Porsgrund prestegård

av Wilhelm Swensen

Det første inntrykk en nå får av prestegården, fører ikke tanken hen på våre gamle patrisiergårder. Men likevel er den et ledd i rekken av de få ennå bevarte praktfulle gamle bygninger som med rette ga Porsgrunn navn av en av de vakrest bebygde steder i landet. Det er med en viss behagelig følelse vi leser beretningene om hvor vakkert her må ha vært, samtidig som vi nok nærer litt bitterhet mot den pietetsløse behandling senere tider har påført de gamle, vakre boligene.

Vi skal ikke dømme tiden som brøt med de gamle tradisjoner, alt for hardt. Men vi har grunn til å glede oss over at vår tid igjen har fått øynene opp for det betydningsfulle i å eie disse vakre gamle gårdene. Porsgrunns prestegård som den nå står, gir tross de store forandringer som den har gjennomgått et utmerket bilde av denne typen patrisiergårder, kanskje mest fordi de store fløybygningene har fått stå urørt. Prestegårdens gårdsplass, som helt omsluttes av fløybygningene så disse sammen med hovedbygningen danner en lukket lun plass, er virkelig noe av det vakreste vi har bevart fra bebyggelsen i siste halvdel av 17-hundreårene. Det er en intim og koselig stemning over denne fredelige plassen, som helt stenger ute all larm fra byen. Fløybygningenes okergule tømmerveggen står nydelig i fargen mot tunets grønne gressteppe og mot takenes røde flater og hagens trær. Det hviler noe av borggårdens stemning over den lille fredelige plassen; de solide portene for innkjørslene stenger for alt uvedkommende. Vi har i Porsgrunn 3 gårder foruten Prestegården av denne typen, og de gir oss tilsammen et fortrinlig bilde av patrisiergården. Tollbodens stilrene hovedbygning har nå tapt sine fløybygninger som Prestegården til gjengjeld har bevart uforandret - og Hammondgården (disponent Johannessens gård i Storgaten), hvor også hovedbygningen er forholdsvis godt bevart, og endelig Roligheten, som riktignok er så forandret at en vanskelig gjenkjenner de felles trekk. En praktfull representant for den samme planform mistet vi, etter gamle bilder å dømme, i Gyldenpalmgården.

Prestegården viser oss planen i sin helhet om vi enn må rekonstruere noe for å få den i sin opprinnelige skikkelse.

Det som straks faller i øynene, er den merkelige forbindelsen mellom hovedbygningen og fløyene. Disse siste er plasert inn til hjørnet av hovedbygningen så gavlene blir synlig fra forsiden. Det har sine praktiske mangler, og ved Hammondgården kan en se at senere ombygninger har søkt å rette på dette.

Løsningen er sikkerlig diktert av arkitektoniske grunner, og den synes å ha sitt utspring fra Herregården i Larvik. Borgestad skal dog ha hatt en annen løsning av fløyene etter hva statsminister Knudsen har meddelt meg - det er derfor eiendommelig å se at vi igjen finner planen fra Herregården her i Porsgrunn. Man skulle tro Borgestad ville blitt det alminnelige forbilde i Porsgrunn.

Ser vi nå på Prestegårdens hovedbygning, er dessverre formen så forandret ved omleggingen av taket og påbygging av ark mot gårdssiden at en har vanskelig for å tro dette kan være en bygning som har vært like så vakker som Tollboden - ja det er ikke for meget å si at de to bygninger var som støpt i samme form. Et gammelt fotografi, som ble tatt før forandringen ²²⁾ viser oss bygningen med det høye, fint formede valmtak og med den nydelige inngangsportalen med døren i en dyp nisje slik som vi nå beundrer den ved Tollboden.

Det er sørgelig å se hvor lite en har vunnet ved denne ombyggingen, og den dag kan vel ennå komme da en finner det verd å føre bygningen tilbake til sitt gamle utseende. Planen er den samme som ved Tollboden. Den ulempe som den alminnelig brukte gjennomgaende gang i bygningens midtakse medførte, er her unngått ved at kjøkkenet er plasert i gangens indre del. Til begge sider for hovedinngangen har en de store stuene - rett inn for gangen ligger som nevnt kjøkkenet med en stor stue på venstre hånd og to mindre til høyre.

Til denne hovedbygningen slutter seg da de lange fløyene med to gjennomkjørsler lukket av solide porter. Særlig porten på østre side er verd å se nærmere på. Den har skråttliggende panel lagt i mønster, og overliggeren over porten understøttes av to kraftig utsvelsede knekter. I fløybygningene har det foruten de nødvendige tjenerrom og boder også vært stall og fjøs, kornlade og høylåve. Der har mullgens ogsa vært en tredje port midt på fløybygningens langside mot syd. Den er imidlertid nå gjensatt, formodentlig har en her hatt innkjørselen til låven. Karakteristisk nok er panelarkitekturen gjennomført på fløyen opp mot byen, med vakker vindusstilling om den nydelige port, mens de andre sidene er gjennomført som simple boder og er rødmalt. Men går en inn gjennom porten, åpner det seg et rom av stor malerisk og arkitektonisk virkning. Tømmerveggene står udekket og er malt i okerfarge med brune lister og dører. Fløyene har den i distriktet kjente form med den øvre del noe utoverhengende, så en får en slags svalgang langs alle uthusbygningene, hvorved dørene ble godt beskyttet mot været. Alle tverrvegger er som ytterveggene tømret og er skutt fram så de bærer den utoverhengende øvre del. Disse bærekonstruksjonene er vakkert sveifet i en rikt formet profil og bidrar til å gi det ellers enkle interiør en mer staselig virkning. Denne utkragningen gjør at en ikke trenger stolper til understøttelse av de utoverhengende takene, og det er vel ikke utenkelig at vi ber har spor av Telemarks fremragende tømmerhåndverk overført til byhusene.

I et av uthusrommene er nå innsatt det eneste bevarte av hovedbygningens gamle vinduer. Dette viser ualminnelig vakre proporsjoner og sjelden sirlig og smukt snekkerarbeid. Så smekre dimensjoner som her er anvendt, våget vi neppe å bruke nå uten å benytte oss av edlere tresorter. Endelig vil jeg nevne at det i uthusfløyen er innsatt en gammel tofløyet dør som har vært antatt å skulle skrive seg fra Vestsidens kirke. Det er imidlertid Prestegårdens egen hovedinngangsdør vi her har for oss.

Fløybygningen ligger nesten helt nede på terrenget, mens hovedbygningen er satt på en temmelig høy mur. Det er nok det sumpige terrenget som har krevd dette. På flere steder hvor pussen er avskallet, viser det seg ar muren tidligere har vært malt med en lys rød farge. Dette har sikkert bidratt meget til å gi bygningen det lette og sirlige preg som kjennetegner denne type.

På alle hjørnebord har det vært «kvaderinndeling», antagelig malt i forskjellig farge, som vi kjenner det fra gamle Porsgrunns-bilder.

Inne i hovedbygningen finner vi enkelte gamle ting bevart, således i de to store stuene (hvorav den ene nå er avdelt og tjener som kontor) to praktfulle ovnsnisier - de er utmerket bevart og vitner om hvor høyt også denne gren av handverket sto. Kjøkkenet med sin prektige og nydelig utformede skorstein er vel det rom som er minst forandret. Her finner vi også de gamle kjøkkentavlene med en nydelig utskåret bekroning. Kjøkkentavlene skal vi komme tilbake til i en annen sammenheng. Kjøkkenutgangen, som nå er innkledd, er et meget vakkert stykke snekkerarbeid. Under maling-lagene sporer en de gamle fargene. Dørene ser ut til å ha vært grønne med røde lister.

Prestegården har antagelig opprinnelig vært gulmalt med mørke brune kvadere på hjørnene. Uthusfløyene er malt røde ut mot jordene og hagen, mens de som nevnt er malt gule mot gårdsplassen. Hagen er sikkert meget forandret. Den tette bjerkelunden er av nyere opprinnelse, likeens de to store granene, som neppe kunne tenkes i et eldre hageanlegg. Den gamle frukthagen strekker seg ut fra kompleksets vestre side. Her finnes også en prektig hasseltunnel, som dessverre nå er sterkt beskåret. Hasseltunnelene dannet et yndet motiv i hageanlegget - og det er merkelig at ikke flere i vår tid har tatt opp igjen et så malerisk poeng.

Den ensartethet i løsningen så vel som i detaljarbeidene som vi finner ved bygninger av den her nevnte typen, peker hen på at vi har arbeider fra en og samme mesters hånd. jeg har før nevnt at arbeidene muligens skyldes Joen Jacobsen - vår kirkes byggmester. Det vil ved videre undersøkelse vise seg om denne antagelsen er riktig.