Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[IX]. By eller land?

Kjøpstad eller ladested? Borger eller strandsitter?

av Joh. N. Tønnessen

Det var forordningen av 8. november 1680 om konsumsjonsskatt som for alvor reiste spørsmålet om Porsgrunn var en by for seg selv, eller fremdeles en del av det omliggende land, eller en forstad til Skien. Uklarhet ved forordningen var til dels skyld i striden om fortolkningen av den; enhver ville tyde den til størst fordel for seg og slippe fra skatten så billig som mulig. Forordningen påla i grunnen tre skatter som skulle avløse den gamle kontante pengeskatt til staten fra land og by (landehjelp og matrikkel-byskatt). For det første var det en omsetningsskatt som av selgeren skulle betales av alle næringsmidler som førtes «til kjøpstedene. Men for at ladesteder, hvor folk drev handel som i en kjøpstad, ikke skulle gå fri for skatten, ble uttrykkelig fastsatt at «ladestedene Langesund, Porsegrunden og Bredevig» og andre kom til konsumsjonsboden ved bygrensen, eller til tollboden om han kom vannveien; men meningen var at avgiften skulle legges til salgsprisen og således i realiteten betales av forbrukeren. Men det gikk ikke alltid slik.

Det er bare den første skatt, den egentlige konsumsjonsskatt, som interesser i striden om Porsgrunn og dens innbyggere. Visstnok het det at man der skulle betale skatten slik som i kjøpstedene, men i en annen § sto det at «alle trafikerende som på atskillige uthavner og små ladesteder bor og byene til undertrykk negotierer, skal være forpliktet til å gi i stedet for deres konsumsjon tre riksdaler årlig for hver person som de i deres hus har over tolv år gammel». Stillet man de to bestemmelser opp mot hverandre, måtte man med rette spørre hva forskjell det var på å drive kjøpstadsnæring og å «negotiere byen til undertrykk»? Konsumsjonsskatten var først og fremst beregnet på å betales av borgerne, av dem som hadde borgerskap, men hva da med dem på de tre ladesteder som ikke hadde borgerskap? Var bestemmelsen om konsumsjonsskatt av ladestedene å oppfatte som kollektivt gyldig for alle som bodde der, også strandsittere, husmenn, sjøfolk o.l.? Her spilte også det inn at disse for en stor del ikke fikk sine tilførsler fra det omliggende land, men over sjøen fra Danmark og Vestlandet. Striden om hvem som skulle betale konsumsjonsskatt ble også en strid om ladestedenes losserettigheter, og da skatten ble satt bort på privat forpaktning, ble det også en strid om hvor langt byens jurisdiksjon strakte seg, idet forpakterne ville trekke inn under sin forpaktning så mange skattytere som mulig. Heri finner de støtte hos magistraten, men støter på motstand hos fogden; begge har sin avvikende oppfatning av grensen mellom by og land.

Dels på grunn av uklarhet i den foregående bestemmelse og sannsynligvis også fordi det var for vanskelig og for kostbart å føre tilstrekkelig skarpt oppsyn med tilførselen av matvarer til ladestedene, ble forordningen av 1680 forandret allerede vel ett år senere, 24. januar 1682. Foruten å nedsette takstene bestemte den at «de borgere eller strandsittere som bor på havnene, ladestedene eller andre steder og bruker borgerlig næring og handel enten med seilas eller i andre måter» skulle gi istedenfor konsumsjon 3 rd. for seg og for hver person i huset som var 12 år og derover. Det viktigste ved denne bestemmelse var at det ble gjort et skille mellom borgerne i kjøpstaden, som skulle betale konsumsjonsskatt av sitt forbruk, og borgerne i ladestedene, således i Porsgrunn, som skulle betale en fast årlig skatt. Alene dette var nok til å skape et visst motsetningsforhold mellom dem. Det andre viktige var at det stillet borgerne og strandsitterne skattemessig likt. Men det lå en uklarhet i fortolkningen av «strandsittere som driver borgerlig næring». Hvor stor måtte denne næring være for å karakteriseres som borgerlig? Det var her de fleste uten borgerskap på ladestedene søkte å komme unna skatten ved å påstå at de bare drev «liten husnæring» med litt brygging og baking. Etter loven skulle de kjøpe det korn og malt de trengte til dette gjennom borgerskapet i Skien; men dermed kunne det føres kontroll med deres omsetning. Derfor er de interessert i å få losserettigheter for Porsgrunn og for rett til å kjøpe direkte fra skutene. Det er striden om dette som går som en rød tråd gjennom Porsgrunns historie i de halvhundre år fra 1680- til 1730-årene. Det er betegnende for statsmaktenes manglende evne til å gjennomføre en lov, eller også for et sunt skjønn til ikke å presse noe gjennom som var mot naturens mest hensiktsmessige orden, at mens de generelle byprivilegier av 1662 fastslo som et hovedprinsipp: ingen handel uten borgerskap, og at kjøpmannen helst skulle bo i en kjøpstad, går begge konsumsjonsforordningene 1680 og -82 ut fra som gitt at det i ladesteder og uthavner bor strandsittere, det vil si folk uten borgerskap, som driver full borgerlig handel, uten at myndighetene forbyr det, men aksepterer det som et faktum. I slutten av 1682 ble forøvrig iliknet to nye skatter, en ganske høy koppskatt, fra 6 rd. for de fornemste rangspersoner og ned til ½ rd. for strandsittere, og en kvegskatt som rammet borgere, proprietærer og kongelige tjenestemenn. Manntallet for alle disse skattene er det viktigste materiale til befolkningens og byens indre historie.¹⁾

Hvor mange mennesker det bodde i Porsgrunn i begynnelsen av 1680-årene, vet vi ikke sikkert, men kan bare regne oss til det med sannsynlighet. Etter manntallet for krigsstyren 1683 var det 19 utenbys borgere; hertil kom 8 havne- og tollfunksjonærer, som ble skattlagt som borgere. Det var en sterk vekst i de utenbys borgeres antall fra 1661, da det bare var 4. Regnes med 5½ individ i gjennomsnitt for hver av de 27 «borgerlige» husstander, blir det ca. 150 mennesker. Strandsitternes, de ikke borgerliges antall, er det vanskeligere å få tak på; de oppgis gjerne for hele sognet, Eidanger og Solum, under ett og det lar seg ikke avgjøre hvem som kan henregnes til Porsgrunn. Dessuten vet en at mange fattige, enker, skrøpelige gamle ble fritatt for eller ettergitt skatt de ikke kunne betale og således unndrar seg skattemanntallene på denne tid. Om strandsitterne på Slottenes (Langesund) opplyser således fogden 1682 at «de alltid har vært skattefri for deres armod og ulidelige skyssføring med den reisende, og en del om vinteren går bygdelangs og betler», og om strandsitterne på Herre at de har «av gammelt for skatt vært befridd». For de siste hadde skattefriheten sin grunn i at folkene skulle trekke tømmeret opp til kongens sager, og etter at disse var solgt, hadde den gamle ordning fått hevd, synes det. På dette tidspunkt er det i regnskapet oppført ved Osebakken 8 strandsittere og 5 husmenn «som sitter i leiehus». At det med Osebakken her menes Porsgrunn, kan sees derav at Michel Gaasegrund er regnet med, men det røper også at den vesentligste bebyggelsen på Østsiden lå på Osebakken, som jo også ble brukt som navn på Østsidens bymessige bebyggelse. Michel Gaasegrund ble i 1683 bøtelagt med 3 rd. 92 s. «fordi han ikke hadde angitt 2 kuer og 3 sauer til kvegskatt». - Konfererer man de forskjellige manntall 1682-83 med hverandre, finner man i Solum 18 strandsittere; 11 av dem sies uttrykkelig å være «daglønnere på ladestedet Porsgrunn boende». Nærmest ved gjetning kan man anslå antallet av innbyggere på det nåværende Porsgrunns byområde til ca. 300 i begynnelsen av 1680-årene da striden om konsumsjonsskatten begynner, og hvortil ladestedets dobbelte jurisdiksjon - borgerne under byen med dens magistrat og strandsitterne under landet med fogden - var årsak.²⁾

Straks etter at forordningen av 24. januar 1682 var kunngjort i Norge, skrev landkommissarius Hans Hansen en lengre memorial til rentekammeret om uklarheter i forordningen, særlig angående de i forstedene som brukte borgerlig næring, men ikke hørte til byens jurisdiksjon. Rentekammeret svarte at de sjøfolk som ikke drev borgerlig næring med egne midler og bare seilte med borgernes fartøyer eller drev fiskeri, skulle være fri for konsumsjon; særlig var det kongens vilje at dette med flid skulle iakttas overfor strandsitterne i alle uthavner «på det ei enten ved konsumsjonen eller utskrivningen landet for gode erfarne sjøfolk måtte blottes». Regjeringen var tydeligvis engstelig for at beskatningen i tillegg til utskrivningen av matroser til orlogsflåten skulle drive sjøfolkene fra stedet og landet. Det er nettopp i disse år en stor emigrasjon av norske sjøfolk til Holland. Men samtidig søkte myndighetene også å holde igjen overfor strandsitterne at de ikke skulle gå borgerne i næringen, for kort etter ble alle tolderne i byene fra og med Flekkefjord til og med Langesund pålagt å få slutt på det misbruk «at bønder og strandsittere på uthavnene som ei er borgere, er skippere og seiler både innen- og utenlands, ved hvilken leilighet de innsniker varene og handelen til seg, ikke alene kjøpstedene og borgerne til stor avgang, men endog at Hans Majestet derutover mister sin toll, konsumsjon, og tienderettighet som nå erfares daglig skjer.» De mange ganger dette og lignende påbud ble gjentatt, er nok til å vise hvor umulig det var å håndbeve borgernes privilegium på handelen og hvor ugjørlig det var å trekke skarpt den uklare grense mellom «borgerlig næring» og «liten borgerlig eller husnæring».³⁾

Som så alminnelig med eneveldets uvisse statsinntekter ble også konsumsjonen forpaktet bort til private ved auksjon til høystbydende. Til og med 1685 var den i Skien på regnskap og innbrakte 1683-1356 rd. For 1400 rd. fikk Lyder Møller den i forpaktning 1686-88 for «Skien med Porsgrunn, Brevik og Langesund». For de følgende tre år måtte han gi 1700 rd. for den, og det samme også for de neste tre år, 1692-94, da han overtok den sammen med Peder Hesselberg. Å forpakte skatten var noe av et lotteri; inntekten avhang ganske av tilførselen til byen av levnetsmidler, av borgernes forbruk av dem, og kanskje aller mest av hvor effektivt forpakteren maktet å gjennomføre sin kontroll og skatteoppkreving i det vidløftige distrikt med så mange muligheter for smugling. Det viser seg selv at forpakteren prøvde å trekke så mange som mulig inn under sin oppkravsrett, både strandsitterne og de borgerlige som bodde på gårder utenfor bygrensen. På Brevik stevnestue 18. november 1686 fremkom en hel del husmenn og strandsittere og overrakte retten en skrivelse datert «Aasebakken i Porsgrunn», hvori de «vemodeligen ga til kjenne deres store fattigdom idet at de ei kan utgi deres strandsitter-, kopp- og kvegskatt formedelst de ei er i noen middel og ei annen næring og bruk har enn undertiden å hugge med en øks og noen tider litt fersk fisk, og når det ikke vanker, må gå om og betle også, ellers ingen henlever.» Blant underskriverne er Michel Gaasegrund. Hos amtmannen kunne almuen som regel vente å få medhold i deres klage, og amtmann Adeler, som tok seg av saken, skrev til rentekammeret at når fogden søkte dem for ordinær skatt samt kopp- og kvegskatt, men konsumsjonsforpakteren for konsumsjonen, ble de fattige folk ruinert; han hadde latt undersøke deres næring og funnet at bare noen få undertiden solgte noe øl og grovt brød, og det kunne ikke kalles borgerlig næring; dessuten hørte de ikke til byens jurisdiksjon. Amtmannen fikk kort til svar at dersom de var borgere og hadde tatt borgerskap, kunne de ikke befries for skatten. - Foruten lasting av skutene gjorde strandsitterne seg også en inntekt av å selge vrakbord. De fremmede skippere kjøpte nemlig bordene som de sto ved sagene, og ved skipsborde skjøt de ut alle vrakbordene, som så de fattige folk langs fjorden samlet opp og solgte for 1-4 ort pr. 100 til skipperne på små danske jakter og skuter. Å overlate vrakbordene til lastefolkene var en form for betaling for deres arbeid.⁴⁾

Den andre gruppen Lyder Møller prøvde å kreve for konsumsjonsskatt, var de borgerlige som bodde på gårder utenfor byen. Gang på gang tørnet han sammen med fogden om beskatningen av disse og skrev vidløftige brev derom til rentekammeret. Dette inntok det standpunkt at Møller bare hadde rett til å oppkreve skatten «i Skien by og derunder liggende ladesteder Porsgrunden og Brevik»; han kunne ikke kreve den av de gårders besittere som var inkorporert i Bamle og Telemarkens fogderis matrikkel. som bodde der og svarte sine andre skatter til fogden. I brev til fogden og amtmannen presiserte kammeret det samme. Møller kunne ikke ta skatt av noen som bodde «utenfor byens grunn samt Brevik og Porsgrunn». Eller som det het: «Av alle andre hva enten de er borgere eller andre har han ikke konsumsjon, bare av dem som er innen byens begrep og på Porsgrunn og Breviks eiedeler.» Men hva var Porsgrunns og Breviks eiedeler? Ingen av dem hadde en fast grense, et byområde som Skien. Man kunne nesten formode at man i København har gått i den tro at Porsgrunn var navnet på en gård på hvis grunn bebyggelsen lå, slik at området var lett å avgrense. Rentekammeret holdt ikke konsekvent på sin definisjon. Det måtte virke helt forvillende når det en annen gang skrev til fogden at Møller ikke kunne regne med andre «under Skiens bys forpaktning enn Skiens bys borgere». Ut fra dette måtte han slutte at han også hadde rett til skatten av de borgere som bodde på sine avlsgårder utenfor byen, og det var det han også hadde regnet med når han ga så høyt bud på forpaktningen. Heri må han øyensynlig ha forregnet seg, og da hans forpaktning truet med underskudd, reiste han selv til København for å tale sin sak. Her døde han i mai 1694, «og den salig mann var uti stor vidløftighet, særdeles for konsumsjonsforpaktningen, så hans enke og mange barn har frasagt seg arv og gjeld». Hun satt igjen med 8 umyndige barn (det var hans 3. kone) og boet var fallitt med gjeld på forpaktningen.

I boet kom fogden i Bamle, Rasmus Pedersen Herrestad, med krav på 473½ rd. som Møller 1688-94 hadde oppkrevd i konsumsjon av borgere til Skien som bodde på gårder utenfor byen (bl. a. av Kirsten Josten, enken etter foged i Bamle, Henrik Josten, på Bjørntvet), altså stikk imot rentekammerets bestemmelse. Det var mannens forutsetning for å by så høyt, hevdet enken, at han hadde rett til konsumsjon av disse «ettersom i Skien bor forarmede folk unntatt ganske få og de borgere som bor utenfor byen på deres gårder.» Merkelig nok ga rentekammeret henne medhold. På grunn av rentekammerets uklare svar, fortsatte striden mellom de nye forpaktere og den nye foged, og på ny henvendelse fra partene synes kammeret helt å ha oppgitt å finne klare grenser for hvem beskatningen tilkom når bare staten fikk skatten, og for den var jo det det viktigste. Svaret gikk ut på «at det er like meget til hvem de svarer når riktig manntall forfattes på alle dem som under fogderiet henhører, så at ingen forbigåes enten de da til Eder (fogden eller til byen svarer hva som etter forordningen bør kontribueres.» - Dermed var man like langt, og striden kunne begynne på ny igjen.⁵⁾

Den rike Breviks-kjøpmann Anders Nielsen, skrev 22. november 1701 en lengre forestilling til visestattholderen om ladestedets oppkomst. Meget, ja sikkert det meste av det han skriver, må forutsettes å ha gyldighet også for Porsgrunn. I et av punktene setter han fingeren på nettopp det som gjorde forholdene på ladestedene så broket: «Det forårsaker atskillige disputter imellom fogden og magistraten at strandsitterne og borgerne på stranden bor iblant hinannen, derfor om de heretter kunne legges under byen var uforgripelig både til Hans Majestets og byens gagn og interesse både ved konsumsjonen og særlig i krigstiden med innkvartering og desslike, foruten det at alle kunne pleies under én jurisdiksjon og derved desto bedre politi håndheves.» Når Anders Nielsen, som her uten tvil ga uttrykk for den alminnelige mening hos borgerne på ladestedene, talte kjøpstadens sak, var det, som han selv sier, foruten en forenkling av administrasjonen, også for å skaffe byen større inntekter: jo flere borgere betalte byskatt, desto mindre på hver, og sikkert også for at det fra magistratens side kunne føres skarpere kontroll med strandsittere som drev handel og håndverk på ladestedene uten å ha borgerskap. Likså selvsagt ville strandsitterne drive sitt høkeri uten byens tynge; på ladestedene lå de fjernere fra byens kontroll. - I 1693 klaget 6 smeder, «fattige skatteborgere i Skien, over at en del utenbys fuskere på smedehåndverket gjør dem stor skade», særlig to som bor i Porsgrunn, Iver Haagensen og hans bror Michel, som begge holder folk til å arbeide for borgerskapet i Skien. De hadde to verksteder, et hjemme hos seg og et på verven hos Frantz Cudrio, som hadde antatt dem til alt arbeid «på et skip han lar bygge her utenfor byen på Tyveholmen (Borgestadholmen) stående». Den andre er «Johannes Haagensen på Aasebakken», som arbeider sammen med sin far, to brødre og svenner «som de fra oss forlokker til seg». - Klagerne ba amtmannen forby dem i overenssteinmelse med loven å holde svenner og arbeide for andre enn bønder; og heri fikk de medhold idet fogden ble pålagt å tilse at smeder som var strandsittere uten borgerskap ikke gjorde arbeid som smedene i Skien ifølge laugsartiklene hadde enerett til. - Men ikke med et ord nevner amtmannen at en borger som Frantz Cudrio betjener seg av ulovlig håndverk. Et par år senere var det Johannes Haagensens tur til å klage over at han «som en skattytende strandsitter» ble fortrengt i sitt håndverk av to løsgjengere, Sven og Nlichel Iversen. Som Johannes hadde gått andre i næringen fikk han selv føle hvordan det var. Strandsitterne var ikke de laveste på samfunnsstigen; de hadde sin standsstolthet og sitt standsyrke å vokte overfor sin underklasse igjen, som trengte seg inn i deres arbeid. I 1695 skrev en hel del strandsittere, blant dem Christen Jacobsen fra Porsgrunn, at mange løsgjengere gjorde stor innpass i deres «fattige og ringe næring som er med skipsarbeid, driving og annet tømmermannsverk, så vi mange tider neppelig kan få så meget arbeid at vi vår kvinne og barn kan med daglig forsyn oppholde uten noen få uvisse tider ...», og så kommer disse løsgjengere og tar brødet fra munnen på dem. Amtmannen ga ordre til at alle løsgjengere som ikke kunne legitimere seg, skulle gripes av fogden og lensmannen iflg. N.L. 3-21-16, 17.⁶⁾

Om de to nevnte, Iver og Johannes Haagensen smeder, vet vi at den første løste borgerskap, «var boende ved Porsgrunn på Klyve eie» og reiste fra byen 1694, og at den andre bodde «ved Porsgrunn på Jønholt eiedeler», men fremdeles (1697) som strandsitter.

Ved Lyder Møllers død hadde rådmann i Skien, Thommes Sommer, overtatt forpaktningen av konsumsjonen for årene 1695-97, men overlatt den til Christopher Jørgensen Flood, den norske stamfar til den kjente og utbredte Skien- og Porsgrunn-slekt. Han hadde vært hører på latinskolen, men slått seg på handelen, og ved Sommers død 1697 etterfulgte hin ham som rådmann. Flood synes å ha vært en langt mer pågående skitteoppkrever enn sin forgjenger, og mens han lot borgerne på gårdene utenfor byen være i fred fordi han vel forsto at han ikke kom noen vei med dem som var av hans egen stand, gikk han desto hårdere løs på strandsitterne, og først og fremst dem i Porsgrunn. I flere lengre skriv til rentekammeret 1696-97 beklaget han seg meget skarpt over at fogden grep inn i hans domene; hvis denne ikke ble forbudt å kreve skatten av dem som tilkom ham, Flood, kunne han ikke «uti sin forpaktning subsistere, fornemmelig uti denne åpne by hvor megen underslep ved innførselen begåes og ei om endog var 30 betjenter å holde stand, kunne hindres». Det største underslep ble begått av de sjøfarende som om natten lå og losset i Brevik og Porsgrunn; befolkningen der besto for det meste av skippere, styrmenn og båtsmenn, som for hver reise kunne tjene fra 60 til 12 rd. Unntatt skipperne ville de ikke betale konsumsjon fordi de betalte strandsitterskatt til fogden, idet de forega at de ingen handel drev i sitt hus, og dog førte de med seg hjem humle, tobakk og andre varer som de i smug solgte til de andre på stedet, så som smeder, snekkere, skreddere, tømmermenn og andre håndverkere. Av resten, som drev en ringe næring, fikk han ikke mer enn 1 rd. for hele husstanden på 3-4 personer, mens han skulle ha 3 rd. av hver over 12 år. Flood fikk medhold av rentekammeret som kort og godt resolverte: «Disse uti Porsgrunn og Brevik boende bør betale konsumsjon til byen.» Dette var for en gangs skyld klare ord som måtte forståes slik at alle, også strandsittere, skulle betale til forpakteren. Men da begynte striden først for alvor.⁷⁾

Strandsitterne nektet å betale; særlig var det vanskelig med penger 1. kvartal, «da sjøfarten på den tid om året aldeles hviler på dette sted». Flood ba da om lov til å inndrive skatten ved militær eksekusjon. Mot dette protesterte strandsitterne 20. mai 1697, især over at Flood ville inndrive skatten ikke bare for det år, men også for de foregående tre år, da de aldri hadde betalt konsumsjon til ham eller hans formenn, men bare strandsitter- og husmannsskatt til fogden; de hørte under landet både med ting og kirke, og Flood ville aldri kunne bevise at noen av dem var borgere. De var fattige daglønnere som kunne tjene 16 s. om dagen enten ved å hugge med øks for folk, ved å ro for de reisende, ved fiskeri «som dog faller kun sjelden», eller som båtsmenn kunne de få hyre oftest bare en reise om året. For det de da tjente skulle de leve hele vinteren med kvinne og barn, noen så husarme at de om kvelden ikke visste hvordan de om morgenen skulle søke sitt livsopphold. Skulle de betale også tre års restanser, måtte de flytte fra stedet. - Skrivelsen var undertegnet «på egne og samtliges vegne av Porsgrunn» av seks strandsittere, og likså fra Brevik. Klagen hjalp ikke; rentekammeret henviste til sin resolusjon av 4. juli 1696 at de som bodde i de to ladesteder skulle betale konsumsjon til byen. - Når Flood, som nevnt, kunne karakterisere årene omkring 1695 som «en gyllen tid», var det et partsinnlegg i striden for å vise myndighetene at almuens økonomiske forhold var så gode at de kunne betale. Det kommer i sterk strid med amtmann Adelers ord om de samme år: «Dog er de fleste av dem av aldeles ringe vilkår og vederfares dem en stor nåde om de formedelst deres ringe tilstand derfor (for skatten) ble forskånet». Og da magistraten i Skien hadde foretatt visse skattelettelser, begrunnet den det med: «Aller mest formedelst disse besværlige og næringsløse tider, så som negotien helst ved fremmedes trafikk, som ikke her på stedet har sådan fremfart som i forrige årringer. Så gir og sagskjørselens reduksjon stor forandring på næringen så vel for den gemene mann som for andre.» Å dømme etter trelastutførsel, -toll og -tiende var 90-årene jevnt svake år, om ikke av de dårligste, til 1698 da en rekke gode år begynte. Men etter Floods mening var 1698-99 dårlige år med dyrtid. Både i 1699 og 1700 tigget magistraten rentekammeret om skattelettelse på grunn av de dårlige tider og, om fortsettelse av den nesten tollfri innførsel av korn fra fremmede steder som kongen hadde bevilget i 1698. Som rådmann skrev Flood i mars 1700 noe ganske annet til stattholderen, «... denne bys slette tilstand, formedelst ingen næring på denne som på andre steder, uten få som kan eie et lite sagbruk og de som kan ha noen råd at innkjøpe matvarer og dem uti småplukk uthøkre. Ti denne bys forrige innvånere som hadde middel, er døde, og deres sagbruk mestendel henvendte til en del kongelige betjenter ved giftermål, auksjon og kjøp.» Ennå verre ble det under den kortvarige krig 1700: De få kornskuter hadde skrudd prisen opp så fattigfolk ikke kunne kjøpe og allerede led nød. På grunn av den tungvinte fart mot strømmen opp til byen ble kornet dyrere der enn i andre byer. Og før det kom så langt, ble det kjøpt av dem som bodde nedenfor, særlig av brigadier Arnold på Borgestad, som kjøpte det meste når skutene kom til Porsgrunn, og av proprietærene på jernverkene, så at det nesten ikke var noe igjen når skutene kom opp til byen. Ble det ikke tollfrihet på korn igjen, ville det bli en ubeskrivelig nød.⁸⁾

Mens strandsitterne i Brevik synes å ha bøyet seg for Floods trusel om militær eksekusjon med rentekammerets tillatelse, stevnet strandsitterne i Porsgrunn ham for retten til underkjennelse av eksekusjonen. Av byfogden i Skien ble 18. november 1698 avsagt dom for at strandsitterne innen 15 dager skulle betale den påbudte konsumsjon og dermed bli fri for eksekusjonen. Det sies i dommen at Flood hadde moderert skatten så meget at de ikke hadde grunn til å klage; istedenfor 3 rd. hadde han av de fleste krevd bare 1 rd. Strandsitterne appellerte dommen til overhoffretten, men da saken her trakk lenge ut, tilbød 24 av strandsitterne å la saken falle hvis de fikk tilbake det eksekverte gods eller erstatning for det som måtte være tapt. Amtmann Adeler støttet dem helt deri, anbefalte at de fikk sitt gods tilbake, at Flood betalte alle omkostninger «for sin ulovlige ferd», og at strandsitterne ble hjulpet til sin rett. Det er påfallende at amtmannen kunne skrive dette, for det var hevet over tvil at Flood hadde retten på sin side. Flood avslo tilbudet og begjærte eksekusjon hos ytterligere 34 i tillegg til de 24 det allerede var foretatt hos. Så helt smått stell hos disse strandsitterne kan det ikke ha vært. For å ta den første på listen, Anders Andersen Strømtangen, som bodde «på den søndre side av Porsgrunn ved Osebakken», og «under tiden hatt litt å selge i sitt hus, under tiden ikke», så var hos ham pantet: en kiste med klær i 2 rd., en dyne og to puter 1½ rd., en trove og et snøreliv 3 ort 8 s., en messingstake, to tinnfat og to tallerkener 1 rd., en bøsse «som var ting verge» 2 rd., en gryte og et par strielaken 1 rd. 1 ort 12 s.⁹⁾

Tallet 58 strandsittere 1701 er viktig, for det gir for første gang et absolutt minimumstall for strandsitterbefolkningen. At det var ennå flere, er sikkert, for det var mange enker og fattige Flood ikke hadde begjært eksekusjon hos; blant de 58 er bare 2 kvinner, Dorte Ryg og Maren Gisholt, den første på Osebakken, den andre på Vestsiden. Foruten dette manntall har vi også et som i 1701 ble opptatt i forbindelse med Skiens ansøkning om privilegier: sammenholdes disse med skattemanntallene, gir det et ganske godt materiale til Porsgrunns befolkning ved begynnelsen av århundret. En slik fullstendig fortegnelse over bybefolkningen i 1701 er søkt utarbeidet i Tabell XXXVI. Den viser tils. 91 strandsitterhusholdninger, derav 39 på Østsiden, 37 på Vestsiden og 15 med uvisst bosted. Tallet er uten tvil noe for høyt, da det kan tenkes at flere som bare kjennes ved fornavn er identisk med enkelte som kjennes under sitt fulle navn. De fleste på Østsiden bodde på Osebakken på begge sider av elven, også de om hvem en bare vet at de var bosatt på Østsiden. For dem som under yrke er oppført som arbeidsmann, angis som regel at de laster skip, hugger med en øks o. l. De som drev «liten husnæring», bakte brød, brygget øl og brente brennevin, som de solgte «i skillingstall» til andre strandsittere og til proviant på skutene; litt tobakk solgte de også. Om håndverkerne blir opplyst at de driver sitt håndverk på bygden om vinteren og arbeider ellers som de andre løsarbeidere om sommeren. En skredder kalles uttrykkelig «bondeskredder». Enkelte har gitt barna boklig lærdom, for Peder Hansen «har lest for noen barn til livets opphold», og en barber tok seg av de syke; Lauritz Sivertsen «har i mange år vært under batsker hand». Barber og kirurg var samme yrke. En enkelt av strandsitterne, Cornelius Christensen på Vestsiden, synes å ha hevet seg sosialt og økonomisk noe over de andre, som opplyste at de for det meste kjøpte i skillingstall hos ham, undertiden i byen og av og til hos Willer.¹⁰⁾ De på Østsiden handlet hos denne, hos Hans Laursen Borch og hos Rasmus Malling. -

Mot strandsitternes angivelse av sine ringe kår forlangte Flood at de skulle avlegge ed på at de i hans forpaktningstid ikke hadde handlet med øl, brød, tobakk, brennevin eller hadde latt noe formale eller slakte eller handlet med bøndene. Hans påstand ble bekreftet av de to kjøpmenn på Vestsiden, Rasmus Rasmussen Helles og Ludvig Blyth, som erklærte at strandsitterne der kjøpte korn i tønnevis, tobakk og brennevin på skipene og drev handel med det både sommer og vinter; «det går temmelig i svang, hvilket dog alt er til skade og prejudikat for borgerne».

Av borgerne var det 17, når en da henregner til dem de fire tollfunksjonærene og havnefogden, som ikke var borgere juridisk sett i den forstand at de hadde tatt borgerskap, men sosialt hørte de nærmest til denne gruppen. De fleste av disse borgerne skal vi senere møte igjen i forskjellige forbindelser. De tre med borgerskap på Herre kan ikke godt regnes statistisk med blant byens befolkning selv om de oppføres blant Porsgrunns borgerskap. Da kunne man rimeligere regne med oppsitterne (med husmenn) på de gårdene som ble mer og mer bymessig bebygd, med den store husstand til generalmajor Johan Arnold på Borgestad, sognepresten i Eidanger, Halvor Nielssøn Gierpen, med kapellan og klokker, og sorenskriveren i Nedre Telemark, Hans Jespersen, som da bodde på Bjørntvet (N). Regner man alt i alt med ca. 110 husholdninger og 4-5 personer på hver, skulle det gi ca. 500 personer som sognet til det som senere ble Porsgrunns byområde. Det synes å ha vært en sterk vekst i folketallet, både strandsitternes og borgernes, siden begynnelsen av 1680-årene. Det er et slikt folketall vi har å regne med i striden mellom land og by om beskatnings- og jurisdiksjonsretten over Porsgrunn.¹¹⁾