Porsgrunns historie, b. 1

[XVII] Fra folketelling til folketelling 1769-1801

av Joh. N. Tønnessen

Tiden fra 1760 til 1807 var en rik veksttid for Porsgrunn både i alminnelig velstand, bebyggelse og folketall. Denne vekst er en forutsetning for at byen kunne bli kjøpstad i 1807. Den var blitt betydningsfull nok til det om enn motiveringen for det kongelige reskript om kjøpstadsrettigheter var en annen. Ved folketellingen i 1769 ble funnet at byens tre deler hadde tilsammen 1406 innbyggere. Folketellingen i 1801 er den første fullstendige telling idet den ved navns nevnelse tar med alle mennesker uansett kjønn, alder og yrke. Foruten disse tre forhold angir den også individets borgerlige stilling, gift - ugift, enke - enkemann, om ektefolkene lever i 1., 2. eller 3. ekteskap. Yrket er som regel nøye spesifisert. En enkelt gang røper en bemerkning at det er sognepresten, moralens vokter fremfor noen, som har satt opp manntallet, når det under rubrikken yrke står om en kone på Osebakken: «29 år, enke 1. gang, fører et liderlig liv». For Porsgrunns bebyggelses historie er det særdeles viktig at det også anføres hvem som er huseier og hvem som bor til leie. Men hvor fullstendig manntallet enn er, lider det dog av en beklagelig mangelfullhet når man på grunnlag av det skal finne frem til det totale antall av dem som kan henregnes til Porsgrunn som by geografisk sett, ikke bare juridisk. Til Porsgrunn regner manntallet nemlig bare dem som bodde innen Porsgrunns menighet, og tar således med befolkningen på Herre, som i geistlig henseende var lagt til Porsgrunn i 1786, men ikke befolkningen på Osebakken, som dog lokalgeografisk av alle føltes som en del av Porsgrunn by, mens det ikke ville falle noen inn å anse Herre som en bymessig del av den.

Av Osebakkens beboere føltes det som en urimelighet at denne bydel, likså meget by som Østsiden og Vestsiden, skulle ligge under landet i geistlig og verdslig henseende, særlig det første. Dobbelt urimelig måtte det føles når Herre, ¾ mil fra Østre Porsgrunns kirke, ble lagt til denne, mens Osebakken, ikke ¼ mil borte, måtte søke den over 1 mil lange kirkevei til Gjerpen. Sannsynligvis tilskyndet av bestemmelsen om Herre søkte derfor 3. april 1787 Osebakkens beboere med folk som vertshusholder Jens Fischer, skipper Louis Vauvert, kjøpmann Jens Kiil og andre i spissen om i geistlig henseende å bli lagt til Østre Porsgrunns kirke. Deres nesten eneste argument var den besværlige kirkevei. Som oftest måtte man leie hest; det kostet 48 à 72 skilling, «og uten hjelp av hest kan, man ikke være tjent i tilfelle av barnedåp, likså jordeferd, barselkvinners introduksjon og kommunion ... Ofte har man vært eksponert for tap av helbred ved å omveltes av vogn og slede, der atskillige ganger er inntruffet under å følge lik og i andre tilfelle». Andragendet møtte motstand fra fire hold: fra Skien, som ville legge Osebakken til seg, fra sorenskriveren og sognepresten i Gjerpen, som klaget over at de ville miste meget, ca. 1/3, av sine inntekter, fra foged Thornson av samme grunn, men aller mest fra kammerherre Herman Løvenskiold som eier av Gjerpen kirke og kirkegods. Ved reskriptet av 4. desbr. 1807 ble Osebakken uttrykkelig unntatt fra Porsgrunn, og Gjerpen skulle beholde den fulle utstrekning mellom Skien og Porsgrunn. Da denne bys grenser endelig ble fastsatt i 1812, oppnådde Osebakkens folk det de hadde bedt om i 1787, å innlemmes i Porsgrunn; men da dette skulle gjennomføres først ved ledighet i Gjerpen sognekall eller Bamle sorenskriveri, kunne bestemmelsen først realiseres i 1842. - Det andre argument fra ansøkerne i 1787 var at «vi og våre forfedre har nedsatt oss her for å vinne brød til nødtørftig opphold, dels ved å fare med skip fra denne egn og dels ved å forrette de arbeider som faller ved denne skipsfart her i Porsgrunn». Ansøkerne satte her fingeren nettopp på det som var grunnlaget for Osebakkens befolknings eksistens: de hentet alle sin næring av Porsgrunn by. Det som administrativt gjorde det så vanskelig å legge Osebakken til Østre Porsgrunn, var at den lå i et annet sogn, med det eldgamle, naturlige grenseskille i Leirkupelven.¹⁾

Hadde byen en naturlig grense her geografisk sett, var det derimot ikke tilfelle mellom byen og de to sogn den lå i, Eidanger og Solum, idet det ved opprettelsen av Porsgrunn menighet ikke var foretatt noen grenseoppgang eller nøyaktig fastsatt hva som skulle høre til byen og hva til landet. På Østsiden synes det å ha vært mindre tvist om dette idet det i 1763 ble bestemt at til menigheten skulle regnes Bjørntvet og Jønholt gårder. Hvor man regnet grensen, fremgår av et brev fra sognepresten 1808 hvori det heter: «Kallets grense fra den østlige side mot Eidanger sogn innbefatter alle under Bjørntvet og Jønholt gårder beliggende plasser og mindre jordstykker, og går da grensen fra en ved Gunneklevfjorden på Bjørntvets grunn beliggende plass «Øyenkastet» kalt, fremad forbi plassen Tolleskogen like ned til kongeveien på denne side av den smale elv der gjør skillerommet mellom Porsgrunn og Gjerpen sogn». Da det dengang ikke (således som mot Solum i 1795) ble foretatt noen grenseoppgang mot Eidanger, har det sin interesse å bemerke at, til tross for sogneprestens vage uttrykk, synes uten tvil byens område å ha vært atskillig rommeligere enn slik det i nyere tid ble fastsatt. I dag går grensen fra et punkt midt på østsiden av Gunneklevfjorden i en rett linje, midtveis mellom Skrukkerød-Tolleskogen og Porsgrunnselven, frem til Leirkupelven omtrent ved Gjerpengatens sydende. Det er så vidt hovedbygningen på Bjørntvet gård er kommet på bysiden av denne linje. Men etter reskriptet av 1763 skulle ikke bare hele Bjørntvets areal, men også Skrukkerød høre med til byen, og sogneprestens ord, «forbi plassen Tolleskogen», synes å måtte forståes slik at grensen har gått nærmere husene på plassen enn i dag. Man kunne fristes til å spørre om Porsgrunn ved den senere grenseoppgang mot Eidanger er blitt snytt for et areal som rettelig tilkom byen? Hvorledes byen fikk snevret sine grenser her ytterligere inn og så vidt greide å beholde disse da grensene på alle kanter av byen endelig ble fastslagt i 1812, hører hjemme i et senere avsnitt.

Det var særlig på Vestsiden det var tvist om hvor bygrensen gikk. Amtmann Jonas R. Pettersen sendte 19. aug. 1795 biskopen i Akershus et lengre promemoria om saken; det gir mange verdifulle opplysninger om bebyggelsen på Vestsiden. Stridens egentlige opphav var til hvilken menighet «en Ole Andersen, eier og beboer av 3 skinn i Klyve gård, bør henhøre». Sogneprest Hagerup hadde hevdet at Andersens hus og familie alltid hadde hørt til byens menighet, de hadde med skatter svart til byen som andre strandsittere; huset lå på et stykke av Klyve som Niels Gundersen i sin tid eide, og «et stykke, Kapelljordet kalt, er like ved det omtvistede og regnes til Porsgrunn». Av dette, og av annet amtmannen skriver, fremgår at Ole Andersen har bodd i den øvre ende av den nåværende Smedgate, som var den gamle bygdevei bl. a. til Klyve gård, «ganske atskilt og langt ovenfor alle de andre strandsitteres hus». - «Vestre Porsgrunn består», skriver amtmannen, «av de 2 parallelt løpende og bebygde gater, den ene langs Porsgrunnselvén, den andre eller øvre langs Klyveelven. Denne siste motstøtes nesten i det hele av 1 hud i Klyve». Denne ene hud hadde Niels Gundersen Klyve holdt tilbake da han i 1758 solgte den øvrige del av sin part i Klyve. I 1783 ble denne hud solgt til Lars Forbech og Gunnar Madsen Asdal, som delte den slik at den siste fikk den østligste del således at den gamle bygdevei (Smedgt.) i sin helhet gikk syd-nord over hans eiendom. Denne Gunnar Madsen, som var styrmann og «bodde i Porsgrunn på sin gårds grunn», og Christen Nielsen som «bodde midt i Porsgrunn», burde derfor regnes til byen selv om de var eiere av under landet matrikulert jord. - Bortsett fra dette siste punkt fulgte det kgl. reskript av 13. novbr. 1795 amtmannens forslag: at byen i sin helhet skulle fragå bebyggelsen langs den gamle.... bygdevei (Smedgt.) og ikke strekke seg lenger enn til der hvor landets matrikulerte jord og de innhegnede engløkker motstøtte, «og følgelig alene, bestå av sine to nå havende gater langs Porsgrunns- og Klyveelven og de der imellom liggende hus, og begynne med Christen Bugtens hus ovenfor den såkalte Skredderås (Lysthusåsen) og ende med kjøpmann von Cappelens på Klyve gårds grunn beliggende lasteplass». For Christen Nielsen ble tatt det forbehold at han bare skulle sogne til Solum «så lenge han ikke som strandsitter eller borger gir seg av med sammes næringsvei». (Det var 5. mai 1792 falt kansellires. for det.) I overensstemmelse med dette ble grenseforretningen foretatt og datert 23. okt. 1797. Denne grense ble bekreftet da de endelige grenser ble fastlagt 5. mal 1812.²⁾

Under arbeidet med å fastlegge bygrensene får vi de første opplysninger om de eldste gatenavn. Som nevnt ble Klyvegaten kalt Øvre Gate; det er da rimelig at dette ble sagt som en motsetning til Nedre Gate, som nå heter Vestregate. Under forhøret i anledning brannen på Vestsiden 5. septbr. 1787 ble dog gaten kalt Storgaten og er uten tvil blitt betraktet som bydelens hovedgate. I det nevnte brev 1808 fra sognepresten skriver han om grensen på Vestsiden at den fra kirken «atter bøyer seg nedad forbi den såkalte «Heje Gade», der i presten sal. hr. Hagerups tid ble avstått til Solum». Flere enn disse tre gatenavn kan ikke finnes brukt før 1800; det var jo heller ikke flere gater. De små gatestumper mellom Klyvegaten og Vestregate er neppe blitt kalt annet enn Smauget. - På Østsiden kjennes fra skriftlige kilder faktisk ikke et eneste gatenavn fra 1700-årene, selv ikke Storgaten, idet denne alltid kalles Alfarveien. En kan tenke seg at der hvor denne sluttet ved det nåværende Meieritorv, har den videre vei opp til kirken fått navnet Kirkebakken nokså snart etter at kirken var bygd. Herfra førte to veier ned til Tollbodøen, enten over Helleberget og ned en trang gangsti til den nåværende Huken, som i et skjøte med tilhørende kart 1803 kalles «Brøndeveien», fordi det ved foten av Helleberget der stien kom ned, lå en brønn. Den andre og alminnelige vei, derfor også kalt Alfarveien, gikk over Kirkehaugen, ovenfor Jønholt og ned den nåværende Raschebakken, (det er sannsynlig den hadde dette navn allerede da) krysset Brønnveien og førte direkte på broen over til Tollbodøen. Alle andre gatenavn er av nyere dato. - Mens folketellingen i Skien er ordnet etter gater, blir det anmerket at noe slikt ikke kan gjøres i Porsgrunn da byen ikke er delt i «kvarterer», det vil her si gater.³⁾

Da folketellingen ble opptatt i 1801, regnet den til bybefolkningen bare dem som bodde innenfor de angitte menighetsgrenser. Men utenfor disse bodde mange som drev «bynæring» og for så vidt var likså meget byfolk som de andre. Amtmannen hadde i sitt pro memoria 1795 vært inne på tanken om det ikke var rimeligere å bruke «næringen» som kriterium for å regnes til land eller by: «Næringsveiene kan bli et viktig motiv til å bestemme om en person kan henregnes til by, stranden eller landet». Men det ville være så umulig å gjennomføre at dette måtte oppgis; en borger kunne f. eks. godt eie og drive en matrikulert gård, og omvendt en bonde arbeide med hugging, kjøring og skipsbygging i byen. Regner vi bybefolkningen på begge måter, etter menighetsgrenser og etter «næring» får vi følgende tall i 1801:

Av tettbygde strøk var det Fossum med 305 pers., Holla Jernverk og Ulefoss sagbruk tils. 589, og Bolvik Jernverk 191. - Når enkelte har brukt folketellingens tall, 1883 for Porsgrunn, til sammenlikning med Skiens 1805, og på det grunnlag hevdet at den første by hadde vokst den andre over hodet, er det helt misvisende. Det riktige grunnlag for en sammenlikning er å regne med begge byers bymessig bebygde område i deres umiddelbare nærhet.

Nesten ingen av dem som bodde på de nevnte gårder, drev jordbruk; noen ganske få var husmenn med jord, mens de andre var huggere, daglønnere, tømmermenn, arbeidsfolk, matroser, styrmenn, arbeidere på reperbanen osv. Her bodde også skippere, håndverkere, embetsmenn og skolelærere. Da folketellingene 1769 og 1801 er opptatt på så forskjellig grunnlag, lar det seg vanskelig gjøre å finne eksakte tall til sammenlikning for Porsgrunns vekst i forhold til Skien og mellom de to folketellinger. Det eneste sikre er at i Porsgrunn sogn (unntatt Herre) var 1769 1183 personer og i 1801 1529, i Skien by henholdsvis 1809 og 1805. Mens befolkningen i Skien i denne henseende hadde stått stille, hadde den i Porsgrunn økt med 346 eller nær 30%. En beregning av folketallet i Skien 1769 på samme grunnlag som i 1801, gir henholdsvis 2744 og 2807 personer. Her var således heller ikke synderlig vekst. I Porsgrunn sogn (unntatt Herre) og Osebakken. var det i 1769, 1406 personer og i 1801 2063, altså en økning på 657 eller 46%. Alt i alt berettiger disse beregninger en til å si at mens befolkningen i «Stor-Skien» bare hadde vist en svak stigning, hadde den i Porsgrunn økt med nær 50%) idet bebyggelsen på de nærliggende gårder på Vestsiden også hadde økt sterkt, uten at man har nøyaktige tall til sammenlikning mellom de to år. Sterkest var veksten på Osebakken, fra 223 i 1762 til 534 i 1801; her var således folketallet blitt langt mer enn fordoblet på 40 år. Den sterke økning av folketallet i Porsgrunn sogn + Osebakken frem til 1801, ble fulgt av en nesten total stillstand til neste folketelling i 1815 (2043), en økning med 10% til 1825 (2244), og der holdt den seg nesten uforandret til 1845 (2214), Først nøyaktig hundre år etter, 1865-91, opplevde byen en utvikling som kan jevnføres med den den hadde i de siste tredve år av 1700-årene, som var den relativt rikeste vekstperiode i byens historie.

Fra 1764 fikk Porsgrunn som eget sogn sine egne kirkebøker, og på grunnlag av dem lar seg utarbeide en statistisk oversikt over folkemengdens bevegelse; man må herunder være oppmerksom på at tallene gjelder for Porsgrunn rnenighet (Østsiden, Vestsiden og Herre) idet det ikke uten den største vanskelighet lar seg gjøre å skille ut av Gjerpen kirkebok dem som bodde på Osebakken, og av Porsgrunn kirkebok dem som bodde på Herre. I menigheten bodde 1769 1168 personer, i 1801 1883; en økning på 715. Hvorfra var den økning kommet?

For nøyaktig årene 1769-1800 (begge iberegnet) var fødselsoverskuddet 232, mens økningen i folketallet var 715. Porsgrunn fremviser da befolkningsmessig det samme bilde som de fleste av Norges byer inntil folketellingen i 1801: at folketallet er holdt oppe eller økt ved innflytting, og i denne periode ikke fra utlandet men fra omlandet. Innflyttingen har sikkert vært langt større enn de ca. 500 tallene viser, idet en må forutsette at det også har foregått en utflytting og utvandring hvis størrelse vi ikke kjenner. Antallet døde må også ha vært større, for kirkeboken nevner bare dem som er begravd innensogns, ikke dem som er begravd utensogns eller død på sjøen og i utlandet. I hvilken periode økningen har vært sterkest, lar seg ikke si med sikkerhet; det synes å ha vært 1784-93, særlig mot slutten av perioden; 1792 har således det høyeste antall ektevidde par (30) og døpte (86) av alle år mellom 1764 og 1815, og storparten av fødselsoverskuddet faller i det nevnte 10-år, 173, derav nesten det hele, 157, bare i de fire årene 1790-93. -

Det er to påfallende trekk ved de år som har fødselsunderskudd, nemlig at de aldri kommer alene, men i 2 eller oftest 3 på hinannen følgende år, og at de viser en tydelig sammenheng med konjunkturene. I 1772 var fødselsoverskuddet 0, og det ble i de to følgende år forvandlet til et underskudd på tils. 65. Antallet ektevidde par sank i 1772 til 4, og antallet døpte til 24 i 1773 og 29 i 1774, alle tre tall de absolutt laveste i hele femti-års perioden 1764-1815; bare i syv av disse år var ekteskapsantallet under 10, og an tallet inngåtte ekteskap er en god konjunkturmåler. Samtidig var antallet begravde, 64 i 1774, det høyeste noe år mellom 1764 og 1795. Alle tall avspeiler de dårlige tider i begynnelsen av 70-årene, særlig i 71, både for handel, skipsfart og jordbruk, som før er omtalt. At nød og underernæring har gjort folk lite motstandsdyktige mot sykdom og gitt døden en rik høst, er utvilsomt; og i de dårlige tider hadde få råd til å stifte familie. Neste gang byen har fødselsunderskudd, 23, er 1784-85. Som nevnt var 1781-82 dårlige kornår, og 1784 brakte et nesten krakkliknende tilbakeslag for de gode konjunkturer under den nordamerikanske frihetskrig. 1795-97 hadde alle tre år på rad fødselsunderskudd med tils. 18. 1795 var et kriseår for trelasthandelen, og kornhøsten var dårlig både 1794 og -95; oppløpene av almuen i Gjerpen og på Osebakken talte sitt tydelige språk. Både 1799 og 1801-02 var dårlige år for kornet i Norge, og da korntilførselen fra Danmark ble sperret våren 1801, ble Norge brakt til randen av hungersnød. I 1800 var det 3 flere døde enn fødte, i 1801 24 og i 1802 21; ekteskapsantallet sank til 12 i 1801, det laveste mellom 1790 og 1815. - Hadde hver av ti-års periodene 1764-1803 vist fødselsoverskudd (den siste dog så vidt med bare 2), skulle forholdet i det følgende ti-år snu helt om og vise et underskudd på tils. 112. I 1807-09, de tre første krigs- og nødsår, var det 20, 70 og 85, tils. 175, og antallet ektevidde par sank i det andre krigsår helt ned til 10. - Det er å merke ved de ovennevnte tall at til døde er også medregnet død, fødte og utensogns pasienter på Amtsykehuset (Radehuset) på Osebakken, som ble begravd i Porsgrunn. Det var 1801-15 (de eneste år man har sikre tall) henholdsvis 45 og 24. Det opplyses da også at det i de år ikke har vært noen epidemi, men at «mangelen på livets nødvendigheter» har vært skyld i den store mortalitet 1808-09.⁴⁾

Ved forordning av 1. okt. 1801 ble utliknet en avgift av alle kjøpstadsbygninger. Den skulle betales etter en takst stigende med husets verdi; også forhus, side- og bakhus skulle medregnes når de ble brukt til beboelse. Sammen med folketellingen 1801, som for Ø. og V. Porsgrunn, men ikke for Osebakken, angir hvem som er huseier, får vi for første gang det nøyaktige tall på hus i byen. Dessverre lar dette seg ikke fastslå i 1769, og branntakst protokollene de mellomliggende år har bare med de forsikrede hus, og det var på langt nær alle; en kan derfor ikke nøyaktig beregne veksten av bebebyggelsen i dette tidsrom. En del av husene kjenner man byggeåret for, men ikke for så mange at man med noenlunde nøyaktighet kan fastslå byggevirksomheten. Byen fikk dog i disse år stort sett det utseende den bevarte i de følgende hundre år. Etter de to nevnte manntall var det dette antall hus i byens forskjellige deler:

Når det er flere hus i 1802, skyldes det neppe noen tilsvarende økning i bebyggelsen, men at manntallet da også regner med bebodde tilbygg. Da dette manntall i det vesentlige er ordnet fra nord mot syd og gatevis, lar det seg (ved hjelp av Finn C. Knudsens grunnleggende arbeider) fastslå med temmelig stor nøyaktighet hvor bebyggelsen var. Den første som nevnes er Ole Halvorsen, og han er dessverre en av de ganske få hvis hus man ikke sikkert kan lokalisere. At det lå til Storgaten er sikkert, men uvisst på hvilken side, på Borgestad - (Vestsiden) eller Borge - (Østsiden). Folketellingen 1801, som er ordnet gårdvis, hjelper en ikke her, da under begge gårder finnes en person av det navn. Da den neste som nevnes, Niels Hansen, bodde i Storgt. 226, kan en gjette på at Halvorsen har bodd i 228. Det øverste hus på østsiden av gaten (med de ulike husnummer) synes å ha vært nr. 237, men hvem som bodde her nettopp da, er uvisst. I nabohuset, nr. 235, tvers over gaten for nr. 228, bodde Anders Olsen. Det var så et sprang til det nåværende nr. 217, hvor det hadde stått et eldre mindre hus, som sannsynligvis er blitt revet da Jens Pettersen i 1802 oppførte sitt større 2-etasjes hus her. (Det var ved opptaking av skattemanntallet 1802 ennå ikke ferdig). Han kalles i folketellingen 1801 «spisevert på sykehuset»; han hadde tidligere vært skipper, men nå overtatt forpleiningen av pasienter på «Bradsbierg Amts Sygehus», eller Radehuset, som det helst ble kalt. Dette lå på nabotomten, nr. 215, hvor det var blitt bygd i 1775. Pettersen hadde i sin husstand seks tjenestefolk, som vel var opptatt med sykehusstellet. I 1807 solgte Pettersen sitt hus til marineløytnant Constantius Rasch, og kjøpte Kjølnesgt. 1, hvor han i mange år drev herberge. - Tvers overfor Pettersen, i Storgt. 218, bodde amtskirurg Christian Radisch, som da var dr. Hans Møllers assistent på sykehuset. Ved siden av, i nr. 216, bodde skipper Christen Bergh.

Bebyggelsen var tettest på vestsiden, elvesiden, av gaten, hvor alle nr. fra 218-194 var bebygd; deretter bare 186 og 176, siste hus før Osebro, hvor kjøpmann Jens Kiil bodde i det høyest takserte hus på hele Osebakken, 2416 rd. Det sier lite uten jevnføring med takster på de andre hus. 27 hus hadde en takst under 100 rd. (derav 11 under 50 rd.), 21 100-200 rd., 22 200-500 rd., 6500-1000 rd., og bare 5 høyere. Det var foruten Jens Kiils hus, Radischs med 1950 rd., skipper Sivert Mauritsens (Storgt. 187) 1750 rd., skipper Michael Kruuses enkes hus 1006 rd. (Storgt. 191) og kontorbetjent Chr. Jynges (Kjølnesgt. 1) 1000 rd. Det er tydelig at skipperstanden var Osebakkens aristokrati, for eierne til fem av de seks hus i klassen 500-1000 rd. tilhørte denne stand. Det var Louis Vauvert i Storgt. 186 (930 rd.), som skipper Jens Gasmann nettopp da hadde kjøpt; Christian Kruuse, Storgt. 197 (920 rd.) ; Christen Bergh, Storgt. 216 (630 rd.), Gotfried Schultz, Storgt. 196 (610 rd.) og Ole Thue (Berthelsen Arweschoug), Storgt. 169 (500 rd.). I det sjette av disse større hus, Storgt. 199, bodde den 78 år gamle ungkar, forhenværende kaptein Arvid Christian Storm med sine to døtre 11 og 8 år gamle. Som man ser, lå alle de større hus til Storgaten; Kjølnesgt. 1 lå på hjørnet av den gaten. På østsiden eller oversiden av gaten var ikke bebyggelsen så sammenhengende; etter nr. 237 og 235 var det et langt sprang til nr. 217, 215 og 209; så fulgte numrene noe tettere på hverandre til 181 for så å springe helt til 169 og 167, de to siste hus før Osebro. I det siste hus, mellom broen og Kjølnesgt., bodde da Birgithe Frantzdatter, enke etter røyert ved tollboden, Bendix Andersen Duus. Huset var da langt mindre (takst 380 rd.) enn den store nåværende gård som deres sønn, kjøpmann og skipsreder Frantz Bendixen bygde.

Utenom Storgaten var det tettere bebyggelse tre steder. Det nordligste var strøket nord for den nåværende tekniske skole, hvor Teknikergt., Skiensgt. og Bråtengt. støter sammen. Her lå det tre-fire hus til hver av de tre gater, alle små hus etter taksten å dømme; bare to kom så vidt over 100 rd. Det andre strøket lå samlet om Kullhusbakken på vestsiden og Hallsgt., Vognmannsgt. og Ligt,. på østsiden av Storgt. Størst var bebyggelsen på nordsiden av Ligt., hvor alle tomter fra nr. 2-20 synes bebygd i 1802, mens det på sydsiden bare var nr. 1 og 7. Det er med hensyn til takst et tydelig skille mellom Ligt. på den ene siden og de andre tre gater på den andre siden. I den førstnevnte gate finnes atskillige hus til mellom 2 og 300 rd. Høyest kom det innerste hus, nr. 20, hvis eier da var sjømann Hans Andersen Karth, som for sin del av huset betalte eiendomsskatt av 180 rd., og hvor den da nesten 80 år gamle generalkrigskommissær Bartholomæus Rasch bodde til leie med hustru og tre tjenestepiker og skattet av 280 rd. (Det var leieren, ikke eieren, som svarte for sine leiede rom). Det kan synes underlig at han og hans hustru, Else Kirstine Løvenskiold, eldste datter av Herman Leopoldus d.y., hadde slått seg ned som leieboere i denne utkant av byen i et hus som ikke må ha vært særlig standsmessig for et ektepar som hørte til distriktets fornemste slekter. Nr. 18 og 16 var ganske små hus, men nr. 12-14 et større, 280 rd., hvor los Halvor Olsen Bjerketvet (Bierchetvedt) bodde. Tvers over gaten i nr. 7 holdt smed Christian Frederik Meyer til.

Det tredje bebygde strøk utenom Storgt. var langs Leirkupelven (til Kjølnesgt.) som bare hadde hus på oppsiden av gaten og derfor alle nr. fortløpende, dengang bebygd fra nr. 1-10. I nr. 1 bodde som nevnt kontorbetjent Christian Jynge i et større 2-etasjes hus. Ved siden av i nr. 2 bo dde Ole Christensen Borge, av den ætt som i flere hundre år hadde sittet på Borge. Ole var sammen med sin eldre bror Brynild de siste av slektens eiere av gården hvorav 3 huder (unntatt 8 grunner og løkker på Osebakken) i 1796 ble solgt til dr. Hans Møller for 1200 rd. og 5 huder 2½ skinn (og de 8 grunner) i 1803 til hans sønn kjøpmann Hans Møller for 5999 rd. I 1801 bodde begge brødrene på Osebakken, Brynild visstnok der hvor nå Storgt. 237 ligger. Begge fortsatte slektens yrke i det Brynild i folketellingen angis som «bonde og gårdbruker» med tre tjenestefolk, og Ole «husmann med jord»; det var de innenfor huset liggende to store løkker nr. 14, som vist på kartet av 1817. Av denne slekt, de opprinnelige eiere av en del av den grunn byer er vokst frem på, finnes fremdeles etterkommere i Porsgrunn. - Dette er ikke noe enestående for Porsgrunn; de fleste byer har slukt de gamle omliggende ættegårder, forvandlet dem til bystrøk og deres eiere til byfolk.

På Østsiden ble det i 1802 taksert 160 hus, hertil kom skolehuset og kirken. Bedømt ut fra hustakstene var det i denne bydel en langt større klasseforskjell enn i de to andre bydeler (for disse tils. er tallene angitt i parentes). Av små hus, under 200 rd., var det 112 (99), derav under 50 rd. 23 (17), og av de store patrisierhus, over 2000 rd., var det 14 (3), derav alle byens fem hus over 3000 rd. Ennå mer fremtredende blir forskjellen ved at Østsiden hadde meget få av middelstandens hus: i takstgruppen 200-500 og 500-1000 rd. var det bare 28 tils., men i de andre to bydeler 71. Høyest i takst kom Raschenborg med 5600 rd.; der bodde da den 67 år gamle tollkasserer Christian Rasch med sin 27 år yngre kone, to voksne, ugifte barn og et tjenerskap på syv personer. Dernest var det Aallgården, 4600 rd., hvor enkefru Amborg Aall bodde med sin voksne, ugifte datter Inger, et «pleiebarn», Nicolai Aall på 6 år, (det var Niels Aalls sønn Nicolai Benjamin), og også syv tjenestefolk. Som nr. 3 i takst kom Kammerherregården, 4080 rd., med byens største husstand på tyve personer. Det var kammerherre Severin Løvenskiold og hans hustru Benedicte Henrikka Aall med de fem minste av deres ni, barn, en skriverkarl, Christian Kraft, en informator, Christian Schancke, og elleve tjenestefolk. Løvenskiold eide og brukte også nabohuset, Sømoegården, med takst 2040 rd. Det fjerde var Floodegården 3600 rd.; der bodde Niels Aall, da enkemann, sammen med sin svigermor, Eleonore Hedevig Møller f. Rasch, hennes sønn Hans Møller, kontorbetjent hos Aall, og fem tjenestefolk. Det femte var Jørgen, Aalls nye hus i Storgt. 123; han hadde kone, tre barn og fem tjenestefolk, blant dem skriverkarl Christian Bruun.

Som på Osebakken og på Vestsiden var Storgaten den fasjonable gate; til den eller i dens umiddelbare nærhet lå 15 av de 20 hus hvis takst var over 1000 rd. Det er trist å tenke på. hvordan ild og mennesker har herjet med disse fine representanter for det gamle Porsgrunn; av de 20 hus er 11 brent og 4 revet; av de øvrige 5 kan med sikkerhet 4 påvises i dag: Hammondgården, Jønholt, Prestegården og Den gamle tollbod. De var som levende organismer disse hus, kulturpersonligheter. De hadde navn som mennesker, ikke bare et matrikkel- eller gatenummer: Floodegården, Sømoegården, Kammerherregården, Riisegården, Aallgården, Morgenstiernegården, Gasmanngården, Friisegården, Lagmannsgården, Raschenborg, Frednes og Roligheden. I enkelte tilfelle hadde en generasjon uten stilsans vanhelliget klenodiet, Kammerherregården, således at man nesten må være glad for at ilden var så barmhjertig å viske feilen bort.

Porsgrunns østside var den gang i langt større grad enn i dag en lang tarm som buktet seg etter elven; men et par steder sendte den avstikkere ut. Den ene var langs Lilleelven, hvor det dengang kan påvises 7 hus, det øverste var nr. 11. Fem av dem ble ødelagt ved brannen i 1865, også nr. 1, på hjørnet til Storgaten, det største hus der (1532 rd.). Der bodde da gjestgiver Jacob Aalborg med kone, fire barn og fem tjenestefolk. Aalborg var cand. jur. og hadde i mange år vært sorenskriverfullmektig da han i 1799 kjøpte dette hus, som han nokså snart solgte, sannsynligvis fordi forretningen ikke gikk godt for ham, og flyttet over elven til Kjølnesgt. 9. Da Jørgen Stiansen i 1856 kjøpte gården og drev hotell der, gjenopptok han således en gammel tradisjon på stedet. Nabohuset, Storgt. 165, var et ganske lite hus, mens det neste, Storgt. 163, var et av byens større hus (2386 rd.), med stall, fehus og sjøbod ved vannet. Det var da nettopp kjøpt og tilflyttet av skipper, Louis Vauvert, hvis slekt ble boende der i over hundre år. (Det hus som nå står der, er ikke det opprinnelige, men det nye som ble bygd etter brannen i 1865.) Det ble i 1905 skjenket Porsgrunns Sjømannsforening, som således befinner seg på gammel «skippergrunn». I Riisegården, Storgt. 143, den senere Folkerestaurant, var kjøpmann Christian Kraft nettopp (1802) flyttet inn; året før har vi møtt ham som kontorist hos Løvenskiold. Tvers over gaten i skolehuset bodde en 30-årig ungkar, Jens Poulsen som losjerende, «vicarius i skolen» sier folketellingen. Der bodde også en 64-årig håndarbeiderske, Anne Larsdatter. Den 71 år gamle skolelærer og klokker Jens Anchersen Bloch bodde da som enkemann i losji hos sogneprest Carl Hansen i prestegården. Han hadde altså måttet gå med på å ha en vikar i skolemesterstillingen, noe han først hadde motsatt seg.

Morgenstiernegården lå mellom Aallgården og Gasmanngården, omtrent for enden av Skolegaten. Huset var blitt bygd midt i 1750-årene av meglet. Ditlev Rasch, hvis datter Constance ble gift med skipper Henrich Bruun, som overtok huset i 1881 ved svigerfarens død. Året etter at Bruun døde, giftet enken seg med tidligere skipper, nå kjøpmann Jens Kiil, som samtidig også kjøpte huset (1797). I huset bodde Constances 17-årige datter Maren Bruun, som samme år (1802) giftet seg med Jens Kiils sønn i hans tidligere ekteskap. Det kunne gi grunnlag for mangt et underlig slektskapsforhold. Navnet hadde gården fått etter B. H. v. Munthe af Morgenstierne som kjøpte gården i 1820, samme år han ble utnevnt til sorenskriver i Bamle. Bare fire år etter, 3. april 1824, brant gården ned og nesten hele sorenskriverarkivet ble ødelagt, til uerstattelig tap for distriktets historie. Huset ble ikke bygd opp igjen. - Nabogården mot vest, Gasmanngården, var et forholdsvis nytt to-etasjes hus, et av byens største (takst 2910 rd.) bygd 1785 av kjøpmann Sivert Backa. Han trengte også god plass, for i sine to ekteskap med de to søstre Ellen Maria og Karen Petronelle Bergh, døtre av skipper Christen Bergh på Osebakken, hadde han en stor barneflokk, syv i 1801 (det kom flere siden), og en husstand på fjorten personer, byens nest største. Backa var en meget velstående kjøpmann og trelasthandler. I 1799 kjøpte han sammen med dr. Radisch Jønholt gård og grunner for 3000 rd. på tvangsauksjon etter tollkontrollør Coucheron. 1803 overtok Backa det alene og solgte samme år gården til senere tollkasserer J. W. Rasch, men beholdt grunnen som han i 1811 solgte til konsul Jens Gasmann sammen med sin bygård. Det er etter denne allsidige og driftige mann, som vi senere skal komme tilbake til, gården fikk sitt navn. Den brant ned i 1824 samtidig med Morgenstiernegården, og samme år bygde Gasmann det hus som nå er Victoria hotell. (Ved en eiendommelighet hadde de to naboer, Kiil og Backa, begge antatt sine mødres slektsnavn; fedrenes navn var henholdsvis Arweschoug og Eeg.)

Bak Gasmanngården, omtrent ved krysset av den nåværende Bjørntvetgt. og Sverresgt., lå fire mindre hus. I to av dem bodde et par aldrende tømmerhuggere, i det tredje ferjemann Knud Jensen med kone og fire barn, og i det fjerde en av byens største husstander på tolv personer. Husfaren var Helge Christensen, med borgerskap som smed. Han hadde kone og seks små barn, og i huset hos seg også to smedsvenner, sin søster og sin gamle far, som også hadde drevet smedhåndverket der; derfor ble gaten kalt Smedgaten.

Hammondgården er ikke så gammel som antatt;⁵⁾ Søren Rasch, som hadde kjøpt det tidligere hus av Hedevig Bowman, enke etter skipper Lars Bowman, hadde latt dette nedrive og bygd det nåværende hus 1793.⁶⁾ Denne fredede hovedbygning og de tilliggende uthus er det best bevarte gårdsinteriør i Porsgrunn, og ingensteds får man et klarere bilde i dag av hvordan livet må ha artet seg i en av byens borgerlige velstandsfamilier omkring 1800. Etter branntaksten 1793 sammenholdt med tidligere takster, må enkelte av uthusbygningene være atskillig eldre enn hovedbygningen. Denne var tekket med blå tegl, hadde 18 vinduer og i 1. etg. fire værelser, alle betrukket. I tilbygget ved nordre ende var kontor, bryggerhus, drengestue og pakkbod. I søndre ende var pikekammers, mat- og rullebod; i tverrbygningen mellom dem låve og fjøs, og i en bakbygning stall, høyløe og arbeidsskjul. I haven var et hvitmalt lysthus med 8 vinduer, og tvers over gaten en stor sjøbod på 3-4 etg. med 10 rom, og utenfor den brygge med bolverk mot elven. Rasch hadde mange yrker; foruten å drive litt kjøpmannsskap og trelasthandel var han poståpner, losoldermann, megler og skipsklarerer. Den siste bestilling hadde han ved kgl. konfirmasjon 21. septbr. 1787 fått tillatelse til å overta etter sin far, Ditlev Rasch, som da bodde i huset hos ham. Rasch var gift med sin kusine, Magdalene Charlotte Hedevig Løvenskiold, idet hennes mor og hans far var søsken. Deres ekteskap var barnløst, men de hadde i pensjon hos seg Niels Aalls 4-årige datter Hanna Hedevig og dennes pike; pikens søster var også i huset som pleiebarn. Foruten vanlige tjenestefolk hadde Rasch en kontorskriver, Hans Henric Linaae, bror av maleren Paul Linaae, og en postdreng. I 1805 måtte Rasch gjøre oppbud og selge sitt hus til tollinspektør Thomas Hammond, som var gift med hans kusine Anna Adelaide Rasch, datter av tolder Christian Rasch. Etter Hammond har gården, tross flere senere eiere, beholdt sitt navn i 150 år, skjønt den med stor rett burde ha hett «Raschegården».

Fra Kirkebakken og nedover var Storgaten bebygd på begge sider med mange mindre og ganske små hus, særlig ved foten av Helleberget. Her finner vi flere av byens håndverkere. I Storgt. 106, midt i det lille kvartalet mellom denne og Friisebryggen, lå Glosegården, som hadde navnet sitt etter Lars (Hansen) Glose, «Cabinet-Snedker» kaller folketellingen ham; men han må ha vært en mangfoldig mann etter de mange andre titler han til andre tider tillegges, bl. a. barber, smed, byggmester. Han må ha drevet ganske stort, for han hadde en svenn og fire læregutter på sitt verksted. Gloses hustru var engelsk; en av læreguttene bar navnet Johannes Lugg, et skotsk familienavn, og som losjerende hos Glose bodde skredder Johan Bentzen som sies å være «gift i England». Glose hadde vært lengre tid i England, og det var vel der han hadde knyttet disse forbindelser. - Til Friisebryggen lå dengang fire hus; i et av dem (nr. 2) bodde ferjemannen Engebret Torgersen Grotnæs, og i nr. 4 den nesten 80-år gamle enke, Marie Strømtangen. Hennes mann Thomas Strømtangen hadde fått grunnbrev på huset allerede i 1747 og muligens allerede da oppført det hus som uten større forandringer står den dag i dag og således er et av byens eldste hus. Den gang hadde det en langt friere og vakrere beliggenhet enn nå da det er så innebygd. - På hjørnet av Winthergt., i Storgt. 91, bodde John Omholt med borgerskap som smed, og i nabohuset, nr. 89, Christian Schielderup med borgerskap som skomaker. - I Lagmannsgården finner vi borgermester og lagmann Eilert Hagerup Gyldenpalm med sin store husstand, fire barn og seks tjenestefolk, og i et av nabohusene, uvisst hvilket, bodde Niels Lund, som var tjener hos tolder Rasch. Han hadde da to losjerende hos seg. Det var byens organist og musikant, Petter Schwarch, og skipperborger Petter Damm, som senere ble gift med organistens datter. En annen datter ble gift med skipper Willum Willumsen på Vestsiden.

På Tollbodøen, som da for største delen eides av Ulrich Cappelen, lå tre av byens høyest takserte hus. Det var foruten Raschenborg Den gamle tollbod (2750 rd.) og Deichmans tidligere hus, det senere Frednes. Da Cappelen ikke finnes under Porsgrunn i folketellingen 1801, men i dette hus ved likningen 1802, må han først dette år ha tilflyttet byen. I huset bodde 1801 en kort tid løytnant Frantz Christopher von Bülow, Coucherons etterfølger som tollinspektør, med en ganske stor husstand. Han må ganske snart være flyttet fra byen igjen. - Det sydligste hus i likningen var Jørgen Aalls landsted, lyststed kalles det, Roligheden (1440 rd.); foruten hovedbygningen var det «en sidebygning på østre side med 3 rom til husholdningen, og en på vestre side med drengestue etc.». Særlig takst (520 rd.) hadde «l forhus innrettet for et skipsverft, 1 materiathus til verftets bruk». Dette skipsverft må Jørgen Aall ha anlagt kort før, det kan ikke finnes omtalt tidligere. - Fra dette hus springer likningen tilbake til Jønholt gård (2100 rd.) hvis eier Jacob Wilhelm Rasch nettopp da var blitt. Den «sidebygning under arbeid på østre side», som likningen nevner, er sannsynligvis den musikksal som ble revet i 1881.

Sogneprest Carl Hansens store husstand på 13 personer i prestegården. er den siste i folketellingen. Huset (2440 rd.) var bygd 1782-83 av taksadør Rasmus Malling. Det har i de senere år vært megen diskusjon om eiendomsretten til prestegården i anledning en påtenkt utparsellering av prestegårdsjorden til byggetomter. Er staten eller kirken, det vil si kommunen, eier? Det synes etter den måten den ble prestegård på, neppe å kunne være tvil om at det er sistnevnte som er rette eier. Da Malling i 1796 ble forflyttet til Tønsberg, solgte han huset til Nicolai Benjamin Aall & Sønner, som samme år leide det ut til Carl Hansen; han hadde året før etterfulgt Jeremias Hagerup som byens sogneprest. Husleien, 120 rd., var temmelig meget for den beskjedne prestegasje, og Hansen søkte derfor regjeringen om tillatelse til å kjøpe huset til prestebolig; menigheten hadde ved private bidrag samlet 1000 rd. til det formål. Ved kgl. reskript 1800 10/1 ble det innvilget at huset «må kjøpes for 3000 rd. og deretter henlegges til kirken som bestandig bolig for sognepresten», og de manglende 2000 rd. lånes av en offentlig kasse. Pengene ble lånt i Christiania Katedralskoles kasse mot 1. prioritets pant i eiendommen, og ved skjøte 11. juni 1801 overdradd «Porsgrunns kirker» ved deres verger, Jørgen Aall for Østsiden og Jørgen Wright for Vestsiden. Lånet ble ved omordningen av vårt pengevesen i 1816 omskrevet til 1000 spesiedaler (senere 4000 kr.) og rentene betalt av sognepresten. Da imidlertid sognepresten i Skien hadde et årlig bidrag av felleskommunen Skien-Porsgrunn på 85 spdlr., fant man det rimelig at også sognepresten i Porsgrunn nøt et liknende, forholdsmessig bidrag, som ble satt til 40 spdlr., eller nettopp det årlige rentebeløp. Dette har kommunen siden alltid fortsatt å betale. Vedlikeholdet ble også (fra 1816) overtatt av kommunen. - Prestegården ble i slutten av 1880-årene, omtrent samtidig med og i likhet med Kammerherregården, gitt en meget uheldig modernisering. I 1934 ble den restaurert i sin opprinnelige skikkelse, og danner nå med sine uthusbygninger og gårdsinteriør en verdifull kulturhistorisk levning fra byens velmaktsdager i slutten av 1700-årene.⁷⁾

For en fremmed som kommer til Porsgrunn på et flyktig besøk, vil det fortone seg som den gamle by er Storgaten og bebyggelsen på begge sider av den. Men det finnes også et «det skjulte Porsgrunn» som han neppe vil lære å kjenne, og kanskje heller ikke alle byens egne barn er oppmerksom på. Det er bebyggelsen på Helleberget, på Kirkehaugen, langs Raschebakken og i Huken. Husene til Crøgerlia er av senere dato; på en kartskisse opptatt 1803 ved salget av Jønholt, finnes ikke et eneste hus i den gate, men mange på de andre steder. Ved de gamle små gater: Tordenskjoldsgate, Winthergaten, Helleberggaten, Kirkegårdsveien, Fjellstien, og ved Kirkebakken, Lagmannsgaten og Gamleveien, vil man tilsammen finne det meste og best bevarte av det gamle Porsgrunns miljø. Enkelte, ja kanskje mange av husene er nok meget gamle uten at man i dag med sikkerhet kan fastsette deres alder. Om husene var uanselige - de fleste av dem var taksert til under 100 rd., og få kom over 200 rd. - lå her tils. atskillig over halvparten av de husene i byen som ble taksert i 1802. Det var byens «østkant»; der bodde dens flittige arbeiderklasse; der begynte dagen tidlig, 4-5 om morgenen har det smelt i dører, og tresko har klampret nedover de bratte gater, hvis man kunne kalle dem så, til skutene, verftene og lasteplassene. Her bodde Lars Vekter, Lars (Hansen) Tambur, Lars (Olsen) Ringer, og en med det underlige navn Ole Docter, og blokkmaker Hans Bernstorff. Til alle døgnets tider har folk kommet springende for å hente byens jordmor, fru Helene Lucine Hansdatter Jørgensen, hvis mann arbeidet som «farersvenn» i Skien. Enkelte hevet seg sosialt over de andre og hadde borgerskap: Johan Wilhelm Weidenauer som skomaker, Daniel Conrad Meytz som skredder, Joachim Schweder, av gammel fin familie, som skipper, og Boye Winther, som har gitt navn til gaten, som kjøpmann. En fordel hadde fattigfolk her, de hadde ikke lang vei til kirken, og heller ikke til kirkegården. Og i 1812 fikk de skolehuset i sin midte.