Dr. Munks gate

av Harald Bache Bystrøm

Dr. Munks gate krysser jernbanelinjen nær Lilleelven og forbinder Hovengensgate med Grenlandsgaten. Gaten ble anlagt i forbindelse med den store boligutbyggingen som fant sted i Hovengaområdet i etterkrigsårene. Den skjærer tvers over den gamle Barthetomta, hvor det ble drevet sagbruk i mellemkrigstiden og frem til begynnelsen av 1930-årene.

Dr. Søren Munk, som gaten er oppkalt etter, tilhørte en gammel dansk adelsfamilie, som i slutten av 1700-tallet fikk en norsk forgrening. Bestefaren, Hans Munk, ble nemlig som nykreert dr. med. av kongen sendt til Norge for å studere radesyken, en syfilitisk sykdom som på den tid var meget utbredt i kystdistriktene mellem Telemark og Rogaland. Norgesferden kom imidlertid til å bli noe mer enn en kortvarig studiereise. I 22 år ble dr. med. Hans Munk boende i Stavanger hvor han også ble utnevnt til landfysikus. Her ble han kjent med at den engelske lege, dr. Edward jenner hadde utarbeidet en metode til bekjempelse av kopper, en av datidens sykdomssvøper i Europa. Kopper opptrådte epidemisk også i Norge, og total isolasjon av de syke ble ansett som eneste middel mot videre utbredelse. Dr. Munk fattet straks interesse for den nye vaksinasjonsmetode og han blir omtalt som den første norske lege som tok vaksinen i bruk. For å overbevise en skeptisk befolkning om vaksinens ufarlighet foretok han selv vaksinering av sine to barn den 11. mars 1801.

På det videnskapelige område gjorde Hans Munk seg bemerket ved en rekke medisinske publikasjoner, Og i 1815 ble han, som medlem av det svenske «Läkare Sälskapet» utnevnt til ridder av Vasaordenen. Samme år fremla han også utkast til en fullstendig ny ordning av norsk medisinalvesen.

Det var således ikke noe ubeskrevet medisinsk blad som i 1818 ble utnevnt til amtsfysikus i Bratsberg, og som derved også fikk det overordnede ansvar for distriktets eneste sykehus, Amtssykehuset på Osebakken. Eller Radehuset, som det ble kalt på folkemunne. Ved siden av sin amtsfysikusgjerning fortsatte dr. Munk sin videnskapelige forskning. Blant annet startet han en systematisk undersøkelse av difteritt, som rundt 1820 fikk en dramatisk utbredelse med høy dødelig utgang i Norge. Resultatet av hans undersøkelser ble offentliggjort i det medisinske tidsskrift «Eyr» i 1826, og det var første gang at difteritt ble videnskapelig beskrevet.

Det var i Hans Munks tid at Amtssykehuset på Osebakken ble nedlagt og i 1830 overført til Hakasteens-Fahret i Solum. Det nye sykehus, forøvrig tegnet av byggmester H. Wenstøb i Porsgrunn, dannet grunnlaget for det senere fylkessykehus, nå Telemark Sentralsykehus. Den gamle sykehusbygning gjør fremdeles tjeneste og gir i dag plass for deler av TSS' administrasjon. Den er dermed den eldste, bevarte sykehusbygning som fremdeles er i bruk i Norge.

Hans Munks sønn, Søren Munk, opparbeidet seg til å bli en av Skiens store trelasthandlere. Dertil drev han betydelig skipsrederi og eide en av byens største kolonial- og manufakturforretninger. Han var blant samtidens mest innflytelsesrike borgere i Skien og hadde en finger med i nær sagt alt som skjedde innen byens næringsliv. Blant annet som initiativtager til stiftelsen av en «Handelsforening for Skiensfjorden» i 1845, en forløper for «Skiens Handelsstands- og Industriforening».

Familien Munks tredje generasjon i Norge, skiensmatadorens sønn, var dr. Søren Munk. Han ble født i Skien 18. september 1840, ble cand. med. i 1866 og slo seg ned i Porsgrunn året etter som privatpraktiserende lege.

På mange måter var Søren Munk sin bestefars og fars rake motsetning. Han hadde ikke bestefarens ambisjoner i retning av videnskapelige studier og forskning. Bortsett fra ett år som formann i Amtslægeudvalget holdt han seg borte fra organisasjonsvirksomhet og foreningsliv. Hans levesett var nøkternt og spartansk, fjernt fra den storslåtte selskapelighet og ekstravagante omgangsform han var vokst opp med i sitt herskapelige barndomshjem i Follestad. Alle disse ytre ting var for ungkaren Søren Munk uvesentlige og forstyrrende elementer i en hverdag som fra morgen til kveld, uken, måneden og året igjennem var opptatt av sin altoppslukende legegjerning. For Søren Munk betød legetjenesten alt. Arbeid og liv var for ham ett og det samme. Ikke til å undres over at dr. Munk, med sitt vennlige og elskelige vesen ble omfattet med en nesten legendarisk beundring og hengivenhet blant sine pasienter.

Helseforholdene i Porsgrunn i 1800-årene var meget dårlige og arbeidssituasjonen for en lege var mildest talt elendige. Siden nedleggelsen av Amtssykehuset i 1830 hadde ikke byen lenger noe sykehustilbud. Først i 1892 opprettet St. Josephsøstrene sitt lille hospital med 3 senger i Lilleelvgaten. Året etter kom lasarettet på Roligheten. Forøvrig var her ingen sykepleierske, kun en jordmor. Tuberkulosen var en folkesykdom. Så sent som i året 1900 var 32% av elevene ved folkeskolens 3. klasse enten disponert for, eller hadde allerede sykdommen. Skarlagensfeber forekom ofte. Kopper var en konstant trussel. Tyfus var ingen sjeldenhet på grunn av infisert drikkevann. Først i 1895 fikk byen sitt Folkebad.

Helt fra han begynte sin legepraksis i 1867 til 1892 var Søren Munk byens eneste lege. I september -92, fikk han den nyutdannede Gustav Klem som assistent, og senere som kompanjong. Siden ble legesituasjonen fullstendig endret. Og da dr. Munk døde i 1907 var det ikke mindre enn fire leger i Porsgrunn. Foruten Gustav Klem etablerte Immanuel Eberhardt seg her i 1893. Dr. Tønnes Birkeland kom i 1898 og Fingal Klem, en ti år yngre bror av Gustav Klem, slo seg ned i 1891. Dr. Anders Nielsen overtok Søren Munks praksis 1. mars 1907. Dr. Gustav Klem døde i 1899, bare 41 år gammel.

Nyheten om dr. Søren Munks bortgang ble møtt med oppriktig sorg i Porsgrunn. Etter førti års legegjerning var det knapt den familie i ladestedet han ikke kjente personlig. Og hans selvoppofrende innsats, hans oppriktige medmenneskelighet under sykdom og i sorg hadde banet en vei til befolkningens hjerte som tør være enestående.

Oppslutningen om Søren Munks gravferd, som skjedde på kommunens bekostning, ble den største byen noen gang hadde opplevd. En oppfordring om å samle inn midler for å kunne reise ham et varig minne fikk spontan oppslutning. Og på Østre Porsgrunn kirkegård ble reist en minnestøtte i granitt med innfelt bronserelieff av den folkekjære lege.

Søren Munks bosted i Porsgrunn var Storgaten 158, Arveschougården, som han kjøpte i 1871. Eiendommen ble overtatt av hans etterfølger, dr. Anders Nielsen. Det vakre, stilrene 1700-tallshuset, en av byens siste arkitektoniske perler, ble av uforståelige grunner offer for den kommunale raseringsbølge i 1960-årene.

I dag ligger et øde og sterilt asfaltplatå tilbake. Som et nakent monument over lokalpolitikeres kulturløse uforstand!