har foregått i nokså gemyttlige former, ikke just stemmende med tidens krav til en sådan handling.31)
| Utdrag (s. 541-557) fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |