Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[IX]. By eller land?

Kjøpstad eller ladested? Borger eller strandsitter?

av Joh. N. Tønnessen

Til bruk for overhoffretten ble det opptatt en synsforretning over strandsitternes kår, og bytinget ble satt «ved Porsgrunn, hvoretter man da først betjente retten på den søndre side av Porsgrunn ved Osebakken om de der og ned etter stranden boende», deretter «på den østre siden i Porsgrunn ved Solum siden». Man kan ikke ha vært særlig stiv i geografi når Osebakken ble plasert på sydsiden og Solum på østsiden. Uttalelsen synes også å bekrefte at Østsidens bebyggelse lå på Osebakken, slik som det fremgikk av prestenes befaring i 1705 (se s. 28), da de kategorisk erklærte at de ikke kjente til betegnelsen «Porsgrunn» om Østsiden, men bare Osebakken Gjerpens og Eidangers - på begge sider av elven, og at «Porsgrunn» bare ble brukt om Vestsiden. Da i konsumsjonsforpakternes kontrakt bare var nevnt Porsgrunn, hadde sogneprestene i Eidanger og Gjerpen ikke levert ham noe manntall over strandsitterne der. Dette kom enda tydeligere frem i forpakternes replikk at de var pliktige til å levere ham manntall da «Gjerpens og Eidangers Aasebakker var under Skiens og landets distrikt, ettersorn de er likså vel ladesteder som Porsgrunn og Brevik.» Tydeligere kan ikke poengteres at Østsiden het Osebakken og Vestsiden het Porsgrunn, og at de ble oppfattet som to atskilte ladesteder. Det var ingen dissens om dette, men om også Osebakken skulle henregnes til de under Skien hørende ladesteder hvis befolkning skulle betale konsumsjonsskatt til byen. Ved den avsagte kjennelse fikk skatteforpakteren medhold i dette. Derimot fikk han ikke medhold i kravet om skatt av dem som bodde på en matrikulert gård like utenfor byen selv om de hadde sag og lastebruk i Skien.¹²⁾

Istedenfor overhoffretten ble det overdradd en spesiell kommisjon å avsi endelig dom i saken mellom skatteforpakteren og strandsitterne; det skjedde 1. septbr. 1701 og gikk kort ut på at de var pliktig til innen 6 uker å betale konsumsjon med den moderasjon Flood hadde gitt dem. I striden om skatteretten hadde således forpakterne vunnet, både slik at strandsitterne skulle betale og at til ladestedet skulle også henregnes Osebakken. For de to treårsperioder 1698-1703 og for 1704 overtok Skiens borgerskap representert ved et utvalg forpaktningen først for 1702 rd., til sist for 2010 rd. pr. år. Mens det i kontrakten for de første seks år står «Skien by med underliggende Porsgrunn og Brevik», står det for siste år også Langesund, som inntil da synes å ha gått fri for skatten. Dette året fikk forpakterne et fradrag i kontraktsummen på 18 rd. for den skattefrihet som var tilstått de innrullerte matroser. Skattemessig betød dette lite, men det er uten tvil en av grunnene til at det noen år ble stille om striden. En forordning 1703 ga skattefrihet til alle som ville la seg innrullere, og da innrulleringen året etter ble gjort til en betingelse for å fare til sjøs, har nok noen latt seg innrullere, men det beskjedne fradrag av 18 rd. tyder på at det ikke kan ha vært særlig mange.»¹³⁾ - Fra 1705 av overtok en Skiensborger, Morten Morland, forpaktningen, og hadde den til 1715, da han ble herostratisk berømt ved en sommernatt midt på åpen gate i Skien å stikke ned med sin kårde en av byens aktede borgere. Saken vakte en voldsom oppsikt; den ble aldri oppklart, og Morland forsvant sporløst.¹⁴⁾ Under Morland ble det igjen strid om konsumsjonsskatten, idet han søkte å inndrive denne også hos de innrullerte til tross for deres privilegium. Når det siden stort sett ble rolig omkring denne sak, skyldes det at skatten både av byen med ladestedene og av landdistriktet ble forpaktet under ett. Men da forpaktningen i 1737 igjen ble delt, begynte striden på ny, ikke mellom strandsitterne og forpakterne, men mellom de førstnevnte innbyrdes. Det var forøvrig i 1724 skjedd den forandring at mens skatten ble betalt etter enhvers forbruk (særlig etter det korn man lot formale), ble den fra da av utliknet med en fast årlig sum etter enhvers formuesforhold, som en regulær skattelikning. Dette var strandsitterne tilfreds med, men da nye forpaktere i 1750 søkte om lov til å sette opp konsumsjonskontorer i forstedene som i Skien og oppebære konsumsjon istedenfor likning, ble det igjen en heftig strid, og denne gang mellom strandsitterne innbyrdes, idet de av dem som kjøpte og lot formale korn i større partier ville ha likning, mens de fattigere som ikke hadde noe til formaling, ville ha betaling etter forbruket, da de derved slapp nesten helt fri for skatten. Hva som under denne strid kom frem om Porsgrunns innbyggere og deres livsvilkår, skal vi senere se. Det som forundrer en under hele striden, er at regjeringen aldri kunne trekke opp klare grenser som ikke etterlot noen tvil om ladestedenes jurisdiksjon; dens prinsipp synes å ha vært å ikke ville ta bestemt parti for noen part, og for en stor del å overlate til de lokale administratorer å få det hele til å gli med minst mulig friksjon. En del av striden hadde sitt opphav i selve forpaktningssystemet; på auksjonen overbød forpakterne hverandre, «og for sitt overbud søkte sin skades oppretning hos de fattige», skrev amtmann Løvenhielm i 1751. Han brukte hårde ord om forpakterne; de «var utlært på å plage disse strandsittere», og de «viste at det enda var prokuratoren til som forsto seg på inntekter og med like behendighet tilvendte seg en ulike større fordel». Det går forøvrig som en rød tråd gjennom striden at likså sikkert som strandsitterne ble plaget med skatt, likså sikkert fant de amtmannen på sin side. Stiftamtmannen derimot tok helst borgerskapets parti. - Den samme uklarhet - på den ene side og på den annen side - finner vi igjen i spørsmålet om Porsgrunns alminnelige jurisdiksjon og om losserettighetene. Fundamentet for uklarheten og striden lå selvsagt i ladestedet selv; det sto på overgangen mellom land og by; det var en ny by i sin vorden. På den ene siden ville eneveldet ikke hjelpe den nye by frem på den gamles bekostning, men på den andre siden hverken ville eller kunne det hindre en naturlig utvikling.¹⁵⁾

Det synes som om den rett til å kreve konsumsjon av strandsitterne på ladestedene som forpakteren i Skien fikk, har gitt magistraten blod på tann. I borgernes store privilegiesøknad 13. juni 1700 til Frederik 4 søkte de å fremme sine krav overfor ladestedene i skarpe uttrvkk. For det første forlangte de at alle i forstedene Porsgrunn, Brevik og Langesund «som brukte handel og næring som borgere og betok disse deres næring», skulle fogden ikke befatte seg med, men de skulle høre under byens distrikt. For det andre forlangte de at ikke bare alle «som holdt duk og disk i forstedene», men også alle av samme slag som bodde langs sjøkanten i en avstand av 3 mil fra byen, skulle svare sine skatter til den. For det tredje ba de om at kornvarer ikke måtte tillates losset utenfor Porsgrunn, altså ikke i Brevik og Langesund. Amtmann Adeler avga to betenkninger på magistratens og borgerskapets andragender. På den ene siden avviste han helt tanken om å trekke ladestedene inn under byens jurisdiksjon. Man måtte, skrev han, skjelne mellom Skiens handelsdistrikt og jurisdiksjonsdistrikt; det første omfattet det meste av Telemark til ½ mil vest for Langesund; det andre var de senere bygrensen «inntil så vidt at landets matrikkel begynner». Porsgrunn, Brevik og Langesund var beliggende «på en og annen bøndergårders grunn. Disse folk har stedse svart under landet og der søkt til skatteting for sin strandsitter- og husmannsskatts beregning. De har ingen tid som vites sortert under Skien, og det er meg ikke vitterlig at desslike strandsittere og husmenn noensteds i Norge svarer annetsteds enn til landet, liksom gårdenes oppsittere.» De skulle derfor skatte til fogden som de sorterer under. Han visste ikke av at de drev noen borgerlig næring, og de skulle få fortsette med det de drev med: rundhugging, tømmermannsarbeid, fiskeri, som båtsmenn og med litt bondehandel. På den andre siden forsvarte amtmannen likså skarpt Skiens rettigheter som by: Fra tid til annen hadde borgere og skippere slått seg ned i ladestedene; da dette hadde tjent til byens avgang, burde alle pålegges å flytte til den, unntatt to borgere på hvert av ladestedene; disse skulle få lov til å handle med litt smålast, med brygging og baking for de fremmede skip, men ikke drive handel med last som kom fra Telemark gjennom Nordsjø. Også alle håndverksfolk skulle flytte fra landet inn til byen, «unntatt grovsmeder, ruhuggere, tømmermenn, båtsmenn, skreddere som syr vadmel, og skomakere som gjør bondesko og ikke fører dem til byen å selge.»

Så lenge Frederik 4 var konge (1699-1730) fikk Skien ingen bekreftelse på sine privilegier; de var dermed formelt uten rettslig grunnlag i sine krav overfor ladestedene. Dette kan ha svekket kraften i deres aksjon og gjort det lettere for ladestedene å hevde seg. Både da Frederik 4 i 1704 besøkte Norge på sin berømmelige reise, og i 1710 søkte borgerskapet om konfirmasjon på sine privilegier, men uten resultat. Særlig denne siste gang var kravene meget vidtgående. De vendte seg først og fremst mot jernverkseierne og den handel de drev, men også mot bønder, håndverkere, utlendinger, og mot enkelte av sine egne «som omløp med varer på gårdene til bøndene». Men et hovedpunkt var jurisdiksjon over ladestedene: «Alle de som bor og holder duk og disk i denne bys forsteder Gråten, Porsgrunn. Brevik og Langesund, bør, såsom de svarer konsumsjon med Skien, i like måte uti alt annet under byen sortere, og hverken med amtmannen, fogden eller sorenskriveren ha å skaffe.» For første gang trakk de også frem «dette steds kongelige tollbetjenter, som man uforgripelig skulle mene egentlig til byen men ikke til landet å henhøre». - Bakgrunnen for Skiens aksjon var, foruten usikkerheten ved ikke å ha privilegier, den økonomiske nedgang byen, eller rettere sagt, borgerne befant seg i. I deres klage 1704 er ord som kunne røre en sten: «Denne bys fattige innvånere bøyer seg i støvet ... », «vi fattige Skiens innbyggere ... alle som en mann sørgelig frembærer våres bedrøvelige tilstand, allting liksom ifører seg sørgedrakt over den ødeleggelse som i alminnelighet tar overhånd, denne by er under sådan trengsel som ei er at beskrive.» Selvsagt gjaldt det å male stillingen så svart som mulig for å oppnå mest mulig i retning av nye eller større inntektskilder for byen.¹⁶⁾

I 1710, -11 og -12 foreligger en rekke klageskriv fra magistraten i Skien og fra befolkningen på ladestedene, de siste støttet av sorenskriveren og fogden, med gjensidige protester mot hverandre. Særlig anket sorenskriveren over at magistraten ville tilta seg rett til å forrette skifter på ladestedene. Da borgermester Peder Simonsen og rådmann Chr. Brandt 9. mai 1712 klaget til kongen over at sorenskriveren prøvde å hindre dem i dette, utløste det en endelig avgjørelse på striden. I sin påtegning 31. august på klagen anbefalte stiftamtmann Tonsberg at det ble nedsatt en kommisjon til en gang for alle å få slutt på tvisten, som man fant igjen i nesten alle småbyer, men særlig i Skien og dens distrikt. «Ti ellers har det hittil vært i gjenge at når noen skatt påbys og det er på landet, da henskyter strandsitterne seg under byens jurisdiksjon, og faller (det) byen noe å svare, da underkaster de seg bygdetinget.» Her rørte stiftamtmannen ved det som nettopp gjorde striden så akutt. Det var den store ekstraordinære krigsskatt Skien, som andre byer ble ilagt, og som den ville få så mange som mulig til å bære sin del av.¹⁷⁾

13. april 1712 utgikk fra kongen påbud om krigsstyr i form av en «dagskatt» for hele Norge. På Skien falt 25 rd. pr. dag for årene 1712-13 tils.; det ble den store sum av 9150 rd., hvorav dog Kragerø skulle betale 1/5, 5 rd. pr. dag eller 1830 rd. for hele året.¹⁸⁾ På Skien ble til rest 7320 rd. Hvem skulle være med å betale dette og med hvor stort beløp? Denne gang var det ikke spørsmål om strandsitterne; det beløp man kunne vente å få av dem, var så lite at det ikke betydde noen vesentlig hjelp for borgerne i Skien. Derimot ville proprietærene og de utenbys negotianter være et glimrende skatteobjekt. I den flerårige strid om dem, som lite vedkommer Porsgrunns historie, fant proprietærene en ivrig talsmann i amtmann Lindberg, som også her opptrådte som landdistriktets representant, mens stiftamtmann Tonsberg helt ut støttet borgernes krav. Hvor viktig det var å få proprietærene med, viser likningen, hvoretter det på dem falt 1714 rd., eller henimot fjerdeparten av hele skatten. På magistraten og borgerne i Skien, tils. 75 personer, ble utliknet 2839 rd., på 19 borgere og toldere i Porsgrunn 703 rd., 12 i Brevik 565 rd. og 4 i Langesund 300 rd. På den øvrige befolkning av håndverkere, strandsittere o.l., tils. 386, falt 1199 rd. På grunnlag av likningen fordelte befolkningen seg 1712 således:

Tabell XII a
	Skien	Porsgrunn	Brevik	Langesund	Gråten	Utenbys	Tils.
Borgere og embetsmenn	75	19	12	4			110
Håndverkere	37						37
ArbeidsfoIk	153						153
Innrullerte sjøfolk	18	31	39	18			106
Strandsittere		36	33	8	1		78
Proprietærer						8	8
Tils	283	86	84	30	1	8	492

Rådmann Christian Brandt i Skien, som reiste til Slottsloven i Christiania for å tale borgernes sak, fremla andre tall som alle viste større befolkning på ladestedene.

Begges oppgaver kan i og for seg være riktige, men grunnlaget for beregningene være forskjellig; således synes Brandt å ha regnet med husmennene, idet alle 11 i Gråten uttrykkelig kalles husmenn, og når likningskommisjonen ikke regner med disse der, har den neppe heller gjort det på de andre stedene. Det er sannsynlig at denne også har utelatt en del enker og fattige gamle. - Med Porsgrunn, erklærte Brandt, forståes «alle de som bor på vestre side av elven fra Torsbergtangen og opp til øverste del av Moldhaugen. På østre side av elven fra ytterste eller søndre ende av Tollbodøen, som kalles Possegrund, og fremdeles i nord oppetter Osebakken, så vidt nå langs med stranden finnes bygd eller heretter bebygd vorder.» Det kan tenkes at kommisjonen ikke har trukket grensen så vidt på vestsiden og hertil bare regnet dem som bodde på Klyve og Bjørntvets grunner.¹⁹⁾

For den kommisjon som skulle dømme i saken søkte Brandt ved dokumentasjon av tidligere skattemanntall og privilegier å hevde byens skatterett over «negotiantene». Heri ble han kraftig støttet av Tonsberg: «De har uti alle summariske skatter alltid svart til Skien», og skulle de nå ikke betale sin andel av dagskatten, ville Skien bli totalt ruinert; han hadde ved selvsyn forvisset seg om at tilstanden var elendig; han ba om at byen måtte slippe med 12 rd. pr. dag. 14. november 1713 avsa kommisjonen (justitiarius i overhoffretten Hans Blixencrone og lagmann i Christiania Hannibal Stockfleth) sin kjennelse som helt gikk etter Tonsbergs standpunkt og i borgernes favør: Alle de som bodde i Porsgrunn, Brevik og Langesund og enten var borgere under Skien eller også hadde deres bruk eller handel i byen, «samt på disse steder utenfor byen», skulle svare alle stats- og byskatter sammen med den. Alle de andre på ladestedene skulle svare sine skatter til fogden under amtet. Skifter skulle magistraten forrette bare etter dem som virkelig var borgere til Skien. 14. september 1714 fikk kjennelsen i ett og alt kongelig konfirmasjon; det ble her enda tydeligere presisert at alle som bodde på ladestedene og enten var borgere til Skien eller drev borgerlig bruk og handel der eller på ladestedene, skulle komme byen til hjelp i alle skatter (også byskatt) «av hva karakter og stand de enn er». De øvrige innbyggere på de tre ladesteder skulle svare skatter til fogden og deres rette jurisdiksjon være bygdetingene. - For Skien var dommen på den ene siden en seier for byens beskatningsrett over de omboende proprietærer og negotianter. Dette var dog ikke annet enn en stadfestelse av gammel sedvane som det dog hadde vært megen strid om. I dommen og kongebrevet hadde magistraten et uavviselig rettsgrunnlag for sine krav. På den andre siden hadde byen lidd nederlag i sitt forsøk på å få jurisdiksjon over strandsitterne eller den ikke borgerlige del av ladestedsbefolkningen. Først da den kongelige resolusjon var falt, over 2 år etter skattelikningen, kunne man eksekvere den, men støtte fremdeles på motstand hos proprietærene, som med et mindre beløp betalte skatten til fogden, og hos tolderne som nektet å betale. Begge forsvarte seg med at bestemmelsen bare siktet til dem på ladestedene som hadde borgerskap.

Selv om striden hadde fått sin prinsipielle løsning ved den kgl. res. 1714, dukket den opp gang på gang ved proprietærenes og toldernes motvilje mot å svare sine skatter til byen. Deres argumentasjon med at den kongelige resolusjon bare innbefattet dem på ladestedene som hadde borgerskap, gjendrev magistraten i et lengre klageskriv til stattholderen 18. mars 1715 med at «det dog når gardinet fradras, blir en naken unnskyldning». Den virkelige grunn var at «de til landet mindre betaler enn til byen, årsaken byens øvrighet og innbyggere er bedre kjent med deres handel og tilstand enn landets øvrighet». Magistraten insinuerte at det var «noen visse hovedmenn for denne motvillighet og de alle ei er like sinnet heruti». - Heri hadde magistraten rett; «visse hovedmenn» var Porsgrunns to ledende handelsmenn, Herman Leopoldus og James Bowman, og de ble støttet av tolderne. I 1717 måtte borgerne igjen klage til stiftamtmann Tonsberg. Om den første av de to het det «at han handler med veksler, at han på skip og skuter kjøper malt, rug, bygg, flesk, gryn, humle og andre ting til sin handels fortsettelse, hvilket alt han ikke burde gjøre hvis det ikke skjedde under favør av Skiens bys privilegier, . . . hvis innbyggere av sådan negotiant dog merkelig prejudiseres.» «Seigneur Bowman er den andre.» Han pukket på at han var engelsk kommisjoner, at han brukte to gårder på landet og ikke hadde krambod i Skien og derfor ikke burde svare til byen. Men ingen kunne nekte «at han jo driver sin handel med dette rikes innbyggeres penger, ... og det er notorisk at Bowman har gjort for 3 à 4 år siden et rikt mariage uti Arendal hvorved han fikk de krefter således at negotiere som han nå gjør, og om han ikke har sin krambod i Skien, så negotierer han så sterkt uti Porsgrunn som 6 à 7 Skiens borgere.» Det måtte være innlysende «at en englender som er negotiant, ikke kommer til Norge for å bruke to bondegårder uti Bratsberg amt.» Så var det tolderne (og havnefogden, som ble regnet blant dem): «Ti skjønt de ikke bor i Skiens by, sorterer dog ladestedet Porsgrunn under byen; de har ikke ringeste konneksjon med almuen på landet, men må leve av den allernådigst tillatte gasje og de skriverpenger de av kjøpmennene nyter. Handler de ikke med bonden, så tilkjøper de seg dog deres hus' provisjoner direkte av de innkomne skip og ei hos borgerne ..., hvorfor det ikke synes mindre billig at etterdi de lever av byen, de og bør komme byen til hjelp uti påkommende skatter.» - Da Slottsloven hadde forelagt saken for rentekammeret, fikk den ikke annet svar enn en henvisning til resolusjonen av 1714; man hadde å rette seg etter den.²⁰⁾

Oppga ikke proprietærene kampen mot byen, oppga denne heller ikke sin påståtte jurisdiksjon over almuen på ladestedene. Til protest mot dette møttes almuen på Tveten tingstue 2. desember 1712, og på spørsmål fra fogden svarte den enstemmig: 1. At Porsgrunn fra arilds tid hadde ligget på Bjørntvets gårds grunn til hvis eiere husmenn og strandsittere alltid hadde svart sin grunnleie. 2. At de alltid hadde søkt til Eidanger tingsted med sine rettstvister og skatter. 3. At de alltid hadde besørget øvrighetens skyssferd. Den ordinære vei til tingene i Bamle fogderi falt gjennom Langesund, Brevik og Porsgrunn, og skulle nu de tre ladesteder bli fradradd landet inn under byen, skjønte de ikke, sa almuen, «på hvilken måte fogden og de andre øvrighetspersoner skulle ta seg frem uten alt for stort opphold og bekostning.» - Det interessante her er at mens almuen ellers var så snar til å klage over skysspliktens byrder, bruker de den her som et våpen mot byen. Det kunne lyde som en trusel: Enten forblir vi under landet og oppfyller vår skyssplikt, eller kommer vi under byen og gjør det ikke. - I overensstemmelse med disse uttalelser ble det en uke senere satt opp et protestskriv mot Skien til Slottsloven fra Bamle og Eidanger «ringeste skattebønder». Det kom da klart frem at det var bøndene som protesterte mot å miste strandsitterne fordi byrden ved skyssplikten da ville falle desto tyngre på dem «når disse strandsittere således etter Skiens øvrighets forsett ble oss fratatt og lagt under byen, hvilket ville bli oss fattige bønder helst i disse krigstiden til allsom største tyngsel.» Og ennå en interessant påstand føyde de til: «Som noen av våre egne barn og familie pleier å stedfeste til disse strandsteders beboelse, så muligens de etterdags skulle unnse seg for der å nedsette seg», fordi de da måtte forlate sine gamle ting og dra den lengre vei til Skiens byting og rådsturett med sine saker og skifter, som da ble så meget dyrere. Konklusjonen var selvsagt at strandsitterne måtte bli under landet og delta i den sedvanlige skyssferd iflg. den kongelige forordning av 6. mars 1694. Det er av interesse å se bøndene peke på at strandsitterbefolkningen ble rekrutert fra dem. Det hendte også at enkelte av dem ikke stoppet der, men klarte økonomisk og sosialt å heve seg opp av denne stand til handelsmennenes klasse.²¹⁾

Nærmest som et kuriosum kan vi i denne tid spore en viss motsetning mellom Østsiden og Vestsiden. 16. juli 1714 klaget til amtmannen en del «fattige strandsittere og arbeidsfolk ved Porsgrunn i Eidanger sogn over den store urett oss vederfares idet en del bønder fra Solum og Melum med de andre strandsittere ved Porsgrunn i Solum prestegjeld med deres tillatelse påtar seg hugsten for innenlandske og utenlandske negotianter her til Porsgrunn ankommer; ti når vi er akkordert med en skipper at hugge hvis last skipsrommet behøver, jager de andre strandsittere oss fra og truer med hugg og slag.» De ba derfor amtmannen befale bøndene å passe sin gård, «samt at vi så vel som Solum herreds strandsittere ved Porsgrunn måtte når seilasen ankommer, være like god på begge sider om hvis ringe arbeid falle kan, så den ene ikke skulle ta brødet av munnen på den andre.» Blant underskriverne er Jens Gaasegrunden. Amtmannen resolverte at strandsitterne på begge sider skulle være like berettiget etterdags til den hugst og det arbeid som ble dem tilbudt, og at bøndene i Solum ikke skulle gjøre dem urett i deres næring.²²⁾

Bakgrunnen for striden om skatten mellom by og land var de dårlige tider etter at krigen med Sverige var brutt ut i 1709 og de ekstraordinære byrder som fulgte med den; ikke bare kontante skatter, men naturalieytelser, som skjærbåter og proviant til deres mannskap, gjenoppbygging, vedlikehold og vakthold ved blokkhuset i Brevik, innkvartering og forpleining av syke og sårede matroser og soldater og krigsfanger. Fra Telemark strømmet de mange hundre utskrevne soldater til byen, og i 1706, under Karl 12's angrep på Christiania, hadde Skien en tid den byrdefulle ære å huse Slottsloven med stattholderen i spissen. Det gikk derfor uhyre smått med å få inn dagskatten eller krigsstyren. Hertil bidro også den store innbyrdes strid innen magistraten, som endte med at den til sist i 1716 ble avsatt, og assessor Petter Ryssel ble utnevnt til enemagistrat. At byen derved kom fra asken i ilden er en annen sak.²³⁾ - En oversikt 30. juli 1714 fra rådmann Brandt og borgermester Peder Simonsen over det utliknede skattebeløp for 1712-13, 9150 rd., og det som var innbetalt, viste veldige restanser. For det første hadde Kragerø ikke, betalt sin andel med 1830 rd.; byen gjorde vanskeligheter, og det måtte en spesiell kongelig resolusjon til 13. mars 1716 om at byen skulle betale sin part av Skiens skatt. Av proprietærene hadde bare Adelers arvinger betalt av, sitt sag- og lastebruk 572 rd., nesten det dobbelte av noen annen enkelt skattyter. Herman Leopoldus, som selv hadde vært med å stille opp likningen, hadde ikke betalt sine 190½ rd.; det samme, beløp sto også borgermester Hercules Weyer til rest med, mens de øvrige magistratspersoner og borgerne, i Skien for det meste hadde betalt. Den tredje gruppe som ikke hadde betalt en skilling, var tolderne i Porsgrunn; det hadde heller ikke strandsitterne på ladestedene, unntatt, merkelig nok, fire i Brevik. Her var for øvrig kjøpmann Anders Nielsen, den største «borgerlige» skattyter overbodet, iliknet 214 rd. som han ikke hadde betalt, mens ellers nesten alle utenbys borgere hadde gjort sin skyldighet. Simon Jørgensen (Wesseltoft) i Skien og Jørgen Pedersen i Langesund var satt for samme sum som Anders Nielsen, og de hadde betalt en vesentlig del, av den. Høyest i Porsgrunn kom Rasmus Rasmussen (Helles) med 95 rd., hvis man da ikke ville regne med Niels Pedersen (Herrestad) på Herre med 118 rd. Det er betegnende for magistratens aksjon at mens den uten tvil hadde rett til å regne med proprietærene og tolderne, hadde den stikk imot regjeringens uttrykkelige bud også tatt med strandsitterne. Av skatten var bare kommet inn 3249 rd., ikke stort mer enn en tredjepart. Strandsitternes skatt måtte avskrives helt, da den ble betalt til fogden, og nå måtte liknes på byens innbyggere. For 1714 ble skatten nedsatt til ¾ av 1712's skatt, og for de senere år også moderert; men den ble stående ut året 1721 og inndrevet med hård hånd av rentekammeret, til tross for gjentatte, bønner om henstand «for denne moxen (= ganske) forarmede by, hvor det, er umulig å få inn skattene». I begynnelsen av 1720-årene synes Skien å ligge som en svimeslått by, hvor det etter borgerskapets utsagn var bare nød og fattigdom. I april 1721 var de samlet på rådstuen, hvor de «en general sa det de med sannhet kan testere og høylig hadde årsak seg å besvt,re det de all deres levetid så lenge de har visst hva næringsmåte var, ikke har opplevd så slett en tid som den avvikte vinter idet all handel og vandel liksom er opphørt og ingen penger blant folk å kjøpe for . . . ».²⁴⁾

Striden om Skiens jurisdiksjon og skatterett over proprietærene og ladestedenes strandsittere, var et utslag av den gamle bys forsøk på å bremse på alt det næringsliv som holdt på å gro opp utenfor bygrensen og som truet med å ta luven fra den. Den er også et utslag av det systemskifte som fant sted innen handelspatrisiatet; de gamle slekter, som gjennom magistratembetene var bundet til byen, holdt på å dø ut. De nye menn var bare handelsmenn, som i pakt med en alminnelig tendens i tiden unndro seg de borgerlige verv som ville binde dem til byen. Det synes å måtte være en klar sammenheng mellom dette og at de bosetter seg utenfor byen. Det er også den forskjell at mens de gamle mer bygde på hjemlig kapital, bygger de nye, som nesten alle er innvandrede utlendinger, langt mer på fremmed kapital og kreditt. På den andre siden har vi strandsitterne uten et klart hovedyrke, litt bønder, litt sjøfolk og fiskere, litt håndverkere og arbeidere. Det er en ny samfunnsklasse i sin vorden. Den lot seg vanskelig rubrisere i et bysamfunn med laugenes strenge yrkesdeling. På ladestedene, de nye bydannelser, uten laug, hørte strandsitterne hjemme. De var det begynnende kapitalistiske samfunns avskalling, men gjennom slektskap også knyttet til bondesamfunnet, som de for en stor del ble rekrutert fra. Den logiske konsekvens av dette synes å måtte bli at proprietærene og strandsitterne, til tross for den store klasseforskjell, fant hverandre i felles økonomiske interesser, i striden for ladestedets emansipasjon fra byen. I denne strid sto borgerskapet på ladestedene splittet mellom sine stands- og lokale interesser. Vi skal se at dette ikke er en teoretisk spekulasjon, men at det virkelig artet seg så. Det sier seg selv at denne prosess måtte gi seg de tydeligste utslag i Porsgrunn, sentret for skipsfarten og trelasteksporten, som ved siden av gårdsbruket var livsnerven i distriktets næringsliv.