Fra: Okkupasjonsårene i Porsgrunn

Etterretning

av Jon Birkenes

Det militære etterretningsarbeidet hadde helt siden aprildagene 1940 spilt en viktig rolle innenfor motstandsarbeidet i Nedre Telemark. I kapittel I nevnte vi hvordan Carl R Wright allerede i krigens første uker fikk i oppdrag av Thor O. Hannevig i Vinje å organisere et etterretningsapparat langs kystlinjen fra Arendal til Tønsberg for å kunne varsle de norske styrkene i Øvre Telemark om landsetting og forflyttinger av tyske styrker.

Da byggingen av brakkeleirer og festningsanlegg kom igang, ble illegal kartlegging og rapportering av disse virksomhetene en viktig oppgave for mange knyttet til den militære motstandsbevegelsen.

I D 17s distriktsrapport fra desember 1942 omtales for første gang posisjonen etterretningssjef i forbindelse med redegjørelsen for distriktsstabens sammensetning. Fra omtrent dette tidspunkt må man derfor regne med at det også er gått ut ordre til områdesjefene om å finne fram til en egnet lokal etterretningssjef. Nøyaktig når denne personen tiltrer områdestaben i Porsgrunn, vet vi imidlertid ikke. Vi vet heller ikke hvem han var. Man tar likevel ikke mye feil ved å anta at områdesjefen selv, Victor Nielsen, hele tiden spilte en meget sentral rolle i etterretningsarbeidet innen området. Fra og med juli 1943 og noen måneder framover finnes imidlertid bevart kopier av etterretningsrapporter sendt distriktsledelsen fra O 1703. Utgangspunktet for disse var en ordre fra distriktssjefen, datert 1/5-43, om å sende inn slike rapporter to ganger pr. måned på et fast utformet spørreskjema. Her skulle angis nøyaktig antall tyske soldater fra de forskjellige våpengrener, kanoner og andre våpen som befant seg innenfor området på det aktuelle tidspunkt. Ellers sier ordren fra D 17 til områdenes etterretningssjefer følgende:

«Spesielle opplysninger utover disse som etterretningschefen kommer over og som D 17 vil ha interesse av bes innsendt på ark for sig, og helst med en annen ordonans enn for spørreskjemaet.»

For å illustrere omfanget og innholdet av en slik etterretningsrapport, vil vi her ta med det meste av rapporten datert 1. august 1943. Den gir for øvrig også et ganske unikt samtidig bilde av den militære situasjonen i Porsgrunn på sensommeren 1943. Vi refererer først spørreskjemaets opplysninger om antall soldater og våpen. Innenfor vårt område befant det seg på dette tidspunkt:

Deretter følger en omfattende etterretningsrapport fra O 1703:

«For O 1703

1-8-43

Angående spesialopplysninger

De tyske styrkenes gruppering her er slik:

Vallermyrene barakkeområde
Her ligger en artilleribatalion eller abteilung. Den består av 4 batterier, 2 batterier med 15 cm. haubits og 2 batterier med 10,5 cm. feldtkanon. Hvert batteri har 4 kanoner. Dessuten er her I Pak. (antitankkanon). Den har antagelig kaliber 7,5 cm. Avdelingen teller 536 mann, hvilket vil si at stabsbatteriet ikke er her. Hvert batteri må nemlig antas å inneholde ca. 135 mann. En annen ting som tyder på at ikke stabsbatteriet er her, er at avdelingens sjef ikke har mer enn hauptmanns (kapteins) grad. Hans navn er Bülow. Han er øst-preusser. Dessuten er her minst 2 oberleutnanter og 4 leutnanter. Avdelingen venter store beltebiler til å trekke kanonene. Den er sannsynligvis delvis motorisert. Her er ca. 100 hester.
Soldatene er kommet fra fronten i Russland. De har vært satt inn ved Leningrad. De er svært uforsiktige og likeglade til å snakke og betro seg til norske sivilpersoner de kommer i kontakt med. De har uttalt at de frykter de engelske og amerikanske soldatene langt mer enn de russiske. Ellers tror i hvert fall enkelte at de helt sikkert skal være med på en invasjon av England. Stemningen er stort sett temmelig dårlig, enkelte soldater har sagt rett, ut at Tyskland har tapt krigen.
En må regne med at avdelingen har minst 8 mg. Dens feldtpostnr. er 56449 A.

Prestemoen barakkeområde:
Her ligger en veterinæravdeling.... Den er sannsynligvis tilsluttet artilleriet. Den får tilsendt syke hester som den pleier og sender ut igjen. Dessuten rekvirerer denne avdelingen stadig hesten
Avdelingen består av 80 mann, hvorav 1 major, 1 oberleutnant og 1 leutnant, dertil 18 underofficerer hvorav 1 hauptfeldtwebl (tilsvarende norsk sersjant, de følgende av lavere grad), 2 oberfeldwebler og 3 feldwebler, men styrken skifter stadig da en del mannskaper til stadighet er ute og henter hester eller sender slike. Videre har den 7 mg., 75 egne hester, 4 lastebiler, 2 personbiler, 1 motorsykkelm/sidevogn og 1 uten.
Her er 39 russiske fanger.
Avdelingen har feldtpostnr. 31714.

Pors gamle bane:
Her ligger en infanteriavdeling. Den har imidlertid minst 4 småkalibrede kanoner (ant. 3,7). Den består av 85 mann, hvorav 1 oberleutnant og 1 leutnant. Oberleutnanten er leierens sjef, han bor i et privathus like ved brakkeområdet, hvor det er rekvirert 1 værelse (maskinist Andersens bolig, Langgt 7, V. Porsgr.) Leutnanten bor i ing. Abrahamsens bolig, Åsveien 1, V. Porsgrunn. Her er det også rekvirert et værelse.
Leirens navn er Lager Millemberg [Miltenberg].
Her er 140 hester. Avdelingen har minst 3 mg.

Herøya:
Flåk-batteriene er reist (Flakvarpåsen, Solum, Roligheten, Porsgr., Casinoet på Herøya og nordre enden av kaia på Herøya. En kan regne med at det er 5 mann igjen i hver leir til å rydde opp.
Det tunge batteriet på Herøya m/ett Flak-batteri er reist. En kan regne med at det er 10 mann igjen her til å rydde opp. Inne på fabrikkområdet er det stasjonert 90 mann av Norske S.S Vaktbataljonen. Her er dessuten ca 50 tyske funksjonærer som har fått utlevert uniformer og våpen.
S.S-soldatene har 5. mg. Officerene er tyske: I hauptmann og 3 leutnanter. Avdelingen sender 3 - 6 mann som vakt til transformatoranlegget for Nordisk Lettmetall på Flakvarpåsen ved Knardalstrand.
S.S.-soldatene som alle er noe skrap, viste en nesten utrolig feighet under angrepet og under de senere flyalarmer. De forbanner Dskland og tyskere.

Rafnes gård, Herre:
Det tunge batteriet med 1 Flak.-batteri er reist. Her erlen kanon igjen, men den er demontert. Noen av avdelingens biler står på Klosterskogen skole ved Skien. En kan regne med at det er 10 mann igjen ved Rafnes til å rydde opp. De her oppsatte provisoriske barakker blir revet. AvdeIingen hadde feldtpostnr. L/39917.
Alt luftvernet som er reist skulde visstnok til Knaben gruber.

Pors nye bane, Tollnes:
Her ligger fremdeles 4 8,8 cm. luftvernkanoner med ildledeapparat og avstandsmåler. Batteriet har 75 mann. Tre privathuser i nærheten av banen er rekvirert og bebodd.
I et av dem er det innstallert en feldtradio. (Antennen har en lengde av ca. 25 m.)
Feldtradioensom lå på Flakvarpåsen, er reist.

Prestemoen ammunisjonslager:
Her er 5 - 10 mann som vakt. Den er fra Prestmoen. Her er ant. ikke for øyeblikket særlig mye ammunisjon. Da lageret vesentlig er for besetningen på Vallermyrene, tok den avdelingen som nylig reiste herfra ant. med seg det meste av den ammunisjon som var. Noen ny ammunisjon til den avdelingen som ligger på Vallermyrene nå er så vidt en vet ikke kommet. Denne kan ikke bruke samme ammunisjon som den som reiste.

Borgestad mat- og høylager:
Her er 10 - 12 mann som vakt. Den er fra Skien.

Lageret ved Eidanger stasjon:
Her er 4 - 5 mann som vakt. Den er fra Skien.
Det er beslaglagt 4 huser i Frednesalleen på Sunnjordet. Det er luftverntropper som holder til her. Foreløpig er her ca. 8 mann. Det blir satt opp en barakke her.
Her er 6 luftvarlingsofficerer, hvorav 1 bor i skoleinspektør Thorsruds bolig, Sverres gt. 24 og 5 i Jansens bolig, Aalls gt. 15. De er bare bevæpnet med pistol. Disse officerene har standplass i Margarinfabrikkens kjelder.
Ved Porsgrunns jernbanestasjon er det under kommando av Org.Todt laget et vikespor som går ut på Hovenga. Her er det stablet opp en stor mengde planker og bord og dessuten bygd 4 lagerbygninger. Her er nå Todt-karer, hvorav 2 officerer. Her er 2 Gestapo. De bor i skomaker Therkelsens hus, Meierigt. 1»

Som det vel skulle framgå av dette, må disse 14-dagers etterretningsrapportene ha vært av meget stor betydning for såvel distriktsledelsen som sentralledelsen (SL) i Oslo. Arbeidet med rapportene må nødvendigvis også ha opptatt mye tid for den enkelte områdeledelse. Hvorvidt alle områdledelser la den samme «flid» i dette arbeidet slik vi har sett Potsgrunnsområdet gjorde, er det vanskelig å si noe nærmere om da det bare er fra O 1703 at slike rapporter finnes bevart. Imidlertid gir D 17s distriktsrapport fra februar 1944 en fullstendig oversikt over tyske styrker og våpen innen alle Milorg-områder i Nedre Telemark pr. 31/12-43. Dette viser at i alle fall det tidligere omtalte spørreskjemaet iil områdenes etterretningssjefer ble sendt inn som forutsatt til distriktsledelsen.

