Den vitenskapelige utforskning av byene langs Skiensfjorden tar til med opplysningstidas topografiske litteratur. Se bibliografien s. 264. Godseier B. Løvenskiold ga i 1784 ut sin beskrivelse over Bratsberg amt, hvor han særlig utførlig skildret Porsgrunn. Men da hans hensikt var å gi en tilstandsbeskrivelse, så er de historiske opplysninger om ladestedene i Skiensfjorden svært karrige; og han kjenner lite til ladestedenes utvikling før 1750. Konsumsjonsinspektør Thue offentliggjorde noen år senere (1789) en beskrivelse over Kragerø med Langesundsfjorden. Hans beskrivelse av ladestedene er utførligere og kyndigere. Men også hos ham er opplysningene om tida før 1750 magre. Det inntrådte nå en lang pause i den lokalhistoriske utforskning av Skiensfjorden. Først imot slutten av 1800-tallet begynte man å nyttiggjøre seg det veld av kjelder som etter hvert var blitt tilgjengelig i arkivene. I første instans nøyde man seg riktignok vesentlig med å supplere Løvenskiolds og Thues anførsler med opplysninger fra andre kjelder som i mellomtida var blitt trykt. Alt Kraft hadde gjort det. Rektor Coll gikk videre. I sin «Reisehaandbog» og i «Skiensfjordens industri» 2. har han omhyggelig og skjønnsomt sammenstile alle opplysninger om Porsgrunns, Breviks og Langesunds historie i den trykte litteratur og tilføyd atskillig - tidligere utrykt - personalhistorisk stoff. Han har ikke drevet arkivstudier forsåvidt ladestedenes historie angår, men - så langsomt går den historiske erkjennelse framover - hans framstilling av ladestedenes historie i sammenheng er både for Porsgrunn, Brevik og Langesund den beste som til dags dato fins.
Overlærer J. l. Schneider innledet en ny epoke i den lokalhistoriske utforskning av Skiensfjorden. Med ham begynte arkivforskningen for alvor. (Fra det gamle Skien. Skildringer og aktstykker til byens historie. 1-3. Skien 1914-1924.) Han la fram et veld av tidligere ukjent materiale til belysning av Skiens historie fra ca. 1650 til ca. 1850. Derved brakte han også fram mye nytt om ladestedenes historie. Schneider var en flittig arkivmaur, men en låk historiker. Han mangler en bevisst metode og evne til systematisk framstilling, og utnytter derfor kjeldematerialet dårlig.
I 1917 ble Historielaget for Telemark og Grenland stiftet, og i, dets årsskrifter (1918-) finner en enkelte av de lødigste nyere bidrag også til Skiensfjordens bysamfunns historie. Imidlertid har årsskriftene hittil inneholdt relativt få avhandlinger med emner fra Porsgrunns, Breviks eller Langesunds historie. Mellomkrigstida (1919-1938) har i det hele vært en karg tid for den lokalhistoriske forskning i Skiensfjorden. Lokalhistorikernes bidrag til ladestedenes historie har vært sparsomme og dessverre ofte av tvilsom verdi. Altfor ofte blir fortida gjort til et kuriositetskabinett, fordi man ikke gjør noe forsøk på å sette historiske enkeltfenomener inn i sitt årsaksvirkningsmiljø.
De beste vitenskapelige drøftelser av problemer fra Skiensfjordens ladesteders historie, finner en ikke i den egentlige lokalhistoriske litteratur, men i spesialverker fra den økonomiske bistories område. (Vogt, Bugge, Tank.)
I sin alminnelighet gjelder det at de her nevnte arbeider bare sjelden har kunnet frita meg fra å gjøre egne arkivundersøkelser. Derimot har de i høi grad vært til hjelp ved innsamlingen av materiale.
Kjeldematerialet for denne avhandling består nesten utelukkende av skriftstykker. For den historiske metodikk har alle slike litterære produkter to hovedegenskaper: de er 1) handlingsprodukter og de er 2) meldinger.
En innførsel i Skiens rådstueprotokoll som denne fra 27 april 1699: «Blev lest magistratens anordning om flaadelauget her i byen».... er et handlingsprodukt, idet den er kommet fram ved rådstuskriverens referatvirksomhet. Hvis vårt mål er å si noe om Skiens rådstuskrivers aktivitet, så kan vi bruke denne innførsel som kjelde fordi den er et handlingsprodukt, altså en levning etter selve handlingsprosessen. Ved studiet av denne handlingsprosess har vi altså den store fordel at vi kan direkte iaktta dens direkte produkt.
Men den nevnte innførsel fra 1699 er også en melding, idet den inneholder meningsfylfe tegn. Den melder 1) om opplesning av noe, 2) om en magistratsanordning og 3) om et flåtelaug i Skien.
Som melding kan en litterær kjelde ha varierende sannhetsverdi alt etter melderens subjektive evne og vilje og objektive mulighet for å iaktta eller på annen måte å få kjennskap om det meldte. Nærværende avhandling bygger dels på handlingsproduktkjelder, dels på meldingskjelder. Ved meldingene har det i regelen vist seg ugjørlig å si noe sikkert om meldernes subjektive evne, om meldernes vilje kommer en heller ikke lenger enn til hypoteser, langt lettere er det å dømme om meldernes objektive muligheter for å melde korrekt, og ut ifra en slik dom velger en ut de meldere en vil bygge sin framstilling på. Den nyere historieforskning betoner viktigheten av samtidige kjelder, for meldingskjeldenes vedkommende altså betydningen av den samtidtige iakttagers utsagn (melding). Når en så sterkt har understreket tidsforholdets betydning, beror det på iakftagelsen av de sansede tings foranderlighet: individer, sosiale ordninger, kulturapparatur og fysisk omverden, alle disse ting forandrer seg under et tidsforløp, gjennom begivenheter i hvilke enten individer eller fysisk omverden eller begge opptrer aktivt. Men variabiliteten er forskjellig innenfor de forskjellige områder. Og hvor vi vil granske fenomener som synes å ha en relativt stor permanens, vil meldinger om fenomenet fra en senere tid enn den vi studerer, kunne ha en stor kjeldeverdi for vårt formål (den retrospektive metode). Smlg. Andreas Holmsens tankekveikende artikkel i Historisk Tidsskrift bind 32, s. 27-45. Oslo 1940.
Min metode har vært mest mulig å søke opp samtidige kjelder, og jeg har bygd framstillingen overveiende på dem. Men hvor det har dreid seg om fenomener med relativt stor permanens som f. eks. den teknologiske kultur og enda mer den fysiske geografi, har jeg brukt kjelder fra et senere tidsrom enn det jeg behandler, men bare når de samtidige kjelder har sviktet. Imidlerfid er jeg etter hvert blitt klar over at den tidsavgrensning jeg har gjort for denne undersøkelse, er metodisk mindre fordelaktig, særlig for økonomiens og sosiologiens vedkommende. Det vilde antagelig ha vært en stor metodisk vinning fra økonomisk og sosiologisk synspunkt, men vilde også ha krevd betydelig lengre tid å behandle i sammenheng samtlige Skiensfjordens bysamfunns historie (Skien, Porsgrunn, Brevik, Stathelle og Langesund) fra begynnelsen av 1500-tallet til ca. 1840. Denne ca. 300-årige periode oppviser nemlig en stabilitet i teknologisk kultur innen disse bysamfunn, som må ha hatt en dyptgående innvirkning.
Mine viktigste meldere kan deles i to typer:
Mitt kjeldemateriale har altså en utpreget offentlig karakter. Når mine kjelder taler, så taler de til et publikum og oftest et fremmed publikum. Denne kjeldekarakfer har viktige konsekvenser. Herav formodentlig den påfallende taushet i alle de kjelder jeg har gjennomgått, om nasjonale og stats-, politiske problemer. Herav også den sparsomme underretning om den del av ladestedsmenneskenes daglige virksomhet, den største, som ikke staten var interessert i. Av kjeldenes karak, ter følger også at vi har mange flere direkte og langt påliteligere utsagn om hva disse mennesker hadde å klage over enn om det de var tilfreds med.
Av kjeldematerialet fins det aller meste i Riksarkivet, Oslo og i Statsarkivet i Oslo. Tid og økonomi har nødvendiggjort visse begrensninger i materialinnsamlingen. I statfholderskapets arkiv er protokoller og kronologisk ordnede innkomne saker ikke gjennomgått ufen for å oppsøke spesielle sakers behandling. Av ladestedsskifter er også bare et lite utvalg av det samlede anfall bevarte, gjennomgått (sek. 6, note 92).
Det kjeldemateriale vi har til Porsgrunns, Breviks og Langesunds historie før 1660 er tynt. Som undertittelen på dette arbeid viser, har jeg ikke til hensikt å gi en uttømmende behandling av dette tidsrom i ladestedenes historie. Seksjon I er bare tenkt som nødvendig bakgrunn for hovedtemaet.
Fra omkring 1660 strømmer kjeldene merkbart rikere, men først omkring 1690 tillater materialer oss å gi en mer nyansert framstilling av de enkelte ladesteders framvekst.
Følgende større arkivserier er gjennomgått:
Riksarkivet, Oslo:
Statsarkivet i Oslo:
I Skiensfjorden finner en lite litterært kjeldemateriale av betydning for denne undersøkelse. Hverken Porsgrunns eller Breviks kommunale arkiver har arkivsaker fra tida før 1750. Gjerpen, Eidanger, Solum og Bamble kirkearkiver er ogsa gjennomgått, men med meget magert utbytte som kjeldehenvisningene vil vise. Det fantes i disse arkiv få saker eldre enn 1750, enda færre som angikk ladestedene. Undersøkelser i Skiens kommunale arkiv ga også lite utbytte. I Skiensfjorden ga Brevik kirkearkiv det viktigste bidrag til undersøkelsen. Her fins Breviks kirkeregnskaper innført i protokoller (de såkalte «kirkestoler») like fra 1689 kontinuerlig gjennom hele vår undersøkelsesperiode og videre. Noen mindre protokoller foruten løse dokumenter, hvoriblant to skoleinstrukser i original (1725 og 1738), var også av meget stor interesse.
Enkelte arkivsaker fra privatarkiv er også nyttet.
I notene har jeg regelmessig oppgitt kjeldenes oppbevaringssted når dette ikke er Riksarkivet eller Statsarkivet i Oslo. Foruten de ovenfor nevnte arkivserier i Statsarkivet fins også Skiens eldste bytingsprotokoller (1709-) sammesteds. Alle andre ikke-lokaliserte kjelder fins i Riksarkivet.
Mangelen på fast ortografi i 1600-åra og 1700-åra har skapt mange problemer. Jeg har i sitatene forsøkt å følge dette prinsipp: 1) Ord i de gamle dokumenter som ennå brukes, gis moderne rettskrivning. 2) Ord som nå ikke lenger brukes, bevarer den originale skrivemåte. 3) I bruken av store forbokstaven følges moderne regler.
Unntaksvis har jeg - oftest av estetiske grunner - beholdt originalens rettskrivning.
| Utdrag (s. ) fra: A. Svalestuen: |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |