Fra: Langangens historie

Østerfangst i Ønna

av Thor A. Wiersdalen

Den innerste delen av fjorden i Langangen kalles for «Pollen». Her ligger en øy som kalles Saueøya eller Sundsåsøya. Denne fjorddelen og områdene rundt Saueøya har langt tilbake vært rik på østers.

Østers er en musling som er svært velsmakende og er en delikatesse. Den nord-europeiske østersen, Ostrea edulis på latin, blir 8-10 cm i diameter og lever på grunt vann. Den liker regelmessig tilsig av ferskvann. Østers sitter kalket fast til underlaget med den eldste delen av det ene skallet.

Saueøya ble ryddet som husmannsplass i 1780-årene, og den første husmann en vet om her, het Abraham Johannessen. Han ble til vanlig omtalt Abraham Øya. Abraham hadde sannsynligvis gjort østersfangst til en levevei, allerede tidlig på 1800-tallet.

To av Abrahams sønner, Johannes og Jakob, drev også med østersfangst. Denne fangsten hadde de lov til som husmannsfolk. Men selv etterat sønnene flyttet fra øya, drev de med en utstrakt fangst.

Den ene av dem, Jakob, flyttet til Kokkersvold og drev med østersfangst det meste av sitt liv. Brødrene lastet båtene sin fulle med østers og solgte fangstene til en grosserer i Kragerø.

Midt på 1800-tallet eide Nils Pedersen, Sundsåsøya. Han mente østerfangsten var ulovlig. Brødrene «Øya» på sin side mente de hadde hevdsrett til å drive østersfangst i området.

I 1868 ble saken brakt inn for retten, og brødrene ble fradømt fangst- og bruksrett. Retten mente at en østers- og fiskegrunn var en «herlighet» som hørte til gården.

I hele forrige århundre tok en opp store mengder med østers i Pollen og i områdene rundt Saueøya. Det fortelles at en i løpet av en dag kunne skrape opp en hel koggladning. Og selv om en stadig tok store mengder med østers, var store områder av bunnen dekket med et gråaktig teppe med østers.

Østersen ble på 1800-tallet solgt til de nærmeste byene, og en fikk opptil 4 kroner for en tønne i 1880-årene.

Morten Svendsen opprettet i 1867 et hvilested for reisende på sin eiendom Sundvollen. Han hadde også restaurant her og serverte gjestene fersk østers fra Ønna. Hvilestedet til Svendsen fikk et meget godt rykte, takket være den velsmakende østersen.

For å ta opp østersen fra bunnen ble brukt spesielle redskaper. Først og fremst benyttet man en spesiell østersklype. Denne var av jern og var festet til en tre favner lang trestokk.

En østerskikkert ble brukt for bedre å kunne se østersen. Kikkerten ble laget av en smørkasse uten bunn. En glassrute ble satt inn i bunnen og laget vanntett.

Foruten østersklypen og kikkerten, ble også brukt en skavl av jern med nett. Denne var også festet til en lang stokk.

Østerskikkerten ble brukt både fra båt og på isen. Østersen ble skrapt vekk fra bunnen med skavlen, eller hvis østersen satt meget fast, ble østersklypen brukt.

I første halvdel av 1800-tallet var grunneierne rundt østersområdet Peder N. Sundsåsen og Ole A. Langangen. Senere overtok deres sønner Anders O. Langangen og Nils P. Sundsåsen.

Midt på 1870-tallet ble generalløytnant Harald Nikolai Storm Wergeland oppmerksom på de store østersrikdommene inne i Ønna. Han fikk i stand kontrakt med de to grunneierne og dannet et aksjeselskap med navn «Det norske østerskompani». Selskapet skulle drive østerskultur og østersfangst etter moderne fransk mønster. Kompaniet fikk en aksjekapital på 60.000 kroner, og mesteparten av beløpet ble innkassert hos kapitalsterke Kristiania-folk.

Grunneierne fikk hver to aksjebrev, hvert med pålydende kr. 1000,- som årlig grunnavgift.

Nå begynte arbeidet med å fjerne den gamle østersen. Første året ble det tatt opp 36.000 østers. Da arbeidet, ble avsluttet, var hele 300.000 østers tatt opp fra bunnen som nå nesten var renskrapt.

De yngste østersindividene ble sortert ut, og de ble plassert i spesielle kasser. Disse kassene ble laget ved at en over et bindingsverk av trelister strakte ståltråd til både tak, gulv og vegger. Kassene ble også avdelt i 3 etasjer med ståltråd. Den unge østersen ble plassert i hver etasje. Her skulle østersen utvikle seg, og det ville på denne måten bli lett å få opp hele østersladninger.

Arbeidet med å ta opp den gamle østersen og sette ut de nye kassene ble utført av en dykker.

I tillegg ble også en mengde mønepanner hengt opp på ståltråder og trukket over bassenget. Disse lå bare noen få favner nede i vannet. Mønepannene ble kalket for at østersen lettere skulle feste seg.

Sønnene til grunneier Anders Langangen var med i dette arbeidet. Nicolai A. Langangen betjente bl. a. dykkermaskinen og utførte annet anleggsarbeid. Broren, Abraham A. Flåtten, var formann og fungerte som teknisk kyndig.

På Langangsstranda ble det oppført et større hus. Huset ble brukt som verksted og båthus, ellers også som lager for dykker-rekvisita og redskaper. I den østre delen av huset ble det innredet rom til kontor for formannen. Huset står ennå og kalles «Wergelandshuset».

Etter lange forberedelser kom tiden da resultatene skulle vise seg. En oppdaget da at mønepannene var blanke og kvistbuntene, som en også hadde plassert på bunnen, var tomme for østers. Ståltrådkassene var verre. Her var østersyngelen gått i forråtnelse.

Hele prosjektet ble en enorm skuffelse og fiasko. Det som kanskje var verst, var at østersområdet ble ødelagt for mange ti-år fremover.

Hva som gikk feil, vurderte en på denne tiden, og en kom til at feilen lå i den totale bunnskrapingen. Det er vel rettere å si at feilen lå i en kombinasjon av bunnskrapingen og at klimaet på denne tiden ble mer og mer ugunstig for østerskultur i Norge i det hele tatt.

En del østers ble igjen og kom etter hvert til å bli en ny østersbestand, og under 1. verdenskrig ble det enkelte år tatt opp 4-5000 østers. Prisen, på østersen var den gang god, faktisk 18 øre pr. stk. Fangsten den gang ble sendt til hovedstaden Kristiania med tog og solgt til en «østerskjeller» her.

i Thor A. Wiersdalen