Fra: Porsgrunns historie, b. 1
Grunnlaget for Porsgrunns tilblivelse og fremvekst var de sagbruk, den trelasthandel og skipsfart hvis utvikling frem til 1660 er skildret i det foregående. Det var det arbeid som knyttet seg hertil som trakk folk til stedet. Sosialt sett ble stedet befolket nedenfra og ovenfra. Nedenfra var det strandsittere og husmenn som levde for største delen av å losse og laste skutene og av annet arbeid i tilknytning til dem, eller som sjøfolk. En og annen håndverker slo seg ned på stedet. Ovenfra var det borgerne, de utenlandske kjøpmennene, som foretrakk ladestedene fremfor byene for å slippe fra dens kommunale byrder, og så tolderen og hans betjenter. Men mellom disse står bøndene, grunneierne eller -leierne, på hvis gårder det nye bysamfunn vokser frem. På vestsiden var det Bjørntvet og Klyve, til dels også Moldhaugen og Knarrdal. På østsiden var det Bjørntvet og Jønholt, og lenger ute på den ene siden Gunneklev og Herøya, på den andre Borgestad med Osebakken, hvor det samtidig med at Porsgrunn vokste frem, var i ferd med å danne seg ennå et ladested, som til slutt ble forent med det første. En viss interesse i denne forbindelse har også Herre og Bolvik, hvor det omkring sagene og jernverket dannet seg et lite samfunn av proprietærer og arbeidsfolk som hadde nær tilknytning til Porsgrunn.
I katolsk tid var de fleste av gårdene på vestsiden av elven kommet under Gimsøy kloster, mens de fleste på østsiden var selveier- eller bondegods. For klosterets opprinnelige ervervelse av gårdene har neppe den nærmere geografiske samhørighet med Vestsiden spilt noen rolle. Et klosters eller en kirkes gods kunne ligge spredt utover store deler av landet. Man må heller tenke seg at klosteret i senere tid har foretatt et makeskifte av gårder det har eid på østsiden med gårder på vestsiden for å få sitt godskompleks mer samlet i sin umiddelbare nærhet. Et minne om dette kan den omstendighet være at da vi i slutten av 1500-årene begynner å få rede på eierforholdet til gårdene, er det påfallende hvor mange av gårdene på østsiden eies av oppsittere på vestsiden. Sikkert av økonomiske grunner har de foretrukket å sitte på vestsiden som leilendinger under klostret, senere kronen, og trekke landskyld av sitt odelsgods på østsiden. Ved reformasjonen i 1536 gikk klostergodset over til krongods, men det kalles alltid siden i skattemanntall, jordebøker osv. Gimsøy klostergods. Oppsitterne på gårdene betalte da leidangskatt til staten og landskyld (bykselavgift) til kongen som jorddrott.
Gårdene på vestsiden var etter forholdene meget store. Fra Hjellevannet til Voldsfjorden lå det langs elven omkring år 1600 bare fire skattegårder: Bjørntvet nordre (i tidlig tid også kalt nedre og østre). Den strakte seg i syd fra Skredderåen, som i Bukta løper ut i Skienselven, og helt nord til Gimsøy kloster. Gården hadde en skyld av 14 huder, og det var hva skyld angår, og vel også utstrekning, den største gården i hele Bratsberg. Ved avgangsforretning 27. juni 1678 ble den nedsatt til 8 huder, da skogen var aldeles uthugget for mange år siden, jordskred hadde tatt meget av markene og husene var nedbrent for to år siden; det var vanskelig å få brukere til en gård med så høy skyld. Denne gård må tidlig være kommet på private hender; i 1611 eide Peder Eriksen 7 huder i den, som han selv drev, og hans sønn, Kristen Gisholt, eide de andre 7 huder, som Torbjørn Bjørntvet brukte. I slutten av 1620-årene tilhørte alle 14 huder som pant borgermester Anders Christensen, Skien, og fulgte siden ham og hans arvinger, først hans sønn, Christen Andersen, så dennes datter, Anne Christensdatter; ved hennes ekteskap med lagmann Claus Andersen, kom gården i dennes og hans slekts eie. I 1656 kjøpte hun for 750 rd. odelsløsningsretten av rette odelsmann, Søfren Pedersen.2) Da denne gård ikke på noen måte berører Porsgrunns historie, forlater vi den hermed. - Bjørntvet søndre (også kalt ytre, vestre og øvre) er uten tvil i sin tid utskilt fra hovedgården. Den var på 10 huder og således også blant lenets aller største gårder. Den hadde på tre kanter naturlige grenser: Skredderåen i nord, Skienselven i øst og sør og Klyvebekken i sør og vest. Det er på denne gårds grunn den vesentligste del av Vestre Porsgrunn vokser frem. Første gang vi støter på gården i fogdens regnskap, het brukeren Torbjørn Jonsen, 1613. Avgiften for 1. rangs byksel var temmelig høy, 10 rd. pr. hud, 100 rd. for Søndre Bjørntvet; hertil kom den årlige skyld til Gimsøy kloster på 3 rd. og de såkalte holdningspenger (eller tredjeårstak), en avgift av ½ rd. pr. hud som ble betalt hvert 3. år for fornyelsen av bykselen. I 1622 satt Tommes Kieldsen på gården og brukte den i nesten 40 år; han må være død straks etter nyttår 1659. I 1661 stevnet Peder Henrichsen ved Åsebro ved Porsgrunn Kield Bjørntvet for retten til betaling for en tønne øl til sin fars begravelse. Kield eide jordegods annetsteds, i Eidanger, mindre parter i Mule, Graver og Nedre Bjørntvet. I 1640-årene hadde han ervervet alle 6 huder i sistnevnte gård. I 1642 ble han dømt til å ha forbrutt til kongen tømmer for 44½ rd., som han ulovlig hadde hugget i Hans Majestets skog; Gunder Klyve og Ole Rougtvet fikk hver 30 rd. i bot for å ha solgt samme last til en hollandsk skipper.
Da kongen var blitt skyldig en større sum til partisipantene i jernverks kompaniet i Skien for leveranse av «jernstøkker» (kanoner) under krigen med Sverige, pantsatte han en stor del av klostergodset i Solum. Blant panthaverne var Bratsbergs lensherre og rigens admiral, Ove Giedde, og den store godseier Preben von Ahnen, som nettopp det år ble lensherre i Nordland. Blant de pantsatte gårder var Søndre Bjørntvet og begge Klyvegårdene. Gårdene kom aldri senere igjen under kronen. I 1647 overlot Tommes til sin sønn, Kield, bykselen av 2½ hud i gården. Mellom far og sønn ble det tvist om dette, idet Kield mente at han ikke hadde fått så meget jord å bruke som de 2½ hud han skattet av og betalte skyld for; i 1654 ble grensene gått opp og fastsatt av retten.3) Av manntallene til skatten 1646-47 under Hannibal Sehested får vi litt detaljer om gården og dens folk. Av en fullgård skulle betales 6 rd., av en halvgård 3 rd. og av en ødegård 1½ rd.; men da gårdenes skyldsetting varierte sterkt fra sted til sted, ble det satt en fast takst: en fullgård 4 huder, de andre i forhold dertil; av hver 4 huder skulle så betales 6 rd., og således av Søndre Bjørntvet egentlig 2½.6 = 15 rd., men da gården fantes «ganske for høyt ansatt og ikke vel kan svare til landskylden», ble skatten satt til 9 rd. (= 1 fullgård + ½ gård). (Nordre Bjørntvet fikk en forholdsvis enda sterkere reduksjon, idet den med sine 14 huder også slapp med 9 rd. Tommes Bjørntvets husstand besto av hans «kvinne» (hustru) Gunhild, sønnen Kield og tre døtre, Kirstine, Marthe og Ellin. En annen sønn, Hans, var da for ung til å bli regnet med i manntallet.
I 1656 hendte noe utenom det dagligdagse, som berørte gårdens folk. 27. juni ble retten satt på kongens gård for Skien, hvor Jacob Jonsen fra Bohuslän sto tiltalt for tyveri. Han berettet at en kvinne ved navn Åse som bodde på Kjørbekk, kom til ham på Bjørntvet hvor han arbeidet, og ba ham ligge i hennes hus. Og det gjorde han. Hun prøvde først å overtale ham til å stjele penger fra Harald Klyve; men det ville han ikke. Så prøvde hun å få talt ham til å stjele penger fra presten i Solum, hr. Bent Svenssen; men da han nektet også det, «er førnevnte Åse Kjørbekk hengått og gjort en drikk som hun befalte han skulle innta, hvilken drikk var varm, og som han deretter hennes befaling hadde inntatt, er han blitt liksom fra sans og fornuft», og hadde brutt seg inn hos hr. Bent og stjålet 6 gullpenger, 40 rd. og en gullring. Han hadde lånt penger til forskjellige personer, bl. a. ½ rd. til Morten Kieldsen på Bjørntvet, 1 ort 4 sk. til Hans Klokker, til Mattis skomaker 4 rd. og til Olle skomaker 3 rd., begge på Moldhaugen. Til dette kom, sa han, at Tommes Bjørntvet skyldte ham 2 rd. for arbeid og Søfren Pedersen (på Nordre Bjørntvet) 3 ort. Av retten ble han for dette sitt grove tyveri dømt «på sitt liv i galge og gren». Fogdens regnskap viser at dommen er blitt eksekvert av bøddelen i Tønsberg, som nesten alltid på denne tid ble hentet til Skien. Utgiftene var tils. 22¼ rd., derav til bøddelen 8 rd. for å henge tyven, 1 rd. for reisen, 1 rd. for kost og ½ rd. for «sverdet at polere» (til tross for at tyven var hengt). Presten har fått 1 rd. «for fangen han berette og fulgte til retterstedet», klokkeren ½ rd.; til tyvens kost i 20 dager medgikk 1½ rd. og til strikken med tilbehør 3 ort 4 sk. Om Åse forteller de gamle papirer ingenting; det ville ikke være overraskende om hun var blitt dømt og brent som heks.4)
Av regnskapet for kvegskatten fremgår det at Søndre Bjørntvet fødde 4 hester, 15 kuer og 10 får og svin. Da Tommes døde våren 1659, fortsatte enken, Gunhild, i noen år å drive halve gården og Kield den andre halve. Han må være født ca. 1625 og døde som gammel mann 14. oktober 1705. Kield var gift med Kiersti Luchasdatter, datter av Luchas Paulsen Bjørntvet på Øvre Bjørntvet i Eidanger, hvor han var bondelensmann. Av Kields søstre var en gift med Anders Olsen Jøntvet og en annen med Peder Eriksen Bjørntvet på Nedre Bjørntvet i Eidanger, som Tommes eide. 1660-61 kjøpte Kield sine to søstre og sin bror Hans ut av deres farsarv i Nedre Bjørntvet, som han således ble eneeier av.5) Det pantebrev Preben von Ahnen hadde på jordegodset i Solum, var blitt overdradd til den store jordegodseier, rådmannen i Skien, Hans Iversen; og kort etter dennes død (1668) kjøpte hans sønn, den store trelasthandler, godseier og lagmann i Skien, Iver Hansen, ved skjøte 20. august 1670 alt godset bl. a. begge Bjørntvetgårdene og Klyve.6) Av denne må Kield ha kjøpt Søndre Bjørntvet midt i 70-årene; han er eier av gården i 1677, men tidligere hadde han solgt Nedre Bjørntvet (i Eidanger) til foged i Bamle, Henrich Josten, hvis slekt vi senere skal få høre atskillig om. Ved matrikkelen i 1665 fødde gården 3 hester, 8 kuer, 6 ungnaut og 12 småkreaturer; utseden var 11 og avlingen 50 tønner korn; det var til gården en plass ryddet av Peder Tommesen, men ennå noe mer rydningsland som det ble pålagt å oppta. Det var ikke noe fiske til gården, av skog bare litt smålast; det ble dyrket noe humle. Kield eide gårdsparter i Mule og Graver og hele Bjørkøya i Eidangerfjorden. Han var en tid kirkeverge for Solum kirke og lagrettesmann, og må i det hele ha vært en velstående og aktet mann i sin bygd. Det er i siste halvdel av 1600-årene, de år han sitter med Bjørntvet, at ladestedet Porsgrunn vokser frem. I 1705 drev hans sønn Tommes gården. Det var skifte etter ham i 1720 mellom enken og 6 barn; i matrikkelen 1723 satt på gården hans enke, Live Jonsdatter, og sønnen Jon Tommesen. En del av Bjørntvet, «en del jord og strand mellom Klyvebekken, Vemmern og Moldhaugen», var i 1685 for 300 rd. kjøpt av Niels Rasmussen, Brevik, og ble i 1695 av enken solgt til oberst (senere generalmajor) Arnold (på Borgestad) og av hans arvinger igjen 1714 til Gunder Solvesen Buer for 1810 rd. Det nevnte jordstykke ble og siden gjerne kalt «Porsgrunns ½ grunner». Kields to sønner, Tommes og Ole, søkte ved begge salg 1695 og 1714 å gjøre sin forkjøpsrett gjeldende, men uten resultat. (Se videre herom s. 218.) I 1728 ble det holdt en synsforretning hvori det oppgis at Vestre Porsgrunns grunner, 42 i tallet, var solgt fra Søndre Bjørntvet til Gunder Solvesen Buer, som derav trakk 55 2/3 rd. i årlig grunnavgift. Til gården lå to husmannsplasser oppryddet ved vannet, Lahelle og Tolnes.7)
I Solum lå det også to gårder ved navn Klyve, men det har uten tvil alltid vært to helt atskilte gårder, kalt Vestre og Østre Klyve, den første omtrent en mil vest for den andre, inne i landet midtveis ved overgangen fra bunnen av Voldsfjorden til Fjerekilen. Her lå i katolsk tid «Kljufa kirkja» vidd til St. Margaretha. I 1575 sies den å være nedlagt og godset lagt til Skiens prestebol. Gården hadde en skyld av 4 huder. For Porsgrunns historie har den ingen interesse.8)
Desto mer har Østre Klyve det. Den betalte skyld av 10 huder og var således blant de aller største gårder i lenet. Omkring 1600 het oppsitteren på gården Gunder, og vi finner ham der helt til han i 1642 måtte, som før nevnt, fravike gården til fordel for den adelige fru Ingeborg Mund. Klyve var da fogedgård, og som sådan ble istedet utlagt Romnes i Holla. Gunder var en forholdsvis større gårdeier til en bonde å være; foruten Jønholt med underliggende Porsgrunn, tils. 6 huder, eide han 9½ hud i andre gårder. Klyve hørte til det gods som i 1646 ble pantsatt til Jernkompaniets partisipanter av kongen. Samme år opplyser regnskapet at Niels (Gundersen) Bolvik har bykslet Klyve på sin bror Harald Gundersens vegne. I skattetaksten 1647 ble gården «ikke aktet å skatte høyere enn for 1½ gårds skatt», med 9 rd., mens den egentlig skulle ha svart 15 rd. av 2½ fullgård. Gunder Klyves annen sønn, Niels, bodde på Bolvik med en skyld av 8 huder, hvorav Gimsøy kloster eide 3 og Christen Sterch, den kjente eier av Risørs grunn, 5 huder, som Niels hadde tilpantet seg. Gunder er død ca. 1650; da bodde hans tredje sønn, Tore (eller Tord) på Jønholt. Etter regnskapet for kvegskatten fødde Klyve i 1657 3 hester, 16 kuer, 18 sauer, 5 geiter og 2 svin; i matrikkelen 1665 er utseden oppgitt til 14 tønner og avlingen til 55 tønner korn; det var bare småskog til gården og ikke noe rydningsland. I manntallet 1664 er Harald Klyves alder anført med 54 (el. 56) år; han hadde en tjenestedreng, og under gården var 3 husmenn. Som Bjørntvet gikk også Klyve sammen med Jernkompaniets øvrige pantegods over til Hans Iversen og hans sønn Iver Hansen, av hvem Haralds sønn Niels må ha kjøpt gården, da han i 1678 er eier av den. Året etter er Niels og (hans bror?) Christen eiere, i 1714 bare den siste. l 1684 kjøpte Christen Klyve ved auksjon av Iver Hansens arvinger Bolvik for 531 rd., men det ble prosess om salget, som endte med at Halvor Borse ble eier av gården, hvor han i 1692 anla sitt jernverk. Etter matrikkelen 1723 var det tre eiere og brukere på gården, Gunder Christensen, med 5 huder og Bertel Nielsen og Gunder Nielsen med 2½ hud hver. Tilsammen fødde da gårdene 4 hester, 24 kuer, 24 sauer; utseden var 29½ tønner korn; det ble avlet 54 lass høy. Under gården lå en rydningsplass som kunne tilsåes med 2½ tønne havre. Det hørte også til en bekkekvern, som foruten til gårdens behov undertiden også malte for naboene. Av skog var det bare til gjerdefang og brensel. Ved den samme synsforretning som i 1728 ble holdt over Bjørntvet, ble også Klyve befaret. Eiernes grunnleiebok viste da at det på gårdens grunn var 32 hus med innhegnede tomter og hageplasser hvorav ble betalt 30 rd. i årlig grunnleie.
I 1737 ble det inngått et forlik mellom Gunder Solvesen Buer og Jacob Klyve som hver eide 5 huder i Klyve. Hittil hadde den siste og hans forgjengere nytt 2/3 «av de ved Porsgrunn på Klyve grunner oppbygde husers rettigheter», og Buer 1/3; nu skulle de nyte ½ hver. Samtidig overlot Buer til Jacob Hansen mot en godtgjørelse av 4 rd. pr. år. den fulle rett til «å opp- og utkjøre borgerskapets og de negotierendes lastebruk på Klyvegrunnen ved Porsgrunn.» Til gjengjeld overlot den siste til Buer «egen rådig disposisjon av noen øde tomter og plasser ved Porsgrunns stranden fra Gåsegrunnen nedover ..., som Buer for noen år siden seg til bruk og nytte har latt innhegne». Skulle denne innhegning bli bebygget, måtte det bare skje på det vilkår at Jacob Hansen og hans arvinger tillot at «den sedvanlige gamle vei der går til en plass Rødningen, som Gunder Solvesen er eiende, blir ham og arvinger forbeholdt fri og ubehindret å nyte.» Hvorledes den bymessige bebyggelse hadde utviklet seg inntil da og senere fortsatte, skal vi siden komme tilbake til.9)
En del av Klyves grunn hadde en tid det merkelige navnet Børsen (Store og Lille Børsen) som nå er forsvunnet. Det må ha omfattet det areal som nå opptas av bakermester Dyrås' gård, Norrøna Fabrikker og en del av det tilstøtende Porsgrunns Mekaniske Verksted. Navnets opprinnelse og betydning er uklar; det synes å være mulighet for en sammenheng med det kjente slektsnavn Borse, men det har ikke kunnet la seg påvise og beror vel mer på en gjetning ut fra navnelikheten, idet man finner Børsen også skrevet Børsen, og Borse skrevet Børse. Første gang navnet finnes er i Landkommisjonens takst 1661 over bygårder; på Vestsiden bodde da «Oluf på Børsen» som var borger til Skien; sammesteds bodde Niels Olsen, som i 1665 ble bøtelagt fordi «hans kvinne kom for tidlig»; han sies da uttrykkelig å bo «på Børsen ved Porsgrunden». Det samme sies også om Søfren Tostensen, som i 1667 ble bøtelagt for det samme som foregående. Denne Søfren Tostensen Borsen (Børsen) vet vi atskillig om; han døde 19. mars 1685. I 1680-årene var han større gårdeier; i Vestre Klyve eide han 4 huder (Skiens prestebol de andre 2), Bergan i Melum, nesten hele Tveiten og Nordre Bjørntvet. Hans hustru, Anne Mortensdatter, står i skattemanntallet for 1686 oppført blant en gruppe «Borgere ved Porsgrunnen på Solumsiden». Søfrens sønn, Niels Søfrensen Børsen, eide, og bodde visstnok på, N. Bjørntvet, hvor det ble tvist om hans folke-, kopp- og kvegskatt for 1687-88. Fogden skrev til rentekammeret at «Niels Sørensen Børsen besitter gården som en bonde og er ei annet, men formedelst til samme gård kan finnes en ringe del smålast som kan fremvirkes, hvilket lite eller intet kunne bidra til gårdens skatter om det til borgerne skulle selges, hvorfor (han) har tatt borgerskap i den henseende han selv uhindret til skipene kunne forhandle og derfor for ermeldte gård er beregnet uti koppskatt, ... ti gården ikke som en avlsgård av ham brukes men som av en bonde besittes.» Denne Niels Børsen var gift med Marthe Olufsdatter, som var hans fars stedatter. Hun var muligens datter av den «Oluf på Børsen» som bodde der i 1661.
Hun hadde tidligere hatt et eventyr med en annen frier, og historien gir et så morsomt kulturbilde at den skal fortelles. I et brev datert Porsgrunn 6. august 1682 til kongen forteller hun at mens hun enda var umyndig hadde hun innlatt seg med en frier, Giødrich Hansen, mot sine (sted-) foreldres ønske; han hadde ved hemmelig ekteskapsløfte «tåbet og krenket» henne så hun fødte et barn. Men ved modenhets alder innså hun sin dårskap og frierens sletthet - han var meget drikkfeldig - og vegret seg for ekteskap. Hun angret dypt sin handling, men hadde fått foreldrenes tilgivelse og var «ved kirkens disiplin og offentlige skriftemål forløst». Hun søkte derfor om konfirmasjon på foreldrenes tilgivelsesbrev «hvorved de igjen hadde antatt henne som sitt kjære barn, så hennes handling ikke skulle komme henne eller hennes arvinger til hinder i noen måte». Denne rettslige siden av saken var vel den viktigste hensikt med brevet, som ble gitt kongelig konfirmasjon 21. oktober s.å. Niels Børsen må være død for 1690, for skifte etter ham ble foretatt 26. mars det år, og 10. oktober s.å. giftet enken Marthe seg med sorenskriver i N. Telemark, Hans Jespersen (som etter hennes død ble gift med Maria, datter av den kjente foged i Bamle, Henrik Josten på Bjørntvet i Eidanger.) I en tvist om booppgjøret etter Niels Børsen foretok retten i 1699 en befaring: «Man forføyde seg fra Bjørntvet gård til Porsgrunn, hvor det våningshus (står) Store Børsen kalt, hvor da man lot lagretten skjønne og bese begge våninger Store og Lille Børsen, men ettersom Lille Børsen forlengst solgt er, derved intet å forandre er, alene at Store Børsen tykkes mennene ikke av høyere verd med all den innredning og bohave som tilforn enn 120 rd.; samme gård står på fremmed grunn (som hører) gården ved navn Østre Klyve til.» - Det kan etter dette ikke være tvil om hvor Børsen lå, og at den slekt som hadde sitt navn herfra ikke var den samme som slekten Borse på Fjere, Ulefoss og Bolvik. Eieren av disse herligheter, Halvor Søfrensen Borse, var sønn av sogneprest til Hjartdal, Søfren Hansen Borse. Noe slektskap mellom ham og Søfren Torstensen Børsen i Porsgrunn kan ikke påvises; når dennes gravplate (hvor navnet er skrevet Borsen) finnes blant Borse-slektens gravsteder ved Solum kirke, er vel bare navnelikheten grunnen til at man har anbrakt den der, så meget mer som Halvor Borse hadde en sønn som også het Søfren Halvorsen Borse. Navnet Børsen er bevart i skjøter helt ned til ca. 1850, men er siden falt helt bort. De to eiendommer Store og Lille Børsen skiftet i 1700-årene stadig eiere.
Også Knarrdal hørte i katolsk tid til Gimsøy kloster. I de eldste jordebøker og skattemanntall fra ca. 1610 hadde gården en skyld av 3 huder og 3 skinn. Disse skinn lå til Skiens prestebol, og det er i det følgende bare de 3 huder som er gjenstand for salg. Omkring 1610 bykslet en Tormod gården, og i 1626 hans sønn Torbjørn, som vi finner på gården til midt i 50-årene, da enken Anna i 1655 betaler holdingspenger for fornyelse av bykselen de kommende 3 år, og i 1685 gjør sønnen Christen Torbjørnsen det samme. Han brukte gården til midt i 80-årene. I hans tid nevnes av og til blant strandsittere og «embetsmenn» en og annen bosatt i Knarrdalen (Knarrdalstrand er et nyere ord): «Knud på Knarrdalen» 1621, Erik, som er forarmet, 1626, og i 1638 fikk Knud Surtedal en bot på 3 rd. «for han ga Eivind Knarrdal et oksehammerslag». Ved utlikningen av 6 rd.-skatten i 1647 fantes gården alt for høyt satt «ettersom det finnes ringe eiendom til»; burde skatte som ½ gård med 3 rd. Gården fødde i 1657 1 hest, 5 kuer, 8 sauer og 1 svin, og omtrent det samme i 1665; av skog var det bare smålast. Av strandsittere nevnes Sivert Skomaker og Reier Smed. Christen Torbjørnsen overlot gården midt i 80-årene til en Torgier Madsen, og siden drev hans sønn Anders Torgeirsen den en kort tid.
Da det i 1697 kom til den nevnte grensetvist mellom Knarrdal og Annerød om hvilken gård Knarråsen hørte under, fortalte Christens sønn, Lars Christensen, at han hadde hugd og kjørt bjelker og smålast der med sin far. Anders fortalte at da hans far for 11 år siden overtok gården, gikk han en dag i skogen fra Knarrstenen og Askelundskogen sammen med Christen, og denne sa da at delet mellom Knarrdal og Annerød gikk «i Knarren og til Askelund-skogen og derfra til de høyeste hugg i Torsberg.» Eieren av Ånnerød mente at dette var å trekke grensen for langt vest og at den skulle gå ned i elven lenger øst ved «Kloven», idet dette Klovdele var nevnt i et gammelt brev. Det fremgår av saken at striden om grensen var meget gammel. Lagmannen dømte at det var umulig å avgjøre hvor rett grense var, og at det derfor skulle gåes opp nye grenser midt mellom de delestener begge parter hadde påberopt seg.10) - I 1659 gikk Knarrdal ut av kronens eie, idet daværende stiftsskriver, senere lagmann Claus Andersen lot seg tilpante gården for utlegg til underholdning av to ryttere under krigen med Sverige. I 1670-årene tilhørte gården borgermester i Skien, Peder Jensen, og gikk med hans enke over til hennes neste ektefelle, visepresident i Kristiansand, Bertel Scheving. Av ham må Halvor Søfrensen Borse ha kjøpt gården midt i 80-årene. Fra slutten av 90-årene brukte veier, måler og tiendeskriver Ludvig Blyth (Bluth) gården som sin avlsgård; han holdt en tjenestegutt og -jente der, men «bodde selv uti Porsgrunn (på Vestsiden) og var borger til Skien». Da Gunder Solvesen Buer som i det siste av sine fem ekteskap giftet seg til en del av Klyve, i 1715 giftet seg med Anne Hals, enken etter Ludvig Blyth, fikk han også Knarrdal i dette sitt fjerde ekteskap.
Også Bolvik hørte til Gimsøy kloster under hvilket den var kommet i sen tid. I 1570-årene bodde Jørgen Haraldsen på gården og søkte da å ta fra Niels på Vestre Klyve bruksretten til denne gård, som Jørgen påsto at hans foreldre hadde sikret seg og sine etterkommere ved å gi et jordstykke til klosteret. Ved herredagsdommer 1578 og -80 tapte Jørgen saken. I begynnelsen av 1600-årene satt Tor Bolvik på gården, som hadde en skyld av 8 huder, hvorav han eide de 5. Han eide også atskillig jordegods andre steder, tils. 31½ hud. I 1610 ble han ilagt den uhyre bot av 450 rd. «for et falskt provsbrev han hadde tilveiebrakt dermed å ville fravinne Kongelig Majestet noen eiendeler.» Det er den største bot som overhodet forekommer i fogedregnskapene, og Tor må ha vært en formuende mann, for boten er betalt uten at han derfor har måttet gå fra gård og grunn. Fra 1633 finner vi Christen Sterch i Risør som eier av de 5 huder i Bolvik, som Niels (Gundersen Klyve) tilpantet seg midt i 40-årene. Gården fødde i 1657 4 hester, 17 kuer og kviger, 15 sauer og 6 griser. Etter det store salg av krongods i 1660-årene skiftet gården flere ganger eier. Da Niels døde barnløs, kjøpte hans brorsønn, Christen Haraldsen Klyve, Bolvik, som han mente seg å være rette odelsmann til, på auksjon i 1684, og fikk skjøte på gården. Men det ble tvist om salget og eiendomsretten til gården, og det endte med at Halvor Borse i 1687 ble erkjent som rette eier. Da denne 19. juli 1692 fikk privilegium på og anla sitt jernverk der, begynte en ny tid og et nytt lite samfunn å vokse frem ved bunnen av Voldsfjorden, i nær tilknytning til Porsgrunn, hvor de senere eiere bodde.11)
Mot slutten av det tidsrom som her omhandles, ca. 1650-1750, satt Gunder Solvesen Buer, bondegutten fra Gjerpen, som den ubestridd største grunneier på Vestsiden. Han eide både plassen Rønningen, Porsgrunns grunner under Bjørntvet, halvparten av Klyve, og Knarrdal. Fra ham og hans arvinger ble tomter solgt eller festet bort til den voksende bybebyggelse.
Østsidens gårder er allerede til dels omtalt under oppsitterne på Vestsidens gårder fordi disse for en stor del eide hine. Østre Porsgrunn ligger i dag nesten i sin helhet på Bjørntvels grunn. Sannsynligvis en gang i 1500-årene er gården blitt delt i Øvre og Nedre Bjørntvet, hver med en skyld av 6 huder; til sistnevnte lå Tolleskogen og til førstnevnte øya Gåsegrunn. I 1615 var eierne av Øvre Bjørntvet tre brødre Klypåker i Tjølling, og brukerne av gården var først Lauritz, så Jørgen og i begynnelsen av 1630-årene bondelensmann Luchas Bjørntvet. Om Lauritz står det i sikt- og sakefallsregnskapet 1615 en besynderlig opplysning; han har betalt 40 rd. i bot «for han utilbørligen har forholdt seg mot sin hustru Anne Andersdatter». Også Nedre Bjørntvet var bondegods, Kjell Findal i Solum eide 3 huder og Gunder Bjørntvet, brukeren av gården, 3 huder. Mens eierforholdet til Øvre B. i den følgende tid ble sterkt oppstykket ved arv og salg, kom N. Bj. som nevnt helt i hendene på Tommes Kieldsen på S. Bjørntvet i Solum. I 40-årene var brukeren en Halvor og i 50-årene først Tommes's sønn Hans og svigersønn Peder Eriksen sammen, senere bare den siste. Ca. 1665 ble begge gårder kjøpt av foged i Bamle, Henrik Josten; han finnes anført som eier første gang i 1667. Hver eneste av gårdene fødde da to hester, åtte kuer og tolv småfe. Etter Jostens død 1683 satt enken, Kirsten Syvertsdatter, med gården til hun i 1702 overdro den til sin senere så tragisk kjente sønn Niels Josten. I hennes tid bodde også en av døtrene med sin mann, trelasthandler Daniel Abrahamsen Blom, på Bjørntvet. I 1686 lot han oppta på sin svigermors vegne et tingsvitne til bekreftelse på at de bodde på Øvre Bjørntvet og brukte begge gårder under ett som et sammenhengende bruk, og i 1704 ble det bekreftet at N. Bjørntvet bare ble brukt til høying under den øvre gården.13) I 1706 overtok Niels Jostens svoger Herman Leopoldus gården, og det er i hans og hans sønns tid til ca. 1740 den første større bebyggelse av Østre Porsgrunn finner sted. -
Bjørntvets grense mot nordost var Leirkupelven eller Åseelven, som foruten å skille denne gård fra dens nordlige nabogårder, Borge og Borgestad, også var grenseskille mellom Eidanger og Gjerpen sogn. Osebakken, som aldri har vært noe gårdsnavn, kaltes den bebyggelse som ble til på begge sider av Leirkupelven ved dens nedre løp ut i Porsgrunnselven. Vi skal ikke her gå nærmere inn på Osebakkens historie, bare nevne at det her må ha gått en meget brukt ferdselsvei mellom Eidanger og Gjerpen, og at med den økende bebyggelse og befolkning har behovet for en bro tidlig meldt seg, og en slik fantes allerede i begynnelsen av århundret. Den nevnes også i en drapssak i 1662: Hos Peder Mogensen, som var huseier i Østre Porsgrunn, satt 5. mars to bønder, Ole Moen og Knut Omtvet fra Kviteseid, sammen med en kongelig rytter, Christen Jacobsen, og «lekte kort med hverandre til øls». Knut Omtvet tapte 6 skilling til rytteren; det ble krangel om betalingen; det endte med at Knut stakk rytteren med sin kniv i halsen så han døde. Da løp begge bøndene ut av huset og la på sprang «til Asebro». Knut ble kort etter fakket og ved lagtingsdom 19. mars dømt fra liv og gods. Da lensherren «aldeles intet fant til manndraperens befrielse», var det ingen grunn til å oppsette eksekusjonen, og 24. april ble Knut rettet for sverd i Skien av bøddelen fra Tønsberg, som fikk 8 rd. for arbeidet, 4 rd. for reisen og ½ rd. for å skjerpe sverdet. Kapellanen fikk 1 rd. «for fangen at betjene inntil døden.» For «deler til en kiste og for den at gjøre, item for at henbære og legge i jorden» ble betalt 2 rd. 1 ort. - 8 daler var ingen ringe betaling etter tidens pengeverdi, og dog synes bøddelen fra Tønsberg bare å ha fått halvparten gå høyt honorar som sin kollega fra Christiania når han ble hentet; i 1665 fikk denne henholdsvis 16 og 24 rd. for å henge og halshugge to tyver i Skien. Eksekusjoner var forøvrig en så alminnelig foreteelse i 1600-årene at det for samtiden må ha gått inn som et vanlig trekk i folkelivet. I 1623 ble således bare i Bamle fogderi syv hekser brent, 2 menn henrettet og 3 landsforvist. En viss oppsikt har det kanskje vakt at blant heksene var Ragnhild, kona til Jon Brekke, eier av begge Brekken-gårdene i Bamle; da hennes gods tilfalt kongen, fikk arvingene lov til å innløse det for 200 rd. I 1631 ble igjen 4 hekser brent i Skien, og det var siden ut gjennom århundret ikke lenge mellom hver gang folk hadde anledning til å se denne uhyggelige scene bli utspilt. Man må uvilkårlig spørre seg selv hvilke tanker de gjorde seg ved det de så.
De to gårder, Gunneklev og Herøya, som i den nyeste tid mer og mer er trukket inn i den bymessige bebyggelse i Porsgrunns umiddelbare nærhet og vel engang vil smelte sammen med den, var i begynnelsen av 1600-årene begge fullgårder med en skyld av 6 huder hver. På Gunneklev het oppsitteren på denne tid Rolf; han brukte hele gården hvori han eide 4 huder, hans slektninger de øvrige 2. I 1625 fikk han 5 rd. i bot for ulovlig skurd på en sag. Omkring 1650 drev Jørgen Rolfsen gården, og mot slutten av århundret dennes sønn igjen Rolf Jørgensen. De nedennevnte oppsittere på Herøya eide i det meste av denne tid 2 huder i gården. 1657 fødde gården 2 hester, 5 kuer og 8 sauer, i 1665 litt flere. 1676-80 nevnes tolderen Thommes Thommesen Gerner som eier og bruker av 4 huder, og i 1680 kom de i lagmann Claus Andersens eie, og fulgte dennes datter Anna. I 1699 nevnes som bruker tolderen Jørgen Erboe (som var gift med Annas søster), men i 1710 igjen Anna. Deres del av gården (4 huder) ble i denne tid bare brukt til høying, og de holdt ingen folk på gården. De 2 huder var fremdeles bondegods eiet av brukeren Ole Gunneklev. I 1720 betalte Monsieur Anders (Søfrensen) Brinch, Gunneklev, høyest krigsstyr av alle skattytere i Eidanger. Han var bror av de to søstre Else og Kirsten Brinch, som ble gift med de to kjente Porsgrunnsmenn vi senere ofte skal støte på, henholdsvis James Bowman og Herman Leopoldus. Anders Brinch døde i 1742 i Kristiansand som rik kjøpmann og kommerseråd.15) I det hele synes gården i lang tid å ha fulgt de toldere som samtidig var eiere av Jønholt og av disse brukt bare for høyavlingens skyld. Etter Gerner og Erboe eide tolderen Anders Arentzen til 1722 og Hans Koefoed (og hans arvinger) til 1739 begge gårder; da ble eierforholdet skilt ad, idet Jønholt på auksjon ble solgt til tollkontrollør Friederich Biener og Gunneklev til tolder Nicolai Friesenberg.
På Herøya bodde ca. 1600 bondelensmann Frederik Herøen, som var større jordeier, tils. 26½ hud, derav i Herøya 2 og i Gunneklev 2. I 1615 betalte han 100 rd. i bot fordi han ikke hadde angitt at lagmann i Skien, Axel Aagesen (Rosengedde) hadde innlastet og sendt til Danmark noen eikebjelker som var hugget til bygging av skyttebåter for kongen og som «lå neder for Frederichs brygge». Både lensmannen og lagmannen kalles da «forrige»; den siste var nettopp blitt avsatt fra sin stilling etter bare ett års embetstid på grunn av «den store uskikkelighet og annen motvillighet»; det ulovlige salg av kongens eikelast har trolig vært en av forseelsene som førte til at både han og lensmannen mistet sin stilling. I 1630 brukte Søfren gården og fra 1649 Eggert, som nevnes helt til 1695, da fire arvinger sitter med gården. Eggert var i 1680-årene bondelensmann. I hele århundret eide oppsitterne 2 huder i Gunneklev, mens de øvrige 4 huder i Herøya var adelsgods til slekten Galde. I 1652 eide lagmann i Christiania, Niels Hansen, dem, i 1653 den før nevnte Hans Lucht, som fra 1657 var tolder i Porsgrunn. Gården fødde da 4 hester, 8 kuer og 8 sauer. 1671 ble det holdt en interessant syns- og takstforretning over Herøya. Eggert hadde besvært seg over gårdens høye skyld, 6 huder, og etter at lagrettesmennene og fogden hadde befart gården, fant de den «mesten del å være fordervet av fjell og sten, og befinnes aldeles ingen utrast, skog eller mark til ettersom den er beliggende på en odde ved stranden uten en liten oppryddet ødeplass kalles Vestre Herøen, som bonden selv er eiende, har skyldt to huder og gården Herøen fire huder», hvilket man fant altfor høyt da den ikke kunne fø to hester og seks kuer. Hovedgården ble derfor satt ned til tre og ødegården til en, tils. fire huder. Det fremgår således herav at gården egentlig har vært delt i to, en oppdyrket mindre ødegård som har vært bondegods, og en større nærmest utmark som har vært på andre hender. 1 hud hadde på denne tid en salgsverdi av ca. 50 rd.; gårdens 4 huder var således verd 200 rd. eller 800 kr. mens det i dag ligger verdier der for flere hundre mill. kroner. Intet illustrerer bedre en bygds omforming fra jordbruk til moderne storindustri. l disse 250 års utvikling ligger også Porsgrunns historie. - Ifølge matrikkelen 1723 brukte Rolf Herøen alle 4 huder, hvorav han eide 2½ og Maren Eggertsdatter 1½. Det er sannsynlig at Eggert etter at gården var nedsatt i skyld, har kjøpt det hele.
Den gård som har størst interesse for byens eldste historie, er Jønholt under den lå øya Porsgrunn hvor tollboden ble bygd, og etter den øya fikk hele byen sitt navn. Øyas og tollbodens historie skal vi komme tilbake til og foreløbig holde oss til selve gårdens historie. Når tidligere forfattere17) har anført at gården er utskilt fra Bjørntvet, til og med så sent som 1650, er dette helt galt. Det er nærmere å tenke seg det motsatte; tveit betyr en utskilt part, og Jønholt er etter formen et eldre navn enn Bjørntvet. Allerede i middelalderen finnes Jønholt og i de eldste jordebøker, skattemanntall og matrikler fra nyere tid som en selvstendig skattegård og matrikkelnummer. Oppsitteren på gården i første halvpart av 1600-årene het Truls Jønholt, og eieren i denne tid var som nevnt Gunder Klyve. Da nevnes alltid «Jønholt med Skrammersund og Porsgrunn» sammen, med en skyld av 6 huder. Da Klyve i 1642 ble tatt fra ham, flyttet han over til Jønholt, og en av Truls' sønner tjente da hos ham som dreng. Gunder levde så sent som våren 1651, idet han nevnes i det første kongebrev 4. mars 1651 til lensherren om flytting av tollboden: «En mann ved navn Gunder Nielsen boendes på en øy, å ha en eiendom og ødeplass ham tilhørlig dertil (til tollbod) meget beleilig». At han bodde på øya, synes lite trolig, for tollboden sies senere uttrykkelig å være det første hus på øya. Det var Gunders to sønner, Niels Gundersen Bolvik og Tore Gundersen Jønholt, som makeskiftet i 1652 med kongen og til gjengjeld for de 6 huder de avsto fikk 10½ hud i Omdal i Melum med to underliggende plasser, Skotfoss med laksefiske, skoger og annen herlighet. Tore vedble å bo på Jønholt og byksle gården av kongen. Ved det store salg av krongods i 1660-årene ble en mengde gårder, ca. 400, i Bratsberg solgt til et kompani av Skiensborgere med lagmannen Claus Andersen, borgermestrene Casper Barnholdt og Peder Jensen og rådmann Hans Iversen i spissen. I det skjøte av 18. desember hvori Jønholt er innbefattet, står det til slutt: «Våres rettighet av den øy under Jønholt som tollboden er bygd på uforkrenket og uti alle måter oss forbeholdne.»19) Av Hans Iversens arvinger kjøpte Thornmes (eller Thomas) Thommesen Gerner i 1672 Jønholt. Han var tolder fra 1662-1678, da han måtte gå fra embetet og siden oppholdt seg på en bondegård. Det var muligens Gunneklev, hvori han eide 4 huder. I 1674 søkte Gerner om ny takst på Jønholt, da han hadde kjøpt den for sin fulle skyld, 6 huder, skjønt kongen hadde forbeholdt seg sine rettigheter av øya som tollboden var bygd på, «hvilket er den rette og beste herlighet til gården, og jeg som jorddrott nyter intet til grunnleie av tollboden ei heller av andre derpå boende». Ved besiktelsen fantes «samme gårds skog og mark lite eller slett intet». Det kunne såes 6 tønner korn, fødes 1 hest, 4 kuer og 8 småfe. Gården var full av berg, uten utmark og skog; og da den nu hadde mistet sin største herlighet, øya med tollboden, ble skylden satt ned til 4 huder. Da Gerner ble avsatt, gikk gården tilbake til Claus Andersens arvinger, av hvem Jürgen Holst, Skien, kjøpte den ca. 1684 for straks etter å selge den ved skjøte 23. februar 1686 til skipper Søfren Willumsen, som brukte gården og bodde der. Fra hans arvinger overtok tolder Jørgen Erboe Jønholt; da han var gift med den opprinnelige kjøper Claus Andersens datter Inger, er det rimelig å anta at han har fått gården med sin kone, som sannsynligvis har arvet et pant i gården. Av et tingsvitne 1701 fremgår det at Erboe ikke bodde på Jønholt, men på tollboden, at han ikke holdt noen folk eller hester på gården, men lot alt arbeid der utføre ved de drenger og piker han hadde på tollboden; det kunne lett gjøres da det bare var en bro imellom. I 1704 gikk gården over til Erboes etterfølger i embetet, Anders Arentzen, og siden fulgte den i 150 år tolderne. Dens historie er således nøye knyttet til tollbodens.20) - Til slutt skal bare nevnes at øya Gåsegrunn må være bebodd før den nordenfor liggende øy, Porsgrunn. Som nevnt var «Peder Nielsen på Gåsegrunn» blant dem som i 1605 kjøpte salt på Langøya, og i 1639 fikk Oluf Gåsegrunn utbetalt 9 rd. for tre reiser med sin jakt ut til kongens skip i Langesund. Her var det forøvrig i 1600-årene en slekt ved navn Gåsegrunn, men om den stammet fra øya ved Porsgrunn er usikkert. Også på Osebakken finner vi i samme tidsrom en familie Gåsegrunn. Øya må ha ligget under Øvre Bjørntvet, for blant husmenn 1664 under denne anføres to ved navn Gåsegrunn.21)
| Utdrag (s. 78-96) fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |