Selv om ladestedssamfunnene i vårt tidsrom tallmessig var relativt små, så fantes det allikevel en rekke sosiale grupperinger innenfor hvert enkelt territorialsamfunn, foruten af formodentlig de fleste av innbyggerne på ladestedene også tilhørte privatgrupper med medlemmer utafor det enkelte ladested.
De smågrupper som individene formodentlig har følt seg sterkest bundet til: familie, slekt, vennekrets, sakner vi i regelen kjeldemateriale til å kunne analysere nærmere. Med større sikkerhet kan vi bare uttale oss om de større økonomisk definerte gruppers forhold og utvikling.
Ladestedenes yrkesgrupper var ikke likestilt, de utgjorde et økonomisk og sosialt hierarki. Enten vi ordner disse samfunn etter individenes økonomiske evne eller etter deres sosiale maktpotensial, så vil den sosiale struktur få en klart pyramidal karakter.
Skiens magistrat foretok i 1729 en inndeling av Skiens befolkning efter økonomisk evne.23) Formålet var rent praktisk. Byens organist skulde instrueres om hvilket honorar han kunde forlange ved barnedåp. Siden magistraten vilde at honoraret skulde variere efter betalernes økonomiske evne, så måtte det altså foretas en inndeling av byens befolkning etter dette kriterium.
Magistraten deler befolkningen i 5 grupper:
Siden trelastnæringen utgjorde ladestedenes økonomiske grunnlag, så blir individenes forskjellige grad av kontroll over trelastnæringen den viktigste determinant for deres klassetilhørighet når klassene bestemmes som ovenfor. En sekundær (dvs: med mindre omfattende innflytelse) determinant var individenes grad av kontroll over andre næringsveier. Ved individ forstås her bare husholdningshovedperson. Husholdningens bipersonen klassifiseres som dens hovedperson. Trelastnæringen skapte under den tids teknologiske og sosiologiske kulturbetingelser en sterk klasseforskjell i de norske trelastbysamfunn. Nedfløtingen av tømmeret foregikk langsomt (se s. 25) og «trelasthandelen var således kun i de mektigste hender, som hadde kraft til at vente på den langsomt nedglidende last»*
I samme retning virket sagbrukenes kostbarhet og den lovbestemte begrensning av deres antall.
Denne klasseskillende tendens gjorde seg først i den senere del av vår periode utpreget gjeldende innen Skiensfjordens ladestedssamfunn. I den tidligere del av perioden gjorde den seg forsåvidt ladestedene angår vesentlig gjeldende i det store skillet mellom en utafor ladestedene, overveiende i Skien, boende kapitalistklasse på den ene side og ladestedsbefolkningens store flertall. som utgjorde en arbeiderklasse, på den annen side.
Særlig mellom arbeiderklassen og de to andre klasser er det et noenlunde klart skille i ervervsarbeidets karakter. Arbeiderklassens arbeid er overveiende manuelt eller det kunde også kalles fysisk, fordi det overveiende består i en fysisk innvirkning på en del av omverdenen. Mellomklassens og kapitalistklassens erverv er overveiende sosialt, dvs.: består for en vesentlig del i spesielle typer av interindividuelle handlinger (avtaler, ordrer).** Hva der i ervervsmessig karakter skiller klasse i fra klasse 2, er klasse 1's større grad av lederfunksjon.
Klasse 2, mellomklassen, er vanskelig å avgrense. Til denne klasse blir å regne de individer med handel som hovederverv som ikke kommer i klasse 1. Dessuten de høyststilte i skipshierarkiet: skipperne. Håndverkere som arbeider med fremmed arbeidshjelp = håndverkerstanden, hører også hjemme her. Endelig de offentlige funksjonærer.
Til klasse 3, arbeiderklassen, vil vi også regne håndverkere som arbeider uten fremmed arbeidshjelp.
Omkring 1740 var alle tre samfunnsklassen representert på ladestedene, men dette var ikke tilfelle ved begynnelsen av vår periode. Omkring 1660 besto ladestedssamfunnene vesentlig av klasse 3. Klasse 1 var i det hele tatt ikke representert, og klasse 2 var fåtallig og lite differensiert.
Som nevnt ovenfor synes ingen ladestedsborgere å ha eid skog eller sagbruk i Skiens lagdømme i 1661. (Se s 73.) De ikke-borgerlige ladestedsinnbyggere var for det meste arbeidere.
I Langesund var det visstnok ingen borgere eller offentlige funksjonerer på denne tid.24)
I Brevik bodde antagelig 6 borgere foruten 2 offentlige funksjonerer. I Porsgrunn var det formodentlig 7 borgere foruten i offentlig funksjoner.
Håndverkerne på ladestedene var også meget fåtallige, og vi kan neppe tale om noen håndverkerstand som ovenfor definert. Da en skulde bygge tollbua i Porsgrunn i begynnelsen av 1650-åra (se s. 22), måtte nesten alle håndverkere rekvireres fra Skien: smeder, glassmestre, snekker, murmester, tømmermannsmester, bøssemaker, maler og kobberslager.
Av Porsgrunnsfolk brukes bare 2 til håndverksarbeid, men det tør kanskje være mest karakteristisk for ladestedshåndverkets status at den ene av disse håndverkere bare slippes løs på innredningen av stall og fjøs.25)
Mellomklassen er altså også meget svakt representert på ladestedene i 1660-åra. Langesund synes utelukkende å bestå av arbeiderklassefolk.
Den del av ladestedsbefolkningen som med et fellesnavn i samtida kaltes strandsittere, omfatter arbeiderklassen og en del av den lavere mellomklasse. Det overveiende flertall av dem bodde i eget hus. Av 26 strandsitterhusholdninger i Langesund bodde 21 i eget hus 1661. I Brevik hadde 33 av 34 strandsitterfamilier eget hus og i Porsgrunn må forholdet ha vært tilsvarende.
Det var gjennomgående stor verdiskilnad mellom strandsitternes og borgernes hus. I et så udifferensiert strandsittersamfunn som det Langesundske var det, når vi unntar gjestgiverens gård (80 rd.), ingen hus som ble taksert høyere enn 40 rd., og 75 pst. av befolkningen var til huse i boliger som ble taksert til 10 rd. eller mindre. Langesund var på den tid et megef fattig samfunn også effer samtidas mål.
I Brevik hadde gruppen: borgere + offentlige funksjonærer med ett unntak hus som ble taksert til mellom 70 rd. og 180 rd.
Også i Brevik bodde mer enn halvparten av strandsitterbefolkningen i hus taksert til 10 rd. og mindre. I den periode vi skal behandle, foregår en meget betydningsfull endring i ladestedenes sosiale struktur, som består i at en riktignok fåtallig, men allikevel innflytelsesrik klasse i etablerer seg på ladestedene.
Denne klasse har en utpreget kapitalistisk karakter. Dens overlegenhet over de øvrige sosiale grupper på ladestedene besto i at den hadde større økonomiske ressurser og derfor formådde å erverve seg eiendomsrett over de viktigste kapitalgjenstander i distriktet: skog, sagbruk, skip, jernverk.
Den kapitalistiske utvikling foregikk med forskjellig stvrke i Porsgrunn, Brevik og Langesund. Vi har ovenfor behandlet den økonomiske side av denne prosess. Her vil vi sette oss til oppgave å analysere kapitalistklassens utvikling under sosiologisk synsvinkel.
Det lar seg ikke gjøre å trekke noen klar skillelinje mellom kapitalister og ikke-kapitalister blant trelasthandlerne. Imidlertid viser skattmanntallene at det fra 1660-1670-åra flytter inn til ladestedene enkelte menn som enten fra begynnelsen eller etter hvert i eiendom og antatt skatteevne hever seg over det jevnt borgerlige, som altså nærmest må regnes til magitratsgruppen «fornemme og bemidlede folk» som vi har valgt kalle: kapitalistklassen (i 1660-åra: Josten på Bjørntvet, Porsgrunn; i 1670-åra: Lerstang i Brevik og Lund i Langesund).
Lund-dynastiet i Langesund var det fornemste og eneste betydelige handelshus på stedet, like fra 1670-åra til 1730-åra.26) Representanter for slekten spilte en framtredende rolle som skipsredere. (Chr. Pedersen Lund, nevnt s. 57, og Jørgen Pedersen s. 69.) Matrikkelen av 1723 viser at Hans Lund eide tilsammen ca. 28 huder jord, og han hadde også en del mindre sagbruk. Med unntak av hans bror, Christen Lund, var det på den tid ingen andre jordeiere i Langesund. De fungerte også begge som engelske kommisjonærer. Lundslekten var de første Langesundsfolk som eide hele Langesunds tomteareal (Slåttanes gård). Hans Lund og etter ham enken Magdalena Lund var nesten fyrster i forhold til den øvrige befolkning på stedet. Enken ble i 1734 iliknet 11 rd. i byskatt, den nest største skattyter i Langesund var bare iliknet 2 rd.
Det genealogiske forhold mellom de representanter for slekten som her er nevnt, var slik:
Helvig Hansd. Møller, død 1712, var gift 1. gang med Christen Pedersen Lund, død 1705, og 2. gang med Jørgen Pedersen, død 1718.
| Barn av 1. ekteskap: | Alder i 1712. |
| 1. Hans Christensen Lund | 19 år |
| 2. Christen Christensen Lund | 16 år |
| 3. Peder Christensen Lund | 14 år |
Barn av 2. ekteskap: Fire, hvorav et død i 1712. (Vesentlig etter Skien Skifte 4. Fol. 43. [1712].)
Også i Brevik var den tidligste kapitalistiske utvikling særlig knyttet til en bestemt slekt, handelsdynastiet Lerstang. Fra begynnelsen av 1700-tallet opptrer også enkelte andre kapitalister. Den rikeste av dem alle var Anders Nielsen (bosatt i Brevik ca. 1700-1717)27) Noe senere flyttet Søren Berg (bosatt i Brevik antagelig 1723-1737) og den skotske innvandrer David Chrystie (bosatt i Brevik 1724-1736) til Brevik.28) (Se s. 92 f.)
Den første mann i Lerstangdynastiet i Brevik var Niels Rasmussen. Han var i 1680-åra den største skattyter i Brevik29) og eide mer jord enn noen annen ladestedsinnbygger. (Se s. 74.) Hans to sønner Jacob og Lars Nielsen spilte en betydelig rolle i Breviks handel i første halvdel av 1700-tallet. De eide begge mye jordegods i Eidanger. Jacob Nielsen var i 1733 Breviks største trelasteksportør. En summ ering viser at Jacob Nielsen betalte ca. 160 rd. i trelasttiende, den nest største eksportør i Brevik (Søren Berg) betalte ca. 91 rd.
Jacob Nielsens sosiale stilling i Brevik var i overensstemmelse med hans økonomiske topp-posisjon. Han oppnådde en enestående posisjon i Brevik. Han og hans kone var sterkest ettertraktet som faddere. Han gjorde seg også kjent og avholdt ved sine generøse donasjoner til kirken. (Se s. 200.) Sammen med Chrystie kjøpte han i 1728 gården Lunde og ble derved medeier av hele Breviks fomteareal. Tredje generasjon av Lerstang-familien i Brevik, Niels Larsen, ble enda mektigere enn forgjengerne. Det er imidlertid karakteristisk for Brevikskapitalistene i vår periode at deres faste kapital nesten utelukkende besto i jordgods, som de nok hadde sikret seg for å få kontroll over de skogområder som lå til gårdene. De evnet ikke å tilegne seg den mest rentable kapital, sagbrukene. Den vesentligste årsak til dette er nok at de kom til kort overfor Porsgrunnskapitalistene overalt hvor det bød seg en sjanse til å komme i besittelse av sagbruk. Det var ikke små summer det dreide seg om. H. Leopoldus sen. betalte således i 1722 Ulefoss bruk med 28 100 rd.
En viss rolle kan det vel også ha spilt at Breviks handelsborgerskap i stor utstrekning var rekruttert fra landdistriktene og således stod utenfor den lille krets av kondisjonerte familier som faktisk monopoliserte sagbruksindustrien.
Enkelte av de bønder som før og omkring 1660 eide tomtearealer i Porsgrunn og drev handel der, kan nok ha eid atskillig kapital. Men den første betydelige kapitalist i Porsgrunn var foged Henrich Josten som i 1662 bosatte seg på Bjørntvet gård.30) Hans enke var i 1688 den eneste ladestedsinnbygger som eide privilegerte sagbruk. (Se s. 74.) Eieren av Bjørntvet31) kom i den følgende tid til å spille en hovedrolle i Porsgrunns historie. Også Borgestad gårds eier må fra 1690-åra ha spilt en betydelig rolle i Porsgrunns utvikling.32) Da bosatte den senere generalmajor Arnold seg her. Vi har omfalt hans store skipsredervirksomhet ovenfor (s. 64). Hans enke var iliknet høyere ekstraskatt for 1712 og 1713) enn noen Skiensborger. Det var til ære for henne af Kvitseidpresten Hans Paus skrev visa om «Stout Anne på Borresta» som levde videre på folkemunne i enkelfe Telemarksbygder like inn i vårt århundre. Fra 1731 eide Leopoldus jr. Borgestad og bodde der.
I høykonjunkturen mellom 1690 og 1709 flyttet det til Porsgrunn flere menn som enten var rike ved ankomsten eller etter hvert samlet opp store kapitaler. Det var foruten Arnold, som vi i økonomisk henseende regner til Porsgrunn, Buer, Bowman og Leopoldus sen. I 1730-åra treffer vi en del nye folk: Niels Aall, Hans Kierulf og Herman Leopoldus jr. Porsgrunnsaristokratiet dannet en elite som også ved inngifting var knyttet sammen.
Leopoldus seniors 1. kone, Inger Børse, var en morsøster til Niels Aalls 1. kone (gift 1729).
Leopoldus seniors 2. kone var søster til Else Brinck, som først var gift med James Bowman og etter hans død med Hans Kierulf.
Niels Aalls 2. kone (gift 1738) var en søster til den i 1751 døde amtmann Christian Bergh, som også
hadde bodd i Porsgrunn.33)
Porsgrunnskapitalistene var de eneste ladestedsfolk som denne periode (1660-1740) oppnådde å få slått under seg en del av de sentralt liggende sagbruk. Den kapitalistiske utvikling i Porsgrunn var i begynnelsen av 1700-åra i særlig grad knyttet til Leopoldus-familien. Porsgrunns økende kapitalmakt like overfor det stagnerende Skien kom særlig til uttrykk i Herman Leopoldus seniors person og i hans livshistorie. Det er derfor grunn til å meddele en del data fra hans liv her, så mye mer som det ennå ikke foreligger noen utførlig monografi over ham eller hans slekt.34)
Herman Leopoldus (1677-1750), som omkring år 1700 slo seg ned i Porsgrunn, var sønn av en tysk innvandrer, kjøpmann Herman Leopoldus i Christiania. Leopoldus i Porsgrunn kom til rikdom ikke minst gjennom sine to giftermål. Han ble år 1700 gift med Inger Borse og ble derved svigersønn til den rike Halvor Borse som bl. a. eide Ulefoss og Vold jernverker. Ved svigerfarens død (1701) overtok Leopoldus bl. a. Vold jernverk. Inger Borse døde alt i 1714 og Leopoldus giftet seg igjen et par år senere og fikk også med sin annen kone en betydelig formue. I 1719 ble han eier av Bjørntvet gård og eide dermed også en stor del av Porsgrunn. I 1722 kjøpte han Ulefoss-sagene Og 4 år senere Ulefoss (også kalt Holla) jernverk. Som vi har sett, eide han også mye jordegods i Bratsberg amt. Hans stigende kapitalmakt markertes ved en rekke stadig finere titler som kulminerte med familiens opphøyelse i adelsstanden under navnet Løvenskiold i 1739. Omtrent på samme tid må han ha flyttet til Danmark.35) Her døde han i 1750- Sønnen, Herman Leopoldus (1701-1759) overtok alt i 1728 Vold jernverk av faren.36) I 1731 kjøpte han Borgestad gård ved Porsgrunn og bodde siden der. En sagbruksfortegnelse (1 733) viser at han eide 2 sager ved Skien og 2 ved Herre. (Se s. 78.) l 1734 var han i noen måneder partisipant i Fossum jernverk, i 1739 ble han eneeier av verket. Til verket lå et stort jordegods (106 huder) og sagbruk.37) Fossumgodset er framleis i slektens eie. Leopoldus jr. har hatt kapital nok til å dra fordel av lavkonjunkturen i 173o-åra. Han kjøpte i disse åra også Gjerpen kirke med tilliggende jordegods (i alt over 100 huder).38) Leopoldus sen. og jr. var sin tids mektigste kapitalister i Skiensfjorden. Vi har mange vitnesbyrd om Leopoldus den eldres sosiale maktposisjon. (Se f. eks. sek. 5. n. 76.) Denne makt hadde sitt grunnlag i hans kontroll over vareproduksjonen i Skiensfjorden.39) Men den resulterte ikke i noen tilsvarende formal politisk særstilling. Så vidt vi kan se opptrådte Leopoldus den eldre alltid lojalt overfor statsmakten. Tilpasningen mellom disse to maktstørrelser ble lettet ved eneveldets tradisjonelle velvilje og hensynsfullhet overfor kapitalistene. Leopoldus sen. ble meget nyttet til offentlige gjøremål, men han ble ikke betrodd noe fast embete i Bratsberg amt.40) Dette kan kanskje oppfattes som uttrykk for en bestemt politikk fra statens side.
Den tredeling av ladestedssamfunnet etter økonomiske kriterier som vi har foretatt, viser seg mindre tilfredsstillende for analysen av den såkalte mellomklasse. Under mellomklassen samler vi nemlig alle individer på ladestedene hvis økonomiske evne antas å ligge mellom kapitalistklassens og arbeiderklassens. Men til den således konstruerte mellom-klasse svarer neppe noen objektiv iaktfagbar mellomklasse-samhørighet. De sosiale og kulturelle avstander mellom denne klasses yttergrupper er formodentlig større enn mellom yttergruppene og naboklassene. Det vil derfor antagelig være mest realistisk å operere med 2 deler av mellomklassen: Den høyere mellomklasse og den lavere mellomklasse.
Til den høyere mellomklasse vil vi regne de ikke-kapitalistiske borgere og flertallet av de offentlige funksjonærer. Til den lavere mellomklasse blir å regne den gruppe vesentlig bestående av småhandlere og enkelte håndverkere som i skafteevne hever seg litt over arbeiderklassens nivå.
Den høyere mellomklasse er den klasse som utfolder det største kulturelle initiativ i vår periode.
Representanter for denne klasse skaffet Brevik dets kirke, og det var også folk av samme klasse som tok initiativet til og var de mest aktive for skoleorganiseringen både i Brevik og Langesund. (Se sek. 6.) I intellektuell kultur var denne klasse ved siden av enkelte representanter for kapitalistklassen dominerende. En representant for den høvere mellomklasse, amtmann Bergh (s. s. 192), hadde en boksamling som sannsynligvis har hørt til de største i Skiensfjordenpå den tid.
Den lavere mellomklasse var en yrkesmessig, relativt homogen gruppe. Dens karakteristiske virksomhet var i regelen den lille husnæring, det er: småhandel, vesentlig med øl, brød, brennevin og tobakk. Men de hovedpersoner som hørte til denne gruppe, drev ofte med et eller annet manuelt arbeid ved siden av.
Ennå i 1730-åra var relativt få handverksfag representert på ladestedene. Vi finner skreddere, skomakere, smeder, snekkere og tømmermenn i Porsgrunn, Brevik og Langesund. I Brevik var det dessuten en parykkmaker og i Langesund en repslager ved reperbanen. Håndverkerstandens utvikling på ladestedene markeres tydelig ved Skienslaugenes voksende protestholdning, idet de utabys håndverkere søkte å unngå den kostbare laugstvang. (Se s. 159 ff.)
Arbeiderklassen var den største samfunnsklasse på ladestedene. Den omfattet i 1725 ca. 70 Pst. av Breviks befolkning og ca. 80 pst. av befolkningen i Porsgrunn og Langesund. Arbeiderklassens prosentdel av ladestedenes befolkning gikk noe tilbake i vårt tidsrom. Denne riktignok svake tilbakegang var et element i den stigende sosiale differensiering.
Arbeidernes hovedyrke var knyttet til sjøen og trelasthandelen. Losse- og lastearbeid, bjelkehogst, sjøfart og fiske var de viktigste arbeiderfunksjoner. Men arbeideren var på den tid ikke så spesialisert og ervervsbundet som senere. Dette skyldtes delvis den sterke sesongbegrensning i enkelte erverv som f. eks. stuerarbeid og skipsfart. Sjømenn måtte således regelmessig søke annet arbeid utenfor skipsfartssesongen.
Av 35 strandsittere i Vestre Porsgrunn i 1701 opplyses det om 18 at de er arbeidsfolk som lever av hogst og annet arbeid, og noen av dem seiler undertiden som båtsmenn. Om 3 oppIyses at de er sjøfarende menn «og når de er hjemme erne:rer de seg med hogst og annet skipsarbeid så og selger øl, brød og brennevin». Av 25 ervervsdyktige menn som nevnes I dette manntall, er bare 2 anført med ett eneste yrke (en sjømann og en håndverker).41)
I Brevik og Langesund var også fiskeri en viktig binæring for arbeiderne.
Ved siden av og samtidig med andre sysselsettelser kunde arbeideren drive litt handel med øl, brød, brennevin og tobakk,42) og han kunde holde husdvr. Småhandel og husdyrhold hadde nemlig ervervsmessig den fordel at de ga den kvinnelige arbeidskraft adgang til å delta i produksjonslivet. Kvinnene kunde underfiden på denne måte opptre svært selvstendig.
Porsgrunnsarbeideren Isach Gregersen fant seg foranlediget til å beklage seg offentlig på Solum bygdeting i 1729 over sin egen kones uforsiktige handel. Titt og ofte hadde konen mot mannens vilje kjøpt varer på kreditt uten å kunne få solgt dem til innkjøpspris engang. Hun hadde tatt av hans ringe møbler til betaling av kreditorer. Derfor advarte han alle og enhver mof å gi henne kreditt.43)
Da vi kjenner prisen på den alminneligsfe forbruksvare i 1730-åra (korn) og samtidig har sikre opplvsninger om den alminneligste arbeidslønn, så kan vi få et tallmessig utbytte for arbeidslønnens realverdi, som skulde muliggjøre sammenlikninger med senere tiders forhold.
Rug og bygg var de alminnelige brødkornslag i Skiensfjorden i 1730-åra. 44) Den gjennomsnittlige pris på 1 tønne korn, halvparten rug og halvparten bygg, utgjorde i 1731: 1 rd. 3 m. 12 s.
Av flere kjelder framgår det at den normale arbeidslønn for ikke-faglært arbeid i bysamfunnene i Skiensfjorden i slutten av 1720-åra og i begynnelsen av 1730-åra utgjorde 1 m. 8 s. =. 32 s.45)
Forholdet mellom daglønn og korntønnepris er altså: 1 : 5,6
1 tønne korn veide gjennomsnittlig 80 kg. (Nordisk kultur 30, s. 265.)
I 1938 var Statens innkjøpspris på norsk korn pr. 100 kg: rug kr. 22,00, bygg kr. 20,88.
Prisen pr. tønne à 80 kg, halvparten rug, halvparten bygg, blir efter dette kr. 17,15.
Samme år i 4. kvartal var timefortjenesten i papirindustriens for menn kr. 1,43, daglønnen altså (1,43 x 8) = kr. 11,44.46)
Forholdet mellom daglønn og kornfønnepris = 1 : 1,5.
Dette skulde tyde på at byarbeiderens daglige reallønn i 1731 bare var litt over ¼ av en papirindustriarbeiders i 1938.
Som en antydning om arbeiderens relative levestandard i 1730-åra er dette forholdstall utvilsomt enda alt for høyt satt.
Arbeidsvirksomheten på ladestedene var nemlig på den tid som nevnt sterkt sesongbundet med liten vintervirksomhet. Generelt kan vi visstnok regne med en 8 måneders arbeidssesong og en 4 måneders hvileperiode, dvs. et tidsrom med sterkt innskrenket arbeidsvirksomhet. (Smlg. s. 28f.) En meget sterk stigning i levestandard ved vareprisreduksjon har også den industrielle masseproduksjon av forbruksvarer bevirket. Hertil kommer oppdagelsen av nye og billige næringsmidler som f. eks. poteten. Føyer vi enn videre hertil virkningene av en lang rekke medisinske og sosiale oppfinnelser så vil det innses at arbeiderens levestandard i 1730-åra, målt på hans arbeidsinntekts kjøpekraft overfor de alminnelige menneskelige fornødenheter, var meget lav, kanskje av en moderne industriarbeiders.
Et vitnesbyrd om den lave levestandard er barnas kortvarige arbeidsfri periode. Alt fra 10-11 års alderen, opplyser en kjelde fra 1805, måtte arbeiderklassens barn søke ut i arbeidslivet (s. 212).
Med sin usikre livsberging var arbeideren sterkt avhengig av sin arbeidsgiver. Den patriarkalske arbeidsgiver var under disse forhold arbeiderens beste trygd.
Jacob Aall skildrer forholdet i 1780-åras Porsgrunn slik: «Enhver kjøpmann holdt sine bestemte arbeidere, huggere, ladere og flåtningsfolk, som dannet en fast flokk, der utgjorde som en del av husbondens husgesinde. Om sommeren fortjente de mere enn de kunde fortære, og overskuddet hensattes i boken til vinteren.»47)
Omvendt fikk naturligvis en hensynsløs arbeidsgiver under slike forhold en ødeleggende makt.
En ganske stor prosentdel av arbeiderklassen hadde også etter samtidig embetsmanns- og borgeroppfatning en meget lav levestandard.
Dette kommer til uttrykk i det ganske store antall husholdninger som ble frifatt for skatt på grunn av fattigdom. Således i Brevik 1661: 11 husholdninger av tilsammen 42, i vestre Porsgrunn 1700: 16 husholdninger av 42.
I konsumsjonsmanntallet 1725 var de skattfri fattige husholdninger i prosent av stedets samtlige husholdninger:
| Porsgrunn | 12,6 % |
| Brevik | 17,6 % |
| Langesund | 19 % |
Som en antvdning om den relative fattigdom på ladestedene må det antas at disse prosenttall har sannhetsverdi. Det er nemlig all grunn til å vente en større fattigprosent i Brevik og Langesund etter Den store nordiske krig, fordi disse samfunn hadde vært sterkere delaktig i henholdsvis skipsfartens og skipsbyggingsindustrien enn Porsgrunn, og disse to næringsgrener lå nede etter krigen.
Det anfall fattige husholdninger som konsumsjonslikningen registrerte i Brevik 1725 (21), høver godt med Brevik kirkemyndigheters fattigvurdering. Det var i 1730-åra om lag 20 fattige Breviksinnbyggere som fikk understøttelse av kirken når kirkeblokken ble tømt - i regelen årlig (s. i98).
Gruppen skattfri fattige inkluderer mange som klarte å forsørge seg selv eller ble forsørger av pårørende.
Konsumsjonsmanntallet omtaler meget få av dem som betlere: 2 i Porsgrunn, i i Brevik og 3 i Langesund. Soknepresten i Eidanger utarbeidet i 1727 et fattigmanntall for Brevik hvor han oppga 8 fattige. Formodentlig angir dette tallet på dem som etter sokneprestens skjønn mest trengte fremmed hjelp.48)
I Brevik og Langesund besto fattiggruppene overveiende av enker og gamle menn. I Porsgrunn utgjorde disse to grupper omtrent halvparten av de fattige skattfri. Den andre halvpart besto av voksne menn uten oppgitt alder. Det er mulig at flere av disse allikevel har vært gamle.
Arbeidsledighet var ikke noen fattigdomsfaktor av bekydning i Brevik og Langesund og neppe heller i Porsgrunn.
Den del av arbeiderklassen på ladestedene som ikke gikk fri for skatt, betalte i 1720-åra normalt bare én skatt: konsumsjonsskatten, som iallfall fra 1725 da utlikningen kom under offentlig kontroll, må ha vært en noenlunde lempelig byrde. Den utgjorde for den alminnelige arbeider mellom 2 m. og 1 rd. 1 m. 8 s. = 5 1/3 m. og svarte altså til arbeiderens vanlige fortjeneste på fra 2 til 4 dagsverk. Etter moderne begreper en svært mild beskatning, men presset av en slik skatt var meget sterkere på den tid fordi arbeiderens fortjeneste i denne tid lå så mye nærmere det som krevdes til eksistensminimum enn den moderne arbeiders.
Bare en liten del av strandsitterne på ladestedene betalte i 1720-åra husmanns- og strandsitterskatt ved siden av konsumsjonsskatt. Formodentlig var det landarbeidere bosatt på ladestedene som risikerte en slik dobbeltbeskatning.
En arbeiderfamilie som drev med småhandel («husnæring») ved siden av, fikk gjerne en noe høyere skatt.
En families økonomiske tilstand var tydeligvis den avgjørende faktor ved fastsettelse av konsumsjonsskatten. Familiens barnetall influerte ikke direkte på skattenivået. Etter pkt. 8 i konsumsjonsforordningen 1682 skulde skatten stige proporsjonalt med antall husstandsmedlemmer over 11 år. Til alt hell for strandsitterne ble denne regel ikke fulgt.
Så vel strandsittere som borgere måtte hvis de bodde i eget hus, utrede en årlig avgift til grunneieren. Langesundsstrandsitternes årlige grunnleie utgjorde gjennomgående mellom 1 og 2 rd. i 1719. Grunnleiene synes å ha ligget på omtrenf det samme nivå i Brevik og Porsgrunn.49)
«Strandsittere» er kjeldenes vanligste navn på ladestedenes arbeiderklasse + en del av den lavere mellomklasse. Ordet «Strandsitter» opptrer først fra 1500-tallet. Det er tydeligvis preget i bondesamfunnet, og har opprinnelig sikkert ikke vært fritt for forakt. Strandsitterbetegnelsen bruktes vanligvis på 1600- og 1700-tallet om en som var bosatt utabys ved sjøen, og som hverken var gårdmann (odelsbonde eller leilending) eller bymann (borger, negotiant eller embetsmann). Betegnelsen omfatter derfor mer enn arbeiderklassen. Denne vide betydning av ordet brukes konsekvent i denne avhandling. Imidlertid viser det seg i skattmanntall og andre kjelder ca. 1660- ca. 1730 en del vakling i betegnelsen på ladestedenes underklasse. Offisielt var det ikke ualminnelig å reservere strandsitterbetegnelsen for dem som eide sitt eget hus, og å kalle alle dem som bodde til leie for «husmenn». I 1688 (Fgd. B. 1688) sier soknepresten i Eidanger etter å ha ført opp noen strandsittere i Porsgrunn og Brevik: «Andre ved stranden boende kalles strandsittere dog de er kun fattige husmenn.» Det er mulig at enkelte av disse siste undertiden også har hatt arbeidsplikter overfor jorddrotten, og således nærmet seg den normale husmannstype. I alle tilfelle sto de i et nærmere forhold til og følgelig større avhengighet av grunneieren. En del husmenn i Porsgrunn klager i 1701 over at konsumsjonsforpakteren ikke har skjelnet mellom borgere og strandsittere på den ene side og husmenn på den annen side. De finner det rimelig at borgere og strandsittere betaler konsumsjon, men «vi fattige husmenn og arbeidsfolk formoder etter kongl. forordning at være forskånet for konsumsjon, og kommer våre jorddrotter til hjelp uten deres klage». Sjelden bruktes betegnelsen «husmenn» som en fellesbenevnelse på hele ladestedenes underklasse, altså svarende til «strandsittere» i vid betydning.
Mellom den typiske strandsitter og den typiske husmann var det både økonomisk og sosial skilnad. Gjennomsnittsstrandsitteren var en byarbeider uten, eller med meget begrensede, personlige plikter overfor eieren av det jordstykke han bodde på. Den typiske husmann var en landarbeider med vidtgående arbeidsplikt overfor jorddrotten. Strandsitternavnet var i det hele neppe så sterkt preget av fattigdom og trellekår.
I Langesund hadde strandsitterne i 1719 ingen arbeidsplikter overfor jorddrotten. I Porsgrunn under Bjørntvet gård på østsida betalte derimot nesten alle strandsitterne i 1760-åra sin jordleie med fra 1 til 5 arbeidsdager i slåttonna pluss et fast årlig pengebeløp. Forskjellen beror sikkert på at Bjørntvet gård var i drift, mens Slåttanes gård, hvis grunn Langesund lå på, var ødegård.
På Borgestad gård betalte i begynnelsen av 1800-tallet flertallet av jordleierne bare pengeavgifter til grunneieren. Ca. 25 grunnlofter hadde foruten en pengeavgift å yte noen mannsarbeidsdager, sedvanligvis 3, årlig. Denne arbeidsplikt kunde om grunneieren ønsket det, omgjøres til en pengeavgift.50)
Nedenstående tabell viser husholdningenes fordeling på samfunnsklassene i 1725:
| Kapitalist- | Mellom- | Arbeider- | Samlet | |
| klassen | klassen | klassen | husholdn.tall | |
| Langesund | 1 | 11 | 46 | 58 |
| Brevik | 3 | 31 | 85 | 119 |
| Porsgrunn | 4 | 32 | 131 | 167 |
|
Da vi ikke har noe borgermannfall fra 1725, så har jeg nyttet byskattmanntallet for 1732 og gått ut fra at tallet på utabys byskattbetalere var det samme i 1725. Til kapitalistklassen er regnet de større sagbrukseiere og (eller) trelasteksportører; oppsitteren på og eieren av Borgestad 1732: Leopoldus jr., er inkludert under Porsgrunn. Som kapitalister blir å anse (1732): i Porsgrunn: Leopoldus sen., Leopoldus jr., Hans Kierulf, Gunder Solvesen Buer; i Brevik: David Chrystie, Jacob Nielsen, Søren Berg; i Langesund: Magdalena Lund.
| ||||
Handelen med Telemarken var livligst i Porsgrunn. Breviks og Langesunds handel var vesentlig innskrenket til de nærmeste sogn. I Porsgrunn bodde også ladestedenes største sagbrukseiere. Likesom trelastnæringen hadde større dimensjoner i Porsgrunn enn i Brevik og Langesund, så var også påviselig klasseskillet dypere i Porsgrunn mellom dem som eide trelasten og dem som bare arbeidet med den.51)
Skipsfarten spilfe omkring 1725 en relativt liten rolle og kunde derfor ikke ha noen klasseforskjellutjevnende virkning. I denne retning virket derimot småhandelen med øl, brød, brennevin og tobakk, en virksomhet som var ganske utbredt.
Kløften mellom de store trelasthandlerne og resten av befolkningen ble utdypet ved at trelasthandlerne med sjeldne unntak representerte et fremmedartet og uomtvistelig også mer utviklet kulturmiljø, mer vest-europeisk enn norsk.52) «Porsgrunn», skriver Claus Pavels, og tenker i virkeligheten bare på den fåtallige overklasse av trelasthandlere og høyere embetsmenn, «av alle små og store stæder, jeg har kjent, det eneste, hvor den fineste, mest urbane verdenstone var forenet med edel, blid, utvungen, ekte norsk selskapelighet og gjestfrihet.»53) Den åpne mottakelighet for vesteuropéisk åndsliv var kanskje denne overklasses betydeligste kulturelle ytelse.54) Men trelasthandlerne, plankeadelen, hersket nokså uinnskrenket i det lille bysamfunnet.
En rettssak mellom trelasthandler James Bowman og gårdskar Peder Søfrensen (1723) samler i dramatisk fortettethet i seg det latente motsetningsforholdet mellom overklasse og underklasse i Porsgrunn. (BT 6 s. 89 ff.) Saka, som sikkert har vært lange tiders største sensasjon i distriktet, går i korthet ut på at Peder Søfrensen har satt seg til motverge mot sin husbond James Bowman som først hadde skjelt ham (Peder) ut, og så forsøkt å slå ham. Da Bowman selv flykter, lar Peder Sofrensen alt sitt oppsamlede hat gå ut over fru Bowman som han gir to slag med en kjepp, så hun blør. Enskjønt Bowman nå kommer ut fra sitt kontor med løftet pistol, gir Peder seg ikke for de andre tjenere kommer til og trekker ham ned i drengestua. For dette forhold dømmes Peder Søfrensen «andre likesinnede til eksempel og avsky.» til å føres til Bremerholm i København «der at gå i jern udi 2.de år.» Men han foretrakk selv å forkorte livets urett. Natten til den 24 august 1723 druknet han seg i Frierfjorden. Tre mann holdt vakt, og han hadde jern på hender og føtter.
Klasseforskjellen ble aldri så dyptgående i Brevik som i Porsgrunn. Trelasthandelen hadde ikke her så store dimensjoner. Opplandet var vesentlig Eidanger og til dels Bamble.55) Dets trelasthandel hverken krevde eller ga høve til så stor kapitalakkumulasjon som handelen på Telemarken. Dessuten grep andre næringsveier bestemmende inn i den sosiale struktur. Av 87 hovedpersoner som oppga sitt yrke (1722 og 1725) var 31 helt eller delvis sysselsatt med sjøfart og (eller) fiske. Fiskeri var tydeligvis en typisk binæring. Langt viktigere for klasseforholdene i Brevik var sjøfarten. Sjøfarten var på det daværende tekniske utviklingstrin et instrument for sosial mobilitet. I sjøfarten kunde den fattige, men dyktige omsette sin arbeidskraft til kapital. Den virket i noen grad klasseforskjellutjevnende. Parykkskatten av 1711 gir et klart vitnesbyrd om dette. 17 familier i Brevik blir iliknet skatt for parykker eller fontanger, av disse er io eller i i familiens hovedpersoner sysselsatt med skipsfart, de fleste som skippere, men én er f. eks. båtsmann. De øvrige som bærer parykker eller fontanger, hører med unntak av tollbetjenten og skolemesteren, til trelasthandlergruppen. Da slik hodepynt var dagens mote, har nok de fleste som evnet det anskaffet seg parykk og gitt sine kvinner fontanger.56) Skattmanntallet viser derfor at skipsfarten har skapt store muligheter for sosial opprykking. Det peker i samme retning at de lokale ledere for skoleorganiseringen 1693 (skolekomitéen) alle sammen var sjøfolk. (Se s. 204.)
De sfore trelasthandlere i Brevik var, som tidligere utredet, av bondeætt. Dette har også hatt betydning for forholdet mellom handelskapitalister og arbeidere. I Brevik var det ikke som i Porsgrunn to kultursamfunn. I kunnskaper og vurderinger har de to samfunnsklasser stått hverandre lanet nærmere i Brevik. Klasseskillet ble her i høyere grad en rent økonomisk skilnad. Hverken Lars eller Jakob Nielsen Lerstang, begge velstående trelasthandlere, bar parykk og skilte seg således på dette punkt ikke ut fra arbeiderklassen. Forholdene i Brevik omkring 1740 må ha vært noenlunde de samme som i 1790-åra, da Pavels gir oss en ung estetikers syn på ladestedet: «Brevik hadde kun to embetsmenn [foruten presten]: en tollbetjent og en postmester. Den første var en døv og meget borneret person ved navn Barelay .... Den gamle postmester (Chrystie) var det eneste menneske i Brevik som hadde noen sans for lesning .... Breviks øvrige innvånere utenfor almuestanden var ukultiverte kjøpmenn og skippere av hvilke flere var rike.»57)
Også i Langesund var trelasthandelen bestemmende for den sosiale struktur, men da stedets oppland var så begrenset, za det ikke muligheter for noen stor kapitaldannelse.
Innen alle disse samfunn merker en lite til den vidtgående differensiering i arbeidsfunksjoner som karakteriserer en moderne bybefolkning. Samfunnene var små og deres egen kjøpekraft og egne behov ga ikke adgang til noen sterk spesialisering og de fremmede markeder de kunde produsere ior, krevde sedvanlig av dem lite bearbeidede masseprodukfer.
I 1725 representerte de offentlige funksjonerer den høyeste spesialisering på ladestedene. «Maleren eller skilderen Meyer», som slo seg ned i Porsgrunn i 1730-åra, måtte dra videre etter noen års forløp.
Noter:
* Jacob Aall: Erindringer 1, s. 79 f. Chra. 1844-45. Jacob Aall var født og
oppvokset i Porsgrunn, og bygger nok disse iakttagelser på inntrykk fra Skiensfjorden.
Smlg. Jacob Aall: Optegnelser 1780-1800 s. 1 ff.
** Smlg. R. S. Lynd & H. M. Lynd: Middletown s, 22. Lond. 1929
| Utdrag (s. 98-117) fra: Kaare Svalestoga: Byer i emning. - Oslo 1943 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |