"Roligheden" i Porsgrunn

Slektninger til Herregården

av Wilheml Swensen

I våre dager er navnet «Roligheden» knyttet til den flate strekningen mellom Kulltangen og Herøya. Eldre Porsgrunnsfolk forbinder vel ennå navnet med den gamle bygningen, men den yngre slekt har nok vanskelig for å tenke seg at den trebygningen med sveitsertak som lå klemt inne mellom de svære fabrikkbygningene ved Porsgrunns Elektrometallurgiske, engang var et yndig lyststed, en sommerbolig så sirlig og fin at det gikk lovord om den, selv i en tid da det ble stilt strenge krav til en bygnings eksteriør. Den gamle tollbodbygningen som vi beundrer som kanskje den vakreste representant for det gamle Porsgrunn, kunne neppe måle seg med «Roligheden».

I 1780 kjøpte Nicolai Benjamin Aall «Gaasegrunden» ved Porsgrunn som i samtidens språk skildres som «en behagelig omflydt Ø». Her lot han ifølge canselllråd Løvenskiold «udhugge i Skoven nogle Gange, for derudi at forlyste sig i den behagelige Tid af Aaret». jeg har alltid gledet meg over dette lille gløtt inn i en forglemt tid. Sansen for naturskjønnheten var våknende i tiden, Rousseaus tanker fant veien ogsa til det blide Porsgrunn. Stedet har vunnet N. B. Aalls hjerte, og få år etter at han hadde kjøpt «Gaasegrunden», bygde han «Roligheden» som ble et kjært tilholdssted for familien og for dens store vennekrets.

Det er bevart et par bilder av det gamle «Roligheden». Porsgrunns kommune eier et bilde av Linaae som viser innseilingen til byen med Roligheden i forgrunnen. En akvarell av Linaae gjengitt i Lunds Porsgrunns-bok gir imidlertid mer beskjed om selve bygningen som ligger like ned mot elven innrammet av tett skog. Foran bygningen er det et lite hageanlegg med en nett flytebrygge ut i elven. En mektig trapp fører opp til den nydelige inngangsdøren som ennå er bevart og som viser et sirlig håndverksarbeid i sen rokokko. Over døren hever det seg en ark med buet tak og med 3 vinduer. Det mest karakteristiske er imidlertid den eiendommelige takformen som ikke finnes på noe annet hus i distriktet og som gir huset dette lette preget som gir rett til betegnelsen lyststed. Jeg vet ikke å ha sett noe tilsvarende i landet uten på Bergens-kanten hvor rokokkoen riktig fikk blomstre blant de gemyttlige borgere.

Et eiendommelig trekk ved «Roligheden» er den høye kjellermuren. Årsaken finner vi i det sumpige terrenget hvor porsen ennå gror. Det har jo her vært om å gjøre å skaffe en tørr, god kjeller, og så er huset satt så høyt på terrenget. Det samme trekk finner vi ig'en i Porsgrunns prestegard.

I en dagboksopptegnelse heter det om «Roligheden»: «Der lod han (N. B. Aall) opføre en Bygning under en Mesters Opsyn; formedelst sine stærke Mure og italienske Tag ansaaes det for Tidens Mesterstykke og Egnens Underværk. En klodset Murmesters ufuldkomne Stukkaturarbeide paa Brandmurene beundredes meget, ligesom alle Europas Storheder i Kobberstikk figurerede i Gangen.» ²³⁾

Tiden har fart hardhendt fram mot «Roligheden», og navnet er vel i dag nærmest paradoksalt. Når nå denne gamle bygning er falt for tidens krav, bør den likevel minnes. Dens eiendommelige arkitektur og sirlige utstyr har hatt innflytelse på bebyggelsen i distriktet, og heller ikke skal vi glemme at menn som har hatt betydning i vårt lands historie - Eidsvolls-mannen Jørgen Aall, Niels Aall til Borgestad, statsråd i den vanskelige tid vi kaller «Nødsårene», Jacob Aall som ga oss Snorre-oversettelsen og hvis betydning for landet kjennes av hvert barn - de har lekt og frydet seg på det deilige landstedet, gledet seg til den festlige dagen da familien i løvprydet båt rodde ut elven for å ta fatt på sommeren og hvilen.

Planen var den samme som vi finner den i de fleste Porsgrunns-hus fra siste halvdel av 17-hundreårene. En avvikelse finner vi i at kjøkkendepartementet var lagt i den høye kjelleretasjen. Ennå brukes det jo meget å ty til bryggerhuset med matlagingen i den varme årstid. Det er sikkert et slikt praktisk trekk som har diktert planleggelsen av «Roligheden». Den store verandaen på sørsiden er av nyere opprinnelse. Huset har antagelig hatt en bred gjennomgående gang med trapp opp til arkværelset og 2 værelser til hver side av trappen i 1. etasje. De gamle brannmurene er borte, men de var sikkert av samme karakter som vi ennå finner dem i Prestegården. På sørsiden lå det to fløybygninger - om disse også har hatt en tverrforbindelse kunne ikke sees, men det er sannsynlig at det som ved Prestegården og ved flere andre samtidige Porsgrunns-hus har vært helt lukket gårdsplass.

Det kan synes eiendommelig at det trengtes landsted i en tid da byen så å si lå på landet. Aall hadde i sin bygård store uthus med vognremisser, stall, fjøs og rom for alskens fjærkre. Men vi må huske at det her gjaldt et mektig handelshus med kontorer i bygården som det nok kunne smake å få på avstand - og dengang gikk det ingen bussrute til den «behagelig omflydt Ø». Det var et eiendommelig trekk av byens historie som forsvant med «Roligheden».

Tidligere trykt i Porsgrunns Dagblad 9/8 1940