Fra Kapitelberget til Borgestad kapell

av Wilhelm Swensen

Til daglig har vi vanskelig for å tenke på middelalder i forbindelse med Skiensfjorden. Alt synes liksom så meget yngre, og når vi taler om den høye kultur som har hersket her, strekker ikke tanken seg lenger tilbake enn til tiden omkring 1700. Det er liksom så ødslig alt som ligger forut for denne tid. I Porsgrunn var det i 1661 ikke mer enn 38 gårder - det er liksom det får bli med dette, vi vet ikke mer, gjør heller ikke krav på mer.

Men egnen, distriktet, har likevel en langt mer sagnrik historie, og vi må ikke glemme at her ligger en av Norges eldste byer. Når vi aldri føler dette pust av historie som vi fornemmer overfor Trondheim eller Tønsberg, så er jo grunnen enkel nok - vi savner de håndgripelige bevisene. Selv med klosternavnet er det gått som med enhver annen stedsbenevnelse, det setter ikke sinnet i bevegelse, vi synes ikke å høre vesperklokken. Når vi nevner Gjemsøy, tenker vi snarere på den mektige skolebygningen deroppe enn på klostermurer, klokkeklang og fromme nonner.

Så lett glemmes historien. Når vi ikke daglig har beviser for øye, glir det hele over i hverdagen. Men den gamle kirken på Kapitelberget ved Skien er igjen kalt fram. For en tid siden ble denne ruinen vernet om av menn som forsto hvilken verdi det ligger i de synlige beviser på et steds historie. Men lenge fikk ikke de gamle bygningsrestene ligge i fred. Stedet ble en sentralplass for kortspillere som ikke alene nøyde seg med å skjende stedet ved denne blasfemiske trafikk, men også tok til å bryte ned murrestene for å skaffe seg gode sitteplasser.

Heldigvis er det igjen foretatt en istandsettelse av den gamle xrverdige kirkeruinen. Kapitelbergkirken, høvdingen Gregørius Dagsons huskapell, den eiendommelige lille kryptkirken har rykket opp i rekken blant våre eiendommeligste minner fra middelalderen. Hva hittil granskerne har visst, må igjen innprentes folk flest, så stedet blir omfattet med den rette ærbødighet og forståelse.

Forfatteren Hans Reynolds har i sitt skrift «Gimsøy Kloster»,³⁾ gitt et vakkert bilde av Skiensfjorden i middelalderen. Det er hans syn på distriktets historie vi skulle tilegne oss; som han skulle vi kunne høre kirkeklokkene når vi ferdes på sagnrik grunn. Vel er de gamle minnene så grundig fjernet at de færreste av den oppvoksende slekt tenker på hva grunnen gjemmer av fortidsminner, men vi har lov til å trøste oss med at noen særlig inngående undersøkelser neppe har vært foretatt for å bringe klarhet i distriktets middelalderske bebyggelse.

Ruinene på Kapitelberget er nå en av distriktets severdigheter. Og vel er det. Gjerpens kirke, den ærverdige tidligmiddelalderske kirke har ikke meget å framvise som fortidsminne, den er gått inn i en ny fase. Det er ikke lenger historien vi her møter, det er kunstneren Emanuel Vigeland. Og Eidanger kirke, også en middelaldersk steinkirke, har vel litt igjen som beretter om dens gamle historie, men også her trer den nyere tid med 1780-årenes interiørkunst sterkere i forgrunnen. Kan vi derfor treffe på et minne fra middelalderen, griper vi det straks med iver.

Bartholomæus Løvenskiold - den prektige gamle kancelliråd - har omhyggelig nedtegnet hva han kom over av meddelelser som kunne peke hen på fortidsminner. Han beretter således:⁴⁾

«Under Borrestad skal have været udi de gamle Tider Capell, hvortil man i vore Tider haft Nøglen: en Mark kaldes endnu derefter Capel-jordet.»

At dette har sin riktighet, er jo noe alle som befatter seg litt med distriktets historie, har kjennskap til. Det som imidlertid vel ikke er så alminnelig kjent er at man fremdeles på Borgestad kan påvise stedet hvor kapellet må ha ligget.

Når man følger den nye prektige Borgestadvelen opp til den krysses av den gamle alleen ned til Borgestad gård, er man ved stedet. Kapelljordet regnes å ligge litt nærmere Porsgrunn på den nye veiens østside (altså på høyre hånd når man går mot Skien).

Man har vanskelig for å tenke at her engang har ligget en middelaldersk kirke når man nå står på stedet, at klokkeklangen fra dette lille kapellet har lydt utover. Det fins nå intet merke, intet synlig bevis.

Bauten paa Høyden har intet Tegn
og Saga har glemt hvad hun visste.

Og likevel synes det som ikke alle tegn er borte. På Borgestad gård oppbevares fremdeles en gammel bronsenøkkel, utvilsomt av middelaldersk opprinnelse. At det er den samme «Nøgel», som kancelliråden omtaler, synes også høyst sannsynlig.

Nøklens form er meget vakker med det gjennombrutte kors som motiv. Bare et lite stykke av nøklestangen er brukket av, ellers er den utmerket godt bevart. Denne middelalderske nøkkels tilstedeværelse behøver jo ikke nettopp å være noe bevis for Borgestadkirkens tidligere eksistens. Vi vet at kirken er nevnt i den såkalte «Røde Bog» i 1398 som «Borgestada» kirke. Men med dette og Løvenskiolds oppfriskning av minnet stanser også opplysningene. Det er imidlertid blitt meg meddelt at man på Kapelljordet har funnet steiner som må skrive seg fra en bygning. Disse steinene er fremdeles oppbevart på Borgestad gård.

Men er enn alle synlige rester av den gamle kirkebygning på Kapelljordet forsvunnet, så er det i vår tid reist et minne som mildner savnet. Fremdeles lyder klokkene fra et Borgestad kapell utover vår egn. Sjelden møter vi sannheten i det gamle salmevers så sterkt som her:

Tårne full mange sank i grus,
klokker enn kimer og kalder.