St. Olavs kirke i Bamble

Et sentrum for Olavsdyrkelsen i Grenland
Bamble kirke som motiv i Ibsens «Brand»

av Wilhelm Swensen

Gamle Gudshus i Grenland

Det er vel hundre år siden den gamle steinkirken i Bamble ble kassert og erstattet med tømmerkirken som presten Lammers tegnet og som na er bygdens kirke. Vern av fortidsminnene var allerede flere år før blitt en landssak, og Fortidsminnesmerkeforeningen var dannet for å beskytte de levninger vi ennå eide. Men uforstand fikk likevel råde så kirken hurtig forfalt og murene ble brutt ned for å brukes til kirkegårdsmur. Om det også ble brukt stein fra den til grunnmur for den nye kirken er uklart, det er vel rimelig at gamlekirken var i bruk inntil den nye sto ferdig i 1845.

Ruinene som står igjen forteller oss noe om den gamle kirkens historie, en kirkebygning mer merkelig enn man ved første blikk vil forstå. Enkel og liten kan den nok synes, målt med vår tids krav, men i middelalderen har den nok spilt en framtredende rolle blant distriktets kirkebygninger. De usedvanlig rike portalene vil straks vekke oppmerksomhet - slikt finner vi ikke ved noen av våre andre kirker i Telemark.

Steinkirker var reist i Eidanger, Gjerpen, Skien og på Kapitelberget, og lenger oppe lå Slemdal (Siljan), Romnes og Holla, Nes, Sauherad, Bø, Lunde, Seljord og Kviteseid.

Av disse skulle jeg anta at Bamble er den yngste og formodentlig bygd omkring 1150.

Det er naturlig å se det kirkelige liv her i distriktet i lys av klosteret på Gjemsøy, grunnlagt av Dag Ellivson på Bratsberg, hvis datter Baugeld var klosterets første abedisse. Det kirkelige liv måtte naturlig finne rik grobunn i vårt distrikt, og det er naturlig at her ogsa matte reises en kirke til St. Olavs ære. Både Seljord og Bø kirke var viet helgenkongen og likså stavkirken i Helgen, men de nedre distrikter fikk først sin Olavskirke da Bamble kirke ble reist.

Vanligvis hadde kirken en halvrund kornisje, men Bamble har rett avsluttet kor. Kirkeskipet er rektangulært, 12,50 m langt og nesten 9 m bredt. Koret er vel 5 × 4 m. På sydveggen er det en rikt smykket portal og foran denne var det bygd et våpenhus. Inngang fra vest ser det ikke ut til å ha vært, mens koret har sin vakre portal fra syd som ved de fleste av våre middelalderkirker. På nordsiden er det et tilbygg som er overhvelvet og med dør inne fra koret. Vanlig er dette blitt kalt sakristi, men ingen av våre andre steinkirken i distriktet har noe slikt tilbygg, så noe krav til eget rom for presten har neppe middelalderens kirker hatt. Det er langt rimeligere at det har vært et særlig kapell enten for St. Olav eller for en annen helgen. Både koret og det lille kapellet har vindu mot øst.

Det som imidlertid skiller Bamble kirke fra de øvrige middelalderkirkene er den uvanlig høye korbuen. På sydsiden av denne fører en liten trapp inne i muren opp til en åpning som vender inn i korbuen. Det har vært antatt at dette har vært en slags prekestol, men det må i tilfelle ha vært i forbindelse med et såkalt «Lektorium», et galleri som var bygd tvers over korbuen og hvorfra skriftlesningen foregikk. Prof. dr. Anders Bugge forteller at pave Innocens Ill (1198-1216) framholdt at den som skulle bære fram evangeliets glade budskap, burde gå opp på et høyt sted slik det står hos profeten Jesaias: «Stig opp på et høyt berg, du Zions gledesbud, oppløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud».

På den tid Innocens var pave, var den gotiske bygningsstil alt kommet til Norge. Bamble kirke er bygd i romansk (normannisk) stil, men det er ting som tyder på at her kan ha foregått ombygging, og det er ikke utenkelig at denne merkelige oppgangen i koret kan skyldes en senere bestemmelse. Inngangen fra koret til det lille kapellet synes også å ha et senere preg med de små fine kragsteinene som bærer overdekningen.

Det gamle steinalteret hadde sin plass mot østveggen i koret, og platen hadde sitt lille relikviegjemme, hvor et hellig minne om martyrkongen har vært skjult. Over alteret står ennå det store rundbuede vinduet som har temmelig bred lysåpning. Også dette skulle tyde på både en forholdsvis sen byggetid og en viss storlatenhet ved kirken, idet en må regne med at her har stått glassmaleri som har dannet alterbilde. Skipets vinduer sto meget høyere oppe på veggen, men målene kan vi ikke lenger fastsette.

Det vi nå særlig fester oss ved, er de skjønne portalene på sydveggen i skip og kor. I Telemark finner vi ikke sidestykke. Selv den vakre (nå nedrevne) Lunde kirke kan ikke på langt nær måle seg med Bamble, som dr. Harry Fett kaller «en liten normannisk perle nede ved Skiensfjorden».

Skipets portal har et rikt smykket buefelt. Ytterst løper en krans med små 4-bladede blomster i en innhogd sirkelflate. Innenfor denne hvelver seg de edle normanniske siksakborder i to bueledd; den innerste hviler på en rett, kraftig glatthogd steinblokk som dekker over døråpningen. Buens vederlagssteiner har også siksakornament, og på hver side av disse markeres åpningen av halvsøyler med profilerte kapiteler og sokler. Sluttsteinen i den ytterste buen er prydet med et bukkehode med kraftige horri.

Korportalen har ikke siksakbordene, men de små 4-bladede blomster i sirkelen er kommet til anvendelse i desto rikere grad, og i feltet om døren er hogd et likearmet kors. Utvendig på skipets sydøstre hjørne står en liten skulptur (dyrehode?) innmuret, slik vi finiier det ved flere av våre gamle kirker.

Under østvinduet i alterveggen er det en nisje. jeg har tenkt meg at denne nisjen har hatt en figur, en statue, kanskje av St. Olav. Veien har vel også i gamle dager gått like forbi kirken og veifarende har da ved dette helgenbilde kunne be sin bønn uten å gå inn i kirken. jeg vet ikke å ha sett noe slikt ved noen annen av våre mindre kirker, og en nærmere undersøkelse av dette er nok på sin plass.

Enda en eiendommelighet finner vi i de murrestene som er levnet ved skipets sydøstre hjørne. Det er ikke klart hva dette kan skrive seg fra. Arkitekt Fr. Pettersen6) som undersøkte ruinene i 1910 og stelte med utbedringsarbeidene, har ikke kunnet finne noen forklaring, men det er heller ikke sikkert at det ble foretatt videre gravninger for å finne utstrekningen av disse murrestene. Det kan neppe ha vært en kirkegårdsmur, da grunnen omkring kirken vanlig var viet som hellig jord og kirken derfor naturlig ble midtpunktet i kirkegarden. Hvis det her virkelig kan være murrester i forbindelse med kirken vil det være av betydelig interesse å få det nærmere undersøkt ved utgravning.

I 1904 gjorde Fr. Macody Lund et funn i Riksarkivet av den største betydning for vår middelalderforskning. Inne i permene på gamle regnskapsfolianter oppdaget han pergamenter med noteskrift, og på hans initiativ ble permene undersøkt og en praktfull samling pergamenter fra gamle messebøker og annet kom for dagen. Dr. Georg Reiss har senere bearbeidet funnene og gjennom videre undersøkelser har han klarlagt den musikk som ble brukt ved Olsokfestene, som varte i 8 dager. Den første aftensang («ad primas vesperas») holdtes kl. 6 den 28. juli. Så fulgte ottesangen kl. 3 om morgenen den 29. juli. Musikken til aftensangen samme dag er også funnet, mens festens 3. dag 30. juli mangler. De følgende festdager ble musikken gjentatt.

Det skjønneste musikalske minne fra var middelalder synes lovsangen «Lux illuxit» å være. Også den hørte til Olavsmusikken.

Nidarosdomen var selvsagt midtpunktet for Olavsfestlighetene, men en må også gå ut fra at de forskjellige deler av landet har hatt sine sentrer for denne kirkefesten.

I Telemark var som nevnt steinkirkene i Bø og Seljord viet til St. Olav, men de atskiller seg både i plan og detaljer fra Bamble kirke. I Tønsberg var det også en Olavskirke, en merkelig rundkirke med påvirkning fra dansk kirkekunst, men det er rimelig at den eiendommelige lille steinkirken i Bamble med sin merkelige plan og sitt dekorative utstyr har spilt en framtredende rolle blant våre Grenlandskirker.

Fra Nidarosdomen har kirkefesten med sine prosesjoner og sin rike musikk, som kan ha vært ledsaget av instrumenter og oppført ved hjelp av flere kor, kastet glans ut over landet. Prester og pilegrimer har overvært Olavsfesten i domen, og det er rimelig at de har søkt å gjenskape dette så langt forholdene har gjort det mulig.

I Bamble kirke kan vi tenke oss at hovedkoret ved oppførelsen av Olavsmusikken har hatt sin plass på et galleri mot vestveggen. Etter reformasjonen vet vi med sikkerhet at her var galleri, men det er rimelig at også middelalderen hadde et slikt. Et mindre kor, kanskje av prester og korgutter, hadde sin plass på lektoriet foran korbuen så den yndede vekselsang kunne komme helt til sin rett.

Når presteprosesjonen kom høytidelig skridende fra det lille hellige kapell ved siden av koret - kanskje var det viet til Maria, Jesu mor - med kordrenger som svinget røkelseskar, og med prestene kledd i praktfulle ornater, bøyde menigheten kne og mottok velsignelsen. De skjønne prosesjonsfaner glitret i lyset fra vokskjertene, og syngende gikk prosesjonen ned gjennom skipet, ut av sydportalen fram til Olavsbildet ute på veggen bak koret, og tilbake gjennom døren til koret opp til alteret med det hellige relikvie som lå skjult i alterplaten. Og gjennom det lille kirkerommet klang Olavshymnen:

Dagen rann med frygd og fagnad,
gleda sæl med lioset dagna,
verd er dagen lov og pris.
Lat i festleg jubelkvad
kristenskaren kveda glad,
æra Gud på verdig vis!

For idag med heider for
Kristi martyr upp frå jord
til sin stol i Himmelrik.
Stutte frygder vraka han
og del ævelege vann:
sæl er den som bytte slik!

Slik lød det under ottesangen. I samfulle åtte dager varte denne kirkefest på høysommertiden med de fagre lyse netter. Her har de samlet seg, stormennene fra Grenland med sine husfolk, hit kom bonde og bymann for å feire minnefesten om helgenkongen, - her mottok de inntrykk av skjønhet gjennom musikk og farger, her kunne de finne legedom for sorg og savn.

Da reformasjonen kom, måtte den middelalderske Olavsdyrkelsen vike. Kravene til kirkerommet ble andre. Prekestolen ble reist i skipet som også fikk benker for menigheten, og lektoriet foran korbuen hadde ikke lenger noen funksjon i gudstjenesten. Mer lys ble det også krevd i kirken, så det ble brutt et stort vindu i nordveggen som vi kan se det av Edys tegning fra omkring 1800. De få rester som er bevart, forteller imidlertid om et rikt og vakkert renessanseutstyr, et fargerikt og festlig kirkerom som har hatt innflytelse på snekkerkunsten i distriktet. Og slik fikk kirken stå inntil sogneprest Lammers tok opp tanken om å bygge et større gudshus.

Det er rimelig at det har vært en del offentlig diskusjon omkring rivningen av gamlekirken i Bamble, selv om ikke bølgene har gått så høyt som ved saken om gamle Akers kirke.

Når Ibsen i «Brand» bruker motivet om rivningen av den gamle kirken for å bygge en ny og større, ligger det nær å tenke på Bamble kirke. Ibsenforskere har jo pekt på at Lammers kan ha spilt med som forbilde i «Brand», men jeg vet ikke om dette spesielle tilfelle med kirken har vært nevnt. Det kommer klart fram at folkemeningen har vært delt. - Brand selv er engstelig for tanken og det er ikke utrolig at Fortidsminnesmerkeforeningen har sagt et ord om «hin oldtids kneisende ruin», som fogden kalte gamlekirken.

Tanken om rivningen er ikke Brands. Folk i bygda er begynt å snakke om det og Agnes puster til ilden så Brand utbryter:

Det er syn i folkedrømmen.
Hundred sjæle, som jeg mødte,
av sig samme tanke fødte;
-  -  -
Hundred kvinder sagde siden-
Bygdens kirke er for liden!

Og da tanken festner seg hos Brand, sier han:

Liden er Vorherres kirke;
godt; saa skal den tømres stor!

Når en vet hvor nøye Ibsen var med detaljene og hvor omhyggelig han gjemte alle hendelsens detaljer i erindringen, er det verd å legge merke til at han ikke snakker om å bygge ny kirke, men å tømre, slik det ble gjort i Bamble. At den gamle kirken som skulle rives har vært en steinkirke, går fram av fogdens ord:

Og hvor er stil, arkitektur,
naar rett man gransker loft og mur?
Hvad skal man kalde slike buer?
en fagmand vilde kaldt dem fæle.

Det er fogden som først stiller seg på de antikvariske myndigheters side:

Lad kirken staa, det vil jeg raade;
den kan jo kaldes paa en maade
et stykke ædelt arveguld.

Og siden:

Se derfor maa jeg rentud sige,
at kirkens rivning er umulig;
det var en skammelig, en grulig
barbarisk handling uden lige!

«Brand» er skrevet omkring 20 år etter rivningen. Det er som vi i diktet merker den tvil det har vært om riktigheten av rivningen i i fogden som først forsvarer den gamle kirken som oldtidsminne, slår helt om og trøster både Brand og seg med ordene:

Betragtet her i dobbeltskin
av nyfaldssne og nyets maane
den tar sig ut som noget skrammel!

Dette ble dommen over den gamle Ærverdige steinkirken. Helligdommen fra Olavsfestene måtte falle, tross den nye kirken ble bygd på en annen tomt like ved.

Tilbake står restene av de gamle murene, men det som er levnet, forteller om en merkelig bygning om enn dens historie synes dunkel. Senere kan det kanskje bli anledning til å komme nærmere inn på kirkens formspråk og detaljer som synes å peke på forbindelse med byggmestrene fra Stavangerdomen, og nettopp fordi det her i Bamble ser ut til å ha vært benyttet særlig kyndige bygningsfolk, tror jeg «den lille normanniske perle ved Skiensfjorden» har spilt en betydelig rolle i norsk middelalders kirkeliv.

Utdrag (s. 12-21) fra:
W. Swensen: Kulturbilder fra Grenland og Telemark. - Oslo 1954
Til bokas innholdsfortegnelse
Porsgrunn biblioteks hjemmeside Søk i bokbasen