Mens alle de nevnte yrkesforeninger fikk en kort levetid, kom en forning til å overleve de første års krise og få en stadig sterkere posisjon i byens offentlige liv. I en skipsfartsby som Porsgrunn var det naturlig at det ble sjømannsforeningen. Da den ble stiftet, var den ikke den første i Norge og hadde også en slags forløper på stedet, men dens organisasjon kom for en stor del til å danne mønster for senere foreninger. Den har derfor mer enn lokalhistorisk interesse. Når de første sjømannsforeninger ble startet nettopp i 40-årene, henger det sammen med at den norske sjøfart var på god vei ut av nedgangen etter 1814; den var i ferd med å bli en meget viktig faktor i Norges økonomiske liv; det ga ansvarsfølelse og standsbevissthet og behov for et forum til drøfting og ivaretagelse av næringens interesser. I de fleste foreninger finner vi helt fra starten ikke bare farende sjøfolk, men også andre i nærmere og fjernere tilknytning til sjøfarten. De var blandede foreninger, som det ville ha vært riktigere å ha kalt sjøfartsforeninger, så meget mer som vi ved ordet sjømann forbinder tanken på en underordnet, en matros. Men sjømannsforeningene er og har alltid vært meget aristokratiske og forbeholdt offiserene, ja ikke engang alle dem, bare skipperne slapp inn, og det kostet ofte en bitter strid for styrmennene fikk adgang til enkelte foreninger. De 22 eldste foreninger (1843-69) er alle på en nær stiftet om vinteren, en naturlig følge av treseilskipstidens årsrytme. Om våren forsvant sjøfolkene for alle vinder; utpå høsten kom de fleste skuter hjem og la opp for vinteren. Vi skal se at Porsgrunns sjømannsforening ikke danner noen unntakelse fra disse generelle felles trekk. Ved sin stiftelse hadde den et forbilde i landets første sjømannsforening stiftet i Drammen tre år tidligere, og i Porsgrunn fantes siden 1821 et «Skipperselskap», stiftet av megler Søren Rasch, hvis formål var en understøttelseskasse for uheldige skippere og deres etterlatte. Den omfattet vesentlig Porsgrunn, men hadde også medlemmer fra Skien og Brevik. I 1844 ble selskapet omordnet således at det skjenket sitt fond på 2000 spd. til en alminnelig pensjonsinnretning for alle grader av sjøfolk fra hele Langesundsfjorden. Kassens fond vokste raskt, det utgjorde i 1865 21 666 spd. og hadde 485 medlemmer.10)
16. november 1846 sendte tre skipsførere i Porsgrunn, Knud O. Skjelsvig, Halvor Arveskaug (1807-94) og Arnt Folkmann (1799-1888) - en fra hver av de tre bydeler - ut innbydelse til å stifte «Langøesundsfjordens Søemandsforening». De begynner med å henvise til laugene og betydningen av enhet og fortsetter: «Men sjømannsstanden, innehaverne av en håndtering der omfatter og berører hele den siviliserte verden, teller kun ett samfunn hos oss, nemlig Drammens». Foreningen ville bli konstituert med minst 20 medlemmer; den fikk 45, hvorav 30 møtte på det konstituerende møte. Til å utarbeide statutter ble valgt 3 fra Porsgrunn og 2 fra Skien, og allerede deri lå spiren til det skisma som inntrådte før foreningen var kommet ordentlig i gang. I statuttene ble nemlig fastsatt at valget av styre skulle være bundet til 2 fra Skien, 2 fra Porsgrunn og 1 fra Brevik. Fra Skienshold ble dette bekjempet og man hevdet at valget burde være fritt, sannsynligvis i den tanke at Skien derved kunne få flertall i styret. Det er også mulig at Porsgrunns broplaner kan ha skjerpet det lokale motsetningsforhold. Skiensavisene støttet sine menn, og «Bratsberg Amtstidende har i denne sak stiftet meget ondt», het det. «Correspondenten» inntok et mer forsonlig standpunkt og fremhevet «at den høye tanke der har kalt foreningen til live, ikke kan ventes realisert uten broderlig enhet og edelt samvirke, fjernet fra all spissborgerlig usselhet og elendighet». Avisen mente at foreningen hadde fått for lite omfang og at den burde ha hett «Søemandsforeningen for Bratsberg Amt». 11)
Enden på striden ble at Porsgrunnsmedlemmene brøt ut, og på en generalforsamling innkalt av Arveskaug, Folkman og Bøyesen, ble 22. januar 1847 stiftet «Porsgrund og Omegns Søemandsforening» med 30 medlemmer og Knud Skjelsvig som første formann, og Bøyesen, Folkman, Arveskaug og Jørgen Linaae som øvrige styremedlemmer. Motsetningsforholdet til den tidligere forening kom tydelig frem ved at det ble vedtatt at ingen som var medlem av denne, kunne bli medlem av den nye. Det kunne «alle innen Langesundsfjorden av ulastelig vandel som er eller har vært skipsførere». Til forskjell fra enkelte av de andre foreninger som ga adgang til medlemskap på langt bredere grunnlag, var således Porsgrunns-foreningen fra først av strengt og begrenset for «enhver.... som interesserer seg for foreningens formål». Men allerede for den tid må man ha hevdet adgangsbestemmelsen liberalt, for av foreningens to æresmedlemmer (før 1930) var den ene byens skolebestyrer, den andre dens stadsingeniør, menn som vel aldri hadde satt sin fot på et dekk. Ved lovene av 1924 ble adgangen til medlemskap nærmere presisert og noe mer begrenset. Hvor vidt foreningen har favnet og hvor representativ den har vært for hele byens næringsliv, viser en statistikk for de første 75 år. Av 437 medlemmer hadde de 327 levebrød direkte av skipsfarten; derav var 258 skipsførere, 14 styrmenn og 27 skipsredere. Av de øvrige 110 representerte 51 handelsstanden, 16 industrien og 15 assuranseforretninger.
Den opprinnelige forening fortsatte med sete i Skien. I januar 1848 tilbød den Porsgrunnsforeningen forhandlinger om gjenforening, men da denne ikke ville gå med på å endre reglene for valg av styre, førte det ikke til noe resultat. Men i januar tre år senere fikk man en fornyet henvendelse, denne gang om å bli opptatt i Porsgrunns forening, hvis styre med glede tok imot tilbudet, og 8. februar 1851 ble forsoningsmøtet holdt i «hr. Wagners hus» (Sømoegården). I de følgende år hadde foreningen en del medlemmer fra Brevik og Skien, inntil disse byer fikk sine egne foreninger i 1867 og 1883, men gjennomsnittlig var ca. 2/3 av medlemstallet fra Porsgrunn. I 1855 fordelte det seg slik: Porsgrunn 62, Skien 23, Brevik 7 og Langesund 2. I de to første mannsaldre førte foreningen en meget omflakkende tilværelse, inntil den i 1905 fikk sine blivende gode lokaler i Storgt. 163, som ble skjenket den som gave fra fru Cathrine Vauvert, enke etter skipsreder Louis Vauvert, hvis slekt hadde eid gården i over 100 år. - Det lar seg ikke her gjøre å ramse opp alle de saker Porsgrund og Omegns Sjømandsforening har tatt opp og løst, ikke bare av betydning for byen, men også for det hele land. Noen få eksempler vil være nok til å vise det. Sjømannsskolen er allerede nevnt, en understøttelseskasse for uheldige sjømenn og deres etterlatte, assuranseforening for sjømenns tøy, fond for trengende skipsførere, bukserdampskip, sjømannshjem, stuertskole. Til løsning av de viktigste sjøfartssaker har den levert vektige bidrag, også når det gjaldt spørsmål av politisk rekkevidde. Mange av disse skal bli omtalt på sitt sted. Kanskje likså viktig er det at i denne forening har også det beste av tradisjonen i norsk sjøfartskultur funnet et hjem. Likså betydningsfullt har verdien vært av det muntlige ord på foreningens møter og den stim av kunnskaper og erfaring som på denne måte er overlevert fra slekt til slekt.
Det spores ikke synderlig politisk liv og interesse i Porsgrunn mellom 1814 og 1848, og om det har vært noe, er kildene så dårlige at vi vet svært lite om det. Et og annet har de dog bevart, som synes å vise at byens borgere var våkne overfor tidens politiske begivenheter og ikke var engstelige for å gi sine meninger derom luft. Hvordan 17. mai ble feiret i 1826 har Morgenbladet referater av bare fra Christiania, Drammen, Trondhjem - og Porsgrunn. Det er i seg selv oppsiktsvekkende, og enn mer blir det når det fra denne by er gitt den bredeste plass, et tegn på at det må ha vakt oppsikt i samtiden. Referatet gir et så ypperlig folkelivsbilde at det fortjener å gjengis nesten i sin helhet. Sentret for festlighetene var Constitutions-Aasen, et navn den må ha fått nettopp i disse år. Tidligere het den Skredderåsen og senere Lysthusåsen. Kjært barn har mange navn. Det er en tradisjonsrik plass byen har her, som det er all grunn til å stelle med pietet mot dens ærefulle minner. Hør bare hva som hendte i 1826!
Klokken 5 om morgenen ble alle som ennå ikke var på benene vekket av en kanonsalve, som man for å gi mer vekt forøkte med en gammel vaktkanon fra krigens tid. Den hadde endog navn, Skjægga, het den. Under salven ble heist to nasjonalflag og med et unionsflagg i midten. «Porsgrunns og Osebakkens forenede Ønsker var gått i oppfyllelse. Frihetens vennlige genius beskyttet oss!» Klokken 8 tordnet igjen kanonene, og skipene på havnen heiste flagg. Alle mennesker var i søndagsklær, bare noen av arbeidsklassen arbeidet om formiddagen. Nå arrangerte man seg for dagen, «ikke til et kostbart middagsmåltid, nei, på den måte hadde vi fått et klubbselskap, men til en folkefest, og den attrådde vi i vårt lille Porsgrunn på det at alle folkeklasser kunne være samlet på samme plett og usjenert glede seg». Klokken 5 om ettermiddagen igjen salutt, et tegn til alminnelig sammenkomst; fra Osebakken og begge bysider strømmet folk til Unionshøyden med mat og drikkevarer. «Noen tok smørbrød ut av et renslig stykke papir og drakk akevitt til, mens andre nøydes med øl; andre som intet hadde medbrakt, fikk kjøpt på stedet brød, øl og brennevin. - En frivillig musikk trakk opp, spillende nasjonalsanger, der istemmedes av det forsamlede folk. På andre punkter av høyden morede man seg med dans. Hvem som hadde råd til å drikke et glass vin, drakk det; munterhet og glede besjelet alle. Klokken henimot 8 nærmet musikken seg bordene, ti nu skulle det landlige aftensmåltid begynne. Sangere og sangerinner nærmet seg; plutselig tonet fra alle kanter «Sjung nordmenns ætt i glade kor» osv. Da denne sang var endt, hersket alminnelig taushet, ti skålen for Norges festdag den 17de Mai ble frembrakt. Nu gaves der atter salver, trompetene lot seg høre, og et tre ganger gjentatt hurra med klapp fulgte derpå». Så skåltes for kongen, for unionen, for Gamle Norge og for regjeringen, hver gang etterfulgt av salutt, hurra og en sang. Så var det tre mindre høytidelige skåler, for Eidsvollsmennene, for det norske flagg og til slutt for Porsgrunns og Osebakkens Vel. De fattige ble gratis bespist. Klokken 11 firtes flaggene under salutt, og noen gikk hjem, luen mange ble til klokken 2. «Enighet og orden hersket over alt», slutter referenten, «og make til en så alminnelig glad dag erindrer ingen å ha opplevd i Porsgrunn».
Året etter fikk man en ennå gladere dag; da fikk 17. mai et mer offisielt organisert preg, hvor ikke bare almuen, men også de kondisjonerte og byens autoriteter deltok. Det var gjort store forberedelser. Stedets eier (Carl D. Møller) hadde latt skogen rydde og slått opp bord og benker for mange hundre mennesker. Festen ble innledet med at kirkeklokkene kimte til samling på Moldhaugen (heter det denne gang), hvor det etter hånden samlet seg henimot tusen mennesker, også mange «heders- og almuesmenn» fra Eidanger, Gjerpen, Solum og Bamle. «Ingen standsforskjellighet delte forsamlingen, embetsmann, borger, håndverksmann og daglønner, enhver leiret seg med sine, fortrolige grupper mellom hinannen, og en tvangfri munterhet hersket over alt. Sinnet muntredes ved en livlig musikk, oppført ikke av leiede tonekunstnere, men av stedets musikkyndere av hvilke enhver etter evne bidrog sitt til felles fornøyelse. Ei heller ved dansen viste seg noen atskillelse, enhver uten forskjell trådte frem og liksom søkte å væpne seg mot den kjøligere aftenluft ved en rask springdans, feier eller vals.»
Disse 17. mai-fester har ikke bare lokal-, men rikshistorisk interesse. Ved siden av Trondhjem var Porsgrunn den eneste by i landet hvor man feiret konstitusjonsdagen i slike former, en strålende demonstrasjon av småborgerskapets bevissthet om de goder grunnloven sikret dem. Det kan ha bidradd til å vekke dem til politisk bevissthet og ettertanke. Mens man vet at 17. maifeiringen i Trondhjem var resultatet av en enkelt manns agitasjon, kjenner vi i Porsgrunn ikke navnet på ham som utvilsomt har stått bak, men vi tar neppe meget feil i at det var den unge skipsfører Peter Bøyesen. Formodningen bestyrkes av det som senere hendte. Festene i 1826 og 1827 ble for lange tider to enestående begivenheter. Etter Torvslaget i Christiania la den kongelige unåde en trykkende stillhet over dagen; men i Porsgrunn glemte noen enkelte ikke dagen. Det ble en hel liten flaggstrid.
17. mai 1830 hadde tre små skip på Porsgrunns havn heist flagg. Den ene modige skipper var Henrik Erboe fra Langesund; den andre var Peter Bøyesen, som flagget på sin jakt «Hertha». Etter instruks av byfoged og politimester Bruenech innfant politiadjutant Hanson (senere underfoged A. C. Hanson) i Porsgrunn seg på skutene og beordret flagget strøket; en av skipperne etterkom dette, men Erboe og Bøyesen lot det stå. En Christianiaavis gjenga episoden som et latterlig bevis på «hvilke småheter små embetsmenn på små steder kunne nedlate seg til» for å innynde seg hos Carl Johan. Neste år ikke bare flagget Bøyesen, men han saluterte også fra sin skute under oppseilingen til Skien, og ble mottatt med hjertelig bifall. Dette gjorde en modigere, og i 1832 uttalte Ugebladet sitt håp om at ingen i Norge ville være feig nok til å skjule flaggheisingen 17. mai bak en bryllups-, barsels- eller gebursdagsfest, og i 1834 beklaget det seg over «den forargerlige, folket oppirrende skikk, at embetsmenn unndrar seg for deltakelse i å feire denne sak». Da vedkommende Christianiaavis hadde stillet seg på politiets side i Porsgrunns flaggstrid, uttalte en innsender at dette ville gjøre den liberale avis til et Morgenblad!12)
Da Carl Johans første vrede hadde lagt seg, mildnedes hans syn på nordmennenes feiring av 17. mai, og i 1837 feiret man igjen dagen i Porsgrunn som et 10-år før; skipene flagget og «et tallrikt selskap forsamlet seg på Constitutions-Haugen og i vennelag under kanonskudd ga følelsene luft». - Med vårt flagg skjedde den forandring at mens det rene handelsflagg etter 1821 bare kunne brukes på kortere avstander, nord for Kap Finisterre, kunne det etter 1838 (til 1844 20. juni) også brukes på lengre reiser. Denne «flaggets emansipasjon har vakt glede i egnen», skriver Ugebladet. Men i Porsgrunn sløyfet man alle offentlige festligheter i sorg over de mange av byens sjøfolk som hadde satt livet til ved flere forlis samme år. I stedet oppfordret ordføreren, Jørgen Flood, til å gi bidrag til de omkomnes etterlatte. Det ga en ganske pen sum. Fra 1846 av ble 17. mai-festlighetene offisielt arrangert av kommunen, som lot oppnevne en festkomite; dets medlemmer det år ble dr. Schaaning, tollbetjentene Lund og Pedersen, Tandberg og lærer Neergaard. «Dagen ble feiret med salutt, flagging, prosesjon, taler, musikk og, så vidt været tillot det, ved forlystelser i det fri», og nesten triumferende legger avisen til: «Våre embetsmenn deltok i dagens festligholdelse». Det varer så mange år før vi igjen får høre om feiringen av den dagen. I 1864 forteller formannskapsprotokollen intet om 17. mai, men derimot om 4. november, unionsdagen. Da besluttet et enstemmig bystyre at det skulle saluteres og at rådhuset, Vestsidens skolehus og Madame Mathiesens lysthus (Skredderåsen) skulle illumineres borgerne ble oppfordret til å gjøre det samme med sine hus fra 7 morgen til 10 aften.13)
Prins Oscar som hadde besøkt egnen i 1833 under så stor stas, kom som konge på nytt besøk i 1845. For Porsgrunn innskrenket det seg til at han kjørte gjennom byen på sin vei fra Skien østover. Ved Osebro var reist en æresport hvor æresvakten fra Gjerpen, 24 mann til hest, ble avløst av 18 mann fra Eidanger, som fulgte til amtsgrensen. Bare fire år etter kom kongen igjen med sin dronning og prins Gustav, og denne gang gikk han hus forbi med dampskipet like til Skien og tilbake på samme måte. Kanskje det var derfor Porsgrunns bystyre ble så fornærmet at det bare var ordførerens dobbeltstemme som reddet en bevilgning på 50 spd. til «flagging, skyting og forresten hva tid og leilighet ga anledning til». Kongens besøk 1849 fant sted på en tid sinnene var i sterk bevegelse ved etterdønningene av Februarrevolusjonen, arbeidernes samling om Marcus Thrane, og av Danmarks første slesvigske krig. Til denne meldte seg mange norske frivillige, og blant de falne var Leopold Løvenskiold. Under våpentilstanden ble Slesvig besatt av svenske og norske tropper, og under stor nasjonal begeistring marsjerte to kompanier fra Telemark avsted. Frykten for at Norge kunne bli dradd inn i krigen fremkalte forslag om opprettelse av en nasjonalgarde, og både i Skien og Porsgrunn ble slike «frivillige infanterikorps» organisert i mai 1848. Her i byen fikk det 57 medlemmer under ledelse av kaptein Abelsted, byfoged Heyerdahl, Jørgen Aall Flood, Tandberg og A. Folkman. Siden en ikke hører mer om dette, har interessen sikkert dabbet av da krigen var over. Den patriotiske forsvarsvilje oppsto igjen i 1861 i en noe annen form. 24. oktober ble på Skiens rådhus dannet en «forening til fremme av våpenøvelser» med deltakelse også fra Porsgrunn og omegn. I august 1863 arrangertes premieskyting på Langøen. Den endte meget tragisk; på hjemturen ble utspilt flere uhyggelige scener, fortelles det, og da dampskipet kom til Porsgrunn, skulle en ung skipsfører springe ned i en båt, men sprang istedet i elven og druknet. 14)
Vi kjenner ikke noe til politisk agitasjon eller organisering av meningsfeller foran valgene av stortingsmenn eller etter 1837 av formannskap og bystyre. Med hensyn til de første ville det ha nyttet lite for Porsgrunn å gjøre seg gjeldende så lenge den valgte sammen med Skien og ble overstemt av dennes større antall valgmenn. Etter at som nevnt Jørgen Aall hadde representerte byene i 1814 og 1815-16 og Gasmann i 1824, hadde Porsgrunn ingen av sine på tinget før Peter Bøyesen kom der i 1845. Alle valg hadde gått i de vante baner; man tok en av byens ansette menn uten å spørre om hans politiske syn. Men ved de to valg i 1847 og 1850 hendte litt av en sensasjon i hver sin retning.
Allerede foran valget 1844 hadde en forsiktig agitasjon kommet til orde; den gjaldt utelukkende kandidatenes personlige kvalifikasjoner, ikke deres politiske anskuelser; men for hvert valg fremover ble dette siste mer og mer hovedsaken, for til slutt å ende på et så lavt plan at man trakk frem rent private forhold for å hindre valget av en politisk motkandidat. En viss spenning ga valget i 1844 fordi Porsgrunn da for første gang alene skulle velge sin egen representant. Hvem? «Så lyder det fra munn til munn», skriver avisen i Skien, «ti den mann som dertil er selvskrevet ved frisinn, en lys og sjelden utdannet ånd, og en stilistisk ferdighet som neppe overtreffes av noen handelsmann her i landet, vil ikke kunne velges uten velferds tap». Det var høylig å beklage at dette hensyn hindret valget av duglige handelsmenn, «og skulle således hensyn til hr. kjøpmann P. Bøyesens altfor store pekuniære tap seire over medborgeres aktelse og tillit til ham», da ville man henlede oppmerksomheten på skipper Knud Skjelsvig. Han kunne riktignok ikke settes ved siden av Bøyesen i kunnskaper, men han ville dog «som medlem av Norges Storting gjøre sin stand ære». Den som var inne i de lokale forhold, ville mellom linjene kunne lese en forsiktig advarsel mot å velge Bøyesen på grunn av hans slette formuesforhold, som nærmet seg insolvens, og som kjent fastsatte grunnlovens § 52 at stemmeretten ble suspendert ved oppbud eller fallitt. Det holdt på å gå som avisen forsiktig hadde spådd; av fullmaktskomiteen ble Bøyesen innstilt til avvisning, men reddet i Stortinget av Schweigaard. Noen «politisk» takknemlighet overfor denne følte Bøyesen dog ikke; han ble tvertimot en av hans iherdigste motstandere.
Selve den opptreden Bøyesen viste på Stortinget måtte også irritere og vekke motvilje mot ham. I en samtidig skildring av tingmennene, heter det om ham at han er en av Tingets originaler; godt hode, arbeidsom, nidkjær, rik fantasi som forbinder de mest ekstragavante anskuelser, vanskelig for å forsvare seg i debatter og har derfor måttet døye meget hårdt. Ved sine paradokser voldte han meget bryderi, «skjønt han til sist for ikke å stå alene, slutter seg til pluralitetens anskuelser». Hans innlegg var vidløftig oppleste foredrag, men hans replikker var spekket med fin ironi. «Med sine politiske anskuelser står han rimeligvis temmelig vidt fjernet fra alle sine medrepresentanter». - Stortingsvalget 1844 for byene var stort sett et embetsmannsvalg etter de gamle linjer. Ved de fire foregående valg fra Skien-Porsgrunn hadde det også vært så. Bøyesen brøt denne tradisjon, han var en nesten hemningsløs autodidakt, et uromoment på Stortinget, som det uten tvil ble satt krefter i sving for å hindre gjenvalg av.
At det fra midten av 40-årene var noe nytt politisk sett i emning, viser bl. a. den stigende valgdeltakelse. Ved valgene i 44 var det første gang en så høy valgdeltakelse som 50%; i 20-årene hadde den vært helt nede i 10%. Også valget av valgmenn i 44 pekte mot noe nytt; det er første gang at vi blant dem finner to av middelstanden, seilmaker Michel Halvorsen og Halvor Wenstøb, som hadde det høyeste stemmetall, og en tar neppe feil i at det særlig var han som hadde gått inn for Bøyesen.
Ved valget i 1847 var deltakelsen nøyaktig den samme, men denne gang skulle Porsgrunns 3 valgmenn suppleres med Breviks 2. Hvordan ville de stille seg? Det var to av byens betydeligste trelasthandlere og skipsredere, T. J. Wiborg og J. C. G. Parnemann; fra Porsgrunn var det Arnt Folkman, kaptein P. G. Abelsted og Niels Vauvert. Alle ventet som en selvfølge at Bøyesen skulle bli gjenvalgt, men Vauvert gikk sammen med de to fra Brevik og sikret valget av Porsgrunns nye sogneprest, D. B. Juell. Det var endog så vidt Bøyesen fikk varamannstillingen idet han tapte loddtrekningen med Wiborg, men denne trakk seg på grunn av sykelighet. Valgets utfall vakte et voldsomt røre langt utenfor byens grenser, ikke fordi Juell ble valgt, for han var en fremragende mann ikke ukjent med politikk; som kateket i Kragerø hadde han to ganger representert byen på Stortinget, og etter bare fire år som sogneprest gikk han direkte til bispestolen i Tromsø. Men at Bøyesen ble vraket, han som selv Morgenbladet karakteriserte som «en for sin kommune særdeles virksom, utrettelig og dyktig mann»! Avisen fant med lett skjult skadefryd hans forbigåelse i orden; var det ikke siden forrige valg inntrådt en vesentlig forbedring i hans formuesforhold, «tror vi Stortingets verdighet best tjent med hans forbigåelse». Begge Skiensavisene tok Bøyesens parti. Bratsberg Amtstidende kalte Morgenbladet «pengearistokratiets forsvarer», og for Herman Bagger i Correspondenten var saken nettopp noe å kaste seg ut i, så meget mer som utfallet av valget for Bratsberg amt pekte i samme retning som i Porsgrunn, idet H. E. Møller ble vraket til fordel for en ung gårdbruker, til tross for at Møller «er en frisinnet, sjelden dannet og uavhengig handelsmann med hvem ingen av de idag utkårede representanter kan måle seg i intelligens».
Bagger regnet opp alt det Bøyesen hadde fått i gang i sin by, og siterte en uttalelse av Ludvig Daae: «Det er et sørgelig tidenes tegn når en mann med den entusiasme for rett og frihet som Bøyesen, bespottes. Aldri skal noen i hans offentlige ferd kunne påpeke enten personlig eller lokal egennytte. De saker han interesserte seg så alvorlig for at han vakte lapsenes smil, var alltid de hvor overbevisningen om hva der var rett, alene kunne være beveggrunnen. Hans feil var å være en sann frihetsmann også deri at han holdt seg selv fri for å bli et partis slave». Hans dårlige økonomi var bare et simpelt påskudd fra Morgenbladets side for den egentlige grunn: «Han er for radikal; men mon ikke dette vil si omtrent det samme som å være forut for sin tid ... Altså er Stortinget blitt berøvet to av sine utmerkede handelsmenn, H. E. Møller og P. Bøyesen, hin fordi han var revolusjonær, denne fordi han var for radikal. Vi hyller ikke det stasjonære, det strider mot vår natur, vi frykter det meget mer som en tilbakegang. Vi holder derfor at Møllers revolusjonære grunnsetninger og Bøyesens radikalisme ville ha vært gagnlige for Stortinget der neppe vil bli overveldet av talenter».
Mange år senere skrev Bøyesen selv en redegjørelse i anledning påstanden om at det alltid hadde vært opposisjon mot hans valg, at grunnen til den skulle vel ikke være «min virken for opprettelsen av en sparebank, et almuebibliotek, en sjømannsskole med flere for byen nyttige innretninger». Eller var det hans standpunkt til lovforslagene på Stortinget (mønstringsloven og sjøfartsloven), «ti man kan vel ikke tenke seg at det skulle være fordi jeg som ordfører hadde sett meg nødsaget til å opptre som motstander av private interesser som hadde gjort seg gjeldende på byens bekostning». - Alle skriveriene gjør det klart at grunnen til at Bøyesen tapte valget var den som en av velgerne uttrykte slik: «Hva har Bøyesen gjort for den gemene mann?» Hans ivrige nidkjærhet for å høyne underklassen irriterte mange, hans forsvar på Stortinget for de menige sjøfolk støtte skipsrederne, og Breviks motvilje var rett og slett surhet over å skulle velge sammen med Porsgrunn.15)
Opptakten til valget i 1850 begynte allerede høsten før med en kraftig salve fra Brevigs Adresse-Tidende. Først hevdet den at valget burde foregå før skutene gikk av vinterleiet for ikke å avskjære de mange sjøfolk adgangen til å stemme, og så kom det: Man håpet byen kunne sende sin egen stortingsmann, «således at den siste rest av ethvert maskepi av husbondskap av Skien eller Porsgrunn så noe nær være forsvunnet, skjønt Porsgrunns frøkenstand som prinsipalstad stakkels varte kun kort, mens Skien som flere byer i gamle dager melket og plyndret deres fattige underliggere». Heldigvis for Brevik greide det å mønstre nok stemmeberettigede til egen representant; dermed falt dette moment ut av valgkampen.
Fikk valget i 1850 et ennå mer «radikalt» utfall, vakte det dog ikke så stor oppsikt fordi det i Porsgrunn gikk i samme retning som over alt ellers i landet. Gamle, prøvede tingmenn ble kastet til fordel for unge, ukjente personer båret frem av håndverker- og arbeiderforeninger under inntrykket av Februarrevolusjonen og Thrane-bevegelsen. Således gikk det også i de to nabobyer Larvik og Porsgrunn, som viste en påfallende likhet i valgresultatet og mellom de valgte personer, i den første by Johan Sverdrup, i den siste amtsfullmektig Thorvald Olsen. Begge var cand. jur., omtrent jevngamle, vokset opp i og grepet av Wergelandstidens politiske og sosiale ideer. Begge hadde straks etter de som nye menn var kommet til sine byer med iver gått inn i kommunens styre og stell og blitt sine byers ordførere, Olsen de fire år 1850-53. Begge hadde sett med sympati på arbeiderbevegelsen, og Olsen støttet den; han var til stede, vet vi, på et av dens møter og fremla en plan for en låne- og understøttelseskasse. Porsgrunn hadde sin håndverkerforening siden 1847 og arbeiderforeningen siden februar 1850, og valgene ble holdt om sommeren. Det ville være underlig om disse foreninger ikke hadde avtalt før valget det samme som i Larvik, å gå inn for sin mann. Valgdeltakelsen ble større enn noen gang før, 57%, og valgmenn ble Jørgen Aall Flood, apoteker Thygesen og farvermester Ole Hassel (senere politibetjent), suppleanter Tandberg, handelsfullmektig Thobias Petter Wiibe og skipper Jørgen Linaae. Tandberg hadde vært suppleant en gang før, og de andre var helt nye, og bortsett fra Linaae, yngre menn. Flood og Wiibe var funksjonærer, Hassel og Tandberg håndverkere, og hverken Thygesen eller Linaae hørte til de større forretningsmenn. Og en ting til, tre bodde på Osebakken; det var derfra og fra Kirkehaugen arbeiderforeningen hadde sine fleste medlemmer. Med en slik sammensetning av valgmannskollegiet kunne man nesten si hva utfallet ville bli, Olsen ble representant og Linaae varamann. Bøyesen erklærte siden at da valget foregikk på en tid arbeiderbevegelsen florerte, fant han det riktig å trekke seg tilbake fordi han ikke sympatiserte med den retning det tok.
Thorvald Olsen, som omtrent samtidig også ble ordfører, var bare 30 år da. Han var kommet til byen i 1847 som fullmektig på amtskontoret. Samme år giftet han seg med datter av den kjente Skienskjøpmann Chr. H. Blom, og kjøpte to år senere av admiral Fabricius's arvinger den tradisjonsrike doktor- og admiralsgård (Storgt. 218, som ennå står). Olsen ble ikke lenge i sitt bevegede politiske liv her i byen; i 1853 sa han opp sin stilling og slo seg ned som sakfører i Larvik. Tyve år senere ble han sorenskriver og byfoged i Flekkefjord og kom igjen en periode på Stortinget. For de gamle, lokale krefter var det noe foruroligende ved hans seksårige gjesteopptreden, og mange trakk sikkert et lettelsens sukkk da han reiste sin vei. Den politiske reaksjon etter den revolusjonsskrekk Thranes bevegelse hadde reist, fikk vind i seilene, også i Porsgrunn, men ikke så sterkt som andre steder. Ved alle de tre følgende valg (og også til det overordentlige Storting 1858) ble Bøyesen valgt, men, som vi skal se, under stadig stigende opposisjon fra handels- og skipsrederstanden.16)
Det samme valg som førte Olsen på tinget, førte også dit hans sjef, Bratsbergs nye amtmann Hans Jørgen Christian Aall, utnevnt til sin høye stilling 1846 bare 39 år gammel. På Stortinget, hvortil han ble gjenvalgt seks ganger og nesten hele tiden var dets president, representerte Aall den motsatte politiske ytterlighet av sin fullmektig. Vi skal senere ofte komme tilbake til hans uhyre virksomme arbeid for sitt land, og også for Porsgrunn, hvor han tok opp tradisjonen fra Bergh og Moltke. Han bodde de tre første år i admiralsgården, til Olsen kjøpte den, og flyttet så til Ekeli. I sitt embetsdistrikt kom Aall på «hjemmebane»; han var sønn av Jacob Aall på Nes Jernverk, sønnesønn av Nicolai Benjamin Aall, og hadde mange av sin slekt i egnen. I Niels Aall og frue på Ulefos hadde han og fru Olsen en felles tante og onkel.17) Ennå sterkere ble Aall knyttet til stedet ved sitt ekteskap i 1838 med Mariane Møller, datter av H. E. Møller på Akre. I de 31 år han med usvikelig dyktighet og initiativ røktet sitt kall, satte han dype og fruktbare spor etter seg.18)
| Utdrag (s. 212-225) fra: Tønnessen: Porsgrunn historie, b. 2 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |