Sandøyas historie

Generell del

Under istiden lå blant annet Norge dekket av veldige ismasser. Disse digre ismassene trykket landet under ned. Det var mens isen ruget over landet at sandmørenen på og omkring Sandøya hopet seg opp.

Slik skaptes den topografi vi kjenner fra dagens Sandøya. Gradvis steg temperaturen også i vårt område. Isbreene minket og en kan si de trakk seg nordover.

Når så istrykket forsvant, hevet også landet seg igjen. Over Østlandet er det målt at landet hevet seg ca. 220 m. I vårt distrikt er den marine grense ca. 135 m. o. h.

Denne landehevingen skjedde over lang tid, noen tusen år. Den gikk heller ikke jevnt, sterkt til å begynne med, siden langsomt. Hevingen foregår enda, men nå svært langsomt. De siste 200 år har Sandøya hevet seg ca. 18 cm.

Vi kan derfor trygt si at etter siste istid steg Øya vår sakte og sikkert opp av havet.

I steinalderen ser havnivået ut til å ha vært ca. 20 m høyere enn i dag.

Det er fra denne tiden vi finner de første spor etter menneskelig aktivitet på Sandøya. Med vannstanden 20 m høyere er det klart at Øya var betydelig mindre.

Håndfaste spor etter mennesker på denne tiden har en funnet her.

Disse funn viser at her har det ruslet folk rundt i ca. 4-5 tusen år. Spor etter disse menneskenes boplass har en ikke funnet på Sandøya. Det er derfor vanskelig å fastslå om det var fast bosetting her på den tid. Funnene kan jo stamme fra folkenes streifetokter. Disse steinaldermenneskene var jo et jakt- og fiskefolk.

På Håøya har en funnet en av deres boplasser, likeså i Bergsbygda og ved Langangsfjorden.

Men sannsynlig er det at her var fast bosetting, i alle fall i yngre steinalder.

Øya var skogkledd, rik på vilt. Sandgrunnene rundt øya var fiskerike og her var lune bosteder.

Adkomst til og fra var den beste. Det var jo fjorden med båten som var den greieste framkomst.

Fra historiebøkene vet vi nå at steinalderens jeger- og fangstfolk ble etterhånden fortrengt av andre folkegrupper. Mennesker som dyrket jorden og holdt husdyr. Bygde hus av tømmer både for folk og fe. Så sentralt kommunikasjonsmessig og godt utstyrt næringsmessig som Sandøya lå, er det naturlig at den ble tidlig ryddet for fast bosetting.

Noe eksakt om når dette skjedde, er vanskelig å fastslå. Men historieskriveren Harald Hals nevner at det trolig skjedde alt i eldre jernalder. Altså før Kristi fødsel. Hvor dette bruket lå, kan en fastslå. Det er beskrevet i gamle skrifter slik: «Bruket ligger i en baklie, nordvendt». Rester av hustoftene finnes enn i dag. Stedet ligger midtveis mellom gårdene til Gusfred og Abrahamsen. Veien i dag går gjennom det gamle tunet.

Helt fra øya ble ryddet og fram til 1780-årene var det bare dette ene bostedet på øya. Det vil si ca. 1770 ble gården flyttet. Daværende eier bygde opp stue og uthus på det nye sted. (Abrahamsens gård i dag). Husene på den gamle gården ble stort sett bare stående å råtne ned.

Tømmeret i gårdens nåværende bryggerhus og låvebygning er det samme som ble bygget i 1770.

Manntallet fra 1725 viser da også at det kun var en familie bosatt på øya. Denne besto av mann, kone og to barn. I tillegg hadde de ei tjenestejente. (Hun var 12 år).

Nevnes bør det at under «Svartedauen» 1349-50 var Sandøya den eneste av øyene i fjorden som ikke ble lagt øde.

Det er først ca. 1780 at det blir flere familier på øya. Da ryddes og bygges husmannsplassen «Sandvigen». Den lå der Robert Eriksens hus nå ligger. I 1790 ble eiendommen Sandøen delt i to like store bruk. Gusfreds gård ble bygd opp, pussig nok bygde de bare uthus der. Bolighuset de bygde er det hus Egil Eriksen nå har.

Manntallet fra 1810 viser at folketallet nå var kommet opp i 14 mennesker. Oksøya hadde i alle tider hørt med til Sandøybruket. I 1815 ble Oksøya frasolgt. I 1826 fikk vi enda en gårddeling. Da ble det som i dag er Georg Hansens eiendom skilt fra den søndre eiendom (Abrahamsens). Også det nordre bruket foretok en del delinger og utskillingen av husmannsplasser i denne perioden.

I 1865 var derfor folketallet på øya steget radikalt. 148 mennesker var det nå blitt.

Yrkesfordelingen var slik: 14 bondefolk, 6 tjenestefolk, 12 husmannsfolk, 18 håndverksfolk, 52 arbeidsfolk, 38 sjøfolk, 3 fiskerfolk, 5 embetsfolk. Fram mot århundreskiftet ble det nå riktig fart i boligreisingen. Folketellingen i 1910 viser 224 mennesker. Slik var nå yrkesfordelingen: 48 bondefolk, 5 tjenestefolk, ingen husmannsfolk, 8 håndverksfolk, 9 arbeidsfolk, 77 sjøfolk, 61 fiskerfolk, I embetsfolk, 6 fattigfolk og 9 andre. Forskjellen i yrkesfordelingen i 1865 og 1910 avspeiler og illustrerer godt den store samfunnsmessige forandringen vårt land gjennomlevde disse årene.

Som nevnt, Sandøya var en del av Eidanger kommune. Veksten i folketallet på øya var omtrent som gjennomsnittet for bygda for øvrig, heller en smule sterkere. I 1865 utgjorde Sandøyas befolkning 5,4% av bygdas folketall. I 1910 var det steget til 5,8%.

Den første økningen i boligreisingen var, foruten gårddeling, husmannsplasser.

Den første var som nevnt «Sandvigen» i 1770. Så kom «Sand» i 1810. «Gonvik» i 1850 og «Plassen» i 1854.

Nå fikk aldri husmannsvesenet her samme karakter som andre steder. Dette kom dels av at hovedbrukene var relativt små, dels kom det av at husmennene drev noe fiske og kunne også få seg annet lønnet arbeid. Flere av husmennene var bjelkehuggere.

Mot århundreskiftet var alle husmannsplassene blitt vanlige leietomter. I årene omkring 1850 var det gode konjunkturer i skipsfarten. Dette førte til at en rekke sjøfolk og arbeidsfolk bygslet tomter og bygde seg hus på Sandøya. Mye av den eldste husbebyggelsen på øya skriver seg fra denne perioden.

Etter at storindustrien gjorde sitt inntog i distriktet først i 1920-årene, skjøt husbyggingen ny fart.

Enda var det mye sjøfolk og fiskere på øya, men industriarbeideren økte stadig i antall.

I krigsårene 1940-45 var det ingen husbygging. Siden økte byggingen jevnt og trutt. Men det begynte etter hvert å bli vanskeligere å finne laglige tomter. I 1968 ble det derfor lagt ut et kommunalt byggefelt. Feltet fikk navnet Skolelia.

Da dette feltet var ferdig utbygd, økte folketallet på øya sterkt. Skolen som en tid hadde hatt synkende elevtall og sto i fare for å bli sentralisert bort, var nå reddet for lang tid.

Folketallet var nå kommet opp en del over 400.

I generalplanen for Porsgrunn regner en fortsatt med litt bygging på Sandøya.

Alle tiltak og hendelser fram igjennom årene som har preget Sandøya som bosted og lokalsamfunn, blir behandlet i egne avsnitt.