Fra: Porsgrunns historie, b. 1
Den historiske prosess er ikke en abstrakt lov som dirigerer menneskene som viljeløse slaver. Det er menneskene selv som er aktører i den. Det er det levende menneskes rolle i Historiens drama historieskrivingen først og fremst skal fortelle om. Så også i Porsgrunns historie, hvor i denne akt de ledende roller er besatt med utlendinger. En tenker da her ikke så meget på de mange, for det meste tyske, holstenske og danske embetsmenn, som på de forretningsmenn som ble bofaste og slo seg frem. Av navn kjenner vi flere engelske faktorer i Porsgrunn, agenter for engelske handelshus, omkring 1700; men enten var de der så kort tid at de ikke har etterlatt seg noe spor, eller så forteller kildene for lite om dem til at vi får tak på dem. Bare én vet vi litt mer om. Det er Richard Willer, eller Mester Willer som han oftest kalles, eller «Willer Engelsmand». Han kom til Porsgrunn sannsynligvis i 1685, idet han det år St. Thomas-aften (21. desember) avla sin troskapsed til byskriveren i Skien i overensstemmelse med den kongelige forordning 11. april s.å. om privilegier for de reformerte som ville bosette seg i kongens land. Det viktigste var frihet for all personlig skatt i 20 år, unntatt konsumsjon. Det vitner derfor om at man i regjeringskontorene har hatt lite greie på dette, når rentekammeret kan spørre fogden hvorfor Willer bare har betalt folkeskatt og ikke konsumsjon. Fogden svarte bl. a. at «han bor uti Porsgrunn hos tollbetjentene». Det vil si på Vestsiden, for da hans engelskfødte hustru, Helma Parrot, døde 1689, anmeldte i skiftet bl. a. Christen Klyve 12 rd. for skyldig husleie, Niels Klyve 3 rd. og Niels Søfrensen Børsen 7 rd. Willer hadde ingen barn og giftet seg igjen med en norsk enke, Lisbet Jacobsdatter, som hadde en datter i et tidligere ekteskap. Willer må være død straks etter 1700; skiftet var 9. februar, og boet som eide «gård ved Porsgrunn på Solumsiden og vestenfor Klyvebekken» med bolverk og brygge med pakkhus, var nesten insolvent. Det ble betalt grunnleie til Klyve. Etter dette kan man fastslå at han må ha bodd omtrent der hvor nå Norrøna Fabrikker med «Wrightegården» ligger. Noen stor forretning har han neppe drevet, oppkjøp avtrelast til engelske skippere og litt handel med strandsittere og bønder.1)
Andre engelskmenn i Porsgrunn kjenner vi mindre til. I 1690-årene var det en Edward Bodham, som Willer skyldte penger. Straks etter 1700 nevnes William Holby, som i 1709 flyttet til Fredrikstad, og Jolin Spellman (i et manntall er det blitt til Jan Spillemand!) som også flyttet fra byen. Holby må senere være kommet tilbake, for i 1715 ble han iliknet krigsstyr blant borgerskapet i Porsgrunn, og i 1722 eide han gård der, og i 1723 kjøpte han nedre Herre sag av Herman Leopoldus. I 1715 nevnes også en Mister Parckens i Porsgrunn. Kort etter 1715 kom to svogre, Edward Yalden og James Green, til byen; de bodde der fremdeles i 1730 da det opplyses at de «seg nå allerede i noen år uti Porsgrunn ved en og annen negotie har oppholdt og seg virkelig der nedsatt.» Vi kan etterspore dem som forretningsmenn i Porsgrunn til 1734, da de eide hus på Østsiden. Begge ble gjentatte ganger pålagt å ta borgerskap. De holdt lakei; Greens het Peder Nielsen, og var født i Porsgrunn. Green, som hadde fått sin opplæring i huset hos James Bowman, er muligens farfar til den Henrich Green som var kjøpmann i Langesund i slutten av 1700-årene. I 1724 kjøpte James Green av nedennevnte kaptein Hals en gård i Porsgrunn på Østsiden og halvparten, 2 huder, i gården Kleven i Eidanger. 18. mars 1734 hadde Yalden til dåpen i Eidanger kirke en sønn Edward, faddere var bl. a. James Green, Hans Kierulf og Margareth Aall (sannsynligvis en søster av Niels Aall; hun døde to år senere i Porsgrunn). I 1706 nevnes første gang Frantz Wischer på Østsiden, hvor han eide hus, «avlater under tiden litt for de engelske, handler litt for seg selv». I Fredrikstad kjøpte han 1706 kreierten «Fortuna» 23 lester, og i 1708 kjøpte han av Rasmus Malling «St. Johannes» på 56 lester; begge finner vi omkring 1710 i trelastfart på England. Etter at han var død i 1720, giftet enken seg, - hun var søster av en i mange år i Skien bosatt engelskmann, Frantz Collier, - med kaptein Hans Hals, som bodde på Østsiden.2) Legger vi til disse engelskmenn James Bowman og Niels Aall, var det i den første mannsalder etter 1700 en hel engelsk koloni i Porsgrunn. De var ved sin ankomst alle reformerte, men om en enkelt, som Frantz Wischer, opplyses det uttrykkelig at han løste borgerskap og antok den «lutherske religion». Det sier seg selv at de mange engelskmenn i Porsgrunn har vedlikeholdt en livlig forretnings- og slektforbindelse med sine i England, og som mange av dem giftet seg i Norge, må det tenkes at enkelte nordmenn har slått seg ned i England. Knud Christensen fra Porsgrunn opplyste således i 1720 at han bodde i London. At de engelske i Porsgrunn muligens har hatt sine reformerte sammenkomster, kan kanskje den ting tyde på at det i boet etter James Bowman fantes «22 stykker små engelske salmebøker».3)
Man kan finne eksempler på at stedets handlende innfødte ikke likte konkurransen fra fremmede. I 1722 kom således en svensk kone, Zidsel Hedenberg, til byen og slo seg ned på Vestsiden. I påvente av at hennes mann kunne komme fra Sverige og selv avlegge sin borgered, søkte hun magistraten om å bli antatt som borger. Dette ville den ikke tillate henne som fremmed med en gang, men tillot henne å drive «liten husnæring til livets opphold». - Da hun visstnok har overskredet denne tillatelse og drevet en borgerlig handel, gikk borgerne på Vestsiden til aksjon; ved hjelp av lensmannen fikk de henne arrestert, boet beslaglagt og huset stengt. Herover klaget hun til stattholderen og fortalte at hun «i Porsgrunn ingen annen næring kan ha enn å brygge en tønne øl for de engelske og dan og van lage dem et måltid mat, og til belønning kan jeg under tiden få et stykke tøy og andre ganger varer på kreditt inntil de kommer tilbake, hvormed jeg dog er ... kun blott og alene en tjener av andre.» Borgerne i Porsgrunn, hvorav den ledende synes å ha vært Gunder Solvesen Buer, hadde plyndret henne for alt, «tatt 4 levende svin og 6 høns, som de slaktet og selv åt opp.» Hun ventet (1725) snart sin mann, «som hadde begitt seg på lange reiser». Magistraten som fikk klagen til uttalelse, svarte at det måtte være noe fordekt ved henne som løp om og handlet på et fremmed sted; hun burde vende tilbake til mannen «og med ham etterdags leve et kristelig levnet». De håpet stiftamtmannen ville hjelpe dem til å bli henne kvitt. Blant dem som var med på aksjonen mot henne var også noen som ikke hadde borgerskap; det er tydelig at de har villet stenge henne ute. Det oppnådde de også, for tre år senere, 1728, skrev hun en ny klage fra Aalborg, hvorhen hun hadde måttet ty til venners hjelp, mot strandsitterne i Porsgrunn som hadde ruinert henne ved en kostbar prosess «fordi hun seg der som andre strandsittere har villet ernære».4)
En forretningsmann av ganske andre dimensjoner enn de andre engelskmenn er James Bowman, som spiller en betydelig rolle i byens historie, som han bl. a. har gjort den store tjeneste å etterlate en del av sitt forretningsarkiv.3) Når han kom til byen, vet en ikke sikkert. Han skal være født i England i 1681 og kommet først til Fredrikstad i 1705. Han slo seg sannsynligvis ned i Brevik i 1709, for over de første sider i hans kontobok står: «Laus Deo in Brevik Anno 1709» (Gud være lovet i Brevik år 1709); men fra august 1711 står «Laus Deo in Postground». Han synes i de første år å ha vært sammen med en bror, John Bowman, som etter et par år vendte tilbake til England, hvor James siden et par ganger besøkte ham og til hvem han sendte sin sønn for å gå på skole. Gjennom sine trelastforretninger var James Bowman kommet i forbindelse med den meget rike trelasthandler Søfren Andersen Brinch i Arendal, hvis 18 år gamle datter Else han giftet seg med 27. januar 1712. «Han har nylig gjort parti i Arendal på ungefær 5 à 6000 rd.» Med sin kones slekt i Arendal vedlikeholdt Bowman siden alltid en utstrakt handelsforbindelse særlig ved kjøp der av store kvanta trelast. I sitt ekteskap hadde de 10 barn hvorav 6, tre sønner og tre døtre vokste opp. De er alle døpt i Eidanger. Straks etter sitt ekteskap festet Bowman i Porsgrunn for 10 (senere 14) rd. i årlig grunnleie en stor tomt under Bjørntvet av Herman Leopoldus og bygde der 1712-13 det store hus som senere ble Aallgården (omtrent på hjørnet av nåværende Storgaten og Skolegaten.5) Av en beskrivelse i 1731 kjenner vi huset meget godt. I 1. etasje var 7 værelser, i 2. etasje en stor sal og 8 værelser; 11 av værelsene hadde kakkelovn og 2 var overtrukne (tapetsert). Til eiendommen var mange uthus. «Et bryggerhus hvoruti befinnes en stor bryggekjele av kobber innemurt med tilhørende lokk, hatt og destilerpiper til.» Det var den gang enhver tillatt å brenne brennevin. Videre var det hestestall, fehus, hønsehus, vognskjul og kullhus, og som en meget stor sjeldenhet «en post med springvann hos». På østsiden var en innhegnet løkke, på syd- og vestsiden en hage med frukttrær, og nede ved elven en to-etasjes sjøbod med lager av korn og salt og brygge med trelaststabler. Slik var den eiendom - sikkert typisk for datidens handelspatrisier - hvor Bowman bodde med sin store husstand. I 1720-årene hadde han privatlærer, skriverkarl, to tjenestedrenger og to tjenestepiken. Til hans eiendommer hørte også den store Søndre Tveten gård ved Nystrand, som han 1723 kjøpte av Herman Leopoldus, og hvor familien sikkert har tilbrakt sommeren, og sager, kvern, laksefisker, skoger, tømmerbruk og skip. - For Bowmans store fremgang som forretningsmann har det sikkert betydd meget at han fra 1716 kom i svogerskap med Herman Leopoldus, som det år ble gift med hans kones søster, Kirsten Brinch. Fra 1. januar 1723 av drev de to svogre trelasthandelen sammen under firma Leopoldus & Bowman.
Grunnlaget for Bowmans forretning var trelasthandelen på England. Av hans kopibok kan man følge hvorledes han drev den. Han sluttet kontrakt med de engelske handelshus (han hadde også store leveranser av bjelker til orlogsverftene) og tinget så neste års skurd hos sageierne med store forskudd. I 1720 ytet han sageierne i Skien 14 000 rd. i forskudd på bord til neste år, i 1724 10 000 rd. På samme måte sikret han seg leveranser fra Ulefoss og Adelernes sager ved Skien. Han underhandlet med grevene av Laurvig om kjøp av hele årsproduksjonen fra Fritzøe, og sendte sin tjener, Jens Roed, til andre byer for å kjøpe opp der. Gjennom sin svigermor i Arendal sikret han seg last derfra. Så var det å frakte skip og dirigere dem til de forskjellige lasteplasser. Vekslene gikk alle til København til omsetning der. Etter hvert gjorde Bowman seg uavhengig av andre. Han kjøpte skoger i Vest-Telemark med privilegerte fløtningselver og dammer, det såkalte «Vestfjelske Bruk», i 1727 for 4545 rd. I 1719 ervervet han sin første sag på Herre og i 1724 den andre. I 1723 kjøpte han Smidieøen ved Skien med 4 sager, kvern og laksefiske. Tils. hadde sagene et kvantum av 50 200 bord. Han tenkte i 1720 på å kjøpe de 4 Ulefosssagene for 6000 rd., men det gikk ikke i orden. I skattemanntall og sagfortegnelser vil man forgjeves lete etter Bowman som eier av disse herligheter; det gikk alt i hans fullmektig, Hans Kierulfs navn.
Også til frakting av trelasten gjorde han seg delvis uavhengig ved å skaffe seg egne skip, som før er nevnt. Om forholdet mellom reder og skipper får vi et interessant innblikk ved Bowmans kontrakt med skipper Christian Salgaard, som i 1722 hadde kjøpt for ham skipet «Guldenlew» i Larvik for 1200 rd.: «Så vil jeg ei alene forsikre hr. kaptein Salgaard at han skal være eneste og nærmeste til å føre mitt skip så lenge det Gud behager å la meg nyte og beholde skipet og hr. kaptein Salgaard samme ham anfortrodde skipperskap med en upåtvilelig flid og nidkjærhet etter sjøkotyme besørger og derfor vedbørlig riktighet avlegger, men endog belover ham for hver reise på England å nyte uti hyre £ 10 sterling, hvorhos ham og er forunt det privilegium og frihet over dekket med hva derav dependerer til sin egen førings inntakelse fritt å disponere ... ». Her får således skipperen rett til fritt å disponere over dekket og der frakte last for egen regning, «føring» som det kaltes. Enten direkte fra Porsgrunn eller via England lot Bowman av og til et skip hente vin i Bordeaux, men det kan ikke av kopibøkene sees at skipet har vært i Spania etter satt. Bowman oppnådde, visstnok som en av de første i Norge, tillatelse til tollfritt opplag av vin for reeksport. I sin ansøkning herom til rentekammeret anførte han at da det ikke var noen handelsavtale mellom Frankrike og England, lå det i Bordeaux engelske skip med vin som de ikke kunne losse i England, men ønsket å opplegge den i «Langesund eller Porsgrunn» for derfra å avgå med trelast og senere hente vinen igjen. Rentekammeret anbefalte til tross for at tollrullen ikke tillot den slags opplag for Langesunds tolderi, «men som trelasthandelen på Norge derved merkelig ville tilta og tollen og trelasttienden tillike formeres, ja undersåttene finne leilighet deres trelast at gjøre uti penger til hjelp uti de påbudne skatters klarering», burde det ansøkte bevilges, hvilket kongen gjorde 30. oktober 1713.6)
Bowman hadde også skuter til Danmark og Østersjøen etter korn, og sendte med nedover til forhandling varer som kornet skulle betales med. I instruks 11. september 1720 for skipper William Poulsen på brigantinen «Maanen» heter det: «Når Gud vil I kommer ned til Fladstrand, spør Eder for hvor I best kan avsette de varer I har inne, og siden lader Eders brigantin med korn og andre varer som kan avsettes her i landet.» Poulsen fikk fullmakt til å selge skuten hvis han kunne få 700 rd. for den. «Skulle I mankere penger, så trekk på Monsieur Solberg, (B.'s kommisjoner i København) som honorerer Eders veksel for min regning.» «Maanen» var på nedturen lastet med bord, bjerkeved, to kakkelovner, 100 tønner stenkull, litt salt og tobakk, det siste verd 142 rd. og hele ladningen 334 rd. Sine skip og ladninger lot Bowman oftest assurere i Amsterdam.
Sammen med en del av borgerskapet gjorde Bowman i 1721 et forsøk på å drive havfiske. De besluttet å utruste noen små farkoster «etter cabeljou (torsk) på Det jydske rev eller andre fiskebanker i Nordsjøen» Bowman satte inn sin brigantin «Maanen». Til rentekammeret skrev han at en av grunnene var at «negotien her i Norge både innen- og utenriks tegner så meget slett i år at det skal falle mange sjøfolk besværlig seg å ernære». Han uttalte håpet om at nordmennene liksom hollenderne ville ha fordel av det, sjøfolk oppøves og få beskjeftigelse, da de nå «formedelst mankement av store skiperom ei blir holdt ved farten». Brevet gjaldt egentlig en klage over at tolderen krevet toll av fisken som kom fra fremmede steder; det resulterte i en kgl. res. om at det bare skulle betales toll som for innenlandske skip som seilte mellom- og innenriks.
Bowmans forretninger løp ikke av uten vanskeligheter; han hadde flere prosesser gående. og kom opp i et større erstatningsansvar til boet etter den sørgelig berømte foged Melchior Høyer, som etter å være arrestert rømte til Holland fra et underslag på 33 000 rd. Høyer var igjen implisert i Niels Jostens affærer, og disse med amtmann Povel Juels og zahlkasserer Povel Weybyes mistenkelige planer om forræderi.7) Det var sikkert grunnen til at regjeringen denne gang gikk så hårdt frem mot Bowman. På Høyers erklæring under forhørene om at Bowman skyldte ham en stor sum penger, dømte en kommisjon ham til å betale 1063 rd. til Niels Jostens konkursbo. Det hjalp ikke at han protesterte, at han appellerte til den engelske gesandt i København, at han søkte om å få innanke saken for høyesterett. I denne anledning klaget han «vemodelig over den store urett ham uten skyld og føye er vederfart av kommisjonen», særlig av dens medlem, biskop Deichman, skjønt kongen «har imidlertid igjennom hans hånd alene hatt i toll og tiende ungefær en tønne gulls innkomme». Kanselliet gikk i sin forestilling for kongen meget skarpt i rette med Bowman («slike urolige hoders nærgående skrifter») og ved kongelig resolusjon 1724 ble han pliktig til å betale. Da han fremdeles nølte med dette, ble det holdt utpantning og tillyst tvangsauksjon, som han mente ville ødelegge hans kreditt, men «som mange gjerne skulle se og glede seg ved». Det siste siktet uten tvil til borgerskapet i Skien for hvem Bowman var en torn i øyet og som benyttet alle anledninger for å komme ham til livs.8)
Borgerskapets konflikt med Bowman skyldtes hans vegring ved å ta borgerskap og betale de derav følgende skatter, men dypest sett var sikkert den egentligste grunn misunnelse mot hans fremrakende dyktighet og at han trakk en så stor del av forretningslivet og omsetningen ned til Porsgrunn. Ifølge privilegiene av 1685 for innflyttede reformerte som gjaldt da Bowman kom til Porsgrunn, og de nye nesten likelydende privilegier av 23. april 1714, var Bowman visstnok pliktig til å avlegge troskapsed til kongen, men ikke til å ta borgerskap. Bestemmelsen i de eldre privilegier av 1671, at utlendingene bare hadde lov til å handle en gros, var ikke tatt med i de nye. Bowman hadde derfor full rett til å drive sin handel i smått og i stort og til å nekte å ta borgerskap de første 20 år, det vil si omtrent de årene (1709-30) han bodde på stedet. Magistratens gjentatte forsøk på å hindre hans handel og krav om borgerskap og skatt, var derfor i realiteten en kamp mot utlendingenes privilegier, og den kamp var forgjeves. Bowman hadde privilegiene og den engelske gesandt i ryggen, mens Skien i denne periode ikke engang hadde alminnelige byprivilegier. De lokale myndigheter synes dårlig orientert om utlendingenes rettslige stilling. Straks etter at Bowman var død, skrev rådmann i Skien, C. F. Bredahl, til stiftet at Bowman, som drev den største handel innen- og utenbys, hadde atskillige ganger vært stevnet til rådstuen for ifølge privilegiene av 1685 - han kjente altså ikke de nye privilegier av 1714 - å vinne borgerskap, men forgjeves.9) Det måtte være bittert for borgerskapet å se utlendingenes fordelaktigere stilling, frihet for personlige skatter og brysomme tillitsverv, og det desto mer nettopp i tiden under den store nordiske krig da skattebyrdene vokste så kolossalt.
Straks etter at Bowman var kommet til stedet, kastet magistraten seg over ham med sine skattekrav og tok ham med allerede i skattemanntallet 1710, og siden ble han alltid satt blant de aller høyeste i skatt. Magistratens syn kom klart frem i en av Bowmans mange rettssaker, da den ble pådømt av rådsturetten i Skien (borgermesteren og de to rådmenn), hvor det ble uttalt: «Monsieur Bowmans borgerskapet her prejudiserlige handel medfører den skadelige konsekvens at om samme skulle mot all raison og forhåpning ha gjenge og fremgang, var det ei alene borgerskapet til skade og forarmelse, men endog befryktelig at det omsider her skulle bli en by uten borgerskap ... Om sådan handel med bonden skulle ha gjenge, da det visselig ville hensikte til den eldgamle privilegerede bys undergang og ruin.» Retten beklaget samtidig at de gamle privilegier «formedelst visse årsaker» ikke var konfirmert, men håpet det ville skje når krigen var over. - Bowman klaget over skatten til den engelske gesandt, Pulteney, i København, som hos kongen, Frederik 4, protesterte mot den behandling Bowman og andre engelskmenn i Porsgrunn hadde vart utsatt for, og påberopte seg også deres rett til å handle med varer direkte fra skutene ifølge den engelsk-danske handelstraktat av 1670. Kongen ba gjennom Slottsloven magistraten om en forklaring, og måtte gang på gang purre på denne uten å få noen. Til et av reskriptene var som bilag to interessante brev til Pulteney, fra Bowman og fra en engelsk skipper, John Cowell, 9. mai og 20. april 1713. Den første skrev at hensikten med trakasseriene var å tvinge ham til å ta borgerskap; etter hans mening stillet privilegiene dem like med «hollenderne og andre der ingenlunde som vi blir besvært uti skatt eller andre måter. Den egentlige dessein (hensikt) er ikke annet enn å utpine en sum penger av våre skippere og deres skip, så som de har ingen tid at oppebie utfallet av en langvarig prosess full av kiv og munnhugg». - Morsommere er skipper Cowells brev. Han forteller at han hadde en stor tønne korinter, som han forgjeves først prøvde å selge under ett (hva han etter privilegiene bare hadde lov til); men da det ikke gikk, begynte han å selge i smått til innvånerne, «som straks strømmet til i hopetall» og kjøpte for 5 skilling pundet. Da Bowman advarte ham, solgte han restpartiet til én mann, og han hørte ikke noe fra magistraten før det hele var over. «Det lot seg til syne at borgerne hadde et partikulært hat til Mr. Bowman og at deres dessein var mer imot ham enn imot meg.» Det var forøvrig merkelig, sluttet skipperen, at hollenderne overalt i Norge fikk handle fritt i smått og at de endog holdt krambod i Skien for å forhandle sine varer. - Hermed siktet han til de såkalte sutlere, hollandske skuteskippere som lå vinteren over i Skien og solgte sine kramvarer. - Bowman fikk medhold hos regjeringen, og magistraten fikk hverken presset borgerskap eller skatter av ham.10)
På sin side har Bowman neppe holdt seg lovene mer etterrettelig enn alminnelig blant handelsmennene i en tid hvor statsmaskineriet ikke var så sterkt utbygd som i vår. Alle skip som kom til Porsgrunn var pliktig til først å legge inn til tollboden og klarere der før de seilte til sin lasteplass. Både tolderen og losoldermannen klaget over at skutene seilte tollboden forbi og gikk til andre steder før de anmeldte seg. Den første sa at når han hadde villet ankre ved tollboden, «da har skipperen imot min vilje ei adlydt noen kommando mer av meg, men på deres egen hasard er de oppseilt til Monsieur Bowmans sjøbod». En behagelig arbeidsherre har han neppe vært. Han lå i prosess med mannskapet på sitt skip «Jomfrue Catharina» om hyre de mente å ha tilgode, idet de påsto seg forhyret pr. måned, mens Bowman hevdet at det de hadde fått, gjaldt for hele turen. Et par straffesaker mot Bowmans tjenestefolk forteller mer om tidens brutale justis enn om husbondens karakter. En kvinne som hadde stjålet en del tøy fra ham, ble dømt til 8 år på Spinnehuset i København. Mer oppsikt vakte historien med gårdskaren Peder Sofrensen. Det begynte med at Bowman spurte: «Hvor kommer du fra, din tyv og skjelm, som ikke var på Tveten gård igår?» «Jeg var der straks I var reist», svarte Peder. Da så Bowman hentet en kjepp for å slå, trev Peder kjeppen fra ham, og da Bowman selv flyktet, slo han først madame Bowman i tinningen «så blodet løp ned på hennes klær», og så slo han ned hennes venninne, Else Hiis. Da Bowman kom ut med sin pistol i hånden, søkte Peder å stikke av, men han ble overmannet og puttet i drengestuen. Av sorenskriveren i Bamle ble Peder dømt til å bøte 3 rd. for hvert av de 9 slag han hadde tilføyet damene, og til på egen bekostning å føres til Bremerholm (i København) «der at gå i jern uti 2de år, andre likesinnede til eksempel og avsky». Inntil så kunne skje, ble Peder satt i arrest på Herøya gård i håndjern og med jernbolter om benene. Han har kanskje ant at slaveriet på Bremerholm var verre enn døden, for natten til 24. august 1723 så han sitt snitt til å kaste seg i Frierfjorden og drukne seg. Bowman erklærte selv at Peder hadde til gode av ham 10 rd. i lønn for 10 måneders arbeid.11)
James Bowman døde 15. august 1730, ca. 49 år gammel, fra hustru og 6 barn i alderen ½ til 18½ år. Den nesteldste av sønnene, Thomas Jamesøn, var da i England hos sin farmor. Enken hadde ved tidligere bevilling fått lov til å sitte i uskiftet bo. Da dette ble gjort opp 7. mai 1732 viste det en aktiva på 28 653 rd. Men det var store gjeldsposter, bl. a. 7500 rd. til hans svigermor. Den samlede gjeld var 17 723 rd. og nettoformuen således 10 930 rd. For vår tid kan talletsynes beskjedent, men en anslagsvis omregning til kroner med vår tids kjøpekraft tilsvarer det minst ¼ million. Skiftets takster er dessuten utvilsomt satt altfor lavt, således den store Tveten gård på 8½ hud med underliggende Ødegård og husmannsplass taksert til 150 rd.; i dag ville de tilsvarende herligheter blitt omsatt for flere hundre tusen. Det er til sammenlikning meget interessant å se at 75 tønner rug ble satt til 5½ rd. pr. tønne. 30 tønner oppveide i verdi hele gården, en av de største i skyld i hele Bratsberg. Bortsett fra at skiftets takster kan være misvisende for den reelle verdi av jordegods, synes det dog å fortelle at kornet, menigmanns viktigste levnetsmiddel, var meget dyrt i forhold til lønningene og at heri lå en av de vesentligste grunner til den lave levestandard. Den høye pris på korn hang sammen med datidens små avlinger. Det 19. århundres tekniske fremskritt i jordbruket revolusjonerte dette forhold fullstendig. Bowmans bygård ble satt til 2000 rd. og hans sager til ca. 1000 rd. for hver. Boets største aktivum var skoger og tømmerbruk 9400 rd. Det var atskillige verdisaker: 1 par diamantes øregeheng 150 rd., gullur 100 rd., kanner, tallerkener, skjeer m. m. av sølv 489 rd. I det nordre kammers var et «engelsk sengested med røde gardiner underforet, med grønn og hvit poplin og et sengeteppe av samme slag» 30 rd., et stort engelsk speil. Et dusin høyryggede russelærs stoler ble ikke satt høyere enn 18 rd. Større litterære interesser har Bowman ikke hatt, foruten salmebøkene var det en dansk og en engelsk bibel og selvfølgelig Johann Arndts berømte «Sande Christendom», som man finner i nesten alle datidens skifter. Så var det Møllers: «Taare og Trøste Kilde», og «Solens blodrøde Nedgang paa Dansk». I vognremissen var det en «blå chaise» (lett tohjulet vogn) 16 rd., en «fruentimmerslede med bildthuggerarbeid» (utskjæringer) og skrin» 18 rd., og et par andre sleder.12)
Barnas verge var Herman Leopoldus. Til stede ved skiftet var Hans Kierulf (han ble kammerråd 1737) som sa at for den tid han hadde vært fullmektig hos Bowman, hadde han til gode i lønn 638 rd., «som han ikke gjorde krav på da han nå var gift med enken». Det var ikke fullt så edelmodig som det hørtes ut til, for han fikk med enken langt mer enn han ga avkall på; skifteretten godtok nemlig at Kierulf fikk full rådighet over alle boets midler mot å sørge for barnas oppdragelse. Deres midler skulle bli stående i tømmerbruket og utbetales uavkortet ved myndighetsalder. På hver av guttene falt det 1214½ rd., og på døtrene halvparten 607¼ rd. Den eldste sønnen, Søren, «hadde vært forsynt med behørig informasjon til studeringer hos hr. Engold Steenblok (rektor ved Latinskolen) i Skien», som årlig fikk for kost og undervisning 60 rd.; der skulle gutten forbli inntil han kunne dimitteres. Denne sønn ble senere forvalter på Holla. En annen sønn var Lars, som senere førte skip for Løvenskiold og Niels Aall. Han bodde i «Hammondgården». Av hans fire sønner døde en ugift 1797 i Porsgrunn; de andre tre emigrerte, og dermed forsvant denne mannlige gren av slekten fra byen. Den tredje av James Bowmans sønner som vokste opp, Thomas, døde ugift 1769 i Porsgrunn hos sin søster Karen, som også var ugift. En har ikke kunnet følge eventuell etterslekt etter Søren Bowman, hvorfra mulige mannlige etterkommere i Norge måtte nedstamme. - Ingen av Bowmans sønner synes å ha hatt farens fremferd. De mistet jo også ved hans død og morens nye giftermål sin fars forretning.13)
Hans Jensen Kierulf (Kjærulf) var en nørrejyde som sammen med flere brødre reiste til Norge.14) En av dem, Søren, var i 1720-årene forvalter for Adelernes eiendommer i Bratsberg og 1730-31 en tid konstituert sorenskriver i Bamle. En annen, Lukas, ble 1728 justitiarius ved overhoffretten i Christiania; Bowmans bo var ham skyldig 2594 rd.15) Av Hans Kierulfs kopibok fremgår det at han i siste halvpart av 1730-årene drev sin store forretning i kompaniskap med Niels Aall; de sees stadig å ha ekspedert trelastladninger for felles regning og risiko og ha eid skip sammen. I 1737 tenkte de å sende et skip på 50 kommerselester til Frankrike etter vin, selge ladningen i København og la det gå videre til Kønigsberg eller Danzig etter rug, hør og hamp. Hans Kierulf og Else Brinch hadde to barn, sønnene James og Jens Andreas; det har ikke Iykkes å finne noe om disse to sønner. De kom i hvert fall ikke til å overta farens forretning. Da Kierult var død 1743 og hans hustru 1746, ble ved auksjon de eiendommer Bowman hadde samlet, spredt for alle vinde. Løsøret ble solgt for 2354 rd., byhuset til Herman Løvenskiold for 2261 rd. Til det øvrige var det vanskelig å finne kjøpere; gang på gang ble det oppropt uten å få en akseptabel pris. Til slutt fikk Løvenskiold tilslaget på begge Herre-sagene, tømmerbruket og jordegodset for tils. 14 910 rd. Smidieøen med sine 4 sager, kvern og laksefiske fikk ikke noe bud på oppropet for 2600 rd. Denne eiendom ble 1747 solgt under hånden for 4000 rd. til Niels Aall, som var en av skiftekommissærene; vi finner ham inført som eier da. Bowman kom således ikke til, som sin samtidige Herman Leopoldus og sin etterfølger Niels Aall, å skape et norsk dynasti eller en norsk slektsbedrift. Alle forutsetninger for det synes å ha vært til stede: penger, sønner og gode forbindelser.16)Da den vesentligste betydning av Leopoldus' og Aalls virke faller etter Bowmans tid, skal vi først ta med et par av hans samtidige innfødte Porsgrunnsmenn.
| Utdrag (s. 201-213) fra Joh. N. Tønnessen: Porsgrunns historie, b. 1 | Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |