Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

Sabotasje

av Jon Birkenes

Bruk av sabotasje som middel i motstandskampen var helt fram til våren 1944 holdt strengt i bakgrunnen innen såvel D 17 som landets øvrige Milorgdistrikt. Sentralledelsens (SLs) holdning hadde hele tiden vært at Milorg ikke skulle gå til noen form for aksjon eller annen aktiv innsats før i selve sluttfasen. Ordren om å sprenge AT-arkivene i Skien, på Ulefoss og flere andre steder rundt om på Østlandet markerte derfor en viktig omlegging av motstandspolitikken innen Milorgs øverste ledelse. «Bakgrunnen for denne endrede holdningen hadde nok flere sider, men det er ganske klart at en stadig stigende utålmodighet innen Milorgs egne rekker for å gå til aktiv handling overfor tyskerne og nazister har vært avgjørende. Kommunistenes agitasjon for en mer aktiv linje i motstandskampen hadde også sin virkning på SL da den bare understøttet det økende kravet blant Milorgs egne medlemmer om mer håndfaste aksjoner. Sist, men ikke minst ivret også den sivile ledelsen etter hvert får bruk av voldlige aksjoner i motstandskampen.

De sabotasjemål som SL etter hvert kom til å plukke ut som egnede for Milorg-styrkene rundt om i landet, var først og fremst objekter av stor betydning for tyskerne i selve krigføringen. I SLs regi skjedde to samlede sabotasjeaksjoner der en rekke Milorg-distrikt var involvert. Den ene, «Bensinaksjonen», foregikk utover høsten 1944. Den andre, «Operasjon Betongblanding» (mot jernbanenettet i Norge), fant sted natten mellom 14. og 15. mars 1945. I tillegg til dette skjedde det rundt om i de enkelte distriktene en rekke mindre sabotasjeaksjoner i lokal Milorg-regi. Vi vil i det følgende gå nøyere innpå den sabotsjevirksomheten og de konkrete sabotasjehandlinger som fant sted innenfor Porsgrunnsområdet dette siste året av krigen.

Bensinaksjonen

I slutten av juli 1944 mottok SL i Oslo ordre fra Forsvarets Overkommando (FO) i London om å angripe alt som fantes av bensin- og oljelagre samt transporter av slik livsviktig last.

Før det hele ble satt i gang, innkalte imidlertid SL de fleste distriktssjefene på Østlandet til orientering. Det ble ikke fastlagt noen bestemt aksjonsdag for «Bensinaksjonen», den kom i stedet til å pågå rundt om på Østlandet til langt utpå høsten 1944. I D 17 foregikk hele aksjonen i to omganger. 14. august gikk sabotasjegrupper i Porsgrunn-, Skien-, Kragerø- og Ulefoss-området til angrep mot de fleste bensinstasjoner og tankanlegg innen de respektive områder. Den 1. september var det så Langesund- og Brevik-områdets tur til å aksjonere.

O 1703 gikk altså til aksjon i første pulje. Om selve innledningen og forberedelsene til «Bensinaksjonen», i Porsgrunn forteller Nils O. Nilsen:

«I august 1944 kom områdesjefen for 0 1703 til meg en dag og fortalte at det skulle være en storaksjon mot alle igangværende bensinstasjoner. Det ble et møte hos meg for å diskutere metoder og framgangsmåter. Det første vi var inne på var å fylle sukker på tankene slik at vi kunne skade motorene mest mulig Deretter diskuterte vihvordan de underjordiske tankene best og mest effektivt kunne skades. Den ideen vi ble stående ved gikk ut på å anskaffe noen skarpe 15 - 20 millimeter tykke stålbor, som skulle sveises til lange rør eller ¾" tykke armeringsjern. Lengden på rørene fant vi ved å måle dybden til bunnen av tanken nede hos meg på Frednes (hvor politiet hadde lagret 1500 1 bensin). Stengene ble laget ca. 1,5 meter, lengre, og i den øvre enden ble det festet et tverrjern hvor to man kunne trykke på og svinge på boret samtidig. Dette fungerte bra, og de 3 borelagene fikk omtrent samme slags utstyr. Det ble også skaffet boltesakser for å klippe av de hengelåsene som var på lokket til peile- og påfyllingsrøret.»

I alt deltok 14 mann i selve aksjonen som ble rettet mot 6 bensinstasjoner og tankanlegg i Porsgrunn by. Karene var på forhånd delt inn i 3 aksjonslag som i sin tur hver hadde ansvaret for å ødelegge to bensinanlegg. Lag 1 hadde Nils O. Nilsen som leder og bestod for øvrig av Birger Asdahl, Halvard Langli, Leif Sørensen og Ragnar Vik. Disse skulle ta seg av tankene hos Bilkompaniet (Norol-stasjonen på Flodeløkka) og Standard Bensin (Esso-stasjonen på Østsiden av Porsgrunnsbrua).

Gunnar Adolfsen var leder for aksjonslag 2 som ellers bestod av Leiv Grundseth, Nils Jacobsen og Sigurd Svennungsen. Lag 2 skulle ødelegge bensintankene hos A. N. Funnmark og Ytterbøes Bensinstasjon.

Porsgrunn Auto og Ovastrøms Bensinstasjon var det lag 3 ledet av Asbjørn Henriksen som tok seg av. For øvrig bestod dette laget av Odd Christensen, Edvard Hansen, Rolf Rennesund og Johan Stivimoen.

Nils O. Nilsen var altså leder for Lag 1 og forteller følgende om arbeidet dette laget utførte:

«Vårt lag hadde BP-stasjonen på Flodeløkka og Esso-stasjonen på østsiden av Porsgrunnsbrua. Laget bestod av 5-6 mann, hvorav to skulle arbeide med boret mens de øvrige holdt vakt... .

Arbeidet med de 3 bensintankene ved BP-stasjonen på Floodeløkka gikk greit, bortsett fra at boret pep og skreik fryktelig når det ble dreid rundt. Det kom imidlertid et tog beleilig forbi, så det overdøvet de verste lydene. De to andre tankene gikk bedre for de var fulle av bensin. Etterat siler og lokk var lagt på plass igjen, gikk turen ned til bensinstasjonen ved brua.

Før arbeidet kom igang her kom noen av karene fra det laget som skulle ta seg av tankene på Funnmarks Automobilforretning og Ytterbøs Auto på Osebakken, ned til oss for å hjelpe til. De var blitt tidligere ferdig enn ventet. Dette var blant andre Gunnar Adolfsen og Ragnar Vik.

Det ble satt ut vakter i Storgaten med god oversikt både ovenfra byen og nedenfra Sundjordet. Andre vakter ble plassert på tomta til Metallverket med god oversikt over trafikken på brua fra Vestsiden.

Det var nå på det mørkeste på natten, så vi følte oss forholdsvis trygge. Etter en stund meldte vakten ved Metallverket om en tysk patrulje som kom over brua fra vest. Jeg hadde tidligere sett disse nattpatruljene passere på samme sted, så jeg var temmelig sikker på hvor de ville gå. Vi var nå 4 eller 5 stykker under overbygget for bensinpumpene, og i veggen bak oss var det en fordypning for døren inn til bensinvaktstua og en bakdør til tobakksforretningen «Pan». I disse fordypningene stod vi mens tyskerne masjerte forbi i gaten oppover mot byen.

Vi fortsatte nå uten forstyrrelser av noen art til vi var nesten ferdige med alle 4 tankene. Jeg husker at på dette tidspunkt kom vakten ved Metallverket bort til oss og fortalte at han syntes det hadde vært veldig spennende.

Det oppsto likevel akkurat da en episode som var litt lei og muligens kunne fått kjedelige følger. Mens jeg gikk over for å se om lokk og utstyr på de ferdige tankene var ryddet og iorden, hørte jeg plutselig en stemme bak som sier: «Hva er det som foregår her?» Samtidig hørte jeg vedkommende ta ladegrep på en revolver og han nærmest hylte: «Jeg skyter.» Dette var en mann som hadde kommet ubemerket over brua fra Vestsiden, uten at vakten hadde meldt ifra.

Jeg sa ganske rolig til han at det var hjemmefronten som var i aktivitet. Hvis du løsner et eneste skudd, er du selv død i samme sekund, for det står gutter på alle hjørner her som har deg på «kornet». Våpnet hans forsvant, og det viste seg å være en av de nye NS-folkene som var blitt ansatt ved Telemark Politikammer.

Jeg roet ham ned, og han fikk beskjed om å kontakte en bestemt mann på politikammeret. Videre ble det sagt tydelig fra om hva som kom til å skje med han hvis han lot det han hadde sett bli kjent av andre. Vi skiltes som venner, og jeg har senere bragt i erfaring at han ikke fortalte noen om denne episoden.

I mellomtiden hadde de fleste av guttene tatt veien oppover mot Grønli og Øvre Frednes, men de som var igjen, omtrent 4 stykker, fullførte jobben, og vi ryddet opp etter oss.

Denne aksjonen var ganske vellykket, for bensinen rant ut på Floodeløkka, mens tidevannet strømmet inn i tankene ved brua. Alle tankene måtte senere graves opp og byttes ut.»

Når det gjaldt aksjonene ellers rundt om i Porsgrunn, var det hele svært vellykket. Bortsett fra Ytterbøs bensinstasjon på Osebakken ble tankene på samtlige uttatte stasjoner i byen gjennomboret og tømt. Ytterbøs bensintanker var for øvrig tomme på det tidspunkt aksjonen fant sted. Karene som skulle hatt aksjonert her, var derfor tidligere ferdig enn de andre og sluttet seg som nevnt lenger fremme til Nils O. Nilsens lag på Standard Bensin ved Porsgrunnsbrua.

Sett under ett må sabotasjeaksjonen mot lagrene av bensin i Nedre Telemark også betegnes som meget vellykket. I alt beregnet man innen distriktsledelsen den samlede ødeleggelsen å omfatte 135.000 liter bensin.

Sprengning av to transformatorer på Nordisk Lettmetall

9. november 1944 mottok distriktsledelsen i D 17 følgende telegram fra London, over sin UK-sender:

«Rapport foreligger om at først en og senere to meget store transformatorer skal sendes fra Menstad til Tyskland, muligens via Oslo, med Hydros spesiallastebil [spesialjernbanevogn]. Kan dere forhindre forsendelsen. Hvis dette umulig. Kan dere ødelegge transformatoren.»

Bakgrunnen for denne meldingen var som følger. Senhøstes 1944 ble det klart at tyskerne hadde planer om å sende 3 store verdifulle transformatorer fra de bombede anleggene på Nordisk Lettmetall på Herøya tilbake til Tyskland. I tiden umiddelbart før det ovennevnte telegrammet ble sendt var en tysk j ernbaneferge kommet inn i Frierfjorden og lå og ventet på å kunne ta transformatorene ombord. Selve ombordlastingen skulle foregå fra Hydros kai på Menstad. Hit hadde for øvrig en av transformatorene allerede blitt fraktet.

Distriktledelsen bestemte seg straks for at alle 3 transformatorer skulle ødelegges ved en samtidig aksjon på Herøya og Menstad. Område O 1704 Skien skulle ta seg av transformatoren som var fraktet til Menstad, mens O 1703 fikk ansvaret for å ødelegge de to transformatorene som var igjen på Herøya. Tidspunktet for aksjonen ble fastsatt til kl. 24.00 natten mellom lørdag 18. og søndag 19. november 1944. Leder for aksjonen på Herøya var Asbjørn Henriksen. Han forteller:

«Vi fikk utlevert det nødvendige materiell av Nils O. Nilsen, men på grunn av tidsfaktoren fikk vi ikke bakt sprengstoffet. Det vi kalte baking, var å varme og bake sprengstoffet sammen til passende ladninger.

Det var kommet et spesialskip fra Tysland for å hente transformatorene, og forberedelsene var gjort til selve overføringen. Transformatorene kunne bare flyttes på jernbaneskinner med spesialvogn ned til kaia hvor skipet som skulle frakte det til Tyskland lå og ventet. Sprengningslaget som skulle gjennomføre sabotasjeaksjonen bestod av: Ragnar Vik, Johan Stivimoen, Rolf Rennesund, Halvard Langli, Gunnar Adolfsen og meg selv. Stivimoen og Rennesund var «krabbekjente» i området.

Alle disse 5 var for øvrig kommet ned fra cella i Vallerdalen dagen i forveien for å delta i aksjonen.

Fremme ved transformatorene møtte vi den store overraskelsen fordi: avstanden mellom transformatorene var mye lenger enn oppgitt. Vi hadde beregnet dobbeltsalve med cortexlupte, men nå måtte vi legge to ladninger. Dette ble gjort, og vi tok oss ut av fabrikkområdet. Det slo meg imidlertid at det gikk svært fort å klemme av tenderne (tidsblyantene) og trekke ut sikringene. Jeg spurte derfor Rennesund om han hadde trukket ut sikringene.

Dette hadde han glemt å gjøre, og selv hadde jeg på dette tidspunkt vært opptatt med å «bløffe bort» en vaktmann.

Situasjonen var nå nærinest umulig. Klokken var straks 24.00, og vi ventet at smellet fra Menstad skulle komme.

Tre mann fra laget ble sendt hjem, men vi tre som var tilbake: Rolf Rennesund, Ragnar Vik og meg selv valgte å gå tilbake inn på området igjen. Vi var klar over at dette var meget farlig, men vi kom fram til målområdet nok en gang. Vi fikset ladningene og trakk oss ut på ny. Det første smellet kom etter ca. 15. min., og det andre noen minutter senere. Jobben var utført.»

Aksjonsgruppa fra Skien hadde dessverre ikke den samme suksess som karene fra Porsgrunn. Sprengningen på Menstad mislyktes på grunn av galt montert tenningsmekanisme (detonatoren var satt galt på tidsblyanten). Denne transformatoren ble derfor sendt med fergen tilbake til Tyskland.

I telegram. sendt fra D 17s UK-sender datert 24. november gis følgende beskjed til de militære myndighetene i London:

«Mandag 13. november ankom Hydros spesialjernbanevogn for å transportere vekk de to transformatorene. Transformatorene, måtte dessverre ødelegges.»

O 1703 opprettgregen sabotasjegruppe

Etter den vellykkede spregiiingen av transformatorene på Nordisk Lettmetall, ble karene som hadde vært på aksjonen, samlet i Asbjørn Henriksens snek-: kerverksted i Fjellstien 1. Til stede her var også distriktssjefen i D 17, Arne Qvenild. Det ble nå bestemt at de 6 tidligere nevnte karene skulle utgjøre områdets spesielle sabotasjegjeng og at Asbjørn Henriksen skulle være sjef for gruppa. Videre utover i krigen ble gruppa supplert med nye medlemmer. Den skiftet også navn til «Kalle-gjengen» etter at John Stensnes («Kalle») fra kompani Linge kom til byen i januar 1945. Fra da av ble han naturlig nok leder for gruppa.

Men før denne tid hadde sabotasjegjengen flere oppdrag og aksjoner. Hovedkvarteret for gruppa var Fjellstien 1 og Nils O. Nilsens sagbruk på Frednes. Her samlet man seg for instruksjon og forberedelse av aksjoner.

Sabotasje mot tysk utskipning av utstyr og tropper

Fra november 1944 begynte tyskerne utskipning av soldater og utstyr over Porsgrunn havn. Det dreide seg i all hovedsak om mannskaper og materiell som skulle settes inn i kampene i Europa. I forbindelse med disse transportene gikk sabotasjegj engen i Porsgrunn til aksjon ved flere anledninger. Den første av disse aksjonene rettet seg mot en lekter med militært utstyr som lå ved Østre brygge. De øvrige var alle forsøk på å senke troppetransportskipet «Donau» på vei ut Langesundsfjorden.

a. Sprengning av lekter ved Østre brygge.

Asbjørn Henriksen forteller:

«V 17, Robert Evensen kom innom verkstedet en ettermiddag. Han fortalte at nede ved brygga holdt tyskerne på med å laste materiell fra en lekter over til en større båt. Materiellet var sikkert ment å bli fraktet til Tysland. Han mente at litt «saluttering» for tyskerne ikke var av veien. Vi tre: Gunnar Adolfsen, Ragnar Vik og jeg selv gikk straks i gang med arbeidet, og Nils O. Nilsen.rnåtte «punge ut» med diverse utstyr for anledningen: en bensinkanne, dynamitt og tennere (tidsblyanter). Bensinkannen ble fylt med så mye dynamitt at den så vidt sank. Et vedtre ble brukt som flottør samt et snøre på vel en meter slik at kannen holdt seg flytende ca. en meter under vannflaten. Et oppmålt snøre var festet i bryggen lengre oppe slik at kannen drev ned og la seg til rette under lekteren. Det gikk en halv time og smellet kom nesten som bestilt.»

b. Forsøk på å senke troppetransportskipet «Donau»

Vi har tidligere i dette kapitlet omtalt troppetransportskipet «Donau» som sammen med to andre tyske skip gikk i fart mellom Porsgrunn og tyske Østersjøhavner med tropper og utstyr. Dette var på ingen måte første gang «Donau» besøkte norsk havn. Skipet hadde i flere år blitt benyttet til transport av fanger som skulle sendes i tyske konsentrasjonsleirer. Under arrestasjonen av jødene høsten 1942 var det «Donau» som fraktet de arresterte til kontinentet og gasskamrene. Knapt noe skip var mer forhatt enn nettopp dette. Da det nå i november -44 begynte å anløpe Porsgrunn havn, gjorde sabotasjegjengen i O 1703 et framstøt overfor distriktsledelsen for å få tillatelse til å senke uvesenet. Tillatelse ble straks gitt. En av dem som deltok under aksjonen, var Halvard Langli. Han har selv skrevet om forberedelsene til det hele:

«Å ta båten ved Hydros kai fikk vi ikke lov til. Da represaliene vilde bli for store. 2 mann var under kaiene og så at det lot sig gjøre. Gunnar, Asbjørn og jeg stjal et parafinfat på Metallverket. Ragnar stjal vaier og 2 lodd på 50 kg hver og forskjellig annet på Metallurgen. Vi rigget til enmine,ogkjørtehelegreienesamtsprengstoffuttil [Victor] Damquists hytte på Siktesøyene. Kjørtingen var stedet vi skulde ta Donau. Parafinfatet var for dårlig, tålte ikke trykket, vi kastet det og op til byen igjen. Denne gangen stjal vi et bensinfat, det var av stål og sterkt nok.»

Asbjørn Henriksen forteller videre:

«Et solid bensinfat ble skaffet av Halvard Langli, og brakt opp til Fjellstien 1. Der var vi to mann som skulle klargjøre minen: Gunnar Adolfsen og jeg selv. Gunnar var sveiser og skulle ta den delen av arbeidet. Halvard Langli skaffet til veie noen spesialtrekte rør fra Metallverket til tennmekanismen. Aage Flagstad kom med noen forseglede tynne glassrør med salpetersyre som skulle knuses når båten bøyde kobberrørene som inneholdt glassrørene med salpetersyre. Syren renner så ned i sprengstoffet og antenner dette. I minen det her er snakk om var det innebygget en bremseordning som utsatte eksplosjonen med 1 til 1,5 sekund. Dette for å få smellet mer under midten av skuta. Under sveisingen oppsto et lite uhell idet det begynte å brenne i gasslangen og oppe på toppen av gassflasken. Gunnar fikk slukket uten at det oppstod noen skade, men det han ikke visste var at ca. 4 meter unna stod det 2 jerntønner med nesten 200 kg sprengstoff (plastic). Dette var imidlertid oppbevart for V 17, Robert Evensen.

Minen ble ferdig og sammen med 95 kg dynamitt kjørt til Bjønnes brygge ved Langesundsfjorden. Den som tok risikoen på å kjøre det hele, var lastebileier Ivar Kittilsen fra Porsgrunn. Fra Bjønnes ble alt lastet ombord i en motorbåt og fraktet ut til Victor Damquists hytte på Siktesøya. Rolf Rennesund, Halvard Langli, Gunnar Adolfsen, Ragnar Vik, Johan Stivimoen og jeg selv ladet minen ved hytta. Den var da ferdig til å fraktes ut, men tennsatsen og rørene på toppen ble ikke montert. Disse måtte først settes inn når minen var på plass.

Været var ikke helt bra med dårlig sikt, og vi bommet med noen få meter. Donau slapp ut av fellen. Vi senket minen senere, mest fordi vi hørte at det ble pratet en del om saken. Vi tok derfor ingen sjanser på at dette skulle bli enda mer kjent.»

Denne aksjonen fant for øvrig sted 26. desember (2. juledag). Den 30 desember var Donau tilbake på Herøya. Igjen gjordp sabotasjegruppa et forsøk på å senke skipet med den samme minen. Denne måtte imidlertid først bringes til overflaten. To mann utførte dette ved hjelp av en pram, samtidig med at de også demonterte tennsatsen. Ny tennsats ble montert og minens plassering kontrollert. Like før «Donau» passerte, omkring kl. 15 - 16, ble sikringen på wiren som holdt minen nede under vann kuttet slik at minen kunne flyte opp til riktig høyde. Donau gikk imidlertid så vidt klar også denne gangen og kom for øvrig aldri mer tilbake til Herøya. Mindre ennen måned senere, 16. januar 1945, gikk båten ned utenfor Drøbak full av soldater og utstyr. Max Manus fra Kompani Linge hadde denne gangen fått festet flere limpets til skutesiden mens «Donau» lå ved kai i Oslo. I Drøbaksundet eksploderte disse og «Donau» sank med 1500 soldater ombord.

John Stensnes, «Kalle», kommer til O 1703

Nyttårsnatten 1945 var allierte fly over D 17s slipp-plass på Moseter i Luksefjell med våpen og utstyr til Milorg i Nedre Telemark. I tillegg kom denne gangen også to instruktører dalende ned i hver sin fallskjerm. De to, Johan Irminger og John Stensnes, var begge knyttet til Kompani Linge i England og utgjorde sammen ekspedisjonen «Farnborough 7».

Operasjon «Farnborough 7» inngikk som en del av ialt 10 ekspedisjoner i en plan som omfattet hele det sørlige Norge. Denne planen, «Farnborough», hadde som hovedmål å styrke det militære innslaget i de enkelte distriktledelsene i sluttfasen. Alle ekspedisjoner som ble sendt Milorg-distriktene stod for øvrig direkte underlagt de enkelte distriktssjefene. Fra Sentralledelsen (SL) var distriktssjefene gitt myndighet til å disponere ekspedisjonens deltakere på den mest hensiktsmessige måte ut ifra distriktenes konkrete behov.

Et par dager etter slippet kom distriktssjef Qvenild opp til Moseter. Det ble her bestemt at Stensnes og lrminger skulle gjennomføre omfattende instruksjonsvirksomhet med utvalgte Milorg-deltakere innen D 17s områdeorganisasjoner. Johan Irminger, «Karsten», skulle i første omgang konsentrere seg om O 1704 Skien. Senere gjennomførte han også instruksjon for O 1702 Brevik og O 1701 Langesund. John Stensnes skulle straks reise til Porsgrunn. Han forteller selv i en rapport fra 1945:

«Turen gikk derefter for Irmingers vedkommende til Skien, og meg selv til Porsgrunn. Jeg blev innlosjert i tredje etasje på folkerestauranten og begyndte straks arbeidet.

Hele org. i Porsgrunn 1703 blev gransket, derefter rekog. av byen og distriktet, tyskere m.m. Efter 3 dager begyndte så instruksjonen av pioneravdelingen i området. Partienevar optil lOmann. Instruksjonen foregikk fra kl. 1800 til kl. 2300 hver kveld.

Øvelsene foregikk i et snekkerverksted tilhørende Asbjøn Henriksen Fjellstien 1, Porsgrunn. Instruksjonen måtte innstilles 2 ganger, da Gestapo gjorde rassia i byen. Instruksjonen blev siden flyttet til kjelleren i folkerestaurangen, hvor den pågikk en god stund.

Det blev instruert i våpen, sprengning, sabotasjetaktikk, stille dreping og security. Pioneravdelingen ca. 40 mann var nu fullt utdannet. Jeg flyttet min boplass til en prest Olsen i Olavs gate, da tyskerne begyndte å bli nærgående.»

Etter dette gikk Stensnes, en gang i, februar måned, i gang med instruksjon av gruppesjefene innen Porsgrunnsområdet. Kurset var forlagt til en hytte på Siljanskogen og varte i ca. 14 dager. De som deltok var gruppesjefene: Arne Lunde, Rolf Ramberg, Harald Dyrås, Werner Wahlstrøm, Olav Sannes Rennesund, Odd Kristiansen og Leiv Grundseth. John Stensnes forteller:

«Øvelsene pågikk i 14 hger med våpen, sprengning, sabotasje, skyting, kamuflasje, taktiske øvelser m.m. Instruksjonen foregikk fra kl. 0800 til kl. 2400. Oppbruddet kom kvikt, tyskerne kom i 2 busser og fordelte seg for å finkjemme terrenget. Alt materiell blev i en fart gjemt unda og vi gikk i dekning til alt var rolig igjen og kurset blev avsluttet.»

I tillegg til instruksjonsvirksomhet hjalp Stensnes også områdeledelsen i arbeidet med operasjonsplanen for O 1703. Det dreide seg om besiktigelse og beregninger av sprengningspunkter, dekkplasser for våpen m.m. rundt om i området. Han forberedte også sabotasjeaksjoner mot ulike mål innen Porsgrunnsområdet: mot oljetanker på Menstad, båter, Metallurgen og Hydro på Herøya. Samtlige av disse aksjonene ble imidlertid annullert av område- og distriktsledelsen hovedsaklig fordi de ble vurdert altfor risikable. En planlagt og delvis også igangsatt aksjon mot to sentrifuger i Krysaltfabrikken på Herøya ble stanset bare en time før sprengnigen skulle foregå. Årsaken til dette var at man gjennom B.org. hadde fått opplysninger om at nettopp denne fabrikken skulle stanses to dager senere og stå til krigen var slutt.

«Kalle-gjengen»

Fra og med mars måned kom imidlertid nesten all virksomhet for «Kalles» vedkommende til å knytte seg til forberedelser i forbindelse med den forestående «Operasjon Betongblanding», mot jernbanenettet rundt Oslofjorden. I denne forbindelse var det den såkalte «Kalle-gjengen» oppstod, Kjernen i «Kalle-gjengen» var den eksisterende sabotasjegruppa i O 1703. Denne ble nå utvidet med en rekke nye utvalgte karer som gjennomgikk ekstra opplæring og trening i sabotasjevirksomhet. «Kalle-gjengen» ble for alltid et begrep innen såvel det militære motstandsarbeidet i Porsgrunn som i hele D 17.

«Operasjon Betongblanding»

Den mest omfattende koordinerte sabotasjeaksjonen som ble foretatt i Milorgs regi under 2. verdenskrig gikk under kodebetegnelsen «Operasjon Betongblanding». Aksjonen markerte selve høydepunktet i sabotasjevirksomheten som var blitt drevet mot jernbanenettet i Norge utover vinteren og våren 1945.

Det overordnede målet med «Operasjon Betongblanding» var gjennom en samlet aksjon mot jernbanelinjene til havnebyene omkring Oslofjorden å lamme tyskernes stadig mer omfattende transporter av soldater og materiell over disse havnene til krigsområdene i Europa. Vi har flere ganger tidligere omtalt Porsgrunn havns sentrale rolle i denne sammenheng som den største utskipningshavnen i Telemark, men også Kragerø hadde en stor havn med direkte tilknytning til Sørlandsbanen via sidespor fra Neslandsvatn.

Distriktsledelsen i D 17 bestemte seg derfor for å gå til aksjon mot j ernbanelinjene til begge disse byene. Forbindelsen til Porsgrunn havn skulle ødelegges ved å sprenge Svartufsbrua ved Nisterund stasjon på Bratsbergbanen. Samtidig skulle Sørlandsbanen og Kragerø havn lammes gjennom sprengning av Sønderå bru vest for Eggevåg stasjon i Drangedal. l tillegg fikk også O 1706 Ulefoss ordre om å foreta ødeleggelser på Sørlandsbanen mellom Bø og Landsmarka. Områdeledelsen på Ulefoss valgte her ut Liabrua i Lunde som et egnet mål for sprengning.

«Operasjon Betongblanding» som skulle settes i gang samtidig mot jernbanenettet på begge sider av Oslofjorden, ble bestemt til å foregå natten mellom 14. og 15. mars 1945. Denne natten var flere hundre Milorg-deltakere over store deler av Østlandet på bena for å delta i sabotasjen. I D 17 gjennomførte man 2 brusprengninger denne natten. Det var sprengningen av Svartufsbrua og Sønderå bru. To dager senere ble så Liabrua i Lunde sprengt. En fjerde brusprengning ble gjennomført så sent som 9. april 1945. Denne gangen rettet aksjonen seg mot Solberg bru på Sørlandsbanen. Aksjonen mot Solb erg bru kom for øvrig i stand på lokalt initiativ fra sabotasjegruppa i O 1705 Kragerø.

I det følgende vil vi konsentrere oss om en av disse brusprengningene, nemlig aksjonen mot Svartufsbrua på Bratsbergbanen. Ved siden av at dette var en aksjon rettet direkte mot jernbaneforbindelsen fra Sørlandsbanen til Porsgrunn havn, deltok også en rekke karer fra Milorg i O 1703 i selve aksjonen.

Sprengningen av Svartufsbrua

Sprengningen av Svartufsbrua ved Nisterud stasjon på Bratsbergbanen var utvilsomt den mest omfattende og dramatiske enkeltaksjonen som ble gjennomført av Milorg i D 17. Bak planlegging og ledelse av denne aksjonen stod John Stensnes, «Kalle», fra «Farnborough 7» og lederen for D 17s slipp- og aksjonsgjeng Kjell Staal Eggen.

Svartufsbrua var en ca. 30 ni. lang fagverksbro med 6 bærende bjelker. Brua lå (og ligger fortsatt) over et juv midt mellom to jernbanetunneller rett nord for Nisterud stasjon. I juvet under brua rant Valesæterelva (Sagbekken). Man regnet som sikkert at en vellykket aksjon mot brua ville lamme all trafikk over Bratsbergbanen i uker framover.

Tyskerne hadde utvilsomt også innsett Svartufsbruas vitale betydning og stasjonert en styrke på 8 mann til å ta seg av vaktholdet av brua. En av disse patruljerte hele tiden ute på selve brua, mens de resterende holdt til i en hytte rett ved. Bare 10 minutters gange nordover ved Valesæter lå en tilsvarende tysk styrke forlagt. For øvrig var det også stasjonert en større styrke, 13 mann, ved Valesæter 20 minutter fra brua.

Forut for aksjonen lå en hektisk tid med kartlegging av sprengningsmålet og grundige forberedelser til selve sprengningen. Kjell Staal Eggen og John Stensnes var på rekognosering ved brua og studerte denne, omgivelsene og ikke minst den tyske vaktstyrkens rutiner og bevæpning. Man bestemte seg til slutt før å gjennomføre aksjonen med en 18 manns stor gruppe. 7 av disse skulle i utgangspunktet utgjøre sprengningslaget, mens 11 mann skulle besørge dekningen og nedkjempe eventuell tysk motstand. De 18 som ble uttatt til å være med i aksjonen, kom fra henholdsvis O 1704 Skien, D 17s slipp- og aksjonsgjeng og «Kalle-gjengen» i Porsgrunn.

Karene fra O 1703 fikk ansvaret for selve sprengningen av brua. Under ledeise av John Stensnes skulle disse utgjøre sprengningslaget ved aksjonen. Ialt skulle Porsgrunn stille 10 mann fra «Kalle-gjengen» inklusive «Kalle» selv. 7 av disse hadde som hovedoppgave å feste sprengladningene til brua. De 3 resterende karene skulle sammen med 2 mann fra Skien besørge dekningen av sprengningslaget fra posisjoner rett ved brua.

Kjell Staal Eggen og hans lag på ialt 6 mann hadde som hovedoppgave å hindre den tyske styrken i vakthytta i å komme ut på brua mens sprengningslaget var i arbeid.

Følgende karer fra Porsgrunn ble tatt ut til å utgjøre sprengningslaget under aksjonen mot Svartufsbrua: Gunnar Adolfsen, Asbjørn Henriksen, Magne Hødnebø, Karl G. Johannesen, Halvard Langli og Ragnar Vik. John Stensnes skulle lede sprengningslaget i arbeidet ute på brua. Arne Coates, Frank Endresen og Gunnar Gregersen skulle sammen med to mann fra Skien besørge dekningen av sprengningslaget.^*

I dagene før selve aksjonen ble sprengladningene som skulle brukes klargjort og pakket. O 1703s våpensjef, Nils O. Nilsen, skaffet alt som trengtes av sprengstoff, primere, detorterende lunte, innpakningstape m.m.. Hovedkvarter for disse forberedelsene var Asbjørn Henriksens snekkerverksted. Han forteller selv:

«Nesten hele laget var samlet her i instrumentverkstedet hvor sprengstoffet ble varmet opp og bakt sammen i passende ladninger. Et vittig hode hadde omdøpt verkstedet til «bakeriet». Alle ladningene til brua, ialt 10 stykker, ble koblet med detonerende lunte og fordelt i ryggsekkene til endel av lagets medlemmer.»

Onsdag 14. mars var selve aksjonsdagen. Lagene fra Porsgrunn og Skien skulle i første omgang samles på Hartvig Larsens trelastlager på Nylende i Skien. Asbjørn Henriksen forteller:

«Vi syklet hovedveien til Skien opp til Hartvig Larsens trelastforretning på Nylende. Det var sønnen til Hartvig, Johannes Larsen, som var basen her. Hele laget f ra Porsgrunn var kommet hit uten uhell. Her traff vi kjentmanns- og sikringslaget som bestod av åtte mann fra Skien og omegn. Her fikk vi utdelt våpen som: rifler, pistoler, håndgranater, feltrasjoner m.m..

Hele sprengninglaget fra Porsgrunn og sikringslaget fra Skien ble av Stensnes plassert på Larsens lastebil, og til tross for protester måtte vi alle sitte i fanget til hverandre...

Larsens sjåfør, Harald Løberg, førte lastebilen opp mot aksjonsstedet så langt det var mulig å kjøre. Deretter gikk vi til fots med Skienskarene i teten fram til første stopp; en mindre tømmerkoie.»

Selve angrepet var bestemt til å skje mellom kl. 18.00 og 18.30. Allerede tidlig på formiddagen var hele styrken på plass ved Røyvann ca. 2 km. fra Svartufsbrua. Kl. 16.30 begynte så den siste framrykningen mot angrepsmålet. Snart etter skilte Kjell Staal Eggen og hans lag på til sammen 6 mann lag med hovedstyrken på 12 mann som John Stensnes var leder for.

Gunnar Gregersen hadde som hovedoppgave å besørge dekning for sprengningslaget mens dette var i arbeid ute på brua, Han fulgte altså hovedstyrken og forteller selv hva som videre hendte:

«Min oppgave var å dekke sprengninglaget mens de la ut ladningene. Jeg lå sammen med [Sverre] Ekmann fra Skien oppe på en liten kolle med full oversikt over brua for å dekke sprengningslaget fra den siden. Kjell Staal Eggen og hans lag fra Skien skulle omringe vakthytta og hindre at tyskerne som oppholdt seg der skulle slippe gjennom tunnelen og ut på brua.»

Man håpet for øvrig at kamp skulle kunne unngås ved at vakten ute på brua først ble uskadeliggjort ved hjelp av en lydløs pistol. Deretter kunne sprengninglaget rykke fram «i ro og mak» og plassere de medbrakte ladningene med sprengstoff. Noe gikk imilertid galt. Først etter at braket fra en US Carabin «behørlig» hadde annonsert aksjonens start var bruvakten død. Bare minutter etter gikk tyskerne fra vakthytta til angrep. Kjell Staal Eggen og hans lag utkjempet nå en kamp som varte i ca. 35 minutter. Da det hele var over, var 4 tyskere drept og en femte hardt såret. De resterende hadde tatt beina fatt. Ingen av tyskerne i vaktstua slapp gjennom tunnelen og ut på brua. Milorg hadde for øvrig ingen tap under aksjonen.

Mens kampen foregikk ved vakthytta, rykket sprengningslaget fram og plasserte de 10 sprengladningene. I denne sammenheng inntraff for øvrig et uventet problem. Asbjørn Henriksen forteller:

«En alvorlig overraskelse møtte oss når det gjaldt ståldimensjonene i brukonstruksjonen for de var større enn det vi hadde fått oppgitt. Vi hadde beregnet,overmål på ladningene, men de ble likevel i det minste laget.»

Ca. kl. 18.30 var alt på plass og Stensnes gav ordre til retrett. Han forteller selv i sin rapport fra 1945:

«Jeg ventet så 3 minutter for å tende lunten, som var på 1½ minutt, og la så avgårde for å innhente resten av gjengen som alle skulle begi seg til det oppgitte rendevouz. Sneen var dyp, og terrenget vanskelig og smellet kom ganske snart. Broen knekket over og ble hengende på siden i den ene bjelken.»

«Selve smellet var enormt. Selv var jeg litt forsinket under tilbaketrekningen og ble kastet ned lia av lufttrykket fra detonasjonen. Trykket fra eksplosjonen var så sterkt at grantrærne lå flate. Mens vi trakk oss tilbake, ble det mørkt, og vi kunne se tyskerne sendte opp lysgranater i håp om å finne oss.»

Tyskerne sendte ganske snart store styrker til området ved Svartufsbrua og saumfarte skogene omkring med 400 mann og hunder. Alle aksjonsdeltakerne kom seg imidlertid tilbake til sine hjemsteder. Tilbaketrekningen skjedde dog ikke helt uten problemer. Asbjørn Henriksen forteller:

«l en glatt motbakke gled jeg og slo kneet ganske kraftig. Det viste seg senere av røntgenfoto at kneskjellet var i tre deler. Så godt jeg kunne forsøkte jeg å følge mine kamerater nedover. En kraftig kar fra Skien, Øystein Ruud, bar i tillegg til sine egne våpen også mine. Mine kamerater fra Porsgrunn tilbød seg å bære meg, men det kunne jeg ikke gå med på da de selv hadde en lang og vanskelig vei hjem. Det,var etter brusprengningen storalarm i tyskerleirene. Aksjonslederne var da ikke å få tak i. .. Karene var overlatt til selv å ta seg hjem; ukjente i området som mange av dem var. .. Selv greide jeg uten hjelp å ta meg fram til kjente i nærheten, og jeg ble der i noen dager til jeg kunne komme meg hjem til Porsgrunn.»

Selv om ikke eksplosjonen klarte å ødelegge brua fullstendig, må aksjonen så absolutt betegnes som vellykket. Til tross for et omfattende reparasjonsarbeide natt og dag fra tyskernes side, var trafikken på Bratsbergbanen stengt i mer enn to uker frkmover.

Samme forhold gjorde seg for øvrig gjeldende for Sørlandsbanen etter at Svartufsbrua gikk i lufta. Leder for aksjonen mot Sønderå bru var våpensjefen i D 17 Robert Evensen. Brua var stengt i ca. 14 dager framover etter at eksplosjonen delte den i tre deler. Det ble som tidligere nevnt foretatt ytterligere to bruspregninger langs Sørlandsbanen av folk fra D 17.

Sluttkommentar

Å vurdere den reelle betydning brusprengningene i D 17 hadde for tysk utskipning av tropper og materiell fra Norge er meget vanskelig. Hva man imidlertid med sikkerhet kan si er at de nevnte banestrekningene var ubrukelige for slik transport så lenge reparasjonsarbeidet pågikk.

For Milorg som organisasjon må imidlertid jernbaneaksjonen ha betydd mye. Milorg i D 17 hadde for alvor vist at den også behersket de hardere virkemidlene i motstandskampen. Ved Svartufsbrua hadde man utkjempet kamp med en tysk styrke og slått den. Års opplæring og trening i sprengningsteknikk og bruk av sprengstoff og våpen hadde nå gitt sine konkrete resultater gjennom ødeleggelse av Svartufsbrua og tre andre jernbanebruer innen distriktet. En sterkere manifestering av sin kampmessige styrke hadde Milorg i D 17 aldri gitt.

Annen sabotasjevirksomhet i Porsgrunn

De sabotasjeaksjoner vi her har omtalt er alle aksjoner hvor folk fra O 1703 var med. I tillegg til Milorgs virksomhet utførte også den kommunistiske motstandsgruppa i Porsgrunn noen mindre aksjoner; bl.a. mot en knottfabrikk inne på Hydros område på Herøya og en elektrisk omformer knyttet til dokken ved Porsgrunn Mekaniske Verksted.