Eidangeralleen

av Wilhelm Swensen

Det er rett alminnelig at Porsgrunns-folk tar seg en spasertur rundt Eidanger kirke og FIåtten - og vel er det. For gjennom disse naturskjønne traktene er det så meget å glede seg ved at en på en slik tur henter friske krefter til sitt virke. Men glem ikke å ta den lille avstikker fra kirken fram på bakkekanten mot Prestegården, for her får en rikelig igjen for den umak den lille ekstraturen volder.

Utsynet over Prestegården med bakkene skrånende ned mot vannet, over Eidangerfjorden med sine yndige viker og bukter, er av betagende virkning. Og gjennom landskapet skjærer seg den mektige allé som burde være en av distriktets severdigheter.

Selve alleen er vel kanskje ikke eiendommeligere enn hva ellers kan finnes i landet av liknende. Bjerkene har nok nådd en anselig høyde, og det virker noe eiendommelig at en slik allé løper langs landeveien uten noe bestemt mål - for det har den ikke. Her har tidligere vært treplantninger langs landeveien i stor utstrekning. Således var her bjerkeallé den lange veien fra Porsgrunn til Eidanger stasjon over Vallermyrene, men nå er det bare enkelte spor av denne både nyttige og vakre plantning.

Det som gjør Eidangeralléen interessant fram for andre alleer i landet, er trerekken som løper parallelt med den egentlige alleen, på veiens vestside. Denne ekstrarekken består av mektige elketrær hvis alder ikke lett kan bestemmes. De svære stammene er knudrete; krokete grener brer seg til sidene, så en ville undres over den plass et slikt tre viIle ta om det ble flyttet inn i byen.

Enkelte stammer er helt hule, og dessverre er det nok også huller i rekken - trær som er dødd ut. Det fortelles at ett av trærne brente ned som følge av uforsiktig omgang med ild inni treet! Den hule stammen var jo et utmerket oppholdssted for omstreifende personer. Ole Høiland skal ha hatt tilhold her! Ett tre har lynet tatt, men ennå star en hel rekke igjen av de gamle kjempene, en enestående samling som neppe finner sin like i landet.

Vi har nok større enkeltstående eiketrær, og heldigvis er vel de fleste fredet.³⁹⁾ Det ser nå ut til at også Eidangeralléen skal få den beskyttelse den så høylig trenger.

Mange har søkt å forklare trerekkens tilstedeværelse og dens alder, men noe bestemt resultat er en ikke kommet til. Stiftsprost Schøning som i en rekke år var sokneprest i Eidanger og næret sterke interesser for stedet og dets historie, hadde den oppfatning at rekken var rester etter viltvoksende eik. En har funnet spor av dette vestenfor veien. Under oppdyrkingen er skogen etter hvert blitt fjernet mens en har latt en rekke stå igjen som pryd langs veien. Antagelig har her i lange tider vært veiforbindelse mellom Skien og Brevik. Meget taler for stiftprost Schønings antagelse, men det er på den annen side påfallende at en skulle finne trær i skogen ordnet på rekke og med så regelmessig avstand. De ser dessuten ut til å være av temmelig ens alder.

En tradisjon forteller at trærne skal være plantet som grensedeler mellom to eiere av gården. Det skulle være to søstre.

I Riksarkivet⁴⁰⁾ finnes et dokument fra 1521 vedrørende prestegården som heter «Adelhelm». Dokumentet forteller oss at presten Eskil Ingemarsson byttet til seg Adelheim (3 huders skyld) mot å gi fra prestegarden 2 huders skyld i vestre Aase og i huds skyld i søndre Grava til de daværende eiere av Adelheim, svogrene Tolleiff og Stigan. Skulle disse være giftj med de to søstre som sagnet forteller var eiere av Adelheim? Det skulle da ikke være helt urimelig om disse to søstre hadde delt gården seg imellom og som skille satt opp den rekke trær som na star i alleen. Alderen av trærne, 400 år, er vel neppe for høyt satt for disse kjemper som nede ved roten måler 9 meter i omkrets.

Den prestegarden som Eskil Ingemarsson utstykket, lå oppe ved kirken. Stedet kalles ennå Prestemoen, og gården het dengang Moen. Conrad Nicolai Schwach skrev omkring 1850 en del «Thelemarkiske optegnelser» som føljetong til «Bratsberg Amtstidende» og forteller her at prestegarden ved foreningen med Adelheim var blitt så stor og rik på skog at en fant det rimelig å gi noe av skogen til «Gjerpens, fornøden Skov manglende prestegaard -». Eidanger-prestene fikk likevel beholde avgift av en «i Skovstykke opryddendes Plads, hvis Beboere skal have Tilsyn med Skoven, der længe tyvagtigen benyttedes som Brændemagasin af Fattige i Porsgrund».

Det er ikke sannsynlig at noen av de senere prester har funnet for godt å plante en trerekke langs den ene siden av veien. På den andre siden er det, så vidt jeg vet, ikke funnet spor av eldre elketrær. Hvorom allting er - alleen er en severdighet av de sjeldne. Et vidunderlig syn ved vår som ved høst - et ledd i landskapets fysiognomi. Ble alleen fjernet, ville landskapet ha tapt sin skjønneste pryd.

Med en iherdighet som dog ikke lenger forundrer, ser en forsøkene på å lemleste alléen, øvet så vel av private som av det offentlige. På begge sider av veien ligger åpne jorder, og likevel strever telefon- og telegrafledninger seg møysommelig gjennom alléen i hele dens lengde. Det er som det har vært om å gjøre å finne den vanskeligste veien. Grener er ubarmhjertig kappet - hjerkestammene må tjene som stolper. En og annen isolator i de gamle elketrær ser ut som en usselig mus som angriper en elefant. Og likevel vet vi - hvor latterlig det enn høres - at det lille dyret kan få bukt med giganten.

Tvers over alléens øvre ende skjærer kraftledningen. Ved ingeniørenes vidunderlige sikteferdighet -ar den rette linje seirende fram, trossende alle hindringer. En bjerk som bar vokset seg skjønn gjennom kanskje hundre år - hva er vel det for hinder for tidens altbeseirende kraft - elektrisiteten? Og likevel - en ørliten avvikelse, siktelinjen lagt noen grader lenger nord oppe fra åsen - og alléen hadde vært spart. Ja, alt arbeid med kapping av grener var spart. Hvem tenker på en lempelig beskjæring av trærne? Hvem vil spandere en malerpøs og en kost for å redde treet etter operasjonen? Den utgiften kunne vel neppe merkes på et budsjett for et slikt anlegg som denne kraftledningen.

Jeg tror ikke så vondt om våre ingeniører at de ikke vil. Det er bare om å gjøre at de vekkes til forståelse av at det kan ligge verdier også i en slik allé, ja, i et enkelt tre. Det er i grunnen bare litt omtanke som skal til - en liten avvikelse fra den rette linje.

Måtte den ærverdige allé heretter få stå fredet - den er mer enn en severdighet. Den er bindeleddet mellom gammel og ny tid som den na star med historiens sus gjennom sine gamle, tunge kroner.