De to hovedlinjer i Skiens ladestedspolitikk som gjorde seg gjeldende i borgernes og magistratens innlegg år 1700, finner vi igjen i borgersupplikken av 1731 om nye privilegier: Porsgrunn, Brevik og Langesund bør inkorporeres i Skien, slik at alle innbyggerne der kommer byen til hjelp med statsskatter og byskatter (forstadspolitikk). På den annen side er den restriktive tendens enda sterkere enn i år 1700. Borgerskapet foreslår absolutt forbud mot lossing i Langesund, Brevik, Porsgrunn og Gråten eller annensteds i Skiensfjorden utafor Skien. Det henvises til at byen alt i 1662 hadde fått dette privilegiet av Frederik 3. Losseforbudet er nødvendig, heter det, for å hindre den «meget prejudiserlige uskikk» at fartøyene, når de kommer inn i fjorden, «underveis på fjorden og strømmene [blir] liggende noen dager for at utprange og selge til bønder, strandsittere og andre uten forskjell deres varer» ....
Dokumentet var underskrevet av 12 av de fornemste borgere i Skien foruten av en utabys mann: Breviksborgeren Chrystie. I et innlegg fra 1736 etter Chrysties død uttalte de utabys borgere seg om privilegienes forhistorie. Det synes å framgå av deres framstilling at de i det hele tatt ikke kjente til supplikken av 1731, men bare visste om den memorial som Skiens borgerskap sendte til kongen i anledning av bybrannen 1732. (N. Innl. 1735 sept. 23.) Også dette siste skriftet var blitt til «uten vårt samtykke eller underskrift.» Men det er ikke mulig å avgjøre i hvor høy grad politiske interesser kan ha forvansket ladestedsborgernes framstilling av kjensgjerninger.
Sentraladministrasjonen gjorde søknaden til gjenstand for en omstendelig,men ikke tilstrekkelig grundig behandling. Kanselliet innhentet først stattholder Rantzaus erklæring. Det er først og fremst Rantzau som bærer det administrative ansvar for den skjebnesvangre § 2 i Skiensprivilegiene av 1735.
Før Rantzau førte sin erklæring i pennen må han riktig nok ha gjort visse undersøkelser så vel angående de geografiske forhold som angående opinionen på ladestedene med hensyn til lossespørsmålet. Han tilrådde sterkt det foreslåtte losseforbudet og henviste til at privilegiene av 1662 også hadde forordnet losseforbud. Hvorvidt denne bestemmelsen noen'sinne var blitt realisert, ofret han ikke en tanke. Han opplyste at de borgerlige innbyggerne i Porsgrunn, Brevik og Langesund «selv deklarer at være vel fornøyde». de øvrige. de 90 pst. av ladestedsbefolkningen, har «intet her udi ... at si, som de der til all handel og borgerlig næring aldeles er uberettigede ... ». Stattholderen synes hverken å kjenne til Christian 5.s lov eller tollrullen. Mangelfullt var også hans kjennskap til de geografiske forhold i Skiensfjorden. For å bevise at ladestedsborgerne er helt ut enige med Skiensborgerne om lossespørsmålet, vedla Rantzau kopier av en korrespondanse mellom de innabys og de utabys borgere. Som ventelig var ladestedsborgerne sterkt stemt for et losseforbud som kunde komme strandsitternes og bøndenes handel til livs, men de gjorde en viktig reservasjon som Rantzau overså: de selv, det utabys borgerskap, skulde ha losserett på ladestedene som før. Om Rantzaus feiltagelse er skjedd med eller uten overlegg, kan vi ikke avgjøre med sikkerhet. Hans behandling av Skiensprivilegiene i 1736 gir et lite tilforlatelig inntrykk, så jeg er mest tilbøyelig til å tro at hans villledende framstilling av ladestedsborgernes holdning skyldes ren sløvhet.
Hvor avgjørende stattholderens erklæring innvirket på utformingen av Skiensprivilegiene viser innstillingene fra kansellikollegiet og conseilet.
Resultatet av Skienssupplikkens 4-årige vandring gjennom administrasjonskontorer i Christiania og København ble Skiensprivilegiene av 23 september 1735. Kjernen i disse privilegier er § 2, som har denne ordlyd: «Skal det være alle og enhver omløpende kremmere forbuden, med noen slags vare og kjøpmannskaper i byen og på landet at omreise så vel som og de trafikerende og seilende ikke heller enten til bonden eller andre at må losse og selge deres varer enten i Brevik, Porsgrunn, Gråten og andre steder eller fjorder underveis, men de skal være forbundne med deres fartøyer at oppseile til byen som det av gammel tid værende rette lossested, ifølge av de Skiens by den 30 juli 1662 allernådigste forundte privilegier, og der ved bryggene losse og selge deres varer og ei underveis ligge som oven meldt er, enten i Brevik, Porsgruun, Gråten og andre steder eller fjorder for at forhandle deres vare.»
Også § 1 i privilegiene ble av betydning for forholdet by ladesteder. Den bestemte at fartøyer som kom til byen, i de første 8 liggedager bare måtte selge til «de innenbys fattige og mindre formuende innbyggere» og at borgerskapet ikke måtte foreta oppkjøp førenn disse 8 liggedager var til ende. Tilsynelatende var dette en stor innrømmelse til underklassen, i virkeligheten var det dog det motsatte, idet tollrullen av 1732 likesom de tidligere fra 1672 av ga menigmann rett til kornkjøp på fartøyene i ubegrenset fid. Derimot ble Skiens forstadspolitiske ønskemål - etter Rantzaus tilråding ikke imøtekommet.52)
§ 2 i Skiensprivilegiene av 1735 var i første rekke rettet mot arbeiderklassen og de ikke-borgerlige småhandelsmenn på ladestedene og mot bøndene langs Skiensfjorden. Staten hadde bevisst stilt seg på bourgeoisiets side i et eldgammelt stridsspørsmål mellom bourgeoisi og arbeider- og bondeklassen. Men utvilsomt var S 2 fra Skiensborgernes side også ment som et forsøk på å bryte de utabys borgeres og negotianters privilegerte stilling - på grunn av ladestedenes gunstigere beliggenhet for skipsfarten - som importører. Kampen mellom by og ladesteder var i sin utvikling bestemt av disse to momenter. Kampen kom vesentlig til å dreie seg om kornlossingsretten, fordi korn var den viktigste importvaren i Skiensfjorden og fordi kornskutene kunde gå helt opp til Skien, hva større fartøyer ikke kunde. På grunn av privilegienes sterkt arbeider- og bondefiendtlige tendens lyktes det til å begynne med å skape en borgerfront omfattende borgerskap og negotianter i by og ladesteder til vern om § 2. Så lenge de innabys borgere kunde overbevise de utabys om at deres kamp mot lossing på ladestedene var en klassekamp i borgerskapets interesse, så lenge lyktes det å bevare den borgerlige solidaritet i Skiensfjorden. Men det tok ikke så lang tid for de utabys å oppdage at Skiens borgerskap ikke så mye kjempet for klasseinteresser som for sine snevre egeninteresser og at deres solidaritetskjensle ikke strakte seg ut over bygrensa. Da gikk ladestedsborgerne og negotiantene for første gang i Skiens historie til aksjon mot byen. Først da ble situasjonen farlig for Skiensborgerne. De så også selv at de ikke var sterke nok og forsøkte seg med kompromisspolitikk, men den førte ikke fram og sluttresultatet ble et definitivt nederlag for Skien.
Skiens privilegier av 1735 ble publisert på Skiens rådstue i8 november 1735.53) Allerede 30 november inngikk 17 Skiensborgere, 3 Porsgrunnsborgere og -negotianter: Kierulf, Aall og Borse og 1 Breviksborger: Chrystie en avtale om solidarisk forsvar for de nye privilegiene.54) Vi kjenner bare 14. (og siste) § i avtalen. Den lyder slik: «Og som enhver av denne forsamlings lemmer ei har annen henseende enn at soutinere såvel den stedet allernådigst forundte privilegium som og at forekomme og hemme hva underslep udi en eller annen tilfelle kan begåes, så forbinder vi oss samtlig ei alene at håndheve de allernådigst givne friheter, men enn og forplikter oss ei udi noen ting under en eller annen påskudd at svekke eller underminere våre medborgere, langt mindre at dølge med noen som seg derimot forser, men straksen at tilkjennegi samme for forstanderne av forsamlingen og gi all opplysning som dem kan være vitendes, der videre lovlig lar samme påtale og om finnes tilstrekkelig bevis, at det med billighet kan påtales.»
I denne § forplikter «denne forsamlings lemmer» seg ikke bare til å overholde privilegiene selv, men også til å rapportere brudd på privilegiene til «forstanderne av forsamlingen». Disse skal så eventuelt stevne de skyldige for retten. Vi har her åpenbart å gjøre med noe mer enn en tilfeldig borgersamling, borgerne i Skiensfjorden har dannet en organisasjon for å hevde sine interesser som samfunnsklasse. Vi finner alle en organisasjons kjennemerker: 1. medlemmer, 2. styre («forstanderne»), 3. vedtekter (i 14 §§, hvorav vi altså bare kjenner den 14.). Organisasjonen har også hatt en profokoll for møtereferater og brevkopier.
Foruten kopi av § i4 i organisasjonsvedtektene har vi bevart tre skriftstykker fra denne tid, hvor de innabys og de utabys opptrådte sammen. Senest i mai 1736 kom bruddet. Det er helt på det rene at ladestedsborgerne hadde gått med på det absolutte forbud mot lossing på ladestedene som privilegiene foreskrev.55) Enigheten mellom de innabys og de utabys var altså ikke oppnådd på grunnlag av en bortfortolkning av § 2.
Borgerorganisasjonen var i første rekke stiftet for å forsvare privilegiene av 1735. Men den har også fatt seg av andre felles-borgerlige interesser.56) Det var en karakteristisk tidstendens som røpet seg i det forhold af de mest aktive forsvarere av de borgerlige privilegiene fra de utabys' side var handelsmenn og kapitalister som ikke selv hadde tatt sitt borgerskap. (H. Leopoldus jun. og sen., H. Kierulf og N. Aall.)57)
Det var strandsitterne, arbeiderne og de ikke-borgerlige småhandlere i Porsgrunn, Brevik og Langesund som åpnet aksjonen mot Skiensprivilegienes § 2.58) Allerede i desember 1735 vendte de seg til amtmannen med klage over at de ikke lenger fikk kjøpt korn på ladestedene. Losseforbudet har altså vært effektivt. Søknaden ble imidlertid resultatløs. idet amtmannen nektet å realbehandle klagen med mindre den ble skrevet på stemplet papir. Strandsitterne ga ikke tapt. I februar 1736 kom de mannsterke igjen. Deres supplikk til amtmannen hadde denne gang 20 underskrifter. Av disse var halvparten hjemmehørende på Osebakken i Porsgrunn, resten fordelte seg omtrent likt på Brevik og Langesund. Siden supplikken var datert Langesund, er det også meget sannsynlig at Osebakken-strandsitterne hadde tatt initiativet og ledet aksjonen, idet folk fra Osebakken antagelig må ha reist til de andre. Vi får full visshet for denne oppfatning gjennom en uttalelse i borgernes erklæring til amtmannen: ... «de fleste av de klagende er bekjent at være av strandsitterne på Osebakken i Porsgrunn iblandt dem der og finnes de der til denne ubillige andragende har persuaderet flere at gå deres tour» .... I strandsittersupplikken av l 2 mars representerte 9 av de 23 underskrifter Osebakken-strandsittere. Eidanger- og Solum-Porsgrunns strandsittere var derimot tynt representert.59) I oppløpet i Skien 2 mai (se s. 173) var også folk fra Osebakken anførere. Et øyenvitne, konsumsjonsforpakter Hichman, som i stillingens medfør var godt kjent på ladestedene, pekte også ut hovedmannen: «Jeg fornam vel ellers at Christian Andersen med hans broder eller brødre især, samt nogle flere førte ordet.» ...
Konsumsjonsmanntallene gir forklaringen på hvorfor disse strandsittere fra Osebakken kjempet så lidenskapelig for fri lossing. Av de 10 mann fra Osebakken som skrev under på supplikken av i februar 1736, drev 6 med brennevinshandel, 2 andre oppgis å ha husnæring og bare 2 var arbeidere. Disse ikke-borgerlige næringsdrivende - småborgere, som vi vilde kalle dem nå - hadde gjennomgående en tre ganger så høy konsumsjonsskatt som den gjennomsnittlige arbeider. Av strandsitterne fra de andre landestedene som skrev under på februarsupplikken, omtales ingen uttrykkelig som brennevinshandlere i konsumsjonsmanntallene, men nesten halvparten av dem har husnæring, opplyses det; begrepet husnæring inkluderer nok i regelen en del brennevinshandel. Den sterke opposisjon på Osebakken mot kornlossingforbudet berodde på at der bodde så mange ikke-borgerlige handelsmenn som grunnet sin næringsvei pa korninnførsel dels til brennevinsbrenning, dels til videresalg. Derfor er det meget riktig i borgerskapets påstand om at kampen fra strandsitternes side ikke så mye gjaldt deres daglige brød som den var diktert av korn- og brennevinshandlerinteresser. (1736 februar 10.) Christian Andersen som ble utpekt som leder av oppløpet i mai, var selv brennevinshandler på Osebakken. Eidanger-Porsgrunn og vestre Porsgrunn (dvs: Solum-Porsgrunn) spilte derimot en mer passiv rolle i strandsitteraksjonen. I Brevik og i Langesund var likesom på Osebakken handelselementet framtredende blant aktivistene. I det hele tatt var derfor strandsitteraksjonen for fri kornlossing på ladestedene båret fram og ledet av småhandlere,60) ikke av arbeiderne. En annen sak er at arbeiderne på ladestedene deltok i og sympatiserte med småhandlernes kamp. Skiensborgerne skrev (til stattholderen 1736 mai 14) at - - - «disse strandsittere aktivistene der for den meste del oftest brukes i arbeid hos noen av oss ved skipenes avladning med hugst og annet deslike og derfor nyter deres betaling udi rene penge uten noen varenes påtvingelse, ei udi dette år eller sommer har noen tid forlanger av oss til kjøps enten en eller annen slags kornvarer, lite eller meget» - -
Bøndene i Gjerpen, Eidanger, Solum og Bamble gjorde felles sak med sfrandsitterne. Eller som borgerskapet (N. Innl. 1737 juli 12) uttrykte det: «Bøndene udi Gjerpen, Solum, Eidanger og Bamble sogn - - var ei mindre ferdige og porteret for den deres gamle onde vane, stakk derfor hodene sammen med bemeldte strandsittere» - -. Imidlertid er ingen supplikker fra disse bønder bevart.
Strandsitteraksjonen var altså en opposisjonell bevegelse mot Skiensprivilegiene av 1735 (§ 2) under ledelse av småhandlere på Osebakken (særlig brennevinsbrennerne) og med sterk tilslutning blant småhandlere, håndverkere og arbeidere på ladestedene samt fra bøndene i fjorddistriktene. Aksjonens politiske mål var fri kornlossing som før privilegiene av 1735 trådte i kraft, eventuelt innrømmelse av 4 liggedager for fartøyene til lossing på ladestedene. Hva det kanskje tydeligst stemplet den som en underklassebevegelse var den fattigslige evne til å motivere disse krav. Deres supplikker er helt underlegne i polemikken med borgerskapet. Først i supplikken av i 2 mars har de funnet fram til to holdbare argumenter:
I mai skrev de innabys borgere at strandsitterne ikke hadde kjøpt «det allerringeste enten av korn eller fødevarer» av dem siden privilegiene ble offentliggjort. . .. . «Og har de .... med så dyre eder, ja grusomme ord og trusler (som kan bevisliggjøres) forpliktet seg at aldri noen av dem heretter vilde og skulde kjøpe gods enten av det innen eller uten byen boende borgerskap, så vi derover og foruten annen deres ervisende malifie fast må frykte for at reise derufetter udi våre lovlige ærender og forretninger.»63) Boikotten var altså effektiv, men stemningen blant strandsitterne har tydeligvis vært så opphisset at den drev til en mer aktiv antiborgerlig politikk. Borgerskapet opplyste at strandsitterne hadde ofte «såvel før [dvs. før den ulovlige lossing i Langesund 14 april] som siden med en sterk og samlet makt sammenroftet seg her i byen mot oss til øvrighetene» ... Og bøndene i Eidanger, Bamble og Gjerpen hadde gjort sams sak med dem. Det treffer seg så heldig at vi har bevart tre øyenvitners beretninger om en av disse demonstrasjoner, som fant sted i Skien onsdag 2 mai 1736.64)
Demonstrantene av 2mai 1736 var strandsittere fra Porsgrunn, Brevik og Langesund samt bønder fra de nærmeste sokn. Brennevinshandler Christian Andersen fra Osebakken synes å ha vært føreren for aksjonen. Hvor mange demonstrantene var, får vi ikke vite, men det var en «meget stor forsamling.» De samlet seg utenfor Skiens apotek hvor de ventet på resultatet av forhandlinger mellom amtmannen, magistraten og borgerskapet. Mens de ventet her i timevis, økte forbitrelsen mot borgerskapet: «Er det rett at vi skal stå her og varte opp, nu har vi stått i 3 timer og passet opp, men rett nu skal fanden passe lenger opp, så skal vi gå inn og ta de store halser fatt og legge dem i søle under våre føtter.» ... Endelig kalte amtmannen noen av strandsitterne inn til seg og ga dem lov til å føre 3-4 danske skuter ut til Porsgrunn, Brevik og Langesund for der å losses av borgerskapet. Men strandsitterne avslo fnysende dette tilbudet: «Må vi ikke selv losse, vil vi reise like til København til Kongen selv.» ... En tid etter kom amtmann Essemann og kanselliråd Leopoldus jr. ut og gikk ned til brygga. Det strømmet av bønder og strandsittere på brygga og på fartøyene. Amtmannen ropte til noen skippere at de skulde fare ut og losse hos utabys borgere. Men de nærmest stående strandsittere som hadde hørt dette, ropte: «Før vi tar gods av noen borgere, skal vi klæ steil og hjul.» De øvrige bifalt med «ja, ja». Strandsitterne ba om 8 liggedager ved ladestedene likesom i byen. De fikk til svar at de ikke kunde få det uten kongens vilje ... «derpå ble svart: Kongen er god nok, men de næssekonger vi har, dem skulde man rive nesen av at man kunde kjenne dem.» Den rike Skiensborger Simon Jørgensen [Wesseltoft] ble tydeligvis oppfattet som en av de største neskonger. Da demonstrantene gikk forbi hans sjøbu, ropte de at de skulde ønske den sto i lys lue. Men ellers forløp demonstrasjonen likeså fredelig som resultatløst. Det kom ikke til voldsomheter av noen art. Med dette ebbet strandsitteraksjonen mot Skiensprivilegiene ut, antagelig ikke så mye på grunn av motløshet hos aktivistene, som fordi de satte sin lit til resultatene av den utabys overklasses kamp mot Skiensprivilegiene, som nå satte inn.
60 år senere, i 1796, var det atter en bitter kornstrid i Skiensfjorden. Det er en merkelig overensstemmelse mellom 1736- og 1796-kampen. Også i 1796 hadde opposisjonen mot Skiensborgerne sitt sentrum på Osebakken. Men det er påtagelig at motsetningsforholdet i 1796 var mer uforsonlig fra begge sider og staten opptrådte denne gang med militærmakt mot strandsitterne. Dette var dels en følge av den alminnelige utdyping av klasseforskjellen i siste halvdel av 1700-tallet, dels var det en utvirkning av Lofthusreisningen.65)
Den borgerlige solidaritet som var innvarslet i november 1735, besto ikke sin ildprøve. Så snart skipsfarten igjen kom i gang ut på våren 1736, inntrådte bruddet mellom de innabys og de utabys.66) Først da ble situasjonen kritisk for Skiensborgerne. Det hadde vært lett å neglisjere hva de go pst. av ladestedsbefolkningen ønsket fordi de var en underklasse uten kapitalmakt, men det var umulig å behandle en aksjon ledet av menn som justisråd Herman Leopoldus og kammerråd Hans Kierulf så lettvint. Her sto nemlig kapitalmakt bak ordene. (Se s. 78.) Objektive tilhøve virket dessuten nå for ladestedene: Det var såtid og bøndene manglet sæd, ja visstnok ennogså brødkorn.67) Samtidig sinket strømforholdene i Skiensfjorden, og da særlig ved Gråten, fartøyenes oppkomst til Skien.
Vi har sett at strandsitteraksjonen hadde sitt sentrum på Osebakken. Også den borgerlige aksjon mot Skiensprivilegiene hadde sitt tyngdepunkt i Porsgrunn.
Trelasthandler Hans Kierulf, Porsgrunn, har vært ordfører for de utabys borgere og negotianter.68) Ved siden av Kierulf opptrer også kjøpmann Niels Aall meget aktivt i privilegstriden. Som vi har sett, var både Kierulf og Aall blant underskriverne av solidaritetserklæringen av 30 november 1735. Det er rimelig å anta at de begge sammen med D. Chrystie fra Brevik og en del innabys borgere ble utpekt til «forstandere av forsamlingen».69) Idet bruddet mellom innabys og de utabys inntrådte, må de ha beholdt sine tidligere tillitsverv som ledere for de utabys borgere og negotianter. Som ledende representanter for Brevik istedenfor D. Chrystie, som døde i 173670) opptrådte under kampen mot Skien skipper W. Schudtz og trelasthandler Jacob Nielsen. Jacob Nielsen var etter skattlikningen å dømme ansett for Breviks rikeste mann.71) Langesund spilte en svært underordnet rolle i striden, og det ser ikke ut til at de fåtallige borgere der har samlet seg om en særskilt leder.
Den mektige jernverkseier og trelasthandler, justisråd Leopoldus, Porsgrunn, grep inn i striden på egen hånd, og kom til å øve stor innflytelse på begivenhetenes utvikling.
Fra Skiens side førtes kampen av handelsborgerskapet. De ledende krefter hørte til sagbrukseiernes krets.72) Stiftbefalingsmann Benzon, som hadde vært i Skiensfjorden, utpekte Simon Jørgensen (Wesseltoft) som leder.73) Strandsitterne synes å ha vært av samme mening. Smlg. s. 174. Bemerkelsesverdig var Skiens magistrats holdning. Til å begynne med opptrådte de tre magistratspersoner (Lyche, Bredahl og Wendelboe) samlet som redskap for Skiens borgerskap dette fremgår direkte av kjeldene - men ut på sommeren 1736 tok borgermester Lyche åpent parti for ladestedene, og magistraten ble altså splittet på spørsmålet.74) Lyche var for øvrig forutinntatt mot Skien.75)
Kampen mellom by og ladesteder i Skiensfjorden 1736 ble på grunn av Porsgrunns sterke økonomiske overlegenhet over Brevik og Langesund - overveiende en kamp mellom Skien og Porsgrunn. Den lille tremannsklikken (Leopoldus, Kierulf og Aall) i Porsgrunn hadde hovedæren for det seierrike felttog mot Skiensprivilegiene. Vi kunde kalle den Leopoldusklikken, fordi Leopoldus var den mektigste blant dem og fordi Leopoldus var mest direkte interessert i Porsgrunns framvekst. Han eide nemlig en del av ladestedsgrunnen. (Bjørntvet gård.) (s. 106.) De tre menn var også gjennom giftermål knyttet sammen. (Se s. 105.) Ingen av dem hadde tatt borgerskap.76)
I det hele tatt var det forbausende få aktive fra ladestedenes side i denne strid. 77)
Det nye felttog mot Skiensprivilegiene ble åpnet av justisråd Leopoldus.78) I sine memorialer førte Leopoldus en meget solid polemikk mot Skien, idet han hentet sine argumenter dels ut fra den aktuelle situasjon, dels ut fra ladestedenes geografiske og økonomiske forhold i sin alminnelighet. I krasse ord skildret han kornmangelen: ... «vi er nu alle på veis at krepere for brød». Bondegårdene lå usådd. At kornnøden var reell og mer enn et godt argument vet vi med visshet .79) Leopoldus anklaget også Skiens borgere for å ha kjøpt opp korn i liggedagene. Vi vet at dette medførte riktighet, men vi kjenner også til at justisråden selv og andre utabys handelsmenn hadde gjort seg skyldig i samme lovbrudd.80) Leopoldus omtalte også Skiens ugunstige beliggenhet for skipsfarten og at derfor Skiensborgernes trelastskiping måtte foregå fra Porsgrunn og Brevik, likesom også trelastdragernes importvarer måtte omlastes her. De små fartøyer som kunde gå helt opp til byen, ble ofte hindret på grunn av strøm i sommertida og is i vintertida. Porsgrunn, Brevik og Langesund var handelssentra med et stort oppland. Ikke bare strandsittere, arbeidsfolk og andre, men dessuten bøndene i de 3 «mesten 4» omliggende kirkesokn var avhengig av de handlende i Porsgrunn, Brevik og Langesund hvor de framførte sin smålast. Det samme gjaldt alle de bønder som kjørte kull til jernverkene. Disse fikk i regelen ikke kreditt i Skien. Men når Leopoldus skulde framheve ladestedenes økonomiske betydning, hva lå da nærmere enn å berette om seg selv? Med stolthet konstaterte han at han betalte tre ganger mer enn den beste Skiensborger i byskaft. Og med et skarpt blikk for statspolitikkens avhengighet av økonomiske overveielser bemerket han ... «om denne omgang skulde lenge vedvare, måtte mitt jernverks drift for mangel av brød til arbeidere og andre ganske cessere, hvorav hans majestet dog har mere revenue enn av halve Skiens by pro quota». Således ble jernverksinteresser blandet sammen med ladestedenes handelsinteresser, og dette virket til å forbitre motsetningsforholdet by-ladesteder, idet Skiens innabys borgere var meget fiendtlig innstilt overfor jernverkene i amtet. Deres hovedankemål mot jernverkene var at de utviklet seg til handelssentra.81) Leopoldus avsluttet sin argumentasjon med krav om at de utabys boende borgere og negotierende måtte få kjøpe hva de trengte av korn fra de danske fartøyer som igjen måtte få losse til handelsfolk på ladestedene. Like etter å ha skrevet disse memorialer reiste Leopoldus via Christiania til København. I Christiania vilde han konferere med stattholderen. Privilegsaka var neppe hovedformålet med Københavnreisen, men han nyttet allikevel det gode høvet til å påvirke så vel funksjonærene i rentekammeret som den nye stiftbefalingsmann for Akershus, Jacob Benzon.82)
Omtrent på samme tid tok de øvrige utabys borgere og negotianter kampen opp mot Skien.83) En ny faktor grep nå inn og påskyndet begivenhetenes gang: strømmen i Gråten.
I Gråten var strømmen alltid sterkere enn annensteds i fjorden på grunn av Skienselvas innsnevring på dette sted. En absolutt hindring for skipsfarten til Skien var Gråtenstrømmen bare i flomtida på forsommeren som i alminnelighet og således også i året 1736 varte ca. 14 dager - fra de siste dagene av mai til omkring 10 juni.84) Når nå all lossing ufafor Skien var forbudt, måtte virkningen av strømhindringen bli sterkt merkbar. Det er derfor ikke noe tilfelle at kampen om Skiensprivilegiene kulminerte nettopp i juni 1736. Det var på denne tid at Leopoldus inntrengende talte ladestedenes sak i København. Fra flomtida stammer også et brev til amtmannen undertegnet av 12 Telemarksbønder. Det var en klage over den store mangel på korn som de dels tilskrev misveksten i 1735, men dels også Skiensprivilegiene av 1735 i forbindelse med strømforholdene. Bøndene opplyste at de alle sammen handlet med «de utabys boende i Porsgrunn» og at de måtte ha forskudd. Jeg er mest tilbøyelig til å oppfatte denne bondesupplikk som et ledd i de utabys forretningsmenns taktikk overfor Skien. Bøndene vilde vel ellers ha overlatt det til Porsgrunnskjøpmennene selv, som de etter egen opplysning var så avhengige av, å skrive supplikken. Mistenkelig er det også at prokuratoren som førte deres supplikk i pennen, var inngiftet i Leopoldusfamilien. Å fabrikere bondesupplikker med mange segl under var ellers en utbredt sport i samtida.85)
Imidlertid, om disse bønder ikke selv tok initiativet til å supplisere, utelukker dette jo ikke at de kan ha manglet kornvarer. Amtmannen anførte i sin resolusjon at de hadde oppholdt seg i fjorden over 8 dager uten at de hadde kunnet få det minste korn. I betraktning av den store kornnød i Telemarken ga han på egen risiko de utabys borgere og negotianter lov til å losse noen danske fartøyer utabys. Samme dag reiste en deputasjon av utabys borgere opp til Skien for å konferere med de innabys borgere om ikke lossing burde tillates på ladestedene og i Gråten i anledning av den sterke strøm, som hindret fartøyene i å nå opp til Skien.86) Men dette ble avslått av de innabys. Noen dager senere - framleis i flomtida - sendte de utabys en lang memorial forsynt med 5 bilag til stattholderen.87) Den var underskrevet av 4 Porsgrunnsmenn (Kierulf, Solvesen, Bucka og Aall) og 2 Breviksborgere (J. Nielsen og W. Schudtz). I hovedsaka førte de de samme argumenter som Leopoldus i marka, men dessuten søkte de å vise at Skiensprivilegiene av 1662 hadde tillatt lossing på ladestedene, og dette privilegium var bare stadfestet, ikke utvidet i 1735. Deres tolkning av Skiensprivilegiene 1662 er dog helt feilaktig. Smlg. s. 143. De påberopte seg også ladestedenes losserett etter tollrullen av 1732. Endelig fant de et viktig argument for ladestedsborgernes handelsrettslige likestilling med Skiensborgerne: Ladestedsborgerne sorterte under Skiens jurisdiksjon etter det kgl. reskript av 17 september 1714 og de betalte 1/3 av Skiens byskatt. Rettslig var de en del av byen og de bar sin del av byens byrder, men da var det også rimelig at de fikk nyte godt av byens privilegier. Dette argument vant gjenklang på høyere hold og det kom til å gå igjen som motivering for privilegforandringen av 12 juli 1737. Når forstadspolitikkens argumenter så lett kunde vendes til våpen mot byen, måtte denne politiske linje definitivt oppgis.88) For øvrig ga de utabys' memorial med bilag en inngående dokumentasjon av flomhindringen ved Gråten. Hensikten med skriftet var å oppnå tillatelse til kornlossing utabys for borgere og negotianter.
Denne forsommeraksjon (fra Leopoldus og de øvrige) resulterte i et reskript fra stattholderen og et fra stiftbefalingsmann Benzon som tilsammen betydde en fullkommen suspensjon av Skiensprivilegiene. Dermed var en foreløbig seier vunnet. Som svar på de utabys' memorial skrev stattholderen et brev til Skiens magistrat. Dette konkluderte med at magistraten skulde holde fram for Skiens borgerskap at «det var rådelig det de i det minste for denne gang, tillot lossing at skje ved Porsgrunn» ... dog bare til borgerskapet.89) Samme dag skrev han til Hans Kierulf, Porsgrunn, som han åpenbart oppfattet som lederen for de utabys, at han nå ikke tvilte på at lossing utabys jo ble tillatt for denne gang. Men hvis de innabys turet fram som før, vilde det bli nødvendig å sende en forestilling til kongen om privilegforandring. En dag senere utgikk et reskript fra stiftbefalingsmann Benzon, som tillot lossing i Porsgrunn til «strandsittere og almues folk» inntil deres nød var avhjulpet.90) Med disse reskripter var inntil videre full lossefrihet etablert i Porsgrunn. Det er meget karakteristisk at Brevik og Langesund ikke ble vurdert som likeverdige med Porsgrunn. Vi har her atter et trekk som viser at privilegsfriden overveiende var en rivalisering mellom Skien og Porsgrunn.
Skien ga dog ikke tapt etter denne første knekk. De innabys samlet seg til et stort svarskrift, i alt bestående av 13 dokumenter, på de utabys' memorial av 9 juni som de hadde fått tilsendt til uttalelse.91) Da imidlertid de innabys' motaksjon ble helt resultatløs, skal vi ikke komme nærmere inn på deres anførsler i denne forbindelse, vi kan nøye oss med å slå fast at Skiensborgerne hardnakket insisterte på en bokstavrett tolkning av privilegiene av 1735. Allerede i august innså Skiensborgerne at dette standpunktet ikke var holdbart og at § 2 i privilegiene før eller senere måtte endres. De innledet en kompromisspolitikk med et forliksforslag (august 28) i 6 punkter.92) Stiftbefalingsmann Benzon var på denne tid selv til stede i Skiensfjorden for å studere de geografiske forhold i distriktet. Skiensborgernes forliksforslag er nok å oppfatte som et resultat av Benzons muntlige forestillinger. Forslaget var imidlertid ikke båret fram i noen tolerant ånd. Forut for forlikspunktene gikk nemlig en lang polemikk mot de utabys hvis hovedpunkter var følgende:
Allikevel innbød Skiensborgerne til følgende kompromiss:
Noen uker senere sendte også Leopoldus et kompromissforslag fra København til stiftbefalingsmannen.93) Det er sannsynlig at han også ble oppfordret til det av den energiske Benzon. Leopoldus synes ikke å kjenne til Skiensforslaget av 28 august. Som vilkår for bileggelse av privilegstriden stilte han opp tre krav hvorav de to stemte nøyaktig overens med punkt i og 2 i Skiensforslaget. Leopoldus' tredje punkt gikk noe videre enn punkt 6 i Skiensforslaget. I det hele skulde det nå synes å være godt grunnlag for enighet med litt imøte kommenhet fra begge sider, forutsatt at Leopoldus fikk de andre utabys med på sitt forslag. Sikkert har Benzon tenkt omtrent det samme da han i oktober utarbeidet sitt kompromissforslag som stort sett fulgte Leopoldus'.94) Benzon hadde i forveien hatt høve til å studere ladestedenes og deres opplands behov for korn.95) Men så langt fra å bringe partene nærmere hverandre, synes det som om stiftbefalingsmannen ved sitt kompromissforslag bare oppnådde å tilspisse motsetningene. Skiensborgerne skjerpet sine krav.
Av størst interesse er det at de innabys borgere nå, så vidt vi kjenner til, for første gang i ladestedenes historie satte fram ønske om at de som etter denne dag vilde ta borgerskap i Skien, måtte forpliktes til å ta bolig i byen og ikke gis lov til å bo utafor byen:96) - - - «Det og ellers vilde geråde denne fattige by som for en stor del ennu ligger udi sin avbrente aske ei til mindre oppkomst og nytte at de som etterdags vilde vinne deres borgerskap måtte bli tilpliktet her at ta deres bopel samt holde duk og disk og ei seg annensteds utenfor byen at nedsette, - - - » Når dette forslaget ikke var kommet fram tidligere, skyldes det sikkert at Skiensborgerne har trodd at forstadspolitikken skulde føre fram, og i så fall vilde jo innflytningskravet være overflødig. Det er illustrerende at ikke Skiens borgerskap, men amtmannen framsatte forslag om innflytningsplikt i begynnelsen av Frederik 4.s regjering.97) Forslaget om innflytningstvang var et reaksjonært forsøk på å redusere ladestedene til hva de mer enn et århundre tidligere hadde vært, laste- og losseplasser kontrollert fra Skien.
Heller ikke de utabys var tifreds med stiftbefalingsmannens kompromissforslag. De desavouerte helt Leopoldus og satte fram langt mer ekstreme krav. De forslo at de utabys borgere og negotianter skulde ha rett til å losse på ladestedene 1/3 (en tredjedel) av de innkommende danske og vestlandske fartøyer på ladestedene.98)
Under hele denne forhandlingstid opptrådte en liten gruppe på 4 Porsgrunnsborgere konstant som Skiens allierte, idet de hevdet at de var best tjent med at all kornlossing fant sted i Skien. Bare slik kunde en effektivt hindre ikke-borgerlig handel.99) Deres forslag til ordning av konflikten var så tamt at Skiensforslaget av 28 august gjorde større innrømmelser til ladestedene. Dette motsetningsforhold blant de utabys utnyttet Skiensborgerne lite i sin polemikk. Det er tydelig at de ikke har tillagt disse 4 borgere fra Porsgrunn noen særlig betydning. De var nemlig småborgere. I sin innsiktsfull og utførlige redegjørelse for konflikten sa borgermester Lyche om dem, at én er helt fersk som borger, og de tre andre «driver kun en ringe handel, den ene mindre enn den andre». Han anførte også at noen av dem «har deres beslektede i Skien.»100)
Det forekommer meg rimelig at denne gruppe virkelig har sett sine interesser best tjent med forbudet mot kornlossing på ladestedene. Som små kjøpmenn følte de nok langt sterkere konkurransen fra de ikke-borgerlige handlende, fra de lag som ledet strandsitteraksjonen, og måtte derfor ønske radikale boteråden mot denne. Hvis de hadde vært en blott og bar brikke i Skiensborgernes taktiske spill, måtte vi vente at Skiensborgerne hadde gjort mer bruk av dette skisma blant de utabys i sin polemikk.
Det stridens år 1736 ble avsluttet med en stor memorial fra Skiensborgerne til kongen.101) Etter å ha gitt en sterkt tendensiøs skildring av privilegstridens utvikling og i den forbindelse også omtalt hvor skadelig den tidligere fri lossing hadde vært for Skien. kom de med følgende hjertesukk: «Allernådigste arvekonge, vi har som et fattig folk tiet og bedt så lenge at disse utenbys bemidlede familier er groet oss ganske over hodet.» .... De jamret seg mest over at ladestedene «på en 30 års tid både udi midler og mengde familier har tiltatt», mens byen var gått tilbake. (Smlg. s. 75 ff.) Til slutt gjentok de sine tidligere ønskemål. De kunde med enkelte suppleringer akseptere stiftbefalingsmannens 3 punkter av 12 oktober (s. 181). Men de insisterte framleis påkravet om at utabys folk som ikke var sagbrukseiere, ikke skulde ha rett til å kjøpe tømmer i Telemarken. Endelig ba de om at alle i Skiens distrikt som drev borgerlig handel, både jernverkseiere, sagbrukseiere og andre, måtte pålegges å ta borgerskap og bygge og bo i Skien.
Dette var det siste store innlegg fra Skiensfjorden i privilegstriden. Siste fase i striden består i stiftbefalingsmann Benzons fornyede forsøk på å nå fram til et kompromiss. Det ble da av stor verdi for de utabys at Leopoldus øyensynlig hadde formådd å interessere ham for ladestedenes velferd. I mai 1737 satte Benzon fram et nytt forliksforslag som i forhold til forslaget av oktober var sterkt endret i de utabys' favør.102) Disse erklærte da også at de kunde akseptere forslaget, mens de innabys forkastet det.103) Benzon endret imidlertid ikke sitt standpunkt; også hans erklæring på Skiensborgernes memorial av 24 desember 1736 gikk rakt imot Skien:104) Tømmerhandelen i Telemarken burde være fri for hele borgerskapet. Botvang i Skien for alle borgere var utilrådelig av hensyn til byens ubeleilige beliggenhet for skipsfarten, og tollbua var da også forlengst flyttet fra Skien til Porsgrunn.
Under 12 juli 1737 falt den kongelige resolusjon om forandring i Skiens privilegier av 1735. Den fulgte nøye Benzons innstilling. Benzons forslag av 10 mai ble stadfestet. Skiens forslag om tømmerhandelen i Telemarken ble avslått og likeså forslaget om innflytningsplikt (botvang i Skien). Rangspersoner skulde være fritatt for å ta borgerskap. De tre punkter som heretter skulde være bestemmende for ordningen av kornlossingen, inneholdt følgende:
Som en ser, var det ikke mye som ble igjen av den berømmelige § 2 i Skiensprivilegiene av 1735.
Så innviklede som de nye regler var, trengtes det skarp bevoktning for å påse at de ble overholdt. Skiens borgerskap opplyste senere (1749) at de til å begynne med holdt betjenter for dette formål, men da det falt så kostbart, måtte de til, slutt oppgi all kontroll med overholdelsen av privilegiene.105)
Den avgjørende strid mellom by og ladesteder, en avde mest dramatiske kamper i Skiensfjordens nyere historie, var endt med ladestedenes seier. Porsgrunn, Brevik og Langesund var blitt anerkjent som handelssentra med selvstendige livsinteresser likeverdig med byens. Porsgrunnskapitalistene og ladestedenes handelsborgerskap hadde seiret. Reskriptet av 1737 anerkjente like så litt som privilegiene av 1735 strandsitternes eldgamle losserett. Indirekte var imidlertid utfallet av privilegstriden til fordel for strandsitterne. De må effer hvert ha kunnet kjøpe fra fartøyene på ladestedene som før.
Reskriptet av 12 juli 1737 innledet en ny epoke i Skiensfjordens ladestedspolitikk: emansipasjonstida, som varte til 1842.106) Det vil ikke si at konfliktforholdet mellom bysamfunnene i Skiensfjorden endelig var avsluttet i 1842. Geografisk betinget som dette motsetningsforhold er, har det gjort seg gjeldende under skiftende former like til den dag i dag.
Kanskje det tydeligste monument over kampen mellom Porsgrunn og Skien er Porsgrunnsbrua, som ble bygd etter langvarig motstand fra Skien. (Innvidd 1891.) Skien gikk til slutt med på brubygging, men bare under den forutsetning at brua ble 47 m høy. Porsgrunnsbrua slik som den nå ser ut, er derfor et klart seiersmonumenf for Porsgrunn.107)
| Utdrag (s. 165-185) fra: Kaare Svalestoga: Byer i emning. - Oslo 1943 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |