Fra: Porsgrunns historie, b. 1
I 1662 ble Henrik Josten foged i Bamle; sannsynligvis samme året kjøpte han Bjørntvet gård i Eidanger. Sin stilling hadde han til 1. januar 1670, og døde 1683. Hans enke, Kirsten Syvertsdatter, fortsatte å bo på gården til sin død i januar 1702. Ved skiftet etter henne gikk Bjørntvet over til sønnen Niels Josten. Selv om det meste av denne manns tragiske livsskjebne faller utenfor Porsgrunn, fortjener han dog sin plass i byens historie som den første betydelige innfødte Porgrunnsmann. Niels Henriksen Josten var født på Bjørntvet 1670. Sammen med sin bror Christopher reiste Niels sannsynligvis til England for å utdanne seg som forretningsmann. Mens broren slo seg til der for godt, kom Niels hjem i 1699, og 12. mai 1701 ble han vidd på Bjørntvet til Kirsten Halvorsdatter Borse. Det var uten tvil et meget godt gifte. Hun var datter av den velstående assessor i Bergamtet, Halvor Søfrensen Borse på Fjere gård, eier av UIefoss og Bolvik jernverker, sagbruk, og meget jordegods i Bratsberg. Da bryllupet fant sted, var det ikke mer enn en måned etter at assessor Borse var begravd; han ble funnet myrdet på geiteryggen en mystisk og for alltid uoppklart historie.17) Ved sitt giftermål kom Niels Josten i forbindelse med de ledende kretser innen bergverk og handel. Hans kones søster, Inger, var 3. mai 1700 blitt gift med Herman Leopoldus, som med sin kone fikk Bolvik Jernverk og i sin tid skulle bli distriktets mektigste mann. Niels Jostens svoger, Jochum Borse, arvet Holla og det meste av farens sager og landeiendommer, han var gift med en datter av generalmajor Arnold på Borgestad, som i 1701 hadde kjøpt denne gård av Halvor Borses arvinger. En av N. Jostens søstre, Hedvig, var 3. mars 1698 blitt gift på Bjørntvet med trelasthandler i Østre Porsgrunn, Rasmus Søfrensen Malling, som bodde i «Sømoegården» til sin død i 1726. En annen søster, Magdalene, var gift med kjøpmann Daniel Abrahamsen Blom, som bodde på Bjørntvet hos sin svigermor og døde den 9. februar 1694. Han eide den store Bamle gård, men boet etter ham var fullstendig fallitt. Av de øvrige søstre var en gift med forvalter for Adeler-sagene, Jørgen Holst, og en annen med sorenskriver i Nedre Telemark, Hans Jespersen. Niels Josten hørte således til en omkring Langesundsfjorden vidt forgrenet slekt.
Ved skiftet etter sin mor (begravd 24. januar 1702) arvet Niels Josten de fleste av hennes eiendommer, bl. a. Bjørntvet og Gisholt, to sager, skipsparter, trelastlagre og annet. Med sin kone hadde han fått en bygård i Skien. Nesten alle disse eiendommer skilte han seg temmelig snart av med. Hans svoger, Herman Leopoldus, kjøpte i 1701 Gisholt for 700 rd. og Fjeld for 400, og 1706 Bjørntvet for 1990 rd.18) Også sine to sager, Nordre Søbodsag ved Skien og Havredal i Bamle med tilliggende gårder og tømmerbruk solgte han. Når han skilte seg av med disse eiendommer, var det fordi hans interesser gikk i andre retninger. Til forskjellige tider eide han hovedparten i flere større skip, således ½ i «Hafmanden» 237 lester, som han lot bygge i Porsgrunn 1705-06 sammen med Jochum Borse, som eide den andre halvparten. I «Svanen», fjordens neststørste skip på 268 lester eide han 7/8, og ¼ i Jørgen Pedersens «Langesund» 184 lester, bygd i Langesund 1706-07, en mindre part i Herman Leopoldus' «Engelen» 220 lester; i 1723 oppga han selv at han eide alene skipet «Den Forgyldte Løwe» som førte 20 kanoner, halvparten i «Claus Bertel» på 202 lester (J. Bowman eide den andre ½), og en smakk. Med sine skipsparter drev han stor trelastutførsel på Holland og England. Men selv dette synes å ha vært en mindre vesentlig del av hans omfattende forretninger. Gårder, skoger, sager og skip var gjenstand for stadig kjøp og salg, samtidig som han snart lånte ut store beløp til sine venner, slektninger og forretningsforbindelser, snart selv var i pengeforlegenhet og opptok store lån på sine eiendommer, alt for å finansiere sin altoppslukende interesse for grubedrift.
Grunnlaget for dette var Båseland Jernverk (det senere Nes Jernverk) i Holt ved Tvedestrand, som han i 1708 forpaktet på 12 år av den unge gutt, Peter Børthing, sønnesønn av den bekjente (eller beryktede) eier av Fossum Jernverk, Peter Børthing. Josten bosatte seg på Båseland, men hadde hus både i Skien og Brevik og var ustanselig på farten. I 1717 kjøpte han verket for 8000 rd. og alle Peter Børthings arvelodder for 7100 rd. Han ervervet ¼ i Odals Kopperverk, opptok på ny Gulnes Kopperverk i Seljord, og eide og drev Smølen Kopperverk på Smøla, Nordmøre, som synes å ha vært hans hovedforetagende. Det var i hvert fall det som slukte all den kapital han kunne skaffe og ble den viktigste årsak til hans ruin. Med utgangspunktet i Smølen verk utviklet seg et fantastisk foretagende hvis forløp frembyr det samme bilde som ved så mange andre mislykkede grubeforetagender i vårt land: falske forespeilinger om et utbytte som på papiret var likså glimrende som det i realiteten var fattig. Under foregivende av eventyrlige malmforekomster fikk Niels Jostens bror, Christopher Josten, i London engelske forretningsmenn til å plasere penger i gruben og smelteverket. Det ble budt £ 20 000 for ¾ i verket, og Niels Josten ble forstrakt med £ 5800. Men da engelske grubefolk kom over, viste det seg at malmen var meget fattig og ikke ga grunnlag for lønnsom drift. Ved Smølen drev Josten kostbare eksperimenter med nye smeltemetoder, som slukte en masse penger. Da han hadde store leveranser til kronen, fikk han zahlkasserer Povel Weybye i Christiania til, under påskudd av forskudd, å yte seg veldige summer av kassen; de løp til slutt opp i over 66 000 rd., hvorav dog Josten mente at han hadde 48 000 rd. til gode av kongen. Det er bevart en omfattende brevveksling i årene 1714-22 mellom Josten og Weybye. Den gir et så interessant kulturbilde at den i høy grad fortjener å trykkes. Først og fremst forteller den om Jostens kroniske pengemangel og om Weybyes engstelse for ikke å få tilbake det han har tatt av kassen. Likså visst som Josten fikk penger, lovet han «med dyre og forskrekkelige eder» å betale; «han måtte høre Satan til med liv og sjel» om han skulle tenke på å bedra en så trofast venn som Weybye. Til begges pengevanskeligheter hørte at de hadde vært kausjonister for flere fogder som alle ble kassabedrøvere; den største av dem var foged i Telemark og Bamle, Melchior Høyer, som også var interessert i Jostens bergverk.
Til slutt brast boblen. Det begynte med Høyer som ble suspendert 1719 for en kassamangel på 33 000 rd., arrestert, men, som nevnt, rømte til Holland. Da dermed kausjonistene måtte betale, ble de dradd med i hans fall. En tredje av kausjonistene, Jochum Borse, på Fjere, ble helt ruinert. Jostens økonomi fikk et grunnskudd, og Weybye kunne ikke lenger dekke over sin stilling, men la alle kort på bordet for rentekammeret. I november 1722 ble han arrestert, og arrestordre utstedt mot Niels Josten, som da ordren kom til fogden, Joachim Schweder i Bamle og Telemark, befant seg på reise til Risør. Av militære ble Jostens hus i Skien og Brevik grundig ransaket, likså hans losji i Porsgrunn, hvor det ble lagt vakt for å snappe ham opp om han med båt skulle komme tilbake. Hans venner sendte ilbud til Risør for å advare ham; men da han mente seg helt solvent og istand til å dekke alle sine kreditorer, også kongen det han gjennom Weybye skyldte ham, reiste han rolig til Porsgrunn og overga seg til vakten som førte ham i arrest til Akershus 3. desember 1722, hvor også Weybye satt, og dennes venn, amtmann i Lister og Mandal, Povel Juel. Som kjent ble denne etter grufull tortur lemlestet og henrettet for forræderiplaner, som gikk ut på ved russisk-svensk hjelp å løsrive Norge med bilandene fra Danmark. Det var uten tvil en mistanke - forøvrig helt ubevist og ugrunnet - som graverte saken for Weybye og Josten. På Smølen hadde en tid oppholdt seg en svensk baron; det var så mistenkelig at alle arbeidsfolkene ved verket der ble arrestert. Som bakgrunn for myndighetenes og kongens fremferd må man erindre at det var i årene umiddelbart etter den store nordiske krig; Karl 12 hadde to ganger søkt å ta Norge fra Danmark; Russland var med ett slag steget frem til den fremste makt ved Østersjøen, og den danske stats finanser var i en elendig forfatning. Regjeringen var tydelig nervøs og så over alt spøkelser ved høylys dag.
Fra sitt fengsel på Akershus kjempet Josten en imponerende kamp for å redde seg og renvaske seg. Han leverte en oversikt over sitt formuesforhold 1723 hvori han mente at han var god for 237 000 rd. Det er sikkert altfor optimistisk; men det er høyst sannsynlig at han hadde greid å ordne sine affærer om han hadde sloppet ut av fengslet og selv kunnet ta seg av dem. Men alle forsøk derpå strandet på stattholderen Ditlef Wibe. Et forslag om løslatelse mot en kausjon av 30 000 rd. fra hans svoger Herman Leopoldus førte ikke frem. Fengselsoppholdet og motbøren knekket til slutt Josten; han begynte å vise tegn på sinnsforvirring, og da kommisjonen som behandlet hans sak, 2. oktober 1729 innfant seg i hans losji hos Marthe Sadelmagers på Hovedtangen i Christiania, var han død. Det var et tragisk endeligt for den uten tvil idérike og uhyre flittige mann. Et av hans eksperimenter gikk ut på å smelte malmen med stenkull istedenfor trekull. Hans feil var kanskje at han gapte over for meget, at hans bedrifter lå så langt fra hverandre at det var vanskelig å ha stadig personlig tilsyn med dem. Det som knekket ham, var en fortvilet kapitalmangel, feilslagne forhåpninger om rike malmfunn, regjeringens mistanke for delaktighet i skumle planer, kausjonsansvar for bedragerske venner, uvenners misunnelse og 1720-årenes fallende konjunkturer. - Misunnelsen mot Josten for hans nye smeltemetode, er emnet for et par strofer innrisset 1723 på en kobberkjele som i 1780 ble funnet på en gård i Slesvig:
«Jeg ud af Smølens malm i Tyrhaug er uddreven
med pure stenkuls ild til avindsyges harm,
som gjerne ville set, at jeg graasten var bleven,
skam den enhver for sig i deres bryst og barm.Jeg nu til ære staar for dem, som mig velynder
og ofte ønsket har, jeg før var kommen frem.
Gud glæde alle dem, som troligen tilskynder
Niels Josten, at han fler fra Smølen fører frem.»
Niels Josten synes å ha drømt om å skape et bergselskap, som skulle samle under seg alle bergverkselskap i Norge. Denne tanke ble tatt opp av hans bror, Christopher Josten, som under 14. januar 1732 sendte rentekammeret et utførlig projekt til opprettelse av et «Mineral Compagnie», som med sete på Kongsberg Sølvverk skulle få enerett til utnyttelse av alle mineraler i Norge. En aksjekapital på 200 000 rd. skulle skaffes ved 2000 aksjer à 100 rd., og på Kongsberg skulle opprettes et «Mineral Academie». Det store mønster for Josten var England, hvor en utnyttelse av mineralene hadde gjort det til et rikt land. 4. juli 1749 sendte han fra Christiania et nytt forslag direkte til kongen. I dette skrift forteller han at han våger å skrive fordi han har «nær et halvt hundre års erfarenhet uti handel og vandel både her og i andre land uti verden ... men formedelst mange fatale hendelser er blitt en fattig mann og i en meget nedrig tilstand». - Skriftet, som det ikke her er plassen å referere, har stor historisk interesse da det er et av de første angrep på merkantilismen og dens monopoliske tendenser. Det er et åpent forsvar, inspirert av engelsk næringsliv, for større frihet i handelen - for ikke å bruke et ord som frihandel. Dertil er det meget morsomt og velskrevet, med en forbausende dristig kritikk av eneveldets næringspolitikk. Josten går løs på det «departementale» sommel, anbefaler Frederik 5 å gjøre som Peter den store, å feie vekk alt det gamle, få nye kollegier med folk fra det praktiske liv og ikke lærde teoretikere. Meget vågsomt er det av Josten å fremheve det engelske parlament og saksbehandlingen der som et mønster, fremforalt fordi det tillates motsigelser. Atskillig forut for sin tid fremsetter Josten en så rent fysiokratisk tanke som «jorden og dens produkter som mor til all verdens rikdom og herlighet».
Et par sitater av hans språk kan man ikke forholde leserne. Monopolenes ufrihet gjør noen få rike, men «tvinger den tilvoksende ungdom til å forlate fedrelandet og søke brød og føde uti de land hvor frihet og adgang finnes til brød og næring, så at desslike monopoliske riker volder liksom et stutteri av mennesker til deres naboers nytte og makts forøkelse, men seg selv til utarmelse». - En liten svak antydning av sosialistisk tankegang finner vi i denne sats: «Uti alle slike for rikene nyttige ting måtte deres (de nye kollegiers) tanker og idretter alltid være henvendt til ingen manns mening eller vitende, av hva stand eller vilkår han være måtte, å forkaste, ti der finnes ofte likså rike naturens gaver hos en fattig som hos en rik». - Jostens skriv vitner om en betydelig lesning om og innsikt i tidens, særlig fransk-engelske diskusjon om økonomiske spørsmål. Det er den erfarne, gamle forretningsmanns svanesang (han bruker selv dette ord) da han etter et beveget forretningsliv i utlandets større og friere forhold vender som en fattig mann på sine gamle dager tilbake til fødelandet og ser «årsakene til rikets svekkelse og avfeldighet». Flere av Jostens idéer ble realisert før århundret var omme. Visstnok har den fremsynte manns skrift ikke lokal-, men tids- og rikshistorisk interesse, men da dets forfatter var innfødt Porsgrunnsmann, synes det dog rett her å trekke det frem fra glemselens støv.19)
Niels Jostens hustru døde (1726?) mens mannen satt i fengsel. I ekteskapet var det flere døtre, men visstnok bare en sønn, Abraham Joslen, som ble begravd i Ø. Porsgrunn 5. mai 1771, 48 år gammel; der ble også hans hustru, Anne Simonsdatter begravd 25. juli 1779, 58 år gammel. Man stusser uvilkårlig når man ved et navn i Skiens byskattemanntall 1701 finner tilføyet «er bondesønn», og når stiftamtmannen i en erklæring 1721 om den samme sier at det er en «mann som fra bondestanden har hjulpet seg således opp at han endelig har vunnet borgerskap». Denne mann var Gunder Solvesen Buer.20) Ikke bare fordi han ble eier av det meste av byens grunner og stor handelsmann, bør han få sin berettigede plass i Porsgrunns historie, men også fordi han frembyr et av de få eksempler i 1700-årene på at en bondesønn tok borgerskap og slo seg opp til å bli en av byens mest velstående menn. At han ved sine fem ekteskap var noe av en Ridder Blåskjegg, gjør ham ikke mindre minneverdig. Det må uttrykkelig bemerkes at så romantisk er ikke historien at han kom fra småkårs folk, men fra en velstående familie på gården Men. Blant hans forfedre var ca. 1600 den kjente lensmann Dyre Meen, som vi tidligere har møtt som sageier og trelasthandler. Første gang vi møter Gunder, som var født 1672 sannsynligvis på Ballested, men vokst opp på Men, er på Grini stevnestue 20. mars 1693. Det som der hendte, gir et ypperlig bilde av almuens møte med øvrigheten. Gunder møtte på vegne av sin far, Solve Meen, som fogden i Bamle, Rasmus Pedersen Herrestad, krevde for 3 rd. 3 ort 3 sk. i skyldig skatt, som Gunder påsto å ha betalt, men ikke fått kvittering for i sin skattebok, hvilket han nå forlangte. Fogden begjærte almuens svar på «om ikke Solve Meen er nu med de beste og suffisanteste bønder i Gjerpen sogn» og om de hadde sett ham betale på tinget forleden år, om Gunder var bonde og hvor lenge han hadde vært soldat. Almuen svarte at Solve foruten sin påboende gård Meen også hadde brukt gården Buer; forøvrig var hans tilstand ikke annerledes enn de fleste iblant seg og nærte seg ved kullbrenneri til Seigneur Børthing liksom de andre, hvilken de fleste innesto med deres skatter.» Fogden svarte først unnvikende, men måtte til slutt vedgå at skatten var betalt. Det er sikkert en ikke uvanlig situasjon vi her møter: almuen som klager til amtmannen over at fogden snyter dem på skatten. Denne gang oppnådde de den triumf at nettopp for dette og liknende tilfelle ble fogden samme år suspendert.21)
Samme år, 1693, giftet Gunder Solvesen seg 1. gang i Gjerpen med Guri Tollefsdatter, som døde allerede 1697 etter å ha skjenket ham to barn, sønnen Hans (den eneste av hans sønner som levde opp), og datteren Tore. Han kalles da Gunder Solvesen Meen, og har øyensynlig da bodd der. Når han flyttet til Osebakken, kan ikke sies sikkert; han bodde der (i nåværende Storgt. 181) i 1709 ved skiftet etter hans 2. kone, som etterlot ham to døtre (tre sønner og en datter var døde som små). Da skiftet viste en netto i boet på 1157 rd., var Gunder allerede da en velstående mann. Han eide små parter i Men, Buer og Ballestad, og til huset på Osebakken hørte gårdsbruk med 3 hester, 5 kuer, sauer og griser. Men det er ikke dette han har tjent sine penger på. Før denne tid hadde han løst borgerbrev som handelsmann til Skien, sannsynligvis i 1701, da han det år for første gang finnes i byskattemanntallet. (Det er rimelig å anta at han da flyttet til Osebakken.) Vi finner aldri hans navn blant strandsitterne i deres nettopp da pågående strid med magistraten i Skien. I dagskatt 1712 ble han liknet temmelig høyt, 76 rd., og kom som nr. 13 av samtlige 86 borgere. Det heter da om ham at han «bruker kornvarer og desslike samt lastehandel og husnæring». Det er på dette han har tjent sine penger. Sannsynligvis drev han kro eller vertshus på Osebakken, og der gikk det ikke alltid pyntelig for seg. En vårdag i 1714 kom to menn, bI.a. Syvert Poulsen, inn fra arbeidet på kvernen til Gunder Buer; mens de satt og drakk, eglet Syvert seg inn på en tredjemann; det endte med slagsmål, hvorunder Syvert «lyste fandens velsignelse» over den andre, og stakk så av. Om natten kom han til Døviken «og ba Ole Døvik vise ham fanden i vold». Så løp han ut og druknet seg i Eidangerfjorden. Retten fattet kjennelse for at Syverts legeme ikke bør begraves i kirken eller på kirkegården, og hans midler er hjemfalne til kongen.
Det kunne synes underlig at Gunder Solvesen var i stand til å drive stor forretning når han ikke hadde lært å skrive eller regne. Det opplyser han selv i sin ansøkning 1721 til kanselliet om «forskånsel for formynderskaper, kemneri eller andre pålegg som utfordrer regnskap». Både magistratspresidenten og stiftamtmannen attesterte at det forholdt seg så, og anbefalte hans ansøkning som ble innvilget. Det kom forøvrig en rekke liknende ansøkninger med samme motivering i disse år, et tydelig tegn - og i mange tilfelle sikkert også bare et påskudd - på en flukt fra byens tyngende bestillinger som tidligere hadde vært ettertraktede æresverv. Stiftamtmannen begrunnet sin tilråding til avslag på en av ansøkningene, «at skulle han befries fordi han ei kan lese og skrive, da ville det bli en konsekvens for mange andre velholdende borgere på dette sted». Det Gunder Solvesen ikke kunne, hadde han andre til å gjøre for seg. Da dagskatten for 1712 skulle utliknes, ble sogneprestene i 1711 pålagt å sette opp manntall, og det er sikkert ingen i Norge som har tatt sin oppgave så grundig som prosten i Skien, Peder Nyborg. Hans manntall for Gjerpen sogn på grunnlag av oppgaver fra sognepresten der, David Monrad, er uten tvil det ypperste fra Norge i 1700-årene, et uhyre nitid arbeid med overdådig rike barokk-ornamenter.22) Dessverre er det begrenset til «alt mannkjønn» fra 10-30 år. (Vi skal senere komme tilbake til skriftet som kulturhistorisk dokument.) Nyborg inndeler mennene i 5 klasser ikke bare etter alder, men også etter kunnskaper. I 4. klasse, 36 unge karle 19-30 år, er det bare 1 som kan lese og skrive; det er Jacob Nilsen, 21 år, «som tjener hos Gunder, Osebakken». I 1. klasse, 30 drenger over 10 år, finner vi den eneste i hele manntallet som kan lese, skrive og regne, det er Hans Gundersen, og en, Hans Nilsen, som «kan lese, skrive og all katekismen utenad, begge hos Gunder Buer på Osebakken». Av alle manntallets 135 personer er det bare 4 som kan lese og skrive, og 3 av disse er i Gunder Buers hus, derav den eneste som også kan regne. De to, Jacob og Hans Nilsen, kan tenkes å være sønner av Gunder Solvesens 2. hustru, Rønnaug Svensdatter, i hennes første ekteskap med Nils Tolfsen, og Hans Gundersen er uten tvil Gunders sønn, som må ha gått i skole, neppe i Skien, snarere hos en eller annen omvankende bygdelærer, kanskje den jyden Jens Jespersen, som skipper Jens Jensen Kiil (som senere ble gift med Gund,er Solvesens datter Guri) V. Porsgrunn, i mars 1712 forhyrte på sitt skip «Huide Falch», som han førte for Anders Nielsen i Brevik. Om Jespersen heter det at «han leser for bønderbarn på bygden om vinteren og har faret på reiser». - Det er interessant at hos Gunder Buer, en bondesønn på Osebakken, var samlet nesten all den boklige lærdom som fantes hos hele almuen i Gjerpen. For ham var det en nødvendighet å ha folk som kunne føre hans bøker, sette opp et brev, skrive ut en regning o.l.23)
Foruten sin bondehandel drev Gunder Solvesen trelasthandel, i hvilket omfang mangler vi dessverre materiale til å avgjøre. I 1720-årene finnes han stadig som underskriver på trelasthandlernes andragender til myndighetene. Litt skipsrederi drev han også idet han i 1730-årene eide ½ i skuten «Magdalena Sophia» på 144 lester, sannsynligvis et defensjonsskip siden det førte ti 4 punds og fire 2½ punds kanoner. Niels Aall eide den andre halvparten, og det var han som disponerte skipet. Sine penger plaserte Gunder Solvesen i jord- og grunneiendommer. 1720-23 kjøpte han en rekke eiendommer, 9¾ skinn i Bekkevold, hele Ramsåsen (2 h. 4 sk.) og Nærum (2 h. 8 sk..) og V. Boge (5 h., derav 3 av J. Bowman) alle i Gjerpen. Alle disse gårder må han igjen ha solgt, for ingen finnes i skiftet etter ham 1740. Sin største forretning gjorde han dog da han ved to skjøter av 11. desember 1722 kjøpte på auksjon av generalmajor Hans Jakob Arnold «Aasebakkens grunner og eiendom» for 500 rd. og «Porsgrunns vestre sides grunner uti Solum herred med sin derav gående grunnleie og tilligende herlighet» for 1810 rd. Dermed var Gunder blitt ubestritt Porsgrunns største grunnherre. I realiteten eide han også et hus «på Bjørntvets grunn» (i Eidanger), som hans svigersønn, Niels Nielsen Hafsund (gift med Gunders eldste datter Tore) pantsatte i 1720 for 431 rd. til sin svigerfar kort etter at han hadde kjøpt det på auksjon etter en kaptein Øreh. Men Gunder Buer skulle bli enda større grunneier i det nåværende Porsgrunn. Hans 4. ekteskap, i 1715 med Anna Jensdatter Hals, enke etter Ludvig Blyth (død 1712), var ingen lukrativ forretning for ham, for boet var så insolvent at hun gikk fra både arv og gjeld. Når vi kort etter finner Buer bosatt i Blyths hus på Vestsiden og eier av dette og av Knarrdal, som Blyth også hadde eid, må han sannsynligvis ha kjøpt begge deler av kreditorene i boet. Da ekteskapet var barnløst, ble det i 1721 satt opp et gjensidig testament24) hvori bl. a. står: «Som vi på begge sider er kommet til en temmelig god alder og ei med noen livsfrukt i våres ekteskap begavet, ei heller er ventelig heretter å skje ... ». Men det for Gunder uventede skjedde. Hans 5. hustru skjenket ham både gods og barn. Det var Marichen Hansdatter, enke etter Gunder Nielsen Klyve, som han ektet 31. mars 1729 bare tre måneder etter den foregående hustrus død. Da hun fikk en datter, Anne Lisbeth, som ble døpt 23. januar 1730, ble det på dagen 13 måneder mellom gravøl, bryllup og barsel, nesten alle livets stadier på vel ett år. Med Marichen fikk Gunder ½ av hennes første manns 2½ hud i Klyve Østre (på 10 huder). Sin part økte Gunder ved kjøp 1735 til 4 huder 10 skinn. Til Klyve hørte underliggende grunner (som ikke må forveksles med de «Vestre Porsgrunns grunner» utskilt fra Bjørntvet, som han hadde kjøpt i 1722.) På gården lot han oppdyrke og innhegne et stykke av hjemmeskogen, og herfra fikk han for til sin besetning i bygården, hvor det på stallen sto 3 hester og i fjøset 18 kuer.25)
Gunder Buer døde i 1740 og ble begravd på V. Porsgrunns kirkegård 21. november, en småbykonge, som uten tvil ble fulgt til graven av nesten alle voksne både på Øst- og Vestsiden. Mange har sikkert med bekymring tenkt på sin konto hos den avdøde; foreløbig ble det henstand mens enken fortsatte forretningen til sin død 8. november 1745. Og skifteretten var ikke nådig; da måtte alle de Gunder hadde i bøkene sine betale for varer de hadde tatt på kreditt i kramboden, og mange års restanser med grunnleien. Det er først ved det uhyre vidløftige skifte etter Marichen Buer vi får grundig rede på hva mannen hadde eid. Det var bygården med uthus, engehage, trelasttomt, brygge med ny sjøbod på 18 rom, taksert til 750 rd. Gunder Buer, som selv var så stor grunneier, eide ikke grunnen, men svarte 5 rd. i leie til eieren av Bjørntvet. Så var det kramboden med alle sine varer, som er omhyggelig registrert like til antallet knappenåler. Varebeholdningen var sikkert som i tidens kramboder flest; det var tøyer: boy, silke, sars, kalemankes, verken, lerret, strie og vadmel. Så var det alle slags bånd til damene, knappe- og synåler, messingspenner, fingerbøll, sakser, knapper og elfenbenskammer. For mannfolkene var det krutt og hagl, tobakk og piper; for husholdningen alle slags gryn, ris, speserier, sukker, svisker og korinter. På sjøboden var korn, salt og slipestener. Løsøre og innbo var kanskje ikke så rikt og flott som hos Bowman, men dog anstendig nok med atskillige sølvsaker, og «en klokke oven uti Hans Solums beboende hus, som han av boet har uti leie». På eiendommen lå fem små våningshus, meget brøstfeldige, for de ble tils. ikke taksert høyere enn 27½ rd. Jordegodset og grunnene ble satt til det de var kjøpt for. Av grunnbøkene, referert i skiftet, får vi rede på leiernes navn, og det vil i realiteten si nesten alle huseierne i V. Porsgrunn. Under Klyve var det 11, V. Porsgrunn (Bjørntvet) 10 og på Osebakken 10. På Vestsiden kom hertil Gunder Buers eget hus og de små hus på hans eiendom. Regner vi med 30 hus på Vestsiden i 1740, er det sikkert heller for lavt enn for høyt.
Etter at det meste av boets eiendommer og løsøre, unntatt bygrunnene, var solgt ved auksjon, viste det, da det endelig ble sluttet (1746 24/5), en brutto på 9533 rd. og en netto på 4545 rd., etter tidens forhold en meget anselig formue. Det som ikke ved auksjonen var blitt spredt for alle vinde, ble spredt på mange hender. Niels Gundersen, Marichens sønn i 1. ekteskap, fikk Klyve og ½ V. Porsgrunns grunner; eldste datter, Anne Lisbeth (det er hennes døpenavn) fikk Osebakkens grunner og auksjonsbeløpet for bygården; yngste datter, Inger, fikk ½ av V. Porsgrunns grunner og jordegodset i Gjerpen (Sande, Li og ½ V. Borge). På auksjonen i januar 1746 var byeiendommen (og en del løsøre) blitt kjøpt av kjøpmann i Skien, Hans Jacob Bomhof, (med kausjon av sin far, Engelbret Bomhof, forvalter på Holla Jernverk) for 1190 rd. Da, som nevnt, Anne Lisbeth, hadde fått seg utlagt ved skiftet denne sum og hun i mars 1747 giftet seg 17 år gammel med H. J. Bomhof, har denne neppe noen gang måttet ut med kjøpesummen. Kanskje var det nettopp derfor han giftet seg med henne? Bomhof solgte temmelig snart sin kones arv, i 1750 Osebakkens grunner for 520 rd. til Herman Løvenskiold, og samme år huset og eiendommen på Vestsiden for 920 rd. til Jørgen og Zacharias Simonssønner (Wesseltoft) i Skien. Niels Aall kjøpte Gunder Buers ½ i «Magdalena Sophia».
Til slutt er bare å nevne at hans yngste datter, Inger, ble gift bare 16 år gammel med skipsfører, senere losoldermann i Brevik, Lars Jensen Forbech, som dermed fikk rådighet over ½ av Vestsidens grunner.
Fra Gunder Buer stammer på kvinnesiden gjennom hans fem døtre en tallrik og vidtforgrenet etterslekt, mens på mannsiden alle etterkommere stammer fra hans eneste sønn, Hans (i 1. ekteskap) som var bonde på Buer.26)
På kirkegården ved Vestsidens kirke er en stor gravsten verdig Gunder Buer. Senere slekter har i uforstand brukt den som dørhelle foran inngangen til kirken for liksom å slite bort alle spor etter byens store sønn. Hans navn har fortjent en bedre skjebne. Man blir aldri ferdig med å studere på hvordan denne bondegutt fra Gjerpen som en nesten enslig svale fra sin stand i 1700-årene kunne ende som eier av 2/3 av Porsgrunn, og hvorfor han foretrakk å plasere sine penger i bytomter, mens de andre store i byen legger seg etter jernverk, sagbruk, gårder og skoger innover i Telemark. Gunder Buer eide aldri en sag, og det jordegods han eide i Gjerpen synes ikke å ha interessert ham større, meget av det solgte han igjen. Hans skipspart var beskjeden og hans trelasthandel av mindre omfang. Sine penger har han først og fremst tjent på sin krambod, hvor han etter bøkene hadde de fleste av byens innbyggere som kunder. Så dyktig forretningsmann som Gunder Buer må ha vært, har han sikkert ikke plasert sine penger i bygrunnen uten å regne med en god forrentning av kapitalen. For bygrunnene hadde han tilsammen gitt 2310 rd., et tall som i seg selv sier oss lite. Sammenholdes det med den pris Gunder Buer hadde gitt for det jordegods han omtrent samtidig kjøpte, som skifteretten i 1745 også takserte det til, ca. 60 rd. pr. hud, vil det si at han for den sum han ga for bygrunnene, kunne ha kjøpt nesten 40 huder jordegods eller ca 10 middelstore gårder. Ved kjøpet har han uten tvil regnet med forrentning av pengene ikke bare i form av den grunnleie han da fikk, men at denne ville stadig stige med ladestedets vekst, og når flere og flere festet tomter av hans grunn som ennå langt fra var bebygget i sin helhet. I 1723 vet vi at det av Vestre Porsgrunns grunner var festet 40 tomter hvorav i årlig leie ble betalt 55 rd. 64 sk. På Osebakken under Borge Vestre betalte 16 festere 26 rd. 88 sk. Den samlede grunnleieinntekt var således 82 rd. 56 s. Herfra gikk dog 6 rd. 59 s. i matrikkel-skyld, slik at nettoen ble 75 rd. 93 s. svarende nesten nøyaktig til 3¼% av kapitalen, 2310 rd.
Hadde Gunder Buers tanke vært å investere på fremtidens økning av kapitalens avkasting i takt med økningen i bebyggelsen, holdt hans beregning stikk. Vi skal senere komme tilbake til bygrunnene og deres historie og bare foreløbig bemerke at ved salget i 1750 gikk Osebakkens grunner tilbake til Borgestad og fulgte siden den. Vestsidens Bjørntvet-grunner hadde en mer skiftende skjebne. Den halvpart som Inger Buer brakte sin mann skipsfører Lars Jensen Forbech, pantsatte denne i 1766 til Chr. Tønder, Kragerø, for 850 rd., og ved skiftet etter ham i 1780 eide boet dem. I 1784 innfridde Inger dem og eide dem visstnok fremdeles ved sin død i 1807. Niels Gundersen (Klyve) som sammen med halvparten i denne gård og dens grunner, «Klyve-grunnene», arvet den andre ½ i Bjørntvet-grunnene, synes i henseende til forretningstalent å ha vært det stikk motsatte av sin stefar, Gunder Buer. Han bodde ikke selv på Klyve, men i et mindre hus på Vestsiden, og før sin død 1783 (han etterlot seg enke og 5 voksne barn) hadde han pantsatt alt hva han eide og hadde, ikke bare de faste eiendommer, men også løsøret. Det resterende av dette innbrakte dødsboet ved auksjon ikke mer enn 199½ rd. Boet etter Niels Gundersen, som i 1745 arvet en formue på 2800 rd., var insolvent med en formue på 4391 rd. og en gjeld på 4636 rd. Slik smuldret denne del av Gunder Buers engang sammenflikkede formue bort. Men nettopp fordi Niels Gundersen pantsatte all sin eiendom, får vi gjennom det meget vidløftige skifte etter ham, da alle panthaverne dokumenterte sine krav, et ypperlig materiale til V. Porsgrunns grunners historie og bebyggelse. Det viser at grunnprisene og tomteleien hadde steget voldsomt. Hva Gunder Buer i 1735 hadde gitt for de 3 huder 7 skinn i Klyve som han kjøpte sammen med halvparten i Klyvegrunnene, vet vi ikke, bare at han da trakk 27 rd. i årlig grunnleie; i 1783 var det her 55 hus hvis eiere svarte nesten 53 rd. Grunnleien var således nesten fordoblet. Halvparten av Klyve med disse grunner var av skifteretten 1745 taksert til 500 rd., som i likhet med det som opplyses om de andre takster sikkert svarte til kjøpesummen 1735; av skifteretten 1783 ble 1 hud og ½ av grunnene taksert til 1400 rd., men på auksjonen solgt for 2781 rd. Ennå klarere ser vi prisstigningen ved V. Porsgrunns (Bjørntvets) grunner. I 1695 var de av Niels Rasmussens enke solgt til brigadier Arnold for 370 rd.; 1722 betalte Gunder Solvesen 1810 rd. for dem. For dette beløp takserte skifteretten dem i 1745. Halvparten av dem ble ved auksjon 1783 betalt med 1251 rd.; for det hele skulle da prisen bli 2552 rd. Den voldsomme stigning, en fem-dobling, fra 1695 til 1722, og den svake stigning fra 1722 til 1783, er helt i takt med den alminnelige stigning i eiendomsprisene. Grunnleien var steget fra 55 2/3 rd. i 1723 til 123 1/3 rd. i 1783, eller fra 3,1% av kapitalutlegget til 7%.27)
| Utdrag (s. 213-225) fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |