Fra: I lovens navn. Telemark Politikammer 1898-1998

Menstadslaget

av Harald Bache Bystrøm

Mellemkrigsårene 1919-1939 er to decennier preget av sosial uro i Norge. Konkurser, bedriftsnedleggelser og arbeidskonflikter er fellesnevnere for et samfunn i finansielt uføre. Jobbetidens hemningsløse spekulasjonsfeber hadde sanert grunnlaget for konsolidering og sunn vekst av den private og offentlige økonomi. Sommeren 1921 lå over 40% av handelsflåten i opplag. Selve bærebjelken i norsk økonomi og næringsliv var dermed lagt død. Arbeidsløsheten nådde samme år 50.000 mann. Det største antall i landets historie. Men elendighetsstatistikken stoppet ikke der. Ledigheten blant funksjonærer og arbeidere fortsatte senere å stige hvert år. I desember 1930 var 111.274 personer rammet av ledighet. Av disse var det 61.710 på bygdene og 49.564 i byene.

«De harde tredveåra» er i ettertid blitt et historisk begrep. En betegnelse på et tiår preget av arbeidsledighet og klassemotsetninger. Av fattigdom, sult og sosial fornedrelse.

I like stor grad kan man snakke om «de harde tyveåra». Det var da de første katastrofale omveltninger fant sted. Det var i 20-årene bankkrisene lammet samfunnsøkonomien og konkursbølgene begynte å rulle. Landet opplevde nå innledningen til de mange opprivende sosiale konflikter og til dels voldelige konfrontasjoner mellem det herskende borgerskap og den voksende skare av opprørske arbeidsledige. Det var i 20-årene kimen ble lagt til de revolusjonære og agressive holdninger som fulgte i kjølvannet av stengte fabrikkporter og ruinerte arbeidsplasser.

I bedrifter hvor hjulene fremdeles ble holdt i gang, forlangte arbeidsgiverne drastiske reduksjoner av lønningene som betingelse for å opprettholde produksjonen. Også sjøfolkene fikk kniven på strupen fra rederihold. I 1921 ble krav om hele 33% lønnsreduksjon lagt på bordet for de ansatte i handelsflåten. Etter omfattende streikeaksjoner ble partene enige om en reduksjon på 17%. I 1922 måtte store grupper industriarbeidere akseptere en nedgang i lønnen på mellem 25 og 33%.

I 1923-24 kom den ulovlige «Jernstreiken». Arbeidsgiverforeningen svarte med lockoutvarsel for 60.000 mann. Arbeidernes mottrekk var 12.000 mann i sympatistreik.

Det ble kjent at kommunistfraksjonen blant de sympatistreikende fikk økonomisk bistand fra Moskva. Dermed ble de sterke politiske motsetningsforhold mellem arbeidsgiversiden og arbeidstagerorganisasjonene ytterligere tilspisset.

Den omfattende havnearbeiderstreiken, som også fant sted i 1924, fikk derimot ingen økonomisk bistand fra sovjetiske bakmenn. Denne organisasjonen tilhørte høyrefløyen i Landsorganisasjonen og hadde unngått kommunistisk infiltrasjon i styret.

Bitterhet og mistro, angstbiteri og aggresjon vokste på begge sider av bedriftsgjerdene. I 1923 ble «Samfunnsvernet» opprettet. En borgerlig, halvmilitær organisasjon rettet mot venstresiden i norsk politikk og fagbevegelse.

I 1925 så «Fedrelandslaget» dagens lys. I motsetning til «Samfunnsvernet»s militante holdning, var «Fedrelandslaget» en ren ideologisk organisasjon. Med hovedvekt på å føre «en energisk kamp mot kommunismen og alle revolusjonære, internasjonale interesser. Blant stifterne av «Fedrelandslaget» finner man bl.a. Christian Michelsen og Fridtjof Nansen.

På den andre siden av frontlinjen utarbeidet moskvaorienterte radikalere planer om opprettelse av «røde garder», rene kampgrupper rettet mot borgerskapets «klassefiendtlige undergraving av rettsstaten».

Og uroen på arbeidsmarkedet fortsatte med uforminsket styrke. I 1926 var en ny storkonflikt på gang. Ved årets tariffoppgjør forlangte Arbeidsgiverforeningen nye lønnsreduksjoner. Denne gang opp til 25-40%. Resultatet ble 17%.

I 1928 var det bygningsarbeiderne som måtte bite i gresset. For dem ble resultatet 15% lønnsnedgang.

* * *

Våren 1931 ble industrien i Grenland trukket inn i en omfattende storkonflikt. Arbeidsgiverforeningen fremla under tariffrevisjonen krav om 15% lønnsreduksjon.

Fra fagforeningshold møtte forslaget en storm av protester. Der ville man overhodet ikke høre snakk om så meget som en eneste prosent nedgang i lønnen. Deres motkrav var ikke bare full opprettholdelse av gjeldende lønnsbetingelser. I tillegg var deres krav, at arbeidstiden skulle reduseres fra 8 til 7 timers dag!
Forhandlingene mellem partene låste seg fra første stund. Ingen viste det minste tegn til tilnærming. Begge tviholdt på sine krav. Her firtes ikke en eneste tomme på noen sider av forhandlingsbordet.

Den 8. april kom det første utspill fra Norsk Arbeidsgiverforening, som tok ut medlemsbedrifter til lockout. Den 15. april kom annet oppbud, med nye medlemsbedrifter i sympatilockout. 20.000 mann var dermed satt på porten, herav var ca. 2000 mann ansatt ved Norsk Hydros anlegg på Herøya, Mens lager- og kaiarbeidet på Menstad ble holdt utenfor lockouten. Landsorganisasjonen reagerte umiddelbart på dette, ved å ta Menstad Lager- og Losselag (MLL) og dets 29 medlemmer ut i sympatistreik fra samme dag som lockouten ble effektiv.

For Hydro oppsto nå en særdeles komplisert situasjon. Ved bedriftens lager- og utskipningskai på Menstad hadde nemlig siden l januar 1925 25 mann vært ansatt på enkeltmannskontrakt med tre måneders oppsigelse. Ved konfliktens utbrudd 15. april 1931 jobbet fremdeles 18 av disse på denne kontraktbasis.

I følge kontrakten hadde disse arbeidere fast månedslønn, pluss avtalte tillegg for ydelser. I løpet av de seks år som var gått siden kontraktforholdet ble opprettet, hadde det overhodet ikke forekommet noen konfliktsituasjon mellem kontraktørene og MLL. MLL hadde forøvrig heller ikke gjort noen som helst innsigelser mot kontraktavtalene den gang de ble inngått.

Etter 15. april ble situasjonen en helt annen. I juridisk forstand var kontraktørene ikke fast ansatt ved Hydro. De var heller ikke organisert i MLL eller noen annen fagforening. Hydro hevdet derfor, at kontraktørenes virksomhet ikke var berørt av den oppståtte konflikt. Bedriften hadde dermed ikke lovhjemmel til å la kontraktørene bli omfattet av lockouten. Hva Hydro forøvrig ikke var interessert i. Tvert i mot, for Hydro var det av stor viktighet at lager- og lossearbeidet kunne fortsette mest mulig uforstyrret!

Kontraktørene på sin side hevdet å ha både rett og plikt til å fortsette arbeidet. Som uorganiserte, frittstående arbeidere følte de ingen forpliktelse til å stille seg solidarisk med sine sympatistreikende arbeidskamerater.

Hverken de lockoutede på Herøya eller de sympatistreikende på Menstad var villige til å akseptere denne fortolkning. I deres øyne var de 18 kontraktørene streikebrytere. Som dermed brøt arbeiderklassens grunnleggende solidaritetsprinsipp. I følge deres oppfatning var streikebrytere pr. definisjon klassefiender og forrædere. Som skulle bekjempes. Med alle midler.

Her lå kjernen til den opphetede konflikt som i de etterfølgende uker kom til å forpeste industrisamfunnet i Grenland. Og som til slutt kulminerte i det uhyggelige sammenstøt mellem ordensmakten og opprørske streikende 8. juni 1931. Det som senere er gått inn i historien under den dramatiske betegnelsen «Menstadslaget».

* * *

Datoen 15. april 1931 betyr et vendepunkt i historien om Telemark Politikammer. Fra denne dag oppsto en helt ny arbeidssituasjon for de ansatte ved politikammeret i Porsgrunn. Fra den vanlige, daglige og rutinemessige virksomhet, preget av småbyens ro og fredsommelighet, var det med ett en fremmed og ukjent virkelighet som begynte å sette preg på etatens hverdag.

Politikammeret i Porsgrunn fikk økt beredskap. Vakt- og patruljetjenesten ble utvidet og effektivisert. Bakgrunnen var den økende uro blant befolkningen. Nervøsiteten gjorde seg gjeldende i alle samfunnsklasser. Uvissheten om hva fremtiden ville føre med seg var spørsmålet som lå alle på hjertet.

Dagene og ukene gikk, men den ulmende uroen ga seg ikke. Tvert i mot. Streiken og lockouten resulterte snart i tomme lommebøker hos de arbeidsløse. Oppsparte midler var det få eller ingen som hadde. Opphissendepolitiske agitatorer på ytterste venstrefløy fikk derfor et lydhørt publikum på sine demonstrasjonsmøter. Hatstemningen mot Hydro og Arbeidsgiverforeningen vokste fra dag til dag.

Den 22. mai arrangerte Skiensfjordens faglige samorganisasjon en massemøstring i Skien. Med oppslutning fra nær 3000 mennesker. Samme dag ble det avholdt forhandlingsmøte i Oslo, mellem formannen i Herøya Arbeiderforening, Arthur Berby, og ledelsen i Norsk Hydro. Forventninger om noe positivt resultat av møtet var det ikke hos noen av partene. Noe resultat ble det da heller ikke.

Den 30. mai kom den første alvorlige konfronstasjon. Anført av den konspirative kommunistiske fløy innen Herøya Arbeiderforening møtte henimot 1000 streikende opp ved kaiporten på Menstad. Stemningen blant demonstrantene var opphisset. Trusler og spottord haglet mot kontraktørene som arbeidet på området innenfor.

Politimesteren i Telemark, Jens Roll-Hansen, ledet avdelingen med de oppmarsjerte politifolkene. Han var en sindig og rolig mann, med større tro på fredelige forhandlinger enn korporlige sammenstøt. Kontakt med kontraktørene ble opprettet. Og på politimesterens innstendige anmodninger sa de seg omsider villige til å nedlegge arbeidet for resten av dagen.

Sammen med folk fra Gjerpen lensmannskontor og politi fra Skien fikk Roll-Hansen også roet demonstrantene. Som nøyde seg med verbale anklager og skremmende trusler mot kontraktørene etter hvert som disse forlot arbeidsplassen og bega seg på hjemveien. «Judas'er!» var blant de mer pyntelige skjellsord som ble slynget etter dem.

Tre dager senere braket det igjen løs på Menstad. Demonstrasjonstog var satt opp fra både Skien og Porsgrunn. Målet for begge var igjen arbeidsplassen på Menstadkaien.

Roll-Hansen hadde i tide sørget for forsterkninger til vakthold ved kaiportene fra politiet i Larvik og Skien. Porsgrunns egen politistyrke satt i beredskap på kammeret. Parat til utrykking på kort varsel.

Ved tre-tiden om ettermiddagen var begge demonstrasjonstogene samlet ved porten til Menstadkaien. Her ble de møtt av en polititropp på 16 mann, under ledelse av politimester Roll-Hansen og gjerpenlensmannen Finn Jacobsen. Klare til å møte de fremadmarsjerende 500-600 demonstranter. Som ble etterfulgt av omtrent like mange sympatiserende og nysgjerrige tilskuere.

Den første politisperringen på fire mann var plassert ved kontorbygningen, de ble nærmest bare skjøvet til side av den marsjerende folkemengden. Som 50-60 meter lenger nede møtte den første fysiske sperring, den blokkerte jemporten foran kaiområdet.

Den truende holdning blant demonstrasjonene økte i styrke og intensitet. Oppildnet av politiske slagord og under ustoppelig fremføring av Internasjonalen fra Telefylkets Musikkorps ble ropene mot kontraktørene sterkere og sterkere.

Formannen i Herøya Arbeiderforening, Arthur Berby, forsøkte å stagge gemyttene. Men forgjeves. Foreningens aggressive kommunistfløy, hvor alle var rekruttert fra Den Revolusjonære Fagopposisjon, ville ha kamp. Nå fantes ikke lenger noen forsoningslinje. Bitterheten hadde skapt en angrepslyst som ikke lenger lot seg stoppe.

Politimesteren talte denne gang for døve ører. Hans advarende ord om ulovligheten av videre fremrykking var spilt møye. Trusler om strenge straffer ved voldelig adferd prellet av hos de kamplystne anførerne.

En liten pause oppsto da Roll-Hansen oppnådde å få etablert en kortvarig forhandlingsrunde mellem Arthur Berby og sjefen på Menstad, ingeniør Trygve Nielsen. Men allerede etter et par minutter tok forhandlingene slutt. Demonstrantene var da i full gang med å bryte ned flettverksgjerdet rundt kaiområdet.

I flokkevis stormet de forbi politisperringen, som i mellemtiden var blitt forsterket med reservestyrken fra Porsgrunn. Demonstrantene halset frem mot lagerbygningene, hvor vettskremte kontraktører forgjeves forsøkte å gjemme seg. Under skrik og skrål banket de på dører og vinduer og forlangte at arbeiderne skulle komme ut.

Omsider dukket kontraktørene frem, en etter en, etter at demonstrantenes anførere, Berby, Heldal og Lundin, hadde forsikret politiet om, at ingen skulle lide overlast.

Noen korporlig mishandling eller overgrep fant heller ikke sted. Men raserianfallene blant demonstrantene var faretruende sterke. Skjellsord og forbannelser, trusler og krav om nedleggelse av arbeidet haglet. Kontraktørene holdt allikevel standhaftig på sitt. De var bundet av kontrakt. De utførte lovlig arbeid!

Men motstanden var for overveldende. Til slutt måtte de gi seg. Og lovte å stille opp på et forhandlingsmøte på Furuheim dagen etter.

Derpå ble de jaget hjem. Under ydmygende spissrotgang mellera rekker av truende never og gjennem «æresporter» av nedsenkede røde faner.

Kontraktørenes fremste talsmann var lokomotivfører Leif Halvorsen. Han var da også den som sterkest fikk føle demonstrantenes raseri denne dagen. I Vardens referat fra opptøyene dagen etter kan man lese følgende:

«... Mens hovedmassen av demonstranter dro til Borgestad sportsplass, hvor taler skulde holdes, samledes en mindre styrke rundt Halvorsen og optok en livlig diskusjon med ham. Han sa dem imidlertid sin mening rett ut. De kunde bare slå ham ned om de vilde, uttalte han, de var nok til å greie det; men ikke var det nok til å diktere ham hvor han skulde gå eller ikke gå.
«Heng ham opp i en strikke!», ropte en inne i flokken.

«Ja, vær så god!», svarte Halvorsen. Sten meg eller gjør hvad dere vil, men det er det samme om det kommer 3000 demonstranter så går jeg hvor jeg vil for dem. Jeg er kommunist fremdeles, men dere har ikke vist meg den tillit jeg var verd. Men mange av dere er så unge, at dere ikke har rede på hvordan dette forhold henger sammen. Men dere tør ikke la meg komme til orde, det er hele saken».

Leif Halvorsen led heller ikke denne gang noen overlast, men en stund ble han jo ført frem og tilbake som en fange. De øvrige arbeidere blev det, såvidt vår medarbeider kunde skjønne, ikke lagt hånd på.«

Den første forpostfekting for det kommende Menstadslag var dermed over. Og mens demonstrantene samlet nær 3000 tilhørere til en politisk appell på Borgs fotballbane, trakk Roll-Hansen sine tropper tilbake til Porsgrunn. Vel vitende om, at demonstrasjoner og opptøyer ikke var slutt med dagens dramatiske opptrinn. Et vulkanutbrudd var i ferd med å bygge seg opp. Latent raseri og ulmende hat ville før eller senere léde til eksplosive utbrudd.

Men når? Og hvordan skulle han som politimester best møte de kommende dagers krevende utfordringer?

* * *

Opptøyene på Menstad og trakasseringen av kontraktørene 2. juni var ikke lenger bare et problem for de berørte parter i Grenlandsdistriktet og for den lokale ordensmakt. Demonstrasjonenes økende hyppighet og stadig mer voldelige karakter hadde utviklet seg til også å bli et problem for Peder L. Kolstads bondepartiregjering, Hydros ledelse, representert ved advokat Bjarne Eriksen (konsernets generaldirektør 1941-1956) ga overfor justisminister Asbjørn Lindboe hyppig uttrykk for bedriftens misnøye med lokalpolitiets håndtering av konflikten. Ikke minst påpekte han politiets meget begrensede muligheter til å slå ned på ulovlige demonstrasjoner eller begrense deres omfang. Det ble også hevdet at mangelfull politibeskyttelse satte kontraktørenes liv og helse på spill. Bedriften understreker sterkt, at sympatistreiken og demonstrasjonene hindret Hydros lovlige adgang til skipning av salpeterlaster til ventende kunder i Europa.

Justisministeren sa seg enig med Hydro. I hans bakhode lå de dramatiske begivenheter i Ådalen i Nord-Sverige i friskt minne. Der hadde de militære løsnet skudd mot demonstranter en måneds tid i forveien. Seks arbeidere ble drept under sammenstøtet og flere hardt såret. Noe lignende måtte for en hver pris unngås under den pågående Menstadkonflikten. Ministeren lovet derfor å sette inn større politistyrker. Hydros forslag om å mobilisere en militæravdeling ble derimot kontant avvist.

Justisministeren handlet raskt. Den 4. juni protokollerer politibetjent Bjørbæk i politikammerets vaktjournal:

«Kl. 15.20 telefonerte Justisdepartementet og bad politimesteren meddelt følgende:

«18 politimenn sendt fra Oslo kl. 13.00 i dag pr. bil og har gjort regning på å være i Porsgrund kl. 18.00. Dessuten kjørte 2 mann med automobilkorpsets bil kl. 14.00. Det var meningen den skulde benyttes som patruljevogn.»

I mellemtiden skjedde en fatal arrestasjon. Forespeilet nødvendigheten av å delta i en viktig konferanse i Porsgrunn rådhus, ble formannen i Herøya Arbeiderforening, Arthur Berby, lokket inn i en ventende personbil utenfor sitt hjem i Tordenskioldsgate. Her satt politifullmektig Christoffer Sveaass bak rattet. Men i stedet for å kjøre til rådhuset gikk ferden direkte til Larvik hjelpefengsel. Med Berby i baksetet mellem to sivilkledte politimenn.

Arrestasjonen av Berby skapte voldsomme reaksjoner i Porsgrunn. Straks det ble kjent at arbeiderlederen var lokket i en felle og satt arrestert i Larvik startet forberedelser til demonstrasjoner utenfor fengslet. Fagforeningskontakter i Larvik erklærte seg straks villige til å støtte aksjonen. Og lovet fulltallig fremmøte av sine medlemmer.

Meldinger om den forestående aksjon nådde politikammeret i Larvik. Som ikke nølte et øyeblikk. Berby ble i hui og hast ført ut til en ny bil. Denne gang med kurs for Oslo. Hvor en celle på Møllergaten 19 ventet formannen i Herøya Arbeiderforening.

Nye opphetede protestmøter ble avholdt. På Rådhusplassen i Porsgrunn samlet Einar Gerhardsen mellem 3000-4000 mennesken Lignende møter samlet store tilhengerskarer også i Skien og på Skotfoss. Kravet var over alt det samme: «Sett Berby fri!»

I Oslo førte all oppstandelsen til nye krav fra Hydro om å sette inn militære. Justisministeren nøyde seg imidlertid med å sende en ny kontingent politifolk til Porsgrunn.

Kriminologen Per Ole Johansen gir i sin bok «Menstadkonflikten 1931» en dekkende vurdering av den tvangssituasjon som politimester Roll-Hansen nå befant seg i:

«Politimesteren var mellem barken og veden. Han ville stå på god fot med fagforeningene. Justisdepartementet krevde demonstrasjonsforbud. Hydro forlangte bedre vakthold. Kontraktarbeiderne var redde for å bli ført til forhandlingsbordet med makt. Arbeiderne aktet å stoppe skipningen. Hva skulle politimesteren gjøre? Slagsmål mellem politiet og arbeiderne var han minst av alt stemt for. Det var bedre at 3 politimenn arresterte 1 fagforeningsleder enn at 20-30 politimenn sloss mot 2000-3000 demonstranter på jordene ved Menstad.»

Til tross for at Roll-Hansen allerede 4. juni hadde i alt 100 politimenn til rådighet, unnlot han å la politistyrkene bli for synlig i bybildet.

Per Ole Johansen gir følgende forklaring på politimesterens vurdering av situasjonen:

«De vel 100 politifolkene Roll-Hansen hadde under sin kommando torsdag kveld var en betydelig kompensasjon for politiets tapte autoritet. Disse politifolkene, samtlige utenbys fra, var ikke bundet til distriktet med sosiale og personlige bånd. De var mange nok til å ta et slagsmål, trodde justisminister Lindboe. Politimester Roll-Hansen lot de tilreisende politifolk bli sittende på hotellene og politikammeret. Han hadde sine underordnedes og sin egen fremtid i distriktet å ta hensyn til. I det ordinære politiarbeidet sto politimester Roll-Hansen, som andre politimestere, ganske fritt i hvordan han ville utføre sin embedsgjerning. Politimestrene kunne være småkonger av rang. Denne friheten ble det raskt slutt på under Menstadkonflikten. Norsk Hydro, Justisdepartementet og kritiske avisfolk fulgte politimesterens disposisjoner med haukeblikk.»

Justisminister Lindboes misnøye med Roll-Hansens forsiktige strategi, fikk næring av Hydros vedvarende krav om en hardere linje fra ordensmakten. Resultatet ble at politimesteren i Telemark ble spilt ut over sidelinjen. På justisministerens ordre ble politifullmektigen ved Moss politiembede, Annar Thinn, beordret til Porsgrunn for å overta den øverste ledelse av de samlede politistyrker.
Politifullmektig Thinn var kjent som en hard negl. Som hadde vært ute i mer enn ett basketak før. En hardtslående slugger når situasjonen krevde fasthet og myndighet. Av vesen utpreget militant og en rak motsetning til den fredsommelige Roll-Hansen. Hans ankomst til Porsgrunn betød et vendepunkt for politiets adferd i de kommende dager. Roll-Hansens silkehansker ble erstattet av Annar Thinns jernnever.

Fredag 5. juni ble Arthur Berby løslatt fra fengslet. Betingelsen var at han ikke skulle dra hjem til Porsgrunn, men oppholde seg i Oslo inntil videre. Mot daglig meldeplikt.

Samme dag braket det løs på Skotfoss. Her var det reelle streikebrytere ved Unions fabrikkanlegg som var årsak til tumultene. Over 400 demonstranter røk sammen mot 50 statspolitimenn i et forrykende slagsmål ved Løveid sluser.
Steinene haglet mot politifolkene. En av dem fikk slått ut fire tenner. En annen ble også skadet av steinkast mot munnen.

Etter en kort, hektisk og dramatisk kamp mann mot mann på de smale sluseportene var det hele over. Til tross for demonstrantenes tallmessige overlegenhet måtte de gi tapt overfor politiets strategiske utnyttelse av kampplassen.

Slukøret trakk demonstrantene seg omsider tilbake til Skotfoss torv for å slikke sine sår. Mens forsmedelige hånsord fra tilskuerne, og spesielt de mange kvinnelige, fulgte dem på veien. Deres spottord og beskyldninger om feighet og manglende mannsmot sved utvilsomt like hardt som politikøllenes svingende slag mot hode, armer og rygg.

* * *

Mandag 8. juni sto et politikorps på i alt 130 mann til politifullmektig Annar Thinns rådighet i Porsgrunn.

Samme dags formiddag samlet streikende arbeidere seg i Folkets Hus i Skien og Porsgrunn. Samtlige kontraktører var blitt observert i fullt arbeid med lasting av en tysk båt på Menstad fra klokken 7 om morgenen.

Dermed gikk startssignalet for mobilisering av alle streikende og lockoutede arbeidere i distriktet. Som en løpeild spredte oppfordringen seg: Om straks å møte frem ved Folkets Hus, til samling, oppstilling og demonstrasjonstog!

Fra arbeiderledernes side var strategien nøye planlagt. Skienstoget skulle dele seg i to. Den ene delen skulle forlate hovedveien i Follestad, gå opp Blåbærstien mot Ballestadhøyda og møte porsgrunnstoget ved forsamlingslokalet Gimle, nær Buer telefonsentral. Veien gikk gjennem Askedokka. Her var tett krattskog. Hvor demonstrantene skaffet seg høvelige slagvåpen i form av tilhugne stokker og staur. Marsjtempoet var koordinert, slik at skienstogene og toget fra Porsgrunn kunne møtes og gå til felles aksjon.

Den andre delen av skienstoget fortsatte i mellemtiden å gå hovedveien direkte frem til Menstad.

Porsgrunnstoget gikk heller ikke den korteste og raskeste vei til Menstad. Klokken 14.00 presis gikk startskuddet fra - Folkets Hus. På Osebakken marsjerte demonstrantene inn i Assuransegaten, videre til Ligaten, under Liane, forbi Sanni og Ris frem til forsamlingslokalet Gimle ved Buer sentral. Her sluttet de seg til den del av skienstoget som hadde marsjert over Ballestadhøyda.

Til tonene fra Internasjonalen bar det så raskeste vei ned bakkene mot Menstad. Hvor også den andre del av skienstoget sluttet seg til etter å ha forsert politiets nordre sperring ved Hauen sekundærstasjon.

Oppdelingen av demonstrasjonstogene hadde selvsagt klare strategiske formål. Ved å starte samtidig fra Skien og Porsgrunn, og ved å dele skienstoget i to avdelinger, ble politiets overvåking og sperremuligheter oppsplittet. Politistyrkene måttte utplasseres på forskjellige steder. Med den svekkelse av effektivitet og slagstyrke som dette måtte medføre overfor den tallmessig totalt overlegne mengde demonstranter og deres sympatiserende tilhengere.

Fra politiets side hadde man allerede fra formiddagstimene forberedt seg på å møte demonstrantene. Fra Menstad gård var det lagt ut vannslanger. Mannskap ble fordelt til betjening av slangene hvis massen ikke lystret politiets stoppordre. Slangestrategien skulle senere vise seg å være fullstendig fiasko. Vanntrykket var utilstrekkelig og hadde minimal virkning. Inntil slangene resolutt ble tatt ut av politiets hender og kuttet i stykker.

Like til det siste var det uenighet mellem Thinn og Roll-Hansen om opplegg og taktikk før den kommende konfrontasjon. Roll-Hansen mente fortsatt at man burde oppta forhandlinger med demonstrantene. Mens Thinn i vidners påhør hånlig spurte politimesteren om han var redd!

Om politifullmektig Thinns disponering av sine forsvarstropper skriver Per Ole Johansen:

«Politifullmektig Thinn omdisponerte politistyrkene etter at han fikk beskjed om demonstrantenes oppmarsjrute. Nede på kaiområdet var det minst 25 politimenn. Ved et veikryss ved jernbaneinngangen inn til Menstad sto det 7 politimenn. Ved nordre sperring, som vendte mot Skien, sperret 10 politimenn veien for skiensdemonstrantene. 25 politimenn ventet på porsgrunnsdemonstrantene ved søndre sperring i Menstadsvingen, senere også kalt «Køllesvingen». 10-15 mann sto et stykke fremme i veien, foran søndre sperring, sammen med politimester Roll-Hansen, politifullmektig Thinn, politifullmektig Sveaass og lensmann Jacobsen. Det var samlet omlag 100 politifolk på Menstad».

Mangt og meget er skrevet om det historiske Menstadslag. Selve kampen, som neppe varte mer enn 7-8 hektiske minutter, ble blodig og dramatisk. Det var en kamp hvor et fåtallig politikorps var forhåndsdømt til å gi tapt overfor en rasende og ustyrlig folkemasse på langt over 2000 mann under ledelse av ca. 100 mann fra kampgruppen Arbeidervernet.

Politiets eneste bevepning var langkøller. Demonstantene på sin side hadde tilsvarende slagvåpen, i form av staur, knortekjepper, jernstenger og grove kjettinglenker. Supplert med hemningsløs bruk av steinkasting. Og stein var det nok av! Ved en skjebnens tilskikkelse holdt Veivesenet nettopp i de dager på å asfaltere veien mellen Skien og Porsgrunn. De fylte da veilegemet med pukkstein, som deretter ble valset ned før asfaltering. Arbeidet var nådd frem til Menstad gård, hvor et billass pukkstein nettopp var tippet et par dager i forveien, og nå lå som et våpenarsenal, som bestilt av demonstrantene.

Fra begge sider ble det en rå maktkamp. Med knytteneveslag, springskaller og lyskespark. En kamp på liv og død. Som ved et under gikk allikevel ikke menneskeliv tapt.

Hvordan opplevde så de hundrevis av tilskuere den voldsomme bataljen? Redaktør Joseph Brunsvig i Skien, fulgte begivenhetene på nært hold fra først til sist. For Aftenposten skrev han følgende reportasje:

«Et øienvidnes beretning om «Slaget ved Menstad»:
Kommunistene hadde fritt spil.
Politiet næsten uten forsvarsmidler overfor de rasende voldsmenn. Nu gjelder det enten eller.

Skien 8. juni.

«Aftenposten»s lesere vil allerede ha lest om det nederlag politiet i dag led overfor demonstrantene ved Menstad. Undertegnede overvar disse oprørske uroligheter på meget nært hold. Jeg stod en tid bare nogen meter fra begivenhetenes brennpunkt. Og det var med en beskjemmende følelse jeg stod der og var vidne til det nederlag politiet - og dermed samfundet - led overfor de ophissede og i styrke helt overlegne demonstranter.

Det var med gru
jeg så den ene politimann efter den annen segne omkull, blødende fra store sår i hodet. Og det var med sorg jeg så politiet rømme valplassen, mens demonstrantene seierrike marsjerte henover den, svingende erobrede politiluer eller politikøller i luften.

Det tilligger ikke mig å blande mig opp i hva årsaken er til demonstrasjoner og uhyggelige optøier, men som almindelig borger er jeg interessert i hvordan de blir møtt av samfundet. Og jeg vil uten betenkning si, at samfundets forholdsregler idag var rett og slett elendige. Dette skal ikke være noen klander mot de politifolk som forsøkte å stanse demonstrantene - de gjorde såmen hvad de kunde - men enhver som overvar «slaget ved Menstad 8. juni 1931», var allerede før toget nådde politisperringen klar over at disse 25-30 politimenn ikke kunde mestre den tusentallige menneskemengde som oppildnet av mange års revolusjonære taler og til «Internasjonalens» toner kom marsjerende mot dem. Ihvertfald synes jeg - som på et tidligere tidspunkt hadde sett det tog som skulle komme - synd på de arme politifolk, som skulle ta imot dem. Det måtte gå galt. Noget galt var det ett eller annet sted. Men hvor?

Jeg ønsker ikke å legge unødige byrder på politiets i disse dager før så tyngede skuldrer, men jeg må få lov til å si at jeg fikk et bestemt inntrykk av at politietsforvarsfront var dårlig organisert!

I og med at politifullmektig Thinn kom hitbort, ventet man at der skulle bli en «enhetsfront» for politiet, men var det den front man fikk se i dag, da kan den ikke være stort verd. Jeg la for eksempel merke til, at det tog som marsjerte ut fra Skien ikke alene marsjerte helt uhindret av politiet, men jeg så heller ikke en eneste politimann følge med det eller iagtta hvad det foretog sig. (Her kan leserne konstatere og følge en genial «omringningsplan» utført av demonstrantene). Derved fikk demonstrantene ennu før de var kommet utenfor byens grenser anledning til å dele sig i to avdelinger og sende den ene og mer ufarlige del av den ordinære hovedvei og «stormtroppene» ad hemmelig vei frem til åstedet. Politiet var ganske sikert uvitende om, at efter det første tog ville komme et annet både sterkere og mer farlig tog. Hadde politiet visst om det, kan jeg ikke skjønne annet enn at en ganske anderledes kraftig forsvarsfront ville blitt etablert ved Menstad. Og hadde politiet hatt om bare 20-30 mann plasert der, tror jeg bestemt demonstrantenes angrep ville blitt slått tilbake. Det var jo et øieblikk da det så ut som om de skulle vike tilbake for de få politifolk som var der. Men dessverre var politiets hovedstyrke plassert nede ved lagerhusene på Menstad, hvor ingen demonstrant kom.

Disse innvendinger blir imidlertid små overfor den store hovedinnvending, nemlig politiets mangelfulle utstyr til å møte en sådan opphisset og brutal folkemasse. Hvorfor er for eksempel ikke politiet i tilfelle som disse utstyrt med hjelmer? Etter hva jeg så, tør jeg påstå at 80% av de sår politiet ble tilføiet kom fra sten som ble slynget ut over det. Jeg så tydelig at flere politimenn segnet overende under et av de verste stenbombardementer. Hadde politiet vært utstyrt med hjelmer, ville disse nevestore sten ikke gjort dem noen skade. Politiets eneste våpen, køllene, formår heller ingenting overfor folk som de der idag gikk til angrep. De gjorde rett og slet ingen virkning, og de fleste av køllene havnet tilsynelatende hos demonstrantene til slutt. Det er jo også et kriterium på politivåpnenes betydningsløshet i en slik batalje, at nesten ingen av demonstrantene led nogen molest av betydning. Den eneste av dem som så ut til å være blitt noe større såret, så jeg tydelig ble rammet av en sten, kastet av en oppløpen guttunge i 16-17 årsalderen.

Pøbelgutter i konfirmasjonsalderen!
Siden vi er inne på stenkastingen, så må det heretter bli en oppgave for politiet under demonstrasjoner - og før demonstrasjoner inntreffer - å ta seg av de mange pøbelgutter i konfirmasjonsalderen, som møter opp ved slike anledninger. Like i nærheten av meg befant seg en 20-30 slike gutter, som nok syntes det var en herlig sport å få anledning til å stene politiet. I det hele bør politiet mer enn tilfelle var idag, ha sin oppmerksomhet henvendt på tilskuermassen, som nok ikke alltid er så fredelig som den kan se ut til - det så jeg dessverre nok eksempler på idag.

En hujen og skriken som om man skulle være blandt ville mennesker!
Etter den «seier» demonstrantene vant i dag, er det sannsynlig at de vil komme igjen. Nu gjelder det enten eller. Har man været i tvil før om de revolusjonære elementers hensikter og mål, er man det ikke lenger nu. Jeg hadde i hvert fall aldri trodd, at jeg skulle få oppleve slike opprørende og grufulle opptrin i vårt så lovpriste «fredelige» Norge. Det er meg nesten ufattelig, at der ikke blev liggende igjen døde på valplassen. Bataljen hadde nemlig karakter av opprør - av krig! Det eneste som manglet var skytevåpen. Da det var på det verste, var det en virvar og en skriken - et røre hvorunder de dårligste elementer kunne feire de rene orgier. Og det var sørgelig å se, hvordan de få, men tapre politifolk måtte vike plassen. Jeg måtte beundre dem, fordi de holdt ut så lenge de gjorde med de utilstrekkelige hjelpemidler de hadde. Det er helt utillatelig ikke å beskytte politiet på en bedre måte enn tilfellet var idag.

Etter den knusende, overlegne seieren trakk demonstrantene seg triumferende tilbake. «Internasjonalen» runget over slagmarken og hornmusikken ledet folkemassen frem til Borgs forballbane i Borgestad sentrum. «Krigstroféer» som politiluer og politikøller ble båret i triumf av skrålende og seiersberuste demonstranter. Kommunistene Lundin, Heldal og Strand Johansen hadde en lydhør og entusiastisk tilhørerskare under sine agitatoriske appeller denne sene ettermiddagstimen.

Politifolkene hadde på sin side mer enn nok å gjøre, med å ordne opp i slagne rekker etter det forsmedelige nederlaget. De mange sårede måtte tas hånd om, mens de hardest skadede ble brakt til sykehus i Skien og Porsgrunn. Transporten av de gjenværende politifolk gikk med jernbane tilbake til Porsgrunn. Hvor de ble møtt av rykter om at demonstrantene forberedte angrep på Victoria Hotell, hvor de fleste statspolitifolk var innlosjert.

Det ble imidlertid med ryktene. Da de seiersberuste demonstranter ankom Porsgrunn etter møteavslutning på Borgs bane, gikk marsjen i ordnede rekker gjennem Storgaten forbi Victoria Hotell. Her nøyde de seg med en kort stans for avsynging av «Internasjonalen» til hornmusikkakkompagnement, under intens vifting med sine røde flagg. Deretter gikk marsjen videre ned Storgaten for å løse seg opp i all fredsommelighet utenfor Folkets Hus.»

* * *

Av redaktør Brunsvigs reportasje i Aftenposten får man et inntrykk av hvordan man fra tilskuerplass opplevde dramtikken i slaget ved Menstadsvingen.