Den siste rapporten som er bevart for O 1703 er datert 15/11-1943. Det er imidlertid all grunn til å regne med at den etterretningsmessige virksomheten bare økte i intensitet og omfang videre utover i krigen. Da tyskerne i november -44 begynte å frakte soldater og militært utstyr over Porsgrunn havn til Tyskland, ble dette et av områdets viktigste etterretningsmessige mål. I perioden fra november -44 til januar 45 anløp tre forskjellige tyske troppetransportskip Porsgrunn: «Donau», «Deutschland» og «Ulangahn». «Dohau» som var i Porsgrunn 3 ganger før den ble senket av Max Manus i Oslofjorden i januar -45, tok ved en anledning med seg 985 soldater, 20 kjøretøyer, 4 kanoner og 43 hester. Til sammen fraktet de 3 nevnte skipene over 2.000 soldater og store mengder militært materiell til lyskland over Porsgrunn havn; vesentlig fra Hydros kaianlegg. Alle disse tall er kommet fram gjennom etterretningstapportér fra folk i Porsgrunnsområdet.

Telemark politikammer

En annen viktig side ved Milorgs etterretningsvirksomhet var den aktiviteten som ble drevet for å beskytte organisasjonens egne medlemmer. I denne sammenheng var områdeledelsens kontakter innen politistyrken ved politikammeret i Porsgrunn av meget stor betydning. Herfra mottok Milorg meldinger om razziar og forestående arrestasjoner. Det var ikke få personer fra såvel Milorg som Sivorg som klarte å komme seg i dekning takket være beskjeder fra Telemark politikammer. Bjørgvin Hansen og Lars Spirdal var viktige etterretningskontakter blant politifolkene, men den viktigste politikontakten i Milorgsammenheng var nok Frank Grønn Jacobsen. Med ham stod Nils O. Nilsen i direkte kontakt.

Samtidig forsynte politikammeret også begge illegale organisasjoner med pass, stempler, grenseboerbevis, reisetillatelser osv. På politikammerets kontor produserte Ingeborg Hegna alle falske pass og legitimasjonspapirer som både Milorg og Sivorg hadde bruk for. Blant annet ble alle skauguttene som måtte fraktes til Sverige utstyrt med «ekte» falske papirer fra Ingeborg Hegna.

Flere av de lokale Milorg-lederne i Porsgrunn hadde militær bakgrunn fra før krigen og var som følge av dette pålagt meldeplikt på politikammeret. I den sammenheng var de pliktige til personlig frammøte for å la seg registrere. Dette s kapte ofte problemer ikke minst da cella i Vallerdalen ble opprettet. Men Milorgs kontakter innen politikorpset i Porsgrunn ordnet opp og registrerte de nødvendige frammøter.

Andre etterretningsorganisasjoner

Milorg var ikke eneansvarlig for militær etterretning til våre militære myndigheter i Stockholm og London. Ved siden av det ordinære Milorg-apparatet opererte også en rekke andre organisasjoner og grupperinger. En av disse ble kalt XU. XU var en ren etterretningsorganisasjon og den absolutt største innenfor militær etterretning i Norge under krigen. Den hadde sitt eget nett av agenter og kontakter spredt ut over hele landet. En annen etterretningsorganisasjon var den sjømilitære etterretning som opererte langs det meste av norskekysten. Vi kommer nærmere tilbake til denne litt senere.

XU

Inntil for ganske få år siden er det svært lite av XUs virksomhet som har vært kjent for offentligheten. Årsakene til dette er mange, men en av dem er at organisasjonens medlemmer i 1945 inngikk en avtale seg imellom om ikke å stå fram og fortelle om sitt arbeid eller motta noen form for æresbevisninger for sin innsats. De ønsket kort sagt å holde seg helt anonyme for ettertiden. Samtidig har XUs akiv hos forsvarets overkommando avdeling II, FO II - avdelingen for militær etterretning, vært hemmelighetsgradert fram til våre dager. Imidlertid er XUs virksomhet nå ikke lenger underlagt det samme hemmelighetsstempel, og organisasjonens medlemmer rundt om i landet kan fortelle om sitt etterretningsarbeid under krigen. XUs leder i Nedre Telemark var Ragnar Lassen fra Porsgrunn. Vi har tidligere flere steder omtalt Lassens virksomhet innenfor Milorg. Han forteller selv hvordan han ble knyttet til XUs virksomhet og om arbeidet Innen denne organisasjonen den første tiden:

«Jeg ble kontaktet mot slutten av 1941 av daværende politikonstabel Rolf Jacobsen i Porsgrunn som var svoger av rittmester Johan Holm i Langesund. Holm hadde som offiser fått endel etterretningsoppdrag fra mer sentralt hold og var den første XU-kontakt utad i Nedre Telemark.

Fra Johan Holm gjennom Rolf Jacobsen fikk jeg flere konkrete etterretningsoppdrag; følge med utbyggingen av stillinger, alle typer troppebevegelser, identifisering av tropper og offisersnavn, skaffe fabrikasjonshemmeligheter. På dette tidspunkt var jeg Johan Holms kontakt i Porsgrunn.

Johan Holm ble imidlertid ganske tidlig koblet ut som leder for XU fordi han også ble engasjert på en rekke andre illegale områder.

I januar 1942 fikk derfor jeg ansvaret for XU-gruppen i Nedre TeleMark, og på dette tidspunkt var jeg altså både gruppesjef i Milorg og XU-ansvarlig i Nedre Telemark. Rolf Jacobsen ble tidlig leder for det sivile luftvernet i Porsgrunn og var en støttekontakt inntil han måtte rømme til Sverige.»

Fra og med våren 1943 ble imidlertid Ragnar Lassen løst fra sin tjeneste i Milorg. I fortsettelsen skulle han konsentrere seg fullt ut om arbeidet for XU.

Selve XU-apparatet hadde fra starten i 1941 et forholdsvis beskjedent omfang, men utviklet gjennom krigen et omfattende nett av kontakter med en rekke personer involvert. I Nedre Telemark begynte det hele altså med rittmester Johan Holm i Langesund. Som offiser hadde han kontakter til offiserskollegaer innen den sentrale XU-Iedelsen i Oslo og fikk herfra i oppdrag å framskaffe opplysninger om militær virksomhet i Grenlandsområdet. Av særlig interesse i denne sammenheng var utvilsomt, den omfattende ahleggsvirksomheten fra tyskernes side på Herøya samt utbyggingen av brakkeleirer og forsvarsstillinger innen området. Det var imidlertid først da Ragnar Lassen tok over som XU-leder at et kontaktnett for militær etterretning ble bygd ut i Nedre Telemark. Når det gjelder den geografiske utstrekningen for dette kontaktnettet, forteller Lassen selv:

«Vi hadde grense til Notodden. Området omfattet hele Nome, Sauherad og helt sør til Langesund. Mot øst hadde vi en kontaktmann i Larvik og i vest en i Kragerø.»

Selve grunnstammen i dette nettet ble utgjort av 8 - 10 mann som Lassen selv hadde gjort henvendelse over for og som han stod i direkte kontakt med. Disse 8 - 10 bygde så i sin tur ut egne lokale nett med etterretningskontakter. Slike kontakter kunne være tyske offiserer, ingeniører på tyskeraillegg, folk innen kommuneadministrasjonen, politiet, NSB osv. Disse kom som regel aldri i direkte forbindelse med Ragnar Lassen og kjente heller,ikke til hans funksjon som XU-leder. Systemet med etterretningskontakter ble forsøkt bygd opp med minimal kontakt mellom de ulike nivåene i strukturen. Beskjeder og meldinger gikk via mellommenn og kurérer som ikke visste hvem de gav sine meldinger videre til. Som regel ble slike meldinger levert faste innleveringssteder. I Porsgrunn fantes det to slike. Det ene var Standard Bensinstasjon i brokrysset, det andre hos bokhandler Gulliksen i Storgata.

På det tidspunkt Ragnar Lassen ble leder for XU i Nedre Telemark, var han ansatt som kontorfullmektig ved politiets bilavdeling i Skien. Han hadde her bl.a. ansvaret for utferdigelse av legetimasjonskort, reisetillatelser, grenseboerbevis m.m. Herfra hadde han også de beste kontaktmuligheter til politikammeret samt nær kontakt med Transportsentralen i Skien som hadde med utferdigelse av bensinkort og kjørekort å gjøre.

Som etterretningsagent kunne han knapt ha sittet i en mer gunstig sivil stilling. Fra politiets bilavdelings kontor i Skien gikk trådene til Vest-Telemark, Notodden og Kongsberg. Hit kom kurérer og leverte meldinger direkte til Ragnar Lassen eller til kontordamene ved avdelingen.

Porsgrunn var gjennom hele krigen sentrum for XUs virksomhet i Nedre Telemark. Her lå Herøya-anleggene hvor tyskerne drev en omfattende anleggsvirksomhet og begynnende forskning innenfor lettmetallproduksjonen. Det var i Porsgrunnsområdet man bygde brakkeleirene: Lager Franken, Vallermyrene og Miltenberg. Når det gjelder den største av disse, Vallermyrene, foretok en av Lassens medarbeidere Harald Rønning fotografering av utbyggingen over flere måneder fra et fast punkt i Valleråsen bak leiren. Gjennom disse bildene, som er bevart, kan man studere den omfattende byggevirksomheten som her fant sted og hvordan leiren utviklet seg fra nesten intet til en forlegning for flere hundre mann. Tyskerne gikk også i gang med bygging av flere store militære festningsverk i Nedre Telemark: Langesundstangen fort, et stort anlegg på Klovdal og ett ved Valle i Bamble. Om disse ble det stadig sendt rapporter til XU sentralt. Byggingen av festningsanleggene ved Valle har for øvrig sin egen historie. Ragnar Lassen forteller:

«Når det gjelder anleggene i Valle, blir det påstått at tyskerne tok feil av Valle og Vallø ved Tønsberg og bygget for 40 milioner kroner på feil sted. Anlegget ble jo «bestykket» med tømmerstokker og pappskjermer for å se ut som et virkelig anlegg. Dette rapporterte vi til London og fikk beskjed om at de fra nå av ikke var interessert i festningsanleggene i Valle lenger.»

Norsk Hydros anlegg på Herøya var kanskje det mest sentrale mål for XUs virksomhet i Nedre Telemark. Ragnar Lassen forteller:

«Hydro var et hovedområde for vår etterretningsmessige virksomhet. Jeg tror ganske bestemt at de opplysningene som ble gitt fra oss om virksomheten der ute var med på å bestemme de a lli ertes vedtak om bombing av anleggene. Vi visste for øvrig ingen ting om at det ble bestemt å bombe. Hydro. Straks etter bombingen kom vi for øvrig over et tysk kart over Herøyaområdet hvor alle bombenedslag var tegnet inn; nøyaktig og grundig. På grunn av dette kartet som vi sendte til London, var senere rekognisering med fly helt unødvendig og ble heller aldri foretatt. For dette arbeidet fikk vi en skriftlig påskjønnelse fra London. Brevet nådde imidlertid aldri oss. Det ble stoppet i Stockholm av sikkerhetsgrunner. »

Nedre Telemark XU-område inngikk helt fra starten som en del av Buskerud, Vestfold og Telemark XU-distrikt. Sentrum for distriktet var Drammen, her bodde også distriktets XU-Ieder.

Den første lederen het Nils Bruslid (dekknavn «Sarn»), men han måtte flykte allerede mot slutten av 1942. Han ble etterfulgt av Gunnar Kværk («Per») som imidlertid etter en stund ble trukket inn i XUs sentrale ledelse i Oslo. Den siste lederen for Dramitensdistriktet var Otto Isaachsen fra Notodden som i utgangspunktet hadde vært XU-leder i Øvre Telemark. Alle etterretningsrapporter og meldinger som skulle sendes Stockholm og London gikk alltid gjennom lederen i Drammen. Dette kunne skje direkte med kurér fra Porsgrunn til Drammen, men det vanligste var å sende det hele,gjennom XUkontakten i Vestfold, Gudbrand Jessen («Truls»). Jessen var den XU-mann lassen,stod i mest kontakt med under hele krigen. Da Gestapo gikk til aksjon mot XU-apparatet i Drammensdistriktet i slutten av mars 1945, ble Gudbrand Jessen og Ragnar Lassen etterlyst samtidig.

Ragnar Lassen hadde også kontakter til Milorg i Nedre Telemark; både lokalt i Porsgrunn og til D 17s distriktsledelse. Som tidligere troppssjef i O 1703 var områdesjef Victor Nielsen hans viktigste kontakt i Porsgrunnsområdet. Lassen hadde imidlertid aldri direkte kontakt til distriktssjef Qvenild. All kontakt med distriktledelsen i D 17 skjedde gjennom politifulllmektig Ragnar Blekeli ved Skien Politikammer. Ragnar Blekeli fungerte under store deler av krigen som Milorgs etterretningsmessige knutepunkt i Nedre Telemark. Gjennom ham gikk den eneste direkte etterretningskontakt til Sivorg, B.org, den Sjømilitære etterretning og XU. Fra og med våren -44 var han også distriktsledelsens eneste kontakt med D"l5 Vestfolds lyttestasjon «Fama» i Larvik. Herfra ble det drevet en omfattende avlytting av telefonsamtaler til og fra byens Gestapohovedkvarten «Fama», fremskaffet på denne måten opplysninger som var av den største betydning for hele motstandsarbeidet i Vestfold og Nedre Telemark; bl.a. ble planlagte razziar og arrestasjoner avdekket gjennom «Fama» lenge før de ble satt ut i livet.

Ved påsketider, i mars, 1945 raknet det meste av XU-nettet i Drammensdistriktet gjennom grovt angiveri fra to av XUs egne kurérer. Ragnar Lassen forteller:

«Det som skjedde og som ble klarlagt senere, var at to unge kurérer fra Drammen angav oss for penger. De to het Strand og Bjerke. Noen av guttene våre i Drammen og Tønsberg ble tatt, og tyskerne slo også til her i Porsgrunn; direkte mot Rolf Gulliksen i hans hjem. Han ble nå ille torturert. De hadde fått tak i mitt dekknavn (Per Tveit) i Drammen, og Gulliksen ble tatt med i drosje, opp til huset hvor jeg bodde. Han røpet imidlertid ikke mitt virkelige navn. Det var så Grossmann som ringte på døren og spurte om jeg var Per Tveit. Dette benektet jeg og viste han mitt politifunksjonærbevis med innstemplet bæretillatelse for våpen fra sikkerhetspolitiet i Larvik.

Dette forvirret Grossmann, men han undersøkte likevel hele huset. Han gikk så ut i drosjen og hentet inn Gulliksen sammen med et par gestapister. Men Gulliksen holdt fortsatt tett. Det ville imidlertid bare dreie seg om øyeblikk før hele dobbeltspillet var oppdaget, så da muligheten bød seg, så jeg mitt snitt til å stikke av.

Jeg endte til sist i dekning på Bøle sagbruk - antakelig 26. mars i 1945.»

Waffen SS Obersturmführer Klaus Grossmann, som Lassen her nevner hadde kort tid før disse hendelsene kommet til Skien-/Porsgrunnsområdet med det ene mål å rulle opp hele motstandsfronten i regionen. Helt fra han rekvirerte konsul Berthelsens hus, «Villa Fløyen», i Skien til hovedkvarter for sin virksomhet var han under konstant overvåkningfra Milorgs side. Da han noen dager senere igjen dro tilbake til Ragnar Lassens hus, ble han skygget av to menn fra Milorg i Porsgrunn. Gunnar Gregersen forteller:

«Samme dag som flyangrepet mot Menstad skjedde, [Langfredag 30. mars 1945] kom det ordre om at han skulle tas. Vi fulgte etter ham til Ragnar Lassens hus. Han holdt da på å rulle opp organisasjonen rundt Lassen. Sammen med Asbjørn Henriksen lå jeg i dekning 40 m fra inngangsdøren.

Vår oppgave var altså å ta ham, men det var nesten umulig å få ham i siktet. Hele tiden var han dekket av folk rundt seg.»

Grossmann hadde også et kvarter inne på Hydros område på Herøya. Herfra foretok han flere framstøt for om mulig å avdekke illegal virksomhet. Han lyktes aldri i dette, men han var flere ganger. nær ved.

Ragnar Lassen ble for øvrig liggende i dekning på Bøle sagbruk i ca. en uke. Han ble så fraktet over til Sverige med D 17s skøyte fra Langesundsfjorden.

I tillegg til Rolf Gulliksen ble også to andre av Lassens nære medarbeider i Porsgrunn, Arne Thorstensen og Kristian Young Halvorsen, arrestert av Gestapo. De ble nå alle sendt til Børsen i Drammen som under krigen fungerte som fengsel. Alle tre kom seg imidlertid ut av fengselet og Drammen by og over til Sverige gjennom en eventyrlig flukt «iscenesatt» i samarbeid med den tsjekkiske vaktkommandøren i fengselet. Med på flukten var foruten disse fire (tsjekkeren innkludert), også arresterte XU-folk fra Buskerud og Vestfold. I et intervju i Porsgrunns Dagblad for 24. mai 1945 forteller Rolf Gulliksen selv om sin arrestasjon og flukt:

« - Jeg hadde nettopp fått beskjed om at Gestapo vilde snakke med meg og jeg var på veg ut av døra for å unngå dette, da jeg bokstavlig talt løp rett i armene på Gestaposjef Grossmann personlig. Han slo meg øyeblikkelig ned. Deretter gikk turen via Victoria hotell, kretsfengslet i Skien og Larvik til Gestapofengslet i Drammen.

Grossmanns hovedkvarter i Bergstien i Drammen trenger vel ingen nærmere presentasjon. Navnet «Buskeruds helvete» gir en aning av hva de ulykkelige som havnet her, måtte gjennomgå. Det var ett av dé mest avskyelige arnesteder for Gestapos virksomhet landet kan oppvise.
---
Grossmanns mål var å rulle opp den seksjonen av heimefronten som det her er tale om, i alle tre fylkene Telemark, Vestfold og Buskerud. Det klarte han også takket være angivere. I Drammen traff vi sammen med sjefen, en ung mann i 26-27-årene, og et medlem fra Tønsberg.

Den første fikk særlig gjennomgå. Det nyttet forresten lite at vi ikke «sprakk». Gestapo satt inne med forbausende rikholdige opplysninger.

Den eneste de klarte å få litt ut av var sjefen fra Drammen. Han var utsatt for den mest diabolske tortur. Dette gikk hardt inn på ham, så voldsomt at han besluttet å henge seg. Han stilte opp en krakk, festet skolissene i en spiker på veggen og laget en forsvarlig rennesnare.

Derpå sparket han krakken vekk, med den følge at han i neste øyeblikk fant seg sittende på golvet. Det var sikkert holdet i spikeren som var gått, mente han og forsøkte igjen. Dobbelt løkke rundt spikeren. Samme resultat. Da ble han sittende i den stilling skjebnen øyensynlig vilde ha ham og ga seg til å le.
- Og så var det altså den berømmelige flukten gikk for seg?
- Ja, saken vår stod så dårlig at noe måtte gjøres. Hjelpen korn fra den siden en minst skulde ventet den, nemlig fra vaktsjefen i egen høy person. Det var en tsjekker som var tvangsmobilisert, en uredd kar som hadde vært med ved Stalingrad, der flammekasterne hadde satt stemplet på ham i den grad at han var svart over hele overkroppen og ansiktet. Nå var han lei de tyske herrer og vilde nytte første og beste høve til å komme seg over til Sverige.

Han hadde fattet en ubegrenset tillit til vår kollega fra Tønsberg og skriftet sine opprørsplaner til denne. Etter forhandlinger kom vi til enighet om å foreta utflukten sammen. Tidspunktet ble fastsatt til påskedags natt, og sammen la vi de nødvendige slagplaner.

Påskedag bega vår venn vaktsjefen seg ut på Drammens svartebørs og begynte et storstilet oppkjøp av drikkevarer til de mest fantastiske priser. Pengene var skaffet til vege ved et besøk i sikkerhetsskapet på fengselskontoret, der Gestapo oppbevarte de beslaglagte verdisaker. Derpå invitertes de 5 vaktmannskaper på grand galla hos vaktsjefen som til og med hadde skaffet «damer» og øyensynlig gjort alt for at hans gjester skulde trives. - I siste øyeblikk så det ut til at hele spillet skulde veltes. Gestaposjefen hadde beordret ett av disse plutselige vaktskiftene som var et ledd i sikringen. Men tsjekkeren klarte brasene. Han ringte sjefen opp og utbad seg elskverdig enda en vakt fordi han akkurat da hadde preserende ting som skulde avsluttes. Noe sjefen innvilget med en kompliment til hans tjenesteiver.

Fra «Judas-øyet» i celledøra hadde vi et utmerket overblikk over festen og kunde kontrollere begivenhetenes gang. Med stigende engstelse bemerket vi at vår venn tsjekkeren tok godt til seg av varene og begynte å vise tegn på beruselse. Men han beroliget oss med at det var nødvendig for å avlede enhver mistanke.

Ved 23-tida om kvelden var karene passe segneferdige. Vaktsjefen mente nå at øyeblikket var inne, han låste oss ut og tyskerne inn i hver sin celle, låste den svære gitterporten i korridoren forsvarlig, puttet nøklene i lommen og ga ordre til avmarsj. I vaktrommet tok vi med alt som fantes av våpen.

Vakten ved utgangen til gaten var imidlertid ennå på plass. Vaktsjefen ba oss ta saken rolig. Han utnevnte Sørensen fra Tønsberg til «Gestapo» og beordret vakten til å lukke opp porten med den forklaring at vi var fanger som skulde i fornyet forhør. Vakten lystret momentant, og så marsjerte vi i sluttet tropp over Drammensbrua med vaktsjefen foran og «gestapist» Sørensen bak med maskinpistolen ferdig til bruk. En tysk patrulje gjorde honnør til vår sjef.

Langs hovedvegen bar det sørover mot Tønsberg-traktene som det første mål. Flukten vilde ikke bli oppdaget før om morgenen kl. 8 da fangene skulde ha mat. Før den tid vilde ventelig ingen forfølgelse settes i gang. Seinere bar det inn i skauen. Det var et fryktelig slit i snø til livet og i bare dress og tynne sko. Vegen gikk mest over myrer og langs bekkefar for at tyskernes blodhunder ikke skulde få spor.

Tsjekkeren var vel inne i Gestapos metoder og hadde selv vært med på flyktningsjakt. Hvis Gestaop ikke hadde oppsporet oss innen to døgn, vilde de oppgi forfølgelsen, kunde han fortelle. Nisten var et halvt brød og to bokser hermetikk på seks mann i 24 timer.

Ut på natten kom vi fram til en gård noen km. fra bestemmelsesstedet. Da klarte jeg ikke å gå lenger etter den behandlingen Grossmann hadde gitt meg. Høyre benet var hovnet uhyggelig opp og sårene etter støvlesparkene var blå og svulne. Jeg fryktet blodforgiftning. Tsjekkeren ordnet enda en gang opp. Han satte de fire andre til å holde og gikk i gang med operasjonen med en brodersaks som kniv. Kirurgen kunde sine ting, noe en svensk læge et par dager seinere bekreftet i rosende ordelag.

På gården traff vi to mann fra Tønsberg mil.org. som øyeblikkelig ordnet med overfarten. En kurer ble likeledes sendt til Porsgrunn.

I fengselet i Drammen hadde Grossmann viftet med en liste som han øyensynlig var meget fornøyd med. Det var under forhøret, og i en halvt bevistløs tilstand oppdaget jeg en rekke med Porsgrunnsnavn.
- Her er en fin bande som skal tas når vi er ferdige med dere! sa Grossmann.

Neste dag ordnet mil.org. bil til kysten, der vi satte over til Strømstad i en liten fiskekogg.

Den eneste avbrytelsen vi hadde var da vi måtte stoppe opp for å la en tysk, konvoi passere.»

I og med opprullingen og arrestasjonene i Porsgrunn og Drammensdistriktet for øvrig gikk hele XU-apparatet i Nedre Telemark i oppløsning. Selv om det fantes planer for å fortsette arbeidet etter en slik opprulling, ble dette aldri aktuelt. Alle forstod at freden, tross alt, var nær forestående.

Den sjømilitære etterretning

En annen etterretningsorganisasjon som opererte ved siden av Milorgapparatet, var den sjømilitære etterretning. Denne hadde som hovedoppgave å registrere skipstrafikken langs norske-kysten og knyttet følgelig til seg folk i kystdistriktene. Organisasjonen fikk tilsendt rapporter om skipsanløp og passeringer fra sine agenter. I Langesund, med kontroll over all skipsfart til og fra de store Grenlandsbyene, var Milorgs områdesjef i O 1701, Trygve Etland, den sjømilitære etterretnings kontakt. Sentralt innen denne organisasjonen i vårt distrikt stod for øvrig fabrikkeier Harald Thiis-Evensen og marineoffiser Arne Paust i Porsgrunn.

EUREKA-senderen

14. februar 1945 mottok distriktsledelsen i D 17 følgende beskjed fra London over distriktets egen UK-sender:

«Vi vil gjerne etablere en permanent Eureka i ditt distrikt. Eurekan arbeider hver natt når bestemt BBC-melding blir sendt ut og blir brukt av fly på vei til andre deler av Norge.»

Plasseringen av denne Eureka-senderen skulle ifølge det samme telegrammet være på Bamblekysten. Fire dager senere (18/2) gikk følgende melding tilbake til London fra D 17:

«Det er iorden med Eureka. Vedkommende er klar til etablering.»

«Vedkommende», som det her vises til, var våpensjefen i O 1703, Nils O. Nilsen. Han forteller:

«Mot slutten av krigen ba Robert Evensen meg om å plassere en «Eureka-sender» på Bamblekysten. Jeg var nemlig svært godt kjent i dette området. Robert kom med senderen, som jeg gjemte på Rørholt Gård hos Jørgen Måbø. Eurekan skulle plasseres på et sted som het «Laumarkstoe» på Rørholt.

Flyene skulle komme inn over Jomfruland og de skulle orientere seg etter pipetoner fra Eurekan.»

To måneder etter den første meldingen var Eureka-senderen kommet tilD 17 og plassert på Rørholt. 24. april ble melding om dette sendt London:

«Vi plasserer Eureka på Løvmarkåsen 500 m rett vest for dropplass Ørret.» [Rørholtfjorden]

To dager senere kom så endelig meldingen fra London om når senderen skulle tas i bruk:

«Eureka vil bli benyttet som peilestasjon for ditt og distrikt og skal slås på en time før standby tidens slutt. Eureka brukes etter BBC-rneldingen: «Flybensin på lampa.»

Særmeldingen «Flybensin på lampa» ble imidlertid aldri lest opp over BBCs norske sendinger, og D 17s Eureka-sender ble derfor aldri slått på. Sett ut ifra et beredskapsmessig synspunkt var imidlertid Eureka-senderen av den største betydning, for såvel Nedre Telemark som Sørøst-Norge for øvrig. Skulle det ha kommet til en konfrontasjon i Norge i maidagene og de allierte måtte gå til invasjon av landet, ville Eureka-senderen vært av vital betydning ved innflyvning av mannskaper og utstyr.

Oppsummering

Vår gjennomgang av, etterretningsarbeidets omfang og betydning i Porsgrunnsområdet og Nedre Telemark for øvrig har vist en mangesidig og bredt anlagt etterretningstjeneste med klare siktemål og gode resultater. Fra de ulike etterretningskontakter og organisasjoner ble de norske myndighetene i Stockholm og London tilført et omfattende og meget viktig materiale vedrørende de tyske militære styrkers og myndigheters virksomhet i Nedre Telemark. Milorgs eget arbeid med å beskytte organisasjonen og dens medlemmer var også omfattende og svært virkningsfult. Det hele avspeiles kanskje tydligst gjennom det faktum at Milorg i D 17 aldri ble rammet av store opprullinger slik tilfellet var i samtlige av distriktets naboorganisasjoner (D 15, 16 og 18).

Verken Grossmann eller andre fra Gestapo nådde inn til selve kjernen av motstandsorganisasjonen i vårt distrikt. Sjefen for Gestapohovedkvarteret i Larvik, Oberscharführer Hermann Wernich skal i forbindelse med dette bl.a ha uttalt (kilden er Kjell Batzers rapport fra november 1944): «Det er umulig å foreta seg noe i Skiensfjorden, da «jøssingene er altfor godt underrettet»