Fra: Porsgrunns historie, b. 1
Å komme over fra Gunder Solvesen Buer og hans krets til Herman Leopoldus, hans slekt og omgang, er som å ta skrittet inn i en helt annen verden, sosialt sett. Mens den første møysommelig flikket sammen sin formue ved å legge skilling til skilling som kramboden og smålasthandelen kastet av seg, en formue som med arvingene ble spredt og ødet for alle vinne, er den siste en typisk representant for det innflyttede handelspatrisiat, som dels ved sin kapitalstyrke, dels ved fordelaktige giftemål, og ved sin fremrakende, harde dyktighet grunnlegger et gods- og brukskompleks som slekten har bevart temmelig ubeskåret til i dag. For Porsgrunns historie er Herman Leopoldus en sentral skikkelse i første halvpart av 1700-årene. Da han døde i 1750 som den adelige konferensråd Herman Løvenskiold, hadde han samlet på sine hender det meste av det gods som er berørt under tidligere omtalte personer. Det fløt sammen hos ham fra Børthing, Adeler, Arnold, Bowman, Josten og Buer, dels det disse frivillig skilte seg av med, men mest av det de i de dårlige år, som med den alminnelige europeiske økonomiske krise satte inn i Norge fra 1725 av og stort sett varte til i begynnelsen av 1740-årene, - mer eller mindre nødtvunget måtte gå fra. Det er nettopp i denne depresjonsperiode den kapitalsterke Herman Leopoldus samler sitt store gods av gårder, skoger, sagbruk og jernverker.28)
Det må nå etter de seneste arkivfunn antas godtgjort at slekten Løvenskiolds norske stamfar, Herman Leopoldus, kom fra Lübeck til Christiania før midten av 1660-årene. Hans navn støter en på første gang 8. november 1665 da han fortollet en større ladning spansk salt.29) Han ble gift og bosatt som forretningsmann i Christiania, hvor hans eldste sønn av samme navn ble født 18. oktober 1677. 1692 ble han sendt utenlands i handelslære til Lübeck og Amsterdam, og kom etter tre år tilbake til Christiania. 1698 ble han (titulær) kansellisekretær og tituleres alltid siden sekretær, til han i 1725 ble kanselliråd. 3. mai 1700 ble han vidd på Fjere gård til Inger Borse (f. 1677, d. 1714 5/9 på Bjørntvet), datter av bergassessor Halvor Søfrensen Borse, eier av bl. a. Holla og Bolvik jernverker. Ved sitt ekteskap kom Herman Leopoldus i svogerskap med Jochum Borse, Niels Josten, Rasmus Søfrensen Malling, og i 1707 med sogneprest til Gjerpen, prost David Monrad, som det år giftet seg med hans eneste søster (to var døde som små) Barbara Leopolda. Det kan være tvil om det er giftermålet med Borses datter som har trukket Leopoldus ned til Skienstraktene, eller om han i forretninger er kommet dit ned og så har gjort den unge dames bekjentskap. Det var iallfall et fordelaktig parti for ham, for ved skiftet i 1702 fikk de unge seg utlagt av boet bl. a. Bolvik Jernverk, hvor de nygifte øyensynlig straks hadde bosatt seg. Her ble 6. april 1701 deres eneste sønn (en annen døde som liten), Herman Leopoldus, født. (i det følgende vil faren, den eldre Leopoldus (1677 18/10-1750 16/5) bli nevnt som H. Leopoldus sr., og sønnen (1701 6/4-1759 19/9) som H. Leopoldus jr.).30)
Det er på Herre - den gang brukt som betegnelse for hele distriktet sydvest for Frier og Voldsfjorden - vi første gang møter Herman Leopoldus sr. i arbeid med å bygge ut sin senere så omfattende forretning. På HeIlestvet, litt nedenfor Herreelvens utløp av Hellestvetvannet, bodde, da Leopoldus slo seg ned på Bolvik, en meget stridbar herre; det var den suspenderte og avsatte foged Rasmus Pedersen Herrestad. «Han bruker sagbruk, handler med deler og bjelker, vil dog ikke ta borgerskap, men meget trassig oppsetter seg derimot stolende på at han er byfogdens svoger», skrev magistraten om ham i 1700. Det synes av rettsprotokollene som de to menn fra første stund har tørnet sammen i en bitter strid, og stridens gjenstand var vannet i HerreeIven. Det var like uunnværlig for Rasmus Herrestads kvern og sag som for Leopoldus' jernverk. Etter ti år måtte den første gi tapt, tvunget fra gård og grunn av den siste. Øverst ved Herreelven hadde Halvor Borse bygget en jernhammer med et kullhus. Hit ble malmen fra smelteovnen på Bolvik transportert for videre bearbeidelse. Rasmus Herrestad påsto at denne hammer lå på hans gård Hellestvets grunn, og krevde den fjernet eller grunnleie av tomten. Prosessen om dette arvet Leopoldus etter sin svigerfar. Herrestad hadde under sakens gang opptrådt meget ubehersket og blitt idømt 15 lodd sølv i bøter for krenkelse av rettsfreden og 100 rd. i prosessomkostninger til Borses arvinger. Etter å ha gått gjennom mange instanser endte saken med at Rasmus Herrestad ga avkall på kravet om grunnleie mot at Leopoldus oppga retten til de 100 rd., men saken var dermed bare foreløbig ordnet.
Langs den flittig utnyttede Herreelven - i datiden også ofte kalt Hellestvetelven - lå fra gammelt av 7 sager. Deres eiere i begynnelsen av 1700-årene var: Trellborg - Jochum Borse, to Havredalsager - Ludvig Blyth og Niels Josten, to Nedre Herresager - Anders Madsen og oberst Holst; to Ravnessager - Christian Schurmann og Niels Pedersen Herrestad (også kalt Niels Ravnes, bror av Rasmus P. H.). Til disse sager ble også ofte regnet Rennesundsag i Solum - Jochum Borse. Denne var en ubetydelig sag med et årlig tillatt kvantum på 1400 bord. Den av de Nedre Herresagene som Anders Madsen eide, hadde et kvantum på 13 400 bord og var blant de største i Bratsberg; de øvrige hadde 6700. I den andre Nedre Herresagen eide Rasmus Pedersen Herrestad ¼; det var hele hans interesse i sagbruksdriften der. Før 1710 finner vi Leopoldus som eier av Rennesund, begge Havredal og Trellberg. Den siste ble nedlagt for å gi plass til et hammerverk. I 1720-årene ervervet James Bowman de to Nedre Herresagene, og begge Ravnessagene ble solgt, den ene til Chr. Larsen, Brevik, og den andre til Ditlef Bucka. Den siste bodde på Ravnes, men i likhet med brødrene Herrestad, ble han i alle skattemanntall i 1720-40-årene regnet med blant borgerskapet i Porsgrunn. Bortsett fra Chr. Larsens sag, var dermed fra midten av 1720-årene hele sagbruksdriften langs Herreelven på Porsgrunnsborgeres hender. Dette sagbruks, og Bolviks Jernverks historie er derfor også en del av Porsgrunns historie.
Det hammerverk ved Herreelven, som Halvor Borse i sin tid hadde anlagt, ble bygd opp på ny av Leopoldus i 1703, og under påskudd av at det var nødvendig for jernverket søkte han å frata Rasmus Herrestad gården, som lå innen verkets cirkumferens. Det var meget mot hans interesser. - I 1711 søkte Leopoldus kongen om tillatelse til å forandre en av sine tre sager til et kvernbruk og derpå bli privilegert med utelukkelse av andre kvernbruk i Herreelven; kongen avslo å tilstå ham privilegium, men det sto ham ellers fritt for å bygge kvern om han ville og derfor betale 10 rd. om året i avgift.31)
Leopoldus' ansøkning om privilegert kvernbruk synes meget ubetimelig og kan bare ha hatt til hensikt å oppta konkurransen med og kanskje knekke det kvernbruk som allerede var der, og som Niels Pedersen Herrestad (Ravnes) hadde bygd og fått privilegium på i 1688. Da denne fikk vite om ansøkningen, skrev han et langt klagebrev til Slottsloven. Han klaget over gårdens høye skyld, som fra gammelt av grunnet seg på et rikt laksefiske som nå var ødelagt av sagflisen. Da han ikke kunne livberge seg ved gården alene, hadde han kjøpt sagpart og skip, men svenskene hadde kapret skipet og påført ham et tap av 500 rd. For å bøte på dette hadde han bygd en kvern, som var til stor nytte for egnens bønder. Skal Leopoldus nå få bygge en kvern nesten jevnsides hans, vil han bli ruinert. «Hr. Secreteur hadde ikke nødig på denne måte med å beskadige, ti han ved Porsgrunn eier en kostbar gård (Bjørntvet Ø.) der har mange skjønne herligheter under seg, eier og det skjønne Bolvik Jernverk, har dessforuten, som vel er, jordegods, sager og elvebruk.» Det var den ene side av saken.
Den andre var veien fra masovnen. På Bolvik til hammeren på Hellestvet, den gikk over denne gårds grunn, og Rasmus Herrestad la kjørselen av jernet og arbeidet i hammersmien alle mulige hindringer i veien. Det hadde hendt han med stokkeslag hadde jagd hammersmeden og hans dreng fra arbeidet, æreskjelt Leopoldus og vært rasende fordi sekretærens folk fisket i elven, til og med på en søndag, da Leopoldus stevnet ham for retten. Av underretten ble han dømt til å rive møllen, og til å betale 24 rd. til Leopoldus og 20 rd. til Bamle kirkes vedlikehold. Han appellerte til oberbergamtet, et norsk «direktorat» og domstol på Kongsberg for bergverksaker. Det fremgikk av saken her at det ved elvens utløp av Hellestvetvannet i gammel tid da kongen eide og drev sagene der, var satt en demning kalt Kongsdammen (navnet Kongedammen finnes fremdeles). Ved salget av krongodset med sagene var vannet og dammen blitt solgt på det vilkår at enhver som hadde et bruk langs elven, hadde krav på sin anpart av vannet pro rata. Rasmus Herrestad hadde således ikke krav på mer vann enn til sin sagpart, for kvernen var ulovlig. Leopoldus hevdet at han etter bergverksprivilegiene av 25. august 1687 hadde rett til å forlange gården avstått, da hans verk ellers måtte stanse. Retten kom til at Herrestad ved sin vrangvilje hadde tilsiktet å tvinge Leopoldus til enten å stanse hammeren eller til å kjøpe gården for det han forlangte, 3100 rd., for den, sagparten og kvernen. Det var «en utålelig summa». Leopoldus bød 1200 rd. Han fikk fullt medhold: gården skulle avståes etter takst og kvernen rives ned. Ved høyesterett ble utfallet det samme. Taksten satte avståelsesgodtgjørelsen til 1350 rd.32)
Denne sak er et typisk eksempel på de mange sammenstøt mellom jernverkseierne og bøndene innen verkets cirkumferens. Lå det sagbruk innen denne, som på Herre, ble det ofte også et sterkt motsetningsforhold til dem om retten til skog og fosser. Mot nord omfattet Bolviks cirkumferens Solum og Melum, og grenset der til Holla og Fossums cirkumferenser. Mot syd og øst var det i lengre tid strid om grensen med eierne av Fritzøe. Ved kjennelse av oberbergamtet 1743 18/2 ble grensen satt til å skulle gå fra gården Nenset i Bamle til Stathelle, derfra tvers over Frier og Eidangerfjorden til gården Berg og videre til Osebro; alle gårder sønnen- og østenfor denne linje skulle høre til Fritzøe, og alle norden- og vestenfor til Bolvik. Ved de interimsprivilegier av 25. august 1687, som Leopoldus påberopte seg, var det gitt eierne av kopper- og jernverk i Norge utstrakte rettigheter, først og fremst rettet mot sagbrukseierne, idet «en del bergverker i Norge undertrykkes og foraktes, idet atskillige proprietærer formedelst deres sag- og bjelkebruk å fortsette, i alle opptenkelige måter gjør dem hindringer og fortred i verkenes skoger og strømmer ... ». Det var nettopp det Rasmus Herrestad hadde gjort. - De som ville oppta nye verk eller sette forlatte verk i gang, fikk enerett til alt (også sag)tømmer innen sin cirkumferens, og alle sager der skulle nedlegges. Eierne av bestående verk fikk rett til av nærmest liggende sager å kjøpe alt det tømmer de trengte til kull- og setteved. «De nærmest verkene liggende elver, strømmer og fosser skal til samme verkers tjeneste være prioritert». Punkt 7, som hadde gitt retten hjemmel for dommen om Hellestvet, ga verkseieren rett til ekspropriasjon av de gårder som var nødvendige for anlegg til verkets drift. «Alle bøndene i distriktet skal under deres byksels fortapelse, imot riktig betaling først gjøre fornøden kjørsel med malm, kull og ved til verket, før de seg med noe arbeid eller kjørsel ved sagbrukene befatter.»33)
Disse privilegier var i den grad en begunstigelse av jernverkene på sagenes bekostning at det ligger nær å se dem i sammenheng med sagbruksprivilegiene året etter, 1688. Disse hadde da allerede i flere år vært under utarbeidelse, og deres fornemste hensikt hadde vært å begrense skurden for å spare skogene i Norge. Det hadde alltid vært fremholdt, og sikkert med rette, at det først og fremst var bergverkene som hadde rasert skogene i Norge. Da det skogene måtte bli spart for ved en innskrenket sagbruksdrift, måtte bli oppveid ved en utvidet bergverksdrift, synes det som regjeringen i disse år har drevet en bevisst sagbruksuvennlig politikk. For Leopoldus spilte dette en mindre rolle; som eier av jernverk, skoger og sager kunne han skalte og valte med tømmeret som han ville, og etter behov enten la det skjære på sagene eller bruke det til jernverket. Denne mer allsidige utnyttelse av skogene ga ham et sikrere økonomisk grunnlag.
I saken om Hellestvet gård hadde Leopoldus opptrått helt i overensstemmelse med loven. Men det forekom også at han kunne opptre temmelig selvrådig. I mai 1721 ble retten satt på Herre for å besiktige Leopoldus' sager. Da fogden ba om Leopoldus' hjemmelsbrev på sagene, fremla han Niels Jostens to skjøter (1702 og 1712) på de to Havredalsager; men på kvernen kunne han ikke vise noe papir. Den ene sagen og kvernen sto side om side et stykke nedover elven, men den andre sagen sto ¼ fjerding lenger opp på Hellestvets grunn. Den var nybygd i 1720. Da etter skjøtet begge sager skulle stå ved siden av hverandre, påsto nå fogden at både den nye sag og kvernen var bygd uten bevilling og altså ulovlig. Leopoldus forklarte at grunnen sagen sto på var blitt beskadiget ved flom i 1712; derfor hadde han flyttet den, men i de åtte år det ikke var skåret på den, hadde han likevel betalt avgift til ingen nytte. Under henvisning til dette avviste Leopoldus fogdens anklage over å ha bygd kvernen ulovlig og ikke betalt avgift, med at kongen ingen skade hadde lidd. Det ene kunne oppveie det andre. - En annen gang ble Leopoldus idømt en bot på 40 rd. til Skiens hospital for en ubevist beskyldning mot fogden, Joachim Schweder, for å ha underslått et brev av foged Melchior Høyers papirer.34)
Her kan ikke i detalj følges Leopoldus' eiendomservervelser, både jordegods, sager og jernverk. Allerede fra første stund av, da han hadde slått seg ned på Bolvik, begynte kjøpet av gårder. Det er en tydelig, bevisst tendens i kjøpet de første år. Det er gårdene innen cirkumferensen nærmest verket: Gisholt, Fjellet og Rennesund i Kilebygd, Garstad og Hellestvet i Bamle, Marum i Melum, og Lien, Hvalen og Meltvet i Solum, for bare å nevne noen. Det er vanskelig å si hvordan kjøpene kom i stand; det foreligger ingenting i tingbøkene om at det gikk for seg som ved Hellestvet. Sannsynligvis har det for en stor del gått for seg på den måte som var svært alminnelig i tiden: Leopoldus har forstrakt eieren med penger og varer, som denne ikke har maktet å betale, og dermed er pantet blitt Leopoldus' eiendom. For oppsitterne på gården betydde dette reelt som oftest ingen forandring; han ble sittende som leilending på gården. For den nye eier hadde det den store fordel at han kunne betinge seg landskylden (bykselavgiften) i form av arbeidsytelse og kulleveranser til verket, som hermed var sikret tilgang av begge deler. - Som nevnt kjøpte Leopoldus ved skjøte av 14. desember 1706 Østsidens Bjørntvet av Niels Josten for 1990 rd. Hermed fulgte bygrunnene. Ifølge matrikkelen 1723 eide Leopoldus da tils. helt eller delvis 25 gårder på tils. 73¾ hud og 10 tønner 2 meler. Det vesentligste av jordegodset, 52¾ hud, lå i Solum; i Bamle var det 9, i Eidanger 12 (Bjørntvet) og i Holla 10 tønner 2 meler. Ser man bort fra de to siste sogn, grupperer alle gårdene i de to førstnevnte sogn seg omkring Bolvik som sentrum. De fleste av disse gårdene synes kjøpt før 1710; det blir da en pause i kjøpene av større omfang. Det er mulig at den sterke stigning i prisen på jordeiendommen de første 10-15 årene av 1700-årene har fått Leopoldus til å holde noe igjen og vente til konjunkturene kanskje endret seg. Foreløbig synes han å ha konsentrert seg om Bolvik og om å få dette verk i god stand og drift.
For driften var selvsagt tilgangen på malm og kull den viktigste betingelse. I Bolviks nærmeste omegn fantes ikke nevneverdig malm. Det meste av verkets behov ble dekket fra dets gruber på Tromøya ved Arendal, hvor det var tillagt 37 gårder med plikt til å levere den nødvendige setteved. Herfra ble så malmen i egne malmjakter rodd og seilt til masovnen på Bolvik, og rujernet derfra kjørt til Herrehammeren på Hellestvet. Det synes å være en fordyrende ordning, som måtte gjøre lønnsomheten tvilsom, men det foreligger intet om at ikke verket var en god forretning. Det hadde den store fordel at det ikke var lang transport av de ferdige produkter til utskipningsstedet; selv om de skulle føres til Porsgrunn, var det ikke så besværlig som transporten fra Fossum og Holla. Det må dog ha vært følt besværlig nok, for i 1765 søkte kanselliråd Løvenskiold om tillatelse til ved Ravnes å utskipe jern til Danmark og utlosse det korn derfra som han trengte til verkets arheidere «på grunn av den besværlighet og den hasard det medfører å la det derved virkede jern henføre ¾ mil av Frierfjorden til utskipning ved tollboden i Porsgrunn.»35)
Ifølge de opprinnelige privilegier av 19. juli 1692 for Bolvik Jernverk skulle bøndene innen cirkumferensen levere kull mot billig (= rimelig) betaling. Dessuten fikk verket seg underlagt noen gårder til kjørsel: Rennesund, Bolvik, Røra, Ørvik og Eltvet Østre og Vestre; til gjengjeld var brukerne av disse gårder fri for militærtjeneste og annet arbeid. 11. november 1720 fikk Leopoldus konfirmasjon på verkets privilegier mot en gratifikasjon til kongen på 300 rd. og 200 rd. i årlig tiende, i 1744 forhøyet til 300 rd. De mange ganger Leopoldus måtte stevne bøndene til tinge for svikt i kulleveransen og prosessene mellom jernverkseierne om cirkumferensenes grenser for å sikre seg flest mulig «kullebønder», synes å vise at tilførselen av trekull var «flaskehalsen» for verkene. Også om prisen for kullet var det stadig krangel med bøndene; i 1720-30-årene lå prisen på 3 ort pr. lest levert på verket, 3 ort, = ¾ daler, kan for oss synes en uhyrlig slett betaling, men jevnført med det alminnelige prisnivå i 1930-årene, før inflasjonen satte inn, svarer det til ca. 20 kr. En lest var 12 tønner. For den betalingen skulle trevirket hugges i passe stykker, legges i milen på en bestemt måte, passes under brenningen og kullet kjøres, for enkelte gårder 2-3 mil til verket. Det gikk med store kvanta trekull. Gårdene i Bolviks cirkumferens var pliktige til å levere 1892 lester om året; da dette var for lite, inngikk Leopoldus i 1717 en frivillig avtale med bøndene i Bamle og Eidanger om å levere henholdsvis 1017 og 602 lester årlig. En stadig kilde til strid mellom verkseierne og bøndene var at de siste meget ofte, ja kanskje som regel, fikk en del av betalingen i jern, som de så solgte videre, ofte med tap, fordi de fikk det etter en takst som lå over dagens pris. Til tross for regjeringens i det uendelige gjentatte påbud om at bøndene skulle få rede penger for sitt arbeid, holdt den sedvane seg å betale med jern. En kan se det som en levning av en pengeløs naturalhusholdning, som et utslag av kapitalfattigdom, men uten tvil også som en ordning verkseierne fant økonomisk fordelaktigst for seg. Bøndene ville ha kontanter; de trengte dem til skatter, kjøp av andre varer, og til avdrag på kjøp av gården. Det siste var særlig aktuelt nettopp nå i tiden ca. 1710-40 da den store overgang fant sted hos den norske bondestand fra leilending til selveier. - Dessverre mangler vi nesten ethvert materiale til å få et begrep om produksjonen og det økonomiske driftsresultat før 1750-årene.36)
Herman Leopoldus' første hustru døde 1714, og 17. november 1716 giftet han seg med Kirsten Søfrensdatter Brinch (født i Arendal 1696, død 1736 6/10 i København, begravd året etter i Eidanger), datter av den rike trelasthandler i Arendal, hvis andre datter James Bowman hadde giftet seg med fire år tidligere. Dette Leopoldus' annet ekteskap ble begavet med fire barn, hvorav dog, som i første ekteskap, bare en sønn, Severin, vokste opp. Det er mulig Leopoldus ved dette giftermål har fått den betydelige formue som kunne danne grunnlaget for hans nye store godservervelse i 1720-årene. I 1720 - skjøtet er dog først utstedt 16. juni 1722 - kjøpte han for 28 100 rd. av stiftamtmann og geheimeråd Frederik Christian Adeler de 4 Ulefosssagene med alt tømmer som fantes ved utgangen av 1719 og de rettigheter til fritt tømmerkjøp som fulgte med verkets 72 kontrakter med bønder i Telemark. For Adeler var kjøpet og salget av Ulefoss en glimrende forretning; han fikk 6110 rd. mer enn han seks år før hadde gitt. Det svarer til ca. 150 000 kr. etter 1930-årenes prisnivå. Ved dette kjøp rykket Leopoldus med ett frem til amtets største sageier, med 7 sager av et samlet kvantum på 114 800 bord. Adelerne hadde visstnok rett til ubegrenset skurd på sine 9 sager, men de synes ikke noe år å ha skåret over 110 000 bord. I februar 1731 fikk Leopoldus bekreftelse på bevillingen til å skjære 100 000 bord, istedenfor sagreglementets 40 000. I kildene merker vi straks at Leopoldus hadde fått interesser som sageier og trelasthandler, han er alltid siden å finne som den fremste talsmann for disse. Kort etter at han hadde overtatt sagene gjorde en voldsom flom stor skade over alt i Bratsberg. Sageierne i Skien og Kragerø og med dem LeopoIdus søkte straks om skattelettelser, hva de også fikk. I sin ansøkning anførte Leopoldus at hans 4 sager og kvern var ødelagt og til dels bortskylt sammen med meget tømmer; da det ville koste ham 1500 rd. å sette dem i stand, ba han om å slippe både krigsstyr, ekstra bordskatt og kverneskatt. Han fikk ettergitt de to siste med 510 rd. Rentekammeret har neppe følt seg helt overbevist om at skaden var så stor, for det påla stattholder Wibe å besiktige sagene, og forbeholdt seg rett til refusjon av den ettergitte skatt etter å ha mottatt hans rapport. Wibe skrev at da han kom til stedet (høsten 1722), var alle sager reparert og i full gang; det var derfor umulig å si hvor stor skaden hadde vært; tapet ville dog snart bli reparert, «helst da negotien i Skien og Porsgrunn går etter Ønske». Av trelasthandlerne var Leopoldus «den considerableste og i det minste estimert å besitte 60 000 rd.». Rentekammeret innstilte på stadfestelse av den bevilgede ettergiving av skatten, men i den endelige kongelige resolusjon lå en kritikk av dette: «Mens det var heretter ikke fornøden at man sådanne folk som hadde så store midler i desslike tilfelle friheter meddelte.37)
20. august 1726 utgikk en forordning som vakte meget røre blant trelasthandlerne i Norge sønnenfjells, som før nevnt. Den forbød, kort fortalt, all hugst av bjelker i distrikter hvorfra tømmeret kunne føres til en sag. Denne bestemmelse som nærmest var i sageiernes interesse, kunne ennå la seg høre. Det som vakte den største motvilje, var forordningens andre hovedbestemmelse, som satte totalt forbud mot enhver hugst, skurd og utførsel av det såkalte undermåls-tømmer, det vil si av mindre dimensjoner enn 14 palm (1,4 m. i omkrets) to fot fra roten for furu og 13 palm (1,3 m.) for gran. Hugst av slikt tømmer var «en av de største årsaker til skogenes ruin». - Under påskudd av at det var toppen av målstømmer, hadde det vært hugd i mengdevis av undermåls-trær. Forordningen fremkalte en regn av klager og protester fra samtlige trelastdistrikter fra Fredrikshald til Kragerø. Den som tok ledelsen i aksjonen fra Bratsberg, var Leopoldus. Den var rettet både innad og utad. Han sammenkalte 11 av de største sageierne til et møte i Skien, hvor han ved en formelig krysseksaminasjon av de andre, fikk dem til å inngå en forpliktende, kollektiv avtale om hvordan de skulle forholde seg i sin tømmerhandel med bøndene. Det ble satt opp en protokoll herom undertegnet 2. august 1726. Avtalen gikk ut på at sageierne ved kontrakter med skogeierne skulle binde disse til å avvirke tømmer og bjelkelast «etter de sagbrukendes behag». Visse prestegjeld skulle foreskrives «hva slags lastebruk de uti deres egne skoger må hugge eller ikke». Bøndene skulle ilegges straffebøter hvis de ikke rettet seg etter dette. De fremmøtte uttalte seg også om hvilke sager som burde nedlegges. - Da amtmann Storm fikk rede på dette, rapporterte han det øyeblikkelig til rentekammeret, både fornærmet over at han ikke hadde vært bedt om å overvære møtet, og forferdet over de konsekvenser avtalen ville få «til de fattige bønders og almuens ruin og fordervelse i henseende at så vel hr. kanselliråd Leopoldus er den største negotiant og tømmerhandler her i amtet som og de øvrige sageiere der denne forretning har befattet upåtvilelig til deres egen profitt og fordel har hensiktet.» - Den offentlige konfirmasjon av avtalen som sageierne synes å ha håpet på, fikk de selvsagt ikke.38)
Overfor alle klagene innhentet sagkommisjonen i Christiania amtenes betenkninger; den nylig tiltrådte amtmann Christian Bergh (Storm var død 1727 3/1) svarte for Bratsbergs vedkommende. Han tok avgjort standpunkt mot regjeringen og for tillatelse til bjelkehugst vurdert både fra bondens og kjøpmannens interesse. Bonden tjente mer på å selge en tylvt bjelker enn på en tylvt sagtømmer, for i første tilfelle fikk han betaling for hele stokken, men i det siste bare for sagstokkens lengde (12 fot), mens toppen ble liggende igjen og råtne i skogen. «I henseende til kjøpmennene og de negotierende ernødiges bjelker til den engelske fart, hvilke engelskmennene bruker til deres husbygging, og om de den ikke her uti landet kunne bekomme, ville de søke sådanne bjelker fra andre steder og således farten for dette steds negotierende til en stor del om ikke aldeles stoppes». Likedan med hollenderne; de trengte furu- og granbjelker både til dikene og til å skjære planker på den hollandske måte, «som her uti landet formedelst sagene ei på den hollandske måte er oppført, så lettelig kan skjæres.» At den hollandske fart fullstendig ville stanse hvis bjelkehugsten ble forbudt, hadde man bevis for ved at bare 1 stor hollender hadde kommet til tollstedet hele sommeren og det først utpå høsten, da den kom innom på hjemvei fra Østersjøen fordi den ikke kunne få flere bjelker der. Hollenderfartens stans ville få de alvorligste økonomiske følger for en stor del av stedets små kjøpmenn, «ti av formuende finnes ganske få». Disse kjøpmenn var «således uti hollendernes kredittbok forgjeldet», at om disse ikke lenger fikk trelast, ville de stoppe sin kreditt og tvinge kjøpmennene til fallitt. Hele handelen hvilte på denne kreditt, «hvorved hollenderne holder dem uti et evig slaveri ved å debitere dem fordervede og forlegne varer». Englenderne derimot betalte for det meste med rede penger eller med gode veksler. Man måtte finne midler til å fri kjøpmennene fra hollendernes bok; den rette vei var ikke å stoppe bjelkehugsten; denne var nødvendig. - Den dyktige amtmann Bergh, den første og eneste som bodde i Porsgrunn, hadde sikkert i det vesentlige rett i sin fremstilling både av kredittforholdene, forskjellen på hollendernes og engelskmennenes handelsmåte, og i at hollenderne vesentlig kjøpte bjelker for å skjære dem på sine sager, hvor de hadde meget tynnere blad, som ga en langt finere og glattere skurd og ikke ødslet så meget av stokken bort i bare sagflis, som de tykke norske sagbladene gjorde. Det var først mot slutten av århundret at tynnere sagblad med flere i en ramme, kom i alminnelig bruk i Norge.39)
| Utdrag (s. 225-235) fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |