Navnet på ladestedet er opprinnelig betegnelsen på sundet mellom Langøya og fastlandet, som nå kalles Langøysundet.72) Langøya ble tidlig oppfattet som en del av ladestedet. Skiens magistrat presiserte i 1713 ladestedets territorialområde slik:73)
Det geografiske grunnlag for befolkningskonsentrasjonen her ved fjordgapet var det at den seilende som søkte inn i Skiensfjorden, her møtte den første gode naturlige havn, Kongshavn. Kongshavn ligger vel vernet - for pålandsvind ved en landtange, og for fralandsvind ved dekking av Langøya og fastlandet nordafor havna. Kongshavn er kjernen i bydannelsen Langesund. Omkring midten av 1700-tallet hadde busetnaden ennå ikke nådd lenger enn ca. 150 m sør for Kongshavnsbukta.74) Det største antall hus lå på verftstangen. Innover mot land hadde bebyggelsen liten utstrekning. Den ble her til dels hindret av høydedrag.
Pram skriver (1805) om Langesund at man «med temmelig besværlighet må hoppe frem fra den ene stenknoll på den annen mellom de hus der nu utgjør denne liden og lidet betydelige by»75) . . . .
Funksjonen som nødshavn var særmerkt for Langesund. Mange fartøyer søkte dit for å finne ly, ikke for å laste eller losse.76) Langesundsbukta er nemlig et vanskelig - til dels farlig - havstykke. Også for kommunikasjonene til lands spilte Langesund en særlig rolle, idet stedet var skysstasjon på hovedveien Christiania-Stavanger. (Se s. 119.)
Langesund var ennå i 1730-åra et ganske lite bysamfunn (ca. 300 innbyggere), og vi kan ikke vente å finne noen særlig rik utvikling av kommunale institusjoner. Først i 1765 fikk stedet egen kirke.77) Uvær til sjøs og uføre til lands kunde nok til tider gjøre den lange veien til Bamble kirke uframkommelig. Så fikk de sitte hjemme og unnvære gudstjeneste. Det var det minste. Derimot kunde nok dåp og nattverd undertiden trenges hurtig, og aller vanskeligst var det med de døde, som måtte jordlegges innen en viss tid. Derfor fikk Langesund egen kirkegård lenge før kirke ble bygd. Kirkegården ga høve til den første kamp om kommunale rettigheter i Langesunds historie.78) Prost Alstrup innstevnte nemlig to Langesundsfolk fordi de uten prostens og kirkevergenes vitende hadde foretatt begravelser i denne kirkegården, og de hadde heller ikke villet betale noe til Bamble kirke for jord og klokker. Til dette svarte de anklagedes sakfører at «den udi Langesund innviede kirkegård så vidt de pågjeldende og andre bekjent er, har fra sin første tid aldri sortert under Bamble kirke». Heller ikke «i fordum tid» var avgifter blitt betalt til Bamble kirke. De anklagede ble frifunnet ved dom av 17 mars 1732.
Forholdet mellom Bamble sokneprest og menigheten i Langesund synes i det hele å ha vært svært løst. Den vesentligste årsak til dette er nok den lange kirkeveien. Fra Langesund til Bamble kirke er det 11-12 km til lands og henimot 10 km - til dels utaskjærs - vannveien. Sjøveien var den alminnelige kirkevei.79) Brødrene Lund fra Langesund framhevet i 1719 - med atskillig overdrivelse - at de hadde en besværlig vei til sin soknekirke «hvor vi sjelden uten største livsfare kan komme».80)
Ingen av de to andre ladesteders befolkning hadde i begynnelsen av 1700-tallet en så lang vei til kirke. Det var lettere for Langesundsfolk å reise til Brevik enn til Bamble kirke. Byggingen av Brevik kirke styrket derfor emansipasjonstendensen i Langesunds menighet. Vi har sikre vitnesbyrd om dette. Langesunds rikeste borger i slutten av 1600-tallet, Christen Pedersen Lund, ga et sjenerøst bidrag til innredningen av Breviks kirke. Kirkens overdådige altertavle, prekestolen og dessuten en stor kirkeklokke var bekostet av ham. Foruten at denne handling skulde tjene til Guds ære, hadde den også til formål å sikre ham selv og etterkommerne adgang til Breviks kirke. Han hadde også selv latt innrette en stol (dvs: avlukket bås med flere sitteplasser) for sin familie kirken, og i kirkekjelleren hadde han sitt- famillegravsted. I 1704, året før sin død, skjenket han til kirken en stor, forgylt sølvkalk med disk. (Vekt ca. ¾ kg.) Hans sønner fikk etter søkna prostens løyve til å søke Breviks kirke: .... «at de må søke Breviks kirke, når de ikke kan komme til deres egen soknekirke formedelst sform og uvær» .... [år 1719]81)
I 173o-åra viser regnskapsboka for kirkestolene at også en annen Langesundsmann, skoleorganisatoren Boe Fiuren, hadde familiestol i Breviks kirke.82)
Den samme mangel på kontakt mellom sokneprest og menighet gjorde seg også gjeldende under organiseringen av Langesunds skole.
Langesunds kommunale skolevesen begynner med året 1732. I det året ble det vedtatt en overenskomst (fundas) mellom en del innbyggere i Langesund om felles bidrag til bygging av skolehus og til skolemesterlønn.83) Det var borgerskapet i Langesund som sto bak skoleorganiseringen. Underklassen fikk adgang bare fordi skolen derved ble billigere i drift. Som leder og ordfører for skolesaka opptrådte ikke, som en skulde ha ventet, soknepresten, men postmester i Brevik og tollvisitør i Langesund Boe Fiuren. Geistligheten ble holdt helt utenfor organiseringsarbeidet, og da sokneprest Jordhøy noen år senere, etter oppfordring fra stiftsdireksjonen skulde redegjøre for skoleforholdene i Langesund, gjorde han derfor en nokså ynkelig figur.84) Boe Fiuren hadde tatt initiativet til skolereisinga, og i 16 år ble han skolens eneveldige styrer. Fra Langesunds skoles begynnelse [inntil 1748] hadde han hatt dens inntekter og utgifter under hender og ikke avlagt regnskap for noen, skrev sokneprest Wulff (1751).85)
Han vilde bare anerkjenne en viss innskrenket kontrollrett over skolen fra sokneprestens side. Det framgår av sokneprestens redegjørelse at han iallfall hadde fått adgang til å visitere skolen og overhøre barna.86)
Skolehus ble bygd i 1733. Skolens inntekter besto i avgifter som skolebarnas foreldre betalte, og gaver innsamlet av Fiuren fra skippere som seilte på Langesund. Skolen må dessuten ha fått rett til en viss sum bøter som idømtes ved Bamble bygdeting.87) Det økonomiske grunnlaget var altså trygget, og det er ingen grunn til å tro at postmesteren har vært drevet av pur opplysningsidealisme. Det er ellers rimelig å anta at han har innrettet Langesunds skole efter mønster av skolen i Brevik hvor han hadde sin postmesterbestilling. For øvrig har vi bare underretning om hans ledelse av skolen gjennom hans naturlige motstandere, sokneprestene i Bamble. Men det er på det rene at misnøyen med postmesterens skoledireksjon i 1748 var blitt så sterk at den nyansatte sokneprest Wulff sammen med amtmannens fullmektig kunde overta kontrollen med skolebudsjettet.88)
Vi har tidligere pekt på avstanden mellom kirke (og prestegård) og ladested som en forklaring på den løse forbindelse mellom soknepresten i Bamble og Langesunds menighet. Imidlertid kan vi også finne en del av forklaringen til sokneprestens negative forhold til skolevesenet i Langesund i rent personlige egenskaper. Peder Alstrup, sokneprest i Bamble 1702-1738, var en grisk godseier og en sløv prelat.89) Han ervervet seg store jordeiendommen og eide alle hovedkirkene i Nedre Telemarken og Bamble. Tingbøkene viser at han stadig vekk lå i krangel med fattigfolk som skyldte ham penger. Alstrups kapellan, Peder Jordhøy, ble i 1738 hans efterfølger på Bamble prestegård, men detfe endret ikke situasjonen. Også han bærer en del av ansvaret for utviklingen av skolevesenet i Langesund. Han var en svak mann. I sin redegjørelse til stiftsdireksjonen (1739)90) kom han også inn på de irregulære forhold i Langesund, men uttrykte til slutt et saktmodig håp om «at jeg beretter for mere forklaring om Langesunds skole af gjøre gunstigst måtte forskånes, det derimot måtte pålegges oftbemeldte visitør udi Langesund og postmester udi Brevik Boe Fiuren. ...». Han har gitt tapt, men ikke uten kamp: Både skriftlig og muntlig har han henvendt seg til Fiuren om opplysninger om skolen, men: «Hver gang jeg har talt om disse ting (der er forekommet meg likesom det gikk uriktig til) med mons.Fiuren, har han talt meg hånlig til, likesom jeg gjorde ham et inngrep i hans embete og bekymret meg om det som meg ikke vedkom; Spurt meg om hva jeg bildte meg inn at jeg ville føre disposisjonen over Langesunds skole, som var til førenn jeg kom til kallet og til hvis oppbyggelse jeg intet hadde gitt ... ». Dette er krass tale, og vi må tro at Fiuren har hatt formående venner og meningsfeller i Langesund siden han kunde tillate seg en slik freidighet.
Fiurens stilling som Langesunds eneste kgl. bestillings mann kan nok også både i egne og naboers øyne ha gitt ham en viss lederstilling innen ladestedssamfunnet. Vi har vitnesbyrd om et slikt forhold fra Brevik.91) I konfliktene med soknepresten har det kanskje stivet Fiuren opp at han selv hadde en likeså kongelig bestilling som presten. Overfor en så myndig herre må skolemesteren ha blitt en ren dott, og vi har ingen grunn til å tvile på sokneprestens opplysning om at Fiuren dikterte lærerlønna og tilsatte og avsatte lærer etter eget forgodtbefinnende. Ellers var soknepresfen fornøyd med den nyansatte skolemesteren «der er en student som skriver en god hånd» ... Derimot kritiserte han den udemokratiske fordeling av skoleutgiftene. For hvert barn som ble undervist i Langesunds skole, skulde årlig betales 1 rd. Soknepresten fant dette urettferdig siden det var vitterlig at en fattig strandsitter kunde ha likeså mange barn som en rikmann.
Sokneprest Jordhøys sterkt følelsesbetingede meninger om skoleforholdene i Langesund kan sammenfattes slik: Langesunds skole er blitt et profitt-foretagende og følgelig en udemokrafisk institusjon. Mangelen på geistlig innverknad er årsaken til denne utvikling. - Det er neppe noen grunn til å tvile på sokneprestens framstilling av de faktiske forhold, men vi kan ikke akseptere hans forklaring på disse forhold. Mangelen på geistlig innverknad har nok medvirket til å gjøre skolen udemokratisk, men kan ikke ha vært den avgjørende faktor i denne utvikling. (Smlg. ovenfor om Breviks skole.)
Også etter 1732 vokste nok mange barn opp i Langesund uten å få noen skolegang. Økonomisk, men ikke juridisk og sosialt, kunde folk av underklassen utestenges fra skolen. I Langesunds kommunale utvikling danner skoleorganiseringsåret 1732 epoke. Organiseringen av skolevesenet på ladestedet er def første viktige egne tiltak som i prinsippet vender seg til alle innbyggerne, oppfatfer dem som en sosial enhet, en kommune, og derved går ut over de tradisjonelle klasseskiller.
| Utdrag (s. 215-220) fra: Kaare Svalestoga: Byer i emning. - Oslo 1943 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |