Under tvistene om handelsretten i Skiensfjorden før 1662 ble det aldri fra kongemaktas side trukket terriorialegrenser for den tillatte bondehandel, som etter 1604 besto i rett til trelasteksport og rett til import av varer til husbehov.1) I Utabysboende borgeres rettsstilling er i det hele tatt ikke direkte omtalt i Skiensprivilegiene fra tida før 1662.2) Men privilegiet av 1660 sier at alle de som bor i Bratsberg len og driver profesjonell handel der, enten i Kragerø eller andre steder, skal være forpliktet til å ta borgerskap i Skien «og der utstå all borgerlig tynge». Det pålegges ikke disse folk å flytte til Skien. Det er tilstrekkelig at de blir borgere. Vi kan derav slutte at kongemakta i 1660 rettslig godkjente at borgere til Skien tok opphold utenfor Skien og drev borgerlig handel på sitt nye oppholdssted. Heller ikke borgerhandelen utabys er i den kongelige lovgivning innskrenket til bestemte steder. Men det er mulig at underordnede embetsinstanser har påbudt konsentrasjon av handelen - både bøndenes og borgernes - til bestemte havner av hensyn til tollkontrollen, slik at ladesteder som Brevik og Porsgrunn omkring 1660 kanskje har hatt en videre handelsrett enn de omgivende distrikter uten at vi kan konstatere dette i lovgivningen.
Den eneveldige stats politikk overfor ladestedene i Skiensfjorden var til å begynne med en direkte videreføring av kampen mot profesjonell handel blant bøndene.
Formelt var statens handelspolitikk overfor ladestedene i Skiensfjorden bestemt av en restriktiv tendens under de første enevoldskongene, men dette spilte ingen synderlig rolle for ladestedenes utvikling siden staten i realiteten nesten konsekvent fulgte det liberale prinsipp: laissez faire. Den direkte ladestedspolitikk kom særlig til uttrykk i byprivilegiene og tollrullene. Den restriktive tendens var mest aktiv under Frederik 3. Senere (1670-1730) under ladestedenes utvikling til kapitalsentra var den nok også formelt herskende gjennom tollrullenes begrensning av ladestedenes handelsrett, men dels ble restriksjonspolitikken nøytralisert ved andre forordninger, dels - og dette var det viktigste - satte statsmyndighetene så lite inn på å gjennomføre sin ladestedspolitikk i Skiensfjorden. Under Frederik 4. hadde statens ladestedspolitikk endog en klar anti-skiensk tendens. Vi kan derfor rettest karakterisere perioden 1670-1730 som en tid da liberalismen vant terreng i ladestedspolitikken. (Smlg. s. 147 f.) I 1730-åra ble staten stilt overfor valget mellom den gammeldagse, rent formelle restriksjonspolitikken og en liberal realpolitikk. De ansvarlige myndigheter valgte et kompromiss som faktisk betydde en seier for liberalismen.
De norske byene sendte i 1661 inn til kansellier søknader om nye privilegier. Under drøftelsene omkring disse ble spørsmålet om forholdet mellom by og ladesteder i Skiensfjorden for første gang tatt opp til en mer inngående behandling av statsmaktene. For staten var forholdet mellom by og ladesteder i første rekke et økonomisk problem: Det gjaldt å hindre tollsvik, og det gjaldt å verne gamle, sikre skatteobjekter (byene) mot nye konkurrenter (ladestedene). Byenes privilegsøknader fikk en grundig behandling. Byrepresentanter ble kalt til København hvor de sammen med den finanssakkyndige Nicolaus Poulsen måtte uttale seg om ymse forhold i Norge, og generaltollforvalter Daniel Knoff skrev en erklæring om trelasthandelen.3) Som deputert for Skien møtte borgermester Peder Jensen. De deputertes erklæring angående ladestedene i Skiensfjorden ser ut til å gjengi landkommissær Nicolaus Poulsens meninger.4) Borgermester Peder Jensen må ha akseptert hans utkast på Skiens vegne. De deputerte foreslo følgende ordning av ladestedsproblemet i Skiensfjorden: I Skiensfjorden skal bare være ett ladested: Porsgrunn. All last fra byen og fra Brevik - Langesund omtales ikke i det hele tatt - skal fløtes dit og innskipes der. Alle utgående varer skal skipes fra Porsgrunn; men alle inngående varer og varer fra opplandet skal føres til byen. Tollforvalter Knoff understreket at Skiens by lå dårlig til for skipsfarten: . . . . «og kommer der ikkun små farkoster der opp formedelst ugrunn, sterk strøm og leire.» Porsgrunn var det viktigste ladested for trelasten, hevdet Knoff. Men Knoff hadde sin egen mening om hvorledes handelen burde ordnes i Skiensfjorden. Han hevdet at det ikke lot seg gjøre å avskaffe Brevik som ladested, fordi is og sterk strøm ofte hindret skipene i å komme opp fjorden. Etter hans mening burde Porsgrunn og Brevik være de eneste tillatte ladesteder i Skiensfjorden. Men borgerskapet skulde beherske handelen på disse steder.5)
På grunnlag av disse uttalelser foreslo statskollegiet for kongen at Brevik burde avvikles som ladested, men med et viktig forbehold: Bønder som pleide å levere sin last i Brevik, skulde få godtgjort transportutgiftene fra Brevik til Porsgrunn av Skiens borgerskap, eller borgerskapet skulde selv besørge lastens transport fra Brevik til Porsgrunn. I Skiens privilegier av 1662 fastsattes imidlertid ikke noe bestemt om de enkelte ladestedene i Skiensfjorden, men da privilegier ga borgerskapet monopol på trelasteksporten, ble det altså i virkeligheten overlatt til Skiens borgere å avgjøre Breviks skjebne. Tanken om å avvikle Brevik som ladested ble snart skrinlagt og aldri mer hentet fram. Bare 8 år senere fikk Brevik kgl. løyve til å bygge kirke.
Skiensprivilegiene av 1662 imøtekom borgerskapets handelspolitiske ønsker nesten på alle punkter.6) Skiens borgerskap fikk monopol på trelasteksport innenfor et uklart- begrenset område. Det skulde strekke seg tre mil fra Skien langs sjøkanten i vestlig og østlig retning, men med den begrensning at ingen annen kjøpstads rettighetsområde måtte krenkes. Faktisk var derfor Skiensborgernes monopoliserte skipingsområde avgrenset til den kyststrekning som lå innenfor Bratsberg amts grenser. Ladestedet Larvik som Skien og Tønsberg hadde ligget i strid om, ble tilkjent Tønsberg. (Tønsbergprivilegiene 1662 i Tønsbergs historie 2, s. 229.) Noen år senere, ved Kragerøprivilegiene 1666, ble Skiens skipingsområde ytterligere innskrenker. Fra denne tid omfattet Skiensborgernes skipingsområde visstnok bare Skiensfjorden.
Skiensprivilegiene av 1662 bestemte videre at alle import varer skulde losses i Skien og ikke noe annet sted innenfor skipingsområdet.
Alle strandsittere i Bratsberg amt skulde ha borgerskap i Skien. Denne siste bestemmelse var neppe bokstavelig ment. Den skulde sikkert bare gjelde dem som drev handel, håndverk med svenner eller fòr som skippere.
Dette var de bestemmelser i Skiensprivilegiene som direkte vedkom ladestedene. Av de alminnelige byprivilegier 1662 og de spesielle privilegier for Skien samme år kan utledes følgende handelsrettsregler for utabys handelssteder innen Skiens skipingsområde:
Heller ikke denne gang tok kongen noen avgjørelse om på hvilke bestemte steder disse rettsregler skulde gjelde. Konsumsjonsforordningen av 1680 er visstnok den første lov som uttrykkelig omtaler Langesund, Porsgrunn og Brevik som ladesteder, hvilke «Kiøbstæder Næring bruger» [skal vel være: Kiøbstæds], og altså indirekte anerkjenner deres enerett til utabys handel i Skiensfjorden. 3 år senere brakte den nye tollrullen den første direkte stadfestelse av disse ladesteders handelsrett.
Privilegiene av 1662 betydde en reduksjon av den handelsrett ladestedene i Skiensfjorden tidligere faktisk må ha nytt. Den viktigste begrensning lå i forbudet mot import direkte til ladestedene Derimot kan det ikke ses at de spesielle Skiensprivilegier inneholder noen sikringsbestemmelse mot oppkomsten av en utabys trelasthandlergruppe. Det var tilstrekkelig at en utabys trelasthandler bodde på et godkjent ladested i Skiensfjorden og hadde borgerskap til Skien. Han var ikke forpliktet enten til å flytte til Skien eller til å gi opp sin selvstendige trelasthandel og eventuelt bli fullmektig på sitt bosted for en borger i Skien. Smlg. de alminnelige byprivilegier 1662 § 7, siste punktum.
Vi kjenner ikke til noe forsøk på å drive privilegiene av 1662 igjennom overfor ladestedene. Det berodde på manglende statsmakt, men også på manglende initiativ hos den sosiale gruppe, Skiens borgerskap, som var mest interessert i privilegiene. Hindringene var store. De geografiske forhold virket mot Skien. Bare småfartøyer kunde forsere seg vei helt opp til Skien. De utalandske skip kunde bare komme så langt som til Porsgrunn.7) All innførsel fra fremmede stater måtte altså omlastes hvis den skulde til Skien. Det vilde ha vært nødvendig med et kostbart kontrollsystem langs hele fjorden for å hindre ulovlig lossing. Noe slikt system ble det ikke forsøkt å etablere på 1600-tallet. Utvilsomt vilde også et eventuelt forsøk på å gjennomføre importforbudet ha vakt bitter motstand både blant borgere og strandsittere på ladestedene. Når vi ikke hører om noen reaksjon fra deres side på privilegiene av 1662, så er det vel helst fordi sabotasje ble tolerert fra første stund.
Under Christian 5. innvarsles i 1672 en mer liberal og ogsa mer realiserbar ladestedspolitikk med publiseringen av den nye tollrullen.8) Tollrullen av 1672 tillot inn- og utskiping av trelast og enkelte andre varer «på de ladesteder i Danmark og Norge, hvor det kan falle enhver beleilig». (§ 21.) Siden det ikke ble gitt noen opplysning om hvilke steder skulde anses som ladesteder, så fikk bestemmelsen en uklar territorial mening, men den ble sikkert tolket som inkluderende Porsgrunn, Brevik og Langesund (smlg. konsumsjonsforordningen 1680), kanskje også flere steder i vassdraget nedenfor Skien.
Inn- og utskiping av alle slags kornvarer ble tillatt på de «ladesteder. hvor tollbod finnes og ingen annensteds»... Denne rett skulde altså være mer begrenset territorialt enn trelastskipingsretten. Til nærmere rettleiding inneholdt tollrullen en liste over de steder i rikene hvor toll heretter skulde innkreves. I denne liste oppføres: «Skeen oc Langesund.» Vi har tidligere (s. 13f) pekt på ordet «Langesund»s flertydighet. Her setter uklarheten rekord. Endel folkningsmuligheter:
Av disse tolkninger antar jeg at nr. 3, 4 og 6 har mest for seg, mens nr. 1 og 5 er usannsynlige.
Med stor sikkerhet kan vi si at iallfall Porsgrunn fra 1672 igjen fikk tillatelse til inn- og utskiping av kornvarer. Usikrere er Breviks og enda mer Langesunds handelsrettslige stilling, men med gå uklare bestemmelser i tollrullen har det vært vanskelig for tollfunksjonærene å forby kornimport direkte til disse steder om de mente at det var den mest lovmedholdige handlemåte. Kornlossingsretten var et gode som befolkningen i de ytre fjorddistrikter ikke vilde ha gitt fra seg uten seig kamp. Smlg. sek. 5.2.
Den innskrenkede handelsrett for ladesteder med trelasteksport og kornimport som det sentrale, stadfestes i de senere tollruller (1683, 1686, 1691 og 1732).9) Tollrullen av 1683 er den første lov som uttrykkelig innskrenker den utabys handelsrett i Skiensfjorden territorialt. I Skiensfjorden blir Porsgrunn, Brevik og Langesund de eneste tillatte handelsterritorier utenfor Skien. Disse ladesteder er altså fra1683 av kongelig godkjente handelssentra med en større handelsrett enn landet omkring, men mindre handelsrett enn kjøpstaden Skien. Det er altså først fra denne tid at begrepet «ladested» får en presisere rettslig definisjon. Fra statens side betegnet anerkjennelsen av Porsgrunn, Brevik og Langesund et kompromiss. Det opprinnelige ønskemål hadde vært å avskaffe all utabys handel. Ved drøftelsene forut for utstedelsen av byprivilegiene i 662 var man imidlertid kommet til klarhet over at dette var umulig og så var en sosialt og merkantilt begrenset utabys handelsrett blitt innrømmet, uten at man hadde steget fullt ut til en territorial innskrenkning av den utabys handelsrett. Det var dette siste som ble gjort i 1683. Fra 1683 er Porsgrunn, Brevik og Langesund også i formell henseende privilegerte handelsterritorier på samme måte som, men i mindre grad enn Skien. Tollrullenes merkantile begrensning av ladestedenes handelsrett ble riktignok ikke overholdt. I 1731 ble bl. a. følgende varer losset på ladestedene i Skiensfjorden stikk i strid med tollrullen av 1691: kolonialvarer (korinter, rosiner, fiken, svisker, risengryn, sukker og mandler) importert fra Amsterdam, fjær fra Amsterdam og roer fra Enkhuysen.10)
I 1736 ble det anført fra Skiens side om de utabys borgere at de «fast udi en uminnel. tid tvert imot tollordinansens allernådigste bydende har, og ennu tilforhandler seg samt der utlosser fast alle innkommende utenrikske varer og dem igjen til byen avsetter og således har først og fremst fordelen av all den Degoce som faller innen Langesund, - - - »11)
Idet tollrullen av 1683 slo fast at handelen i Skiens circumference skulde samles om 4 sentra (Skien, Porsgrunn, Brevik og Langesund), felte staten den endelige dødsdom over andre lasteplasser i fjorden. Allikevel ser vi at Skiens magistrat ennå i 1701 tillot borgere å bo i Herre og drive sin handel derfra. 12) Søren Christensen Berg derimot, som hadde tatt borgerskap og drev trelasthandel, men fortsatte å bo på gården Berg i Eidanger, fikk streng instruks av magistraten om å flytte til «Skien eller dets underliggende distrikt» [ = Porsgrunn, Brevik og Langesund]. Instruksen ble til etter henvendelse fra Breviks borgerskap.13) De tre ladestedene hadde like store handelsrettigheter til 1765. Da fikk Porsgrunn formell bekreftelse på tidligere sedvane: full bymessig losserett, mens for Brevik og Langesund de tidligere rettsregler bare ble gjentatt.14)
Det virket også til å undergrave byprivilegiene at selve retten til å handle igjen ble utstrakt til nye sosiale grupper. Mens byprivilegiene av 1662 likesom tollrullen av samme år ikke kjenner noen handelsrett for personer utenfor borgerskapet, gir tollrullen av 1672 også andre samfunnsklassen en innskrenket rett til kornimport: Skipperen skulde falholde sitt korn i 8 dager for borgerskapet, men deretter kunde han selge til hvem han vilde. Denne bestemmelse ble gjentatt i de følgende tollruller (1683-1732). En annen sak er at tollrullen av 1672 neppe har skapt noen ny faktisk tilstand. Den alminnelige rett til kornlossing som var anerkjent senest i recessen av 1643, må antas å ha vært praktisert også etter publikasjonen av byprivilegiene 1662.15)
Den eneveldige stat hadde imidlertid tatt det første skritt på vei mot å legalisere strandsitterhandelen. Forordningen om innrullerte sjøfolks privilegier av 30 september 1679 gikk et langt steg videre. Alle innrullerte sjøfolk i rikene ble bevilget frihet til å drive «en eller annen liten borgerlig næring» uten ta borgerskap.
Privilegiene ble ikke opphevet i og med at innrulleringen opphørte i 1680. (Se Den norske sjøfarts historie 3/2, s. 467.) De er gjentatt i Chr. 5. Norske Lov 4-9-1. Bymagistratene fikk i 1688 en korreks fordi de på enkelte steder hadde sabotert forordningen av 30 september 1679. (Forordn. 1688 aug. 28.)16) I konsumsjonsforordningen av 1682 er en handelsrett for strandsittere indirekte anerkjent i pkt. 8.
Innrulleringen ble tatt opp igjen i 1703. De som vilde la seg innrullere ble blant annet lovt full personlig skattefrihet (forordn. 1703 okt. 16) og framleis sto bestemmelsen i Norske Lov 4-9-1 ved makt. Under elleveårskrigen var ca. 50 % av strandsitterne i Porsgrunn og Brevik og ca. 75 pst. av Langesunds strandsittere innrullert og konsumsjonsmanntallene (1725-), som inneholder fyldige opplysninger om erverv, viser at de har nyttet sine handelsrettigheter. På bakgrunn av denne faste strandsittervennlige politikk må verdien av bestemmelsen mot strandsitterne i privilegiene for Skien av 1682 bedømmes. Det forordnes her at strandsittere og andre utabysboende i Skiensfjorden, som driver borgerlig næring, skal ta borgerskap innen 2 juni 1682. Paragrafen har neppe kunnet finne anvendelse på dem som bare drev «liten borgerlig næring». Antallet av borgere bosatt på ladestedene økte imidlertid mellom 1680 og 1683, så paragrafen kan ha hatt en viss effekt.
Andre inngrep i. ladestedsbefolkningenes handelsrettigheter vant ikke statens bifall under Christian 5.19) Da Frederik 4. kom på tronen, søkte Skien om nye privilegier.20) Søknaden inneholdt et bittert angrep på ladestedene. Men denne søknad var forgjeves. Skien fikk ingen byprivilegier under Frederik 4.21) Også Skiens forstadspolitiske ønskemål ble avvist. (Se s. 153.)
I og omkring Porsgrunn bodde først på 1700-tallet enkelte store forretningsmenn som handlet uten å ha tatt borgerskap i Skien (f. eks. Leopoldus og Bowman), dels skyldtes dette at de var jernverkseiere (Leopoldus) dels at de var innvandrere (Bowman) og således kunde påberope seg spesielle privilegier. Imidlertid måtte alle disse såkalte negotianter betale byskatt til Skien som andre borgere, så særforholdet spilte ingen økonomisk rolle.22)
Vi har konsentrert denne framstilling om utviklingen av handelsretten på ladestedene. Men samtidig med at retten til å handle utstrekkes utenfor de edsvorne borgeres krets, tillater staten også småhåndverkere å drive sin næring fri for laugstvang.23)
Resymerende kan vi slå fast at Skiens stilling som privilegert kjøpstad (unntatt perioden 1700-1734, da byen var uten gyldige privilegier) overfor de uprivilegerte ladesteder praktisk talt har vært uten betydning for maktforholdet mellom by og ladesteder. Ladestedene har sannsynligvis til enhver tid tillatt seg de samme eksport- og importretfigheter som byen. Som beskyttelse for det edsvorne borgerskap i by og ladesteder har Skiensprivilegiene nok hatt en viss effektivitet innabys hvor den kommunale administrasjon holdt til. Men påladestedene ble byprivilegienes verdi langt ringere. Her fantes nemlig ingen kommunal- eller stats-funksjonær som kunde kontrollere at privilegiene ble overholdt.
Under henvisning til privilegiet av 1735 greide Skiens borgerskap delvis å hindre ladestedenes handelsvirksomhet noen uker ut på våren 1736. Dette er det eneste sikre vitnesbyrd vi finner mellom 1660 og 1740 om privilegiene som maktfaktor i kampen mot ladestedene. Allikevel hadde Skiensborgerne en ren kullsviertro på byprivilegier.24)
To hovedtendenser gjorde seg gjeldende i Skiens borgerskaps ladestedspolitikk 1660-1740. Restriksjonspolitikken tilsiktet å begrense ladestedenes kapitalistiske ekspansjon ved å utelukke dem delvis fra Skiens handelsrettigheter. Den andre tendensen, forstadspolitikken, var nok også motivert av ønsket om å bevare og utvide byens kontroll med og herredømme over ladestedenes utvikling, foruten at den hadde nærliggende økonomiske årsaker. Forstadspolitikken innebar ett hovedkrav: at ladestedenes samlede befolkning skulde inkorporeres i byen (dvs: legges under Skiens jurisdiksjon). Forstadspolitikken rettet seg vesentlig imot ladestedenes underklasse. Hverken restriksjonspolitikken eller forstadspolitikken førte fram. Reskriptet av 17. september 1714 satte en varig bom for forstadspolitikken og reskriptet 12. juli 1737 betegnet et avgjørende nederlag for den restriktive linje. Mens den restriktive ladestedspolitikk kan oppfattes som en fortsettelse av kampen mot bondehandelen, så opptrer forstadspolitikken først ved inngangen til 1700-åra fullt utformet. Byens politikk ble i det hele tatt fra omkring år 1700 mer aggressiv enn før overfor ladestedene.
I 1661 la magistraten på borgerskapets vegne fram for kongen Skiens handelspolitiske ønskemål.25) Hovedtendensen var klar: Så vidt mulig skulde all omsetningsvirksomhet i Bratsberg len konsentreres i Skien innen byens grenser. Når dette ikke var praktisk mulig, som ved trelasteksporten, skulde handel på ladestedene eller havnene som de kalles, være tillatt, men borgerskapet skulde besørge denne omsetning. All import og eksport skulde besørges av de privilegerte borgere til Skien. Men de borgere til Skien som bodde utafor byen, skulde bare ha en redusert handelsrett: rett til trelast-eksport fra ladestedene, men ellers ingen engroshandelsrettigheter. Skiens borgere så på ladestedene som uunnnærlige onder. Siden de ikke kunde utryddes, vilde en iallfall søke å gjøre dem ufarlige som konkurrenter. Kontroll over importen skulde være midlet.
Statsmaktene imøtekom disse krav. Men som tidligere nevnt kan vi ikke se at det har vært satt noe inn på å tvinge privilegiene av 1662 igjennom. I 1736 forsøkte Skiensborgerne hva de unnlot i 1662. Det ble kamp og nederlag for byen. I 1660-åra hadde Skiensborgerne nok med å gjennomføre privilegienes bestemmelser om trelasthandelen. Vi vet at bøndene langs fjorden klaget over Skiensborgerne i 1662 antagelig efter publikasjonen av byprivilegiene. Men det hjalp ikke.26)
Siste halvdel av 1600-åra var en sterk vekstperiode for Skien (se s. 127), mens ladestedene iallfall før 1690 var små og økonomisk forholdsvis ubetydelige bydannelser. I 1683 omtalte Skiens president, Barnholt, ladestedene i fjorden som «de små flekker i distriktet» 27) Ladestedenes ubetydelighet må være årsaken til at den restriktive ladestedspolitikken er nesten helt forlatt i Skiens privilegsøknad 1682.28) Anmodningen om at strandsitterne må tilholdes å fa borgerskap hvis de vil drive borgerlig næring, rommer riktignok både en restriktiv og en forstadspolitisk tendens. Dels tilsiktes en inkorporering av alle utøvere av borgerlig næring under Skien bys jurisdiksjon. Men vel i enda høyere grad er dette punkt å oppfatte som et angrep på strandsitternes handels- og håndverksnæring, idet utgiftene forbundet med borgerskapservervelse og de økte skattebyrder som borgerskap medførte, måtte hindre de fleste strandsittere i å oppfylle et slikt krav.
Men stort sett førte Skien en moderat ladestedspolitikk under Christian 5. De florisante tider stimulerte ikke til kamp, men til arbeid. Vi har allikevel vitnesbyrd om spenningsforhold mellom innabys og utabys borgere.
Magistraten uttalte seg i 1686 etter oppfordring om hvorledes handelen i Skien helst burde organiseres og foreslo bl. a. at utabys borgere som bodde langs fjorden, skulde handle med bøndene der omkring og ikke befatte seg med tømmerbruk i Telemarken med mindre de vilde flytte til byen.29)
Under Frederik 4. ble Skiens ladestedspolitikk betydelig krassere og mer pågående. Dette kom klart til uttrykk i privilegsøknadene fra år 1700. Årsaksforholdet var følgende: Ladestedene var omkring år 1700 vokst fram til kapitalsentra. Fra omtrent samme tid var Skien kommet inn i en hard nedgangsperiode, sikkert for en del en funksjon av ladestedenes framvekst. Ladestedene var begynt å true Skiens handels- hegemoni. (Smlg. s. 3ff.) Magistraten tonte rent flagg: - - - «av de 3de ladeplasser har byen dog mere skade enn gagn.» De utabys handlende var «store menn» som ikke vilde rette seg etter magistratens anordninger. Den restriktive politikk trådte fram i moderert form: Borgerskapet og magistraten foreslo forbud mot kornlossing i Brevik og Langesund unntatt ved ishindring. Denne gang førte imidlertid denne linjen ikke fram. Skiens privilegsøknader under Fredrik 4. var som nevnt resultatløse.
I magistrats- og borgerinnleggene av år 1700 kom den fullt utviklede forstadspolitikken for første gang til uttrykk. Til grunn for forstadspolitikken ligger en del synspunkter som må sies å være helt riktige: Ladestedene Porsgrunn, Brevik og Langesund har gjennomgått en utvikling fra bondesamfunn til bysamfunn. Allikevel hører flertallet av befolkningen enna rettslig til bondesamfunnet. Borgere og strandsittere bor om hinannen på ladestedene og strandsitterne driver handel, skipsfart og håndverk som en bybefolkning. Det juridiske skille mellom borger og strandsitter svarer oftest ikke til noe skille i økonomisk funksjon. På grunnlag av en slik analyse av ladestedene, trekker magistrat og borgerskap sine politiske konklusjoner: Man anerkjenner ladestedene som bysamfunn. Det kommer fram i omtalen av ladestedene som forsteder. Men samtidig pointeres ved dette ordet at ladestedene ikke er selvstendige bysamfunn likeordnet med Skien, men bare integrerende deler av Skiens by. Følgelig bør da også disse ladesteders befolkning i sin helhet styres fra Skien.30)
Porsgrunn, Brevik og Langesund sto efter Skiensborgernes oppfatning i et nærmere forhold til Skien enn ladesteder i sin alminnelighet overfor moderbyen. Denne oppfatning møter vi alt i 1662 da borgermester Peder Jensen, Skien, klaget over at Skien ikke hadde «mere uthavner enn som Kragerøen».31)
Amtmann Adeler som hadde fått tilsendt SI(iens magistrats og borgerskaps memorial til erklæring, avviste blankt den forstadspolitiske påstand. Porsgrunn, Brevik og Langesund «er beliggende på en og annen bønder gårders eiendeler, hevdet han. Strandsitterne og husmennene her hadde ellers "Såvidt vitterlig av alders tid stedse svart under landet» Det er sannsynlig at amtmann Adeler stilte seg pli dette stokk-konservative standpunkt mer av hensyn til strandsitterne enn av overbevisning. For han var en innsiktsfull administrator. 32)
Strandsitterne var best tjent med å høre inn under landdistriktenes øvrigheter. Det måtte gi dem større sikkerhet- og frihet overfor borgerne at de ikke kunde dømmes av byens domstoler. Et annet forhold ved den såkalte blandede jurisdiksjon på ladestedene som neppe var så velsett av statsmyndighetene, var det at den ga god anledning til skattesnyteri.33)
Den rike Breviksborgeren Anders Nielsen hilste med glede forstadspolitikken. Det gjorde nok også de øvrige borgere på ladestedene. De kunde håpe på å oppnå to ting ved ladestedenes inkorporering i Skien: Lavere byskatt og skjerpet kontroll med strandsitternes handel og håndverk.34) Foreløbig ble forstadspolitikken resultatløs, men den ble tatt opp igjen noen år senere. Det var da i første rekke to motiver som gjorde seg gjeldende: Magistraten ønsket å nytte et beleilig høve til å forbedre sine inntektskjelder. Borgerskapet ønsket at flest mulig skulde hjelpe til med å betale Skiens part av den tyngende krigsskatten som nettopp var utskrevet. (1712 april i3.) Da amtmann og sorenskriver opponerte mot forstadspolitikken ble resultatet at saka ble forelagt for en kommisjon.
Kommisjonen trådte sammen i Christiania i november 1713 Rådmann Brant møtte på Skiens vegne og søkte med et vidløftig apparat av dokumentasjoner og demonstrasjoner å bevise Skiens rett til jurisdiksjon over alle innbyggerne i Porsgrunn. Brevik, Langesund og Gråten. De høye herrer lot seg imidlertid ikke overbevise. Kommisjonens kjennelse gikk ut på status quo. Under 17 sept. 17,4 falt kgl. resolusjon i overensstemmelse med kommisjonens dom: Borgere i Porsgrunn, Brevik og Langesund, samt de ladestedsfolk som hadde bruk eller borgerlig handel i Skien eller på disse ladesteder uten å være borgere, skulde svare statsskatter sammen med Skiens by og dessuten betale byskatt til Skien. De andre innbyggerne i Porsgrunn, Brevik og Langesund skulde sortere under amtets jurisdiksjon. Magistraten i Skien skulde som før bare forrette skifter hos edsvorne borgere.
Magistratens hovedinteresse, en utvidelse av Skiens jurisdiksjon på ladestedene som vilde skaffe den større inntekter, var møtt med klart avslag av myndighetene. Derimot var Skiens borgerskaps mest aktuelle interesse i konflikten imøtekommet ved bestemmelsen i reskriptet om de utabys negotianters skatteplikt. Denne bestemmelse var imidlertid som rådmann Brant ganske riktig dokumenterte, bare en stadfestelse av tidligere sedvane. (Kommisjonsdom s. 24.)35)
Et skritt videre i samme retning gikk et rentekammerbrev av 22 januar 1718 som bestemte at også tollfunksjonærer skulde svare ekstraskatten sammen med byen. Dette var nytt.36) Skiens ladestedspolitikk ble etter 1714 mest ledet av byens embetsmenn og dominert av deres interesser, mens det ser ut til at borgerskapet oppga håpet om større kontroll med ladestedene så lenge Fredrik 4- satt på tronen. En magistratsberetning om Skien fra 17.22, som går sterkt inn for borgerskapets interesser, taler helt nøytralt om ladestedene.37) Siste avsnitt i forstadspolitikken under Fredrik 4. betegnes ved en konflikt mellom byfoged og landsfoged som resulterte i en utvidelse av Skiens jurisdiksjons område til også å omfatte selve vassdraget fra Skien til Langesund og sagene i Solum like utafor Skiens grenser. Jurisdiksjonen over fjorddraget synes ikke å ha vært utøvd av Skiens myndigheter tidligere. Landsfogden Joachim Schweder klaget over nyordningen, men uten resultat. Schweder hevdet også at Skiens magistrat forsøkte å utvide sitt jurisdiksjonsområde, idet den «nu og tilholder seg rett at følge med strømmene fra byen Skien, både at felle dommer over strandsitterne udi Porsgrunn og Brevik så og når noen håndverker eller andre folk sammesteds under landets jurisdiksjon seg vil nedsette, dennem under byens jurisdiksjon at inntrekke - - - »38) Smlg. også s. 157
Da Skiensborgerne i 1731 skulde bære fram for den nye kongen sine ønskemål, tok de enda en gang opp forstadspolitikken. Men fem år senere da ladestedene tok forstadsargumentasjonen til inntekt for seg, oppga Skien fullstendig det forstadspolitiske standpunkt.39)
På ett område seiret forstadspolitikken. Det var i konflikten om konsumsjonsplikten.
Konsumsjonsavgiftene som ble forordnet i 1680 istedenfor de summariske byskatter staten tidligere hadde krevd av byene, ble også uttrykkelig pålagt Porsgrunn, Brevik og Langesund.
Da det var for kostbart å føre effektiv kontroll med tilførselen til ladestedene av matvarer som konsumsjonen skulde oppkreves av, ble den noen år senere (1682) omgjort til en kopskatt. Ifølge forordningen av 24 januar 1682 skulde skatten på ladestedene ikke bare kreves av borgere, men også av strandsittere som «bruker borgerlig næring og handel enten med seilas eller i andre måter».
Så vel borgere som strandsittere skulde betale 3 rd. årlig for hvert individ i deres husholdning som var over il år. Dette var en hardhendt beskatningsskala. En strandsitterfamilie som drev med litt småhandel i skipingssesongen og tidligere hadde betalt strandsitter- og husmannsskatt til fogden med høyst 2 rd. pr. år, måtte nå regne med i det minste en tredobbelt beskatning. Konsumsjonen i Skiensfjorden ble regelmessig forpaktet bort og sedvanligvis til Skiensfolk. Forpakterne synes snart å ha innsett at de forordnede skattetakster var for høye og at det ofte virker urimelig å la skatten stige proporsjonalt med husholdningens størrelse. De reduserte derfor takstene på eget initiativ. Men fremdeles lå konsumsjonstakstene atskillig over strandsitter- og husmannsskattens takster. Til gjengjeld gikk forpakterne sterkt inn for å trekke flest mulig av ladestedshusholdningene inn under konsumsjonsbeskatningen, hva der støtte på seig motstand fra strandsitterne.
Så uklart som grensen var trukket mellom konsumsjonspliktige og konsumsjonsfri på ladestedene, og så lite spesialisert som arbeiderfamilienes økonomiske virksomhet var, fikk forpakternes profittbegjær et stort spillerom. Da staten var sterkt interessert i en høy konsumsjon, møtte forpakternes bestrebelser på å utvide konsumsjonen til også å ramme arbeiderklassen på ladestedene ubetinget velvilje i rentekammeret.
Svikt i kjeldematerialet (amtmannens kopibøker og de fleste av de relevante tingbøker mangler for 1680-åra) gjør at vi først fra 1690-åra kan følge den langvarige striden om konsumsjonen på ladestedene.
I 1693 mottok amtmannen flere klager fra strandsittere i Porsgrunn og Brevik over konsumsjonsforpakter Lyder Møller i Skien. Stemningen må ha vært nokså enstemmig overfor forpakteren. Et innlegg fra Brevik har 21 underskrifter, i et annet opplyses det at samtlige strandsittere i Brevik står bak.
Strandsitternes resonnement som også fikk full tilslutning av amtmannen, var at siden de ikke drev noen handel, var de heller ikke konsumsjonspliktige: ... «da som vi formoder det ikke skal oss overbevises at have handlet eller vandlet for en skillings verdi udi noen måte intet videre enn som vi kan fortjene med vår blodige sved og arbeid», skrev Breviksstrandsitterne. Men den neste konsumsjonsforpakter (1695-1697) rådmann i Skien Chr. J. Flod, førte en temmelig hensynsløs skattepolitikk overfor strandsitterne, og det lyktes ham også å oppnå en rentekammerresolusjon som faktisk reviderte forordningen av 1682. Flod forestilte rentekammeret hvorledes flertallet av befolkningen i Porsgrunn og Brevik besto av sjøfolk, og mange av disse drev handel i smug. Resten av befolkningen på disse steder var håndverkere og småhandlere. Av alle disse grupper var det bare småhandlerne som gikk med på å betale konsumsjonsskatt.
Rentekammeret resolverte - uten å innhente nærmere opplysninger fra mer nøytrale instanser - under 4 juli 1696: «Disse udi Porsgrunn og Brevik boende bør betale konsumsjon til byen.»
Hermed var konsumsjonskravet gjort lovlig overfor alle sjøfolk og håndverkere i Brevik og Porsgrunn i tillegg til den gruppe som etter forordningen av 1682 var konsumsjonspliktig på ladestedene i sin alminnelighet. Dette er vår tolkning. Imidlertid tolket samtidige domstoler rentekammerresolusjonen av 1696 enda videre. Ved den betydningsfulle dom som en kommisjon bestående av visestattholder Gabel og borgermester i Skien P. Baad felte i 1701, ble rentekammerresolusjonen tolket slik at også alminnelige ikke-faglærte arbeidere på daglønn i Porsgrunn og Brevik ble betraktet som konsumsjonspliktige. Og denne avgjørelse ble normgivende for konsumsjonsoppkrevingen på ladestedene i Skiensfjorden i den følgende tid.
Det ser ikke ut til at Langesundsstrandsittere ble pålagt konsumsjon i 1690-åra. Men senest fra begynnelsen av 1700-tallet rammet den nye skatten også dem. (Jfr. prosterettsdom 1705.) I alminnelighet ble ordningen ved konsumsjonsbeskatningen den at de som betalte konsumsjon, ble fritatt for strandsitter- og husmannsskatt, men dobbeltbeskatning forekom også. Striden om konsumsjonen døde bort da forordningen av 16 oktober 1703 innrømmet både konsumsjons- og strandsitter-husmannsskatt-frihet for alle som vilde la seg innrullere. Da forordningen av 29 januar 1704 stilte opp innrullering som betingelse for å kunne fare til sjøs en betingelse som dog neppe var ment å skulle gjelde for skippere, idet disse jo var borgere - så har vel flertallet av de konsumsjonsrammede ladestedsmenn latt seg innrullere. Og dette må være forklaringen til at strandsitter- og husmannsskattmanntallet for 1704 er skrumpet så sterkt inn:
Strandsitter- og husmannnkatt 1703 og 1704.
| 1703 | 1704 | |
|---|---|---|
| Solum | 21 | 6 |
| Gjerpen | 3 | 4 |
| Eidanger | 48 | 13 |
| Bamble | 22 | 4 |
Konsumsjonsstriden var foreløbig avsluttet med en ubetinget seier for konsumsjonsforpakterne i Skien. Konsumsjonsforpakterne i Skien hadde fått statsmyndighetenes medhold i sine forstadspolitiske prinsipper. Skiens magistrat ble avvist da den reiste liknende krav. Myndighetenes ladestedspolitikk var ikke konsekvent. Fordi konsumsjonsstriden hadde fått en slik utgang, tiltok Skiens byfoged seg rett til å dømme ladestedsstrandsittere som var innstevnt i konsumsjonssaker, enskjønt strandsitterne hørte til landdistriktets jurisdiksjon.
I kampen mot konsumsjonsforpakter Flods forstadspolitikk var strandsitterne i Porsgrunn mest aktive. Både i Brevik og i Porsgrunn nektet flertallet av strandsitterne å betale konsumsjon til Flod i 1695 og 1696. Men da Flod året etter med rentekammerets og stiftamtskriverens støtte inndrev konsumsjonsrestansene ved militær eksekusjon, oppga Breviksstrandsitterne kampen. I Porsgrunn derimot må stemningen ha vært mer krigersk. Flod hadde latt foreta militær eksekusjon hos 34 Porsgrunnsfamilier. Porsgrunnsstrandsitterne besluttet da å gå rettens vei. De stevnet Flod for bytinget. Stevningsdokumentet bar 45 underskrifter og et saksinnlegg hadde 57 underskrifter. Vi har beregnet Porsgrunns samlede husholdningstall på denne tid til 78. Disse tall gir et inntrykk av tilslutningsprosenten til aksjonen. Men de led nederlag både ved bytingsdom av 1698 og ved den ovennevnte konsumsjonsdom av 1701.
Det var utvilsomt en særlig styrke for strandsitterne at landdistriktets myndigheter, særlig amtmannen og sokneprestene, tok skarpt avstand fra konsumsjonsforpakternes politikk. Stemningen blant strandsitterne kunde undertiden bli så opphisset at de gikk til åpen attakk på den, forhatte skatteoppkrever. Da konsumsjonsforpakter Morten Morland fra Skien i 171 i kom til Langesund for å kreve skatten, ble han overfalt av 8 kvinner som alle var «samtøcht» om at de vilde gi Morland en omgang juling fordi han tok for høy konsumsjon. Kvinnene hadde hatt «mangel-stokker og kjepper fordekt hos seg at slå eller pryle ham med, der siden er kommen mer for lyset, da Morland kom i trappen utenfor døren som sesjonen holdtes hvor de har schiødt til ham, så han faret 2 à 3 trin ned i trappen og med stor alarm og bulder kastet bem. hos seg holdende stokker og kjepper etter ham så han for at verge seg måtte gripe til sin kårde» ... Kvinnene vedkjente seg åpent sin handlemåte for retten. Retten idømte dem pengebøter.
Det var også krigen som gjorde kvinnene desperate. En av dem opplyste for retten at hun hadde mistet sin mann i kongens tjeneste. Tolleren i Skiensfjorden berettet også (1718) om folkelig misstemning under krigen. Etter å ha skildret Langesundsbefolkningens uvilje mot tollbetjentene, sier han: «Ti folket i disse krigstiden er besværlige at få til tjeneste, så man mangen gang derover er meget forlegen.»41)
Etter krigen mistet de innrullerte sin konsumsjonsfrihet,42) og da blusset striden opp igjen.
Amtmann Michael Storm fikk ved sin ankomst til Bratsberg i 1724 høre om hvorledes strandsitterne i Porsgrunn, Brevik og Langesund ble «cruellement graverede og forurettede» av konsumsjonsforpakterne. Ikke bare ble konsumsjonenliknet på strandsitterne under Skiens byfogeds forsæte og uten amtsmyndighetenes kontroll, men forpakteren rekvirerte endog militær eksekusjon av skatterestansene uten å innhente amtmannens tillatelse. Amtmannens kritikk resulterte i et rentekammerreskript (1725 febr. 17) som bestemte at «amtmannen tillikemed rettens middel på landet» skulde ilikne konsumsjonen blant strandsitterne. På grunnlag av denne bestemmelse ble konsumsjonslikningen over strandsitterne i Porsgrunn, Brevik og Langesund i 1725 foretatt av amtmannen, landsfogden og den konstituerte sorenskriver. Derved ble likningen mer moderat, men klagene over forpakternes brutale framferd opphørte ikke. Arbeiderklassen hadde vunnet en seier, men bare på bekostning av et prinsipielt nederlag. Nå hadde nemlig også amtmannen entydig godtatt prinsippet om at arbeiderklassen på ladestedene var konsumsjonspliktig.
Forstadspolitisk betegnet reskriptet av 17 februar 1725 et kompromiss: Konsumsjonsforpakterne i Skien hadde rett til å kreve konsumsjon av strandsitterne i Porsgrunn, Brevik og Langesund. Men spørsmålet om hvor mye strandsitterne skulde yte i konsumsjon, ble fra nå av unndradd Skiensmyndighetenes kontroll.
Til tross for at også håndverksmesterne i Skien hadde tatt borgerskap og således utgjorde en del av den befolkningsgruppe som byprivilegiene hadde til formål å beskytte, så fins det allikevel aldri i Skiens privilegier bestemmelser som spesielt tar hensyn til håndverkernes ønsker. Skiens byprivilegier er helt igjennom dominert av handelsborgerskapefs ønskemål. Håndverksmesterne var hver især ikke så innflytelsesrike, men til gjengjeld sto de i de best representerte fag sammensluttet i laug, de mest effektive fagorganisasjonen vi kjenner til fra denne tid. Laugene hadde sine spesielle privilegier. En håndverker som hadde fått godkjent sitt mesterstykke og hadde svoret borgereden på rådstua, hadde sammen med sine kolleger enerett til 1) å holde svenner, dvs. å arbeide med leid arbeidskraft, 2) å utføre arbeid for borgerskapet. Slik tolket så vel Skiens smedlaug som amtmann Adeler smedenes laugs- artikler av 4 november 1682. Laugene i Skien våket skinnsykt over sine rettigheter, både innabys og på ladestedene.43) I 1693 var smedlauget i aksjon mot «endel utenbysboende fuskere på smedehåndverket». Lauget klaget til amtmannen over en del Porsgrunnssmeder som ikke var borgere. Klagen gikk ut på at de hadde utført arbeid for borgerskapet i Skiensfjorden og at de arbeidet med leid hjelp. Disse folk truet altså på dobbelt vis den etter laugets oppfafning riktige balanse mellom varepris og produksjonsomkostninger, idet de på den ene side minsket etterspørselen etter laugets produkter og dermed vareprisen, og på den annen side økte de produksjonsomkostningene ved sin konkurranse om svennene. Laugshåndverkerne hevdet at deffe stred mot deres privilegier. Amtmannen ga i prinsippet lauget rett, men oversendte saka til Skiens magistrat til nærmere undersøkelse. Lenger kan vi ikke følge saka. Smedlauget hadde til dels brukt temmelig hardhendte metoder til fremme av sin politikk.
En av de anklagede Porsgrunnssmeder forklarte seg slik om laugsfolkenes opptreden overfor ham: - - - «Så har jeg for kort tid siden, nemlig mandag i pinseuken nest forløpen, da jeg til byen oppreiste og visste meg ingen ufred eller fare på ferde, sål. av samtl. byens smeder blef. voldel. overfallen dertil tok de seg årsak av en sagtrosse jeg udi min gjelds betal: f. m. Frans Collier etter hans begjær gjort har, at de meg angrep, uten øvrighets ordre i arrest udi Dorte sal. Christen skredders hus anholdt 2de dage, inntil jeg under sådan voldsomhet omsider udi byfogdens bivær, måtte love dem 4 rd., som jeg dog i slik tilfelle ei vet meg etter loven pliktig at betale, imidlertid jeg således var i deres hender, ble jeg av den ene smed Isach Torchilss. med et fyrfat i hovedet Slaget, som alt er at bevise - - - »
I 1729 var Skiens gullsmeder ute på krigsstien. Det gjaldt en fusker i Brevik. Magistraten besluttet at underfogden skulde hjelpe gullsmedene til deres rett. I 1738 henvendte borgermester Bredahl seg til amtmannen med klage på vegne av skredderlauget over at skreddersvenner slo seg ned i Porsgrunn, Brevik og Langesund og sydde klær ufen å være borgere eller innskrevet i lauget. Han henstilte til amtmannen at «etterdags ei deslike fra England eller annensted der til stedene overkommende og nedsettende løse og fremmede personer i deslike tilfelle blir huset og holdt til byens og conseqventer innvånernes ruin».
Skreddernes klagemål var ikke nye. De hadde alt i 1719 oppnådd stiftbefalingsmannens resolusjon mot «bønhaser både av mann og kvinnekjønn - - - udi byen og distriktet Porsgrunn, Brevik og Langesund».
Borgerlige håndverkere var bare unntaksvis å finne på ladestedene i tida før 1740. lblant ladestedsfolk som tok borgerskap i Skien 1715-1730 og hvis bopel er oppgitt, var det bare 2 håndverkere (en smed og en skredder).
Når vi finner så få etterretninger i amtmannens og i magistratens arkiver om håndverkerstrid mellom by og ladesteder, så er årsaken neppe den at laugene har holdt seg passive, men snarere det motsatte forhold at laugene har vært flinke til å øve justis på egen hånd. Det må ha stått respekt av en laugsoverrumpling. De ikke-borgerlige håndverkere på ladestedene søkte gjerne amtmannen om arbeidsløyve for å trygge sin stilling overfor laugene. Slik tillatelse ga amtmannen villig. I disse arbeidsbevilgninger fikk håndverkerne rett til å betjene alle som sorterte under Bratsberg amts jurisdiksjon. De måtte altså ikke arbeide for borgerskapet på ladestedene eller i byene. Det sies intet om hvorvidt de fikk lov til å ha svenner i sin tjeneste.
Enkelte Skiensfolk hadde kongelig privilegium på å utøve et bestemt yrke ikke bare i Skien og hos de utabys borgere, men også i hele Bratsberg amt. Mellom disse og ladestedsbefolkningen måtte der naturligvis lett oppstå friksjon. Vi har enkelte eksempler på dette. Skiens privilegerte glassmester oppnådde i 1730 dom over en del borgere i Porsgrunn og Brevik som hadde forbigått ham med sine bestillinger.44) Samme år var Skiens privilegerte chirurgus ute etter en «ankommen fremmed reisende person» som hadde tatt en Porsgrunnsborger under behandling for «slag for sitt bryst og med hevelse i sitt ene ben».45) Denne monopolpolitikken ga seg undertiden nokså selsomme uttrykk. Skiens privilegerte musikant Frans Levin reiste i 1730-åra i fullt alvor krav på mellom 33 1/3 og 50 pst. avgift av enhver i Skien og Bratsberg amt som spilte opp til «bryllup, festerøl og liknende vertskaper og lystigheter».46) Han klaget over ulovlig konkurranse «særlig av de udi Gjerpen, Solum og Eidanger sogner seg oppholdende bierfeilere» (dvs: bierfidlere). Hvis bierfidlerne ikke vilde svare avgift til ham, burde lensmennene «uoppholdelig forføye seg til sådanne samkvem og til videre påanke frata oppvarterne deres violer». Amtmannen var fullstendig enig. Rett skulde være rett.
De første spirer til en selvstendig industri på ladestedene lyktes det også Skiensborgerne å komme til livs. En strandsitter hadde tenkt å starte et tobakksspinneri i Porsgrunn i 1736, men eierne av tobakksspinneriet i Skien fikk nyss om det og med magistratens bistand oppnådde de et rentekammer forbud mot anlegg av tobakksspinnerier utenfor Skien.47)
Vi kjenner lite til de stemninger som har gjort seg gjeldende overfor Skien på ladestedene før i 1730-åra. Spredte uttalelser av ladestedsfolk om byen og utviklingen av privilegstriden 1736 vitner om en sterk byfiendtlig stemning blant strandsitterne, underklassen i Porsgrunn, Brevik og Langesund.48) Det var forståelig. Skiens borgerskap, Skiens laug, Skiens magistrat, konsumsjonsforpakteren der som oftest var en Skiensmann, og til dels også privilegerte enkeltpersoner i Skien, alle førte de en stadig kamp mot ladestedenes underklasse. Kampen mellom by og ladesteder var for strandsitterne en klassekamp. Skiens ladestedspolitikk strebte etter å sette opp skranker for strandsitternes ervervsmuligheter. Derfor ble strandsitterne bypolitikkens naturlige fiender. Men noen betydelig fellesaksjon mot byen kjenner vi ikke til før 1736. Deres innstilling overfor byen har vel ofte vært noenlunde den samme som den der inspirerte svenske bønder til å si om Sundsvall at - - - «den skulle hava legat i helvetet når den blev grundad mellan Hudiksvall och Härnösand.»49)
Strandsitteropinionen betegnet aldri noen alvorlig trusel mot byens maktstilling. Forholdet mellom by og ladesteder ble imidlertid totalt endret i sitt grunnlag ved den kapitalistiske utvikling på ladestedene fra slutten av 1600-tallet. Menn som Anders Nielsen i Brevik og Herman Leopoldus og James Bowman i Porsgrunn forlangte å bli tatt hensyn til. Ennå ved inngangen til 1700-åra synes innstillingen til Skien å ha vært relativt vennskapelig innen ladestedsaristokratiet. Anders Nielsen skrev på oppfordring av Gabel en betenkning om de handelspolitiske problemer i Brevik (1701).50) Hans memorial inneholder intet som kan tolkes som tendens mot Skien by og dens borgerskap. Man får snarere det inntrykk at han føler seg solidarisk med Skiensborgerne og stort sett finner sine interesser vel tjent med hopehavet med byen. Han er mest opptatt av motsetningsforholdet til bøndene, strandsitterne og de engelske kommisjonærer. Visstnok imøtegår og tilbakeviser han Skiens borgerskaps anførsler mot de utabys borgere, men det skjer på en rolig, helt ulidenskapelig måte. Det er problemer som tydeligvis ikke veier så tungt for ham.
Selvstendighetstendenser vokste først fram i Porsgrunn. Allerede mot slutningen av Frederik 4.s regjeringstid ble det gjort forsøk på å skaffe Porsgrunn kjøpstadsprivilegier. Det heter om dette i «Porsgrunds opkomst»: - - - «og har samme prosjekt [dvs: å skaffe Porsgrunn kjøpstadsprivilegier] vært i arbeid allerede udi sl. kong Frederich den 4des tid og formodentlig hadde gått for seg dersom aller høystbemeldte konges død derudi ei var bleven til hinder.» (Smlg. om «Porsgrunds opkomst», s. 192.) Ingen andre kjelder omtaler dette tiltaket, men jeg finner ingen grunn til å dra påstanden i tvil, tvertimot må sannsynlighetsvurderinger sies å bestyrke tilliten til denne notis. Det er høyst sannsynlig at Porsgrunns aristokrati nettopp under Frederik 4. har forsøkt å sikre stedet handelsrettigheter, idet hans regjering hadde vist seg svært unådig overfor Skien (privilegnektelsen, avslaget på de forstadspolitiske krav og magistratreformen. Se s. 148, 153 og 132. Sikkert har også eksemplet fra Sørlandet spilt en rolle. Arendal og Risør oppnådde kjøpstadsrettigheter i 1723. Porsgrunns økonomi var i slutten av 1720-åra sterk nok til å bære en egen administrasjon. Når ingen andre kjelder melder noe om forsøket på å gjøre Porsgrunn til by i 1720-åra, kan det muligens bero på at saka måtte forberedes i hemmelighet for å hindre innblanding fra Skiens borgerskap.
Forsøket førte ikke til noe resultat, men det viser hvor snart den kapitalistiske utvikling i Porsgrunn fikk kommunalpolitiske virkninger. Det er neppe dristig å gjette at jernverkseier Herman Leopoldus og amtmann Christian Bergh har stått i spissen for emansipasjonspolitikken i Porsgrunn under Frederik 4. Bergh bodde selv i Porsgrunn i sin embetstid (1727-1731) - jeg tror at denne usedvanlig begavede administrator er den første som ikke bare har sett Porsgrunns økonomiske makt og skjønt stedets ekspansjonsmuligheter, men har gjort denne innsikt til basis for en bevisst emansipasjonspolitikk. Flere av hans resolusjoner og uttalelser har en anti-skiensk tendens og viser en sterk interesse for Porsgrunns kommunale utvikling. Under drøftelsen av postordningen i Skiensfjorden tok han energisk parti for Porsgrunn på bekostning av Brevik og Skien (se s. 121). Den samme inn stilling kom fram i hans håndverkspolitikk, bare med enda tydeligere brodd mot Skien. I 1727 nektet han å stadfeste Skiens salmakers privilegium på salmakernæringen i Bratsberg amt, som var bevilget av amtmann Lindberg 1721. Året etter fikk en salmaker som ikke bodde i Skien, dette privilegium. I 1729 ga han en tysk skredder som vilde slå seg ned i Porsgrunn, arbeidsløyve med den motivering at «man her udi egnen ei kan få gjort en skikkelig kledning når man den ernødiger, men må la den forferdige i Christiania eller annensteds - - - ».51)
Imidlertid fikk Skiensborgerne atter utspillet i ladestedspolitikken vedtronskiftet i 1730, og da amtmann Bergh døde året etter, var også en av deres betydeligste politiske motstandere borte.
| Utdrag (s. 140-164 ) fra: Kaare Svalestoga: Byer i emning. - Oslo 1943 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |