Den økende politiske interesse og aktivitet, trangen til offentlig meningsutveksling, til opplysning om samtidens begivenheter i innland og utland, behovet for et kunngjøringsmiddel var noen av forutsetningene for fremveksten av den lokale presse. Utenom stiftsstedene var Drammen den første by som fikk sin første avis, i 1829, snart etterfulgt av Skien. Fra 1. januar 1830 utga boktrykker og bokhandler P. F. Feilberg «Ugebladet for Skien, Skiensfjorden med Omegn». I hvilken grad bladet hadde abonnenter i Porsgrunn, vet vi ikke; det ble i hvert fall flittig brukt som annonseorgan av byens forretningsstand og til kunngjøring av enhver art, også fra de lokale myndigheter. Egentlig lokale nyheter er det smått med, men dog så meget i årenes løp at vi har kunnet hente ikke så lite derfra til byens historie. Opplysningenes art er uhyre ujevn; vi leter forgjeves etter et eneste ord om viktige begivenheter vi vet har hendt, mens det gis rikelig plass for bagateller, små skandalhistorier av uskyldig art. Men kanskje det nettopp var dem man sladret mest om i en tid uten større verdensbegivenheter, da folk ikke ble så overforet med nyhetsstoff som i våre dager. I den henseende var man ikke blasert.
Forholdene var ikke større enn at leseren har meget vel kjent angjeldende personer da han fant følgende i et nr. 1837: «Natten til søndagen den 27. august bemerkedes på Rolighed ved Porsgrunn et underlig slags fugler der satt i trærne, og som istedenfor fjær hadde langbukser og sjøstøvler på. En del måker og kråker der just kom inn fra sjøen og dro til sine reder, ble heldigvis oppmerksomme på deres nærværelse ved en viss utdusting fra dem, der skulle ha hatt megen likhet med lukten av destillert akevitt, og reddet seg dessårsak heldig inn i Flakvarp». Mens f. eks. innføringen av det kommunale selvstyre overhodet ikke er nevnt, fylles et nr. med en pikant artikkkel om «Nutidens Damers Paaklædning», som vi ikke kan avholde oss fra å sitere et par avsnitt av som prøve på tidens skrivemåte: «Få personer som er uinnvidd i det hemmelige mysterium i en dames garderobe, kjenner noe til de anatomiske instrumenter som vår tid har satt i verk til utbredelsen av en kvinnes guddommelige form .... All den vatering og betegning f. eks. som anvendes til hoftenes fullkommengjørelse, er jo et åpenbart bedrageri mot det mannlige kjønns lettroenhet ... Tenk om en mann giftet seg med en sådan skapning hvis hele symmetriske skjønnhet kan legges av ved toalettbordet, skulle man ikke kunne pledere sin sak for retten for å være blitt bedradd, og bringe alle de forlorne stumper med til bevis at realiteten var formløs, som et pompetre».19)
Med utgangen av 1839 gikk visstnok Ugebladet inn, men Feilberg fortsatte uavbrutt over nyttår sin avis under navn av «Bratsberg Amtstidende», en langt tørrere avis enn foregående. De små glimt av lokale stridigheter og oppsiktsvekkende hendelser forsvinner nesten helt, og avisen blir vesentlig et annonseorgan. Men det lille som finnes av nyhetsstoff er nok til å røpe den som liberal. I begynnelsen av 40-årene kom det til en hel aviskrig i Skien; det ble startet flere aviser, som etter et kort liv avgikk ved døden. To overlevde, Feilbergs «Amtstidende» og Herman Baggers «Correspondenten», likså omstridt og særpreget som sin redaktørs personlighet.20)
Slik var pressens forhistorie og aktuelle stilling da Correspondentens nr. 18, 1846 2. mars, inneholdt en «Subseriptionsindbydelse paa Ugeblad for Porsgrund og Omegn». Det heter her at i de fleste av landets byer er det nå aviser i erkjennelse av at det kreves et offentlig organ til meningsutveksling om den mest hensiktsmessige ledelse av de kommunale anliggender. «Ved å gjøres bekjent med de offentlige foranstaltningers gang, ledes individet nærmest til å følge sitt kall som borger av en representativ stat, også selv å ofre den tanke og deltakelse». Dette savn skal avisene avhjelpe. Den nye avis vil, hvis et tilstrekkelig antall subskriberer på den, utkomme fra mai med to nr. pr. uke i samme format som de i Skien, og bli brakt i husene for 2 spd. 2 mark pr. år (ca. 10 kroner). Foruten avertissementer skal avisen gi nyheter, «betraktninger over offentlige og kommunale innretningers gang og styrelse», beretninger om handel og sjøfart, stykker med blandet innhold av almen interesse. - Når hertil føyes at det av Correspondenten for 7. april 1847 fremgår at det fantes et «Porsgrunds Ugeblad», er det alt vi vet om byens første avis.21)
Innbydelsen er undertegnet I. F. Schmidt, han har sannsynligvis holdt til der hvor den senere avis ble trykt, i Storgt. 145 (vis-a-vis bokhandler Dyring). Etter to år greidde ikke Schmith å holde avisen gående lenger. Ved offentlig auksjon ble den og boktrykkeriet solgt 16. november 1848 til byfoged Christian Heyerdahl og apoteker Thyge Thygesen, som overtok den fjorten dager senere og bebudet at det fra 1. januar 1849 ville utkomme en ny avis, to ganger ukentlig under navn av «Posttidenden», dens første nr. kom 4. januar. I dette opplyste Heyerdahl at avisen ikke var blitt solgt, som bebudet, ved auksjonen, men underhånden til hans sønn Christian I. H. Heyerdahl og Thygesen; han, byfogden, hadde bare bistått sønnen ved kjøpet, og han ville ikke få noe å gjøre med bladets redaksjon. «Correspondenten» i Skien insinuerte at det måtte stikke noe under, for det var høyst påfallende at en byfoged kjøpte et boktrykkeri til en nykonfirmert, 15 år gammel sønn, som aldri hadde befattet seg med den håndtering; «nu har det virkelig i det minste utseende av annet enn hva det måskje skal være». - Avisen må kort etter være overtatt av boktrykker Christian Henrik Heckner (1817-72). «Posttidenden» fikk i 1854 undertittelen «Porsgrunds Blad»; denne ble i 1858 gjort til hovedtittel og som ny undertittel kom «Adresse-Tidende». Denne forandring henger visstnok sammen med den endring som da fant sted i avisens ledelse. Den var da vesentlig et nyhetsblad, «uten spor» av noen som helst farge, hva vel også stemte overens med de åndelige forhold i vår by dengang. Men fordringene steg både med hensyn til lesestoff og holdning». Da Heckner fant at han ikke kunne tilfredsstille disse krav, ble en av borgerskolens lærere ansatt som redaktør, og under ham gikk avisen godt. «Som eneste blad i en by hvis våknende bevissthet overveiende gikk i konservativ retning, var bladet selvfølgelig også konservativt». Siden gikk det opp og ned, mest det siste, særlig etter at Heckner var død 1872 og avisen overtatt av hans sønn.
Porsgrunds Blad ble helt slått ut da det fikk en konkurrent i «Grenmar». Den ble startet i desember 1877 av den bare 19 år gamle Kr. H. Dyring (1858-1945), yngste sønn av bokhandler H. Joh. Dyring, i den gård, Storgt. 171, denne hadde kjøpt 1866. Den eldste av sønnene, Theodor H. Dyring (1853-1916), overtok ved farens død 1879 bokbinderiet og bokhandelen samme sted. «Som ellers feide også her nye koster best», heter det i Porsgrunds Blad avskjed med sine lesere; «innen kort tid lå det gamle ærverdige Porsgrunds Blad under i kampen med sin rival». Vi skal senere se hvordan et forsøk på å redde bladet som ren venstreavis i begynnelsen av 80-årene, mislyktes, mens Grenmar ble ultra-konservaliv. «V har ofte og av mange hørt uttalt den skarpeste dom over den intolerante ånd hvori bladet redigeres, men det er visst ytterlig få som av den grunn oppsier det. Det er blitt byens hovedblad og må derfor leses selv om det inneholder meget som man ikke synes om». Med sitt siste nr. 31. mars 1886 gikk Porsgrunds Blad inn. Utgiverretten var da solgt til firmaet Brødrene Dyring, og fra april ble de to aviser slått sammen under titelen «Grenmar. Porsgrunds Blad». Redaksjonen av denne trøstet seg edelmodig med at Porsgrunn dermed unngikk «de samme fanatiske partikamper som rår andre steder, noe enhver rettsindig borger - Høyre som Venstre - ville ha beklaget», men - og det lød som om man ville redde byens politiske ære - «Porsgrunns flertall er ikke så konservativt som Grenmar».22)
Hvorledes avisen stilte seg til de lokale, politiske motsetninger, vet vi ikke; den har sannsynligvis ikke befattet seg med dem; polemikerne gikk helst til Skiensavisene med det de hadde på hjertet. De fire stortingsvalg i 50-årene hadde foregått i tilsynelatende ro, Bøyesen var hver gang blitt enstemmig gjenvalgt av valgmannskollegiet, hvor Jørgen Aall Flood og T. P. Wiibe stadig var med. Valgdeltakelsen var liten, men dog stadig stigende, fra 30% til 46%. Når så deltakelsen i 1862 sprang helt opp i 60%, det høyeste noen gang før det historiske valg i 1882, og fire helt nye valgmenn ble foretrukket, tydet det på at det måtte ha skjedd en bevisst påvirkning av stemningen i en bestemt retning. Og valget fikk også «et for almenheten utenkt utfall» som vakte oppsikt i vide kretser. Valgt ble de to ganske unge forretningsmenn, Niels Mathiesen 33 år som representant og Hans Møller 32 år som suppleant. Valget var resultatet av en målbevisst agitasjon, og det er første gang vi i byens politiske liv støter på ord som valgkamp, agitasjon, organisasjon, parti, og i kampens hete ble brukt uttrykk som i en moderne valgkamp. Som valget for hele Norge i 1882 var for eller mot Johan Sverdrup, var valget i Porsgrunn i 1862 for eller mot Peter Bøyesen, og også her var den dypestliggende grunn til striden den samme. Det var motsetningen mellom et konservativt og liberalt politisk syn, en sosial strid mellom overklasse og underklasse, og i Porsgrunn også en lokal drakamp mellom Østsiden og Vestsiden.
De fire valgmenn i 1862 var Niels Mathiesen, Hans Møller, Torgrim Olsen og Thoresius Arweschoug, den første fra Vestsiden, de andre tre fra Osebakken. Alle fire var hovedsakelig interessert i shipping, og vi tar neppe feil i at der ligger forklaringen til at de organiserte seg mot Bøyesen. Det forslag som endelig ble sjøfartsloven av 1860, hadde hatt den enestående skjebne, for å sitere Schweigaard, å ha vært fore 4 ganger, 1851, -54, -57 og -60. Når loven ble så innbitt bekjempet av skipsrederne og fra konservativt hold, var det fordi den så avgjort grep inn i redernes og skippernes nesten ubegrensede rådighet over de underordnede sjøfolk. De tre siste gangene loven var oppe, hadde Bøyesen ikke bare vært den ivrigste talsmann for de underordnedes interesser, men han hadde til og med vært forslagsstilleren til det mest omstridde punkt, nemlig begrensning til 2 år av mannskapets plikt til å følge skuten, mens man for hadde vært nødt til å stå ombord til skuten igjen kom tilbake til hjemstedet. Ble den seilende ute i fraktfart, kunne det binde matrosene til samme skip og skipper og skute i 4-5-6 år, uten sjanse til på lovlig måte å søke seg bedre hyre og bedre skuter. Ved lovens behandling i Stortinget, forteller Ludvig Daae, «oppsto rett livlige debatter, til dels ganske morsomme, da alltid Bøyesen spilte en hovedrolle i dem». I debattens hete brukte Bøyesen kraftige uttrykk mot rederne og skildret matrosene som deres livegne. Denne bakgrunn er nødvendig for å forstå at rederne organiserte seg for å fjerne Bøyesen fra Stortinget. Han kunne ikke være den rette representant for deres interesser i en skipsfartsby som Porsgrunn. Nettopp i 50-årene har rettsprotokollene påfallende mange saker mot sjøfolk på Porsgrunns-skuter for en oppsetsighet som nærmet seg mytteri, og i alle tilfelle var grunnen at mannskapet ønsket å forlate en dårlig skute eller en brutal skipper. Alle sakene endte med at mannskapet ble dømt, enten til vann og brød - visst ingen ukjent kost for dem - eller til 5 spd. i bot.23) Synes man ikke å høre rederne si: der kan man se resultatet av den Bøyesen'ske ånd! Hva annet kan man vente?
Herman Bagger raste i Correspondenten på Bøyesens vegne, og ga rikelig spalteplass for inserater fra Porsgrunn, hvori bl. a. ble uttrykt bedrøvelse over å «eksponere vår kommune for hele landets undrende blikk». Begge parter belavet seg flere uker i forveien på valgkamp. Sjømannsforeningen - Bøyesens parti, kalte motstanderne den - holdt to prøvevalg på Vestsiden; de samlet 40 stemmer for de valgmenn som ville støtte ham, men til deres forbauselse ble de overstemt av 87 stemmesedler som alle lød på de samme navn; riktignok hadde en sett både halte og lamme troppe opp, men at det skulle bli så mange, hadde de ikke trodd. Agitatorene for Mathiesen hadde benyttet ethvert middel, «overtalelse, smiger, partiånd og lokalinteresse, som ingen uten en Porsgrunnsmann kan sette seg inn i». En skomaker hadde fått skrevne stemmesedler til utdeling blant «folk i de laveste stender, der ikke vet hva de gjør ved et sådant valg og derfor holder seg derfra om ikke tjenstvillige folk assisterer dem». Til noen ble sagt: Stem på ham, det er Bøyesens mann, og så var han nettopp det motsatte. Til andre ble sagt: «Det er en skam at Vestsiden skal vinne for Østsiden, vi må ha valgmenn her», med den følge «at folk som ikke hadde begrep om ære og verd, om land og Storting, arbeidet med rosverdig iver for å opprettholde Østsidens stilling og verdighet». Arbeidsherrene sa til sine folk hvem de skulle stemme på osv. I det hele hadde valget foregått på en så nederdrektig måte at «dette eksempel burde være et opprop til hele landet om å gjøre valget til det det bør være».
Valgmennene imøtegikk ovenstående, men ga ellers ingen grunn for hvorfor de foretrakk Mathiesen. «Vi støtter oss til noen og åtti velgere som ga oss sine stemmer fordi de visste at vi var mot Bøyesens valg». Mathiesen var ordfører, og hadde i kommunepolitikken vist seg særlig dyktig. Til dette repliserte Bagger at ett var å være ordfører «i en lille by hvor år ut og år inn i regelen kun kom til behandling de samme ytterst simple hverdagssaker, noe annet å ta del i høyst viktige statssakers behandling. Til med heder og nytte å ta sete i en nasjonalforsamling, utfordres foruten en oversikt over den hele statsmaskin, særegne evner og dyktighet samt en rikdom av erfaring». (Bagger var selv stortingsmann!)
Aasmund Vinje hadde en utrolig fin journalistisk teft i tidens politiske begivenheter og den dypeste medfølelse med den rent menneskelige tragedie de ofte rommet. Bøyesens skjebne var nettopp et tilfelle for ham, og i sitt kostelige mål trakk han saken frem i «Dølen». Etter først å ha omtalt Lammers, skriver han: «Men Porsgrund da? Ja, Porsgrund sette av sin gamle gode Storthingsmann P. Bøyesen for ein Mann som aldri verdt slik. Det er visst. P. Bøyesen er vel ein nokot rar Mann; men det ligger inkje vondt i dette, og alle har slik Vyrdnad for Mannen at dette «rare» hjaa honom berre vart til ein mild kjærleg Smil. Bøyesen er ein Tankens Mann og med slik Elskhug for alt det som er stort og godt, at han er som den varmaste Ungdom paa atten Aar. Han er likeins Storthingsmand med sin heile Tanke, og saag i verket sit ei heilag Gjerning. Og det er so Storthingsmanden skulle vera. Ein utruleg stor Lesnad hadde han, og han sparde ikki sin eigen Skilling naar det galt um at faa ut Misbruk i Log og Rett og Skikk og Vis. Fy skjemma deg Porsgrund, som sette av denne Manden din som hadde gjort deg so mykit godt attaat! Det ville vara lenge fyr Du fær atter slik ein».
Da Vinje hadde antydet en bondeanger over Mathiesens valg, og at man ønsket at suppleanten, Hans Møller, skulle møte for ham, svarte en innsender i Correspondenten at det var ikke noe å gjøre med det nå, men «at man anser valget skikket til en overgang for å berede Møller'ne plass ved neste Storting». Så gikk det ikke da; Mathiesen ble gjenvalgt tre ganger, og først i 1871 og -77 slapp Møller til. Som i stortingsrepresentasjonen avløste de hverandre i ordførervervet. I 30 år, 1861-90, hadde byen ingen andre ordførere enn Mathiesen og Møller, og når den ene var ordfører, var den andre nesten alltid viseordfører.
For Bøyesen var nederlaget i 1862 et voldsomt slag. Han «gremmet seg så over denne tilsidesettelse, uskjønnsomhet og utakknemlighet at han dag for dag ble sløvere og sløvere og lengtes etter å vandre herfra», skrev Correspondenten i sin vakre nekrolog over ham da han døde 24. novbr. 1867,24) 68 år gammel, utslitt, skuffet og miskjent. Deri delte han lodd med så mange av de menn som var forut for sin tid. Hans feil som politiker var at han manglet taktisk kløkt, men buste rett på og derfor støtte mange fra seg. For oppbyggingen av Porsgrunns kommunale funksjoner har han vært en betydelig mann og fortjener sin plass deretter i byens historie. Årene 1845-62 hadde politisk sett vært begivenhetsrike, og Bøyesen var den sentrale person i dem. I den neste generasjon senket seg stort sett politisk ro over byen. Ingen valg bød på overraskelser, de forløp som folk flest mente de burde. Men folk levde heller ikke av politikk alene.25)
Trangen til adspredelse, underholdning og selskapelighet fikk sin utløsning vesentlig privat og i sluttede foreningsmøter. Av offentlige arrangementer hadde tiden lite å by på. Det ble i 1851, visstnok etter initiativ av Schübeler, stiftet et musikkselskap, som fikk låne et klasseværelse i rådhuset til sine øvelser; men også det var av mer privat natur og ga neppe offentlige konserter. Medlemmene samlet seg om kammermusikk og fikk i stand et lite orkester. Den mest virksomme var assuransedirektør H. E. MøIler assistert av sine to sønner Hans og Jacob Aall Møller. Etter noen års virke døde foreningen hen, og dens noter og eiendeler gikk over i den nye forenings eie, som ble stiftet 16. november 1867 av skipsreder Jørgen C. Knudsen, fullmektig C. Mørch og skipsfører Thorvald Arveskaug under navn av «Porsgrunds Sangforening». Innen årets utgang hadde foreningen 60 aktive og 24 passive medlemmer. Den drivende kraft de første 20 år var konsul Hans Møller, som var en utmerket violinist. Dirigent var som regel byens organist. Som stiftelsesnavnet viser, var det sangen man hadde tenkt å dyrke, men alt etter et år begynte man med kammermusikk, og etter som musikken mer og mer ble det fremherskende, skiftet man navn; fra «Porsgrunds musikalske Forening» gled det over til «Porsgrunds Musikforening». De soireer man fra 1871 av arrangerte, er blitt et fast og skattet ledd i byens offisielle selskapsliv. - Av og til fikk byen besøk av fremmede kunstnere; i slutten av 30-årene f. eks. kunngjorde kgl. kammermusikus J. Tøstie at han ga konsert på Raschenborg med assistanse av «Skiens musikalske Selskab»; entreen var 60 skil., ½ spd., temmelig meget, 2 kroner, med datidens pengeverdi og pengeknapphet. Den kjente violinist N. W. Gade besøkte også byen, og Myllargutten fikk gratis lokale i rådhuset til sin konsert. - Omreisende teatre besøkte ofte byen, og man kunne tegne abonnement på samtlige forestillinger. I 1854 oppførte W. Lewini «Slottet i Poitou eller Emigrantens datter», «Til Sæters» av P. C. Riis, «Emilies hjertebanken» av Heiberg, og til slutt «Den reisende student eller Branden i møllen».
For umusikalske kunne det også vanke litt av hvert. Et «vokskabinett av berømte historiske personer» har nok trukket folk, og kanskje ennå mer «Monsieur Venitien, Verdens Hercules», som reklamerte med at han var «1. modell for det Kgl. Akademi for de skjønne kunster i Paris». Foruten kraftprøver og gymnastiske øvelser, viste han seg selv som en levende avbilding av oldtidens heroer Alexander, Apollo, Hannibal og Laocoon. Han fikk en uhyre begeistret anmeldelse i Ugebladet, «en sjelden, måskje århundrer, neppe noe menneske tildelt naturlig kraft». Det har sikkert vært en forestilling bare for mannfolk.26)
Da det var smått med herberger og bevertningssteder i Porsgrunn, både for byens egne og for tilreisende, oppfordret ordfører Gasmann interesserte til å gå i gang; en driftig mann ville kunne gjøre regning med å få leie på fordelaktige vilkår lokaler i rådhuset. Det ble flere som søkte, bl. a. A. C. Hanson. Han hadde i begynnelsen av 30-årene, da han bodde til leie i Raschenborg, drevet «restaurasjon for moderat betaling»; senere hadde han flyttet til overtollbetjent Lundstrøms hus (Raschebakken 5, den senere såkalte Møllergård), og i sin ansøkning sa han at han hadde fått oppfordring fra innbyggerne til å arrangere «betalingsballer», men en hindring var det at han ikke hadde rett til brennevinssalg på stedet. Formannskapet fant ikke noe til hinder for å gi ham bevilling til bevertning ved baller for dannede borgere. Disse lå nok en grad lavere enn de på rådhuset, for underfoged Wenstøb skrev i sin påtegning at i Lundstrøms hus var rom nok til å holde baller «for dannede folk som dels ikke er innbudt, dels ikke har råd til å benytte de mer kostbare baller i rådhuslokalet». Det var bare bra, mente Wenstøb, at den utenbysboende Frantz Bendixen (han tok 1840 borgerskap som traktør og spisevert), som sto for trakteringen på rådhuset, fikk en konkurrent. En yndet form for selskapelighet med dans var å danne sluttede kretser; derved kunne arrangementene holdes utenom dem som hadde bevilling til det. I 1853 averterte «Assembléselskabet» at det avholdt ball på rådhuset; tilreisende kunne få adgang ved å introduseres gjennom et medlem. Ferjemann Jens Johnsen hadde i 1853 bygd huset i Storgt. 111 (det senere Brennevinssamlag), og det ble klaget over at han der uten bevilling holdt offentlig dans; det gikk riktignok under navn av «sammenlag», men enhver kunne slippe inn som betalte 12 skilling i entre, og da kunne man ikke kalle det et sluttet selskap.
Av herberger var på den tid merkelig nok ingen på Østsiden, derimot to på Osebakken, Simon Bommen og Herman Meyer, og et på Vestsiden, Gullich Johnsen, som også var forpliktet til å drive skysskafferiet der. Han var egentlig smed, men byttet sitt borgerskap i 1837. Før ham hadde Hans Schanke drevet herberget i Vestregt. 35 ved Kiilbroen; han var utdannet som snekker, men byttet stadig borgerskap, til sist som høker og marketender. Det var en gradsforskjell mellom herberge for de fine og gjestgiveri for de simple. «Herbergerne, det er blott navneverdi», skrev Wenstøb, «de mottar blott de bedre folk av hvem de formoder å tjene noe anstendig; ei heller var det meningen ved å søke om herbergerrettighet at man ville herberge enhver uten forskjell». Da det var total mangel på gjestgiverier, var det umulig for simple folk å få losji, og heller ikke et marketenderi (restaurant), hvor de kunne få et måltid varm mat til billig pris. «Jeg ville anse slike innretninger for nyttige, især for arbeiderklassen», fortsatte Wenstøb, «for derved fikk disse for de samme penger en bedre restaurasjon av deres arbeidskrefter enn ved å hjelpe seg på stående fot i en butikkgang med brennevin, brød og spekesild, hvilket nu er det alminnelige». De som søkte om marketenderi ville bare bruke det som et påskudd til å skjenke brennevin uansett om man spiste mat dertil; men skjenkesteder var det dessverre nok av.
Et virkelig hotell fikk byen i 1856 da Jørgen Stiansen (1826-1910) åpnet et slikt i Lilleelvgt. 1; men da det strøk med i den store brannen i 1865, sto man der. (Hotellet var egentlig startet 1853 av en A. C. Svensen, og da hadde det allerede i noen år vært herberge der.) Hotellnød i Porsgrunn er ikke bare av nyere dato. Selv Morgenbladet ga spalteplass for klage over det, opptatt fra Porsgrunds Blad. I forhold til andre byer «med samme fremadskridende utvikling» sto Porsgrunn i denne henseende meget slett; byen var kommet i slik miskreditt hos de reisende at de kvidde seg for å anløpe stedet. Det hadde hendt at respektable reisende hadde måttet vanke om på gatene hele natten og tigge om losji, «uaktet de har tilkjennegitt seg som værende i den stilling at de godt kunne klare for seg». Man burde, for å få slutt på byens vanry, bygge et nytt hotell på en av branntomtene, om nødvendig med kommunal støtte. Det siste ble ikke nødvendig, dengang, for Stiansen bygde på det gamles tomt et nytt hotell som han drev i 45 år uten å bringe byen i vanry.27)
De reisende som ikke hadde sitt eget befordringsmiddel, var henvist til den transport skysskafferen var pliktig til å stille ved rekvisisjon av hester fra de gårder som var tillagt hans rode. Også i byene lå plikten på dem som holdt hester der. Skyssplikten var en plagsom byrde for hesteeieren, især fordi så mange embetsmenn hadde friskyss, men også fordi betalingen for andre reisende var meget lav. Hele skyssvesenet ble omordnet ved skyssloven av 6. juni 1816; dens hovedhensikt var å lette arbeidet for landmannen, og den brakte derfor to viktige endringer: den opphevet friskyssen, og den åpnet adgang til å opprette faste skysstasjoner. Skyssplikten ble ikke avskaffet, men man hadde nå krav på betaling uansett hvem man transporterte. Men det hjalp lite da godtgjørelsen fremdeles var meget lav. Gasmann opplyste således på Stortinget 1824 at fra skysskiftet Kokkersvoll (ved Langangen) til Lillegården, ca. 4 km. og et av de mest beryktede veistykker i amtet, var betalingen bare 9 sk., og for en skysspliktig som bodde langt fra stasjonen, medgikk ofte hele dagen. Daglønnen for en mann med hest var ellers ca. 90 sk. Loven bestemte at det også i kjøpstedene skulle være skysskaffere, og den ga adgang til å opprette faste stasjoner i den form at det ble organisert vogn- og båtmannslaug. De av innbyggerne som holdt hest, skulle som før være skysspliktige etter tilsigelse av skysskafferen. Som regel ordnet de seg med denne slik at de istedenfor å avlevere hesten, ytet høy og havre eller en kontant betaling, og så holdt stasjonen sine egne hester.
I Porsgrunn støtte ordningen på mange vanskeligheter. Et forsøk på å danne et laug strandet av mangel på tilslutning. Skysstasjonen på Osebakken hos Herman Meyer (Storgt. 215, Radehuset) lå før stedets forening med Porsgrunn utenfor bygrensen, og mens på den ene siden Gjerpen nektet å godta det som byens skysskafferi, nektet de skysspliktige i Porsgrunn å stille hester til disposisjon for en skysskaffer utenfor byen. I 1838 var det på Østsiden 9 og på Vestsiden 6 som holdt hest; tollkasserer Rasch hadde hele 7 (av hensyn til gårdsbruket under Jønholt), Jørgen Flood hadde 4, E. M. Flood 3, Niels Johnsen, Gasmann og Jacob Müller 2 hver, de andre bare 1. Alle ble erklært skysspliktige for Meyer, men nektet bent frem å avlevere hestene sine. Et forsøk på å få en fast stasjon i rådhuset mislyktes, da de to som ble tilbudt å drive den, Meyer og Frantz Bendixen, avslo medmindre de fikk et kontant tilskudd av kommunen. Det ble bevilget et årlig tilskudd av 20 spd. til Simon Bommen for å holde fast skysstasjon (i Storgt. 181). I 1856 var tilskuddet 66 2/3 spd., og det hadde en stadig tendens til å stige. Skjønt kommunen hadde rett til refusjon fra de skysspliktige hesteeierne som nå slapp å stille sine hester til disposisjon, besluttet representantene at utgiften helt skulle belastes kemnerkassen. Skysstasjonen ble således et halvkommunalt foretagende, og da byen året etter (1857) kjøpte ferjeprivilegiet, hadde kommunen hånd om all viktigere transport i byen. Etter Bommens død 1857 ble skysstasjonen henlagt til Stiansens nyåpnede hotell, og man gikk over til tilsigelsesskyss. I 1893 oppsa Gjerpen sitt bidrag til Porsgrunns skysstasjon, og da dette kommunestyre derfor besluttet å trekke også sitt bidrag tilbake, opphørte endelig fra 1. januar 1895 denne levning fra eldgamle samfunnsforhold som forlengst var gått i graven. Jernbanen var åpnet, dampskipstrafikken opp gjennom Telemark hadde allerede holdt på en mannsalder, og broen over elven var endelig bygd. En ny tid for amtets kommunikasjoner var begynt. Den begrensede lokale transport kunne overlates til private vognmannsforretninger.28)
De tilreisende kunne av og til være ikke bare behagelige; det fikk malermester J. Olsen på Vestsiden erfare. Et offentlig plakatbrett hadde han prydet med den norske løve med hellebard, men uheldigvis anbrakt den på blå bunn! til stor forargelse for patriot, student U. L. Broch fra Christiania. Han høvlet vekk begge deler så «brettet så ut som en skandale». Det hjalp ikke at Olsen påberopte seg «Heralthikens» regler, at gyldent tok seg best ut på blå bunn, selv om det var et esel. Meget spydig svarte Broch at Olsen burde bli ved sin kost og for fremtiden male forgylte esler på blå bunn. «Mal deg selv, om du vil i hellebard og sett det til skandale på torvene, men utstill aldri deg selv som et esel til skandale i noe offentlig blad». I seg selv en uskyldig og komisk hendelse som folk sikkert har moret seg over. - En merkelig fremmed verden fikk man et innblikk i da en eksentrisk utlending utlovet hele 100 spd., mer enn en årslønn for en arbeider, for retten til å skyte en innringet bjørn, og uten hensyn til prisen ønsket han kjøpt to store, fete bjørneskinker. - Av og til - heldigvis meget sjelden - ble sinnene skaket opp av voldsomme begivenheter, og neppe noen gang sterkere enn da en forholdsvis kjent høker i Brevik drepte postføreren under overfarten fra Stathelle til Brevik og plyndret ham for 10 500 spd. Postrøveren ble fakket, dømt til døden og 20. august 1838 henrettet i Brevik. På de mange tilskuere til eksekusjonen må det ha gjort det dypeste inntrykk da delinkventen holdt en tale på retterstedet «hvori han skildret seg som en stor synder der kun håpet salighet ved Guds store nåde, og bad om at ingen ville håne hans kone og barn (han hadde 8) for hans misgjerningers skyld ... Med hendene på ryggen strakte han selv sin hals over blokken, - ett nu - og hans jordiske kval var endt».29)
| Utdrag (s. 225-238) fra: Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |