Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[XVIII] Kulturform og folkeliv ca. 1760-1807

De store og de små

av Joh. N. Tønnessen

I sin på den ene side noe overdrevne ros og på den andre side forsiktige kritikk av Porsgrunnsborgernes liv og levnet, skriver Løvenskiold: «Overalt søger begge Porsgrunns innvånere, som omgåes hinannen på den anstendigste og vennskapeligste måte, å forene det nyttige med det behagelige; de søker å overgå hinannen i å oppdyrke deres marker og hager, å utpynte deres boliger, å understøtte en god orden og gjøre de tjenligste innretninger, ja de bebor de yndigste egner av dem man fast kjenner i dette rike; de sørger for å ære Gud i smukke og velprydede templer; de sørger for skolene og ungdommens gode oppdragelse, for de fattiges underholdning, for stedenes utvidelse og sikkerhet. Man alene her som på altfor mange steder i dette rike og nesten i alminnelighet overdriver litt for meget de pralende utgifter og søker i godgjørenhet å kappes om den overflødigste bevertning med hinannen ...». Det ytes for liten støtte, mener forfatteren, «til de undertrykte dydige medmennesker, til de bekvemme og flittige som lever forglemte i ørkesløshet av mangel på den fornødne understøttelse». - Vi skal i det følgende se om denne karakteristikk gir det rette bilde av byens borgere.¹⁾

Den sterke økonomiske fremgang for Porsgrunn i siste halvpart av 1700-årene er en av forutsetningene for det forholdsvis rike kulturmiljø vi finner i byen i disse år. Dette er først og fremst knyttet til slektene Deichman og Rasch, hvis medlemmer skjebnen nesten alle hadde ført til Porsgrunnsegnen, og til de slekter som var inngiftet i dem. En rekke personligheter vokst opp i og preget av dette kulturmiljø, skulle komme til å ta en fremtredende del i det nye Norges historie og til å sette varige spor etter seg i den. En innsender til «Ugeblad for Skien og Omegn» skrev i 1830: «Det er en sannhet at Skiens og Porsgrunns trelasthandlere var høyt aktet utenlands for deres redelighet og promtitude. Det er også sannhet at en viss vitenskapelig kultur i den senere tid har utbredt seg endogså til Skien, og at denne begynte i Porsgrunn».²⁾ Den spire det begynte med, var uten tvil den som ble plantet av kanselliråd Carl Deichman, som mer enn noen annen må være den som har preget den eldste del av dette her omhandlede tidsrom. Som sønn av den stridbare og mer verdslig-politisk interesserte enn kirkelig-sjelesørgerisk opptatte Oslo-biskop Bartholomeus Deichman, var han født i Danmark i 1705. Under sin løpebane i statens tjeneste kom Carl Deichman til Bergverksdirektoriet på Kongsberg, hvor han fikk bruk for sine kunnskaper i og interesse for bergverksdrift, og det var det som brakte ham til å bli i Norge for godt. Det finnes blant hans etterlatte papirer flere naturvitenskapelige, og historiske avhandlinger om bergvesen. Som vi har hørt, var han i 1734 blitt eier av Fossum Jernverk sammen med sin bror kammerråd Wilhelm Deichman og sin svoger Herman Leopoldus, som seks år tidligere hadde ektet deres søster Margrethe Deichman. Her ligger sikkert forklaringen på at det nettopp ble i denne egn de valgte å plasere sine penger i et jernverk. Både Fossum, som brødrene eide alene 1737-39, og Bolvik, som de eide 1739-41, skilte de seg av med til Løvenskiold, og i 1742 kjøpte de den eiendom på Tollbodøen hvor de to brødre ble boende som ungkarer til sin død, Wilhelm i 1769 og Carl i 1780. Begge ble bisatt under gulvet i Østre Porsgrunns kirke, somde hadde bidradd til reisningen av. Løvenskiold beskriver i sin bok deres hus som «en meget smukk gård med løkker, sjøbod og bekvemme lasteplasser». En kan ikke si med absolutt sikkerhet om dette var det opprinnelige Frednes eller et nabohus som senere er forsvunnet. I dette hus samlet Carl Deichman det store bibliotek som har gjort hans navn udødelig.

Kort før den førstes død hadde brødrene oppsatt et gjensidig testament som innsatte den lengstlevende av brødrene til enearving av den andres etterlatenskaper. Det fremgår av dette at de bestandig hadde hatt felles husholdning og betraktet alt hva de eide som felleseie; det sies også deri at siden dette begynte i 1743 «er så mange forandringer innløpet, tidene blitt så vanskelige og kostbare at husholdningen ikke mer underholdes som tilforn». Hva som skulle gjøres med bøkene, skulle siden bestemmes. Så helt liten var ikke husstanden; etter konsumsjonsskattemanntallet 1765 besto den foruten brødrene av en husdame - «en fattig presteenke der underholdes par charité» - 3 drenger og 3 piker, tils. 9 personer. Uttrykket i testamentet 1769 om bøkene kan tyde på at brødrene allerede da var betenkt på å gi dem bort. I en spesialbestemmelse om biblioteket, skrevet ¾ år før det egentlige testament som er datert Porsgrunn 28. februar 1780, sier Carl Delchman bl. a. at noen komplett samling er det ikke blitt, «hverken har mitt oppholdssted eller mine andre omstendigheter vært således beskaffen, men alene kjøpt i fleng hva som er forekommet». Å samle systematisk har også vært umulig «på et sted så avliggende som dette, og (jeg har) ofte vært betjent av kommissærer og bokførere, så lysten måtte vel forgå». Når han ville gi bøkene til et offentlig bibliotek i Christiania, var det fordi «nesten enhver by på andre steder har offentlige boksamlinger, endog i Nord-Amerika». Biblioteket utgjorde 6092 bind, 271 manuskripter, 157 karter og tegninger, og en del antikviteter, mynter og mineraler. Ifølge testamentet skulle dr. Møller ha 400 rd. for å ordne, pakke og sende bøkene til Christiania. Av boets nettoformue - 28 383 rd. - skulle biblioteket ha 2000 rd. til fremtidig forøkelse.³⁾ Sin bibliofile interesse kan Deichman ha arvet etter sin far, biskopen, som også var en stor boksamler. Det var forøvrig ingen sjeldenhet at en velstående handelspatrisier eller brukseier la seg til en boksamling; man befant seg jo i opplysningstidens alder, og Deichman synes å ha vært en typisk representant for den; men det var et sjelden og vakkert utslag av den rette opplysningens ånd at han gjorde sitt bibliotek til alle manns eie.

Hvorledes Deichman skaffet seg sine bøker har han, som nevnt, selv fortalt. Man kan gjette på at en del av dem har han fått gjennom bokhandleren i Skien. Allerede i 1710 hadde en Johan Curtz fått privilegium på bok- og almanakkhandel samt bokbinding i Bratsberg amt, og vi kan siden følge forretningen under skiftende eiere gjennom hele århundret. Ellers var det vanligst at en forfatter tegnet forhåndssubskripsjon på sin bok, som f.eks. Løvenskiold til «Bratsberg Arnt» og Thue til «Kragerøe Kiøbsted», og inntok subskribentfortegnelsen i boken. På sine reiser har Deichman uten tvil kjøpt bøker med seg hjem. At han skjenket sine bøker bort til offentlig bruk, synes å tyde på at han allerede i levende live ikke egoistisk har ruget over sine skatter, men villig stillet dem til disposisjon for dem av sin omgangskrets i byen og distriktet som måtte ønske å låne hos ham, og disse har i hans hjem hatt en adgang til å følge med i tidens litteratur som neppe i tilsvarende grad i andre små byer av Porsgrunns størrelse. Deichman selv var sikkert ikke bare samler; han har uten tvil studert sine bøker; derom vitner hans mange etterlatte manuskripter om de forskjelligste emner. En danske som i 1775 besøkte byen, karakteriserte harn «en gammel, vittig og - (som er en rar finding i dette land) - belest ungkar. Jeg fant hos ham ... Mémoires de I'Académie de Sciences de Paris, og de Berlin etc.».

Bibliofili kan være en kostbar hobby, og «de Deichmenner» var neppe så formuende at de bare kunne leve av sine midler. Hva de fikk ut av jernverksdriften, vet vi ikke, heller ikke av de sagbruk de eide, eller den skipsfart og trelasthandel de drev sammen med Niels Aall. En solid start må de ha lagt ved det privilegium på 40 000 bords tiendefri skurd som de utnyttet sammen med sin mor til hennes død i 1745. I sine senere år kom brødrene tilbake til sin opprinnelige interesse, idet de sammen med en tredje bror, generalmajor Peter Deichman, ervervet Eidsfos Jernverk (i Hof i Vestfold), hvor de 21. januar 1762 fikk privilegium på et stålverk, det eneste i landet ved siden av det på Kongsberg. Fra verket, over hvis produkters kvalitet og pris det kom stadige klager, trakk Deichman seg ut i 1774, da hans søstersønn, generalkrigskommissær Bartholomæus Rasch, som vi fant som nesten 80-år gammel mann på Osebakken i 1801, ble eneeier av det, til han forgjeldet måtte selge det til panthaveren i 1784. En tid var således fire større jernverk på Porsgrunnsfolks hender.⁴⁾

Opplysningstiden var også fysiokratismens tid, da man vendte oppmerksomheten fra merkantilismens ensidige betoning av handelen til jordbruket som et lands egentligste rikdomskilde. Ikke bare ut fra den ideelle innstilling, men sikkert langt mer for å tilfredsstille sin byhusholdnings behov for landmannsprodukter, bl. a. for til hestene, hadde Deichman, som de fleste velstående byfolk, sin gård på landet. De mindre bemidlede hadde sine løkker. Samtidig med at brødrene slo seg ned i Porsgrunn, kjøpte de 1742 gården Kleven i Eidanger. Etter den siste av brødrenes død 1780, ble den kjøpt av hans søstersønn tolder Christian Rasch, og gikk siden over til dennes sønn og etterfølger som tolder, Jacob Wilhelm Rasch, etter hvem gårdens hovedbøl har bevart navnet Raschenlund. Ikke langt fra Kleven ligger Nordre Tveten, som en annen av Deichmans nevøer, Bartholomæus Rasch, eide 1770-75, da den ble solgt til sorenskriver Lucas Norss, fra hvem sannsynligvis den herskapelige bebyggelse skriver seg. På en av Klevens nabogårder, Stridsklev, hadde en annen av Deichmans nevøer, kammerjunker (senere kammerherre) Severin Løvenskiold, en eremitasje, «et meget angenemt lyststed», skriver B. Løvenskiold, «hvor er de skjønneste skoglunder, der på den fornøyelige årets tid fremviser mange yndigheter og er en smukk eremitasje». - Til sine gårder trakk familiene hen om sommeren, nøt landlivet, gikk på jakt og fortsatte i enklere former selskapeligheten fra byen. Senere, i sorenskriver Norss' tid, i 80-90-årene ble Tveten litt av et sentrum for distriktets selskapelighet. Jacob Aall minnes sine søndagsbesøk der som noen av sin barndoms gladeste dager. «Morellene på de store kirsebærtrær smakte oss fortreffelig». Sorenskriveren selv, sier Aall, var «en lite dannet mann, men munter og glad i oss barn, og hans kone var en stille og særdeles vennlig kone». På Tveten vanket justisråd Hagerup med sine to sønner, under tiden amtmann Moltke og dr. Møller. Også Claus Pavels ble i sin kapellantid i Brevik gode venner med den godmodige Norss, og hver gang han hadde prediket i Eidanger kirke, spiste han middag hos ham. Pavels karakteristikk av ham faller nøye sammen med Aalls, men, føyer han til, «i omgang med de meget kultiverte porsgrunske familier hadde hans seder fått dannelse. Også i dette hus (det andre var sogneprest Mecklenburgs) var konen mer begavet og behageligere i omgang enn mannen».⁵⁾

Et smukt utslag av tidens interesse for jordbruket og til dels også for husfliden var stiftelsen av Bradsbierg Amts Land-Huusholdnings Selskab (så kaller Løvenskiold det, men dets opprinnelige navn var visstnok Bradsbierg Amts oeconomiske Opmuntrings-Selskab). Det ble etter initiativ av amtmann Chr. F. Adeler stiftet på Christian 7's fødselsdag 29. januar 1777, med amtmannen selv som dets preses. Han ble i 1783 avløst av sin etterfølger i embetet, Fr. Moltke. Selskapets sekretær ble major Rye på Men gård. De 70-80 medlemmer skjøt inn 4 rd. hver årlig. Formålet var ved kontante pengebeløp, sølvgjenstander eller medaljer å premiere den som hadde forbedret sin gårdsdrift, utmerket seg ved husflid, arbeidet for en utvidelse av fiskeriene, for opphevelse av fellesskapet i skog og mark m. m. De siste formål ble snart oppgitt, og man innskrenket seg til jordbruket. Under stor festivitas ble premiene utdelt hvert år på kongens fødselsdag ved en gallamiddag på Gimsøy hos Adeler. Selskapet har uten tvil hatt stor betydning for bedre jordbruks- og gårdsdrift selv om det ikke gikk som Løvenskiold spådde, at man innen tyve år «vil kunne anse det gamle, forglemte Norge som et nytt, rikt og fruktbart land og dets beboere for virksomme og dugelige borgere». Da selskapets eldste arkiv er gått tapt, vet vi ikke hvem som var medlemmer, men vi ville sikkert ha funnet flere av Porsgrunns-egnens proprietærer blant dem.⁶⁾

Ikke bare ved å oppmuntre andre, men ved selv å gå i spissen, ble flere av proprietærene eksempler til etterfølgelse i jordbruket. Pram forteller at kammerherre Løvenskiold sammen med flere godseiere hadde uttørret «og forvandlet til skjønt akerland en meget stor, nær utenfor byen beliggende mole». Derved hadde man ikke bare innvunnet flere hundre tønner god jord, men også oppnådd at «klimaet over hele den omliggende egn, også da over selve byen, kjennelig var formildet», fordi de fryktede frostnetter vår og høst var svekket ved at tåken fra myren ble borte. «Alle hage- og markfrukter trivdes nå bedre enn få år tilbake». Det er her uten tvil tale om Vallermyrene, hvis oppdyrking en annen forfatter gir Jørgen Aall æren for. Det riktige er vel at de begge sammen med flere, som Pram sier, har gjort det i fellesskap, hva han også et annet sted i sin beretning sier like ut.⁷⁾

De eldste uttrykk for omgangstonen i den Deichmanske krets finnes i et par brev fra Niels Aall d.e. til Herman Løvenskiold. 1. juledag 1747 skriver han: «Samtlige de herrer Deichmander og fru Rasch og hr. kanselliråd Løvenskiold med familie diverterer seg det beste de kan; fruene har vært min kone så gracieux å gi henne en fransk visitt siden hun kom her til stedet. Hr. kanselliråd Juel og frue, hr. kanselliråd Schnell og hans frue samt greven med grevinnen Jarlsberg med deres suite ventes hit med første, så at stedet som på en tid var død, får nu ved fremmedes nærværelse liksom et nytt liv». Og da julen er vel over, skriver han 22. januar: «Fru Anna er kommet i sin herlighet etterdi hr. kanselliråd Schnell med hans frue og barn tillike har ankommet, så at forrige Kierulfs, nå kanselliråd Løvenskiolds gård temmelig er oppfylt med henne og barn samt barnebarn. De diverterer seg uti familien det beste de kan alternerende besøkene fra den ene til den andre, og er det for dem beklagelig at ingen omstendighet her ved stedet tillater at engasjere seg uti levemåten». - Det er på mange måter et interessant glimt av livet i de høyere kretser de to små brev gir. Fru Anna (Deichman) var enke etter rektor Jacob Rasch og hadde etter sin manns død 1737 flyttet til Porsgrunn, hvor Niels Aall hadde all grunn til å si at hun var «kommet i sin herlighet». Sentret for kretsen synes å ha vært «Aallgården» som hennes svoger Herman Løvenskiold hadde kjøpt 1746. Juel, Schnell og (Bartholomæus) Løvenskiold var hennes svigersønner; senere ble hennes to andre døtre gift med Niels Aall og dr. Møller. Hun hadde i sannhet grunn til å være fornøyd. Man aner litt av Niels Aalls nervøsitet over hvordan hans frue, det var da Benedicte Henrikka Bergh, ville bli mottatt av det gode selskap, og er takknemlig over at de har verdiges å avlegge henne en fransk visitt. Slutten av det siste brev viser at forholdene i Porsgrunn ikke ga anledning til noen luksus i selskapsveien. En stor årlig begivenhet var det når greven av Jarlsberg med frue og følge tilbrakte noen dager av julen i byen og kastet glans over det lille samfunn. - Aallgården synes forøvrig alltid å ha vært nokså spartansk i sitt indre. Det spartanske utstyr Jacob Aall (Nes) i sine erindringer tillegger sitt barndomshjem, stemmer dog ikke med slektens samtidige fortegnelse over dets utstyr. Riktignok forteller han at husets store sal aldri var blitt innredet, og at stasstuen som bruktes til selskaper visstnok var panelt, men at hverken tak eller vegger var malt; men både av fortegnelsen over det innbo N. B. Aall fikk av sin far til sitt bryllup i 1769 og av skiftet etter hans enke i 1815, fremgår det at huset må ha vært meget velmøblert og at det var serviser og pretiosa av meget høy verdi. Dog var i det hele selv de kondisjonertes livsførsel på denne tid ganske enkel. Det ble annerledes i neste generasjon. Da flyter også kildene rikeligere.⁸⁾

Dels på grunn av kildematerialets art også her og dels av praktiske grunner, må fremstillingen samle seg omkring slekten Aall. Fra det beskjedne hus på Tollbodøen over Sømoe- og Floodegården til Kammerherregården, videre til Roligheden, Aallgården, Bjørntvet og Borgestad, til Nes Jernverk, Brekke og Ulefoss, det forteller best om slektens økonomiske og sosiale vekst. Hvorledes Niels Aalls «nye hus» (Kammerherregården) var utstyrt da det sto ferdig 1764, vet vi ikke, men av en branntakst 1779 kjenner vi lokalitetene godt. Hovedbygningen, hvorunder det var to murte kjellere, var på to etasjer; den underste hadde 10 værelser iberegnet kjøkkenet; i disse var det 9 jernkakkelovner, tre i 3 etasjer og seks i 2 etasjer. I annen etasje var det bare en sal og to andre værelser; på salen var det kakkelovn i 3 etasjer. Gården var bordkledd, malt og tekket med blå teglsten. I en sidebygning mot nord var det portrom, bryggerhus, bod, drengestue (i den siste kakkelovn) og vedskjul; i sidebygningen mot syd var portrom, to værelser og vognskjul. Disse to fløyer var sammenføyd ved en tverrbygning med stall, fjøs og låve. Rundt hagen var plankeverk, og det hele taksert til 4660 rd. I overensstemmelse med Niels Aalls nøkterne levevis har huset neppe fått et særlig rikt utstyr i hans tid. Sannsynligvis hadde han nettopp flyttet inn i gården da han i 1764 giftet bort sin datter Kirsten til forvalter ved Ulefoss, Lauritz Gartner, og bestilte hennes utstyr fra Dublin fordi han hadde brakt i erfaring at alt lintøy var billigere der enn noe annet sted i England. Og det ble stadig presisert i bestillingen at det ikke skulle være fineste sort når det bare var sterkt. Så smålig har han neppe vært, og sikkert utfoldet stor festivitas i sitt prektige hjem, da han i løpet av ett år, 1774-75, giftet bort sine tre andre døtre til sogneprest Jeremias Hagerup, tolder Christian Rasch og kammerjunker Severin Løvenskiold, den senere kammerherre og eier av Bolvik og Fossum.

Det ble en stund stille i det store hus; den eldste sønn, Nicolai Benjamin, hadde giftet seg 1769 og flyttet inn i «Aallgården», og bare den yngste, Jacob, var igjen hjemme hos faren, og det ble denne som flyttet ut da sønnen giftet seg 1779 og overtok huset. Det var sannelig ingen ringe enebolig for et ungt, nygift ektepar å flytte inn i, og i de åtte år de bodde der til de i 1787 flyttet til Borgestad, synes deres hjem å ha opplevd en glansperiode som et av sentrene for byens selskapsliv. Først i denne tid fikk huset det prektige utstyr man gjerne forbinder med tanken på «Kammerherregården». Det fremgår av Jacob Aalls kopibok at han restaurerte gården på det flotteste, og gjennom bestillinger fra København og London skaffet et rikt supplement av innbo til det faren måtte ha etterlatt seg. Især synes han i pakt med tidens smaksretning, rokkokkoen, å ha forelsket seg i speil. 25. januar 1779 bestilte han fra København «2de speil med mahogni rammer og dertil 2de små komoder eller konsol-bord; lengden på speilene 3 alen rammen iberegnet og bredden i proporsjon, av moderne fasong». 16. august var det «2de store mahogni speil med 2de glass uti hver», og 30. oktober året etter ordinerte han igjen to speil 3¾ alen høye, «med forgylte rammer av moderne fasong, og dertil hørende speilbord med marmor plate» Fra København fikk han blått og hvitt bordservise bestående av 8 dusin flate og 3 dusin dype tallerkener foruten alle tilhørende serveringsfat; fra London kom et liknende servise i gult stentøy samt 4 par «Silver Plate» lysestaker. Så var det møbler: 2 store mahogni spillebord, 2 dusin forgylte lærstoler «av smukk fasong og runde seter», 2 store lenestoler, 1 kanapé med 4 lenestoler og 12 enkelte stoler «av moderne fasong og løse seter med lerretstrekk», osv., osv. Meget av dette vil man vel finne igjen på Borgestad hvorhen Jacob Aall tok det med seg da han flyttet dit. Man kan gjette på at alt det nye utstyr vesentlig har gått til å møblere den store sal i 2. etasje med de to tilstøtende rom hvor de større selskaper ble holdt. En blanding av den eldre barokk i ting som var etterlatt fra faren, og av den nye grasiøse rokokko, som høvde bedre som ramme om det livslystne unge ektepars selskapsliv, må ha preget dette Porsgrunnshjem.⁹⁾

Det rike selskapelige liv fortsatte Jacob Aall på Borgestad, som han i 1787 kjøpte av sin svigerfar samtidig som han solgte Kammerherregården til sin svoger, kammerherre Severin Løvenskiold. Svigerfaren, kanselliråd Bartholomæus Herman Løvenskiold, eier av Bolvik Jernverk, var gift med Edle Margrethe Rasch, hvis onkel var Carl Deichman, og som denne var Løvenskiold en velstudert mann med litterære interesser og en stor bokelsker. De to menn har her uten tvil funnet hverandre og sammen drøftet planene for «Beskrivelse over Bradsbierg Amt», som ble fullført på Borgestad i 1784, en av opplysningstidens smukkeste frukter i Porsgrunns krets av kulturpersonligheter. Løvenskiold hadde kjøpt Borgestad i 1760 for 4000 rd. og i forbedringer av bygninger og jordvei kostet på den likså meget. Det var en usedvanlig velholdt og veldyrket gård Jacob Aall flyttet til, «beleilig for en handelsmann og behagelig for en landmann», nettopp noe etter Aalls hjerte. Som nevnt fikk han losse- og lasterett på Borgestadholmen like ut for stuedøren sin. Hjulpet av de gode konjunkturer og en stor medgift ved sitt annet ekteskap 1796 med Christiane Elisabeth Boyesen, var Aall i stand til å føre et meget herskapelig hus. Han var en praktelskende mann, som yndet luksus og gjerne så mange glade ansikter om seg, sierhans biograf. Hans nevø av samme navn mintes sin onkel som en godmodig, blid og kjærlig mann, og Pavels, som merkelig nok ikke synes å ha vanket på Borgestad, kaller ham «en mann av hvis ansikt bon sens, eiegodhet og jovialitet fremlyser, og hans ansikt lyver ikke». Det gikk store ord om hans fenomenale appetitt; alene skulle han kunne sette til livs en hel gås kl. ½5 om morgenen før han satte seg i sin vogn for å kjøre til Christiania. - Det er fra hans tid bevart en uhyre detaljert fortegnelse over husets innbo og løsøre, som det her bare kan gis noen prøver av. Alle rom hadde navn: Den store sal, Salsgangen, Mørke Kammeret, Kongens Kammer, Bispinnens Kammer, Grønstuen, Blåstuen osv. I det «Mørke Kammer» synes praktstykket å ha vært «et engelsk sengested med perlekulørt sars de-soie omheng, gult taftes ffir samt overtrekk, karnisser og kappe», verdsatt til 50 rd. Hertil kom et sengedekke av gul silketaft,.«en fin ny bomullstøys overdyne med edderdun», til 20 rd., «en blå, hvit randet meget fin holsters underdyne dobbelt bredde med beste gåsefjærs fyll», til 14 rd., og en rekke edderduns puter til 4-5 rd. I Kongens og Bispinnens Kammer var 12 små stoler og 2 lenestoler i hvert. Husets sølv veide tils. 875 lodd, og fortegnelsen over tinn-, kopper-, messing-, blikkog jerntøy fyller mange foliosider.

I vognremissen sto en stasvogn med stort slepet glass i dørene og foran, med meget smukt billedhuggerarbeid og sterkt forgylt, trukket innvendig med blå, overskåren plysj». Det var flere andre vogner og mannfolk- og fruentimmersleder. Gårdens besetning var 4 hester og 26 kuer (alle deres, vakre navn er oppregnet). En sjeldenhet synes å måtte være, siden det utttrykkelig anføres, «en sort og hvit halvvoksen engelsk gris». Det var til slutt en mengde kalkuner, gjess, ender og høns.

Sine folk var Aall en jovial herre, som kom meget godt ut av det med teledølene og var avholdt av sine leilendinger. Da han en gang hadde ettergitt en enke hennes gjeld, fikk hun en bygdepoet til å skrive et takkedikt hvorav siste vers lyder:

«Herre, mærk paa mine Bønner
og velsigne Aall og Sønner
samt hans ganske hus alt godt.
Fri og frels fra Vaade,
skjænk dem av din Naade
Plads i Himlens blanke Slot.»

Hans svigerinne, fru Amborg Aall, forteller sin datter i et brev at da Søren Rasch gikk fallitt i 1804 og måtte selge alt han eide på auksjon, var det Jacob Aall som hjalp ham til å beholde Tolleskogen gård med noen av møblene, så han ikke ble stående helt på bar bakke.¹⁰⁾

Jacob Aalls nærmeste nabo var dr. Hans Møller på Akre. Dr. Møller var byens ypperste representant for opplysningstiden. I 1791 var han sammen med flere fremtredende nordmenn en av innbyderne til å stifte «Topographisk Selskab for Norge», som året etter begynte utgivelsen av «Topographisk Journal for Norge», et av de verdifulleste kildeskrifter for lokalhistorien og hvor Møller var en meget flittig medarbeider. Han skrev særlig om den gamle folkemedisin og flere populære lege-vitenskapelige artikler. Møller var også en varm forkjemper for et norsk universitet. Kampen for det, forteller Jacob Aall, «førte han med skarpe våpen og en sann patriotisk varme». I 1795, året før sin død, offentliggjorde han et «Forsøg til en Plan til et Universitet i Norge». Det skyldes uten tvil ham at Porsgrunnsegnen senere var sterkt på tale som stedet for universitetet. Han var også medlem av Videnskabernes Selskab i Trondhjem.

Kommet heropp 1773 som danskfødt og fremmed hadde han ved sitt ekteskap med Hedevig Eleonore Rasch giftet seg inn i kretsen og bygd det vakre hus på Åkre, «en anseelig bygning, hvor man før ei erindrer noe våningshus ... Der er utsikten til de sønden- og vestenfor liggende egne uforlignelig og inntagende» (Løvenskiold). En åndsfelle må dr. Møller ha funnet i Carl Deichman siden denne overdro ham omsorgen for sine bøker. Både Pavels og Jacob Aall hadde stor respekt for dr. Møllers lærdom. «En forstandig og edel mann i hvis selskap jeg nøt ikke få meget behagelige og lærerike timer», skriver den førstnevnte. Den siste forteller at amtmann Moltke ofte hadde «litterære collatser» i sitt hjem på Menstad, hvor man leste Racines og Voltaires verker, som den gang var meget i omløp. I denne krets vanket dr. Møller, «en lærd mann og Varm patriot der dyrket især den Kant'ske filosofi som begynte da å fremtre»; her kom også lagmann Hagerup, og da disputerte man alltid en eller annen lærd materie, «men dr. Møllers dypsindighet og og Moltkes skarpsindige vidd slo ham ofte av marken». Man fornemmer noe av en fransk opplysningstids salong i denne lærde krets.

Tonen var i religiøs henseende mer fri i Porsgrunn, forteller Jacob Aall; i motsetning til det glade selskapsliv her gikk det stivt og stille til hos hans mors familie i Skien, som han av og til besøkte. «Det var i denne tid utbredt en stille herrnhutisk ånd over denne by». Det samme skriver også Løvenskiold, at Skien er kommet i rykte for at en del av dens innbyggere «skulle være hengiven til den såkalte pietismum»; de skydde derfor ikke alene offentlige laster, men «endog de forlystelser som mengden kaller uskyldige».¹¹⁾

Dette er sagt som en tydelig motsetning til Porsgrunn hvor den rasjonalistiske ånd fremdeles hersket; og den måtte for de moralsk så strenge pietister fortone seg som litt av et Sodoma med sine skandalhistorier i de høyere kretser. To av byens høyere embetsmenn, den ene ungkar og den andre gift, hadde hver to barn med sine tjenestepiker. Ektemannen, som ble separert fra sin kone, hadde tilskjøtet piken et hus til 350 rd., som hun søkte amtmannen om at det måtte tillates hennes verge å selge for at hun kunne få noe til underhold for seg og sine barn. Barnefaren ble ilagt 30 rd. i bøter, som han bittert klaget over at det var ham umulig, med en husstand på 13 personer, å betale. I det andre tilfelle var kvinnen gift med en fraværende sjømann, og særlig dette forhold synes etter prestens brev til amtmannen å ha vakt forargelse. Presten hadde engang oppnådd at hun forlot det hus «hvor lasten var øyensynlig og forargelsen åpenbar», men hun var kommet tilbake, og det var i menigheten alminnelig harme «blant dem der ærer sedelighet».¹²⁾

Det var i familien Aalls hjem i Porsgrunn Pavels opplevde sine lykkeligste stunder, ikke så meget hos Nicolai Benjamin og hans eldste sønn Niels, som hos Jørgen i hans nye hus i Storgaten. Første gang Pavels møtte ham var da han som nygift med Birgitte Gurine Weyer vendte hjem fra bryllupet i Drammen; hun var da 23 og han 22 år gammel. En søndag i begynnelsen av januar 1794, forteller Pavels, hadde han prediket i Eidanger og som vanlig spist middag hos Norss på Tveten, da hele det elegante Porsgrunn samledes på Lillegården for å møte de nygifte, og i en karavane på 42 sleder kjørte de til Aallgården, hvor Nicolai Aall, «en opplyst, rettskaffen, i hver henseende høylig aktverdig olding» (han var da 54 år) ventet dem med et prektig aftensmåltid. Kl. 1 om natten fulgte de brudeparet til deres hjem. Et par dager senere ble Pavels buden til middag der. «Det var meg en overraskende glede å se den ånd som besjelet disse samkvem, især om aftenen, da spillepartiene, i hvilke jeg da ikke kunne ta del, var endt. Noen mannfolk satte seg ved et bord hvor glassene fyltes oftere enn jeg skjøttet om å tømme dem. Jeg, presten Schytt, en meget elskverdig mann, Rygh og flere, der satte pris på åndelig nytelse, satt blant fruentimmerne ved det større bord. Der var dannet konversasjon og sang, yndig harmonisk sang av menn og kvinner. Dette hus ble meg fra den dag det kjæreste i den hele egn. Mann og kone, to meget edle mennesker, hun især uendelig interessant og en av de aktverdigste hustruer og mødre jeg har kjent, viste meg den mest uskrømtede aktelse og velvilje. Ingen viste meg i den grad yndest som predikant; i intet hus fant jeg den ånds- og hjertesnæring som i deres. Jeg følte meg vel ikke hjemme der som på Tveten; sjeldne, høytidelige festdager var de dager jeg tilbrakte der, men dess omhyggeligere bevarte og hjertet deres minne». - Når man erindrer hvor uhyre kritisk Pavels, «denne livsnyter med fiskeblod», var overfor sine medmennesker, og neppe noen andre fant nåde for hans øyne enn han selv, vil man i hans rikholdige dagbøker vanskelig finne noen han omtaler med større takknemlighet enn dette ektepar. I det hele trivdes Pavels så uendelig meget bedre i Porsgrunn enn i sin egen menighet i Brevik hvor han snart kom på kant med en god del av borgerskapet. Når han så gjerne vanket i Jørgen Aalls hjem, var nok også grunnen den, at han der traff en av fru Aalls venninner fra Drammen, den da 17 år gamle frk. Betsy (Elisabeth Antonette) Stockfleth, «uten sammenligning den smukkeste, tekkeligste og talentfulleste pike jeg i dette tidsrom lærte å kjenne», og som han ble forelsket i. Også Jacob Aall ble fengslet av hennes vesen, og merket tydelig at hans foreldre var engstelige for at det skulle bli «en forbindelse som ikke var etter deres sinn». Jørgens bror Niels nevner Pavels blant de interessanteste mennesker han traff i byen; den siste, var den første «langt over i åndsfortrin, vel så interessant i omgang, en såre rettskaffen mann og med megen dyp følelse».¹³⁾

Foruten «de herlige dager» Pavels tilbrakte i Porsgrunn hadde han «et par glade aftener» i sitt hus i Brevik, og det vanket da hos ham bare personer fra førstnevnte by, av den yngre generasjon. Det var Schytt (Preben W. P. Schiøtt), 1789-96 personell-kapelIan i Porsgrunn, John Rygh, fullmektig hos sorenskriver i Nedre Telemark, J. Wessel, på Bjørndalen, og Jacob Aall d.y. «Ved åndskultur og rene, nesten strenge seder utmerket han seg høyst fordelaktig blant tidsalderens ynglinger. I gledeslaget var han ikke så ganske på sitt sted, ... men i en alvorlig samtale ... var han visst ikke til overs». Så var det begge sønnene av dr. Møller, Nicolai,¹⁴⁾ «en såre tekkelig yngling der hadde alt hva Aall manglet: smukkhet, vivacité og selskapstalent uten at dog derfor hans ånd var udannet eller hans hjerte forvillet», og «hans mindre interessante, men dog alltid edle og aktverdige bror Carl». De eneste fra Vestsiden Pavels nevner, er kjøpmann Jørgen Wright og hans kone, «et meget elskverdig par, især mannen der var den personifiserte elskverdighet. Han var derhos en opplyst og dugelig mann og virksom for den gode sak». - Også to kvinnelige medlemmer av slekten Aall roser Pavels; det var fru Benedicte Henrikka Løvenskiold og hennes brordatter, Inger Aall (som senere ble gift med Hans Eleonardus Møller); begge var «fruentimmer av ånd, hjerte og omgangstalent».

Toppunktet av selskapelighet opplevde Pavels da stiftamtmann Moltke tilbrakte julen 1795 i Porsgrunnsegnen. «I fem dager var jeg i syv gjestebud, og vil da noen fortenke meg at jeg den påfølgende søndag i anledning av evangeliet om den rike mann som levde hver dag herligen og i glede, talte om uopphørlig vellevnets skadelighet?» Og det var slett ikke ironisk ment, føyer han til, fordi han selv var bare passiv deltaker «i denne utmattende omsvermen, da over alt dyd og velanstendighet i alle disse selskaper holdtes i ære, og ingen av dem var ville svirelag». - Sin karakteristikk av den krets han vanket i, sammenfatter Pavels i disse ord: «Grodde da her som over alt klinten blant hveten, aldri har jeg dog funnet et sted hvor den mindre merkedes og sjenerte, hvor den over alt sjeldnere fantes, og hvor det mindre var å befrykte at den skulle kvele den gode sed».¹⁵⁾ Det er betegnende for Pavels' fullstendig manglende interesse for og sympati med de andre samfunnsklasser at han ikke med et ord nevner at det var de før nevnte hungersuroligheter som var foranledningen til stiftamtmannens besøk. Sommeren 1796 forlot Pavels sine kjære venner for å overta et sognekall i Danmark, og han mintes alltid med glede det høyt kultiverte samfunn han hadde møtt i Porsgrunn.

Står vi i takknemlighetsgjeld til Pavels for Porsgrunns kulturhistorie i disse år, gjør vi det ennå mer til Jacob Aall d.y, som i sine «Optegnelser» har gitt det utførligste bilde av byen og dens liv i 1780 og -90-årene, selv i den begrensede del av dem som er trykt og tilgjengeligfor offentligheten. Aall skrev erindringene i sin høye alderdom og for sine barn, således at han kunne «uttrykke seg med desto større frihet». Nettopp denne frihet er det ettertiden setter pris på og som gir erindringene et sjelden troverdig preg av særlig oppriktighet. Det er barndomshjemmet i Aallgården, mens bestefaren ennå levde i 80-årene og faren i 90-årene, som er sentret for hans verden, og også var et sentrum for byens forretnings- og selskapsverden, preget av et høytideligere alvor og en mer nøktern daglig livsførsel enn hos de andre vi har nevnt. Selve huset fortoner seg for en som ganske enkelt; flere værelser var overhodet ikke innredet, f. eks. skolestuen, «et skummelt kammers med simple stokkevegger, hvor både informatoren og min bror og jeg Iå». Bare dagligstuen og (foreldrenes) soveværelset var betrukket, og «en dårlig maler i Porsgrunn, Weidenauer, klattet noen heslige figurer på dette betrekk, som vi barn betraktet som det høyeste mesterstykke av den menneskelige kunst». Ikke desto mindre «var mine foreldres husholdning, uaktet husets simple utstyr visstnok en av de kostbareste i landet ... formedelst det hyppige besøk av fremmede og de mange selskapsgilder». De som oftest vanket hos faren var begge hans svogre, Løvenskiold og Hagerup, og så Norss. Det ble da spilt kort, som faren dog aldri deltok i. Det ble ofte spilt meget høyt hasard i Porsgrunnsegnen da, forteller Aall; det hendte ikke sjelden at det taptes 30-50 rd.

På bakgrunn av en skolegang med udugelige lærere fortoner seg desto lysere guttenes tre hovedadspredelser. Om vinteren gikk de på skøyter på Vallermyrene, akte på kjelke i bakken utenfor huset og endog sto på ski der, i datiden sikkert en meget sjelden sport for bygutter. Om sommeren var det feriene på Roligheden, hvor han tilbrakte de gladeste barndomsdager og «svermet omkring blant påfugler, perlehøns og andre sjeldne dyr hvormed min far smykket sitt yndlingssted». Sommerbesøkene på Tveten og Ulefoss var også kjærkomne. En tredje kilde til hans barndomsgleder var danseskolen hos fru Leegard i Fischers hus på Osebakken.

Etter fire års fravær i Danmark vendte Jacob Aall i 1791 tilbake til hjemmet som student, og gir en inngående skildring av forholdet mellom søskenene, som vi her skal forbigå. Den gir i og for seg et ypperlig bilde av stemninger og følelser hos ungdommen i et velstandshjem i romantikkens barndom. En liten prøve, i seg selv så vakker, viser det: «Våre turer til Roligheden var våre morsomste. Jeg rodde henne (søsteren Dieta) gjerne over vannet til en liten bekk som ligger på Torsberg-siden, og under de løvtrærs skygge som begrenset dens bredd, foreleste jeg henne stundom under bekkens rislen et eller annet stykke av en - sedvanlig - tysk bok. Jeg har siden oppsøkt dette deilige sted, men det er forsvunnet under den uestetiske øks». En ennå praktfullere beskrivelse enn Pavels' av Jørgen Aalls bryllup, gir Aall av sin søster Dietas bryllup med Ulrich Cappelen. To av egnens rikeste familier skulle forbindes; i mange måneder hadde brudens hjem forberedt seg, og «sjeldenheter av alle arter var fra utlandet bestilt i mengde». Alle folk av betydning fra Skien til Langesund var innbudt. Det ble det overdådigste og lystigste gilde Aall noensinne var med på. «Det var mer min mors kjøkken enn min fars kjeller som viste seg i all sin herlighet. Men denne bryllupsdag var en stor unntakelse». Jacob Aall var den eneste edru. Ved bordet gikk pokalene rundt, og «gjestene sto opp fra bordet før måltidet var endt, gikk om hverandre fra og til deres plasser vrøvlende i en pokkers tid». Brudgommen gikk i en rus hele dagen. Om aftenen var det lille Porsgrunn illuminert, og transparenter i den tids tarveligste stil var hist og her anbrakt». Ovenpå dette fulgte det flere famillefester. Et stort årlig tilbakevennende gilde var det som ble feiret for kammerherre Adeler på Gimsøy, som Aall kjøpte all sagskurden av. Han kom «kjørende med 4 hvite hester med topper, og var selv bestjernet både på kappe og kjole». Fru Aall måtte oppby alt hva husets kjøkken formådde «for å tilfredsstille den fornemme gourmand, der var bekjent for å ynde bonne chère».

Familiens beste venn var kjøpmann Jørgen Wright på Vestsiden (J. Aalls fetter, deres mødre var søstrene Wesseltoft). Han hadde ikke hatt noen vitenskapelig oppdragelse, skriver Aall, men han hadde på egen hånd lagt seg etter historie og lest alt det beste i det fag skrevet på engelsk, som han hadde lært seg selv; han hadde også studert andre fag og «var overhodet den merkverdigste autodidakt jeg har kjent. Dertil var han alltid munter, godmodig og «min familie særdeles hengiven da han betraktet min far som sin velgjører, der hadde skapt hans lykke på handelens bane». - Tre år senere kom Jacob Aall ennå engang tilbake til sin fødeby som teologisk kandidat, og det var da han stiftet det bekjentskap med Pavels som denne har fortalt om. Det var visstnok dennes kritikk av Aalls prøveprediken i Slemdals kirke, som blant annet fikk ham til å oppgi sin teologiske løpebane og istedet kaste seg over studiet av mineralogi, det førte ham til kjøpet av Nes Jernverk, for Aall og for Norge uten tvil et lykkelig valg.¹⁶⁾