vår 2009 | høst 2009 | vår 2010 | høst 2010 | vår 2011 | høst 2011 | vår 2012 | høst 2012 | vår 2013 | bokpraten
Bokprat
er et tilbud i Porsgrunn bibliotek hver torsdag klokka 12! Frister det med en kopp kaffe eller te mens noen forteller deg om ei god bok? Velkommen til en litterær halvtime der bibliotekets ansatte tar deg med på en reise i bøker som gleder og utfordrer.
Er du på jobb i nærheten? Ta med nistepakka og bli med på en hyggelig boklunsj!
Så langt i år har vi snakket om
Torsdag 13. juni Geraldine Brooks: Bokens folk. - Cappelen Damm 2009
Geraldine Brooks er journalist, og har rapportert fra flere krigsområder. Da hun var på oppdrag i Bosnia, hørte hun om den jødiske ”Haggada” fra Sarajevo: en illustrert bok fra Middelalderen som beskriver den jødiske påskefortellingen. Boken har vært nær ved å bli ødelagt flere ganger, men er blitt reddet, ved flere anledninger av muslimer. Den er blitt et viktig symbol på den tidligere sameksistens mellom forskjellige folkeslag på Balkan. Den befinner seg nå i nasjonalmuseet i Sarajevo.
Hovedpersonen Hanna er arkeolog, og hun har fått i oppdrag å restaurere Haggadaen, som dukket opp i et bibliotek i Sarajevo under Bosnia-krigen. Hun finner forskjellige spor fra forskjellige tider i boken – rester av en sommerfuglvinge, et hårstrå, og flekker av vin – eller er det blod? – som indikerer at boken har en dramatisk historie. Hanna undrer seg over de ulike funnene. Forfatteren tar leseren med tilbake i historien, og avslører for oss bakgrunnen for Hannas funn i Haggadaen. Den har blant annet vært i Wien på 1800-tallet, i Venezia på 1600-tallet, og i Sevilla 14000-tallet. Det er ukjent hvem som har laget boken, men Brooks gir oss en mulig forklaring. Enkelte hendelser har forfatteren belegg for, andre er diktning. Brooks redegjør for dette i et etterord.
Parallelt med Hannas restaurering av boken, følger vi livet hennes. Hanna har et svært komplisert forhold til sin mor, og et komplisert forhold til menn. I denne perioden av hennes liv, skjer dramatiske hendelser. Hun oppdager til slutt at livet hennes på en måte er forbundet med Haggadaen.
Fortellingen om Hannas liv er spennende nok, men det er den dramatiske fortellingen om Haggadaen som gjør romanen virkelig fengende. Leseren tas med tilbake i tid, til forskjellige miljøer og samfunnslag, og får et innblikk i faktiske historiske hendelser. Vi får også fortellingene om de personene som hadde med Haggadaen å gjøre, blant annet en alkoholisert, spillegal prest og en bokbinder med syfilis! De løper alle risikoer for å redde Haggadaen, det gjør også Hanna til slutt.
”Bokens folk” er en roman først og fremst til å la seg underholde av, men det er også en bok man kan lære noe av. Den er for øvrig dedisert ”Til bibliotekarene”.
Torsdag 31. mai Stig Sæterbakken: Gjennom natten. - Cappelen, 2011.
Stig Sæterbakken som døydde tidlegare i år har blitt omtala slik:
"One of the most interesting contemporary
authors in Europe: always controversial and
never uncomplicated, he forces the reader
to confront the less flattering sides of both
self and society." Eurozine, mai 2006Etter sin død har Sæterbakken fått både P2 lyttaranes romanpris og Ungdommens kritikerpris for 2011 for romanen ”Gjennom natten”. Ungdommens kritikerpris blir dela ut på initativfrå Foreningen !Les, og vinnaren er stemt fram av ni klasser fråvidaregåandeskular over heile landet.
”Gjennom natten” er ein sterk og vond roman. Den atten år gamle sonen til tannlege Karl Meyer har teke sitt eige liv. Boka byrjar med ei gripande skildring av farens djupe sorg over sonen. I eit langt tilbakeblikk blirme så kjende med livet til Meyer slik det var før sonen døydde. For tannlege Karl Meyer har voreein vellykka mann med fint hus i eit bra strøk, med ei kone han er glad i og to kjekke barn. Men så byrjar livet hans å rakne. Han svik dei han er mest glad i, og skuldkjensla er då og eit sentralt motiv i denne romanen.
«Hva er det med det å elske noen, som kan gå så fryktelig galt?», spør forteljaren, den tidlegare vellykka tannlegen Karl Meyer, etter kvart som romanen glir over i ei skrekkforteljing. For i andre del av «Gjennom natten»fylgjerme Karl Meyer på ei reise gjennom Europa der han etter kvart går i oppløysing som menneske. Dette skildrar Sæterbakken i ei rekke med marerittaktige scenar der me møter m.a. labyrintiske byar, anorektiskedvergar og heimsøkte hus.
Stig Sæterbakken skriv svært bra, og som lesar blei egdregen inn i eit mørkt og fasinerande romanunivers. Ein roman som er vond å lese, men som også er vanskeleg å legge ifrå seg. ”Gjennom natten” minner om kor sårbaremeer , og kor livsviktig kjærleiken til andre menneske er for oss alle. Det er trist åtenkje på at meikkje får fylgje Sig Sæterbakken vidare i eit tidvis kontroversielt, men aldri kjedelegforfattarskap.
Torsdag 24. mai
Margaret Atwood: Tjenerinnens beretning. - Aschehoug 1987
USA eksisterer ikke lenger, presidenten og nesten hele Kongressen er drept i et terrorangrep. Et nytt diktatorisk samfunn er etablert innenfor de gamle grensene, republikken Gilead. Kvinnene er fratatt alle borgerrettigheter, jentene lærer ikke lenger å lese og skrive. Menneskene er inndelt i klare sosiale klasser med ulike plikter og rettigheter, der det er Førerne som bestemmer. Menn kan også være Øyne (etterretningsagenter) ,Voktere eller Engler (soldater). Kvinnene er Hustruer (Førernes koner), Tjenerinner (Førernes «fødemaskiner»), Marthaer (hushjelper), Tanter (tjenerinnenes lærere og oppdragere), Jesabeller (prostituerte) , ellerUkvinner (barnløse, feminister, motstandere av systemet). Barna som blir født er enten Overlevere (friske barn), eller Ubarn (funksjonshemmede, som må dø). Fortelleren i boka er 33 år gamle Offred, tjenerinne hos føreren Fred, derav navnet Of Fred, som forteller at hun er Freds slave. I før-Gileadsk tid var hun gift med Luke, hadde ei datter og hadde studert på universitetet. Nå er datteren tatt fra henne, Luke er antakelig drept, og hun er tjenerinne hos Føreren Fred og kona Serena Joy. Oppgaven hennes er å føde et barn for dem, for deretter å flytte til en ny fører og føde hans barn. Tjenerinnene bærer røde fotside kjortler og hvite «vinger» på hodet som skjuler håret og hindrer andre i å se ansiktene deres. Deres største bekymring er å ikke kunne få barn, eller at de får Ubarn, siden det er reproduksjon livet deres dreier seg om. Frykten er stor for å bli Ukvinne, og dermed forvist til koloniene og den visse død.
Dette er en skremmende beretning, godt skrevet av en av Canadas mest kjente kvinnelige forfattere. Vi kjenner jo til andre totalitære samfunn både nå og tidligere, og Gilead har utvilsomt gjenkjennelige trekk fra flere av disse. Romanen forteller om et samfunn vi ikke vil ha, den beskriver det som må være et skrekk-scenario for de aller fleste. I boka fortelles det om det gamle samfunnet med alle sine svakheter, de positive sidene er totalt fraværende i maktelitens framstilling av historien. Noe av det gamle har regimet i Gilead likevel tatt med til sittgammeltestamentlige og «moralske» nye samfunn: det fins det fortsatt bordeller og prostituerte. Likedan fins det en motstandsbevegelse som jobber i det skjulte mot regimet, noe som gir et visst håp for framtida.
Boka viser hvordan og hvor fort et totalitært samfunn gjennom ensidig propaganda og streng isolasjon fra annen påvirkning kan endre holdningene hos innbyggerne til fordel for regimets dogmer. Hovedpersonen Offred som har levd i et moderne vestlig samfunn inntil for få år siden, er blitt så påvirket av propaganda at hun synes japanske kvinnelige turister som besøker Gilead er uanstendig kledt bare fordi de har knelange skjørt og høyhælte sko.
Romanen er spennende , skremmende og utradisjonell, og gir den som leser mye å tenke på. Jeg la fra meg Tjenerinnens beretning med en stille takk for at jeg bor i et fritt, demokratisk land der kvinner har alle muligheter til å få et selvstendig og godt liv.Torsdag 10. mai Helle Helle: Ned til hundene . - Oktober Forlag, 2009
Helle Helle er en prisbelønnet dansk forfatter. Opprinnelig het hun Helle Olsen, men har valgt å bruke oldemorens etternavn «Helle.» Forfatteren er kjent for å holde en enkel stil i bøkene sine, en såkalt minimalistisk hverdagsprosa. Historiene fortelles like mye mellom linjene.
«Ned til hundene» ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Romanens forteller, en 42-årig forfatter, har nettopp forlatt sin ektemann, en hudlege. Hun har gått på en tilfeldig buss, sitter nå med trillekofferten sin på et busstopp et sted ved kysten av Sjælland, og «leter etter et godt sted å gråte.» Hun er på alle måter en strandet person og befinner seg ved et nullpunkt i tilværelsen. Her finner samboerparet Putte og John henne. De tar henne med hjem, installerer henne først i hjørnesofaen, deretter i hjertene sine. Putte og John har begge whiplash-skader og lever et stille og rolig liv. De livnærer seg på strøjobber. De kaller kvinnen Bente. Om det er det hun egentlig heter får ikke leseren vite. Det er heller ikke så viktig. Omgitt av disse vennlige fremmede begynner Bente langsomt å finne tilbake til seg selv. Hun hjelper til med dagligdagse gjøremål, bl.a. mating av hundene til en onkel som ligger på sykehus. Den gamle nabodama Elly trenger også litt tilsyn og hjelp.
Utover i boka kommer det små drypp av Putte og John sin historie. Kanskje er det slik at de egentlig trenger Bente like mye som hun trengte å havne hos dem?
I all sin stillfarenhet ligger det også en spenning i denne romanen. Man aner at det befinner seg et drama i det enkle dagliglivet. «Ned til hundene» er på alle måter en fasinerende historie. Så enkel og hverdagslig på overflaten, men like under er den full av følelser, personlige utfordringer, og en søken etter hvordan man i bunn og grunn skal takle livet.
Forfatter Trude Marstein har gjort en flott jobb med oversettelsen, og boka passer godt til lyse vår- og sommerkvelder!Torsdag 3. mai Kristin Marja Baldursdottir: Måkelatter. Pantagruel forlag 2006
Det er tidlig på 1950-tallet i en fiskerby på Island. Agga som er 12 år og har vært foreldreløs nesten hele livet, bor hos besteforeldrene. Morfar er lange perioder ute på sjøen, og da er hjemmet et rent kvinnehus. I kjelleren bor morfars søster Kidda som er tannløs og røyker pipe og konsekvent omtaler broren sin som slasken. I annen etasje har Ninna og Dodo, Aggas tanter, sine rom. Mormor holder styr på rasjoneringskort og innkjøp, rydding i skap og boning av gulv.
En dag ankommer «fruen fra Amerika», slektningen som etter krigen reiste av gårde med en amerikansk militær. Nå gjør hun sin entre med sju store kofferter, men uten penger og uten mann. «Ham tok jeg livet av», svarte Freyja høflig da morfar spurte etter offiseren.Freyja er en åpenbaring med isblått blikk og rosenrød munn, en flom av midjelangt hår, og et livmål som knapt kan overstige halvmeteren. Agga som er et selvstendig og nysgjerrig barn med rik fantasi får et ganske ambivalent forhold til den mystiske og elegante tanten sin. Agga er en ekspert på å gjøre seg usynlig under bord og bak halvlukkede dører for å få med seg det de voksne foretar seg og snakker om. En av hennes beste venner er politibetjenten Magnus som hun stadig oppsøker på kontoret for å holde seg oppdatert på hva som skjer i byen og hvor mange som sitter i arresten til enhver tid.
Freyja får jobb på apoteket hvor hun blir høyt verdsatt av kunder av det litt loslitte slaget fordi hun er raus med spritsalget. Flere av byens herrer fra borgerskapet kretser også rundt Freyja, og til slutt er det Bjørn Theodor med ingeniørutdannelse fra Tyskland og som er sønn av en avdød lege, som går av med seieren. Freyja går særdeles dårlig overens med svigermoren, og de gjør begge hva de kan for å gjøre hverdagen vanskelig for hverandre. Agga er stadig på besøk i det fine huset, mens morfar som er en god sosialdemokrat nekter å sette sine bein i et hus med åtte rom og tre mennesker. De lever da tross alt i en tid med bolignød og rasjonering!
Det ser ut som at alle som flytter ut fra mormors hus, må vende tilbake. Dodo som har flyttet til Reykjavik sammen med en mann som ikke er særlig verdsatt av hennes familie, kommer hjem med knust kjærlighet og stor mage. Heller ikke Freijas tid i huset er forbi.
Dette er en frodig og rik fortelling med herlige personskildringer, svart humor, mystikk, kjærlighet og fellesskap. Det er hele tiden Aggas oppfatning av virkeligheten vi får ta del i, og kanskje den ikke alltid stemmer helt med realitetene?
Forfatteren som er født i 1949 er en kjent journalist og forfatter på Island. Hun ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for denne romanen.Torsdag 26. april Morten Borgersen: Jeg har arvet en mørk skog. - Pirat forlag 2012
Spennende,rik og fin debutroman skrevet av en moden debutant som er både skuespiller, regissør og tidligere teatersjef i Molde, Skien og Bergen.
Morten Borgersen ble født i Skien og bokas hovedperson begynner å rydde opp etter sin far som er død.Han finner opplysninger og dokumenter
som var ukjente for ham om farens skjulte fortid i NS; og en kniv med et hakekors.Han fikk aldri høre så mye som et hint om disse årene i farens liv. Moren,først gift med farens bror,som ble drept under krigen,sa heller ingenting.Hun var altså gift med to brødre og fikk barn med begge. Alle andre må ha visst om det,unntatt jeg,sier Borgersen.
Han husker en oppvekst preget av ting man ikke skulle snakke om-aldri et ord om NS.Det var lagt lokk på fortida selv om det var godt kjent i lokal miljøet.
Romanen stiller det grunnleggende spørsmålet:Hvor mye av familiens fortid bærer man egentlig med seg inn i sitt eget liv?
"Jeg har arvet en mørk skog" er en lavmælt skildring av et far/sønn forhold delvis bygget på en sann historie.
Det er en klok og gripende roman som forfatteren selv presenterte. Han har startet arbeidet med ei ny bok og vi venter i spenning!Torsdag 19. april Christian Refsum: Ingen vitner for vitnet. - Oktober 2007
Christian Refsum (!962) er litteraturviter ved Universitetet i Oslo.
Han har skrevet faglitteratur, blant annet lærebøker i lyrikk, og er medforfatter av ”Litterært leksikon”. Han har også utgitt noveller og dikt.Handlingen er lagt til 2006, da hovedpersonen, en professor i litteraturvitenskap, begynner å se tilbake på året 1986, da han var ung rockemusiker og jobbet deltid på Kroghen, som var en institusjon for rusmisbrukere i Oslo. Han er vitne til at enkelte av personalet behandler brukerne dårlig, uten at han griper inn. En morgen finner han en bruker drept i sengen sin. Professoren får, drevet av samvittigheten, behov for å finne ut hva som skjedde den gangen. Selv om handlingen tar utgangspunkt i et mord, er dette ingen kriminalroman. Oppklaringen av forbrytelsen blir mindre viktig, og professorens vei tilbake til fortiden og betraktninger rundt det å være vitne, blir vel så viktig. Romanen har referanser til filosofi, idéhistorie, musikk og litteratur. Den skildrer også et brutalt rusmiljø med triste skjebner. Ekteskapet og familielivet til professoren er også et tema i romanen. Ekteskapet går litt på tomgang, og undersøkelsene til professoren får etter hvert store konsekvenser for familien. Boken gir et gjenkjennelig og god beskrivelse av Oslo på slutten av 80-tallet. Midt i jappetiden fantes det et alternativt miljø av sortkledde rockere som også satte preg på byen. Forfatteren beskriver kjente konserter, kaféer og virkelige mennesker. Forfatteren ble nominert til kritikerprisen for denne romanen i 2007, og i 2008 fikk han forfatterstipend for den.
Christian Refsum: Løftet. - Oktober 2010
Boken handler om forholdet mellom en far og en sønn, som nesten aldri har vært sammen før. Handlingen starter på fjellet, hvor de to er på tur. Vi skjønner at det ikke er en vanlig tur: Skoleåret har begynt, og de ”låner” hytter underveis, ved å bryte seg inn i dem. Så lenge de ikke ødelegger noe, og rydder opp etter seg, er det helt i orden, syns far. Dette kan selvfølgelig ikke vare, og turen får en brutal slutt. Sønnen kommer under omsorg av barnevernet en periode, og vi møter etter hvert personer far og sønn har vært i kontakt med i prosessen med å skaffe seg et liv: hytteeiere, kameraten, læreren, barnevernpedagogen … Disse snakker med egne stemmer, de beskriver far og sønn fra sitt eget perspektiv, og viser leseren forskjellige sider av dem. Fortellerperspektivet veksler mellom første og tredje person. Språket er enkelt, men veldig konsentrert, og leseren føler virkelig med de to, som så godt de kan prøver å fikse livene sine. Beskrivelsen av hvordan barnevernet og skolen håndterer gutten, er veldig troverdige. Boken fikk begeistrede kritikker fra flere anmeldere, som fra Knut Hoem i NRK:«Jeg tror denne romanen er en sånn bok som vi kommer til å gripe tilbake til en gang i fremtiden, og gjenoppdage hvor bra denne forfatteren var i sine tidlige bøker.»Begge disse romanene er verdt å lese, og det er bare å håpe at det kommer flere romaner fra Christian Refsum. I mai utkommer hans neste diktsamling, ”Kåte dikt”.
Torsdag 12. april Emma Donoghue: Rom. - Gyldendal 2011
Fem år gamle Jack elsker TV, spill og bøker, og han elsker mammaen sin, som han bor sammen med. Så langt er det ikke noe merkelig med Jack. Men det er én kjempestor forskjell på Jack og andre femåringer. Jack har levd hele livet sitt i Rom, bare sammen med mamma, og han har aldri vært andre steder. Den skumle nattlige gjesten Gamle-Erik kommer med mat og klær og det Jack og mamma ellers trenger, men da gjemmer Jack seg i Klesskap. Rom er et fengsel, et lydtett rom i en hage, uten vinduer, men med ei lita takluke som ikke kan åpnes og med ei ståldør med kodelås som bare Gamle-Erik kan åpne. I dette rommet har Jacks mamma vært fanget i 7 år. Til tross for desperasjon, sinne og sorg har hun klart å skape et godt liv for sønnen sin, med mye lek, læring, fantasi og kjærlighet. I mangel av andre mennesker å prate med, blir gjenstandene i rommet personliggjort, og figurene i barne-TV og bildebøker blir Jacks beste venner.
Tanken på flukt er selvfølgelig alltid til stede i mammas hode. Dag og natt lurer hun på hvordan de kan lure fangevokteren sin og slippe fri. Hun tumler med alle slags fluktplaner før hun ender opp med en idé som ligner på den i boka om Greven av Monte Christo, og overtaler Jack til å spille syk, og deretter død. Jack er ikke sikker på om han egentlig vil forlate Rom, og han vil i hvert fall ikke forlate mamma…! Dette er en gripende, grusom, vakker og rørende fortelling om kjærlighetens kraft, om å holde ut og bevare håpet selv om utsiktene er mer enn dystre. Den gir også innsikt i isolasjonens virkning på menneskesinnet, og hvordan det kan være å møte «den virkelige verden» etter år i fangenskap.Femåringen Jacks fortellerstemme og synsvinkel gjør boka enda mer spesiell og troverdig. Historien går under huden på leseren og blir der – lenge!Margaret Skjelbred: Andrea D.. - Tiden 2006
Andrea, ei jødisk, gammel og dement kvinne virrer hjelpeløst rundt i stua i huset hun snart skal flyttes fra. På loftet i det samme huset sitter datteren hennes og rydder. Hun rydder i klær, gjenstander og ikke minst i minner. Ei lita svart skrivebok med spredte notater åpner døra til en verden hun ikke kjenner :morens barndom og oppvekst lenge før 2. verdenskrig, og hva som skjedde siden.
Andrea D blir født av 16-årige Mira etter en voldtekt på et jorde i Litauen. Den unge moren er foreldreløs og har ikke noe sted å bo. Rett etter voldtekten treffer hun Yosef, en ung jødisk gutt som også er på vandring, fattig som henne. De slår seg sammen, og blir etter hvert venner og kjærester. Yosef blir faren til barnet hun føder, og han elsker Andrea som om hun skulle være hans eget barn. Sammen med hesten Barai som Mira har stjålet fra overgriperens gård, vandrer den lille familien rundt fra landsby til landsby i Litauen og Polen rundt 1920-tallet. De selger bær og nøtter, reparerer kjeler og redskap, og Andrea gjør sirkuskunster på hesteryggen. Mange år seinere, i 1939, går Andreas livi stykker når tyskerne skyter moren og faren hennes, mannen hennes og barnet deres. Hun berger så vidt livet, og må starte helt på nytt, selv om hun helst ville dødd, hun også. Omsider havner hun på merkverdig vis i Norge, med en norsk sjøkaptein.
En sterk historie om kjærlighet, tap og sorg – og om å komme seg gjennom sorgen. Fortellingen i seg sjøl blir viktig, - gjennom erindring av fortidas hendelser veves en historie som gir kraft og mot til å gå videre i livet.Torsdag 29. mars Tomas Espedal: Imot naturen. - Gyldendal, 2011.
Tomas Espedal er fødd i Bergen i 1961 og debuterte som forfattar i 1988. Espedal er mest kjend for dei genre diffuse og sjølvbiografisker omanane sine, og han fekk ein velfortent Bragepris for romanen «Imot naturen» i 2011.
«Imot naturen» kan sjåast på som ein framhald av romanen «Imot kunsten» (2009), som også har «notatbøkene» som undertittel. Men alle Espedals bøker, i alle fall dei som har kome ut sidan 1999, heng på eit vis saman. Dersom ein les dei seks siste romanane kronologisk, kan dei opplevast som ein samanhengande roman eller kanskje heller som seks forsøk på å skrive den same romanen. Det er langt på veg dei same hendingane forteljaren skildrar, men enkelte motiv forsvinn undervegs og andre kjem til.
Handlinga i «Imot naturen» finn stad i Bergen, Roma, Oslo, Nicaragua og på Askøy. I tid varer romanen frå forteljaren var 16 år i 1977 og fram til vår tid. Den middelaldrande eg-forteljaren reflektere over livet sitt, erfaringar frå arbeid, forhold til barn, tankar om kjærleik og lidenskap, intens lykke og botnelaus sorg, «Imot naturen» er ei undersøking av arbeidet i vid forstand; arbeidet i fabrikken, kjærleiksarbeidet og skrivearbeidet. Arbeidet for å live eit liv i samsvar med samfunnet og naturen. Men kva er naturleg, og kvifor bli forteljaren dregen mot det som ikkje er mogeleg; så som den umogelege kjærligheten mellom den unge jenta og den eldre mannen? Han les mellomalderforteljinga om Abélard og Héloïse, om den unge Marguerite Duras og den eldre kinesiske elskaren hennar og ser at han sjølv i ferd med å bli ein av dei som liver imot naturen. .
Forma er som i tidlegare bøker: Lesaren opplever det som å bli innvigd i sorgene og gledene til forfattaren. Det er ein slags erkjennelses-, bekjennelses- og erindringslitteratur som minner om Min kamp-prosjektet til Karl Ove Knausgård.
«Ingen beskriver hverdagen – alle livets små gjøremål – med større følsomhet, ingen fletter inn eksistensielle spørsmål på en mer tilforlatelig måte, selv Knausgård må vike» skriv bokmeldaren i Dagsavisen.
Tomas Espedal skriv om lykke, skam og det smertefulle ved å elske og så miste den ein elskar. Det poetiske språket er eit kjennemerke ved forfattaren som hadde rendyrka den sjølvbiografiske romanen i over eit tiår før Knausgård fekk oss alle til å snakke om sin kamp.Les og nyt Tomas Espedals vakre og finslipa prosa!
Torsdag 22. mars Susana Fortes: Vente på Robert Capa. - Bazar 2012
Dette er en biografisk roman om forholdet mellom Gerda Taro og Robert Capa. De møtes i Paris midt på 1930-tallet, en tid fylt av kulturell og politisk spenning. Gerda heter egentlig GertaPohorylle, er av polsk-jødisk opphav og har vokst opp i Tyskland. Etter å ha vært fengslet i to uker på grunn av politisk aktivitet, reiser hun til Paris hvor hun møter den ungarske jøden André Friedman. Han jobber som fotograf, og snart er Gertahans manager samtidig som hun begynner å fotografere selv. André bytter navn til Robert Capa som de synes er et velklingende og internasjonalt navn, mens Gertaskunstnernavn blir Gerda Taro.
Da den spanske borgerkrigen bryter ut, reiser de for å dokumentere krigens brutalitet blant soldatene så vel som blant sivilbefolkningen. Noen ganger jobber de på samme sted, men ofte reiser de hver for seg. Hele tiden er de en viktig del av hverandres liv. Kjærligheten holder seg sterk selv om forholdet til tider kan være både utfordrende og turbulent. Gerda er en sterk og selvstendig kvinne som er opptatt av å skape sin egen karriere, og vil ikke stå i skyggen av Robert Capa. Begge er pågående og uredde fotografer som tar store sjanser i farefulle situasjoner. Gerda får oppleve bare det første året av den spanske borgerkrigen, mens Robert mister livet mens han dekker krigshandlinger i Hanoi i 1954.
Robert Capa ble verdenskjent for bildene fra borgerkrigen i Spania. Siden fortsatte han å dekke kriger over hele verden. Han var en av få fotografer som sto i første linje og tok bilder under D-dagen i Normandie.
I 2008 ble det i Mexico funnet 127 filmruller med til sammen 3000 bilder fra den spanske borgerkrigen. Bildene er tatt av Robert Capa, Gerda Taro og deres kollega David Seymour. Dette var den direkte foranledningen til atSusana Fortes som er journalist og veletablert forfatter i Spania, begynte å skrive «Vente på Robert Capa». Hun harsagt at hun ville skrive denne boken for å takke Robert Capa og Gerda Taro for at de bidro til å rette verdens øyne mot uhyrlighetene som foregikk under borgerkrigen. Forfatteren fletter mange historiske fakta inn i en sterk og medrivende kjærlighetsfortelling. Boken er oversatt av Christian Rugstad.Torsdag 15. mars Silvia Henriksdottir: Si at du lyver. - Vigmostad & Bjørke 2012
I denne dokumentarromanen forteller Silvia Henriksdottir sin egen historie.
Vi møter først Silvia som fireåring på Færøyene, hvor hun bor i ei lita bygd sammen med familien. Det blir tidlig klart at dette er en svært religiøs familie. Foreldrene tilhører en Nardus-menighet, en slags pinsebevegelse. Det er blant annet ikke lov å ha TV i huset, og kvinnelige medlemmer må gå med skjørt hele året «for ikke å vekke lyst.»
Da Silvia begynner på skolen, røper ei klassevenninne en hemmelighet: Silvias pappa er ikke hennes biologiske far. Silvias mor bekrefter at det stemmer, men er ikke villig til å fortelle datteren stort mer enn at faren var norsk og døde like etter Silvia ble født. Silvia blir ettertrykkelig fortalt at den dominerende, utagerende adoptivfaren, Sæbjørn, er den eneste pappaen hun skal tenke på. Å leve sammen med Sæbjørn er ikke enkelt for noen i familien, men spesielt ikke for Silvia. Hun blir seksuelt misbrukt av adoptivfaren mens hun ennå er i førskolealder, men får ikke fortalt noen om det før hun kommer i tenårene. Venninnen hun betror seg til er slett ikke overrasket. «Hele bygda» har nemlig visst at Sæbjørn er pedofil, og Silvia er ikke den første han har forgrepet seg på. Men ingen har gjort noe for å beskytte henne! I følge menigheten er ikke dette en sak for politiet. En unnskyldning fra Sæbjørn på et menighetsmøte setter strek over ugjerningene. Guds – og menighetens – tilgivelse er nok. Silvias mor vil heller ikke ha noe oppstuss, og fortsetter å leve sammen med Sæbjørn.
For Silvia blir denne henleggelsen det som setter fart i løsrivelsen både fra familien og menigheten. Hun begynner på videregående, flytter på hybel og tar fatt på voksenlivet. Ønsket om å finne ut mer om den biologiske faren har fulgt henne siden barndommen. I den delen av boka som omhandler Silvia som voksen, brukes veldig mye tid og energi på å nøste opp tråder fra fortiden; finne sannheten om seg selv. Lykkes hun?
Si at du lyver er tvers igjennom en modig fortelling, og har i følge forfatteren vært hennes måte å befri seg fra en tøff barndom.Torsdag 8. mars Tove Nilsen: Øyer i hjertet: en begeistringsbok. - Oktober forlag 2011
Det er noe eget med øyer.For åtte år siden skrev Tove Nilsen reisedagboka "Kreta-døgn";en hyllest til den greske øya som hun gjennom 25 år og mer en 40 reiser har fått et nært forhold til.Øya er blitt en del av livet hennes.Forholdet har ikke tatt slutt,men i den nye boka "Øyer i hjertet" delerKreta plassen med andre øyer som har satt spor,ikke minst Skåtøy utenforKragerø,dit hennes første øyreise gikk.Historiene hun forteller fra livet,menneskene og opplevelsene,viser at detå reise, gjør noe med den som reiser.Enten det skjer i Norge eller Hellas.
Boka vekker til live så mange av mine egne slumrende øyminner.
Slik er "Øyer i hjertet" en utgivelse det kan ta lang tid å lese.
Holmer,måker,hytter med utedoer og ikke minst fergemannen,postmesteren ogkjøpmannen er levende beskrevet.Lokale skikkelser er fullt gjenkjennelige.Forfatteren forteller om fortvilte grekere som ser svart på økonomien; deter ei fersk bok med høy litterær kvalitet.Tove Nilsen diskuterer ofte med seg selv om reising og begeistring og erofte selvironisk.Som dette med å bade.Det er så underkjent i litteraturen.Er du "Øyoman" har du en sanselig leseglede foran deg. Kanskje med et glass Retzina,tsatsiki og oliven?
På messen Reiseliv 2012 ble Tove Nilsen overrakt en kretisk æresprissom synlig bevis på hennes kjærlighet til øya.
En sølvmodell av en olympisk laurbærkrans,og en plakett med teksten:
"Tove Nilsen.I takknemlighet for hennes varme kjærlighet og promovering avHellas og spesielt Chania region.Hun har Kreta i sitt hjerte"
Gratulerer!Torsdag 23. februar Sigrid Combüchen: Spill. En dameroman. Agora, 2011.
Sigrid Combüchen har ein sterk posisjon i det litterære miljøet i nabolandet vårt Sverige. Ho var nominera 4 gonger til Augustprisen før ho endeleg fekk denne presisjetunge litteratuprisen for romanen “Spill”.
”Spill” byrjar med at forfatteren Sigrid Combüchen får eit brev frå ei gamal dame som heiter Hedwig Langmark og er busett i Spania. Ho tek kontakt med Combüchen fordi hun meiner å kjenne att seg sjølv på eit foto som bli omtala i ein av romanane til forfattaren . Og ganske riktig; fotoet er av Hedwig og familien hennar. Dei to kvinnene byrjar det som skal bli ei ti-årig brevveksling. Etter å ha fått det fyrste brevet frå Sigrid, får Hedwig det for seg at forfattaren og familien bur i barndomsheimen hennar i ein villa i Professorstaden i Lund. Forfattaren let henne live i denne villfaringa og brukar mistaket som bakgrunn for å komponere ein roman som dels bygger på livet til den ”verkelege” Hedwig, men som også er ein roman om livet til den fiktive romanfiguren Heddas som ung kvinne i mellomkrigstidas Sverige.
“Spill” er ein teknisk briljant, historisk roman med kvinner i alle dei ledande rollane. Ei feminin livsreise i Sverige på 1930-talet. Forfattaren har drive svært grundige undersøkingar, og tidsbileta frå Lund og Stockholm med alle duftar og dåtidas klede og mote er levande skildra med presise detaljar. Dette er ein roman om sorg og kjærleikssvik, om erotisk oppvakning, og familetragedie, om kjønsrollar og ekteskap; ein stor og rik roman som er langt ifrå det ein vanlegvis forstår med ein “dameroman”.
Tittelen “Spill” er mangetydig på mange plan . Combüchenspelarmed ulike identitetar og med kva som er verkeleg og kva som er fiksjon. Historien til den “verkelege” Hedwi gli sakte over i historien til den fiktive Hedda. På svensk kan “spill” også bety forspilt, og dette er ei nyanse som ikkje kjem så tydeleg fram i den norske tittelen. (På engelsk har romanen fått tittelen “Waste. A Ladies‘ Novel. “)
Det utkjempar seg ein kamp mellom forfattarenCombüchen og den gamle Hedwig om å fortolke. Korleis blei livet til Hedwig/Hedda forma av val ho gjorde då ho var i 19-20-årsalderen? Var det slumpetreff eller lagnaden som gav livet hennarein heilt ny kurs? Forfattaren skildrar den fiktive Hedda som eit svært gåverikt menneske som får færre sjansar i livet fordi ho er kvinne. Men den aldrande brevskrivaren Hedwig vil ikkje gå inn på desse tankane. Medan forfattaren er oppteken av det som var, og reiser spørsmålet om Hedwig/Hedda har lete livet sitt gå til spille, er den gamle kvinna oppteken av det som er, og protesterar mot tanken om at livet hennar er forspilt fordi ho ikkje fylgde opp dei sjansane ho ein gong hadde.
Sigrid Combüchen skriv i etterordet: “I denne romanen er alt fiksjon, personer, hager, hus, også “jeg”. Men den blå timen i Finngatan eksisterer.”
“Spill” er omsett til norsk av Bodil Engen.
Les og nyt ein stor og rik roman!Torsdag 16. februar A. S. Byatt: Barnas bok. - Oktober forlag 2011
A. S. Byatt, eller Antonia Susan Byatt, er engelsk forfatter, født i 1936. Hun er regnet som en av de viktigste forfatterne i britisk litteratur.
Hun ga ut sin første roman i 1964, men A.S. Byatts store gjennombrudd kom først i 1991 med Possession. Denne kom ut på norsk i 1997, under tittelen Besettelse. Etter dette er flere av hannes bøker oversatt til norsk.Hennes siste roman, Barnas bok kom ut i England i 2009, og på norsk i 2011. Det er en veldig omfattende bok, både når det gjelder sidetall (730 s.) og innhold. Fortellingen starter i 1895 og ender under første verdenskrig, i 1917. Handlingen og menneskene vi møter er satt inn i en historisk sammenheng, og Byatt skriver om alle sider ved det engelske samfunnet i den perioden. Det er mange og lange beskrivelser av kunst og av litteratur, og av det engelske landskapet. Klasseskiller og kvinners rettigheter er også blant de mange temaene i boken.
Inspirasjonen til denne romanen fikk Byatt da hun hørte at barna til forfatterne av kjente fortellinger for barn – som Ole Brumm, Peter Pan, Det suser i sivet – hadde veldig triste skjebner, fordi foreldrene ikke så barnas behov.
En av hovedpersonene er Olive Wellwood, som er nettopp barnebokforfatter. Hun lever med mannen sin Humphry og deres 8 barn på den engelske landsbygden. Det virker idyllisk nok, men Olive er så oppslukt av fortellingene hun skriver at hun ikke klarer å forholde seg til virkeligheten. Hun skriver på fortellinger til barna, hvert av dem har sin egen. Hun svikter et høyt elsket barn totalt når hun gjør om fortellingen hans til et teaterstykke. Skjebnen til dette barnet er bare en av mange barneskjebner vi møter i romanen, det er rundt 20 av dem. Vi møter fattige barn som tidlig møter virkelighetens harde kår, og overklassebarn, uten materielle bekymringer, men som har liten mulighet til å ta egne valg.
Handlingen følger flere familier som Wellwoodfamilien har omgang med, og vi får innblikk i relasjonene mellom dem, og de mange hemmelighetene. Utroskap er ikke uvanlig, og på et tidspunkt oppdager noen av barna, som tror de er helsøsken, at de ikke er det, og de må gjette seg til hvem de egentlig er barn av.
Boken er overveldende på alle måter, og omfanget bør ikke skremme noen fra å lese den. Oversettelsen av Merete Alfsen er veldig god, språket er glimrende, hver side er en nytelse å lese. Dette er en bok som fortjener mange lesere.
Torsdag 9. februar Brian Selznick: Himmelfallen
Ben bor sammen med tanten sin etter at moren døde. Han føler seg bortkommen og ensom. En natt han er i rommet til moren, finner han en mystisk ledetråd. Samtidig slår lynet ned og Ben blir døv. Parallelt med Ben sin historie fra 70-tallet følger vi Rose på 20-tallet. Hun er datter av en kjent stumfilmskuespiller og døv. Rose bor sammen med faren og føler seg også ensom. Etter hvert veves historien sammen til en gripende og vakker fortelling som rommer både filmhistorie og litterære referanser.
Boka er også spesiell fordi Rose sin historie utelukkende fortelles i vakre tegninger, frem til møtet med Ben.
Forfatterens første bok, Oppfinnelsen av Hugo Cabret, er blitt filmatisert og har premiere 16. mars på norske kinoer under navnet Hugo Cabret. Anbefales!Torsdag 2. februar Levi Henriksen: Snø vil falle over snø som har falt. Gyldendal 2004
Levi Henriksener forfatter, journalist og musiker. Han debuterte på Gyldendal i 2002 med novellesamlingen Feber, og det store gjennombruddet kom med romanen Snø vil falle over snø som har falt i 2004. Den fikk svært gode kritikker, og forfatteren ble tildelt Bokhandlerprisen samme år.Henriksen er kjent for å legge handlinga i sine noveller og romaner til den fiktive bygda Skogli ved Kongsvinger, hvor han skildrer bygdefolkets liv på godt og vondt.
I Snø vil falle over snø som har falt møter vi 37 år gamle Dan (Daniel) Kaspersen, som kommer tilbake til brorens begravelse på Skogli etter å ha sonet en narkotikadom. Broren, som bodde aleine på farsgården, ble funnet død i bilen sin med en slange inn i kupeen fra eksosrøret. Et opplagt sjølmord, etter politiets mening, men Dan kan ikke skjønne det, for broren virket aldri deprimert.
På begravelsesdagen blir storbonden i bygda, Oscar Thrane, overfalt og hardt skadet. Dan kommer raskt i politiets søkelys, og utsettes for en rekke avhør. Thranes sønnesønn Kristian var medskyldig i narkotikalovbruddet Dan ble tatt for, men slapp unna fengselsstraff. Han og hans tvilsomme hardtslående venner fra Oslo oppsøker Dan flere ganger og prøver å tvinge fram en tilståelse fra vår «helt», som er uskyldig. Spenningselementet i boka dreier seg om denne saken og hva som egentlig skjedde da Dan ble tatt for narkotikatransport. Som bygdas svarte får er det vanskelig for Dan å skaffe seg venner på Skogli. Et unntak er Mona, som har en sønn på et halvt år, og som ikke bryr seg om Dans fortid, men som ser den gode mannen han egentlig er. En annen er onkelen som sitter på sjukeheimen i bygda med amputerte bein, men som blir med Dan på heisatur til Sverige, der begge lures trill rundt av øst-europeiske horer.
I korte tilbakeblikk blir vi kjent med Dans oppvekst i et hjem der kristendommen stod sterkt, faren var omreisende predikant i pinsemenigheten, og Bibelen var rettesnora for livet deres. Nå er både foreldrene og broren døde, og Dan står ved et veiskille i livet. Skal han selge gården, flytte fra Skogli og skape seg et nytt liv et annet sted? Eller skal han bli, møte «bygdedyret» ansikt til ansikt, og satse på Mona og gutten hennes? En velskrevet, lavmælt og inderlig fortelling om livsvalg, sorg, kjærlighet, tro og håp.Gerard Donovan: Vinter i Maine. - Press forlag 2011
Julius Winsome er 51 år. Han bor aleine i tømmerhuset etter foreldrene ute i skogen nær grensa til Canada. Klimaet er tøft, vinteren kommer tidlig og er lang og kald. I skogene er det rikelig med vilt, og jegerne er mange og skyteglade. En dag kommer ikke bikkja hans, pitbullterrieren Hobbes, hjem til Julius. Han finner sin beste venn skutt, kjører ham til dyrlegen i nærmeste by, men Hobbes dør av skadene etter å ha blitt skutt på nært hold. Dette endrer livet til Julius radikalt. Fra å være en fredelig einstøing blir han en mann besatt av hevn, og begynner å skyte jegere ute i skogen med bestefarens Enfield-rifle fra 1. verdenskrig. I hodet sitt skaper han historier som får drapene til å virke logiske og nødvendige. Vi får også dele minnene hans om en oppvekst aleine med faren og 3282 skinninbundne bøker, med Shakespeare som favorittforfatter. En gang var det også ei kvinne i Julius sitt liv, og han opplevde sin eneste kjærlighet noen få måneder før også hun gradvis forsvant. I de lange åra som følger er det den betingelsesløse kjærligheten til bikkja som holder Julius oppe, og tapet av den får hele hans verden til å rase sammen. Fortellingen har en særegen, skremmende stemning , særlig etter hvert som vi får innblikk i Julius sin groteske logikk og mangel på empati.
Vinter i Maine er en enestående roman om sorg, om kjærlighet, om ensomhet, om hevn. Språket i denne boka er i særklasse, poetisk og vakkert og mesterlig oversatt av Kyrre Haugen Bakke.Torsdag 26. januar Marit Eikemo: Samtale ventar. - Samlaget 2011
Elisabeth Brenner er 38 år gammel og eksjournalist på attføring. Via Nav får hun en ny sjanse i arbeidslivet: hun skal samle dialektprøver i vestlandsbygda Einvik. Hun ankommer det vesle industristedet en mørk høstdag, og tar inn på en arbeiderbrakke.
Innbyggerne i Einvik er nysgjerrige på “dialektdama” og tar stort sett vennlig imot henne. Men Elisabeth ser ut til å ha en egen evne til å rote det til når hun skal intervjue , og resultatet blir stort sett ubrukelige opptak og irriterte informanter. Å opptre nøytralt, slik det forventes av henne, er ikke Elisabeths sterke side. Det er tydelig at Elisabeth gjerne vil passe inn, men at de sosiale antennene nok er litt skeivt innstilte. Det er en utfordring for henne å finne veien tilbake til rutiner og relasjoner etter å ha vært sykemeldt i lang tid. Dette fører til flere bisarre situasjoner mellom henne og bygdefolket, som for eksempel når hun sitter ved dødsleiet til ei gammel dame.
Einvik har allerede sin egen særing, nemlig forfatteren Sveinung Sel. Han er ikke populær hos sambygdingene sine på grunn av måten bygda fremstilles i romanene hans. Elisabeth oppsøker Sel for å ta dialektprøve av han og skjønner ikke helt selv hvorfor hun blir så fasinert av han. Etter det første møtet finner hun stadig veien tilbake til huset hans, gjerne midt på natta....
Leseren får vite svært lite om livet til Elisabeth før hun reiser til Einvik, men man forstår raskt at hun føler seg veldig ensom. Da hjelper det heller ikke å logge seg på Facebook og lese om de spennende, vellykkede livene til alle “vennene” hennes der. Det blir fristende å pynte litt på virkeligheten i sine egne statusoppdateringer. Og hva med livet etter Einvik?
Marit Eikemo sa i et intervju med NRK at denne romanen ble mørkere enn hun hadde tenkt. Men måten fortellingen svinger mellom latter og fortvilelse, gjør boka til en flott leseropplevelse som kan anbefales på det varmeste!Torsdag 19. januar Paolo Giordano: Primtallenes ensomhet. - Bazar 2009
Mattia har en psykisk utviklingshemmet tvillingsøster som forsvinner sporløst mens Mattia skal passe på henne. I stedet for å ta henne med i bursdagsselskap, ber han henne sitte og vente på en benk i parken fordi han skammer seg over henne.
Alice hater å stå på ski, men har en ambisiøs far som vil at den lille datteren ved hjelp av hard trening skal bli alpinstjerne. Alice blir skadet i en ulykke i skibakken og blir for alltid plaget med en svært synlig halting.
Tidlig i tenårene havner disse to skadeskutte sjelene i samme klasse. Det oppstår umiddelbart en spesiell kontakt mellom dem, men uten at de når helt inn til hverandre. De er ensomme og ulykkelige. Alice sliter med spiseforstyrrelser og Matttia med tvangstanker og selvskading.
I boken følger vi dem over en periode på mer enn tjue år, fra barndommens fatale ulykker til de er voksne etablerte mennesker. Alice hoppet av universitetsstudiene og jobber som fotograf, mens Mattia som hele livet har vært et skolelys og mattegeni, får et professorat i matematikk ved et utenlandsk universitet.
Primtallenes ensomhet er en varm og sår fortelling om mennesker som står litt på siden av den vanlige sosiale hverdagen. Selv om de betyr noe helt spesielt for hverandre og aldri slipper taket i vennskapet, makter de aldri å rive ned den muren av ensomhet og utilnærmelighet som de begge omgir seg med.
Forfatteren som er født i 1982 og debuterte med denne romanen, har mottatt flere priser for boka. Den norske utgaven er oversatt fra italiensk av Lisbeth Resløkken.Linn Ullmann: Nåde. - Oktober forlag 2002
Johan Sletten, tidligere kulturjournalist i en stor avis, er sytti år og kreftsyk. ”Alarmerende” er legens karakteristikk av helsetilstanden. Som 15-åring opplevde Johan at hans egen far døde i smerter og redsel og blottet for enhver verdighet..
Johan er gift med Mai som er barnelege og sytten år yngre enn han. De inngår en avtale om at hun skal hjelpe han ut av livet ”når tiden er inne”, og når denne pakten først er inngått snakker de senere svært lite om det som skal skje. Mai og Johan har ingen barn, men Johan har fra første ekteskap en sønn som han ikke har hatt kontakt med på flere år, men som han etter Mais initiativ får et siste møte med på dødsleiet.
Mai og Johan lever i et godt og trygt ekteskap og er hverandres beste venner samtidig som de begge lever sine egne liv, har sine egne små hemmeligheter og problemer. Johan er opptatt av å leve til han dør, være til stede i livet, nyte hver dag og avslutte med en død i verdighet.
Forfatteren tar i denne romanen opp et veldig vanskelig tema. Har man rett til å velge tidspunktet for sin egen død, har man rett til å pålegge et annet menneske byrden med å utføre handlingen, og ikke minst – hvem og hva skal avgjøre ”når tiden er inne”. Linn Ullmann skriver vart og vakkert om disse spørsmålene og om kjærlighet og tillit.Torsdag 12. januar Åshild Thune: Skulpturen. - Margbok 2011
Hovedpersonen er Maud og hennes ville og vulgære billedhuggermann Andreas Frank: mager,full av spenninger i kroppen med en mauring i hodet som knapt lot seg stanse av hyppig onani."
Han har en drøm om å skape den perfekte kvinnen."Kvinnen som nesten ikke er."
Som modell finner han Linda,ei ung jente som gjennom en ulykke har mistet stemmen.
Vi blir etter hvert innviet i de to kvinnenes liv og deres familiehemmeligheter.
Kunstnerkollegaen Halvard Fron er også et interessant bekjentskap.
Vi blir kjent med Mauds foreldre og onkelen Simon,krøplingen og geniet som nærer forbudte følelser for niesen.Han forgudes av kvinnene,men er ikke så dydig som han framstår.Et nonnestyrt pensjonat er hans arena.
Forfatteren bruker et røft og rått språk som er nødvendig for å beskrive karakterene i boka.
Dette er en spesiell kunstnerroman på knappe 200 sider.Lettlest, seriøs, men med humor.
Forfatteren er debutant og bor nå i Porsgrunn.
