Aallsgate

av Harald Bache Bystrøm

Aallsgate begynner ved parkeringsplassen for Hotell Vic og Hammondgården, fører forbi den katolske kirke og det tidligere St. Josephs Hospital og ender ved Porsgrunn Lutherske Sykehus.

Navnet Aall har lange og solide tradisjoner i Porsgrunn. Som det også har en viktig plass i vårt lands historie i de dramatiske år omkring 1814.

Slekten Aall er opprinnelig dansk. Den kan føres tilbake til ca. 1500, til Ribe amt på Jylland. Første gang man møter navnet i Porsgrunn er i året 1712. Da ankom en ti år gammel gutt med navnet Niels Aall til distriktet. Meget tyder på at han var sendt hit fra London av sin danskfødte far, forretningsmannen Jacob Aall, i håp om at sønnen skulle få del i de gode fremtidsutsikter som Norge frembød på denne tid.

De rette forbindelser har åpenbart lagt alt til rette for at unggutten Niels skulle få de beste muligheter til å realisere farens ønsker. Således er den unge mann allerede ti år etter sin ankomst å finne som fullmektig hos selveste Herman Leopoldus på Bjørntvedt, slekten Løvenskiolds mektige stamfar. Her er han åpenbart blitt omfattet av familiens gunst, for i 1729 inngår han ekteskap med Anne Margrethe Josten, en niese av Leopoldus hustru. Oppgaven som godseierens fullmektig har han også tydelig utført til prinsipalens store tilfredshet. Noe nedenstående gavebrev gir klart uttrykk for:

« Som Niels Aall haver tient mig som Fuldmægtig udi aatte Aar og udj samme Tiid skikket sig som det en erlig og troe Tjener egnet og anstaaet forærer ieg hannem herved Sal. Hans Lauesen Borckes forhen tilhørende Huus, som ieg mig paa Auktionen tilforhandlede og det med lige Ret som ieg samme kjøbte, og saalenge Hand eller hans Kjæreste samme Huus beboer undes uden nogen Slags Afgifft Fjæren Sal. Hans Lauesen brugte ved jønholdt beliggende paa Bjørntvt Grunden og leveres herved Auetionsskødet at dette saaledes skal holdes og efterkommes, samt at ieg skal være hans Hiemmelsmand for benefnte Huus haver ieg dette med egen Haand underskrevet og mit Zignette hostrøkt.

Biørntuet dend 8 Martij 1730.

Herman Leopoldus»

Den tilskjøtede eiendom var den senere Toldbodgaten 1, «Den gamle Toldbod», som i dag gir plass for landets eneste porselensmuseum, ved Porsgrunn Bymuseum.

Fra samme år som Niels Aall mottok det generøse gavebrev, er han også å finne som selvstendig næringsdrivende innen trelastbransjen. Og fra nå av går det bare én vei for den viljesterke og målbevisste Aall - oppover. Som det forøvrig hadde gått helt siden han satte foten på norsk jord. Han bygger ladestedets største og mest imponerende privatbolig, senere bare omtalt som Kammerherregården. Og da han lukker sine øyne for siste gang i 1784 hadde han tre ekteskap bak seg. Hans første hustru, Margrethe Josten, døde i 1737 etter 8 års ekteskap. Hustru nummer to var en yngre søster av amtmann Christian Bergh, Benedichta Henrica Bergh. Hun døde i 1748 etter 10 års ekteskap. Hans tredje hustru, datter av rektor Jacob Rasch, Fredrikke Sophie Rasch, døde i 1760, 34 år gammel. Da Niels Aall selv gikk bort etterlot han seg 7 barn, de fleste inngiftet i distriktets mest inflytelsesrike familier. Store og meget verdifulle landeiendommer var kommet i hans besiddelse rundt om i amtet. Dertil kom gruver, sagbruk, skip og skipsverft og en blomstrende trelasthandel.

Farens forhåpninger til den unge immigrant var ikke gjort til skamme!

Arvtageren til disse store rikdommer, eldstesønnen Niels jr. døde som 24-åring. Dermed ble det den nest eldste, Nicolai Benjamin Aall som kom til å føre det mektige handelshus videre. Noe han ikke hadde forberedt seg på og slett ikke hadde lyst til. Som nyutdannet teolog var han blitt ansatt som biskop Gunnerus' famulus (medhjelper) i Trondhjem, og det var med stor ulyst han måtte oppgi den videre teologiske karriere i 1761, og følge farens oppfordring om å tre inn som brorens etterfølger. Eller for å sitere slektsboken: «Det har sikkert ikke stemt overens med Nicolai Benjamin Aalls Ønske og Interesser at forlade en Bane, som han saa heldig havde slaaet ind paa; men efter de Tiders Sædvane og Tenkemaade var Faderens Ønske Sønnernes absolutte Lov, hvorfor de uden Kritik eller Forhandlinger havde at bøie sig.»

Sett i ettertid gjennem materialistiske briller gjorde den nybakte teolog slett intet dårlig bytte ved sitt nye yrkesvalg. Et medfødt, og etter hvert meget velutviklet forretningstalent, viste at Nicolai Benjamin var minst like godt skikket som forvalter av jordisk gods som av Skriftens ord. Selv ikke det feteste bispeembede ville ha brakt ham mer enn en brøkdel av den rikdom og heder og ære som fulgte i hans forretningens suksessrike fremgang.

Med kløkt og innsikt røktet Nicolai Benjamin sin fedrenearv og la nye, store verdier til dens vekst. Skipene økte i antall. Eksport av trelast og jerngods nådde nye høyder. En stadig stigende import av korn og salg av andre fødevaner ga klingende mynt på kistebunn. Det Aall'ske handelsimperium befestet etter hvert sin posisjon som et av landets mest fremgangsrike og betydeligste handelsforetagende.

I 1782 kjøpte Nicolai Benjamin Aall Ulefos Verk med tilhørende eiendommer. I Porsgrunn bodde han i den herskapelige Aallgården, «hvor den fine Kjøbenhavnske Tone var herskende og de meget kultiverede Porsgrundsfamilier samledes til Selskab og Fest.» Somrene ble tilbrakt i den nyoppførte fritidsboligen «Roligheden» på Gaasegrund, som «formedelst sine stærke Mure og italienske Tag ansaaes for Tidens Mesterstykke og Egnens Underværk».

I 1798 døde Nicolai Benjamin Aall, 59 år gammel, teologen som ble den største forretningsbegavelse som Porsgrunn og distriktet noen gang har fostret. Ved sin død etterlot han seg ikke mindre enn 74 gårder og bruk i Bratsberg amt, foruten Ulefos jernverk og sagbruk, mens rederiet omfattet 11 skib på tilsammen 1299 kommerselester. (1 kml. = 2,1 reg. t.)

I ekteskapet med den to år yngre Amborg Wesseltoft, datter av den velstående skienskjøpmannen Jørgen Simonsen Wesseltoft, fikk Nicolai Benjamin 7 barn, 4 sønner og 3 døtre. Hustruen overlevde sin mann i 17 år. Hun gikk bort i 1815, 74 år gammel.

Etter Nicolai Benjamins Aalls bortgang overtok yngste sønn, også han med navn Nicolai Benjamin, Bjørntvedt Gård fra broren Jørgen, som hadde fått eiendommen som en del av sin farsarv. I 1799 hadde Nicolai Benjamin jr. kjøpt Nes jernverk sammen med broren Jacob Aall, men ble utløst fra handelen allerede etter halvannet års tid. Økonomisk uavhengig som han var ofret han seg deretter utelukkende for sine studier. Han hadde åpenbart arvet farens sterke intellektuelle legning, men intet av hans forretningstalent. All hans tid gikk med til lesning og studier av historie, filosofi og teologi.

Stillferdig levde han sitt liv, Nicolai Benjamin Aall jr. Og stillferdig døde han. Pinseaften 1811 ble han funnet hensovnet i sitt studerkammer på Bjørntvedt, med et filosofisk verk hvilende mellem hendene. 35 år gammel. Alene. Bare omgitt av sin kjære boksamling.

Niels Aall d.y. (1769-1854) var eldstemann i søskenflokken, og var derved hovedarving til farens omfattende forretninger og eiendomskompleks, deriblant også Ulefos. I likhet med sin far la også Niels Aall d.y. for dagen en velutviklet sans for handelsvirksomhet, men i motsetning til faren påtok han seg også store og viktige offentlige oppdrag. Således lot han seg i 1810 utnevne til rådmann i Skien og Porsgrunn, og kjøpte da Søndre Brekke ved Skien. (Det nåværende Fylkesmuseum for Telemark og Grenland.) Våren 1814 ble han utnevnt til statsråd av kong Christian Frederik, og møtte i den egenskap i Riksforsamlingen på Eidsvold, hvor han talte selvstendighetspartiets sak. På Eidsvold møtte forøvrig også hans to brødre Jørgen og Jacob. Jørgen som representant for Porsgrunn, og i likhet med Niels tilhenger av selvstendighetspartiet. Jacob derimot, som siden 1799 var eier av Nes jernverk og representerte Nedenes amt (Aust-Agder fylke), gikk inn for unionspartiet.

Sommeren 1814 ble Niels Aall oppnevnt som ordfører for den komité som skulle forhandle med den engelske regjering om opprettholdelse av den norske selvstendighet. Forhandlingene i London førte ikke frem, og Aall mistet etter dette meget av den gamle interesse for deltagelse i det politiske liv. Den 14. august 1814 finner man ham allikevel som medunderskriver av Mossekonvensjonen. Etter foreningen med Sverige valgte han å gå av som statsråd, og i 1816 trakk han seg helt ut av det politiske liv, etter å ha sittet 2 år som stortingsrepresentant. Med sin sterke selvstendighetsfølelse og nasjonale sinnelag følte han seg ikke lenger vel i det politiske miljø. Og valgte i stedet å ofte all sin arbeidskraft og oppmerksomhet på sine omfattende forretninger.

I 1830 overtok sønnen Hans Aall Brekke. Statsråden flyttet da til Ulefos og bodde her inntil han døde i 1854, 85 år gammel. I 1793 giftet Niels Aall d.y.s yngre bror, Jørgen Aall seg med Birgitte Weyer, datter av krigsråd Hans Thomas Weyer i Drammen. Biskop Pavels i Bergen, som på den tid var kapellan i Brevik, har i en av sine dagbøker gitt en fornøyelig og i beste rokokkostil beskrivelse av brudeparets ankomst til Porsgrunn:

«Det var først i Begyndelsen af 1794, at jeg begyndte at gjøre nøiere Bekjendtskab med Porsgrunds Indvaanere og indlemmedes i deres Selskaber. En ung Kjøbmand, Jørgen Aall havde været i Drammen og giftet sig og ventedes hjem med sin unge Kone. Hele det elegante Porsgrund vilde tage det nygifte Par i møde; Sorenskriveren og hans Kone var ogsaa af Partiet og overtalte mig at følge med. Vi samledes paa Lillegaarden, en Fjerdingvej hiinsides Kirken. Der kom de unge Folk østenfra, og efterat have taget nogle Forfriskninger, kjørte vi i en Caravane af 42 Slæder til Brudgommens Fader, Kjøbmand Nicolay Aall, en oplyst, retskaffen, i enhver Henseende høiligen agtværdig Olding. Et prægtigt Aftensmaaltid ventede os her; en Time efter Midnat fulgte vi Jørgen Aall og hans Kone til deres yderst smagfulde Bolig. Faa Dage efter gav det unge Par stort Middagsgilde, og jeg blev indbuden med dertil. Det var mig en overraskende Glæde at see den Aand, som besjælede disse Samquem, især om Aftenen, da Spillepartierne, i hvilke jeg da ikke kunde tage Deel, var endte. Glassene fyldtes oftere, end jeg skjøttede om at tømme dem. Jeg, Præsten Schytt og flere, der satte Priis paa aandelig Nydelse, sad blandt Fruentimmerne ved det store Bord. Der var dannet Conversation og Sang, yndig, harmonisk Sang af Mænd og Qvinder. Dette Hus blev mig for hver Dag det kjæreste i den hele Egn.»

Årene fra 1790 til 1807 var stort sett gode år for Norge. Store inntekter strømmet til landet og Jørgen Aalls virksomhet - i likhet med alle de andre store handelsmenn i byen - var i kontinuerlig vekst. De tre skip han hadde arvet etter faren økte til det tredobbelte. Høykonjunkturene syntes ikke å ha noen ende. Trivsel og velstand satte sitt preg på byen. Så - i 1807 ble det bråslutt for de lykkelige år. Krigen mot England brøt ut, blokade av norske havner hindret kornimporten. Norge var på randen av hungersnød. Jernverkenes og trelasteksportørenes tilgodehavender i utlandet løp ikke lenger inn, og arbeidsgiverne manglet kontanter til betaling av lønninger. Verst ute var rederne. Kapring og embargo førte til enorme tap av skip og last. Av tolddistriktets 80 skip gikk 28 tapt. Jørgen Aall alene mistet 6, og i Porsgrunn var han den som ble aller hardest rammet. Hans samlede tap i tidsrommet 1807-14 ble anslått til en halv tønne gull, dvs. 50.000 rdl., en økonomisk knekk han aldri klarte å vinne inn.

I 1820 var det definitivt slutt med handelshuset Jørgen Aall i Porsgrunn. Bolig og all eiendom ble solgt, fallitten var total. Takket være broren Jacob, som på mirakuløs vis hadde berget jernverket på Nes gjennem krisen, fikk han flytte inn i «Roligheden», som Jacob hadde overtatt fra boet. Her bodde han ensom og nedbrudt til han døde i 1833, 62 år gammel.