Floodsgate

av Harald Bache Bystrøm

Bortsett fra det vandaliserte Zimmermannkvartalet på Vestsiden er det ikke noen bydel i Porsgrunn som har gjennemgått så store forandringer som området rundt Floodsgate og Floodeløkka. Den gamle bebyggelsen mellem Floodegården, Lilleelvgaten og Rådhusgaten var en malerisk blanding av en- og toetasjes bolighus side om side med en variert og levende næringsvirksomhet. Her lå Porsgrunds Møbelfabrik, Oscar Andersens Kjeksfabrik og møbelverkstedet til snekkermester Andreas Bjaaland, han som leverte alle møblene til Hotel Dalen i Telemark. Her lå Thorvald Nielsens Boktrykkeri, Ole Wangs stenhuggeri og Johan Jeremiassens trelastutsalg, som hadde Torgrim Gundersen som nærmeste nabo. Torgrim var altmuligmann. Han mestret rørleggeri og kunne snekkere og reparere sykler. Og var slakter når det var behovelig.

Mot Rådhusgaten lå Frelsesarmeen, hvor man med generøs hånd delte ut julekake med rosiner og sukat på juletrefestene. Ved siden lå Thorsen & Johannessens tjærepappfabrikk og skipsmeglerkontorer. På hjørnet mot Floodsgate drev Fredrik Klevjer sin velrenommerte skredderforretning, mens grosserer Kr. Kongsgaarden hadde lager for kolonial- & fedevarer i bakgården.

I Floodegårdens uthusfløy mot havnesporet, hvor SKK i dag holder til, begynte ingeniør C. E. Berg-Hanssen i 1917 en beskjeden produksjon av elektriske ovner. I dag kjent som Beha Fabrikker.

Nærmeste nabo til Floodegården var malermester Ingebret Sanni og skreddermester Olav Ovastrøm. Her drev også populære «Heisan», Trygve Isaksen, drosjevirksomhet på fyrabend under firmanavnet «Billigbil», en syvseter Brennabor uten vinduspussere, men til gjengjeld med rullegardin i sidevinduene.

I de tre bolighusene langs Floodeløkka var det også næringsvirksomhet. I nr. 2 hadde smed Wattenberg hovslageri. I nr. 4 drev skreddermester Ole Nielsen sitt verksted, og hvor han som sin tids eldste innbygger i Porsgrunn bodde nær inntil sitt 101. år. Naboen i nr. 6, Nils C. Siljan, hadde agentur for Lundetangen Bryggeri. Fra lageret i bakgården solgte han bayer og bock i «løs vekt». På stallen hadde han to hester for utkjøring av øl i kasser til de mange kunder rundt om i byen.

I dag er alt dette borte. Floodsgate og Floodeløkka er blitt murstensørken, okkupert av politi og kommunale vesener. Floodeløkka, en gang en paradisisk ugressgrønn tumleplass for områdets barn. Floodeløkka, med sine vandrende sommercirkus, med linedansere, klovner og sverdslukere. Floodeløkka, hvor så snart cirkusgjøgleriet var over, ga plass for representanter for underholdningsbransjens outsidere, hallelujaberuste vekkelsespredikanter med skjærsild i øynene og abrakadabraisk tungetaleri i munnen. Oppspedd med fengende rytmer fra akkordvillige gitarer, plingende mandoliner og tostemt sang fra de blandede kor. Alt i alt en skrekkblandet frydefullhet, en kjærkommen avveksling i en verden hvor radioen ennå ikke var blitt allemannseie og sveivegrammofonen var en uoppnåelig luksus.

Og vi unger forsømte aldri en eneste teltmøteseanse. Kveld etter kveld satt vi trollbundet på første benk under den svovelvarme talerstol. Ikke skjønte vi noe av det som ble sagt eller sunget. Allikevel, for oss var dette show-biz på høyeste plan, tredveårenes forløpere for Dan Børge og det Flatlandske Casino. Og dertil var det aldeles gratis!

Men unnskyld, her blir jo Flood'ene fullstendig glemt i alt dette nostalgiske forhenværeri.

For det var Flood som skulle omtales i dette kapittel. Rettere sagt, to Flood'er, Jørgen og Elias Martinius Flood, brødrene som i 1817 startet det mektige handelsfirma J. & E. M. Flood, henholdsvis 25 og 23 år gamle. Og det er vel bare gründernes unge alder som kan forklare at de i disse økonomiske nedgangstider hadde vågemot til å starte en ny virksomhet.

Jørgen hadde forøvrig allerede vist at det bodde både mot og vågsomhet i ham. Som sekstenåring dro han til Reykjavik i grev Trampes tjeneste. Her opplevde han «kong» Jørgensens maktovertagelse som sagaøyas protektor. Jørgen Flood greide å unnkomme urolighetene med en skute som skulle til Danmark. Skuta forliste, men Jørgen og mannskapet ble reddet og ført til England. Etter hjemkomsten ble han medeier i et firma som skulle drive handel med Island. Foretagende ble imidlertid ingen suksess og firmaet ble opløst.

Jørgen og Elias M. Flood var født i Skien av meget velstående foreldre. Men det var som handelsborgere i Porsgrunn de kom til å utvikle sine fremragende talenter i forretningsdrift.

På den nåværende brannstasjonstomt åpnet J. & E. M. Flood distriktets største skips-, manufaktur- og kolonialhandel. I Floodebutikken kunne man velge i det overdådigste assortement: «Skilpaddekammer og Snøreliv, lugtende Sæbe, Pomade og Eau de Cologne til Damerne, Moderne Mandslommetørklæder til Herrerne, foruden udsøgte franske Viine. Desuden billigt Brændeviin, Sæletøi og Hesteskraber.» Garveri drev man dessuten. Og tobakksfabrikk. Med produksjon av snus og skrå, røyketobakk og selvsagt - «fiinere Cigarer med udsøgt Aroma».

I 1819 brant Eidsvoldsmannen Jørgen Aalls hjem ned til grunnen. Aall flyttet til Roligheden, Elias M. Flood kjøpte tomten, Storgaten 123, og bygde sin nye bolig her. På vanntomten tvers over gaten, nå Minneparken, gjenopptok J. & E. M. Flood den tradisjonsrike skipsbyggingen på det gamle verftet der. Fra sin nyopprettede kontorresidens i Floodegarden ved Østre Dampskibsbrygge, som de overtok i 1833, administrerte brødrene en stadig ekspanderende virksomhet. Som etter hvert også kom til å omfatte en betydelig andel av den tiltagende emigrantfart til Amerika. På verftet bygde de spesialskip for passasjer og foresto selv transporten. Også innen den begynnende istrafikk ble de pionerer. J. & E. M. Flood foresto den aller første utskibning av is fra Porsgrunn i april 1834. Skipet het «Georg» og kaptein og eier var Jørgen Linaae. Lasten gikk til London.

I 1838 døde Elias M. Flood, bare 44 år gammel, og ugift. Jørgen solgte da Søndre Tveten i Eidanger hvor han hittil hadde bodd med sin hustru og fem sønner og fem døtre. Nå flyttet han inn til byen, til Floodegården. I 1841 kjøpte han Bolvig jernverk med tilhørende gruver, sagbruk, mølle og betydelige skogeiendommer. For å kunne følge den daglige drift på nært hold, flyttet han senere til Vold. Forretningsvirksomheten i byen overlot han til sønnen Jørgen Aall Flood.

Alt firmaet inntil nå hadde bedrevet hadde skaffet store inntekter og betydelig innflytelse. Alt brødrene foretok seg syntes å gi suksess.

Det gikk bra på Bolvig også - en stund. Men overtagelsen av jernverket skulle vise seg å være en skjebnesvanger feilvurdering. Det nærmet seg nå slutten for de norske jernverks gode tider. Konkurransen fra utlandet ble stadig større, etterspørselen fra innlandet tilsvarende mindre. Krimkrigens opphør i 1856 bestød begynnelsen på slutten for Bolvig. Jørgen Flood hadde da overdradd virksomheten til sønnene Fritz Trampe Flood og Niels Weyer Aall Flood. Som i 1866 måtte innstillle all virksomhet ved verket.

Jørgens hustru, Anna Thomine Aall, datter av Jørgen Aall, døde på Bolvig i 1863. Og Jørgen Flood, som i 1837 ble valgt til Porsgrunns første ordfører og som gjennem et halvt århundre hadde vært leder av sjøfartsbyens mektigste og rikeste handelshus, forlot distriktet samme år. Han døde i Grimstad 1867, 75 år gammel.

I 1899 brant Floodebutikken i Kirkebakken. I 1951 ble også Floodegården flammenes bytte. I 1969 ble Elias M. Floods bolig, senest kjent som Dina Bergs gård, nedrevet av parkeringskåte kulturanalfabeter - blinde for skjønnhetsverdien ved byens fornemste og mest monumentale arkitektoniske privatbolig.

Dermed var de siste rester etter handelshuset J. & E. M. Flood borte. Og byen tre uerstattelige kulturskatter fattigere.

Da hjelper det liksom så lite at man har fått Down Town i erstatning!