| «Derimot må enhver tilstå om noensinne en by skulde anlegges her i distriktet, intet sted av naturen dertil således at være dannet og rett likesom utsett som Porsgrunns situasjon.»1) | |
Porsgrunn ligger på begge sider av Skienselva, 10 km. fra Skien, der hvor elva danner delta, før den faller ut i Frierfjorden.
Geografer har gjort oppmerksom på den lovmessighet at havnebyer har en tendens til å vandre så langt inn i landet som mulig. Porsgrunn var ikke noe unntak fra denne regel.2) Skiens havn blokerte adgangen til Skiens by for de utalandske trelastdragere. Mellom Skien og Porsgrunn, ganske særlig i Gråten, men også lenger nede, var strømmen i flomtidene så sterk at den vanskeliggjorde seilskipsfart.3) Et annet forhold som begunstiget Porsgrunns utvelgelse til hovedhavneby for Skiensvassdraget, var det at de beste naturlige havner i Skienselva lå i Porsgrunnsdistriktet. Porsgrunnsdistriktet var i tidligere tid i langt høyere grad enn nå begunstiget med gode, naturlige havner, (god i betydning «hensiktsmessig for skipsfarten»). I sagbrukstida kom Porsgrunn langt henimot å tilfredsstille de krav som enkelte geografer har stilt til den ideelle havn:
Men Porsgrunns strandlinje har endret seg sterkt, idet Skienselva danner delta der hvor ladestedet er vokst fram. Den viktigste forandring foregikk i løpet av 1800-åra, idet den såkalte østre elvearm grodde igjen og ble ubrukelig for skipsfarten. Gamle folk kunde ennå ved siste århundreskifte fortelle at større jakter i deres barndom ofte nyttet denne led. Den østre elvearm var en mindre forgrening av Skienselva som skilte seg ut på østsida omkring 200 m ovenfor det sted hvor nå Porsgrunnsbrua ligger, fløt derfra sør innenfor Frednesøya (som nå er landfast) og forbi prestegården. Her videt løpet seg ut til Presterenna, som ennå eksisterer, og som munner ut i Gunnkleivfjorden. Denne sto i forbindelse med Frierfjorden gjennom et sund over Herøya. At den østre elvearm har spilt en betydelig rolle for skipsfarten i 1600-åra synes å framgå av et hollandsk kart over Skiensfjorden fra denne tid, hvor den østre elvearm er inntegnet så bred som halvparten av hovedløpets bredde. Selvfølgelig må vi ikke betrakte dette som noen nøyaktig breddeangivelse. Karttegneren skulde, så langt han visste, gi rettleiing for skipperne om hvor de kunde seile, og når den østre elvearm er tegnet så vid, har det vel bare vært en måte å uttrykke farbarhet på.
Mellom Skienselvas hovedløp og østre elvearm lå fire småøyer, regnet fra nord: Bien, Tollbuøya, som før 1650-åra hette Porsgrunn og nå heter Frednesøya, Roligheten som i vår periode kalles Gåsegrunnen, og endelig Herøya. Av disse er det nå bare Roligheten som har den insulære beliggenhet i behold.4)
«Porsgrunn» var opprinnelig bare navnet på den nevnte øya mellom østre elvearm og Skienselvas hovedløp. Ved oppfyllingen av østre elvearm ble øya landfast; området kalles nå Frednesøya. Navnet «Porsgrunn» betyr «grunnen hvor der vokser pors». Pors er en sterktluktende buskvekst som fattigfolk brukte ved ølbrygging istedenfor humle.5)
Byen Porsgrunn er ikke som f. eks. Brevik og Langesund vokst ut fra ett enkelt opprinnelig sentrum. Skiens prosterett ga i 1705 denne skildring av Porsgrunnsbebyggelsens fordeling:6)
«Naar nogen er til baads kommen fra Schien, en half miil ud paa strømmen møder hannem straxen paa den venstre side imod øster fra vandet nogle huusser og siden noget lenger ned paa dend høyre side imod vester fra vandet andre huusze:
De huusse paa dend venstre side .... kaldis af bønderne i begge sognene [Gjerpen og Eidanger] Aasebacken af en elf ved nafn Aase, eller Ose .... Men noget meere nedad paa samme venstre jmod øster, ogsaa under Eidangers Sogn, ligger hans kongl. maj.ts toldboe, neden for dend bondegaard Jønholt, dog aldschilt (!) fra denne gaards grund ved et lidet vand, hvorofver er en broe som holdis ved magt af tolderen, saa denne platz er en liden omflødt øe, hvorpaa, foruden toldboen er ickun eet huus ....
De huuser paa dend højre side tvert ofver for toldboen ofver riveret, naar nogen er kommen til baads fra Schien en half miil ligger til Solum, .... og strecker sig paa dend højere side vandet fra Moulhougbugten, og neder ad, og heeder Porsgrund» ....
På grunnlag av denne kjelde og på grunnlag av manntall fra 1600-tallet tør en slutte at den senere by Porsgrunn har utviklet seg fra to opprinnelige og ganske vidt atskilte befolkningssentra: 1. Osebakken og 2. Vestre Porsgrunn. Disse to sentra var atskilt ved Skienselva og de lå heller ikke rett overfor hinannen langs elva. Gjennom Osebakkenområdet fløt Oseelv, som nå kalles Lilleelva, gjennom Vestre Porsgrunn fløt Klyveelv som nå likeledes kalles Lilleelva.7) Disse to småelver har formodentlig hatt en viss konsentrerende virkning på bebyggelsens tidlige utvikling, den ene på Osebakken, den andre på Vestre Porsgrunn. Men for øvrig hadde desentraliserende faktorer en avgjørende innvirkning på Porsgrunns sosiale historie.
I Porsgrunns bydannelseshistorie er Skienselva en mektig desentraliserende faktor. Skienselva har bevirket at byområdet ble splittet i to deler, som først i 1891 fikk bruforbindelse, og at den østre del ble spredf over et vidstrakt område. I Østre Porsgrunn virket dessuten også den administrative inndeling desentraliserende, idet det sammenhengende bebyggelsesområde ble splittet i to ved soknedelingen: Gjerpen - Porsgrunn og Eidanger - Porsgrunn. Det var ikke tydelige standsforskjeller innen bebyggelsesområdet, enskjøn flertallet av de «conditionerede» omkring 1740 bodde i Eidanger - Porsgrunn. I 1713 gjorde Skiens magistrat et nokså ufullkomment forsøk på å angi ladestedet Porsgrunns grenser. Men vi nevner det fordi det er det første forsøk i denne retning vi kjenner til. Ifølge magistraten burde på den tid regnes til Porsgrunn:
Som vi har sett, ble Porsgrunn i løpet av 1700-tallets første årtier Skiensfjordens viktigste handelssentrum. Stedets gunstige beliggenhet for trelasthandelen var en betingelse for dets dominerende økonomiske betydning. Selv Skiensborgerne måtte besørge den største del av sin utarikshandel i Porsgrunn.9) At Porsgrunns beliggenhet også ble ansett for estetisk tiltalende (Thue, s. 122), kan nok ha spilt en viss om enn underordnet rolle iblant motivene for innflytting til stedet.
Kommunaliseringsprosessen var bare i emning. Porsgrunns befolkning var i hele denne periode i geistlig henseende fordelt på 3 sokn: Gjerpen, Eidanger og Solum. De som soknet til Gjerpen og Solum, hadde lang kirkevei. Allerede i 1690 ble det derfor anlagt kirkegård på vestsida av Porsgrunn (Solum sokn), «hvorpå siden er oppsatt en reisning av tømmer». Dette hus var egentlig bare satt opp for at en kunde stå under tak ved forrettelsen av likprekenen, men senere ble det også brukt til gudstjeneste, «for at lette den besværlige vei til Solum kirke for gamle, svake, seilende og fremmede». I Anders Baars kapellantid (1713-1738) ble det gjort den avtale med innbyggerne [av Solum-Porsgrunn] at kapellanen skulde preke hver 3. søndag i Solum-Porsgrunns kapell.11)
Dette lille kapellet på Vestsida kan betraktes som den første spire til en kommunal institusjon for hele Porsgrunn. Det ble nemlig også leilighetsvis søkt av folk på Østsida.12)
Den første organisasjon av skolevesenet i Porsgrunn fulgte også de gamle soknegrenser slik at Porsgrunn i motsetning til Brevik og Langesund ikke ble én, men tre skolekommuner. Dette var jo også det mest hensiktsmessige i betraktning av den spredte bebyggelse. Men både i Eidanger-, Gjerpen- og Solum-Porsgrunn organiserte ladestedsbefolkningen sin egen skole uten forbindelse med bøndene i disse sokn. Amtmann Bergh sendte i 1729 gjennom fogden ut et opprop til bøndene i Bratsberg amt om å reise et organisert skolestell.13) Han var selv en ordenskar til fingerspissene, og det ser ut til at ønsket om å skape mer tuktige og disiplinerte soldater for hans majestet, har vært den drivende kraft i hans skoleentusiasme. Amtmannens appell synes ikke å ha hatt noen direkte virkning i hans residensby, Porsgrunn.
Osebakken ser ut til å ha vært den første del av Porsgrunn som fikk et ordnet skolestell. I 1733 dukker nemlig en ny mann opp i skattmanntallet for Osebakken: Jens Roth, skoleholder. Han slo seg ned der for godt og nevnes ennå i 1740 med samme yrke, så vi må slutte at skolevesenet i 1730-åra ble organisert på en permanent basis.14) Men ellers kjenner vi ikke noe til hvorledes dette foregikk. Jens Roth var imidlertid ikke den første som drev med undervisning som yrke på Osebakken. Allerede i 1699 fikk Skiens byfoged disse opplysninger om Peder Hanssen på Osebakken av hans naboer: .... «Naboerne sagde, at være een fattig mand, Ejer huercken huus eller hiem, haffver læst for nogle børn till sin Lives ophold oc holder ingen huuszholdning.»15) Formålet med oppIvsningene, var å vise at Peder Hanssen var for fattig til å kunne betale konsumsjon, så bildet av denne pioner er vel helst litt svart tegnet. Men uttalelsen synes å vise at det ikke har vært tale om noen organisert skole på Osebakken i 1699. Andre relevante kjelder bekrefter ved sin taushet denne oppfatning.
I Eidanger-Porsgrunn ble den kommunale skole visstnok organisert i 1738. Prost J. F. Monrad skriver i 1750 (dok. i BA 300): «Jeg innsender .... uttog av den for 12 år siden innrettede bok over dette lille steds publique skole» .... Det framgår av et vedlagt manntall at uttalelsen gjelder Eidanger - Porsgrunn. Dette stemmer også med opplysning i en kopi av Eidanger skolefundas av 1743 (BA 300). - Allerede i 1725 opplyser konsumsjonsmanntallet om en viss Niels Hafsund i Eidanger-Porsgrunn som «har intet at leve av, mens lever i husarm tilstand og holder skole for at subsistere» ... (BA 271). Han må imidlertid være reist bort fra Porsgrunn samme år eller året etter. I Solum-Porsgrunn lå forholdene særlig ugunstig til rette... «Her [i Solum-Porsgrunn] er heller ingen innrettet skole», skriver soknepresten i Solum 1739. «Ti holder enn en del av de beste undertiden deres børn nogle uker i skole hos en og annen de kan anta, så går dog de fattige som er de fleste, deres tid bort uten at få den sanne kunnskap om Gud.»16) Først i 1765 ble det innkjøpt skolebuss og det ser ikke ut til at selve skoleorganisasjonen er eldre.17)
Amtmann Christian Bergh er - så vidt jeg kan skjønne - den første som har tatt opp et målbevisst arbeid for Porsgrunns kommunale utvikling. Han agiterte ivrig for å gjøre Porsgrunn til midtpunkt for postgangen i Skiensfjorden. (s. 120 f.)
Nærmest av hensyn til Porsgrunn og Brevik opprettet han bygdevekterstillingen i Eidanger (s. 138). Hans håndverkspolitikk synes å ha gått ut på å trekke dyktige håndverkere til Porsgrunn (s. 164). I 1728 beordret han en byregulering i Porsgrunn.18) Det er den første vi kjenner til i stedets historie. Endelig er det meget sannsynlig at Bergh har vært en av de ledende krefter i forsøket på å skaffe Porsgrunn kjøpstadsrettigheter under Frederik 4. (s. 164). Amtmann Christian Bergh var født i Tønsberg 1697 og døde i Porsgrunn 1731. Han ble utnevnt til amtmann i Bratsberg 1727, bare 30 år gammel. Han bodde i sin embetstid i Porsgrunn. Skifteregistraturen over hans eiendeler viser at han må ha vært en original personlighet med sterke vitenskapelige interesser.
Han hadde bl. a. et privat steinsliperi hvor han drev med tilsliping av kostbare steiner; dreieredskap fantes også. En rekke karter registreres, hvorav amtmannen selv hadde tegnet iallfall ett, sannsynligvis flere. Katalogen over hans bøker opptar flere sider i skifteprotokollen. Den fortegner 404 latinske, italienske, franske, tyske, hollandske, engelske og danske bøker. Det er bøker fra mange felter. Matematikk, naturvitenskap, teknikk og geografi synes å ha vært amtmannens hovedinteressen. Men historie, politikk, jus, estefikk og skjønnlitteratur er også representert. Amtmannen drev også med høns, noe som ikke ser ut til å ha vært alminnelig i Skiensfjorden på denne tid. Skifteretten opptegner: «10 høns hvoriblandt 3 haner».19)
Amtmann Berghs politikk ble ført videre i 1740-åra, og fra denne tid har vi bevart det første dokument hvor kravet om emansipasjon fra Skien og rett til selvstendig kommunal utvikling er klart presisert. Men da dette dokument handelspolitisk hører til en ny epoke i Porsgrunns historie, skal vi ikke komme nærmere inn på dets innhold her.
Dokumentet, som er en meget viktig kjelde til Porsgrunns kommunalpolitiske historie, bærer tittelen: «Forslag betreffende Porsgrunds opkomst og fremtarv». Det er uten underskrift og udatert. Det ligger i amtmannens arkiv (BA 278). Jeg har offentliggjort det i Porsgrunns Dagblad 14 april 1939.
Omtalen av en passus i Skiens «seneste privilegier» viser at skriftet må være senere enn 1735, men tidligere enn 1749 da Skien fikk nye privilegier hvor denne passus ikke forekommer. Opplysningene om skipsfarten peker hen på 1740-åra (smlg. Den norske sjøfarts historie 1, s. XXIV f. Tabeller fra 1746), idet vi vet at skipsfarten ennå i 1733 lå nede. (Se s. 67.) Det er da overveiende sannsynlig at skriftet er avfattet etter tronskiftet 1746. Det er også en meget høy grad av sannsynlighet for at skriftet er blitt til etter reskript av 18 september 1747. (Wessel Berg: Kgl. Rescripter), som oppfordret stiftsbefalingsmennene og amtmennene til å sende inn forslag angående statens politikk i byer og landdistrikter. Disse forslag skulde være innsendt til rentekammeret innen årets utgang. Jeg daterer derfor «Porsgrunds opkomst» til slutten av året 1747. Det nevnte reskript sier at amtmannen skulde sende inn sine forslag etter å ha konferert med 2 forstandige landmenn. Skriftet bærer preg av storkjøpmenns og muligens grunneier-interesser, og det er neppe dristig å anta at Niels Aall på Bjørntvet gård og Herman Løvenskiold jr. på Borgestad gård har spilt en ledende rolle ved utarbeidelsen av forslagene. (Smlg. skattmanntallene 1743 i Byregnsk. Skien Kontrib. og i Fgd. Ekstraskatt 1743 Telemarken og Bamble). Det her omtalte skrift må enten være et konsept til eller en kopi av originalen som antagelig må være blitt sendt inn til rentekammeret. Jeg har ikke kunnet finne originalen eller andre spor etter den. Amtmannens kopibok mangler 1746-1750, så vi kan ikke konstatere hvorvidt og i tilfelle når han har ekspedert utredningen om «Porsgrunds opkomst.»
Befolkningen i Porsgrunn oppfattet seg omkring 1740 som en sosial enhet, en kommune, men det var en kommune uten samlende institusjoner. Porsgrunn hadde større folkemengde og langt større økonomiske ressurser enn Brevik, og når kommunaliseringen går så mye langsommere her enn i Brevik, beror det på Porsgrunns sosiale struktur og på visse desentraliserende geografiske faktorer. Karakteristisk for dette bysamfunnet omkring 1740 var de relativt store avstander (geografiske) mellom de enkelte bydeler og (sosiale) mellom samfunnsklassene. Dette ga særlig skolevesenet ugunstige utviklingsbetingelser.
De velstående holdt huslærere20) eller sendte sine barn i private skoler (s. 191), og fant seg best tjent med dette system. Fattigfolk fikk klare seg uten skole. Det «elegante Porsgrunn» (Pavels) var ikke påvirket av noen opplysningsidealisme.21)
I geistlig henseende betydde det en hindring for kommunalisering at Eidanger kirke lå så nær, og da flerfallet av trelasthandlerne bodde i Eidanger-Porsgrunn, var behovet for egen kirke i tida før 1740 ikke så framherskende nettopp innen den dominerende samfunnsklasse. Av de kjelder jeg har gjennomgått, er «Porsgrunds opkomst» [1747] det tidligste Porsgrunnsinnlegg som framsetter ønske om egen kirke for Porsgrunn, eventuelt Østre Porsgrunn. (BA 278.) Det nære forhold til byen Skien, geografisk, økonomisk og juridisk har også vært et retarderende moment i Porsgrunns bydannelsesprosess. Dette må være hovedårsaken til at det tok så mye lenger tid for Porsgrunn å vinne kjøpstadsrettigheter enn for Arendal (1723). I økonomisk betydning var de nemlig så noenlunde jevnbyrdige. I åra 1730-1739 utgjorde den utgående toll for Skiensfjorden tilsammen ca 166 500 rd., for Arendal: 121 000 rd.22) Det meste av Skiensfjordens eksport ble innskipet i Porsgrunn. Smlg. s. 47ff.
| Utdrag (s. 186-194 ) fra: Kaare Svalestoga: Byer i emning. - Oslo 1943 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |