Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[XVII] Fra folketelling til folketelling 1769-1801

av Joh. N. Tønnessen

På Vestsiden lå det 1801-02 ca. 95 hus innen menighetsgrensen; der holdt 121 familier til. Beliggenheten av de aller fleste hus kan påvises i dag; noen er revet, mens ganske få er brent. Som på Osebakken har ilden også på Vestsiden skånet de fleste hus, slik at man der vil finne igjen mer av den gamle bebyggelse enn på Østsiden. Etter taksten på husene å dømme synes Vestsiden å ha vært en mer velstående bydel enn Osebakken; begge kunne på en måte betraktes som forsteder til Østsiden, den egentlige bydel. Sammenliknet med Osebakken. (tallene tilføyd i parentes) hadde husene på Vestsiden følgende takst: under 100 rd. 22 hus (27), derav under 50 rd. 6 (11), 100-200 rd. 29 (21), 200-500 rd. 35 (22), 500-1000 rd. 8 (6), 1000-2000 rd. 9 (4), og over 2000 rd. (1). Det var således på Vestsiden færre av de ganske små fattigslige stuer, sikkert bare med 1 rom og kjøkken og kanskje et kammers, og langt flere av middelstandens hus, i takstklassen 200-500 rd. Begge de to verdifulleste hus tilhørte familien Wright, Vestsidens Aall. Det var kjøpmann Jørgen Wright i Vestregt. 2 (Klokkergården) 2800 rd., og madame Christine Bruun, enke etter kjøpmann Petter Wright i Vestregt. 46 (Wrightegården); hennes forretning ble da bestyrt av sønnen Eylert Wright, som med sin familie bodde i samme hus, taksert til 2000 rd. Også på Vestsiden var Storgaten, som den da sannsynligvis ble kalt, den fasjonable gate, idet alle 9 hus av verdi 1-2000 rd. lå til den, 5 på Bjørntvet- og 4 på Klyvesiden. På den sistnevnte side lå dengang flere hus også på nedsiden av gaten, hvor de senere er blitt oppslukt av Porsgrunns Mekaniske Verksted.

Det er tydelig at i Klyvegaten bodde mindre bemidlede folk i de 23 hus som fantes der, unntatt i begge ender av gaten. Nederst mot broen over Klyveelven bodde to enker i nr. 38 (takst 200 rd.). Det var Pernille Olsdatter, enke etter parykkmaker Anders Høst; hun var da 80 år gammel og ble underholdt av sin sønn los Ole Andersen, som visstnok bodde tvers over gaten i nr. 31. I nabohuset, nr. 29 (400 rd.), bodde Berte Hansdatter, enke etter den nylig avdøde styrmann Albrecht Willlumsen, av den på Vestsiden så utbredte sjømannsfamilie, hvorav det omkring århundreskiftet bodde fire i denne bydel, Albrecht, Jens, Søren og Willum, to skippere, en styrmann og en matros. De to hus som kom nest høyest i takst, fant man i den motsatte enden av gaten oppe ved kirken. Vis a vis denne, i Klyvegt. nr. 2 (490 rd.), bodde skipper Ole Jørgensen Dahl tilleie i et hus skipper Abraham Pettersen eide. (Denne bodde selv i et større hus i Vestregt. 50/52e (900 rd.), nå Det Mekaniske Verksted.) Tvers overfor Dahl, i Klyvegt. nr. 1, det siste hus ved bygrensen (330 rd.), bodde tollskriver Frantz Johannes Berggreen. I den motsatte ende av byen, nede på Klyveberget, ved bygrensen der, var det egentlige fattigkvarter; av de 8 hus som lå her, var 3 taksert til 150 rd., og de andre 5 til under 50 rd., hvorav 2 bare 10 rd. I det ene av disse bodde graver og ringer Thomas Magnussen, som da var en gammel enkemann på 61 år. I sitt lille hus hadde han endog leieboere, sjøfarende Johan Andreassen med kone og barn.

Vestsiden var i høyere grad enn de andre to bydeler en skipperby; der bodde 13 av byens ca. 30 skippere, og 13 styrmenn. Også mange av de andre familiefedre hadde sitt levebrød av sjøen: 26 matroser og sjøfarende, 2 loser, 1 røyert ved tollboden; så var det havnefoged Ole Leth og skipsreder - det er på den tiden sjelden å finne den tittel - Rasmus Helletz. De bodde i to av byens større hus på Klyvesiden av Vestregt., den første i nr. 52 d, og den andre tvers over gaten i nr. 51; deres takst var 1000 og 1600 rd. En mann til hadde sin næring av vannet om enn på en annen måte; det var den da 63 år gamle ferjemann Peder Christensen, som bodde i Vestregt,. 5 med sin nesten 30 år yngre kone og fem små barn. Indirekte kunne også de fire tollfunksjonærer takke sjøen for sitt utkomme. Foruten disse fire var det på Vestsiden noen ganske få til som hadde et immaterielt erverv. Det var en kontorbetjent, stedets lærer og klokker Poul Lauritz Lassen, som bodde i skolehuset, Torvgt. 7; så var det «stempelpapir-forhandler og lotteri-kollektør» Folkmann Frek i Vestregt. 15 med en av de største husstander, hustru, 6 barn og 3 tjenestepiker. Tvers over gaten i nr. 16 var skipper Anders Halls husstand den største, på 13 personer. På «Letheplassen» (hvorav nå bakermester Dyraas' eiendom utgjør en del) bodde i et større hus (1500 rd.) prokurator Peder Schaaning.

Med hensyn til fordelingen av yrke skilte Vestsiden seg tydelig ut fra de andre bydeler særlig i tre henseender; den ene var som nevnt det store antall skippere og andre sjøfolk, og de to andre var som følge derav det forholdsvis lille antall «dagarbeidere» (tømmermenn, huggere) og håndverkere. Av de siste var det bare 12, derav 4 skomakere og byens 2 bøkkere og eneste urmaker, Torkild Hansen, i Vestregt. 37, hjørnehuset til Klyvegt.

Å bla gjennom en folketelling vil sikkert synes de fleste et kjedelig arbeid; men i virkeligheten gir det et morsomt innblikk i tidens ekteskapelige forhold. Mange ting har glemselen trukket et barmhjertig slør over, og det skal her ikke rives i stykker. En samlet alders- og borgerlig statistikk viser ved en nærmere betraktning mange interessante avvikelser fra vår tid og til dels også fra folketellingen 1769. Også de enkelte bydeler fremviser i 1801 på flere punkter en påfallende forskjell.

Skjønt tallene taler for seg selv til den som vil ta dem for seg, skal det pekes. på visse hovedtrekk som fremgår av dem. Hva aldersgrupper angår, var de tre tallrikeste de to under 16 og den over 48; tils. utgjorde de litt over halvparten av byens befolkning; man kunne til en viss grad si at Porsgrunn var en by av barn og gamle. Aldersgruppen 40-48 var den minste; hadde man passert de 48 år, hadde man etter statistikken utsikt til å bli meget gammel. Så mange svært gamle var det forresten ikke; mellom 70-80 var det 40, 80-90 14, hvorav 12 kvinner, og byens eldste, ugift almisselem Jacob Jensen, var 90 år. - Som i 1769 var det overskudd av kvinner, og det var steget fra 53½% til 54 1/3% ; overskuddet var påfallende stort på Vestsiden og ennå mer påfallende lite på Østsiden. Det er en meget iøynefallende forskjell i fordelingen av overskuddet på aldersgrupper. Mens dette i 1769 satte inn først i aldersgruppen 24-30 år år, gjør det seg i 1801 gjeldende allerede i gruppen 16-24 år, og det med et forholdsvis større overskudd av kvinner enn i noen annen aldersgruppe. Dette kan neppe ha annen forklaring enn at de to folketellinger må være opptatt på forskjellig grunnlag; mens nemlig i 1769 også sjøfarende i farten var medregnet, synes dette ikke å være tilfelle i 1801, og heller ikke at andre (midlertidig) fraværende er talt med. Det anmerkes således flere ganger om en mannlig ektefelle at han har vært lenge fraværende på reise, og han er ikke regnet med i folketellingens sum. I alderen 16-24 år fant en vel nettopp storparten av de gutter som var til sjøs. - I det hele viser folketellingen 1801 en forskyvning i retning av høyere gjennomsnittlig levealder, fra 26,5 år i 1769 til 27,3 i 1801. Aldersgruppen under 8 år utgjorde henholdsvis 20 og 18,4%, og under 16 år 37 og 35,4%.

I de ekteskapelige forhold frembyr statistikken den eiendommelighet at det var nøyaktig 38 enker i hver av de tre bydeler, og enkenes antall var nesten 5 ganger større enn enkemennenes. Ser man nøyere etter ektefellenes alder, vil man finne et forhold hvor det er en avgjørende forskjell fra vår tid: en påfallende høy aldersforskjell mellom ektefellene, og at i nesten like mange tilfelle var hustruen eldre enn mannen. Det er ikke uvanlig å finne henne både 10 og 15 år eldre enn sin bedre halvdel. Rekorden var 21 år; Anne Jensdatter på 60 år hadde en ungdommelig mann på 39, daglønner Ole Rasmussen, og de var begge i første ekteskap. Ellers er i disse tilfelle som regel hustruen gift for 2. gang, og nettopp der ligger vel forklaringen. Den unge mann har sammen med enken også fått hus, kanskje et verksted til et eller annet håndverk o. l. Den største aldersforskjell den annen vei var 35 år; det var tilfelle med den 74 år gamle daglønner på Vestsiden Torjus Jensen, hvis kone, Marthe Margrethe Jørgensdatter var 39 år. Jensen var «svag», står det anmerket, men ekteparet hadde dog en sønn på 1 år. - Folketellingens oppgaver er forøvrig neppe helt å stole på, når f. eks. en mann på 53 år med en kone på 29 oppgis å ha to barn på 17 og 13 år. Eller ennå verre når en mann på 34 år har fem barn i alderen 22, 20, 16, 10 og 5 år. Riktig nok levde han da i sitt tredje ekteskap, men -. Den gamle forestilling om de store barnekull, holder ikke stikk. Visstnok kan det ha vært mange fødsler med stor spebarndødelighet, men barnerike familier var det ytterst få av; et par familier har 6-7 barn, men 2-4 er det alminneligste.

Hva levet så folk av i Porsgrunn? En yrkesoversikt viser flgd.:

Hertil kom en del soldater og orlogsmatroser, 2 ferjemenn, 1 kirurg, 10 «som lever av oppspart fortjeneste» (rentenister), 1 gartner, 1 informator, 1 jordmor, 3 gjestgivere o. a. Det var 5-6 vanføre, som vel nærmest var å henregne til almisselemmene, og 3 sinnsyke. Håndverkstanden var meget allsidig representert, tallrikest av skomakere (12), snekkere (8), smeder (6) og skreddere (5). Regner en med at de fleste daglønnere uten tvil hadde sitt arbeid ved skutene og med trelasten, kan man si at den vesentligste del av byens voksne befolkning falt i tre omtrent like store grupper, hver ca. 180: sjøfolk, trelastarbeidere og tjenestefolk. Sosialt var det et meget stort skille mellom en fåtallig (70-80) overklasse avkjøpmenn, embetsmenn og skippere, og en tallrik (4-500) arbeiderklasse. Mellom disse sto håndverkerne, hvorav de fleste ikke hadde så stort verksted at de hadde svenner men arbeidet alene. Ikke alle hadde borgerskap, og en har uten tvil følt et sosialt skille mellom dem som hadde det og dem som ikke hadde det. Heller ikke innen andre yrker synes alle de å ha hatt borgerbrev som etter loven rettelig burde ha det for å drive sitt yrke; av de 30 skippere kan en bare finne at 21 har hatt det. Borgerskap hadde tils. 43; foruten skipperne var 13 kjøpmenn, 8 håndverkere og 1 gjestgiver. (Hertil kom en kjøpmann og gjestgiver, Christen Jørgensen Traag, på Herre.)

«De mange ødeleggelser en uformodentlig ildebrann kan forvilde, og hvorav vi nylig i våre beklagelsesverdige naboer uti Skien har et rørende eksempel», skrev 1. juni 1778 en del av Porsgrunns innbyggere på vegne av de fleste på Østsiden til kongen, - hadde brakt dem til å tenke på de midler hvormed de «næst Guds bistand» kunne beskytte sine hus. De hadde derfor søkt å anskaffe en brannsprøyte, andre brannredskap, taksert husene for proporsjonaliter å fordele utgiftene. De søkte nå kongelig konfirmasjon på de vedtekter de hadde satt opp, nemlig: 1. Velge to dugelige menn til inspektør og kasserer. - 2. Disse skulle ha myndighet til å utnevne de fornødne brannfolk og sammen med dem to ganger årlig prøve sprøyten og de andre brannredskapene. - 3. Rett til å oppkreve 1% av hustakstene til anskaffelse og vedlikehold. - 4. At denne avgift måtte innfordres som de kongelige skatter, «da ellers noen uvillige kunne tenkes å ikke ville betale». - 5. Rett til hver høst å inspisere alle ildsteder og til å nedrive dem som måtte «eksponere stedet for ulykke». - 6. «At vi må ha frihet til å mulktere alle dem som enten med tobakkspiper eller annen åpen varme eller ild finnes på gaten dag eller natt og ellers på annen måte dermed uforsikti omgåes».

Ansøkningen var undertegnet av 15 borgere med Carl Deichman, Severin Løvenskiold, Ditlev Rasch Niels og Nicolai Benjamin Aall i spissen; etter referatet av forhandlingene å dømme synes den sistnevnte å ha tatt initiativet. Den første takst, opptatt i febr. 1778 ved Ditlev Rasch og Jens Kiil, viste at det var 125 medlemmer (huseiere) i brannordningen, med en samlet takst av 40 450 rd., hvorav halvparten falt på de 9 største bygningene. Skjønt ansøkerne sa at de skrev på vegne av innbyggerne i Østre Porsgrunn, var dog flere av dem (og deres hus) fra Osebakken, og takst og vedtekter ble opplest i Ø.P.'s skolehus «for Ø.P.'s og Osebakkens innvånere». Kanskje man kan ta det som et indisium på at man i realiteten følte Osebakken som en del av Østre Porsgrunn? Både Radesykehuset, skolehuset og kirken var med, den siste taksert for 6000 rd. Ved kgl. reskript 24. desbr. 1779 ble ordningen som foreslått bifalt med den tilføyelse at det i overensstemmelse med de alminnelige brannanordninger skulle etableres en brannrett til å dømme i saker om uforsiktig omgang med ild. Til brannmestre ble oppnevnt (skipper og) kjøpmann Jeppe Andersen og kjøpmann (og kirkeverge) Peder Baar, til strålemester salmaker Anders Hansen, og fire personer til brannfolk. Ved den første inspeksjon i novbr. 1781 fantes mange mangler ved ovnsrør, bakerovner, piper o. l., som eierne ble pålagt å utbedre. 19. desbr. s. å. ble den første brannrett satt i Ditlev Raschs hus (Floodegården) hvor hele brannvernsinstitusjonen ble konstituert. Rettens lovkyndige medlem ble sorenskriver Lucas Norss; Ditlev Rasch ble branninspektør og Jens Kiil kasserer. Inspeksjonen i novbr. ble referert og valget av de nevnte brannfolk konfirmert. Til å våke over byen mens dens borgere sov, ble ansatt en vekter på årlig lønn og «med full vektermundering».⁸⁾

Dette var Porsgrunns første brannvesen; det ble til ved privat initiativ og hadde sammenheng med den omtrent samtidige ordning av brannvernet og brannforsikringen i Danmark-Norge. Som borgerne selv sa, var foranledningen den forferdelige brann i Skien 24. novbr. 1777, da kirken, rådhuset, 172 gårder og 32 sager ble lagt i aske. Frykten for en liknende katastrofe har skremt Porsgrunns innbyggere til å søke om mulig å avverge det. Å miste et uassurert hus ved brann, kunne bli en ruin for eieren. Det viste seg ved den første større brann byen hadde etterat ordningen på Østsiden var kommet i stand. På Vestsiden synes man ikke å ha fått en liknende ordning. Natt til 5. septbr. 1787 brøt det ut brann i et vedskjul; den bredde seg og la i grus fem hus vis-a-vis den nåværende Porselensfabrikk. Under brannforhøret ble fremholdt at ilden ble stanset delvis ved hjelp av en sprøyte som ble brakt over fra Tollboden. Man hadde også brukt den vanlige fremgangsmåte å rive ned hus for å stanse ilden. Således var uthuset blitt revet hos styrmann Willum Willumsen, hvis hus forøvrig var det eneste som var forsikret i de norske kjøpsteders brannkasse. De som hadde mistet sine hus, måtte ty til sine medborgeres godgjørenhet, de fikk, som vanlig i datiden når en uforskyldt økonomisk ulykke hadde rammet en, tillatelse av amtmannen «til å gå omkring i tvende måneder (og tigge) og Jørgen Wright å inkassere samme». Når de nedbrente hus ikke da ble gjenoppbygd, kan det tyde på at eierne ikke har maktet det.⁹⁾

I Danmark fikk man i 1761 en alminnelig brannforsikring for kjøpstedene, og en liknende ordning ble innført i Norge ved de to anordninger, begge av 18. aug. 1767: «Brandforsikrings-Anordning i Særdeleshet for Kiøbstæderne» og «Forordning angaaende Brandvæsenet». Det tok noen tid før ordningen ble gjennomført i byene, i Porsgrunn således først i 1779. Med hensyn til gjennomføringen av den sistnevnte forordning tjener det Østre Porsgrunns borgere til ære at den brannvernsordning de hadde utarbeidet og fått kongelig sanksjon på, ble normgivende for ordningen av mange andre liknende steders brannvesen. For å kunne opptas i «Den almindelige Brandforsikring for Kiøbstæderne» måtte de forsikrede ha oppfylt visse betingelser med hensyn til brannredskap. Stiftamtmannen rapporterte i 1779 til kommersekollegiet at i Østre Porsgrunn hadde alle hus fra 4-10 brannspann, 1-2 brannstiger og 1 brannhake, også sjøbodene. Dessuten hadde stedets beboere sammen skaffet seg en ny brannsprøyte i god og brukbar stand. Så vel var det ikke på Vestsiden, hvor en del gårdeiere søkte om opptakelse i 1782; men ennå i 1784 var ikke de nødvendige redskaper til stede og derfor heller ikke betingelsen for opptakelse.

Østsiden derimot ble på ansøkning opptatt 1779, og den første takst holdt 19.-20. mai s. å. Også ved gjennomføringen av brannforsikringen viste det seg hvilken ulempe det var at en del av byen, nemlig borgerne og deres hus hørte under Skiens, kjøpstadens jurisdiksjon, mens en annen del, «strandsitterne» og deres hus hørte under amtets jurisdiksjon; og begges hus lå om hverandre. Og dessuten var hele Porsgrunn bare et ladested, mens forsikringsordningen oprinnelig bare skulle gjelde for kjøpsteder. Her var forsikringen tvunget. Det ble dog snart tillatt også de borgerlige på ladestedene å innlemmes i Brannkassen når de oppfylte betingelsene derfor, men kollegiet holdt strengt på frivillighetsprinsippet for alle som hørte under landsbygdens jurisdiksjon, selv om vedkommendes hus, topografisk sett, lå på linje med de assuransepliktige borgeres. Dette gjaldt således hele Osebakken, som ikke engang var et ladested. Nest etter Akershus hadde Bratsberg de fleste innmeldelser av bygninger på «landet», og det nettopp på grunn av de mange lade- og strandsteder. I amtet var pr. 20. aug. 1785 forsikret i alt 53 «landbygninger» til en samlet takst av 64 830 rd., derav lå hele 38 hus til en takst av 53 560 rd. i Porsgrunn, og summen steg raskt; fire år senere var det forsikret bygninger i amtet for tils. 124 740 rd., og det skyldtes nesten i sin helhet de mange ikke-borgerlige bygninger i Porsgrunn, Brevik og Langesund som var kommet til. Når forsikringssummen for borgernes hus i Porsgrunn ble mer enn fordoblet 1779-1797, fra 26 160 rd. til 55 250 rd., viser det hvor sterk byggevirksomheten og byens vekst i disse år må ha vært, idet i disse år samtlige borgeres hus er medregnet. Det var nettopp da flere av byens større og verdifulle hus ble bygd, som f. eks. Hammond-, Preste-, Wrightegården og Raschenborg.

En oversikt ved utgangen av 1808, da praktisk talt alle hus var forsikret, viser følgende:

1. viser således forsikringssummen for borgerskapets hus; 2. for de strandsitteres hus som i 1807 ble lagt til byen, eller: lå innenfor den nye bygrensen; med 4. må særlig menes borgernes hus på Osebakken. Til sammenlikning kan anføres at verditaksten 1802, som for største delen bygde på branntaksten 1797, viste for Osebakken 23 402 rd., Østsiden 72 557 rd. og Vestsiden 38 490 rd. Verditaksten (skattetaksten) 1802 og branntaksten 1807 for Øst- og Vestsiden, det område som i 1807 ble kjøpstad, viser nesten samme beløp, henholdsvis 111 047 rd. og 113 570 rd.; i den første var dog ikke medregnet kirken og skolen som tils. var brannforsikret for 5600 rd. Trekkes dette fra, blir branntaksten 3077 rd. høyere enn skattetaksten. I 1807 synes således alle hus i den nye kjøpstad å være brannforsikret; det var en betryggelse for byen å vite at det var så. Selv om en større bybrann ville være ødeleggende nok, ville man dog bli forskånet for å se folk ruinert og uten midler til å bygge sine hus opp igjen. Man kommer sannheten temmelig nær når man ansetter verdien av byens faste eiendommer i 1807 til ca. 115 000 rd.

I de følgende år kom neppe noen nye hus til idet forsikringssummen ved utgangen av 1812 var nøyaktig den samme som i 1808. Man synes dermed ikke å ha tatt hensyn til at krigsårenes inflasjon hadde redusert pengenes verdi så sterkt at riksdaleren straks over nyttår 1813 ble nedskrevet til 1/6 av sin verdi. Det ville således ha kostet det mangedobbelte av forsikringssummen å ha bygd opp igjen et nedbrent hus. Men heldigvis ble byen spart for å høre den røde hane gale i disse år. Før den store bybrann i 1905 var de alvorligste ildsvåder de som allerede er nevnt, Jørgen Aalls hus 1819, Morgenstierne- og Gasmanngården 1824, husene ved Lilleelvgt. 1865, og Rådhuset (den ombygde Kammerherregård) 1901.¹⁰⁾

Brann og vann hører sammen, og i tilfelle av det første har man sikkert gjort regning med å ta det siste fra elven. En stor del av byens hus hentet vann til vask og annet husbehov derfra, og mange hus hadde sine egne brønner. «Ellers», forteller Løvenskiold, «er her springvann både for publikum og i Hr. Nicolai Benjamin Aalls gård, som kommer fra Pompe-Dalen ved Bjørntvet». Dette springvann i Aallgården må ha vært en stor herlighet, for det anmerkes alltid uttrykkelig ved spesifisering av gårdens utstyr, allerede i første halvpart av århundret. Sannsynligvis er ledningen til dette springvann blitt forlenget ut til Aallgaten (senere Skolegaten) til offentlig avbenyttelse, sikkert et kjærkomment møtested for byens «koner ved vannposten». Oppe ved krysset av Bjørntvetgt. og Olavsgt. var et stort vannhus hvorfra vannet i trerør ble ført ned til de to vannposter. Det var det eneste offentlige «vannverk» til byen i 1868 fikk sitt første alminnelige vannledningsanlegg.¹¹⁾