Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

Organisering av illegale, militære leirer, celler, på skauen

av Jon Birkenes

I en direkte forlenglse av kampen mot arbeidsmobiliseringen opprettet Milorg i Nedre Telemark i løpet av sommeren, og høsten 1944 en rekke hemmelige militære leirer, gjerne kalt celler, hvor utvalgte Milorg-deltakere lå i permaent dekning. Disse cellene ble overalt lagt till skogområder langt fra byer og tettsteder. Karene som oppholdt seg her gjennomgikk i tiden framover en omfattende militæropplæring. Hvert av D. 17s Milorg-områder hadde sin egen celle; noen av dem opprettet også flere celler. Fra den tid man bygde Milorg cellene i D 17, gikk det gamle Milorg-apparatet rundt om i områdene nærmest «stand by» med småtrening. Cellekarene og celledriften ble prioritert på alle måter med våpen, utstyr og mat. Planen var at disse ved en eventuell stor aksjon skulle utgjøre kjernestyrken innen distriktet.

Det var altså den intensiverte kampen mot Arbeidstjenesten, AT, vinter/vår 1944, med sitt endelige klimaks i skauguttaksj onen om sommeren samme år, som dannet utgangspunktet for opprettelsen av Milorg-cellene. Dette til tross for at Milorgs sentralledelse, SL, hele tiden så på skauguttaksjonen me bygging og drift av leirer for de arbeidsmobiliserte som Sivorgs ansvar. SL verken ønsket eller ville at Milorg skulle ta på seg ansvaret for alle de arbeidsmobiliserte guttene som undro seg registreringen. En nyrekruttering til Milorg på denne bakgrunn og av dette omfang var aldri aktuelt fra SLs side. Man sendte imidlertid et skriv til samtlige distriktssjefer i juli -44 hvor man oppfordret til,å plukke ut «særlig skikkede» blant de arbeidsmobiliserte som kunne gå inn i den militære motstandsbevegelsen. Samtidig ønsket man også at Milorg distriktene nå for alvor skulle komme i gang med å organisere hemmelige celler på skauen hvor dissekarene sammen med utvalgte Milorg-deltakere kunne leve i permanent dekning og gjennomgå militær opplæring.

SLs forholdsvis aktive linje i cellespørsmålet må utvilsomt sees i lys av den optimisme som gjennomstrømmet hele motstandsbevegelsen sommeren 1944. Ved siden av suksessen innenland§, i kampen mot arbeidsmobiliseringen, gjorde krigens utvikling sør og øst i Europa dype inntrykk. Særlig betydde de allierte styrkenes invasjon i Normandie i juni -44 en enorm stimulans. For mange syntes saken klar; innen årets utgang ville krigen være over. En slik begeistring og optimisme gjorde seg også gjeldende lokalt innen motstandsbevegelsen og må utvilsomt sees på som en hovedårsak bak opprettelsen av det omfattende celle-apparatet i D 17. Krigens slutt føltes innen rekkevidde; man ønsket nå å stå best mulig rustet til sluttoppgjøret.

A: Opprettelsen av celler i D 17

Opprettelsen av celler innen de enkelte Milorg-områdene i D 17 fordeler,seg tidsmessig på to perioder. Først ute var O 1701 Langesund med sin celle på Gongeskogen i Bamble, O 1702 Brevik med cella i Skjeggåsen ved Langangen og O 1704 Skien med sine 3 celler i traktene rundt Hoppefjell (Ormtjern, Elgtjern og Hoppefjell). Her var man igang med planlegging og bygging allerede ved månedskiftet juli/august. Felles for disse 3 områdeorganisasjonene var at Milorg-apparatet hadde stått sentralt i den «sivile» kampen mot arbeidsmobiliseringen. Innenfor hvert av områdene eksisterte det leirer for registreringspliktige som unndro seg registreringen, hvor Milorg stod for såvel ledelse som forsyninger av mat og utstyr. Linjene fra disse leirene til Milorg-cellene er klar og ubrutt.

I tid faller opprettelsen av de første Milorg-cellene sammen med tyskernes razzia mot leirene i Luksefjell og Kilebygda. Det virker meget sannsynlig at D 17s distriktsledelse i frykt for nye razziar har gitt ordre om organisering av Militære celler innenfor de områdene der det lokale Milorg var sterkest engasjert i arbeidet med hjelp til de arbeidsmobiliserte. Denne antakelse styrkes gjennom det faktum åt arbeidsmobiliserte fra leirene innen Langesunds-, Breviks- og Skienområdet utgjorde hovedtyngden av cellestyrkene i disse første cellene.

Fram til september -44 var det bare disse 3 Milorg-områdene soni hadde egne militære skauceller i D 17. På dette tidspunkt gikk imidlertid følgende ordre ut til områdesjefene i distriktets resterende områder:

«De må omgående planlegge opprettelse av celler i Deres område. De må bruke Deres beste folk. ....»

B: O 1703 organiserer celle i den gamle leiren for skaugutter
(gutter som hadde unndratt seg arbeidsmobiliseringen) i Vallerdalen ved Skifjell^*)

Da områdeledelsen i Porsgrunn mottok ordre om at det skulle opprettes militær skaucelle i O 1703, bestemte man seg ganske snart for å benytte den gamle leiren for skaugutter i Vallerdalen ved Skifjell i Gjerpen til dette formålet. Leiren hadde aldri blitt oppdaget av de nazistiske myndighetene, og hyttene som var blitt bygget, var fortsatt brukbare.

Organisering av cellestyrken

Områdeledelsen i Porsgrunn hadde allerede i begynnelsen av august sendt ut en oppfordring til hemmelig militær celledrift. De som ønsket å være med, skulle melde fra om dette til sine lagledere. Størrelsen på cellestyrken i Porsgrunn var på forhånd fastsatt av distriktsledelsen til 70 mann + befal. Områdesjefen Victor Nielsen, som for øvrig også skulle være leder for Porsgrunnsorganisasjonens celle, ønsket å sette hele denne styrken sammen av gutter som hadde unndratt seg arbeidsmobiliseringen. Disse, mente han, ville rent fysisk være best egnet for slike oppgaver og i tillegg også ha stor erfaring med å leve i dekning. En la imidlertid dette rekrutteringsforslaget først fram for distriktssjef Qvenild som nok var svært skeptisk til tanken. Som det framgår av ordren vi siterte tidligere, ville Qvenild at cellestyrken skulle ha sin basis i den lokale Milorgstyrken. Områdesjefene ble sogar bedt om å bruke sine «beste folk» til oppgaven.

Interessen blant Milorg-jegerne i Porsgrunnsområdet for gå i permanent dekning på skauen var imidlertid mindre enn ventet. Det viste seg faktisk umulig å fylle kvoten på 70 mann ғad frivillig vei». De 20 mann som man til slutt manglet, ble derfor hentet blant skaugutter som lå i leiren på Bømark og andre steder.

Innflytting i cella

innflyttingen i Vallerdalen begynte omkring 20. september og strakk seg over ialt 10 dager. I ca. 8 uker, fram til 18. november var 0 1703s celle i drift. I løpet av denne tiden fikk 67 jegere under ledelse av et befal på 6 mann den mest omfattende militæropplæring som kunne gis under illegale forhold.

Før våpenøvelser og militær trening kunne komme igang for alvor, måtte man imidlertid først utbedre og istandsette hyttene fra den tidligere skauguttleiren samt bygge nye hytter. Bl.a. instalerte man ovner i samtlige hytter med tanke på kalde høstkvelder og netter, men hadde vel aldri i tankene å benytte dem som vinterboliger. Til det var de for spinkle og dårlig isolert. Ialt bestod cella av 9 hytter. 6 - 7 av dem var bare bygd opp med et reisverk av stokker og kledd med to lag tjærepapp. De resterende hyttene, deriblant befalshytta, var noe mer solide med plankekledning.

Cellestyrkens militære organisering

Den militære oppbygningen av cellestyrken i Porsgrunnsområdet var som følger: Mannskapene ble i utgangspunktet delt i 4 tropper ledet av hver sin troppsfører som igjen var medlem av ledelsen i cella. Hver tropp var i sin tur bygd opp av 2 - 3 lag med egne lagførere og nestlagførere. Celleledelsen hadde for øvrig følgende sammensetning; leder: Victor Nielsen, nestleder: Aage Flagstad, troppsførere: Olav Eide, Leiv Grundseth, Arne Lunde og Leif Sørensen. Samtlige medlemmer av celleledelsen hadde militær utdanning fra før krigen. Nesten alle hadde også sentrale stillinger innen O 1703s områdeorganisasjon; Victor Nielsen var områdesjef og Aage Flagstad hans nestkommanderende. Leif Sørensen hadde allerede i lengre tid vært stabssjef i O 1703 og Leiv Grundseth og Arne Lunde var begge gruppeledere innen Milorg i Porsgrunn. Hele celleledelsen bodde fast i cella i hele dettidsrommet den eksisterte. I tillegg var dr. Eyvind Thiis-Evensen sanitetssjef, men bodde selv aldri i leiren. Han var imidlertid flere ganger oppe i cella og gav råd og veiledning.

Den militære virksomheten i cella

Det sentrale målet med celledriften i Vallerdalen var militær opplæring og trening av en lokal kjernestyrke til bruk ved en eventuell storaksjon mot okkupasjonsmakten. Mest sannsynlig anså man at en slik aksjon ville finne sted i forbindelse med alliert invasjon i landet. Våpenøvelser og opplæring i bruk av sprengstoff kom derfor til å utgjøre hovedtyngden av beskjeftigelsen i cella. For øvrig var cellestyrken fra første stund godt utstyrt med våpen og ammunisjon. Som den eneste skaucelle i D 17 var styrken fullt bevæpnet. Hver mann hadde sin Stengun med 2 - 3 magasiner og ekstra løse skudd. Befalet hadde Colt-pistoler, og dessuten hadde leiren flere US-carabins. Hvert av lagene hadde også fått tildelt håndgranater. I tillegg hadde man lagret sabotasjemateriell av ulikt slag for instruksjon og demonstrasjon samt Piat og Bazooka. Alt dette var for øvrig hentet ut av områdets våpenlager hos Nils O. Nilsen på Frednesøya. Hit ble det også til slutt brakt tilbake etter at cella var oppløst.

Under de daglige våpenøvelsene ble det til tider skutt med skarpt. Dette fant sted i en trang liten dal et stykke fra selve cella. All våpeninstruksjon, øvelser med sprengstoff og militær trening for øvrig ble ledet av befalet i cella. Det kom aldri instruktører utenfra og ledet øvelser i Vallerdalen.

En vanlig virkedag i cella begynte kl. 08.00 med oppstilling og gymnastikk samt fordeling av dagens gjøremål. De som ikke ble uttatt til bestemte aktiviteter; f.eks. henting av mat og utstyr, hadde i løpet av dagen øvelser i en rekke ulike disipliner: Orientering etter kart og kompass, nærkamp med og uten våpen, våpenøvelser, øvelser i spredt orden og skyteøvelser. Vanligvis beslagla disse militære øvelsene tiden fram til 4 - 5-tiden om ettermiddagen.

I tillegg var 15 - 18 mann til enhver tid opptatt med vakttjeneste i og omkring cella. Dette var for øvrig en tjeneste som gikk på rundgang mellom lagene. En vaktperiode varte 24 timer fra kl. 17.00 den ene dagen til, samme tid den neste. De uttatte karene ble fordelt på tre vaktlag med 5 - ~ mann i hvert lag. Rundt cella var det opprettet 4 vaktposter: Den ene, leirvakta, lå på en topp like ovenfor leiren med god utsikt mot Siljan, Kvelde og Oklungen. Den andre, bruvakta, var plassert på fjellet rett ovenfor betongbrua over Mensvann. De to resterende vaktpostene lå begge innendørs. Den ene i en hytte ved hovedveien nedenfor Skifjell gård; den andre inne på Vallerdalen gård hos familien Håkerud. Fra bruvakta og Vallerdalen gård ble det strukket telefonlinjer tilbake til leirvakt. Dermed kunne enhver fiendtlig eller annen uvedkommende aktivitet i cellas nærområde straks meldes til celle-ledelsen. Alle vaktpostfne var for øvrig meget godt bevæpnet med både Stengun og håndgranater. Vakthytta ved Skifjell gård hadde ingen direkte telefonlinje til cella. Derimot ble det herfra strukket linje inn til,Borgestad gårds hytte på Fugleleik ca. 5 km unna. Høsten 1944 fungerte denne hytta,som hovedkvarter for distriktsstaben i D 17 og var tidvis bebodd av distriktssjef Qvenild og flereav hans stabsmedlemmer. En stund hadde, også distriktets UK-sender + «gnisten» Einar Berg tilhold her.

Forsyninger

Forsyninger av mat og utstyr og transport av dette fram til Skifjell var det Sivorg i Porsgrunn som hadde hovedansvaret for. Dette direkte samarbeidet mellom Milorg og Sivorg er ganske enestående når man ser på forholdene ellers rundt om i D 17. Bakgrunnen for og årsaken til dette spesielle samarbeidsforholdet nettopp i Porsgrunn er imidlertid innlysende.

Gjennom flere måneder hadde Sivorg organisert forsyninger og transporter av mat og utstyr til de hemmelige leirene for de arbeidsmobiliserte guttene; først i Vallerdalen og Kilebygda, senere i Landsmarka. Et omfattende forsyningsapparat med et nett av produsenter og leverandører var bygd opp. I stedet for at Milorg nå skulle måtte bygge opp et helt nytt forsyningsapparat ved siden av det allerede eksisterende sivile, påtok Sivorg seg oppgaven med å skaffe mat og utstyr til cellestyrken i Vallerdalen. Et annet viktig moment i denne sammenheng er at Milorg og Sivorg samarbeidet langt mer om å løse ulike oppgaver i Porsgrunnsområdet enn ellers rundt om i D 17. Utvilsomt var den nære kontakten mellom flere av lederne innenfor de to motstandsapparatene i byen av stor betydning. Det er nok å nevne brødrene Victor og Jens Nielsen som henholdsvis var ledere for Milorg og Sivorg i byen. Alle forsyninger ble kjørt med lastebil fram til Skifjell gård. Herfra ble de båret inn til Mensvann av transportlaget i cella og rodd over til Vallerdalen gård. Så var det igjen til å bære alt fram til leiren ca. 20 min. vei fra gården. Vanligvis utgjorde et slikt transportlag 10-12 mann. Det var ikke få tonn med mat og utstyr som ble brakt inn til Vallerdalen i de månedene cella eksistert. Å underholde 75 mann i over 2 måneder med alt de trengte krevde en enorm innsats fra forsyningsapparatet i byen.

Cella i Vallerdalen oppløses

18. november 1944, etter ca. 2 måneders drift, fikk all virksomhet ved O 1703s celle i Vallerdalen en brå slutt. Bakgrunnen for den tildels dramatiske avviklingen av leiren var som følger:

Om formiddagen denne dagen var det ventet provianttransport med lastebil fra byen til Skifjell, og det utplukkede transportlaget var på plass på avtalt sted ved hovedveien for å frakte bort det hele. Leiv Grundseth var leder for transportlaget. En annen av troppssjefene, i cella, Olav Eide, var også kommet ned til veien. Eide var militær fra før krigen og hadde meldeplikt på Telemark Politikammer. Meningen var at han skulle følge med lastebilen tilbake til byen, la seg registrere på politikammeret for så å dra tilbake til cella.

Natt til 18. november var det kommet til dels betydelige mengder nysnø, og det snødde fortsatt da folkene fra cella nådde fram til veien. Ingen bil var imidlertid kommet, og man bestemte seg i første omgang for å vente - og man ventet og ventet. Man visste jo ikke at transportbilen på dette tidspunkt hadde kjørt i grøfta lenger nede i veien. Olav Eide forteller:

«Leiv Grundseth, John Slåtta og jeg selv fant etter en stund ut at vi skulle gå lenger nedover for å møte transporten. Vi ruslet nedover, men gikk plutselig inn i en tysk patrulje. Vi ble beskutt. Grundseth og Slåtta kom seg unna, mens jeg ble stående igjen. Jeg hadde nemlig før jeg dro renset meg for alt kompromitterende stoff.

Jeg ble imidlertid tatt med inn på ei hytte, Wilhelm Møllers hytte, uten at det skjedde noe der.»

Leiv Grundseth forteller:

«Det var snøvær, og vi hadde ikke kommet langt bort fra de andre før vi fikk øye på en tysk patrulje oppe ved Åsterød-grinda. Jeg stakk straks avgårde for å varsle karene på Skifjell, mens Eide ble stående. Tyskerne fyrte et skudd etter meg, men det ble med dette ene skuddet da maskinpistolen som ble brukt kilte seg. (Dette fikk jeg senere vite på lensmannskontoret hvor jeg som befal hadde meldeplikt hver måned.)

Karene på Skifjell kom seg straks tilbake til leiren. Da jeg kom tilbake til cella, var det alt fullt oppbrudd, men noen form for panikk var det aldri snakk om.»

Da karene fra Skifjell kom tilbake, til cella, bestemte celle-ledelsen umiddelbart at leiren skulle forlates. Alle fikk ordre om å rydde hyttene og begi seg avgårde hurtigst mulig. Det meste av våpen og ammunisjon ble lagt i depoter som var organisert på forhånd. Noen tok også våpen med seg, og enkelte av disse ble kastet i myrer og vann langs retrettruten. Noen panikk var det imidlertid aldri snakk om, men selvsagt var stemningen i cella svært hektisk mens det hele pågikk. Selve tilbaketrekningen foregikk i flere retninger. To grupper tok veien til Siljan, en annen dro til Oklungen og en gruppe dro helt til Langangen. Det ble en meget strabasiøs tur i den dype nysnøen, men alle kom fram i god behold.

Hva gjaldt tyskerne, var disse aldri i nærheten av cella. Ingen forfulgte Leiv Grundseth eller John Slåtta da de la på sprang. De forble i stedet på hovedveien og konsentrerte seg som sin fange, Olav Eide. Det ble heller ikke sendt forsterkninger til Skifjell for å saumfare terrenget. Senere har det kommet fram at den tyske styrken de tre Milorg-karene marsjerte inn i bare var en tilfeldig tysk gruppe uten noe spesielt oppdrag.- De må også ha blitt meget overrasket og kan umulig ha vært klar over omfanget eller betydningen av det de var iferd med å bli trukket inn i.

Dagen etter var flere av cellekarene tilbake i leiren og ryddet opp og tømte hyttene for alle kompromitterende papirer o.l. Bl.a. hadde flere latt grenseboerbevis og identitetskort ligge igjen. I løpet av et par dager ble også alle våpen, ammunisjon og sprengstoff hentet ut av cellas depoter og brakt ned til Siljan med hest og slede. Det hele ble så kjørt tilbake til O 1703s våpenlager hos Nils O. Nilsen.

En del av karene fra cella kunne av sikkerhetsmessige grunner ikke vende tilbake til sine hjem. Disse ble i tiden framover holdt skjult på flere dekningssteder rundt om i området før de ad ulike transportruter kom seg i sikkerhet over til Sverige.

Den eneste som ble arrestert var altså Olav Eide: Han forteller selv hva som videre skjedde:

«Seint på natta ble jeg så hentet med hest og slede og kjørt til Porsgrunn -og tatt inn i en tyskerbrakke. Her begynte to mann umiddelbart å slå for å få meg til å snakke. Forhøret forløp slik at hver gang jeg sa noe, slo de. Jeg ble konfrontert med en rekke navn først og fremst på folk som hadde vært med i den frivillige militæropplæringen før krigen. Men jeg nektet blankt på at jeg kjente noen av disse. [Olav Eide var først flyttet til Porsgrunn i 1943.] Jeg fikk også lagt foran meg et kart for å vise hvor jeg hadde vært da jeg ble arrestert. Jeg hadde nemlig fortalt at jeg hadde vært på skauhogst i Skifjellområdet og måtte vise hvor jeg hadde vært

- - -

Etter forhørene ble jeg kjørt til Odd Stadion. Her lå jeg en uke og ble så fraktet til kretsfengselet i Skien.

Her fikk Milorg kontakt med meg igjen. De ba meg om å ta det med ro, hvis jeg skulle fraktes videre, ville de ta meg ut av transporten.

Julaften 1944 ble jeg sendt til Larvik, men ingen fra Milorg tok meg ut. Jeg ble satt inn på kretsfengselet.

Etter en uke ble jeg kalt opp til sikkerhetsoffiseren til forhør. Her skjedde ingen form for voldsbruk, men det var hele tiden to mann som forhørte.»

Forhøret av Eide fikk etter hvert et merkelig forløp. Han ble eksaminert og sendt ut, eksaminert og sendt ut tre ganger på nøyaktig samme måte før han til slutt fikk beskjed om å reise, hjem.

«Jeg ble mildt sagt paff og meget skeptisk. Det hele var imidlertid riktig, og nede på kretsfengselet ga de meg sogar penger til hjemreisen.

Hjemme i Porsgrunn var imidlertid alt gjort klart for å ta meg ut av fengselet. Personer som ville være i faresonen etter en slik aksjon; min kone, Aage Flagstad med kone og barn var kjørt i dekning oppe i Lågendalen og skulle fraktes videre til Sverige. Men nå fikk vi dem alle tilbake til Porsgrunn. Selv holdt jeg meg i ro og fikk streng beskjed om å ikke kontakte noen av Milorgkarene. Men intet skjedde, og utover våren -45 ledet jeg våpenøvelser for gruppa i Vestre Porsgrunn og Kilebygda.»

Sluttkommentar

Når man i ettertid ser tilbake på det som skjedde i Vallerdalen 18. november 1944, må man tross alt kunne si at det ble en heldig avslutning på noe som lett kunne utviklet seg til en katastrofe for hele hjemmefronten i Porsgrunn; både den sivile og militære. Man måtte imidlertid foreta visse endringer innen ledelsen for det militære motstandsapparatet i Porsgrunn. Bl.a. var områdesjefen selv, Victor Nielsen, kommet i søkelyset på grunn av hendelsene i Vallerdalen og måtte gå i dekning. Det samme gjorde stabssjefen i O 1703, Leif Sørensen. 13. januar forlot de begge landet med samme motorbåt fra Veierland utenfor Tønsberg med kurs for Sverige. Som ny områdesjef ble nå innsatt Frits Klykken, mens Aage Flagstad fortsatte som områdesjefens nestkommanderende.

Først på nyåret i 1945 gikk tyskerne til aksjon mot cella i Vallerdalen og brant ned det som var igjen av hyttene.

Liste over deltakerne i Milorg O 1703s celle i Vallerdalen 20/9 - 18/11-1944

Etter avviklingen av cella ble alle guttene fra de tidligere «Skauguttleirene» og noen få, som av sikkerhetsgrunner ikke kunne vende hjem igjen, sendt til Sverige i november - desember 1944. Disse er under gruppebetegnelsen merket med Sv.gr.

*) Se for øvrig: Johan Stivimoen: «0 1703's celle i Vallerdalen.»