Fra: Langangens historie

Rusleturer i Langangen

av Torbjørn Aasetre

Vi starter vår første rusletur fra den gamle brua og oppover i «Kreppa».

Vi kommer først til «Torvet», med Svenssons butikk og bolig på høyre side, med stor hage med plankegjerde mot veien som snor seg som en stor S oppover mot «Kreppa». Utenfor gjerdet midt i svingen lå en stor, rundstein. Her gikk det an å klyve opp for å ta en titt inn i hagen.

På den andre siden var det også forretning, som ble drevet av forskjellige inntil «Handelslaget» tok over driften. Der var det også en tid meieri i kjelleren.

Lenger oppe i åsen var «Losjen». Midt i den trange «Kreppa», hvor isen og havet engang hadde slipt fjellet glatt, stod årstallet 1861 hugget inn i fjellet, året da denne veien var bygget.

Lenger oppe på høyre side på pynten stod et lite hus, her bodde Søren. Inne på Svensåsen lå også et lite hus, her bodde Hans «smed». Begge disse hus er for lengst vekk.

Så er vi kommet fram til «Børsen». Navnet Børsen kommer av bart, her ble det tidlig «bart» om våren. Her var et hus bygget helt inn til fjellveggen, en kan ennå se rester av en tram der. Her drev Emil butikk i noen år, inntil han døde og huset ble solgt til Anders Berntsen, men reklameskiltene på uthusveggen hang der helt til alt ble revet sist i 30-årene, da veien ble utvidet og ombygget.

Står en på Børsen og vender blikket mot vest, ser en Hjertevika. Her lå en liten plass i gammel tid. Nærmest nede i lia er spor etter en gammel vei, den fra før 1861, og som gjør en sving nede i lia for så å følge bekken oppover igjen.

Nede på sletten lå Svenssons dampsag, med fyrhus og skorstein som raget høyt til værs. Tomten var full av plankestabler og kilen full av tømmer. Kanskje lå en båt på fjorden og taubåten «Rex» ved bryggen. Et blikk over fjorden så så en alle ishusene i Sagbakken og isrennene oppover til Almedalsvannet.

Vi rusler videre oppover veien «Kurvegata», som gjør en sving innom «Nils hos Knut» og Ola og Maren «i Roa», og ser et lavt, lite hus som «Børre» i sin tid satte opp. Senere bodde skredder Ado Johansen her og hadde skredderverksted i sidebygningen. Lenger oppe på samme side (venstre) satte Jenny Bråthen i sin tid opp et hus hvor hun drev kafé i noen år, inntil hun igjen drog over til Amerika.

Vi kommer fram til bedehuset, hvor «Gamleveien» tar av oppover mot «Bråtahauen» og Myregård. Ca. 50 meter oppe i Gamleveien lå en stor åpen brønn. Den ble aldri tom for vann om det var aldri så tørt. Herfra var det mange som tok vann, og her stod «kjerringene» med klesvasken. Ved bedehuset ble det sist i 20-årene bygget et bårehus, «Lik-kapellet». Det ble flyttet hit fra Porsgrunn og gjorde tjeneste i mange år som gravkapell. En av dem som gjorde god dugnad ved bygging av dette kapellet, var Samuel «Øster», og det sies at han var den første som lå på likstrå der.

Bedehuset var siste hus på den siden av veien. Tvers overfor bedehuset så en et stort skilt på en vegg - «Smed og hovslager». Her var smia til Lauritz. Som liten gutt og nærmeste nabo kan jeg ennå fornemme den lukt og atmosfære som var i smia, når Lauritz stod og drog i belgen, ennå høre klangen fra ambolten når han slo på jernet så gnistene sprutet for så til sist å høre den fresende lyden når han satte jernet ned i vanntønnen.

Lenger oppe på samme side, oppe på hauen, lå det lille huset til Bolette. Hun drev med veving, og vevde både filleryer og andre fine ting.

Ovenfor «Bolett-huset» går veien opp til Solheim, og så var det ingen hus langs veien før en kom fram til Nøklegård. Vi skal allikevel følge veien oppover. Ovenfor der N.S.B.-garasjen er nå, gikk veien opp til Bråthen. I veiskillet der stod en stor, buskete gran. Der gikk en gjerne fort forbi når det var mørkt, for det hendte at både fant og loffere hadde søkt ly under denne granen.

Så fortsetter en opp «Kopledalen» og kommer fram til «Bjørka», hvor «Gamleveien» igjen kom inn på «Postvegen», som fortsatte svingen rundt oppover og over «Langebruene» mot «Hofsrød», hvor det gikk vei over «Høygylta» til Lønnebakke. Her over Langebruene burde en helst ikke være mørkeredd, for her spøkte det. Noen har sett en hund som bare har forsvunnet i løse luften, og andre har hørt barnegråt. Det er visst dem som har sett et helt likfølge her. Det sies at det har vært et drap her.

Ja, nå har en vel fått fart på beina opp til Nøklegård.

Neste rusletur går fra den gamle brua og langs den andre siden mot «Stranda».

Den gamle brua ja, som var bygget i 1833, en smal trebru med jernrekkverk. Deler av rekkverket står nå på låvebrua på Halvarp. Den gamle trebrua, som etter grundig reparasjon og ombygging i 1878, gjorde tjeneste helt fram til 1935, men da var den så dårlig at når bussen skulle kjøre over, måtte folk gå ut av bussen og på bena over for «sikkerhets skyld».

Like over brua, på høyre side oppe på knatten, ligger «Lokalet». Det var først «Losjen» som eide det, senere overtok Ungdomslaget, og etter krigen Idrettslaget. Det har nok vært mang en drabelig fest og dans der.

I huset bortenfor og nedenfor Lokalet bodde Petter «Brua» og lenger borte Abraham på «Hauen». Begge var tømmer- og bjelkehuggere og hadde sin arbeidsplass nede på «Værven», som lå over på andre siden mot sjøen. Her hadde Svensson tømmeropplag, og bjelker og kullskarp ble kanthugget før det gikk til eksport. Tidligere ble det også bygget skuter her nede på «Værven», og en av dem var bark «Polykarp», 190 læster, i 1868.

Det går en historie om denne skuta. Da den lå på beddingen under bygging, kom en, dag en omvandrende kramkar, trolig en finne, og han hadde også med seg en sort «finnehund». Han var meget interessert i denne skuta, tok seg god tid med å se på arbeidet, og han sa da han gikk: «Jeg skal komme og se på når skuta skal gå av stabelen». Skuta ble ferdig og skulle gå på vannet, men alt hva man prøvde, så stod skuta bommende fast og ville ikke på gli. Slik holdt man på i tre dager. Men så fjerde dag, som man strevde med å få ut skuta, hørtes oppe fra Langangsbroen «voff-voff», Der stod finne-kramkaren med sin hund og så ned på dem, og dermed så gled skuta pent og pyntelig ut i sitt rette element.

Lenger bort langs veien var den gamle skolen oppe på høyre side, med en stor hage ned mot veien. På venstre side, kloss i veikanten, var huset til «gamlefrua», «Dina» Svensson, som var 101 år gammel da hun døde i 1932. Da veien ble ombygget sist i 30-årene, ble dette huset revet og det ble satt opp et nytt lenger ute, det som står nå. Da «gamlefrua» bodde der, hadde hun alltid tjenestepiker i huset, og ungguttene fløy på nattefrieri om helgene. En søndag morgen stod en pram i veikanten ved trammen, forsvarlig fortøyet i dørklinken. En nattefrier som bodde ute i fjorden, hadde benyttet den for å komme inn til Langangen, og så hadde noen spissburer i nattens mulm og mørke båret den opp fra bryggen og satt den utenfor døren. Han som eide prammen, hadde sikkert problemer med å få den på vannet igjen.

Bortenfor «gamlefruas» hus lå to store ishus hvor isen fra Sundsåsen ble lagret, på tomtene der er nå bolighus.

I svingen tvers overfor Hobæk, på høyre side, lå et lite, gammelt hus, som også ble revet sist i 30-årene da veien ble ombygget. Der bodde i sin tid Kirsten «Dammen». I folketellingen av 1900 er hennes yrke oppgitt som «slagter», et yrke som er særegent i landsmålestokk for en kvinne. Hun var også flink med råd når det gjaldt å kurere syke dyr og var ellers brukt som kokke og bakstekone. En tid drev hun også litt kafévirksomhet der borte, og ungdommen samlet seg der, bl. a. for å ta et slag kortspill, også om penger. Det sies at en gang gikk pokeren så hardt for seg at utpå natten kom «Gammel-Erik» selv fram under bordet.

Bortenfor der ishusene lå, gikk den gamle veien gjennom Dalen, forbi Kjøya og opp Kokkersvoldstranda. Der borte i Dalen spøkte det, det var «Kjerringa i Dalen» som gikk igjen her. Hvem denne «Kjerringa» var, vet man ikke, men det er begått et drap her. I 1733 ble en ung kvinne, Guri Ericksdatter, skjendet og drept her, mulig av omstreifende folk som aldri ble tatt.

Vi fortsetter opp Kokkersvoldbakkene og kommer tifsvingen med Kapellet ned til venstre og to hus på høyre side hvor Severin Pedersen og Køller bodde. Severin var kirketjener i mange år, og svigersønnen Isak etter ham.

Ovenfor Kapellet kan en se murrester av en demning. Her ble det skåret is om vinteren, og vannet ble om sommeren brukt til å dra vannhjulet på saga nede i Stranda.

Vi kommer så til den gamle, ærverdige «Svingbroen» eller «Korketrekkeren», som ble bygget i 1859 av huggen stein, og som var litt av et klenodium. Et forsøk på å bevare den ved å legge ny trasé for veien, var mislykket, så under siste krig ble den gamle revet og den nye som står nå, bygget litt på nedsiden. Ovenfor svingbrua kan en se en kunst-ferdig bygget bru som stammer fra gamleveien før 1859. Rett opp for svingbrua lå huset til Gustav «Svenske» og kona Elise, og så bærer det videre til Øvre Kokkersvold og Lannerheia.

Vår tredje rusletur går fra «Torvet» og innover Rønningen. I første hus på høyre side bodde Kristian «Skomaker» og kona Barbro. Neste på høyre, det lille, gamle huset oppe i bakken, stod engang på husmannsplassen Ulsbru under Langangen, men ble flyttet derfra og ned hit.

Landhandleriet til Ole Petter Johansen er på andre siden av veien. Det var her nede Abraham Grina drev med oversetteriet over sundet, før brua kom. En sønn av Abraham; Nils på 12½ år, druknet ute i sundet der 1. juledag i 1822. Han var ute på isen og gikk på skøyter da isen brast og han datt i vannet og druknet.

Johansen overtok dette i 1895, og da han døde i 1929, overtok sønnen Rudolf sammen med kona Alma butikken. Rudolf drev også drosjekjøring i mange år og en tid som poståpner.

På samme side, lenger ned mot vannet, lå det et lite hus. Stedet har fått navnet «Svenneværven» etter de som bodde der, Svend og kona «Svenne-Kirsten». Svend var opprinnelig fra Seljord og Kirsten fra Bø. Det sies at Svend kjøpte Kirsten på auksjon. Det hadde seg slik at Kirsten tjente på en gård i Bø. Gården med alt innbo, dyr og løsøre ble solgt på auksjon, og da alt var unnasolgt, sa lensmannen at nå var det bare tjenestejenta Kirsten igjen, «så gi bud». Svend bød 2 mark og 2 skilling og fikk tilslaget på det. Det var sikkert en god handel, for han hadde henne livet ut.

Tvers overfor «Svenneværven» lå smia til Hans. Denne ble revet sist på 1800-tallet og flyttet lenger inn i Rønningen, og skredder Anders Mathisen satte opp et bolighus og skredderverksted der smia lå. Han drev i mange år som skredder her, og han var også Templar i avholdslosjen her. Skredder Mathisen hadde sin søstersønn Hans Olsen hos seg som skreddersvenn i mange år. Hans ble gift med Marie ute fra Rognlia, og de var de siste fastboende i Rognlia.

Huset til skredder Mathisen ble først overtatt av Olav Lanner og kona Margit som hadde telefonsentralen her, og senere overtok Thorsten Thorstensen og kona Nikoline huset og sentralen. Telefonsentralen ble senere overtatt av Egil Roheim i åsen på den andre siden av sundet.

I neste hus bodde Peder (Per) og Petra. Peder drev mye og «skar band», han laget tønneband av hasselstaker.

Videre oppe i bakken bodde skomakermester Vang på venstre, side og Hans smed på høyre.

Herfra gikk en gammel vei opp lia og over «Tronka» og kom ned igjen lenger inne (ved Lønnebakkveien). Navnet Tronka kan tyde på at her har en med noe riktig gammelt å gjøre. Jeg tror navnet stammer fra det gammelnorske «trongr», som betyr trang, en trang passasje. Vi kan nå se ned mot «Dammen» nede ved Skjellsund. Her var det demning over sundet en tid. (Se Fiskeparken). Det er flere som har bodd i huset der nede og som har fått «Dammen» som haleheng til navnet. Den siste var vel «Hans i Dammen», som døde like etter siste krig.

Like innenfor Skjellsund er en rund stein ved en odde som kalles «Helvig-steinen». Den har fått navnet etter en gammel kvinne, Helvig, som mye satt der og fisket med stang, og hun satt alltid barbent for å ha bedre fotfeste på steinen. Hun var det man i den tid kalte «fattiglem», og hun fisket for å få noe til livets opphold. En dag som hun satt der og fisket, gled hun ut i vannet og druknet.

Vi fortsetter langs veien og kommer fram til «Trullen». Her var oppleggsplass for tømmer, her var det greit å få det i vannet. Her fra Trullen ser en den gamle Langangsgården og Wergelandshuset nede på odden. (Se Østersparken). En ser også Øya (Sauøya) ute i ønna. Ute på øya var en husmannsplass i 1800-årene. Gamle Abraham Øya, som bodde i Stranda og solgte fisk, var vel den siste som hadde sitt tilnavn fra Øya.

Vi kommer fram til Langangen; her gikk den gamle veien i tunet mellom garveriet og det tilhørende hovedhus, som opprinnelig var satt opp som bolig for «Skovridderen» på Langangen.

Vi fortsetter og kommer fram til Skutebakken helt innerst i ønna. Som navnet tilsier, ble det bygget noen små skuter her. Ute i gjørma i strandkanten kan en ennå se rester av noen store påler. Det er rester av en lagringsplass for skårne bord og plank fra Haukeråsen Bruk i Oklungen. I 1870-årene, før jernbanen kom, måtte Haukeråsen Bruk leie tomter her ved Ønna og kjøre sine produkter fra Oklungen med hest ned hit for lagring, tørking og utskipning. Det hele gikk snart i stå.

Og så gikk den smale bygdeveien i krok og bakker opp Marka til Viersdalen, Solli og Kjendalen.
Takk for følget!

Torbjørn Aasetre