Fra: Porsgrunns historie, b. 1

[X]. Byens fedre ca.1700-1750

av Joh. N. Tønnessen

Herman Leopoldus

Regjeringens forbud mot bjelkehugst der hvor det kunne skjæres bord, var helt i merkantilismens ånd, størst mulig foredling innenlands før varene ble eksportert. Forbudet nå kom for trelasthandlerne meget ubeleilig. I 1726 begynte nedgangen som følge av den alminnelige europeiske, økonomiske krise; prisene på trelasten var stadig fallende, det ble vanskeligere og vanskeligere å få avsatt den til regningssvarende priser; det begynte å bli mindre tømmer av store dimensjoner i umiddelbar nærhet av fløtningselvene, man måtte kjøre det frem til elven fra stadig fjernere skoger, slik at transportomkostningene økte. Hele kretsløpet fra treet ble hugget til bordene lå på lastemottakerens bordtomt i Holland eller England tok lengre tid og krevde større driftskapital. Konkurransen fra Østersjølandene, som ennå hadde rikelig av store dimensjoner trelast, ble stadig mer følbar. «I disse tider da negotien var god», skrev amtmann Bergh om året 1725, «men i året 1727 da negotien var slett formedelst lastens forbud til visse sorter». - Fra Bratsberg innløp til kongen fem kollektive klageskriv over de skadelige og ruinerende virkninger av forordningen 1726. De fire var fra almuen i Gjerpen, Eidanger, Solum og Bamle; de var alle nesten likelydende: i deres sogn var lite målstømmer, nesten bare skog til småbjelker. Det var salget og fremdriften til borgerne av disse som alltid hadde gitt dem nok «til skatter og nødtørftig opphold», til hvilket gårdens produkter var utilstrekkelig. Fikk de ikke fortsette med smålasten, ville de «innen et års utgang i aller ytterste armod måtte forlate sine gårder og på høye alderdom ta betlerstaven». - Alle ansøkningene ble anbefalt av amtmannen. Man tar neppe feil i at det var trelasthandlerne som sto bak almuens klager; i denne sak falt begge parters interesser sammen, dog med den forskjell at for kjøpmennene var forbudet mot bjelkeeksporten det viktigste. Det fremholdt de i sin skrivelse med 43 underskrifter «på vegne av samtlige innvånere i Skien, Porsgrunn, Brevik og Langesund». Av tollbøkene, fremholdt de, ville fremgå hvilke skadelige konsekvenser forordningen hadde fått: Ikke noe skip ville ha bare deler, derfor hadde de ikke kunnet frakte noe; selv hadde de bare fire skip. Mange skip ville gå til Østersjøen, og sjøfolkene var reist til fremmed tjeneste.⁴⁰⁾

Det forbauser en at Leopoldus navn ikke er å finne blant underskriverne. Det kan skyldes at han omtrent samtidig med dem sendte sin egen ansøkning. Det han og borgerskapet først ba om, var en forlengelse av fristen til innen utgangen av 1726 å utføre det som var i behold av bjelker før forordningen av 20. august, da mange uheldige omstendigheter hadde hindret det. Men mens borgerskapet gikk videre og både i sin søknad 1726 og i en lignende 1728 ba om opphevelse av forordningen, er dette ikke berørt i Leopoldus brev. Det skyldes uten tvil hans dobbeltstilling som trelasthandler og jernverkseier, som vi snart skal se. Det ble ikke gitt noe spesielt svar på de fem ansøkninger, men ved forordning av 7. oktober 1728 bøyet regjeringen av overfor de mange klager og modererte de strenge bestemmelser. Men sagbrukseierne syntes ikke de hadde oppnådd nok, og i sin neste klage 1732 var deres hovedargument at en rimelig bjelkehugst ikke var så skadelig som «den overflødige kullevedhugst der i noen år siden bjelkehugstens forbud i 1726 så eksessivt har tatt overhånd». Mens det ved de 3 jernverker tidligere hare hadde vært 4 jernhammere, var det nå 8, og mens det før ble blæst 5-6 måneder av året, ble verkene nå drevet kontinuerlig året rundt. På dette svarte Leopoldus sr. og jr. at «det var altfor alminnelig bekjent at den sterke bjelkehugst er alene årsak til skogenes ødeleggelse og ikke, som de gode borgere skriver, de 3 jernverker». - Bestemmelsene om bjelkehugst og smålast ble presisert og ikke synderlig mildnet ved stattholderens interimsplakat av 8. desember 1733. Da denne fremdeles i det vesentligste forbød hugst av smålast, sendte trelasthandlerne igjen et langt promemoria til kongen; det hadde 18 underskrifter med de to Porsgrunnsmenn Herman Leopoldus jr. og Hans Kierulf i spissen. Man tar neppe feil i at den første var initiativtakeren. Mens han to år før hadde hevdet at det var hugsten av bjelker og smålast som ødela skogen, var hovedpunktet denne gang at tømmeret i Bratsberg var av så ringe dimensjoner at fikk man ikke hugge undermåls tømmer og sage undermåls bord, ville all trelasthandel bli en umulighet. Et annet og, man kunne si, kompromitterende punkt, var et forslag om å forandre tienden. Den ble nå beregnet av verdien på grunnlag av sageiernes edelige oppgave over utførselen og skurden. Til tross for at de ikke noe år hadde skåret det bevilgede kvantum, men langt mindre, foreslo de, «for å befri sin og saginestrenes samvittighet for falsk edsavleggelse» å betale 6 rd. pr. 1000 bord uansett om de skar det fulle kvantum eller ikke. Kongen ville derved få en langt høyere sum enn før. - Det synes jo meget uegennyttig; men det var så langt fra det, for de stilte et vilkår: at de skulle få lov til å skjære akkurat som de ville, korte, lange, tykke, tynne deler som tømmeret tilsa og kundene ønsket det. Grunnen til at de ikke under eds ansvar kunne oppgi det nøyaktige skurdtall, var at sagmestrene hverken kunne lese, skrive eller telle, sagdrengene ennå mindre, og sageierne kunne umulig være på sagen både natt og dag; for det tredje ble deler stjålet om natten, brukt til reparasjon av sagene, kassert som vrak osv. - Det sageierne her foreslo, å få en fast tiende på sagens kvantum, ble gjennomført nesten over alt i begynnelsen av 1740-årene, og den frie skurd ble tillatt ved opphevelsen av kvantumbestemmelsen i 1795. Derfor har Leopoldus' og sageiernes forslag i 1734 historisk verdi idet det mer enn 60 år før reformen ble gjennomført, nesten ord til annet foreslo det forordningen av 22. april 1795 bestemte, nemlig å tillate sageierne «å foredle så megen last og således som de finner det fordelaktig ... uten i deres skjørsel å være bundet til ... visse former og dimensjoner ..., og fritas de i disse henseender fra alt oppsyn eller kontroll.» Forslaget fra 1734 er et av de mange og tidligste tegn på opposisjon og motvilje mot merkantilismens strenge regulering av næringslivet. Den samme tanke var kommet til uttrykk i Christopher Jostens forslag om et bergverkskompani. Bakgrunnen for ønsket om større frihet for trelastnæringen var de dårlige tider for denne «lille handel og næringsvei som her på havnen nu uti noen år har vært, der ikkun har bestått uti en liten smakkefart for Holland så vidt bjelkehandelen angår, samt en del engelske skips avladning med sagbord og deler», som sageierne skrev i 1734. Det ble bekreftet året etter av amtmann Esemann, som mente at grunnen til nedgangen var at de englendere og hollendere som tidligere søkte Langesundsfjorden, nå gikk til Østersjøen.⁴¹⁾

Dette var ikke tomt snakk, men en realitet som regjeringen ikke syntes å forstå. Når den forbød bjelkehugst og hugst og skurd av smålast, gikk den i den tro at de norske skoger ennå kunne produsere stort tømmer rikelig nok til å dekke etterspørselen; den forsto heller ikke - det røper selve forordningen - den virkelige, vanskelige situasjon trelasthandlerne befant seg i etter midten av 1720-årene. I flere menneskealdre var de norske skogene nærmest fløtningselvene blitt altfor hårdt beskattet; man måtte lenger og lenger inn i landet med stadig høyere omkostninger for å finne de store dimensjoner. Men nettopp nå ble veien til havet åpnet for de ennå jomfruelige finske og nordøst-svenske skogene av grovt tømmer i kyststrøkene. Sagene her skar på «hollandsk måte», med finere blad og flere i rammen. Den dyrere transport til Holland og England fra Østersjøen ble oppveid ved de lavere produksjonsomkostninger og de bedre priser på bordenes grovere dimensjoner og finere (glattere) skurd. De økende fremdriftsomkostninger i Norge av tømmeret fra hugststedet til sagen medførte over alt østenfjells en stigning i prisen på tømmeret i første halvpart av 1700-årene til det dobbelte og vel så det, mens vel å merke prisen på sagbord heller viste en fallende enn stigende tendens, som særlig gikk ut over de mindre norske dimensjoner. For Bratsberg var dette enn mer følbart av flere grunner. Trærne her hadde jevnt over ikke så store dimensjoner som lenger øst. Arealet var begrenset til det nåværende Telemark. I Christiania og Fredrikshald kunne sageierne gå stadig lenger oppover i Østerdalens nesten uendelige og uuttømmelige reserver. I Telemark begynte det å skorte på furu, og man måtte mer og mer ty til granen, som ikke ga så god pris for bordene. Under slike konjunkturer var det bare de aller dyktigste og mest kapitalsterke menn som kunne holde det gående, og nettopp en slik mann var Herman Leopoldus. Ved sin dobbelte stilling som jernverks- og sageier kunne han drive et rasjonelt vekselbruk. Den smålast det var forbudt å hugge til sagene, og som bøndene måtte hugge for å skaffe seg kontanter eller andre varer, først og fremst korn, kunne det brennes trekull av. Bøndene var i en tvangsstilling som behendig kunne utnyttes. Leopoldus store kjøp av gårder i det relativt skogfattige Solum, har uten tvil hatt til hensikt å sikre tilgangen på trekull til Bolvik. Hva tømmeret til sagene angår, var det to veier å gå, enten, som sageierne forsøkte i 1726, ved en kollektiv, solidarisk avtale overfor bøndene søke å holde prisene på tømmeret nede, eller kjøpe skogene. Det siste influerte ikke synderlig på transportomkostningene, men ga dog rom for større selvrådighet.

Når Herman Løvenskiold, far og sønn, kunne gå ut av kriseårene langt rikere enn de gikk inn i dem slik at den ene sønn ved sin død i 1759 etterlot seg en formue på 300 000 rd., vel 7 mill. kr. etter 1930-årenes prisnivå, må det foruten deres uomtvistelig fremrakende dyktighet, skyldes flere omstendigheter. Bolvik Jernverk fikk han gratis: ved senere ekteskap og arv tilfløt ham frisk kapital hvormed han, da nedgangen kom, for en billig pris kunne kjøpe det andre måtte gå fra. Fra 1720-25, de meget gode år, fikk han utnytte Ulefoss-sagene. Men kanskje forklaringen helst er å finne i jernverkene. Det mangler midler til å stille opp en driftskalkyle i disse år, men alt tyder på at de har gitt et rimelig utbytte. Hertil ble de hjulpet ved forordningen av 8. september 1730 som forbød innførsel av fremmed jern, det vil si svensk jern, som i Norge kunne selges billigere enn det norske. Riktignok hadde det til følge at meget svensk jern ble smuglet inn, men det sikret de norske verkene en mer konkurransefri avsetning i Danmark, dog til en viss maksimalpris, 10-11 rd. pr. skippund. Forordningens virkning viste seg straks i en sterkt økt produksjon og utførsel fra Norge. Mens utførselen i 1722 var nede i 5700 skippund, og hadde økt til 9300 i 1724 og, med en akutt nedgang i 1727, holdt seg omtrent på det kvantum ut 1731, gikk den i 1732 opp til 11 100 og året etter til 13 200 skippund. Eksporten fra Langesundsfjordens tre verker fulgte stort sett denne kurven og svingte mellom 726 (1722) og 2128 (1729), men gikk i 1733 helt opp til 4300 skippund, en relativt langt sterkere økning enn for hele det sønnenfjellske Norge under ett. Ut gjennom 30-årene lå den på ca. 3600. Alt tyder på god avsetning til rimelige priser. I 1744 ble tienden betraktelig moderert for flere jernverk, bl. a. for Fossum. Også det bidro til å gjøre driften mer rentabel.⁴²⁾

10. februar 1738 skrev Hans Kierulf til J. Collett i London og beklaget seg over at Leopoldus fikk 10-15 skilling mer pr. 100 for sine bord enn han, Kierulf, fikk for sine. «At hr. justisråd Leopoldus' bord er bedre skåret henseende med finere sager enn en del av mine, er ganske visst», men at treets kvalitet var bedre, kunne ikke være tilfelle da de fikk tømmeret «fra én slags skoger». - Denne opplysning har sin store generelle og spesielle interesse. For det første synes det å vise at sager «på hollandsk måte», med tynnere blad (silkesager) og dermed vel også flere blad i rammen, er tatt i bruk langt tidligere i Norge enn før formodet. For det andre røper det igjen Leopoldus' fremrakende dyktighet til å utnytte tekniske forbedringer som ga bedre pris for bordene samtidig med at det senket produksjonsomkostningene å skjære tømmerstokken med flere blad til flere bord på en gang. Det var en langt mer rasjonell utnyttelse av tømmeret, og må ha stillet Leopoldus sterkere i konkurransen og til å berge seg gjennom depresjonen. For årene 1733, 1743 og 1744 er bevart fullstendige oppgaver over hver enkelt sags kvantum, skurd og utskipning:

1733 og 1743 er tallene store hundre (120), for 1744 reelle (stykke) tall.

Med alle tidligere nevnte forbehold for disse talls pålitelighet, så synes de dog klart å vise at Leopoldus i sterkere grad enn de andre sageiere har formådd å opprettholde sin eksport, og fremfor alt har han vært distriktets annet store sagkompleks, de 9 Adeler-sagene - deres enestående privilegier til tross - knusende overlegen. De to siste av de tre anførte år ble også Ulefoss drevet av en fullmektig, Niels Aall, som også må ha vært sin kollega hos Adeler'ne, J. S. Resch, langt overlegen. For 1743 må man dessuten ta i betraktning at det år brant alle 4 Ulefoss-sagene ned og at skurden derfor i lengre tid stanset.⁴³⁾

Som et siste moment ved vurderingen av Leopoldi'enes formuesforhold må man ta i betraktning den store stigning i eiendomsprisene som passivt ga dem en veldig kapitaløkning. Som så ofte pekt på for, må man ikke glemme bondehandelen og hva den har kastet av seg. De omfattende bedrifter må ha sysselsatt en mengde mennesker: jernverksarbeidere, malmkjørere og «kullebønder», tømmerhuggere, fløtfolk og sagbruksarbeidere, huggere og sjøfolk, tilsammen har de sikkert hatt et par hundre familier som kunder på korn, malt, tobakk, brennevin og meget annet, som dels er solgt på regulært vis, dels gitt som betaling for arbeidsytelser.

Kanselliråd Jochum Borses forretninger var så innfløkt i foged Høyers, Niels Jostens og zahlkasserer Weybyes affærer, at da disse gikk over ende, rev de Borse med seg som kausjonist for dem. Hans verdifulle eiendom, Holla Jernverk («det Holdensognske Jernverk», som det oftest kalles), ble ved auksjon 1724 solgt til geheimeråd C. F. Adeler for 22 050 rd. Leopoldus sr. som i et par år hadde drevet verket, reiste odelssøksmål på sin sønns vegne og krevde verket avstått for 12 000 rd. Mot dette protesterte Adeler; han hadde kostet på det 4000 rd. og hevdet at jernverk ikke var odel. Men Leopoldus vant saken og fikk seg tilkjent verket for henved 24 000 rd. Det var ved overtakelsen visstnok ikke i god stand, for i 1724 skrev Leopoldus til kanselliet at i den korte tid han hadde drevet det, hadde det brakt ham i vidløftighet ved store utbetalinger og forskudd til bønder, bruks- og verksfolk. Med Adeler, som istedenfor Holla, kjøpte Fossum Jernverk av forskjellige parthavere, kom Leopoldus i konflikt om verkenes cirkumferens. I et brev til kanselliet klaget Adeler 1723 over at Fossum, et av landets eldste verker «hvor stykker kan støpes», i et par års tid hadde lidd meget ved at Bolvik og Holla var opprettet midt i dets cirkumferens, «og at sekretær Leopoldus og hans formann har bemektiget seg etter beretning 11 à 12 prestegjeld hvori de beste skoger finnes av dem der ligger under det fossumske jernverks cirkumferens». All strid om grensen mellom disse jernverkers cirkumferens opphørte da Leopoldus jr. i 1739 ble eier også av Fossum; men med Fritzøe var det fortsatt stadige rivninger, særlig om gårdene i Slemdal, som hørte til Bratsberg amts og Bamle fogderis jurisdiksjon, men natur-geografisk sognet til Larvik grevskap hvor Slemdalsvassdraget munnet ut.⁴⁴⁾

Det var ikke til å unngå at en så mektig mann som sekretær Leopoldus kom på kant med magistraten i Skien, og striden gjaldt det samme som vi har sett for James Bowman: borgerskap og skatt. Som utenbys boende proprietær behøvde Leopoldus ikke å løse borgerskap, og gjorde det heller aldri. Selvsagt var det ikke hans tanke å slippe å betale statsskatten, men spørsmålet var om hans andel skulle gå inn i det beløp byen var iliknet, og om han skulle betale ordinær byskatt. Det var også borgerskapet en torn i øyet at han drev utstrakt handel. «Kan fogden nekte», skrev stiftamtmann Tonsberg 1717, «at sekretær Herman Leopoldus handler med veksler, at han på skip og skuter kjøper malt, rug, bygg, flesk, gryn, humle og andre ting til sin handels fortsettelse, hvilket alt han ikke burde gjøre, ... og som det står fast at hans handel på den fot drives, så faller det vel av seg selv at sekretæren svarer i summariske skatter til byen hvis innbyggere av sådan negotiant dog merkelig prejudiseres.» Første gang han finnes i skattemanntallet er 1710 da han ble iliknet 8 rd. (omtrent som de fleste større handlende) «til geistlige og verdslige betjenters lønn». I kopp-, heste- og ildstedsskatt ble han i 1711 liknet høyest av alle i Porsgrunn med 54 rd. for seg selv, hustru, sønnens informator, 1 kusk, 1 gårdsgutt og 4 piker. I krigsstyren for 1712-13 (1 år), som han på stiftamtmannens vegne hadde ledet utlikningen av, synes han ikke å ha gjort noe forsøk på å slippe rimeligere fra det enn tilbørlig; av ladestedets samlede skatt, 877½ rd. for tolletat, borgerskap og strandsittere tilsammen, betalte Leopoldus 190½ rd. Ved enhver anledning pekte magistraten på de rike skatteobjekter utenfor byen, og den fikk medhold i at de skulle betale ordinær byskatt, hva Leopoldus også gjorde. Men da hans skatt hadde en tilbøyelighet til stadig å vokse, især etter 1725, da andre hadde vanskelig for å betale, mistet han til slutt tålmodigheten og sendte stiftamtmannen en indignert protest. Magistratens grunnlag, som Leopoldus foraktelig kalte dens «dekkmantel», for å sette ham så høyt var 1. at han eide Holla Jernverk, 2. Ulefoss-sagene, 3. lastet skip og handlet med bøndene, og 4. at borgerne var utelukket fra tømmerhandel i Øst- og Vestfjellene og fra jernverkene.

I et lengre promemoria imøtegikk Leopoldus dem punkt for punkt. Til 1, så tillot privilegiene ham tollfri innførsel av 1000 tønner korn årlig til bruksbøndene, som det sto fritt for å motta korn eller penger i betaling som de lystet; alle bønder som handlet med ham kunne bevitne at de ikke var blitt påtvunget varer som betaling. Til 2, svarte han at sagene ikke var bygd av ham, men kjøpt. De som hadde eid Ulefoss-sagene før, hadde aldri blitt tynget med så stor byskatt enda de også eide 6 sager for Skien. Når takserborgerne anførte at han hadde en årlig tillatt skurd av 100 000 bord, så gagnet det ham lite, for han hadde aldri skåret over noen og tredve tusen, «så gjerne jeg enn skulle ønske å kunne fullføre så stor skurd om bordene var i bedre pris». - Det siste hadde Leopoldus uten tvil rett i. Mellom 1699 og 1751 har vi oppgaver over den tollklarerte utførsel bare for noen spredte år, 1731-33, 1736-38, 1740 og 1743-44. Den viser et katastrofalt fall i forhold til tidligere tider. Mens den i 1670-årene hadde nådd 900 000 bord og i slutten av 90-årene 600 000, utgjorde den i 1731 bare 186 360, som var nesten nøyaktig 1/3 av sagenes kvantum 529 100. Av dette ble i 1733 oppgitt skåret 399 000 og utskipet 270 000. Det gagnet i denne henseende sageierne lite at de i 1733 fikk lov til en overskurd for de følgende år av 300 pr. 1000 bord. Selv om vi må regne med større svindel ved tollangivelsen, med at en stor del bord ble solgt innenlands, utskutt som vrak, brukket i stykker under fløtningen, brukt til sagens og sageierens og sagfolkenes hus' reparasjon o. I., er det uten tvil riktig at det i 1730-årene neppe noe år ble skåret og slett ikke utskipet så meget som sagenes kvantum.⁴⁵⁾ Til 3, svarte han at de engelske og hollandske skippere lastet sine skip selv. Det sto forøvrig borgerne fritt for å laste skip likså vel som han; det skjedde ikke noe urett mot dem ved det. Hva bondehandelen angikk, var det andre borgere, besvogret med takserborgerne, som handlet med «marshandise» langt mer enn han. Til 4, var å si at i Øst-fjellene hadde Adelers arvinger alltid vært privilegert, men i Vest-fjellene, hvorfra Ulefoss fikk sitt tømmer, hadde kjøpet alltid vært fritt, og (han nevnte dem ved navn) en rekke sageiere forsynte seg med tømmer derfra. Til kongen betalte han 400 rd. i tiende årlig; det var 6-7 ganger mer enn noen annen borger. Det som syntes Leopoldus særlig urettferdig, var at han var iliknet skatt til vedlikehold av byens gater og broer. At Fossum verk betalte 20 rd. årlig til dette, var rimelig da all dets kjøring til og fra gikk gjennom Skiens gater, mens Holla ikke hadde noen passasje gjennom byen. Broen til sagene var ham komplett uvedkommende. Han protesterte også mot å skulle utrede en andel av omkostningene til den prosess som borgerne hadde anlagt mot geheimeråd Adeler (angående sagrennene o.a.) og tapt.⁴⁶⁾

Kjøpet av Ulefoss-sagene og av Holla Jernverk i løpet av fire år hadde kostet Leopoldus sr. ca. 52 000 rd.; hertil kom hva han hadde gitt for Bjørntvet, Herresagene og alt jordegodset. I alle sine eiendommer må han uten tvil da lagt ned en kapital av henimot 100 000 rd. På Sjælland kjøpte Leopoldus sr. de store gods Aggersvold (1737) og Birkholm (1739), det sistnevnte hvor han bosatte seg, for 45 000 rd., og ved kongelig åpent brev av 6. november 1739 ble han og hans etterkommere «til evig Tiid» opphøyet i adelstanden under navnet Løvenskiold, «i Henseende til dend af hannem aflagde allerunderdanigste troe Tjeneste maae og skal . . nyde alle de Friheder, Privilegier, Ære, Verdighed og Praerogativer, som alle andre av Adelen udi Voris Riger og Lande niude og hafve, eller herefter bekomme kunne, . . . .saa at hand og hans Egtebørn og Livs Arvinger samt deris Egte Afkom herefter for rette indfødte Adelsfolk af alle og enhver skal agtis og holdis.» Som våpen fikk slekten et blått skjold, «hvoruti er sadt en opstaaende Love af Sølf, med en udslagen rød Tunge og væbnet med Guld Klover». Over skjoldet var en hjelm, og opp av denne sprang, «her kuns med Forbeenene», den samme løve som i skjoldet. Dette var første og eneste gang en Porsgrunnsmann ble opphøyet i adelstanden. I 1747 ble han konferensråd, og nevnes gjerne med denne tittel til forskjell fra sin sønn kanselliråden. Sannsynligvis i 1740 bosatte Løvenskiold sr. seg på Birkholm, hvor han døde 16. mai 1750, «de Løvenskiolders Stamfader og Velgjører, en Mand af gammel Norsk Ærlighed, derfor tog han alles Agtelse med seg i Graven», var det smukke ettermæle han fikk. Da han forlot Bjørntvet, overdro han bestyrelsen av sine norske eiendommer og forretninger til Niels Aall med en lønn av 100 rd. om året. Denne ble forhøyet til 400 rd. av konferensrådens sønn, (fra 1773) baron Severin Løvenskiold, som etter sin far arvet Holla Jernverk og Ulefoss-sagene med tilhørende jordegods og skoger; disse fortsatte Aall å bestyre til Ulefoss ble solgt i 1762. Severin Løvenskiold bodde hele sitt liv i Danmark hvor han er stamfar til den friherrelige linje av slekten Løvenskiold til baroniet Løvenborg, det tidligere Birkholm.

Herman Leopoldus jr., kanselliråden, ble født på Bolvik 6. april 1701. 8-9 år gammel må han være flyttet til Bjørntvet med sin mor og far. Som ung mann tilbrakte han flere år i utlandet for å utdanne seg som forretningsmann. I 1716 søkte og fikk hans far bevilling til samfrendeskifte med sin eneste sønn, og i 1721 søkte sønnen om og fikk bevilling til som myndig å rå over sine egne midler; stiftamtmannen ga ham da attest for å være «et meget skikkelig menneske som synes å ha lyst til å pussere sin lykke». Han fikk seg da utbetalt og ga sin far kvittering for sin mødrene arv med 5364 rd. Det var ingen ringe startkapital for en ung mann. Da han ble forlovet med Margrethe Deichman, datter av biskop i Christiania, Bartholomaeus Deichman, søkte denne om at hans tilkommende svigersønn måtte bli kanselliråd, hva han også ble et par uker før han giftet seg 15. juli 1728. I ekteskapet kom det 10 barn, den eldste født på Bolvik, de andre på Borgestad, hvorav 6, 3 sønner og 3 døtre, vokste opp. Da sønnen nå hadde stiftet familie og fått en standsmessig tittel, ble han også økonomisk sin egen herre med et høvelig bosted og yrke, idet faren kort før bryllupet overdro ham som forskudd på arven Bolvik Jernverk med jordegods og sagene på Herre for 29 300 rd. Fra da av begynte Leopoldus jr. sine store eiendomskjøp, som fikk et imponerende omfang i 1730-årene nettopp i den harde og vanskelige depresjonstid. Hans første store ervervelse var Borgestad, som han ved skjøte av 3. april 1731 kjøpte for 3700 rd. av major Hans Holmboe. Han flyttet straks dit og bodde der resten av sitt liv, men tok senere ofte også opphold på Fossum. Ved kjøpet av Borgestad var Leopoldus blitt Gjerpensogning og fått utvidede interesser her. Det største jordegodskjøp gjorde han fire år senere da han ved skjøte av 4. oktober 1735 kjøpte av Adeler'ne for 6600 rd. Gjerpen kirkegods og kirke med jus patronatus et vocandi (høyhets- og kallsrett). Det utgjorde tilsammen 31 eiendommer, for det meste i Gjerpen, med en samlet skyld av 101½ hud (og 1 tylvt huggenbord). 1739 makeskiftet han så Bolvik med Fossum, og med dette fulgte skoger og jordegods til en samlet skyld av nesten 100 huder, som ved kjøp i 1740-årene ble økt med nesten 60 huder. Litt av godset ble igjen frasolgt, og godservervelsen gikk i det hele ut på å arrondere eiendommen til et sammenhengende hele rundt Fossum, særlig nordenfor. Det skjedde først og fremst for å sikre seg kull til verket. I 1741 kjøpte han Bolvik tilbake; kjøpesummen vites ikke, men regner en med den sum faren hadde avstått ham det for i 1728, må det ha kostet ham ca. 30 000 rd. 1746 kjøpte han på auksjon av boet Hans Kierulfs (tidligere James Bowmans) hus i Porsgrunn for 2261 rd. Året etter kjøpte han sammes såkalte Vestfjelske bruk og de to nedre Herre-sager med et kvantum på 20 100 bord for 14 910 rd. Riktignok solgte han det kort etter til trelasthandler Nicolay Kall i Skien, men kjøpte det allerede 1750 tilbake av ham for 23 000 r. (Han måtte ta det tilbake for denne sum da Kall ikke kunne betale.) Samme år kjøpte han som nevnt Osebakkens grunner for 520 rd. av Gunder Buers svigersønn H. J. Bomhoff. Omkring 1750 satt således Løvenskiold far og sønn som eiere av tre jernverk, sager med et samlet kvantum på 140 230 bord (regnet i store hundre; med en tillatt overskurd på 30% og omregnet til reelle tall blir det nesten 205 000 bord), møllebruk, bygårder, sjøboder, trelasttomter, og jordegods til en samlet skyld av ca. 400 huder. Legges hertil de danske godser, blir de to Løvenskiolder blant de største brukseiere og eiendomsbesittere i Norge i 1700-årene, kanskje overgått bare av en, Bernt Anker.

I 1752 trakk Herman Løvenskiold seg tilbake fra en del av sine forretninger, - men fortsatte å bo på Borgestad og drive Bolvik. Fossum overlot han til sine barn; der ble den daglige drift forestått av den eldste sønn, kanselliråd Bartholomaeus Løvenskiold, og til dels også av svigersønnen, generalkrigskommissær Bartholomaeus Rasch, som bodde i Porsgrunn i «Lagmandsgaarden», der hvor senere Bratsberg Bruk ble anlagt. (Gården brant ned i 1905.) Da kanselliråd Løvenskiold var død på Borgestad 19. september 1759 og fulgt i graven av sin hustru allerede 6. oktober s.å., ble formuen privat skiftet mellom arvingene. Etter taksten på eiendommene beløp den seg til ca. 300 000 rd. (over 7 mill. kr. etter 1930-årenes prisnivå). Løvenskioldene var ikke dermed ferdige med Porsgrunn; vi skal senere stadig møte dem igjen i byens historie. De samlet seg helt om jernverksdriften og aviklet etter hvert sine sagbruk, hvor slekten Aall ble deres etterfølgere. Men da den vesentligste del av denne families virke faller etter 1750, skal den behandles i et senere avsnitt.

Det har vært riktig å gi stor plass for Løvenskioldene i Porsgrunns historie. De bodde på byens grunn fra ca. 1710 til 1740, siden i dens umiddelbare nærhet, i en av byens mest betydningsfulle perioder, da den fikk sine første selvstendige kommunale organer, og gjennomførte den første betydningsfulle emansipasjon fra moderbyen Skien. Og i denne prosess spilte Herman Leopoldus den ledende rolle.⁴⁷⁾