Fra: I lovens navn. Telemark Politikammer 1898-1998

Menstadslaget

av Harald Bache Bystrøm

Men hvordan opplevde den enkelte politimann selv å være midtpunkt i de voldsomste opptøyer som noen gang har funnet sted i Norge i nyere tid?

Følgende utdrag av deres egne vidneprov er rystende lesning og taler for seg selv:

Asbjørn Haugnæss, 26 år Stud.jur, politikonstabel. Han var den politimann som ble hardest rammet under angrepet. Her er hans vidneforklaring

«... Ca. 30 politimenn under ledelse av politimester Thinn var 8/6 -31. plassert foran inngangen til Menstad. Thinn og noen eldre politimenn var plassert foran og bakenfor disse sto de øvrige politimenn i reserve. I reserven var også jeg. Da demonstrasjonstoget kom landeveien, forsøkte politimester Thinn å stoppe dette ved å rekke hånden i været. I det samme ble det kastet sten fra en høide ved veien. Da demonstrasjonstoget ikke ville stoppe ble det gitt ordre til å trekke køller og gå på. Hvordan det gikk efter dette, kan jeg ikke med sikkerhet uttale mig om.

Jeg husker, at i det jeg trakk køllen, kom en sten som traff mig på venstre kjeve, jeg svimlet litt, men kom straks til mig selv igjen og gikk mot demonstrasjonstoget. Demonstrantene kastet nu sten og jordklumper fra det jorde som ligger på Menstadsiden. Under kampen var jeg kommet ut på dette jorde og blev her omringet av demonstranter. Jeg så en person, som hadde en grov jernkjetting på ca. en halv meters lengde. Jeg fikk et slag over venstre skulder med denne kjetting, i det samme traff jeg også mannen med køllen så han faldt. Jeg kan ikke huske igjen ansiktet på denne person og vil heller ikke kunne kjenne ham igjen ved en eventuell konfrontasjon. Han var på min høyde (180 cm), var klædt i en blå, slidt overalls og skyggelue. Umiddelbart efter slaget av kjettingen fikk jeg et slag, formentlig med en stokk, bak høire øre. Hvem som ga dette slag vet jeg ikke og er nærmest tilbøielig til å tro at vedkommende stod på siden av mig eller også bak mig. Jeg var også blitt opmerksom på en person som hadde en stålvajer, ca 40 cm lang, noe signalement på denne person kan jeg heller ikke gi, da jeg nu begynte å bli svimmel og iakttagelsesevnen sviktet. Derpå fikk jeg et slag over høire øie og da mistet jeg bevisstheten. Dette slag ble sikkert også tildelt mig fra siden. Det jeg derpå husker er, at køllen blev tatt fra mig og at noen var i brystlommen min og undersøkte der. Jeg synes derpå å erindre at jeg blev båret et stykke. Herunder blev det av noen uttalt: «Lad ham bare ligge!» og av andre: «Slå' ham bare i hjel!» En uttalte også: «Man får ha medlidenhet med sine medmennesker!» Senere husker jeg intet før jeg ble båret til en bil og blev kjørt til sykehuset.

De foreviste fotografier stemmer ikke med de personer jeg var i kamp med.»

(Det viste seg at Haugnæss høyre øye var helt knust og måtte fjernes).

* * *

Arnold Meyer Kjos Hansen, 51 år Statspolitibetjent:

«... blev postert ved søndre sperring, hvor porsgrunnstoget med tilslutning av en del av skienstoget kom. En stund før toget kom, kom der flokkevis av yngre gutter og tok plass ved sperringsområdet. Vitnet hørte blandt de tilstedeværende at disse var skarpskytterbataljonen som var med ved Skotfoss. Straks efter at toget var stoppet, begynte spredte stenkast fra til skuerne. Musikken spilte samtidig opp Internasjonalen og med det samme stormet toget frem. Vannslangene ble da satt på og politiet fikk ordre til å gå på. Det var et voldsomt stenregn, lik en haglskur. Vitnet ble truffet av mange stener fra anklene og oppover. Vitnet blev under kampen slått overende flere ganger med forskjellige slagvåben, indtil han til slutt blev liggende helt maktesløs. I denne tilstand blev han på alle mulige måter mishandlet med stening, slag og spend så han blev helt følelsesløs, og han tror at han var bevisstløs en stund, men kviknet noget til, da han fikk vannstrålen i ansiktet. Han forsøkte da å slepe sig stykkevis nedover mot veiskillet til Menstad, men hver gang demonstrantene fikk se at han rørte på sig ble han på ny mishandlet. Herunder kom en person med en stor sten i hånden og gjorde sig ferdig til å slå den i hodet på vidnet, idet personen sa: «Din morder, nu skal du få det du trenger!» I det samme kom en mann og grep fatt i personens arm og hindret denne i å bruke stenen. Personen uttalte da: «At vidnet skulde iallefall ha en i trynet!» Og sparket med stor kraft efter vidnets ansikt. Vidnet fikk samtidig dradd armen opp for ansiktet så sparket traff i underarmen. Dette spark var så hårdt at det blev blodutredelse tvers igjennem armen. Senere kom nogen personer og vilde løfte vidnet inn i en bil, men da dette ikke lykkedes slapp de vidnet så han faldt bakover.

Vidnet fikk senere krabbet sig nedover og inn mellem pillarene på uthuset på Menstad, men her blev også vidnet funnet og dradd frem efter bena. Demonstrantene opdaget da vidnets kølle, som han hadde festet med en stropp om håndleddet. Demonstrantene forsøkte først å slite køllen fra ham, men da dette ikke lykkedes tok en av dem en kniv og skar stroppen over. Derefter blev køllen av mann efter mann brukt på vidnet mens andre løftet vidnet opp. Vidnet blev til slutt av private folk hjulpet inn og straks efter transportert til Telemark Fylkesykehus.

Vidnet hadde bl.a. fått et sår i hodet som blev sydd igjen med 11 sting, likesom hele hans kropp så og si bar merker efterslag og spend.

Vidnet lå på sykehuset i 13 dager, men han føler fremdeles smerter.»

* * *

Ivar Winther, 26 ar Cand.jur elev ved statens konstabelkurs:

«... Den 8.ds. hadde vidnet tjeneste ved Menstad og stod ved den sperringen, som skulde stoppe skienstoget mellem kraftstasjonen og Menstad gård. Til å begynne med var det plassert 24 politimenn ved sperringen, men av disse blev det tatt 13 mann og sendt opp til søndre sperring ...... Lederen for skienstoget holdt dette tog tilbake helt til porsgrunnstoget var 50-60 meter borte. Da sa han:

«Jeg tenker at vi nå går, karer!», og toget gikk da på sperringen Politiet forsøkte å stoppe toget, og herunder blev det kastet endel sten.

Politiet som da var kommet mellem begge demonstrasjonstog, mått e trekke sig tilbake. Under forsøk på å komme over jordet til Hydros lager, blev det kastet en masse sten efter politiet, og vidnet blev truffet av flere stener, derav en i tindingen så han faldt over ende. Det kom da flere av demonstrantene efter og begynte å banke vidnet med stokker og stener, mens han lå over ende, og blev slått over hele kroppen.

Derefter blev vidnet ransaket. Alle lommer blev undersøkt, angivelig for å finne revolver, men da vidnet ikke hadde revolver blev intet tatt fra ham. Han hadde både penger og gullur i lommen, men dette blev ikke rørt. Derimot blev uniformsluen og køllen borte. Vidnet fikk 2 sår i hodet og merker over hele kroppen.

Det var et par kvinner i skienstoget, som var meget ivrige til å opfordre demonstrantene mot politiet. Den ene opfordret mengden til å gjøre det helt av med de 11 menn, som var ved sperringen, så ingen av dem kom tilbake til Oslo, og den samme kvinne drev og fotograferte de politimenn som var slått og mishandlet, og ikke orket å komme sig bort.»

* * *

Eivind Thune, 26 år Politikonstabel i Narvik, p. t. elev av Statens politiskole:

«Forklarer at han sammen med 9 andre politimenn under ledelse av politibetjent A. Engh, blev postert ved nordre sperring hvor toget fra Skien blev stoppet. Dette tog stanset uten protest. Under sperringen seg det frem bakfra toget 50-60 voksne menn som var bevepnet med tykke bjerkestokker på ca. 1 meters lengde. Likeledes la vidnet spesielt merke til 5 kvinner, hvorav 2 var meget aggressive. Den ene av disse hadde fotografiapparat og fotograferte politifolkene. Den ene av kvinnene utpekte konstabel Winther som en av dem der skulde ha brukt køllen på Skotfoss. Kvinnene uttalte at de håpet at ingen av politifolkene ved denne sperring kom levende tilbake til Oslo.

Efter at søndre sperring og porsgrunnstoget nærmet sig skienstoget og var ca. 50-60 meter fra, stormet de nevnte bevepnede menn sperringen ved skienstoget, kastet sten og brukte stokkene så politifolkene blev nødt til å trekke sig tilbake. Herunder fikk vidnet se, at politikonstabel Winther blev forfulgt bortover jordet mot Menstad gård og stenet så han faldt om. Vidnet sprang frem for å hjelpe, men blev underveis slått ned av stokkeslag og holdt fast og ransaket. Han blev ransaket i alt 3 ganger før han slapp gjennern folkernassen. Han blev fratatt både kølle og lue.

Vidnet mener at den ene kvinnens utpeken av Winther var årsaken til at han blev så mishandlet. Vidnet fikk ikke anden molest end nøgle skrubsår og sin jakke revet istykker.

Vidnet kan ikke gi noget signalement på kvinnene, men kjente 2 av dem igjen fra demonstrasjonen på Skotfoss den 5. ds.»

Nikolai Bjerregaard, 63 år Politibetjent, Statspolitiet:

«Vidnet hadde til å begynne med vakt ved sperringen ved kraftstasjonen, men flyttet så over til sperringen ved Menstad gård. Det var kommet en masse tilskuere tilstede og disse hadde tatt oppstilling opover skråningen og på plenen på oversiden av veien. Plenene blev forsøkt ryddet for tilskuere, men det var så meget folk, at det var umulig å, holde den ryddig. Med det samme toget kom fra Porsgrunn sto sperringen ved søndre ende av gjerdet ved Menstad gård. Politimester Roll-Hansen, rakte hånden i veiret som tegn til toget at det skulde stoppe. Toget stoppet, men da hadde allerede stenkastingen begyndt fra tilskuerne som hadde plassert sig på forhøiningene. Det blev ikke tid til nogen forhandlinger med togets ledere for stenkastingen tiltok stadig. Vannslangene blev satt på, men dette hjalp omtrent intet. Politiet måtte trekke sig tilbake og vidnet hadde allerede fått en sten i det ene ben så dette var omtrent helt lammet. Vidnet måtte få tak i gjerdet og støtte sig for ikke å falde overende. Straks efter fikk vidnet en sten i haken. Denne sten skrenset haken, men vidnet blev slått meget istykker i munnen. Umiddelbart derefter kom det en sten som traff kulen i luen og slog av denne.

Vidnet slo fra sig med køllen det han kunde, men mange av demonstrantene var bevepnet med lange stokker som de slog med og vidnet fikk mange slag over hendene og armene. Vidnet måtte da trekke sig tilbake over veien fra Menstad gård, men fikk der en sten i hodet så han faldt overende og besvimte. En stund senere kom vidnet til sig selv igjen ved at han fikk vannstrålene i ansiktet.

Vidnet var da så medtatt, at han ikke orket å reise sig opp, men fikk dradd sig bort til et tre og forsøkte å skaffe sig dekning bak dette. Også der kom demonstranter efter og fortsatte med mishandlingen. Det var en mann som kastet en stor sten efter hodet på vidnet, men vidnet fikk da vridd litt på hodet så stenen gikk i bakken. Vidnet kjente jordspruten av stenen. Det kom også 2 mann fra haven på Menstad gård som vilde til å banke på vidnet idet de ropte: «Der har vi ham, slå ham ihjel!» Det kom da en mann tilstede og sa: «Nei gutter, denne mannen har fått nok. La ham være i fred!» Guttene svarte da: «Vi skal iallefall se om han har revolver. Og de ransaket alle vidnets lommer uten å ta noget. Da de ikke fandt noget i lommene, sa den ene at han vilde ha vidnets kølle, og denne tok de med sig.»

* * *

I politikammerets vaktjournal skrev politibetjent G. Bjørbæk følgende rapport fra den begivenhetsrike dagen:

«.... Det var nu en tid stille til henimot 1700. Klokken 1730 meldte politifullmektig Chr. Sveaass at demonstrantene gikk på politiet bevepnet med stokke, sten, spyd og tilslutt brukt skarpt skudd med revolver. En politimann blev skutt i leggen. 12 politimenn, samt Thinn og Sveaass, blev mer og mindre kvestet, derav 4 alvorlig og måtte bringes til sykehus, 2 til Fylkessykehuset og 2 til Porsgrunns sykehus. En av disse, politibetjent Haugnæss, Oslo, fikk alvorlig såret det ene øie, og blev inatt sendt med toget til Rikshospitalet ...........
Lensmann Jacobsen, Gjerpen, blev også skadet, men det skal forholdvis stå bra til med de sårede.

9/6:
Det er inatt kommet ca. 150 militære til Gråtenmoen. Ellers er der stille overalt. Politibetjentene Melby, Løkslid og Kjellevold, samt Barth og Sandaker satt som pikéer på vakten.»

Politibetjent Bjørbæks notat om at en politimann var blitt såret av et revolverskudd ble aldri verifisert. Sannsynligheten taler for at det ikke ble benyttet skytevåpen under sammenstøtet. Det er i så fall også den eneste formildende omstendighet ved de brutale opptøyer. Hvor ellers nær sagt alle primitive midler ble tatt i bruk for å overvinne politistyrkene.

* * *

Mens man på sykehusene i Skien og Porsgrunn fikk hendene fulle med å ta seg av sårede politifolk, var det ingen fra demonstrantenes rekke som ble brakt inn for førstehjelp. Fra myndighetenes side og i den borgerlige presse ble dette tolket dithen, at det brutale basketak ensidig hadde påført politimennene sår og molester.

Slik var det selvsagt ikke. Også mørbankede demonstranter slikket sår etter hårdhendte møter med svingende politikøller og nådeløse knyttneveslag. Men av frykt for ubehagelige politiforhør holdt de seg klokelig unna både ambulanser og førstehjelp fra tilkalte leger på kampplassen. Men fullgod legehjelp fikk de allikevel alle, som hadde behov for det, i det skjulte.

Denne «illegale» legebehandling var det den nyutdannede unge legen, Nic Hoel, gift med forfatteren Sigurd Hoel, som sto for. Hun ble senere kjent som den fremtredende og sterkt omstridte psykoanalytiker Nic Waal. Hun hadde siden januar 1931 vært ansatt som kandidat ved Telemark Sentralsykehus. Sammen med sykepleierske og jordmor Sigrun Wendelbo, datter av høyesterettsjustitiarius Paal Berg, hadde hun i april måned åpnet det meget kontroversielle «Skiensfjordens mødrehygienekontor» i Skien. Nic Hoels og Sigrun Wendelbos sterke, ultraradikale politiske holdninger førte dem også til slagmarken ved Menstad 8. juni.
I sin biografi over moren, «Det urolige hjerte», bekrefter sønnen Helge Waal, at Nic Hoel deltok aktivt under nærkampene ved nordre sperring. (Kfr. foranstående vidneprov fra konstablene Ivar Winther og Eivind Thune, som begge fremhever aggressiviteten hos de demonstrerende kvinnene).

I den samme boken avsløres også det som etter Menstadslaget fremsto som en uløst gåte for det utenforstående publikum: Hvor var det blitt av alle de sårede demonstranter? Ingen av dem ble behandlet av leger på åstedet. Ingen ble heller brakt til sykehus!

Helge Waal gir forklaringen:
«Mor fortalte at hun som kandidat tok i mot forslåtte arbeidere på kveldstid. For å beskytte dem ble de ikke registrert som pasienter.»

* * *

Menstadopptøyene 8. juni forårsaket travle og hektiske timer også i Justisdepartementet og for departementssjefen, Asbjørn Lindboe. Blant annet hadde han besøk av ordførerne i Porsgrunn og Gjerpen, Arvid Frisak og Christen Knudsen, som i sterke ordelag besværet seg over Hydros steile holdning på Menstad. Herrene hadde tidligere på dagen konferert med Hydros talsmann, advokat Bjarne Eriksen, med sterke anmodninger om at bedriften måtte bringe virksomheten på Menstad til opphør. Etter deres oppfatning var dette den eneste fornuftige måte å få bilagt striden og dempet den åpenbare opprørsstemning som nå red distriktet som en daglig mare. -

Advokaten hadde imidlertid vært avvisende og ubøyelig. Som han forøvrig hadde vært under hele konflikten. Hans definitive holdning var ikke bare kompromissløs og stivnakket, men grenset til ren arroganse. Lossingen på Menstad ville fortsette, hevdet han, «ikke fordi det er av særlig økonomisk interesse for Hydro å holde dette arbeid gående, men vi betrakter det som et prinsippspørsmål - ikke for Hydro, men for samfunnet.»! Hvoretter han henviste d'herrer ordførere til justisministeren.

Besøket hos justisminister Lindboe ble også resultatløst. Lindboe påpekte at det lå utenfor departementets myndighet å gripe inn i bestående kontraktsforhold mellem bedrift og arbeidstager. Og at det tillå den samlede regjering å treffe en eventuell avgjørelse i en så alvorlig sak.

Justisministeren forteller i sin dagbok, gjengitt i hans memoarer «Fra de urolige tredveårene», blant annet følgende fra denne dramatiske dagen:

«Ekspedisjonssjefen fikk supplert sine opplysninger fra Porsgrunn hvoretter vi drøftet situasjonen. Vi var enige om at vi ikke bare kunne bygge på det statspoliti som var i Porsgrunn. Vi kunne heller ikke skrape sammen Roen ny politistyrke. Det ville iallfall ta lang tid. Vi kom til at skulle ro og orden opprettes - og det måtte den snarest mulig - var det nødvendig at tilstrekkelig militær snarest ble sendt til Porsgrunn. Ekspedisjonssjefen hadde utarbeidet et kommuniké som inntas her:

«Justisdepartementet har i eftermiddag mottatt muntlige rapporter fra politimester Roll-Hansen og politifullmektig Thinn angående urolighetene ved Menstad. Det fremgår av disse rapporter at opptøyene har vært meget ondartede, om enn enkelte avismeddelelsene synes noe overdrevne. Politiets nærvær forhindret forulempelse av dem som var i arbeide på Menstad. Det forholder seg riktig at flere politifolk er skadet, til dels meget alvorlig. Regjeringen har i aften møte til drøftelse av situasjonen.»
------------

«I konferansen ga jeg en kort oversikt over det som var hendt og meddelte at Justisdepartementet anså, det helt nødvendig at det ble sendt tilstrekkelige troppestyrker til Porsgrunn, fordi vi ikke kunne opprettholde ro og orden uten denne hjelp. Her gjaldt det ikke streikebrytere eller ikke, men en åpen kamp mellern statens lovlige ordensvern og demonstranter under veritable opptøyer. Antagelig var «røde garder» tatt i bruk. Situasjonen var alvorlig.

Idet jeg henviste til begivenhetene i Sverige, hvor demonstranter var blitt drept under lignende forhold, sa jeg at stemningen på Menstad var nu så opphisset at noe lignende kunne inntreffe der. Men tiltross herfor måtte Justisdepartementet foreslå at det ble sendt militær. Platou uttalte i tilslutning til meg, at det var som Justisdepartementets høyest fast ansatte embedsmann at han hadde tilrådet Justisministeren å fremme dette forslag. Det ble noen drøftelse. Trædal var sterkt for, ingen talte igrunnen mot. Det ble enstemmig besluttet å sende militær straks. Det ble litt snakk om hvor meget. Man ble enige om ett gardekompani. Quisling gikk ut for å telefonere til Kommanderende General, så denne kunne gi ordre.

Derefter ble det avfattet en pressemeddelelse. Det ble enighet om at den skulle komme som et direkte tillegg til Platous tidligere forfattede og skulle ha følgende ordlyd:

«I henhold til frykt for sabotasje mot militærtoget - slikt hadde funnet sted i Sverige, og det var for noen dager siden funnet sten på jernbanen til Porsgrunn - skulle kommunikéet først sendes ut kl. 24.00. Men kommunikéet om «slaget» kunne sendes ut straks.»

Lindboes dagbok 9. juni:

«Regjeringskonferanse om Menstadslaget. Politimesteren hadde bedt om forsterkninger. Det ble besluttet å sende 2 torpedobåter og 2 mineutleggere. Et femte marinefartøy ligger klart for avgang nårsomhelst. Det er nødvendig å være sikker på at ordensmakten helt ut behersker situasjonen, men det antok vi at den ville med 4 fartøyer».

Verserende påstander om at C. J. Hambro spilte en dominerende rolle i beslutningsprosessen om militær innsats på Menstad, slik det blant annet fremkommer i Sverre Hartmanns bok fra 1959, «Fører uten folk», blir kategorisk tilbakevist av Asbjørn Lindboe:

«Den fremstilling C. J. Hambro ga Sverre Hartmann må jeg betegne som helt igjennern ukorrekt. Det var en helt ordinær regjeringskonferanse som ble holdt 8. juni. Den eneste utenom regjeringsmedlemmene som deltok var ekspedisjonssjef Platou. Hambro hadde intet med anvendelsen av militære å gjøre.»

Daværende utenriksminister Birger Braadland bekreftet skriftlig til Lindboe:

«.... Det er både visst og sant at Hambro ikke har hatt noen eller søkt å øve noen innflytelse på forsendelsen av militær til Menstad For meg eksisterer ingen forbinnelse mellem begrepene Hambro og Menstad.»

Og Lindboe tilføyer for egen regning:

«Hvordan denne legende om Hambros nødvendige initiativ likeoverfor en svak og passiv regjering har oppstått og hvorfor den ble spredt utover landet får stå hen.»

Om forvarsminister Quislings rolle i spørsmålet om bruk av militære forteller Lindboe i sin dagbok om ekspedisjonssjef Platous uttalelse etter kveldens regjeringskonferanse:

«Platou og jeg gikk til departementet. Da vi var kommet ut av konferanserommet, sa Platou: «Jeg er meget forbauset. Regjeringen må jo anse forsvarsministeren som en «quantité négligeable» når den ikke provoserer ham til å uttale seg.» Det var riktig at han ikke hadde uttalt seg om militære skulle sendes eller ikke, men jeg hadde ikke tenkt på det før.»

I boken «Samfunnets pansrede neve» gir Per Ole Johansen denne karakteristikken av forsvarsministerens rolle i regjeringen under Menstadkonflikten:

«Asbjørn Lindboe var justisminister. Under Menstadkonflikten markerte han seg som regjeringens sterke mann, et inntrykk han ikke gjorde noe for å mildne. Quisling var også med i denne regjering, som forsvarsminister. Det var ufortjent at han fikk æren. da det ble sendt soldater og marinegaster til Menstad. Han satt taus og sturet da regjeringen drøftet om den skulle gå til et så alvorlig skritt. Men Quisling ville også fremstå som sterk og lot myten leve.»

* * *

I Porsgrunn var stemningen fortsatt opphisset og nervøs. Ankomsten av gardekompaniet og soldater fra Telemark Regiment til Gråtenmoen forårsaket rykter om kommende våpenbruk. Meldingen om at også marinefartøyer var på vei førte til ytterligere oppstandelse. Og da torpedobåtene «Teist» og «Skarv» passerte Porsgrunnsbroen ved ti-tiden om kvelden 9. juni ble de møtt av rasende steinkastere på begge sider av broklaffene. Det samme skjedde da mineutleggeme «Laugen» og «Glommen» ankom en halv times tid senere.

I Porsgrunn hersket nå nærmest unntakstilstand. Politifullmektig Thinn støttet fortsatt Hydros krav om at lastearbeidet på Menstad skulle fortsette. Nå under betryggende beskyttelse av statspoliti og soldater fra landsiden og av marinen fra elvesiden.

Politimester Roll-Hansen var på sin side fremdeles tilhenger av en mer moderat linje. Og han fikk full støtte for sitt syn av politimester Per C. Andersen i Skien og politimester Kristian Welhaven i Oslo. Etter politimestrenes oppfatning burde kontraktørvirksomheten straks opphøre. Etter deres mening var det på høy tid at Hydro tok til fornuften og innstilte all virksomhet på Menstad med øyeblikkelig virkning. Nye konfrontasjoner kunne etter deres mening få uante konsekvenser. Ikke bare i Grenlandsområdet. Faren for ringvirkninger også i det øvrige samfunn var overhengende.

Politimestrenes innvendinger og forhandlingsvilje ble bryskt avvist av politifullmektig Thinn. Han var beordret til å rydde opp i kaoset. Hardt skulle settes mot hardt. Statspoliti og militæravdelinger var parate til innsats. Opprettholdelse av ro og orden, om nødvendig med makt og våpenbruk, var for ham det altoverskyggende, overordnede mål.

* * *

Reaksjonene i pressen var selvsagt ytterst varierende og sterkt avvikende, alt etter som reportasjer og kommentarer var skrevet med høyre eller venstre hånd.

Den borgerlige presse var samstemt i sin fordømmelse av Menstadslaget. Med karakteristikker som «voldsomme kommunistiske opptøier, hvor demonstrantene for frem som ville dyr», «det mest vaskeekte krigsangrep», «den røde milits slår politiet ned», «blodig kommunistoverfall på politiet».

Aftenposten gir en analyse av bakgrunnen for urolighetene som nok kan stå som en fellesnevner for den generelle oppfatning på den borgerlige side i opinionen:

«De egentlige kommunister er meget få og deres innflytelse er overordentlig liten. Men de er gjerne i spissen når noget skjer. Det betyr imidlertid ikke at urolighetene bare er deres verk. De opptøier som har funnet sted er et ganske naturlig resultat av det socialistiske parti, Arbeiderpartiets, agitasjon i årrekker. Arbeiderpartiets agitatorer og dets presse har sådd sæden kommunistene bare høster frukten. Det bør ikke herske nogen tvil om hvor ansvaret ligger ... La oss ikke snakke for meget om de kommunistiske rabulister, men også sende en tanke til dem som står bak ... fagorganisasjonen, Arbeiderpartiet og hele den socialistiske presse.»

Venstresidens presseorganer sparte heller ikke på kruttet. Men her har aktørene i Menstadslaget skiftet roller:

«... politiet gikk på som rasende og slo løs på de demonstranter som allerede var slått til jorden», «mange demonstranter lå i svime på bakken, men politiet fortsatte å slå løs på dem som rene villmenn», «demonstrantene ble så ille tilredt at blodet fløt», «politiet opptrådte som gale».

Arbeiderbladets analyse av Menstadslaget og dets forhistorie munnet ut i krasse anklager mot regjeringen. Som hele tiden har vært ærendsgutter for Hydro og ikke sørget for at bedriften stanset all virksomhet på Menstad. Hydro var den internasjonale storkapitalismes forlengede arm i Norge. Ergo var den norske regjering hovedansvarlig for at alle «svartsmuskede storkapitalister» nærmest kunne skalte og valte med norske arbeidsplasser etter eget forgodtbefinnende.

* * *

Soldatenes ankomst til Gråtenmoen og marinefartøyenes nævær på Menstad skapte selvsagt applaus og jubel i høyrepressen. Som betraktet det militære oppbud som den eneste mulighet for en fredelig avvikling av konflikten.

Telemark Arbeiderblad hadde imidlertid en annen oppfatning:

«Det norske Arbeiderparti har alltid bekjempet militærvesenet og hevdet at hensikten med dets opprettholdelse har vært å holde det i beredskap mot arbeiderklassen.»

Lykkeligvis ble det ikke nødvendig å aktivisere hverken soldatene på Gråtenmoen eller mannskapene på marinefartøyene. Partene fra Menstadslaget fortsatte å slikke sine sår. Mens en hektisk møtevirksomhet fortsatte blant alle, involverte parter.

Den 13. juni gjenopptas arbeidet på Menstad etter å ha ligget nede siden den 8. Uroen vokser. Rykter oppstår om forberedelse til nye konfrontasjoner mellem streikende og ordensmakten. De militære stilles i beredskap. Politiet er klar for øyeblikkelig innsats.

Det blir med uroen og frykten for nye sammenstøt. Kommunistenes hektiske møtevirksomhet i Brevik, Porsgrunn og Skien resulterer ikke i noe annet enn verbal krigføring.

Den 19. juni var salpeterlagrene tømt på Menstad. Arbeiderne gikk ut i ferie. Dagen etter er det oppbrudd for gardistene på Gråtenmoen. Dagen derpå drar soldatene fra Telemark Infanteriregiment tilbake til Heistadmoen. Mesteparten av Statspolitiet trekker seg tilbake. Det samme gjøre marinefartøyene «Laugen» og «Glommen». Torpedobåtene «Teist» og «Skarv» hadde forlatt Menstad allerede 18. juni.

Også ved Telemark politikammer kunne man etter hvert puste lettere. Stemningen ble mindre spent for hver dag som gikk. Snart var man igjen tilbake i den vanlige vakt- og patruljetjeneste.

Selv om de siste uker hadde gitt større utfordringer til det lokale politi enn det mannskapsstyrken hverken mentalt eller utstyrsmessig hadde vært forberedt på å takle, kunne deres situasjon allikevel ikke på noen måte sammenlignes med deres kollegaer i statspolitiet. Blant store deler av befolkningen var stemningen mot statspolitifolkene hatsk og uforsonlig. Hvor de kom og gikk, ble de møtt av fiendtlige blikk, av hånsord og forakt. Forretninger nektet å betjene dem. Hoteller avviste dem som gjester. Drosjesjåførene nektet plent å kjøre dem.

Overfor lokalpolitiet var befolkningens holdning en helt annen. Langt mindre anspent. Forholdene i byen og nærmiljøet var ikke større enn at de fleste kjente hverandre.Tonen mellem den patruljerende konstabel og mannen i gata hadde alltid vært jovial og hyggelig. Den pågående konflikt hadde tross enkelte sammenstøt ikke gitt det gode forhold noe varig banesår. Folk var dessuten godt klar over, at det lokale politi og dets leder ønsket å føre en mer tolerant linje enn den som ble påtvunget dem av utenforstående tjenestemenn. Den vanlige kvinne og mann aksepterte at det lokale politi utførte plikter og oppgaver som de selv i høy grad mislikte. Men at de som lojale tjenestemenn måtte følge ordre. Uansett hvilket ubehag de selv følte ved å utføre oppdragene.

* * *

Den 14. juni satt politiledelsen samlet til konferanse i Porsgrunn. Foranledningen var planlegging av forestående arrestasjoner av folk som var i søkelyset etter Menstadopptøyene. Likeledes hadde politiet utarbeidet en detaljert oppgave over streikeledere og politiske agitatorer som de ønsket innbrakt til forhør.

Samme dags ettermiddag startet de første arrestasjoner. Nærmere 20 personer ble anholdt. Et par-tre mann ble løslatt etter noen få timers avhør. Resten havnet i varetektsfengsel.

Den 19. og 20. fulgte nye pågripelser. Klokelig nok var det statspolitiet som ble satt til denne oppgaven. Det lokale politi ble stort sett spart for det ubehagelige oppdraget.

De mange arrestasjoner satte farten opp hos agitatorene. Kommunistene fikk igjen frisk ammunisjon til fortsatt retorisk krigføring. Lørdag 20. juni arrangerte Den revolusjonære fagopposisjon folkemøte på Rådhusplassen i Skien. Vaiende transparenter nøret opp under kampgløden: «Arbeidere på arbeidsplassene, gi rette svaret: Nedlegg arbeidet!». «Frem til kamp mot klassejustisen!». Hovedtalere var redaktør Strand Johansen og o.r.sakfører Viggo Hansteen. Under stormende munterhet fra tilhørerne ble her raljert over, at ikke før var to kommunister arrestert, før to krigsskip kunne sendes hjem: «To kommunister oppveide altså to krigsskip!» triumferte taleren.

Mindre munterhet vakte ikke Hansteens opplysning om, at politiet under ransaking hjemme hos en av arrestantene hadde funnet en plakat hvor det sto: «Det er min sjel en frydfull trang å banke opp politiet!».

Forøvrig var det ikke akkurat spøk og munterhet som preget budskapene fra den røde talerstol. Snarere tvert i mot. Stort sett var det et hatets evangelium som ble prediket, hat, hån og forakt. Overfor politi og militærmakt, overfor regjering og «den internasjonale storkapital som svinebinder den ærlige norske arbeider», i følge kommunistaggitatoren Johan Strand Johansen.

Imidlertid - dagene og ukene gikk. Det ble lenger og lenger tid mellem hvert demonstrasjonsmøte. Det ble færre og færre tilhørere under/talerstolene. Hatets flammer mistet etter hvert sin kraft. Men sluknet gjorde de ikke. Ulmende glør lå lenge igjen. I mange måneder og lange år.

Den 11. september 1931 ble storlockouten avblåst. Og sympatistreikene opphevet. Etter 23 tapte arbeidsuker, med i alt 7,5 millioner tapte arbeidsdager. Og med et samlet inntektstap på ca. 50 millioner kroner for de lockoutede og streikende arbeider.

Det var igjen tid for en normal arbeidsdag.

* * *

Epilog I.
I desember 1931 begynte de første rettssaker ved lagmannsretten i Skien. Siste domsavsigelse falt i mars 1932.

Av tilsammen 28 tiltalte ble 6 frifunnet og 2 ilagt bøtestraffer.

Fengselsstraffene for de øvrige varierte fra 10 måneders fengsel (Strand Johansen og Godtfred Lundin) til 30 dager. Arthur Berby ble idømt 100 dagers fengsel.

Epilog II.
Når kontraktørene på Menstad klarte på motstå det enorme psykiske presset fra omverdenen så lenge og så standhaftig, skyldtes det at angsten for oppsigelse på grunn av kontraktbrudd, og frykten for å komme i fremtidig miskreditt hos Hydro, var enda sterkere.

Hva de ikke visste var, at bedriften i styremøte i mai 1931 vedtok, at de som nedla arbeidet i den foreliggende situasjon, ikke ville bli avskjediget for kontraktbrudd.
Det var en klok og veloverveiet beslutning. Men med katastrofale følger. Hydro valgte nemlig å holde vedtaket hemmelig!

En hver som har beskjeftiget seg med de problemfylte arbeidstvistene i mai-juni 1931 vil utvilsomt stille seg meget skeptisk til klokskapen i Hydros valg av strategi på dette punkt. Selv om Menstadkonflikten for bedriften hadde utviklet seg til å bli en politisk og bedriftsøkonomisk prestisjesak av dimensjoner, synes det å være berettiget å reise tvil om Hydros moralske integritet og samfunnsmessige ansvarsfølelse på det tidspunkt.

Hvis Hydro i stedet for hemmeligholdelse av styrevedtaket hadde gitt kontraktørene beskjed om, at nedleggelse av arbeidet ikke ville medføre noen negative konsekvenser for den enkelte, ville arbeidet utvilsomt opphørt. Dermed hadde det alvorligste konfliktgrunnlaget for massedemonstrasjoner og kommunistisk oppvigleri i Norge vært eliminert.

Og distriktet ville aldri ha opplevd noe «Menstadslag»!