II. 5. Industriell virksomhet

av Kaare Svalastoga

De trelast-produkter som ble utskipet fra Skiensfjorden hadde alle gjennomgått en viss bearbeidelsesprosess, men denne var i alle tilfelle lite komplisert og forutsatte sammenliknet med moderne forhold et meget primitivt teknisk utstyr: vannsag, håndsag, øks og kniv, og meget enkle former for sosialt samvirke.

Til bordproduksjon bruktes en vannsag som regelmessig hadde 3 manns betjening. De øvrige eksportprodukter forutsatte overhodet intet som helst sosialt samvirke under selve bearbeidelsesprosessen. Den enkelte mann utstyrt med øks, og for enkelte formål også kniv, kunde klare tilvirkingen av disse varer alene. Mens bordproduksjonen måtte foregå der hvor fossefallene lå, var framstillingen av de øvrige eksportprodukter ikke geografisk betinget. Derfor foregikk en del av hoggenlastproduksjonen på ladestedene. Tilhoggingen av de større frestykker som f. eks. bjelker, foregikk på hogstplassene under kontroll av folk tilhørende den øverste eller midlere økonomigruppe (se nedenfor sek. 3). De mindre treartikler som f. eks. emmerstaver (= bøttestaver) kunde arbeiderne framstille for egen regning av stokkeender eller avfall fra bjelkehogsten i sine fritimer. (Thue s. 33.) I Porsgrunn og Brevik var utvilsomt trelastforedlingen den viktigste industrielle virksomhet i vår periode og langt senere.¹⁰⁴⁾

Tidlig i ladestedenes historie må skipsreparasjons- og skipsbyggingsindustrien ha kommet til å spille en viss rolle. Kjeldene tier om dette. I 1670-åra må defensjonsskipet «Maria» være bygd på ladestedene, antagelig i Langesund. (Se s. 54.)

I mars 1696 satte Skiens magistrat opp en liste over Skiensfjordens handelsflåte og opplyste samtidig bl. a. om hvor fartøyene var bygd. Det framgår av denne fortegnelse at mer enn halvparten av fartøyene (12 av 21) var bygd i Skiensfjorden og av de øvrige 9 som var bygd annensteds, var blitt grundig reparert (= «forbiugt») ved verfter i Skiensfjorden.

I åra 1692-1693 ble det bygd 8 nye fartøyer i fjorden. Et av de viktigste skipsverfter i fjorden lå i Langesund. Her ble bygd minst 3 farføyer fra 1690 til mars 1696. Ellers nevnes Stathelle, Bolvik og Follestad (like ved Skien) som skipsbygging ssteder. Flere fartøyers byggested er ikke nærmere lokalisert innen fjorden.¹⁰⁵⁾

Fra 1710 har vi også bevart en oversikt som viser hvor stor del av Skiensfjordens handelsflåte som var bygd på verfter i Skiensfjorden.¹⁰⁶⁾ Omtrent halvparten av flåten var bygd i Skiensfjorden. (8 av 17 skip hvis byggested er oppgitt.) Et, fartøy, fjordens største (286½ Ist.), var bygd på Borgestad, et i Porsgrunn, to i Langesund og et på Stathelle.¹⁰⁷⁾ Om tre andre skip vet vi bare at de var bygd «innen Langesund», dvs. et sted i Skiensfjorden.

Det er grunn til å tro at verftsindustrien spilte en særlig rolle i Langesund på grunn av stedets beliggenhet i fjordgapet. Her kunde fartøyene søke ly og reparasjon etter hardvær på sjøen. Verftsindustrien i Langesund ble under Den store nordiske krig en ren krigsindustri, og Langesund kunde i motsetning til de andre bysamfunn langs fjorden profitere av Den store nordiske krig. Jørgen Pedersen var en av landets største leverandører til den dansk-norske flåte. I åra 1711-1713 leverte han fra sitt verft i Langesund 3 snauer, 2 fregatter og visstnok også 2 sjalupper. Den ene av fregattene var «Løvendals galei», Tordenskiolds fartøy, som Jørgen Pedersen fikk 7500 rd. for. Men dessuten utførte han reparasjonsarbeider for marinen for flere tusen riksdaler om året.¹⁰⁸⁾ Som et ledd i denne store skipsbyggingsindustri anla han i 1710 en reperbane i Langesund.¹⁰⁹⁾ Det skortet ofte med betalingen for leveransene til staten. Ved sin død i november 1718 hadde han penger til gode av kongen. Dessuten var hans økonomi blitt ødelagt av «andre store skader og uløche» opplyste hans enke og hans fullmektig for skifteretten. Derfor var hans økonomiske stilling like før han døde så elendig at han hadde måttet gjøre oppbud. Jørgen Pedersen hadde ved den tid vært så opprådd for kontanter at han hadde måttet pantsette to diamantknapper.

Så vel verftet som reperbanen fikk varig betydning for Langesunds økonomiske liv. Verftet, som sannsynligvis er likeså gammelt som ladestedet, har med enkelte avbrytelser vært i drift på samme sted til i dag. Reperbanen ble drevet ennå i 1830-åra.¹¹⁰⁾ Pram beretter (1805) at denne bedrift da sysselsatte «foruten 8 faste arbeideres familier, en del daglønnere.» ¹¹¹⁾ Arbeidsstaben har neppe vært stort mindre under Den store nordiske krig.

I 1730-åra kan vi iaktta de første spirer til nytt industrielt initiativ i Porsgrunn og Brevik. En Breviksborger, Peder Hansen, søkte om å få reise en vindmølle i Brevik.¹¹²⁾ Den skulde brukes til kornmaling, idet Breviksfolk og Langesundsfolk hadde så lang vei til de nærmeste vannkvernene. Enskjønt godseier og jernverkseier H. Leopoldus jr., Borgestad, erklærte at tiltaket vilde skade både ham og andre som hadde satt kapital i vannkverner, oppnådde allikevel Breviksborgeren med amtmannens anbefaling kgl. bevilling. Det var en demokratisk seier. At vindmølleprojektet imøtekom et alminnelig behov viser den usedvanlig store oppslutning om Peder Hansens søknad. Han fikk 41 Breviksfolk og 19 Langesundsfolk til å støtte sin supplikk. Allikevel har ikke foretagendet, hvis det overhodet er blitt realisert, vært noe langt liv laga. Det omtales hverken av Løvenskiold (1784), Thue (1789), eller Pram (18o5). Det har vel ikke vært vind nok til mølla i Brevik.

Fra Porsgrunn kom det inn forslag om å opprette et tobakkspinneri der, men det støtte på bitter motstand fra eierne av tobakkspinneriet i Skien og ble avslått. (Se s. 162.)

Gammelt og nytt, bondenæring og bynæring, levde side om side i ladestedenes økonomi på 1700-tallet. Fiskeri og jordbruk var vesentlige ledd i deres økonomiske struktur.

II 6. Fiskeri

Kjeldene er fattige på opplysninger om fiskerinæringen i Skiensfjorden i vår periode.¹¹³⁾ I Breviks økonomi spilte fiskeri en betydelig rolle (smlg. s. 116). Enda viktigere var fiskerinæringen i Langesund på grunn av ladestedets beliggenhet ute i havgapet. Av 47 hovedpersoner i Langesund ca 1725, oppga 14 at de delvis ernærte seg ved fiskeri og 2 levde utelukkende av fiskeri.

I 1686 møtte to strandsittere opp på tinget og erklærte på vegne av samtlige strandsittere i Langesund at de utelukkende ernærte seg ved «det ringe fiskeri som de med stor livsfare titt udi vilden havet kan bekomme».

Fiskeriet ser ut til å ha vært drevet ikke bare ved kysten, men også til havs, på bankene i Nordsjøen. Trelasthandler James Bowman opplyste i 1721 at han og en del borgere i Skiensfjorden hadde besluttet å utruste noen små farkoster til torskefiske og annen forefallende fangst på de jydske rev eller andre steder i Nordsjøen hvor det måtte være fiskebanker. Han selv eide et av disse fiskefartøyer: «Maanen» på 17 lst. Han søkte i den anledning om å slippe importtoll på den eventuelle fangst, hvilket ble innvilget. Denne kjelde viser også at der forekom kapitalistisk arbeidsdeling i denne næringsvei, men fisket ga neppe grunnlag for større kapitaldannelse på Skiensfjordens ladesteder.

II. 7. Byjordbruk

I 1700-åra ble jordbruk ansett som en vesentlig og selvfølgelig bestanddel i byens økonomi. Den konstituerte magistrat i Skien skriver i 1718 at Skiens bys jorder er utstykket til enkelte borgere hva der resulterer i at «byen [er] således oppfylt med svin at man ikke kan ha sine hus i fred» og han føyer til: «det er helst noget miserabelt [at] til en hel kjøpsted ikke er så megen udrast, at en eneste kø derpå kan ha sin føde»¹¹⁴⁾

I Porsgrunn var fjøs og svinehus i 1720-åra en regulær del av bybebyggelsen.¹¹⁵⁾ Et fullstendig gårdsbruk hørte med til en solid trelasthandlers husholdning. Arnold drev Borgestad, Leopoldus Bjørntvet og Bowman Søndre Tveitan gård.

Fra en noe senere tid (1784) gir Løvenskiold oss et inntrykk av Porsgrunns landlige preg når han forteller om den glimrende utsikten fra gården Øvre Søli i Gjerpen. Herfra kunde øyet ta inn «hele Porsgrunnssidene med sine løkker og husebygninger, tollboden, alle innkommende og utgående skibe» ... Med sin tidstypiske entusiasme for jordbruk berømmer Løvenskiold de «mange gode landmenn og akerdyrkere» i Porsgrunn. (Løvenskiold s. 270, 272.)

Innen overklassen synes hagebruket å ha vært omfattet med stor interesse i 1730-åra.¹¹⁶⁾

Kopskattmanntallene av 1683 gir ganske utførlige opplysninger om husdyrholdet blant strandsitterne på ladestedene.¹¹⁷⁾ Bare opplysningen om Langesund, Brevik og Eidanger-Porsgrunn kan imidlertid tillegges noen høyere kjeldeverdi. Det er lite sannsynlig at strandsitterne i de øvrige ladestedsområder i fjorden skulde stå i en slik særstilling som manntallene gir inntrykk av, idet disse ikke omtaler husdyr i forbindelse med Solum-Porsgrunns og Gjerpen-Porgrunns strandsittere. Ellers er i det hele tallet på strandsitterfamilier som føres opp til beskatning, så relativt lavt at det er vanskelig dømme om husdyrholdets utbredelse innen ladestedsbefolkningen som helhet.

I Langesund nevnes 9 strandsittere, hvorav 5 med husdyr. Ingen husmenn. I Brevik nevnes 20 strandsittere, hvorav 5 med husdyr, og io «husmenn som sitter i leiehus», hvorav i med husdyr. I Eidanger-Porsgrunn nevnes 8 strandsittere, samtlige med husdyr, og 5 «husmenn som sitter i leiehus», hvorav 3 med husdyr.

På grunnlag av dette kan vi med stor sikkerhet si at husdyrholdet var relativt mer utbredt i Eidanger-Porsgrunn enn i Brevik. Soknepresten i Eidanger hadde nemlig utarbeidet manntall for begge disse distrikter. Brevik hadde altså en mer by-liknende karakter - etter moderne begreper. Hovedårsaken er sikkert den tettere bebyggelse. (Se s. 194.) Fra en noe senere tid har vi bedre kjelder til bedømmelse av husdyrholdets utbredelse i Langesund. I Langesund var det i 1719 50 huseiere.¹¹⁸⁾ Etter oppgavene hadde bare 4 av disse fjøs eller stall i filknytning til byhuset, men tre andre leide bondegårder nær tettbebyggelsen. Det ser altså ut til at bare ca. 15 pst. av befolkningen på den tid kunde holde kuer. At husdyr ikke har vært hver manns eie i Langesund tyder også skifteprotokollenes opplysninger på. Jeg har registrert samtlige Langesundsstrandsitter- (inkl. husmanns)skifter i skifteprotokollene inntil 1740, tilsammen 12 skifter fra åra 1695-1700 og 1729-1738. Av disse 12 er 8 fra fastlandet, 4 fra Langøya. I alle Langøyskiftene forekommer husdyr, men av fastlandsskiftene har bare ett husdyr, mens 2 avdøde må ha hatt husdyr tidligere, men ikke ved sin død, og de øvrige 5 er uten husdyr.

I alminnelighet gjelder det at byjordbrukets betydning i ladestedenes økonomi må ha vært liten sett i relasjon til de andre næringsveiene. Det var underskudd på alle landbruksvarer på ladestedene i Skiensfjorden.¹¹⁹⁾ Byjordbruket i 1700-åra var stort sett et husdyrbruk anlagt på produksjon av kjøtt og melk. Det kunde delvis supplere fremmed tilførsel, ikke erstatte den.

II. 8. Kapitalkonsentrasjon

Skien var fram til omkring 1660 det eneste kapitalsentrum i Skiensfjorden. Så vidt vi kan se, eide ingen ladestedsfolk jord eller sagbruk i Skiens lagdømme i 1661. Av en samlet hustakst (by + ladesteder) på 34 425 rd. i 1661 utgjorde den takserte verdi av ladestedsbebyggelsen alene bare 2830 rd.¹²⁰⁾ Skien var fjordens eneste kapitalistkonsentrasjon, mens ladestedene alt overveiende var befolket av ikke-faglærte arbeidere. Det var nok spirer til kapitalkonsentrasjon på ladestedene og tendensen i denne retning økte tydelig ut gjennom århundret, men Skiens supremati kan ikke sies å være synderlig rokket ennå en menneskealder senere. Vi kan måle den begynnende kapitalkonsentrasjon, dels på myndighetenes vurdering av den enkelte innbyggers skatteevne, dels på kjeldenes opplysninger om innbyggernes faste kapital (jordegods, sagbruk, skip, jernverk). I 1691 ble ladestedsborgerne iliknet 152 rd. i fortifikasjonsskatt, Skiens handelsborgerskap 569 rd. Ladestedsborgernes skatt utgjorde altså bare ca. '7 pst. av Skiens handelsborgerskaps. I 1691 var ingen ladestedsborger iliknet mer enn i 2 rd. i skatt, mens det høyeste beløp iliknet en innabys borger, var 5o rd.¹²¹⁾

Skiens borgerskap kontrollerte ennå omkring 1690 nesten hele sagbruksindustrien i Skiensvassdraget.¹²¹⁾ Enken etter foged Henrich Josten var den eneste privilegerte sagbrukseier på ladestedene. Hun bodde på Bjørntvet gård ved Porsgrunn og eide 2 sagbruk i Bamble. Mer betydelig var ladestedsinnbyggernes ervervelse av jordegods siden 1660.

På grunnlag av odelsskattmanntallet 1688 kan vi sette opp følgende liste over ladestedsinnbyggernes jordeiendom:¹²³⁾

Breviksborgerne eide altså mest jord omkring 1690. Den største godseieren i Brevik, Niels Rasmussen [Lerstang], var selv bondesønn. (Se s. 103.) Ladestedenes kapitalinnsats i skipsfarten var, som vi har sett, av liten betydning på denne tid (1690). Ladestedenes selvstendige handelsvirksomhet må omkring 1690 stort sett ha innskrenket seg til de nærmest liggende sogn. Det peker i denne retning at ingen ladestedsmann - bortsett fra ett tvilsomt tilfelle - eide jordegods ovenfor Skien. Borgerskapet i Porsgrunn, Brevik og Langesund kan da heller ikke ha spilt noen betydelig rolle i eksporthandelen, idet distriktene langs Skiensfjorden nesten bare kunde levere de mindre bjelkedimensjoner¹²⁴⁾ og bare én av ladestedsinnbyggerne hadde bord av egne sager å utby. Men som utskipingssteder i Skiensfjorden dominerte Porsgrunn og Brevik. (Smlg. s. 47f.)

Det var innflyttingen av kapitalister i forbindelse med florisante tider for handel og skipsfart i 1690-åra og i begynnelsen av 1700-tallet som avgjørende endret ladestedenes forhold til Skien. Ladestedene ble fra nå av sæte for en mektig om enn fåtallig kapitalistklasse. Det økonomiske tyngdepunkt i Skiensfjorden viste en tendens til å bevege seg utover i fjorden. Ved århundreskiftet (1700) talte man om Porsgrunns, Breviks og Langesunds anseelige navn», mens på den annen side Skiensborgerne noen år senere skrev til kongen at «byen [Skien] nu omstunder daglig avtar og allting likesom ifører seg sørgedrakt over dens ødeleggelse .... ¹²⁵⁾ Ladestedskapitalistene tok ledelsen i skipsfarten, ble interessert i jernverkene i amtet og overtok etter hvert herredømmet over flere sagbruk. Utviklingen gjenspeiler seg i utlikningen av ekstraskattene under krigen. I 1714 ble borgere, embetsmenn og negotianter på ladestedene iliknet ca. 60 pst. av det beløp som de samme grupper innabys ble iliknet (1712 rd. mot 2857 rd.¹²⁶⁾) Ladestedenes relative skatteevne ble nå vurdert over 100 pst. høyere enn i 1692.

Ingen innabys borger hadde mer enn 215 rd. i skatt. Det er tydelig at ladestedene er blitt truende handelssenfra i konkurranse med byen.

En enkel summering viser styrkeforholdet mellom ladestedene innbyrdes:

Utigjennom 1700-åra vokste Porsgrunns maktstilling. Historien om kapitalakkumulasjonen på ladestedene i dette århundre er mest en beretning om Porsgrunns kapitalistiske ekspansjon. Matrikkelen av 1723 viser en sterk vekst i ladestedenes samlede jordeiendom. (Se tabell s. 77.) Men mens Langesunds og Breviks jordegods likesom i 1688 er begrenset til Eidanger og Bamble, så har Porsgrunn (særlig ved Leopoldus) fått rådevelde over omfattende jordeiendommen i Solum foruten atskillige gårder eller gårdparter i Gjerpen, Eidanger, Bamble og Holla. Også i Øvre Telemarken eier Leopoldusjordegods. På samme tid er ladestedskapitalistene kommet i besittelse av det meste av tomtearealet på ladestedene.¹²⁷⁾ Spenningsforholdet grunneier-grunnleier gikk derved over til å bli et kommunalt anliggende, et indre stridsmål i Porsgrunn, Brevik og Langesund, mens det tidligere hadde vært en del av antagonismen i de nye bysamfunn mot den gamle byen Skien og mot bondesamfunnet langs fjorden.¹²⁸⁾ For øvrig spiller forholdet til grunneierne ikke den samme rolle i ladestedenes frigjøringshistorie som i de middelalderlige bykommuners emansipasjonskamp. Statsmaktens økning betinger det endrede forhold.

En oversikt over sagbrukseiere i Bratsberg amt 1733 viser at ladestedene hadde økt sin kapitalmakt i sagbruksindustrien enormt siden 1688.¹²⁹⁾ Se tab. s. 78.

Kapitalister i Porsgrunn eide tilsammen i4 sager, samlet kvantum 159 600 bord, i Brevik: i sag, 6700 bord kv., i Langesund: 5 sager, 7400 bord kv. Porsgrunns særstilling trer klart fram. Porsgrunn (Leopoldus sen. og jr.) kom også etter hvert i besittelse av alle de tre jernverker i amtet, Vold, Ulefoss og Fossum. (Se s. 106.) Det beste innblikk i kapitalkonsentrasjonen på ladestedene og i byen gir ekstraskattmanntallene av 1743, idet denne skatten med særlig styrke rammet de store formuer.¹³⁰⁾ Som vanlig er skattyterne i Porsgrunn, Brevik og Langesund fordelt under Gjerpen, Eidanger, Solum og Bamble, unntatt de borgerlige som er innført i skattmanntallet for Skien.

Oversikt over Porsgrunns-, Breviks- og Langesundsfolks jordeiendom i 1723.
Kjelde: RA Matrikkel 1723.

Porsgrunn (med Borgestad) iliknes tilsammen 2392 rd. 20 s. av denne skatten. I denne sum er imidlertid ikke etatsråd Løvenskiolds (før 1739: H. Leopoldus sen.) skatt kommet med, idet han noen år tidligere hadde bosatt seg i Danmark.¹³¹⁾ Da hans eiendommer framleis ble forvaltet fra Porsgrunn av Niels Aall, får vi et riktigere inntrykk av styrkeforholdet mellom Porsgrunn og de andre kapitalsentra i fjorden om vi regner etatsråd Løvenskiold med til Porsgrunn framleis. Hans sønn hadde 965 rd. i skatt. Porsgrunns skattebeløp vilde ha steget til ca. 3400 rd. hvis etatsråden hadde betalt det samme beløp i Porsgrunn. Brevik iliknes 751 rd. 48 s. Langesund iliknes 122 rd. 16 s. I Skien var det samlede utliknede beløp 3035 rd. 18 s. Ingen enkeltmann i Skien hadde mer énn 400 rd. i skatt. ....«disse utenbys bemidlede familier er groet oss ganske over hovedet», klynket Skiensborgerne.¹³²⁾ Det var ikke som så ofte, villledende talemåter, men en bitter sannhet.