Det var for øvrig ikke bare innen kirken det ble gjennomført administrative endringer i denne tid; ikke alle var velsett i byen fordi de føltes som en svekkelse av dens posisjon, en degradering. Ifølge formannskapsloven av 1837 var det formannskap og bystyre, assistert av forskjellige utvalg, kommisjoner, råd osv., som skulle administrere kommunen. De største byene hadde en magistrat av flere personer, mindre byer bare én mann, borgermesteren, og de små byer slett ingen.19) I de byer som hadde en byfoged, ble det til at han utførte magistratsforretningene, skjønt han neppe formelt var forpliktet til det. Byfogden var en statslønnet tjenestemann hvis primære oppgave var å håndheve loven som dommer i byretten. Vi husker hvordan Porsgrunn i sin tid hadde vegret seg for å bevilge den første fellesbyfoged, Cappelen, for begge byer i 1842, 100 rd. om året for å utføre Porsgrunns magistratforretninger og derved «tilvende seg fordeler der er en følge av å ha en magistratsperson i sin midte». Da Porsgrunn året etter fikk sin egen byfoged, kan en ikke finne at det med ham eller hans etterfølgere er truffet noen avtale om å besørge magistratsforretningene; det synes som en stilltiende, selvfølgelig forutsetning at han skulle gjøre det, og han gjorde det. Hans stilling ble i virkeligheten tredobbelt: dommer, politimester og magistrat. Da han dertil var selvskrevet medlem av de fleste kommisjoner, ble han den virkelige leder av nesten alle byens saker, på den måten at han utredet, forberedte og forela dem med sin innstilling for formannskapet, og i de fleste tilfelle fulgte dette ham. I 1880-årene kalles han likefrem «magistraten»; han deltok i bystyrets forhandlinger og utførte bl. a. en så viktig oppgave som å utarbeide budsjettforslagene. I sine funksjoner ble han byens talsmann overfor staten. Han ble avlastet for en del av sitt arbeid da byen fikk en stadsingeniør, og med denne stilling i hendene på så dyktige personligheter som Creuger og Wessel, ble denne den mest betydningsfulle mann ved siden av byfogden i byens administrasjon. I realiteten ble disse to tilsammen Porsgrunns magistrat.
Siden langt tilbake hadde byen hatt sin kemner, et ansvarsfullt lønnet kommunalt verv, og byen hadde vært så heldig å alltid ha pålitelige menn i denne stilling; ikke en gang har en kunnet finne antydning av uredelighet ved regnskapene, og det var ikke alle byer som kunne skryte av det. Kemneren arbeidet i nøye forståelse med likningskommisjonen og overlikningskommisjonen. Få verv var utsatt for større kritikk enn medlemskap her. Kommisjonen hadde til oppgave å skjønnsmessig ansette borgernes formue og inntekt, og utlikne skatten deretter. Det var et meget tidkrevende arbeid. Dette ble vesentlig endret i 1913 i forbindelse med overgangen til den nye budsjettårsordning, idet den nye skattelov innførte plikten til innlevering av selvangivelse. Likningsnemnden, som den nå het, skulle likne dem som ikke hadde inngitt selvangivelse, mens et nytt organ, likningsrådet skulle gjennomgå selvangivelsene. - Da de kommunale oppgaver vokste så sterkt at byfogden ikke kunne makte dem ved siden av sine andre gjøremål, hadde man fått en kommunesekretær. Nicolai Friis sluttet i 1899 som kemner - hans tid ble mer og mer bundet som direktør for Sparebanken - og Ole Gaathaug ble ansatt; hans stilling ble kombinert med kommunesekretærens.
Siden 1880-årene hadde vært under forberedelse en omordning av landets sivile embetsverk. Det resulterte i lov av 21. juli 1894, som bl. a. innebar nedleggelse av Porsgrunns byfogedembete. Hans oppebørselsforretninger skulle gå over til et nytt skattefogedembete for hele Bratsberg amt, og de øvrige forretninger deles mellom en politimester for Porsgrunn og Øvre og Nedre Telemark, og en sorenskriver for Porsgrunn, Brevik og noen landkommuner. Da bystyret ble avesket sin mening, beklaget det at man mistet byfogden, og ønsket at politimesteren og sorenskriveren skulle få mindre distrikt og ha bostedsplikt i Porsgrunn. Da loven først kunne tre i kraft fra 19. oktober 1898, og den av byen velfortjente byfoged K. A. Enger fratrådte 1895, ble embetet etter en tid å ha vært bestyrt av overrettssakfører Hans Eleonardus Møller (1862-1933), besatt ved konstitusjon med G. H. Rubach. Han ble i byen bare to år til loven trådte i kraft 1898. Da tiltrådte den første politimester i Telemark, Fredrik Theodor Emil Schneider (1857-1946), som samtidig overtok vervet som magistrat i Porsgrunn. Til glede for Porsgrunn ble det opprinnelig påtenkte navn, Skiensfjordens politimesterembete, endret til Telemark. Distriktet omfattet både Øvre og Nedre Telemark (unntatt Skåtøy, Sannidal og Drangedal), Porsgrunn, Brevik, Stathelle og Langesund. Fra 1. januar 1900 opphørte Porsgrunn som egen rettskrets og ble lagt til Gjerpen sorenskriveri, som foruten dette sogn også omfattet Slemdal (Siljan), Solum og Holla. Til sorenskriver ble utnevnt Christian Juel Sandberg Randers (1849-1940) ; i 1909 ble han etterfulgt av Peter Karl Holmesland (1866-1933), som var i stillingen til sin død. I 1911 (til 1920) ble Schneider etterfulgt som politimester og magistrat av Johan Koren Fürstenberg Dahl (1867-1948). - I Porsgrunn vakte ordningen av to grunner ingen begeistring; for det første kunne det bli en lengre reise for de av byens borgere som ble tatt ut som domsmenn når retten skulle settes i Holla, og «en annen side ved saken er den at byens selvstendighet lider et skår ved å miste et av sine tidligere prerogativer» (Grenmar). - Da Porsgrunn var blitt en helt selvstendig kjøpstad i 1842, hadde den til gjengjeld måttet oppgi sitt tidligere store toll- og havnedistrikt. Når den nå opphørte som egen jurisdiksjon, var det ikke annet igjen av den som administrativt sentrum enn at politimesteren og sorenskriveren av praktiske grunner bodde i byen.20)
Etter meget langvarige forberedelser og drøftinger ble magistratsembetene opphevet ved lov av 9. mars 1917. Vanskelighetene hadde bestått i å finne frem til en ordning som forenet de to hovedmotiver: å sikre og utvide det kommunale selvstyre, og vareta det praktisk-administrative hensyn som de stadig økende kommunale anliggender krevet. Resultatet ble et kompromiss. Magistratsembetene ble opphevet, og istedet ble opprettet kommunale borgermester- (rådmanns-) stillinger, som ble tillagt alle magistratens tidligere kommunale funksjoner. I henhold til denne lov vedtok bystyret å andra Justisdepartementet om at Porsgrunns magistratsforretninger måtte bli utskilt fra Telemark politimesterembete og henlagt til en midlertidig borgermester, et forslag som ble approbert ved kgl. res. 26. septbr. 1919. 13. juli fattet bystyret beslutning om å ansette en borgermester, og som sådan ble ansatt H. E. Kjølseth, som overtok sin stilling fra neste år. (Fra 1. januar 1939 ble tittelen endret til rådmann.) Kjølseth hadde som nevnt vært direktør ved Fagskolen 1908-18, og deretter i noen år vært ansatt ved private bedrifter.
Det ble gjentatte ganger gjort forsøk på å berøve byen ennå et av dens prerogativer, nemlig dens selvstendige stortingsrepresentasjon. Siden 1859 hadde det for nesten hvert Storting vært fremmet forslag om en endring i fordelingen av representantene, bl. a. ved å ta retten fra mindre kommuner eller slå flere av dem sammen til én valgkrets. Forslaget innebar at Porsgrunn og Brevik igjen skulle slåes sammen som ved valget i 1848. Inntil 1842 hadde Porsgrunn valgt sammen med Skien, i 1841 alene, en rett den hadde fått tilbake i 1851. I 1866 og 1871 hadde forslaget samlet et for Porsgrunn betenkelig antall stemmer. Da det i 1878 kom opp igjen, holdt byens representant, H. Møller, en meget klok tale som bidro til at forslaget falt. I 1906 var det igjen alvorlig fare på ferde, idet et grunnlovsforslag i to alternativer siktet til, som det foregående, å slå sammen Porsgrunn og Brevik, eller endog å slå dem begge sammen med Sandefjord til én valgkrets. At det vakte både harme og sorg, sier seg selv, og byens viseordfører. Kr. H. Dyring, gjorde seg til talsmann for denne stemning i en patetisk formet protestskrivelse til Stortinget. Den ble enstemmig tiltrådt av bystyret. Grundig belagt med statistikk viste den byens store fremgang på alle områder fra 1865 til 1900. Byens innvånere vil, om forslaget blir vedtatt, slik sluttet skrivelsen, «heri se en dyp krenkelse og et hårdt og følelig tap av en statsborgerlig rett som innbyggerne - slekt etter slekt - har lært å elske og skatte . . . og som de med full grunn regner som et av deres største og viktigste goder - som sitt dyreste eie!» Det berodde sikkert ikke på en tilfeldighet at bystyret valgte å behandle denne sak 4. desember og datere skrivelsen på byens 99-årige fødselsdag; det ga ordene en dramatisk effekt som ble understreket av ordføreren: det var merkelig at man på 99-årsdagen for byens kjøpstadsrettigheter måtte kjempe for en rett den så lenge hadde hatt. - Også denne gang ble anslaget avverget, men neste gang, gikk det ikke. 21)
Et typisk eksempel på hvordan en i og for seg mindre og enkel kommunal sak kunne anta store dimensjoner, gjennom årrekker bli forhatt og til slutt forpurret av partipolitiske og personlige prestisjehensyn, - er «Iasarettsaken». Det lasarett som var bygd på Roligheten 1893, hadde for sin tid vært ganske bra, men viste seg snart å lide av store mangler. Muligheten av å få et nytt sykehus meldte seg i 1908 da et engelsk firma ønsket å kjøpe huset og tomten til industrianlegg. Det bød 18 000 kr., men kjøpet strandet på at kommunen ikke ville la desinfeksjonsovnen inngå i kjøpesummen. Det var den første sjanse som gikk tapt. I 1911 kom dr. T. Birkeland, nylegen, med innstendig krav om utvidelse eller nybygg. Han pekte på Kjølnes som et passende sted å legge det. Denne plan ble veltet av hans kollega, dr. J. Eberhardt, som ville ha det på Tørmo, og år etter år ble saken forhatt ved de to legers uenighet. For dem synes saken å være blitt noe av et prestisjespørsmål; visstnok anbefalte de nidkjært et nytt lasarett, bare det ikke ble lagt der hvor den andre ville ha det. Da saken i desember 1913 kom opp i formannskap og bystyre, forelå tre alternativer; St. Hansåsen var kommet til, men ble foreløbig oppgitt som det dyreste, 45 750 kr.; de andre to projekter ville komme på 42 600 kr. Formannskapet innstilte på å bevilge pengene. Den store debatt i bystyret ble til dels en drakamp mellom Øst- og Vestsiden. De utenkeligste argumenter ble ført i marken mot begge, bl. a. adkomsten: til Tørmo risikerte man ofte lang ventetid på broen, og til Kjølnes hadde eieren av gården sperret broen for kjørende; når så Lilleelven var tilfrosset fra tidlig på høsten til sent på våren, hvordan skulle man da komme over? Ja, slikt kunne man virkelig si når man hadde veien over hovedbroen i Storgt. og opp Kjølnesgt. Resultat: ny utsettelse. Det var den andre sjansen som gikk tapt.
I 1915 tok Porsgrunds Kvinderaad affære overfor de skandaløse forhold. Rådet var stiftet 23. januar 1912 (som et ledd av «Norske Kvinders Nationalraad») av representanter for Kvindernes Læseforening, Porsgrunds Kvindesaksforening og Sanitetsforening (de andre innbudte foreninger hadde svart nei) med fru Franklin Knudsen som første formann. Via helserådet kom saken 1916 til formannskapet, og tragikomedien ble oppført en gang til. Alle var enige om å bevilge 86 000 kr. til bygget som arkitekt Børve hadde ferdig tegninger til, men - 1 stemte for Tørmo, 2 for St. Hansåsen og 4 for Kjølnes. Allerede heri lå en anelse av resultatet i bystyret etter en ny stor debatt: utsettelse for å undersøke om man for 20 000 kr. dog kunne få noe brukbart ut av det gamle lasarett! Etter en utallighet av komité-, formannskaps- og bystyremøter, etter å ha fylt avisenes spalter gjennom år, sto man 8 år etter nøyaktig hvor manhadde begynt, og en tredje sjanse var tapt.
Et par måneder senere syntes saken endelig å skulle løses på en overraskende måte i det skipsreder Fred. Th. Bergh tilbød kommunen 100 000 kr. til nytt lasarett, men med den ulykksalige klausul at det skulle ligge på St. Hansåsen, det vil si giveren hadde gitt dr. A. Nielsen fullmakt til å bestemme stedet, og han lot seg ikke rokke. Tragedien ble fullbyrdet, tre leger kjempet for hver sin plass, med det resultat at man ikke fikk noe sykehus til tross for en gave på 100 000 kr.! og for fjerde gang lot man sjansen til et nytt lasarett gli seg av hendene (Bergh var på denne tid en av byens rikeste menn; i 1917 var hans skattbare inntekt 417 000 kr.; skipsreder Martin Olsen overgikk ham med 465 000 kr.). Det som gjorde bystyret betenkt, var at et bygg på St. Hansåsen ville kreve 35 000 kr. utenom gaven til vann, kloakk og vei. Tre år gikk uten at noe skjedde; da var omkostningene kommet opp i 200 000 kr., og man drøftet i fullt alvor, gaven til tross, å kjøpe for 70 000 kr. Elverhøy, som helserådet fant ubrukelig. Vi skal ikke trette leseren med ytterligere detaljer, bare nevne at bystyret i 1919 bevilget midler, ikke til sykehuset, men til de forberedende grunnarbeider, og at Høyre og Venstre gjensidig ga hverandre skylden for sakens trenering. Det løste den ikke, tvert imot; ved Berghs misére i begynnelsen av 20-årene mistet kommunen de 100 000 kr. som kunne ha gitt et nytt lasarett i 1917. Nå kom man aldri lenger enn til grunnmuren. Det gamle lasarett med tomten er siden solgt til Norsk Hydro. - Alle kommuner har uten tvil i årenes løp hatt sin «lasarettsak»; Porsgrunns er et skoleeksempel på hvordan i en liten kommune lokale og personlige motsetninger kan overskygge sakens realitet, og hvordan man synes å handle ut fra ordtaket: Skitt i Norge, leve Toten!
Likså smålig byens borgere kunne være i denne sak, likså storslått enige og forutseende kunne de være i en for byen langt viktigere sak, ja uten tvil den betydningsfulleste kommunale sak i det 20. århundre ved siden av byutvidelsen i 1920. Det var etableringen av Skiensfjordens kommunale kraftselskap. - Dampelektrisitetsverket var, fra det ble satt i drift høsten 1901, økonomisk blitt en skuffelse; istedenfor en beregnet inntekt for bykassen av 7330 kr. pr. år, viste regnskapet så vidt balanse, ja enkelte år, særlig 1904-08, underskudd. Og når krybben er tom, bites hestene. Det ble i 1912 en stor oppvask om skylden for de feilslagne forhåpninger. «Den som vil skrive Porsgrunns elektrisitetsverks historie, vil få å skildre en blant norske elektrisitetsverker visstnok enestående rekke misgrep og uhell fra den første begynnelse inntil nå»; slik åpnet A. P. Wright felttoget. Han ble skarpt imøtegått av den daværende driftsbestyrer, Harald Alfsen, og av hans forgjenger i stillingen H. E. Kjølseth. Denne hadde også vært med i den første elektrisitetsverkskomité og i byggekomiteen, og var etter Wrights mening hovedmannen for at byen hadde fått verket. Kjølseth var en av byens ledende venstremenn, og saken ble egentlig reist ved at en i avisen spurte hvordan det kunne ha seg at mens privatfolk på grunn av et uhell ved verket ikke fikk strøm, fikk kinoene alt det de trengte. Det skulle vel ikke være fordi Alfsen var medeier i «Kveldsol», venstrekinoen? (hva han også var). - Alfsen, som også var byingeniør, sa kort etter opp sin stilling for å bli direktør for A.s Porsgrunds Cementstøperi på Roligheten.
Hvem som hadde skylden for miseren, skal være usagt. Man vil sannsynligvis finne den deri at verket i grunnen var hverken fugl eller fisk, og som ved alt nytt og tidligere uprøvet ville det melde seg vanskeligheter og feil man umulig kunne ha forutsett. Det kunne skaffes lys til byen og gater og litt drivkraft til småindustri, men som kraftkilde, billig og i stor målestokk, både for den eksisterende industri og for fremtidig nystarting, ville dampkraftverket være helt utjenlig. Det var dette spørsmål som fikk verkseier Chr. Reim til å bringe på bane for bystyret muligheten av å overføre elektrisk vannkraft for å sikre en både billigere, stabilere og større kraftmengde enn byens verk leverte. For å arbeide med saken valgte bystyret 18. juni 1907 en komité med A. P. Wright som formann; de øvrige var Chr. Reim, Andr. G. Wefring, H. E. Kjølseth og o.r.sakf. H. E. Møller. De tre første var sjefene for byens største industrielle bedrifter, henholdsvis Norrøna Fabriker (og Gjærfabriken), Porsgrunds mek. Værksted og Porsgrunds Porselænsfabrik; de andre to representerte den nødvendige tekniske og juridisk-merkantile kunnskap. Det projekt komiteen fremla, var kjøp og utbygging av Sagfossen ved utløpet av Kilevatn for et aksjeselskap hvori kommunen gikk inn med ½ og de tre industribedrifter tilsammen med ½. Vi skal ikke gå nærmere inn på denne plan, da den ble oppgitt, dels fordi den beregnede kraftmengde, ca. 500 H.K., endog var for lite for den eksisterende industri, dels fordi Gunnar Knudsen ga hele kraftforsyningsspørsmålet en avgjørende ny vending.
Nesten samtidig med at ordføreren mottok en utførlig omkostningsberegning for utbygging av Sagfossen, mottok han et brev av 14. mars 1910 fra Gunnar Knudsen. Likelydende brev var sendt til ordføreren i Skien, Gjerpen og Solum. Det var en oppfordring til samarbeid for å skaffe Skiensfjorden billig kraft til å utnytte de muligheter den hadde som et betydelig industrisentrum. Resultatet av forhandlingene på Borgestad 18. mars ble en interkommunal komité på 12 mann, 3 fra hver kommune, til å forberede saken. Det ble handlet prisverdig raskt av komiteens sekretær H. E. Kjølseth, hvis første oppgave ble å undersøke de muligheter for kjøp av vannfall som forelå. Man ble særlig stående ved to. Det ene var Høgefoss i Nidelven ved Treungen; den kunne man få for 300 000 kr., utbyggingen ville komme på 1 866 000 kr. og gi 17 700 H.K. Til en planlagt sekundærstasjon på Bøle var avstanden 80 km og den effeltive ytelse der 16 700 H.K. Den andre var Årlifoss i Tinnå; den kostet 400 000 kr. og var beregnet å yte 15 000 H.K., eller ved Bøle 12 150. Omkostningene ved utbyggingen ville bli praktisk talt de samme, men avstanden var bare 60 km. Dels av denne siste grunn, men særlig fordi Tinnå var bedre regulert, var både komiteen og dens arbeidsutvalg - i begge var Gunnar Knudsen formann - for det siste alternativ. Så langt hadde samarbeidet gått bra, men da innstillingen kom til de respektive formannskap og bystyrer, fant Skien ikke å kunne gå med uten på spesielle vilkår som de andre tre kommuner ikke fant å kunne godta. Det endelige vedtak i Skien bystyre ble avgjort ved ordførerens dobbeltstemme i det det var 26 for og 26 mot. Det ble gjort de største anstrengelser under til dels ganske dramatiske forhandlinger for å hindre et slikt brudd som kunne tenkes å ville velte hele planen, men Skiens beslutning var definitiv. Desto bedre ble samarbeidet mellom de andre kommuner, hvor de ytre distrikter, Brevik, Stathelle, Langesund, Bamle og Eidanger forgjeves hadde prøvd å bli med.
Enstemmig og endog uten debatt vedtok Porsgrunn bystyre 28. febr. 1912 å bemyndige kraftkomiteen til å kjøpe Årlifoss, og den endelige definitive beslutning om å gå i vang med utbyggingen på nærmere fastsatte vilkår ble omkring 1. april vedtatt av alle tre kommunestyrer enslydende, i Porsgrunn med 25 mot 8 stemmer, i Solum med 30 mot 10, mens man i Gjerpen hadde større betenkeligheter og bare fikk 22 mot 18 stemmer. Beslutningen innebar opptakelse av et lån på 3½ mill. kr., og særlig dette hadde skapt stor motvilje, ikke minst i sistnevnte sogn, Gunnar Knudsens egen hjembygd. Et protestskrift samlet 350 underskrifter, men hans motprotest fikk over 1000. 17. april ble selskapet konstituert under navn av «Skiensfjordens kommunale kraftselskap»; til Porsgrunns medlemmer av styret ble valgt Kr. H. Dyring og H. E. Kjølseth. Dets formann ble selvsagt Gunnar Knudsen, med direktør Emil Aubert, Solum, som varaformann. Chr. Reim, som hadde bosatt seg i Solum like utenfor bygrensen, ble en av denne kommunes medlemmer, og ble valgt til ordfører i representantskapet, hvor H. Jeremiassen ble varaordfører. Ved kgl. res. 7. juni 1912 ble selskapets lover approbert, og 28. juni 1913 ble det gitt konsesjon på kraftoverføringen fra Årlifoss til Skiensfjorden.
Vi kan ikke her i detalj følge den tekniske utbygging av anlegget. Til dette var man så heldig å sikre seg to dyktige ingeniører, Ragnvald Lie for kraftstasjonen, og Niels Traaholt for fordelingsnettet fra sekundærstasjonen på Hauen i Gjerpen. Sistnevnte ble etter kort tid driftsbestyrer (senere administrerende direktør), en stilling han fylte fremragende helt til sin død i 1939. Tross visse vanskeligheter etter krigsutbruddet 1914 - enkelte pessimister ville stoppe arbeidet - ble anlegget ferdig hurtigere enn beregnet, og 28. mars 1915 kunne strømmen fra Årlifoss over fjernledningen til Hauen sendes ut over fordelingsnettet i de tre kommuner. På en måte hadde driften begynt allerede før i det man hadde leid 1000 H.K. av Løvenskiold, Fossum, og fra 21. økt. 1913 tatt den i bruk. I Porsgrunn ble den lokale utbygging av ledningsnettet og fordeling av strømmen overtatt av det kommunale elektrisitetsverk samtidig som dampkraftverkets drift ble innstillet (20. novbr. 1913), da den nye kraft kunne leveres til meget billigere pris enn dette verk kunne produsere den. Tanken om å selge dette verk til det interkommunale selskap ble enstemmig forkastet av bystyret, som hevdet at man ikke under noen omstendigheter burde gi fra seg rådigheten over byens elektrisitetsforsyning eller selge verket uten full godtgjørelse for hva dette smertensbarn hadde kostet byen. I de andre to kommuner som ikke hadde noen elektrisitetsverk fra før, ble den lokale utbygging av ledningsnettet etter avtale besørget av S.K.K.
Alle - både politiske meningsfeller og motstandere har uforbeholdent måttet anerkjenne Gunnar Knudsens enestående klarsyn og fremsyn i etableringen av Skiensfjordens kommunale kraftselskap. Det var et meget dristig skritt og første gang et felleskommunalt tiltak på elektrisitetsforsyningens område ble forsøkt. At det lyktes, er helt hans verk, og takket være ham har få distrikter i vårt land hatt så billig, rikelig og sikker tilgang på elektrisk kraft. En kan neppe overvurdere betydningen av det for hele distriktets næringsliv og kanskje ikke minst for hjemmenes trivsel. Siden 1920 var det neppe mange hjem i Porsgrunn hvor det ikke ble kokt med elektrisitet. Virkningen ble ikke begrenset til bare de tre kommuner. Allerede i 1913 meldte Bamle, Eidanger, Langesund, Brevik og Stathelle seg som kjøpere av strøm, og gjennom Langesundsfjordens kommunale kraftselskap ble fordelingen av strømmen utbygd og administrert. Også Skien meldte seg som avtaker av 2500 H.K., men den kontrakt S.K.K. foreslo, ble ikke godtatt av byen. Selv om avsetningen av kraften støtte på vanskeligheter, hadde Gunnar Knudsen en urokkelig tro på fremtidens nesten umettelige krav på energi. Det viste han på en storslått måte ved kjøpet av Grønvollfoss. Den ligger få kilometer nedenfor Årlifoss og er av omtrent samme størrelse. Allerede i 1913, da man så vidt var kommet i gang med utbyggingen av denne, ble den andre foss tilbudt selskapet av Sam. Eyde for 400 000 kr., men med så kort frist at man ikke kunne rekke å få det avgjort i representantskap og kommunestyrer. Da kjøpte Gunnar Knudsen fossen for egen regning og overdro den uten fortjeneste til selskapet. (Den ble utbygd først 1930-33).
En av grunnene til at Skien ikke hadde gått med, var mistillit til den oppstilte lønnsomhetsberegning, idet man mente at det ikke ville være mulig å få avsatt de store kraftmengder, vel 10 000 k.W., Årlifoss kom til å produsere. Å være sikret avsetning av den vesentligste del av kraftmengden, var også en absolutt forutsetning for å realisere utbygningsplanene. De tre kommuners «husbruk» ville bare ta 1/10 av kraften. Det var derfor leveranse til industrien man først og fremst måtte ta sikte på, og den rikelige og rimelige adgang til elektrisk strøm ble også grunnlaget for Porsgrunns nye industrielle ekspansjon. En påtenkt større leveranse til Norsk Hydro på Notodden ble det ikke noe av. Visstnok ville det sikre en stabil drift, men prisen var nokså lav, og selskapet ville nødig binde en så stor del av kraften utenfor de tre kommuner den først og fremst skulle komme til gode. Fremtiden skulle vise at det var klok politikk.22)
Flate, rommelige, lett utbyggbare tomter ved en nesten alltid isfri havn hadde Porsgrunn fra naturens side. Et så viktig råstoff som kvarts var det rike forekomster av innen amtets grenser. Med den rikelige adgang til elektrisk energi var alt lagt til rette for å reise en ny industri. Bare en ting manglet: kapital. Det ble utenlandsk kapital som først kom til å utnytte mulighetene. Istedenfor kontrakten med Hydro sluttet S.K.K. allerede 1913 kontrakt om levering i 25 år av 6000 H.K. (14400 k.NN.) til et påtenkt elektrisk smelteverk, som ble stiftet 15. november 1913 under navn av Porsgrunds Elektrometallurgiske A.s. Det var et datterselskap av et fransk-sveitsisk selskap «Meteor». Aksjekapitalen var på 250 000 kr. Av Otto Rasmussen (sønn av Erik Rasmussen) kjøpte selskapet en del av Roligheten, hvor det straks gikk i gang med å oppføre fabrikkanlegg for et elektrometallurgisk smelteverk med produksjon av ferrosilicium og dermed beslektede legeringen. Til ferrosilicium brukes kvarts som det er store forekomster av ved Kragerø, småkoks som må importeres, og skrapjern og jernmalm som for det meste fåes innenlands. Nesten hele produksjonen ble eksportert til utlandet hvor den brukes til fremstilling av forskjellige sorter stål. Under krigskonjunkturene gikk bedriften godt, med en årsproduksjon på ca. 5000 tonn, men under depresjonen som fulgte, kom den i større vanskeligheter. En av dem skrev seg fra kontrakten med S.K.K., idet Metallurgen, som den alltid har vært kalt, var forpliktet til å betale for de 6000 H.K. om man brukte dem eller ei, og under den innskrenkede drift ble det en sterk økonomisk belastning. På den andre siden ønsket S.K.K. også å bli løst fra forpliktelsen til stadig å måtte levere disse 6000 H.K. fast, og gå over til levering av spillkraft. Det ble ordnet ved at S.K.K. gikk inn med 55% av en aksjekapital utvidet til 1 mill. kr. fra 1. juli 1920. Hvorledes bedriften siden har utviklet seg, hører en senere tid til; det skal bare nevnes at da man i 1926 hadde avviklet tapene fra lavkonjunkturen og skaffet jevn strømleveranse året rundt med samkjøring med Vestfold Kraftselskap og leie av kraft fra Nore, har bedriften utviklet seg særdeles gunstig og den hele tid vårt byens største skattyter. 23)
A/S Norsk Metalverk var den andre nye industribedrift som ble muliggjort ved Skiensfjordens kommunale kraftselskap til varig gagn for Porsgrunns næringsliv. Mange av de foretagender som sprang frem etter utbruddet av 1. verdenskrig, var så tilfeldige, så preget av spekulasjon, at de falt med den krigskonjunktur de var skapt av og med pengeoverflodens såpeboble. Det første - og mislykte - forsøk på å starte et norsk metallverk ble gjort på Lillehammer 1899, og da det hadde likvidert, måtte de norske forbrukere som før dekke i utlandet, særlig Tyskland, sitt behov for plater, rør, stenger og tråd av kobber og messing og andre legeringen. Det var en Porsgrunnsmann, ingeniør Abraham Martinius Erichsen (1875-1951, sønn av trelasthandler Edv. Erichsen, V. Porsgrunn), som igjen tok opp tanken om å gjøre oss delvis selvhjulpne i denne bransje. Da han i begynnelsen av 1915 kom tilbake til sin fødeby etter i 14 år å ha arbeidet ved metallverk i Tyskland, fant han de aller gunstigste betingelser til stede for et slikt: Norge produserte selv kobber og sink, man var deri uavhengig av import fra utlandet, og denne var praktisk talt stanset på grunn av de krigførende lands eget, enorme behov til krigsformål. I Porsgrunn var det tilstrekkelig elektrisk kraft å få fra Årlifoss, og på branntomten etter Franklin, Baker & Co, de såkalte Broveitomter, var et ønskested for en bedrift; på tre sider gate, på den fjerde elven med 300 m strandlinje for dyptgående skip. Det var like ved broen til Vestsiden med Porsgrunds mek. Værksted, og Borgestad kunne levere ildfast stein til smelteovnene. Prisen var rimelig, 2 kr. pr. m² for de 27 mål Erichsen fikk sikret seg. Hans lønnsomhetsberegning var meget optimistisk og hadde med hans faglige erfaring all utsikt til å lykkes. Han var selv villig til å investere en stor del av sin formue, 100 000 kr., for å få verket i Porsgrunn, og kapitalen, 600 000 kr., ble tegnet, så selskapet kunne konstitueres 19. aug. 1915; Erichsen ble selvsagt administrerende direktør og Finn C. Knudsen formann i direksjonen. Fabrikkbygningen ble snart reist, den dekket hele 5 mål, og alt så lovende ut.
Men da begynte vanskelighetene; de maskiner som var bestilt i Tyskland, ble beslaglagt av den tyske stat, og andre maskiner fra De forente stater var det umulig å få skipsleilighet til. Betalingen av maskiner i begge land, stigende materialpriser og lønninger, slukte snart aksjekapitalen, som i juni 1918 måtte forhøyes til 1.6 mill. kr. Med en provisorisk ordning ble en beskjeden drift satt i gang høsten 1917 da strømmen. fra S.K.K. ble satt på. Selv etter at maskinene mot slutten av 1918 var kommet fra De forente stater, ble stillingen ikke Iysere, og da depresjonen satte inn ved utgangen av 1920, tårnet vanskelighetene seg opp: teknisk svikt, kapitalmangel med tilsvarende svær gjeldsbyrde, som ble enda mer trykkende ved oppskrivingen av den norske krone, lønnstvister med streik og lockout, ingen tollbeskyttelse. Hvorledes dette utviklet seg til selskapets konkurs i 1925, hører hjemme i et senere avsnitt. En skal bare nevne et nytt selskap ble startet 20. mai 1926, Porsgrunds Metalverk A/S, et solidere fundert og levedyktigere foretagende som på rimelige vilkår overtok det gamle verk. Det har overtruffet alle forventninger og nå i over 30 år har vært en viktig faktor i byens økonomiske liv. Men grunnlaget var muliggjort ved Skiensfjordens kommunale kraftselskap, og uten det var neppe unnfanget ideen om å legge fabrikken nettopp i Porsgrunn på det tidspunkt. Amtmannen har sikkert rett når han i den siste 5-års beretning vi har, sier om de to forannevnte bedrifter, at de «skyldes i alt vesentlig den rikelige tilgang på elektrisk energi» ved S.K.K.24) Men det skal ikke glemmes at uten Erichsen hadde Metalverket ikke sett dagens lys.
Uten noen direkte sammenheng med dette ble en tredje industriell bedrift startet like før krigsutbruddet; det var A.s Porsgrunds Cementstøperi, konstituert 12. mars 1913 etter initiativ av stadsingeniør Harald Alfsen (som nevnt sluttet han da i denne stilling). Det ble kjøpt et større areal av Roligheten (nå tilhørende Metallurgen). Aksjekapitalen som opprinnelig var 75 000 kr., ble året etter forhøvd til 109 000 kr. og i 1916 til kr. 300 000 kr. Formålet var produksjon ikke bare av vanlige sementfabrikata, men også støping av betongfartøyer etter ing. Alfsens patent. I 1915 ble det første av denne art i landet ferdig, en pontong til Porsgrunnsbroen. Vi skal siden se hvorledes dette i og for seg utvilsomt gagnlige foretagende av beskjedent omfang ble forvandlet til en typisk krigskonjunkturbestemt affære som i høy grad bidro til byens økonomiske misere i 20-årene.
| Utdrag (s. 548-561]) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |