Fra: Porsgrunns historie, b. 1
For den som skal gi seg i kast med en bys historie, reiser det seg tre spørsmål som må søkes besvart: Hvorfor ble det en by her, når begynte bydannelsen, og hvorfor begynte den nettopp da? For Porsgrunns vedkommende rommer besvarelsen av spørsmålene, foruten de generelle problemer i all bydannelses historie, flere som er spesielle for denne by, og det er vesentlig disse siste vi skal befatte oss med. Kanskje det merkeligste av dem er byens beliggenhet. Der hvor elvens seilbarhet sluttet, lå byen, kjøpstaden Skien, og to mil lenger ute, ved elvemunningen, var allerede fremskredne tilløp til bydannelse i lasteplassene Brevik og Langesund, da Porsgrunn begynte å bli til. Hvordan kunne det på den korte strekning av bare to mil, med en mil til hver side, vokse frem ytterligere en by? Var det til stede et behov for dette, og hva var dette behov? Hermed er med en gang gitt et forhold som må bli en av linjene i Porsgrunns historie: forholdet til kjøpstaden på den ene siden og til de andre ladestedene på den andre siden. For å forklare dette må vi søke etter de faktorer i de geografiske forhold og i næringslivet som ga grunnlaget for byens tilblivelse.
Historien er en spennende oppdagelsesreise i tiden som geografien er det i rommet. Jo lenger bakover i tiden vi reiser, desto lettere blir det å vurdere begivenhetene «historisk», fordi vi på avstand ser hendelsesforløpet klarere, og de store linjer ikke blir forstyrret av de mange detaljer som gjør det vanskelig for en samtidshistoriker å se helheten. Men på den andre siden blir også kildene sparsommere, jo lenger bakover vi kommer, og tillater oss ikke å fastslå årsaksforholdet og begivenhetenes utvikling så nøyaktig som man kunne ha ønsket. Det har vært sagt at for å forstå, for å «kunne» historie, som man sier, er det viktig å vite. Og selvsagt er det nødvendig med grundige kunnskaper og et solid studium. Men for virkelig å trenge inn i og leve med i en forgangen tid er det også viktig å kunne glemme, glemme alt det som ligger mellom vår egen tid og den epoke i fortiden man vil prøve å forstå. Det er alt det som har hendt siden hin tid, og aller mest det som hender i ens egen tid, som forstyrrer det rette bilde av fortiden. Vi må kort sagt ved en viljeanstrengelse prøve å glemme alt det som gjør oss til moderne mennesker hvis vi skal fornemme ånden i en svunnen tid. Vi må gjøre oss til samtidige med den periodes mennesker vi vil studere, vi må stille oss ved deres side, gjøre deres arbeid, tenke deres tanker og sammen med dem se fremover på de dagene som skulle komme og som de ikke visste noe om, men som nå for oss er et tilbakelagt stadium. Når vi starter i våre dager og arbeider oss bakover i tiden, ser vi begivenhetene i den motsatte tidsfølge av den de hendte i og forveksler derfor lett årsak og virkning, fordi virkningen ligger oss nærmere i tid enn årsakene.
Porsgrunns utvikling følger forskjellige linjer hvis skiftende faser kunne legges til grunn for inndelingen av byens historie i perioder. Man kunne følge en økonomisk linje fra stedet som trelasteksporthavn, gjennom en periode av skipsfart og skipsbygging frem til den begynnende industriby. Eller man kunne følge et mer sosialt betont drag, fra begynnerstadiet med bønder og strandsittere som eneste befolkningslag, til en tid preget av de store innflyttede verkseiere og trelasthandlere, til endelig en stedegen bybefolkning og borgerklasse får hånd over næringslivet. En tredje linje er den administrative, først lasteplassen helt under landdistriktets jurisdiksjon, så et tollsted uten by, siden et ladested, til delvise kjøpstadsrettigheter i 1807, og endelig den helt selvstendige kjøpstad i 1840-årene. Det riktigste vil være å ikke følge noen enkelt av disse linjer for seg, men søke å se dem alle under ett og hvordan den ene griper inn i den andre.
Eldre tiders administrative inndeling har spredt stoffet til Porsgrunns historie slik at dets innsamling blir så komplisert og vidløftig at det tør være enestående for en norsk bys historie. Før Porsgrunn fikk egen jurisdiksjon, hørte, bortsett fra endringer som skal bli nevnt på sitt sted i fremstillingen, i geistlig henseende det som kalles Østsiden til Eidanger, Osebakken til Gjerpen og Vestsiden til Solum. I juridisk henseende lå Østsiden under Bamle fogderi og Vestsiden under Nedre Telemark; strandsitterne lå under landets jurisdiksjon, mens de i Porsgrunn som hadde borgerskap, var borgere av Skien og skattet til den. Det var forøvrig, som vi skal se, stor strid om dette. Hertil kom at Bratsberg len, senere amt, som helhet i geistlig henseende var delt i to, idet Øvre Telemark, Skattlandet, lå under biskopen i Stavanger, etter 1682 i Kristiansand, og Nedre Telemark, Tiendetaket, under biskopen i Oslo (Christiania). Hvor mye enklere ville ikke oppgaven ha vært om man hadde hatt å gjøre bare med ett sogn, ett fogderi og ett bispedømme.
Våre byers tilblivelse faller kronologisk stort sett i fire perioder. Til den første hører de primære byer, hvis opphav fortaper seg i middelalderen; det er byer som (det gamle) Sarpsborg, Oslo, Tunsberg, Stavanger, Bjørgvin, Nidaros og (det gamle) Hamar. Til denne gruppe hører Porsgrunns moderby, Skien. Til den andre, som faller i to deler, hører dels de fleste av Øst- og Sørlandets øvrige byer som er vokst frem av det 16. århundres nye næringsvei i Norge, sagbruksdriften og trelasthandelen, som f. eks. Fredrikstad, Drammen, Larvik, Kragerø, Arendal o. fl., hvortil Porsgrunn hører, dels de byer som skyldtes,en annen ny næringsvei i det 17. århundre, gruvedriften, nemlig Kongsberg og Røros. Til denne andre gruppe må vi henføre Kristiansand, som dels kan takke trelasten dels et kongebud for sin tilblivelse. I tredje omgang kommer fiskeribyene på Vestlandet og i Nord-Norge og flere innlandsbyer fra siste halvpart av det 18. og frem til midten av det 19. århundre, som Kristiansund og Ålesund, Gjøvik og Lillehammer, for bare å nevne noen få. Som fjerde og siste gruppe kommer vår egen tids storindustrielle bydannelser, en prosess som fremdeles er i full gang.
Det man i kildene til Porsgrunns historie vil begynne med å lete etter, er hvilket år ordet Porsgrunn forekommer første gang. I årene før dette - det kunne synes altfor selvfølgelig - kan man av gode grunner ikke skrive Porsgrunns historie. Man kunne skrive distriktets eller de gårders historie på hvis grunn byen er vokst frem, men det ble bygde- og gårdshistorie, ikke byhistorie. Men når den første spire til bydannelse lar seg spore, har det sin interesse å trekke inn også omlandets og gården,es historie og forholdet mellom disse og det fremvoksende ladested. Under jakten etter ordet Porsgrunn opplever man det besynderlige at man finner ordet nevnt for første gang i en litterær kilde, ikke i det utrykte arkivmateriales aktstykker, dokumenter, regnskap, brev og liknende. Det er Peder Claussøn Friis man kan takke for at stedsnavnet nevnes en mannsalder før det neste gang finnes i andre kilder. Med hans egen rettskrivning, det bidrar også til å gi den rette tidskoloritt, skal gjengis det vesentlige av hva han i sin «Norrigis Beserifuelse» forteller om Bratsberg len:
«lmellem Brunlaugnæs og Jomfruland ere to Mile offuer Fiorden yderst i Gabet oc heden ved en Uge Siøs (= 1 sjømil) ind i Fiorden er den merekeligste oc naffnkundigste Ladsted i Norrig, kaldis Langesund, i huileken huert Aar ladis nogle hundrede Skib med Master, Spirer, Spærer, Deler som utføris fra Skiene oc andre Stæder, langt offuer aff Landet, oc der sellis i Haffnen.
Haiffanden Uge Siøs Nord ind fra Langesund, oc 2½ Mile ind fra Haffuit, kommer Skiene-Elff ud i den Fiord, oc kaldis det Sted Porsgrund. En haiff Miel der offuen fore ligger den Kiøbstad Skine (aff huileken Skielæn næffnis) paa den østre Side ved Elffuen, der som den ved en Fos falder neder for en Klippe, huileken Klippe er mangesteds igiennem huggen, saa at Vandet løber der igiennem, som igiennem lange Render, oc neder paa deris Sagequerner, huileke de hafue en gandske Hob Staaendis der for Byen: oc kommer denne Eiff langt offuen til aff Tellernareken.
Denn By er icke,stor, dog vel bygt, oc hafuer velhiulpne Borgere. Kireken er bygt paa en Steenklippe, oc kand ingen der begrafuis, de hafue deris Begrafuelsested uden for Byen. Sønden for Byen ligger et gammelt øde Kloster, som i fordum Tid vaar et rijgt Nunnekloster. Strax offuen for Byen, ved ½ Miel, ere Jærnhytter, udi hulleke Vandet, som der løber forbi, met stoer Konst oc Behendighed driffuer deris Instrumenter oc Redskab. Kongens Gaaard Bratzbierg ligger strax østen for Byen paa Bierget, aff huileken dette Læn kaldis Bratzbierglæn.
Ved den vestre Side i Skinefjord ligger Bamble Prestegield, ere mange Øer oc en Part faste Landet. Oc ald yderst i Skinefiord, ved den vestre Side mod Haffuit, ligger den naffnkundige Øe Jomfruland ...
Oc løber en Elff ... udi det store Tinde-Vand .. . Nedenfor samme Vand omtrent een Miel langt er den forferdelige Fos, som kaldis Tindfos, i nogen Maade at ligne ved Sarp (neden samme Fos ligger en Bro, kaldis Tinde-Broen), huileken haffuer een forferdelig Høyhed offuer de andre Fosser. Udi denne Ort hafu.e de i gammel Tid veldet Jærn oc haft Jærnhytter, huileke nu er øde, haffue nu deris meste Næring aff deris Queg, oc aff skiøne Korn-Jord oc aff vild Vare oc Skiøtteri, aff Tiere oc Tømmer, huileket de udflaade langt Vey igienneni ferske Vand, som er nogen Mile lange, oc ud til Skine, oc andet saadant».
Så følger forfatterens berømte beskrivelse av teledølene: «nogle uforskammede Dieffuels Kroppe med Hor, Mord, Mandrab, Ketteri, Løsleffnet, Slagsmaal oc andre hos hengende Laster oc Ulempe offuer alle som her i Landet boe, haffde deris største Lyst i gammel Tid at dræbe Bisper oc Prester, Fougder oc Befalingsmænd, som oc paakiender, at til en Kireke i det Læn ere 7 Prester ihielslagne, oc sommesteds en eller to, oc sommesteds flere». 1)
Det er lett nok å se at beretningen inneholder en blanding av sagn og virkelighet. Senere granskinger har således f. eks. ikke kunnet påvise med sikkerhet et eneste prestedrap. Denne side av beretningen har derfor bare interesse ved å vise oss hvilke forestillinger forfatteren og de som leste hans verk, måtte gjøre seg om folkekarakteren. På den andre siden vitner beskrivelsen av strekningen Langesund-Skien om selvsyn som Peder Claussøn må ha fått da han i 1576 reiste til herredagen i Skien; fremstillingen er dog skrevet først i 1613. Det jernverk han nevner ved Tinnfoss, må være en forveksling med kopperverket på Gullnes ved Sundsbarmvatn i Seljord, hvor driften nettopp lå nede da han skrev derom. - Det jernverk han nevner ½ mil fra Skien, er Fossum verk. Det som interesserer oss mest her, er omtalen av Langesundsfjorden. Det kan tvistes om hva Peder mener med det ordet, om det bare er ladestedet eller hele det senere tolldistrikt. For det første taler uttrykket «nord inn fra Langesund», som tydelig synes vise at han tenker seg at man reiser fra stedet Langesund opp til Porsgrunn og Skien. For det andre taler den visstnok temmelig sterke overdrivelse av trelastutførselen, som må tenkes å være utførselen fra Langesundsfjorden og Skienselven i sin helhet. Det eldste bevarte tollregnskap fra Skien viser at det i 1585 fra hele Langesunds tolldistrikt avgikk 167 fremmede skip med trelast, og en stor, sannsynligvis største delen har lastet andre steder enn i Langesund, nemlig i Skien, Porsgrunn, Herre, Brevik, og i de mange fjorder mellom Langesund og Kragerø.
Hos Peder Claussøn savner man flere navn, kanskje først og fremst Brevik, men også Gimsøy og Frier(fjorden). Han tenker seg Langesundsfjorden helt opp til Porsgrunn, som ligger der hvor Skienselven løper ut i Frier, «oc kaldis det Sted Porsgrund». Når kildene er sparsomme, begår man lett den feil å presse dem for sterkt, og står i fare for å lese mer ut av de enkle ord enn forfatteren selv har lagt i dem. Med fare for å begå denne feil må vi likevel prøve å få så meget som mulig ut av de siterte ord. Det er hos Peder Claussøn en tydelig gradering mellom byen Skien, ladestedet (Langesund) og stedet Porsgrunn. Hr. Peder har tydeligvis sett alle tre steder og klassifisert dem på nevnte måte. I Porsgrunn må det ennå ikke ha vært noen bebyggelse eller trafikk som kunne gi ham grunn til å kalle det et ladested. Men på den andre siden er det viktig å merke seg at det er selve stedet hvor elven løper ut, som kalles Porsgrunn. Hadde navnet vært begrenset til den lille flate sandøy i elven, ville han aldri ha nevnt den ved navn, så helt ubetydelig som den måtte være, hvis det da ikke skulle vært helt spesielle forhold ved øya som hadde gjort navnet så kjent at det berettiget den til å nevnes ved navn i hans verk. Er det forøvrig helt sikkert at det eldste Porsgrunn var denne lille øy? Vi skal se at det er meget som tyder på at det ikke var det.
Om betydningen av ordet Porsgrunn kan det ikke være noen tvil; det er den grunn hvorpå det vokser pors (myrica gale). Som et ledd i stedsnavn finnes det ganske alminnelig langs hele kysten, slik som f. eks. Porsanger (Finnmark), Porsøen (Nordland), Porsmyr (Romsdal), Porsnes (Nordhordland). Porsmyr (Rogaland, Telemark), og Porsås eller Possås (Vestfold).2) Men det eneste sted, så vidt vites, hvor man finner det sammensatt med grunn, er i bynavnet Porsgrunn. Planten eller busken vokser over alt i Norge og Danmark på fuktig, myrlendt grunn, derav dens navn (myrica). Vi skal se at dette forhold kan hjelpe til å vise hvor det eldste Porsgrunn lå, eller hvilket sted navnet først var knyttet til. I eldre tid ble planten brukt, særlig av den fattige almue til ølbrygging istedenfor humle. I en fortegnelse ca. 1720 over de species hvori landskylden kunne betales, finnes også pors, men bare i Rakkestad og i Nedre Romerike.3)
De ganger en i kildene finner ordet Porsgrunn før tollboden ble flyttet dit i 1653, er så få at en kan ta dem frem i kronologisk rekkefølge og undersøke hva de måtte fortelle oss om de første spirer til ladestedet. Det er i to kilder vi finner navnet, i Langesunds saltverks regnskaper og i Bratsberg lens regnskaper. 31. august 1602 fikk Peder Jenssøn brev fra Christian 4 «å være skriver og tilsynsmann over den saltsyden i Bratsberg len». Han skulle sette opp de bygninger som var nødvendig til saltsyderiet, som ble anlagt på Langøya. En måned senere påla kongen lensherren å avkjøpe eierne denne øy. Det må ha tatt noen tid å få salget i stand, for først ved skjøte av 17. september 1608 overdro Anders Thorsten og Karl Thorbjørnsen i Bamle til kongen Langøya, som saltverket sto på, for 35 riksdaler. Peder Jenssøns saltverksregnskaper for årene 1602-11 er delvis bevart. De forteller oss hvem som har arbeidet på byggingen av saltverket, levert brenneved til saltkokingen, og hvem som har kjøpt salt. 27. april 1603 har «Pouell Nielsen ved Posgrund» fått 2 rd. for å ha levert en «strygbenk» (?) med hode og jern dertil. Sommeren 1605 har følgende kjøpt 1 fjerding salt hver for 1½ ort: Niels Fisker og Anders Olsen ved Posgrund, Christen Vintter og Peder Mortensen ved Aasebro; Peder Nielsen på Gåsegrunn og Peder Smed på Bjørntvet har kjøpt ½ tønne hver for 3 ort. Saltet har altså kostet 1½ rd. pr. tønne. Vi finner også blant kjøperne folk fra en rekke gårder i Eidanger, Gjerpen og Solum: Lerstang, Herø, Jønholt, Men, Mule, Borge, Klyve, for bare å nevne noen få. Peder Smed kalles foregående år Peder Smed i Solum; han har således vært fra Solum-Bjørntvet. Det nevnes også andre håndverkere, som Christen Skredder på Mule og Halvor Tjærebrenner i Eidanger. Hr. Peder, presten i Eidanger, har også kjøpt salt. I det hele må saltverket ha skapt litt virksomhet omkring seg, og gitt bøndene anledning til å tjene noen kontanter, ikke bare ved forskjellig bygnings- og håndverksarbeid under oppførelsen, men ved senere reparasjoner og levering av ved og annet. I 1602 er flere ganger oppført skyssgodtgjørelse for å ro saltverksbestyreren til Brunlanes, Brevik og Skien; for det siste fikk to mann tilsammen 2½ rd. tur og retur. To mann har fått 1 rd. for å fløte 1000 deler (sagbord) fra Skien ut til Langøya; de skulle brukes til oppførelsen av salthytten. Men hva bøndene kunne ta inn med den ene hånd, måtte de betale med den andre; allerede året etter at saltverket var anlagt, fikk lensherren i Bratsberg brev på at bøndene skulle levere all den ved som trengtes. Da han ikke kunne få ved fra de fjernere deler, lot han bøndene istedet betale en i verdi tilsvarende skatt, saltverksskatt, i kontanter, og etter hvert synes alle å ha betalt den på denne måten. Den beløp seg i 1609 til 150 rd., i 1610 og -11 til 100 rd. Av regnskapene fremgår det at verket gikk med stort underskudd. Det ble med gode privilegier forpaktet 1621 til kjøpmann Johan Post i København, som et par år senere fikk enerett til sammen med konsorter å drive alle jernverk i Norge. Samme år, 1621, ble saltverksskatten opphevd. I 1632 hører vi om saltverket for siste gang; det lå øde, og lensherren ble pålagt å søke å finne en ny forpakter som var villig til å overta det med de samme privilegier Johan Post hadde hatt. Saltverket ble en kortvarig episode i distriktets næringsliv uten større betydning jevnført med jernverkene og sagbrukene.4)
Under arbeidet med å lokalisere det opprinnelige sted Porsgrunn støter man på en rekke skjær som gjør det uhyre lett å kjøre seg fast og gir mange muligheter for feilslutninger: Både i Eidanger og i Solum ligger to Bjørntvetgårder, i Solum to Klyvegårder, hvorav den ene var delt i to; Kleven i Eidanger og Klyve i Solum skrives begge Kleffue(n) eller Kliffue(n), Jønholt i Eidanger og Jønnevall i Gjerpen skrives begge likt, Hiønnevold, Hiønnevoldt o. l., Herøya og Herre har begge formen Herøe; og når øya Gåsegrunn (Roligheden) skrives Posegrund og Porsgrunn skrives Paasegrund, er det ikke alltid helt lett å vite hvor man befinner seg. Hertil kommer at så lenge Bamle med Eidanger og Telemark med Solum var to atskilte fogderier for hvilke fogdene leverte hvert sitt regnskap, kunne man alltid ha på det rene på hvilken side av elven man befant seg. Men da begge fogderier ble slått sammen under én foged 1695-1745, faller den støtte man hadde i skillet delvis bort. Fra 1746 ble de igjen delt, men på en annen måte enn før, idet Nedre Telemark og Bamle ble gjort til ett fogderi og Øvre Telemark til et annet.
I lensregnskapene, denne hovedkilde til Norges historie før 1660, og hvortil de eldste tollregnskap hører, finner vi Porsgrunn (Postgrund) første gang i 1605. Blant dem som skipper Hans Andresen fra Workum (i Nederland) har kjøpt sin trelast av, er «Peder Jyde ved Postgrund», og i 1609 og 1610 har nederlendere et par ganger kjøpt sin trelast av «bøndene ved Porsgrund»; men dessverre nevnes de ikke ved gårdsnavn, så vi kan ikke vite i hvilket sogn de bodde. I disse år har også Lauritz Thydsk solgt trelast, og blant dem som i 1640 har borgerskap til Skien, er også en Peder Tysk ved Porsgrunn. Han nevnes i et brev 1632 fra tolderen i Skien som tømmerfløter til kongens sager. Det har vært gjort en systematisk undersøkelse av alle fraktslutninger i Amsterdam 1625-49 for skip fra Nederland til Norge etter trelast. For dem som skulle til Skiensdistriktet, lyder alle fraktslutningene på «Langesundsfjorden»; bare i ett tilfelle av 105 lyder den på Skien, men i 3 (1628, -30 og -32) lyder den på Porsgrunn. Dette viser at Langesund fra gammelt av var det navn hvorunder stedet var kjent som trelasteksporthavn, og at det har vært brukt som en fellesbetegnelse for alle lasteplassene i tolldistriktet. Men det synes også å vise at allerede omkring 1630 var Porsgrunn blitt så betydningsfull blant disse at fraktslutningen kunne lyde spesielt på den.5) At Porsgrunn på denne tid ble brukt som lasteplass, fremgår også av det nylig nevnte brev 1632 fra tolderen til lensherren. Han forteller heri at kongens skipper Bendt Svensen på skipet «Victor» har inntatt ved Porsgrunn en last av 4700 deler, 5 tylvt asketømmer og en del favner brenneved.
Alle disse gangene Porsgrunn er nevnt, gir dog ikke noe holdepunkt for hvor ved Langesundsfjorden stedet lå. Et skritt nærmere løsningen kommer vi ved lensherrens regnskap over lenets inntekter og utgifter. I 1611 er det første gang ført kongen til inntekt av Bratsberg len blant annet denne post: «Annammet uti tomteleie av Poul Nielsen av et lite hus ved Porsgrunn som gir årlig penninge 3 rd.» Med like ord og beløp, men med skiftende leiere går denne post igjen i de følgende tretti år. Et par år før 1620 er det Jens Herboe, nevnt allerede 1611 som strandsitter, også kalt Jens Hugger, 1620-31 Jens Herboes kvinne, og i 1630-årene Sibolt Reiners som betaler 3 rd. om året «av et lite hus de ibor». To ting viser at dette Porsgrunn måtte ligge på Vestsiden; for det første er leien innkommet til lensherren fra fogden i Telemark, ikke fra fogden i Bamle; for det andre måtte stedet ligge på kronens grunn. De to gårder på Østsiden som kunne komme på tale, Bjørntvet og Jønholt, var imidlertid på denne tid bondegods, mens både Klyve (her og senere alltid østre (eller Porgrunns) Klyve, ikke vestre Klyve, hvor kirken lå i middelalderen) og Bjørntvet på Vestsiden hørte til Gimsøy gamle klostergods, som ved reformasjonen var kommet under kronen og fremdeles var det. At det var på en av de sistnevnte gårder, eller på begge, Porsgrunn lå, viser helt sikkert jordeboken over Gimsøy klostergods for 1641. En egen post her heter «Grunnleie Porsgrunn», og den betales nå ikke av én, men av syv personer, og da disse er blant de første beboere som ikke var bønder i det eldste Porsgrunn vi sikkert kan lokalisere, skal de nevnes. Det er Wibrand Siboltsen (i 1642 Wibrand Olsen), Hans Olsen, Peder Nielsen, Anders Klokker, Jon Snekker, Morten Skipper og Ingrid Sagbyggers. Den siste var altså enke. Tre har betalt 1½, de øvrige 1 ort i grunnleie. Nå faller det seg så heldig for oss at Klyve var utlagt til fogedgård for fogden i Telemark. Han het da Ove Andersen. Gårdens landskyld og annen herlighet tilfalt da fogden som en del av hans lønn og kom til avkortning i kongens inntekter av sitt jordegods. Som sådan avkortning oppføres «1½ rd. i årlig grunnleie av et på fogedgårdens grunn oppbygd hus Anders Klokker ibor». Samme år, 1642, fikk fru Inger Niels Muus's6) tilforlent for seg og sin sønn for livstid gården Klyve «kvitt og fri for all landskyld og alt arbeid» og en av kongens sager på Herre, til vederlag for å ha avstått til Gabriel Marselis's jernverk gården Mørland og en sag i Sannidal, som hennes nå avdøde mann og hun selv hadde hatt. Istedet fikk fogden seg utlagt Romnes i Holla ved Ulefoss til fogedgård. Da fru Inger skulle nyte alle inntekter av Klyve gård, faller grunnleien på 1½ rd. av den tomt Anders Klokkers hus sto på, ut av lensregnskapet, og bare de andre betaler sin tomteleie til kongen.
Det er etter dette gitt at Anders Klokker bodde i Porsgrunn på Klyve gårds grunn. Men på hvilken gårds grunn lå så den øvrige del av Porsgrunn, hvor de andre seks leiere bodde? Det synes å være hevet over tvil at det må være nabogården Bjørntvet, skilt fra den første ved det eldgamle grenseskille mellom dem, Klyvebekken (Lilleelva). Har man så i erindring at pors helst vokser på myrlendt grunn, kan man vel anta at Porsgrunn må ha vært navnet på den flate, sumpige strekning fra et punkt vestenfor Moldhaugen sydover langs Klyvebekken til der hvor nå Norrøna Fabrikker ligger. De seks grunneiere under Bjørntvet fortsatte å betale denne avgift til kronen så lenge gården hørte under denne; men også de utgår av fogdens regnskap da gården, som vi senere skal komme tilbake til, ble solgt til private sammen med så meget annet krongods eller gammelt kirke- og klostergods.
Om et par av de syv beboere av Porsgrunn vet vi litt. I det store «hekseår» 1623 ble det bare i Bamle fogderi brent eller på annen måte henrettet for sine misgjerninger 7 kvinner og 3 menn, og 3 menn ble landsforvist. Den ene av de hekser som ble brent, var Anders Klokkers hustru Elline; men da hun finnes under Bamle fogderi, er det tvilsomt om det er den samme Anders Klokker som bodde i Solum. I 1626 anføres denne som «degn til Kirken». I 1642 oppgir Gunder Klyve, brukeren av gården, at Anders Klokker er død for år og dag siden uten å etterlate seg arvinger, og etter forordningen er halvparten av arven forfalt til kongen og utbetalt fogden med 36 rd. 1 m. 19 s., mens husbonden, Gunder Klyve, har fått den andre halvparten.7) Den andre av tomteleiernes navn, Sibolt Reiners, finner vi igjen i tollregnskapene; i årene 1626-32 har en «Sibolt Reinertsen av Skien» regelmessig gjort to til fire turer om året med trelast fra Langesundsfjorden. Han kalles også Simen Reinertzen, og har tydeligvis vært en av de mange nederlendere som har bosatt seg i Norge. Den Wibrand Siboltsen som er tomteleier i 1641, er det rimelig å anta som den førstes sønn. - En tomteleie på 3 rd. var etter tidens pengeverdi et meget stort beløp; den grunn det har vært betalt denne høye leie for, må ha vært ganske utstrakt. For leie av oppfylte grunner i Skien betaltes fra 3 til 18 skilling, og for hustomter sammesteds fra 1 til 4 ort. Inntil 1640 er det bare en enkelt leier, som betaler 3 rd., men fra 1640 er det syv leiere som betaler tilsammen 8½ rd. Fogden skrev svært ofte manntallet av ordlydendes det ene år etter det andre uten å undersøke på stedet om det var inntrådt noen endringer. Forandringen 1639-40 fra én til syv leiere behøver derfor ikke å bety at det år har plutselig seks personer til festet tomt og bygd hus. Men det synes dog å vise at det i løpet av 1630-årene har foregått en viss bygging og bosetting av «embetsmenn», som regnskapet på den tid benevner håndverkerne, og strandsittere. Utover i 1640-årene finner vi noen navn til: Simen Jonsen tilholdendes hos Hans Torsen ved Porsgrunnen, Jon Skredder sammesteds, Helge Olsen skomaker og Anders i Bjørntvetstrand. Den sistnevnte fikk i 1641 en bot på 1 mark sølv fordi «han ikke møtte at grave til det henrettede kvinnfolk som sit barn formyrdet hadde». Mattis Skomaker og Ole Skomaker bodde på Moldhaugen, og Jon Sagbygger sannsynligvis under Bjørntvet. Legger vi så hertil at vi i 1640 finner borger til Skien, Peder Tysk og i 1641 Peder Henrichsen, kanskje samme person, bosatt ved Porsgrunn, er det grunn til å si at det henimot århundrets midte var i ferd med å slå seg ned her en liten befolkning av ikke bønder, å danne seg et blivende lite ladested, og at dette eldste Porsgrunn lå på Vestsiden.
Både arkeologi, stedsnavn og naturforhold synes å vise at i middelalderen lå tyngdepunktet ved nedre Skiensvassdraget i Solum. Det er ikke mulig i dag å avgjøre sikkert om Bjørntvet-gårdene på øst- og vestsiden opprinnelig har vært én gård; dette synes dog mest sannsynlig. Det vi med sikkerhet kan si, er at på Bjørntvet i Solum må i forhistorisk tid ha vært et høvdingsete; det viser de store gravrøyser på gårdens grunn. Like nedenfor gården ved en liten bukt i elvebredden ligger Lahelle og røper en gammel lasteplass for høvdingene. På vestsiden av elven nedover mot dens utløp i Frier ligger Knarrdal(-strand). Navnet kommer utvilsomt av det gamle skipsnavn knorr, et noe større og bredere skip enn langskipet. Men om stedet har fått dette navn fordi man her la til med skipene og trakk dem på land når det var vanskelig å komme videre for strømmen i elven, eller fordi det nærliggende fjell har en viss likhet med et hvelvet skip, lar seg ikke med sikkerhet avgjøre. I en rettssak 1697 mellom oppsitterne på gårdene Knarrdal og Ånnerød om delet mellom dem var begge parter enige om at det åsted det var strid om, kaltes Knarreberget og at åsen bakom kaltes Knarråsen eller bare Knarren. Dette tyder på at det er fjellet og dets form som har gitt gården navnet. I rettssaken nevnes stedsnavn som Askeliveien og EikebjeIkeveien; og det viser hva slags skog og tømmertrafikk det har vært her i gammel tid. Fra Knarrdalstrand er korteste vei over land til Nordsjø og videre til øvre Telemark; det er lengre vei om Skien til Hjellevann, hvor man ikke kom langt før man ble stanset av Skotfoss. Fra Knarrdalstrand kan vi følge en gammel ferdselsvei over gårdene Plassen, Findal, med en stor gravplass, Solum kirke og ned til Fjerestrand, og en vestligere fra Plassen gjennom Tjerndalen over vestre Klyve, Skjelbred og ned til KIovholt ved Fjerekilen. Fra Fjerekilen gikk veien over land til ferjestedene Hakasteinsfaret med overfart over Hjellevann til Skien, og til Gråten ved Skienselven hvor man satte over til østsiden. I middelalderen var det (senere nedlagte) kirker både på Vestre Klyve og på Hakasteinsfaret, hertil kom Gimsøy kloster med sitt kapell.8)
På østsiden gikk veien fra bunnen av Eidangerfjorden, langs østsiden av Vallermyrene, over Osebakken (hvis rette navn burde være Åsebakken) til fergestedet ved Gråten eller videre til Skien. Også her har det vært kirker både på Borgestad og Ballestad, og et kapell på Bratsberg. Men fra østsiden til Telemark gikk veien ikke om Skien, men enten over Knarrdalstrand eller Gråten til Fjerekilen. Også senere synes man å ha foretrukket veien på vestsiden fra Skien sydover; i 1655 betalte således bonden på Findal bare ½ skatt fordi han var utlagt å bære et stykke vei posten mellom Skien og Kristiansand.9)
Da kongen, Frederik 3, i 1650 befalte at tollboden skulle flyttes fra Skien til «Porsgrunden», kan det ikke være tvil om at stedsbetegnelsen da ble brukt om den flate sandøy hvor den nye tollbod ble bygd, og som deretter ble klart Tollbodøen. En rettssak fra 1635 viser også at Porsgrunn er brukt som betegnelse for et sted på Østsiden. 18. august det år var lagretten forsamlet «ved Porsgrund (Postgrund) i Langesund» for å avsi dom over en nederlandsk skipper som hadde oppgitt for lite lestetall på sitt skip. Det som viser at stedet må ligge på østsiden, er at retten ble ledet av Knud Bertelsen, tiendeskriver i Bamle fogderi og at fogden over Bamle fogderi og lensmannen i Eidanger var til stede. Skipperen hadde oppgitt 20 lester for lite, og han ble dømt til å betale i bot de 20 festers takserte verdi, 20 gylden pr. lest, tilsammen 400 gylden. Samme dag ble den samme rett satt «i Brevig i Langøsund» for å dømme to andre nederlendere som ulovlig hadde innlastet eikeplanker.10) Den første sak viser at Porsgrunn ble brukt om et sted på østsiden og begge saker at Langesund ble brukt om hele tolldistriktet. Da nesten alle de nederlandske trelastskuter på denne tid lå og lastet ved den øy tollboden ble bygd på, og det, som nevnt, ble sluttet frakt for skuter fra Nederland til Porsgrunn, er det også et bevis for at øya på østsiden ble kalt så, eller kanskje aller helst for at navnet begynte å bli brukt om den spiren til ladested som tok til å vokse frem på begge sider av elven.
Eiendomsforholdene synes å gi en mulighet for å vise at navnet er blitt overført fra vestsiden til østsiden. Det viser seg nemlig at det var oppsittere på vestsiden, i Solum, som eide en rekke av gårdene på østsiden i Eidanger. I det eldste bevarte skattemanntall 1611 finner vi at Gunder Klyve eide «Jermillde och Posgrunnde» (6 huder). At det første navn er Jønholt, viser den senere skrivemåte av samme post i manntallet. Gunder bykslet selv av kronen den gård han hadde navn etter; men det var meget alminnelig at en mann satt som leilending på én gård, mens han var odelsbonde til gods andre steder. Det er hermed gitt at Porsgrunn var et sted på østsiden under Jønholt, og det må ha vært øya som har hatt dette navn. Da 1611 var det første år navnet med sikkerhet kunne lokaliseres også på vestsiden, finnes det således dette år som stedsbetegnelse på begge sider. På vestsiden bodde det folk på stedet, mens det på østsiden var ubebygd helt til tollboden ble satt opp i 1653. Det synes etter dette ikke urimelig å anta at navnet med eieren er overført fra vest til øst.11)
I den form Gunder Klvves gods er oppført 1611 finnes det uforandret igjen i alle de følgende skattemanntall helt til 1641. Vi skal senere komme tilbake til de enkelte gårders historie, på hvis grunn byen vokste frem, og foreløbig bare nevne at sistnevnte år står det i manntallet «Jonnild, Skramsund och Porsgrund». Skramsund finnes ikke i Norske Gaardnavne, men der finnes et annet navn, Skrukkerød, som også nevnes i forbindelse med Jønholt, og er bevart til idag, mens Skramsund er forsvunnet og ikke lenger kan lokaliseres. Man kunne gjette på et sted som senere fikk navnet Bien. Begge har vel vært plasser under Jønholt. Gåsegrunn lå under Bjørntvet.
Som nevnt fikk fru Ingeborg Mund seg i 1642 tilforlent Klyve gård. Bonden, det vil si Gunder Klvve, ble da tilholdt straks å ryddiggjøre og overlate gården til den nye eier. Gunder må da være flyttet over til sin gård Jønholt, hvor han bor og skatter som odelsbonde i 1644, under navn av Gunder Jønholt, «med underliggende Skrammersund og Porsgrund». Han må være død ca. 1650, og etterlot seg tre sønner, Niels Gundersen Bolvik. Tore Gundersen Jønholt og Harald Gundersen Klyve, som i 1646 igjen hadde bykslet denne gård. Gårdsnavnene viser hvor de bodde. Det var de to første, Niels og Tore, som i 1651 eide Jønholt med øya Porsgrunn, da kongen bestemte seg for å bygge den nye tollbod der, og makeskiftet denne gård med en av kongens gårder, Omdal i Melum. Fra denne tid av finner man Porsgrunn som stedsbetegnelse både på øst- og vestsiden og som fellesbetegnelse for begge sider. Det fremgår særlig klart ved landkommisjonens taksering av husene 1661, hvor det tales om «Porsgrunn på den østre» og «på den vestre side». At denne bruk av ordet således synes å ha festnet seg, kullkastes tilsynelatende av materiale fra en langt senere tid. Som et ledd i den evinnelige strid mellom Skien bys og landdistriktets jurisdiksjon og om beskatningen av strandsitterne i ladestedene, ble det i 1705 holdt en befaring hvori deltok blant annet sogneprestene i Gjerpen, Eidanger og Bamle. Siden de to store forordninger av 8. november 1680 og 24. januar 1682 om konsumsjonsskatt, som vi skal komme tilbake til i en annen forbindelse, hadde det rådd stor uklarhet og strid både om hva det Porsgrunn var som forordningen uttrykkelig nevnte blant de skattepliktige ladesteder, og hvem som der kunne kreves for skatten. På befaringen 1705 rodde deltakerne nedover elven fra Skien og forklarte hva de passerte på veien: «Husene på den venstre side ligger enten under Gjerpens sogn på Borgestads eller Borge grunner, eller og under Eidangers sogn på Bjørntvets grunn og kalles av bøndene i begge sogn Aasebakken av en elv Aase ... som løper mellom Gjerpens og Eidangers aasebakker fra Skien til vannet». Lenger nede ligger tollboden «på en liten omflytt øy». Husene på høyre side tvert overfor tollboden «ligger til Solum og strekker seg fra Moldhaugbukten og neder ad og heter Porsgrunn av den urt pors som de fattige bruker for humle, og har denne urt før husenes bygning grodd på denne grunn som tilhører søndre Bjørntvet og Klyve bøndergårder». Over alle familier «på denne Porsgrunn som på Aasebakkene» hadde prestene levert manntall til skatteforpakteren, men over de andre nektet de å gjøre det. Sognepresten til Gjerpen begrunnet dette med at «bøndene i Gjerpen ikke vet av noen Porsgrunn under Gjerpen», og forpakteren har ikke kunnet bevise «at denne del av Aasebakken skulle forståes under det ord Porsgrunn».
Sognepresten til Eidanger kom med den interessanteste uttalelse idet han sa «at som bøndene i hans sogn ikke vet å si noe av noen Porsgrunn under Eidanger», hadde han ikke levert noe manntall over dem, «så som Eidangers Aasebakke ikke er i forpaktningsbrevet». Men han hadde levert manntall til fogden «over dem på denne Aasebakke». Mot dette protesterte forpakteren, og søkte ved gamle dokumenter og tingsvitner å bevise at «Gjerpens og Eidangers Aasebakker var under Skiens og ikke under landets distrikt, ettersom de er likså vel ladesteder som Porsgrunn og Brevik». Blant annet fremla han et tingsvitne fra året før, «at fremmede av hollandske, engelske og andre sjøfolk kaller Aasebakkene Porsgrunn og Sylterøen Brevik». Kjennelsen av den rett som for saken var nedsatt, gikk ut på at presten skulle levere manntall «over alle og enhver som holder duk og disk på Gjerpen og Eidanger Aasebakker, i Brevik på Sylterøen og i Langesund». - For Porsgrunn i Solum var det levert manntall.
Av dette synes det klart at for den stedlige befolkning lå det egentlige Porsgrunn på Vestsiden i Solum under Klyve og Bjørntvet, at det som idag er Østre Porsgrunn, ble kalt Eidanger-Asebakke (man merke seg at kjennelsen unngår å bruke Porsgrunn om Østsiden), og at det var de fremmede sjøfolk som hadde begynt å kalle også dette for Porsgrunn. Til styrke for dette tjener et tingsvitne fra 1693, ved hvilket det ble bevitnet av almuen «i Solum prestegjeld uti hvilket Porsgrunn ligger på Klyve og Bjørntvet eier», at alle de kongelige betjenter bodde der. - Som konklusjon på denne lokalisering av det opprinnelige sted Porsgrunn kan fastslåes at det tilgjengelige kildemateriale synes å tale for at dette først var navnet på en (sumpig) slette under Bjørntvet og til dels Klyve i Solum. Oppsitteren på sistnevnte gård eide gården Jønholt tvers over elven på Østsiden med en flat sandøy hvor det engang i siste halvpart av det 16. århundre ble mer og nier alminnelig at de fremmede skutene la til for å ta inn trelasten fra sagene i Skien. For å fortøye skutene her betalte de en avgift til grunneieren, og han bodde på Vestsiden på en gård på hvis grunn Porsgrunn lå. Å besvare spørsmålet om hvorfor skutene la til her, og hvorfor tollboden ble flyttet fra Skien ned til dem, er det samme som å besvare spørsmålet om hvorfor det ble en by her, og hvorfor nettopp da.12)
| Utdrag (s. 13-30) fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |