Assuransegaten

av Harald Bache Bystrøm

Assuransegaten på Osebakken strekker seg fra «Stengane» i vest ved Wiibebakken til Løkkeveien nær jernbanen i øst. Og boligkvartalene rundt dette strøket har på folkemunne alltid hatt det uoffisielle navnet Assuranseløkka, eller kort og godt bare Løkka.

Hvor kommer så assuranse-navnet fra?

Svaret finner man ved å gå drøye hundre år tilbake i historien, til 1860. Den 30. november dette året ble nemlig sjøforsikringsforeningen «Det norske Lloyd» etablert i Porsgrunn. Med kontor i Storgaten 186, som brødrene Nicolai og Hans Eleonardus Møller hadde kjøpt av sin far H. E. Møller d.e. i 1821.

Ti år senere kjøpte «Den første norske Assuranceforening» Storgaten 187 og flyttet sine kontorer dit fra Floodegården ved Dampskibsbryggen. Derved kom byens to konkurrerende assuranseforeninger til å ligge bare et stenkast fra hverandre, og intet var derfor mer naturlig enn å gi den mellemliggende tverrgaten navnet Assuransegaten!

Men idéen om å starte assuransevirksomhet i Porsgrunn ligger enda lenger tilbake i tiden. Og det var porsgrunnskjøpmannen og skipsrederen Jacob Müller som sto bak stiftelsen av «Langesundsfjordens Assurance-Forening» den 10. februar 1837. Formålet var å opprette en skipsassuranseforening for fjordens mange seilskipsrederier. Idéen fenget, og ikke mindre enn 24 redere fta Langesund til Skien tegnet seg som medlemmer.

De første to år ble firmaet drevet fra Skien, men fra 1839 ble kontoret flyttet til Porsgrunn. Med H. E. Møller d.e. som daglig leder og kasserer.

Dermed startet en virksomhet som plasserer Porsgrunn på en dominerende og sentral plass i norsk sjøforsikrings historie. Grunnlaget var lagt for den senere rivende utvikling av norsk skipsfartsøkonomi og dens nære tilknytning til skipsassuransevirksomheten.

Til tross for at «Langesundsfjordens Assurance-Forening» utelukkende rekrutterte sine medlemmer fra lokaldistriktet, fikk den en bemerkelsesverdig stor oppslutning. Av fjordens samlede tonnasje med en anslått verdi av ca. 300.000 spd, ble det allerede i det første driftsår inntegnet 60 skip til en samlet verdi av 228.950 spd!

Det gode resultat oppmuntret til utvidelse av virksomheten. Og fra 1852 åpnet foreningen for medlemskap for alle redere i landet, uansett bosted. Og porteføljen vokste. Det hele var blitt en formidabel suksess. Og med utvidelsen av akkvisisjonsområdet måtte foreningen også skifte navn. Fra nå av het den «Den Første Norske Assuranceforening».

Men «Første Norske» fikk ikke være alene om suksessen. Nye selskap dukket opp. Og i 1860 fikk Porsgrunn sin assuranseforening nr. to, «Det norske Lloyd». Og siden gikk det slag i slag. I 1914 var det i hele landet 23 skibsassuranseforeninger. Derav var syv etablert i Porsgrunn og hadde sine kontorer her. Disse var, med etableringsår i parentes:

«Første Norske» (1837), «Odin» (1897), «Reform» (1878), «Skjold» (1897), «Eidsiva» (1897), «Jørd» (1897), «Værn» (1908). «Det norske Lloyd» var på dette tidspunkt oppløst som seilskipsassuranseforening, og gått over i «Odin», for assuranse av dampskip i jern og stål.

I tillegg ble «Porsgrunds Søforsikringsselskab» stiftet i 1853 med formål å forsikre last og frakt. Dette i motsetning til alle de andre foreningene, som utelukkende forsikret skip. «Søforsikringsselskabet» hadde i sine første tiår en bemerkelsesverdig høy inntjening. I den etterfølgende fulgte imidlertid en rekke uheldige disponeringer, og fra å være en økonomisk gullfugl endte det med dundrende konkurs i 1896.

Helt sentralt i historien om Porsgrunn som arnested for norsk skipsassuranse, står den dynamiske og fremtidsrettede forretningsmannen H. E. Møller jr. Som ved sin død og i ettertid blir omtalt som skaperen av den moderne norske skipsassuransevirksomhet.

Hans Eleonardus Møller ble født på gården Åkre den 8. november 1804. Hans far, med samme navn, var en av byens største skipsredere og eide flere bygårder, bl.a. Floodegården og Storgaten 184 og 186. Bestefaren var den vidkjente amtsfysikus i Bratsberg, dr. med. Hans Møller, skaperen av radesykehuset på Osebakken. H. E. Møllers hustru, Amborg Laura Aall, var datter av Eidsvoldsmannen og jernverkseieren Jacob Aall på Nes, opprinnelig fra Porsgrunn.

Etter et flerårig utenlandsopphold vendte H. E. Møller tilbake til Porsgrunn og gikk inn i ledelsen av «Første Norske». En god støtte i sitt arbeid her fikk han forøvrig av sin svoger, Hans Jørgen Christian Aall, som før han i 1846 ble amtmann i Bratsberg hadde drevet en mangeårig dispasjørvirksomhet i Bergen. Og ansett som landets fremste lovkjenner på dette område.

H. E. Møllers lederstil førte ham i konflikt med styret i «Første Norske». Han sa opp sin stilling og stiftet en konkurrerende forening, «Det norske Lloyd». Noe som av samtiden ikke bare ble ansett som meget dristig, men nærmest som utrolig - to forskjellige foreninger i samme by!

All skepsis ble imidlertid raskt gjort til skamme. Nå var Møller herre i eget hus, og kunne følge sine intensjoner fullt ut. Og «Det norske Lloyd» gik straks ut med lavere premier enn konkurrenten.

Dessuten innførte Møller ordningen med provisjonslønnede agenter, istedet for faste kommisjonærer som «Første Norske». Noe som snart skulle vise positive resultater. I 1873 besto «Første Norske»s portefølje av 1145 skip og en forsikringssum på 7.899.212 spd. «Det norske Lloyd» rykket innpå, med 953 skip og en forsikringssum på 7.468.322 spd.

H. E. Møller utviste en nærmest utrolig kreativitet. Han ble en foregangsmann ved innføring av gjensidig reassuranse mellem norske assuranseforeninger. Han utarbeidet et helt nytt regelverk for bidragsberegning og erstatningsregler. Noe som andre selskaper snart fulgte opp. I 1861 fremla Møller utkast til lover for opprettelse av et felles besiktigelsesverk for de gjensidige assuranseforeninger. Et lovutkast som, med bare ubetydelige endringer, ble vedtatt som lover for Det norske Veritas ved dettes opprettelse i 1864. Hvor Møller hadde vært en av de sterkeste drivkrefter. Da hadde han allerede to år tidligere begynt sin egen utgivelse av «Klassefortegnelse over norske Skibe», en oversikt over skip som var innmeldt i de samarbeidende foreninger. Det ble også Møller som utarbeidet instruks for Veritas' direktør, en instruks som ordrett ble opprettholdt gjennem en lang årrekke. Han var også den selvskrevne formann for Veritas' representantskap fra første virkeår og frem til sin død 12. juni 1867. Han var da 62 år gammel.

Ved siden av assurandørvirksomheten drev H. E. Møller også et betydelig rederi. På sitt verft i Bråten på Osebakken bygde han i årene 1839 til 1847 5 skip på tilsammen 547 kml. I tillegg eide han ytterligere seks innkjøpte skip på i alt 2100 kml. Blant de selvbygde skip var også briggen «Washington» på 90½ kml., som i 1842 var det første skip som ble satt inn i emigranttrafikken til USA fra Grenland.

Foruten forretnings- og organisasjonsarbeid fikk H. E. Møller ogsa tid til «sivile» sysler. I 1845 var han stortingsrepresentant og medlem av Kirkekomitéen, og i 1851 og 1857 medlem av Næringskomitéen (Schweigaards Komité).

I hjembygden Gjerpen var han medlem av forlikskommisjonen, ordfører og valgmann. I 1843 fremla han i formannskapet forslaget om å opprette en bank i herredet. Et forslag som det tok fem år å realisere. Og ved opprettelsen av Gjerpens Sparebank i 1848 var H. E. Møller den selvfølgelige første formann.

Utrolig nok ble det også tid til hygge og adspredelse. Noe Møller først og fremst fant i musisering sammen med gode venner og sønnene Hans og Jacob. Og det fortelles at han var særdeles musikalsk og en meget habil amatørfiolinist.

Hvilket til overmål bekrefter, at den allsidige forsikringsmann, skipsbygger, reder og politiker Hans Eleonardus Møller bokstavelig spilte på mange strenger!