Skiensfjordens mekaniske fagskole 1884-1934

8. Skolens elektrotekniske avdeling

av Anton Kjølseth

I løpet av forrige århundre begynte den gren av naturvidenskapen som befatter sig med de elektriske fenomener å anta stadig fastere form. Med utgangspunkt i grunnleggende opdagelser på det elektriske område omkring 1800 og senere utover, særlig kanskje ved Faradays klarleggelse av det elektriske induksjonsprinsipp i 1820-30-årene, var det gjort et stort skritt fremover mot en virkelig rasjonell elektroteknikk. Over de elektriske fenomener kastes der nu i hurtig rekkefølge stadig mer og mer lys, om enn kanskje i mange tilfelle bare for å gi plass for andre problemer på området, men dog således at de nye landevinninger var praktiske resultater som litt efter litt på mange måter omskapte menneskenes «Leben und Treiben». Vi fikk elektrisk lys- og kraftstasjoner. Fossene i fjellet blev til lys og varme i våre stuer, til kraft i våre fabrikker og bedrifter, Husmødrenes kjøkkener blev elektrifisert, telegraf, telefon og radio utslettet avstandene o.s.v. Til å stelle med alt dette blev der behov for en ny kategori av mennesker - elektroteknikere.

Forholdsvis sent synes det å være blitt klart for våre hjemlige undervisningsanstalter, at på det elektriske område nyttet det ikke lenger bare å gni lakkstenger og pusle med mer eller mindre antikke eksperimenter i en fysikktime. Her måtte annen kost til for å tilfredsstille det fremstormende behov. Det er meget mulig at det var dem også her i vårt land som allerede tidlig forutså utviklingen. Men det var Skiensfjordens mek. Fagskole som takket være sine fremsynte menn, var den første læreanstalt her i landet som tok konsekvensen av denne utvikling og fikk oprettet en spesiell avdeling for elektroteknikk ved skolen. Allerede i 90-årene, i slutten av forrige århundre, blev tanken om oprettelse av en sådan avdeling fremsatt ved skolen. Hvordan tanken blev realisert, d.v.s., den elektrotekniske avdelings tilblivelseshistorie, er der i korte trekk gjort rede for på side 15 og 16 i denne beretning. Vi skal derfor straks gå over til å se på avdelingens virksomhet i de første årene og utover efter dens oprettelse i 1901. Til slutt vil avdelingens nuværende forstander, hr. ingeniør Ingv. Aasbie gi en oversikt over stillingen idag, og de opgaver som man efter hans syn nu og fremover nærmest må koncentrere sig om.

Den elektrolekniske avdeling ved skolen fikk en heldig start. Årsakene hertil var mange. Det var blitt en sterk trang til en elektroteknisk utdannelse hos en rekke av skolens tidligere elever, som ute i det praktiske liv hadde følt nødvendigheten av å få et sådant grunnlag for sin videre virksomhet. Der gikk mange og ventet på at en avdeling for elektroteknikk skulde bli oprettet ved skolen. Den kom derfor så å si i det psykologiske øieblikk. Skolen hadde allerede dengang ganske stor erfaring på det undervisningstekniske område, og det var derfor ingen særlig vanskelig sak å få tillempe skolens arbeidsmetoder på den nye elektriske avdeling, så meget mer som det blev bestemt at avdelingen skulde være en parallell til den allerede eksisterende mekaniske avdeling ved skolen. En stor del av de første elevkull var også sådanne som allerede hadde gjennemgått skolens mekaniske avdelings, og dette var jo således elever med meget gode forkunnskaper og med en sterk interesse for de nye fag, Dette satte sitt preg på undervisningen allerede fra første stund av og gjorde sitt til at det hele kom inn i et godt spor med interesse og arbeidsglede hos elever så vel som hos lærere. Skolen gjorde hvad den kunde både for å fremme undervisningen efter den nye tids behov og for å holde sig ajour med utviklingen på det elektrotekniske område i det hele tatt. Midlene var just ikke store, men det må sies til de bevilgende myndigheters ros, at de hadde full forståelse av hvad den nye utvikling krevde. Verktøi, maskineri og instrumenter fikk man det nødvendige til. Men skolens lokaler var allerede på forhånd ganske godt disponert. Verksteder og lesesal måtte derfor som tidligere nevnt innredes i skolens loftsetasje, mens det elektrotekniske målerum (laboratorium) fikk sin plass i hovedbygningens kjelleretasje. Hosstående gruppebillede av den elektrotekniske avdelings første elever og et par Iærere er tatt i Bøkeskogen i Larvik i 1902 på en ekskursjon som avdelingen hadde til forskjellige bedrifter i Larvik det år. Videre er tatt med en del billeder som viser litt av denne avdelings første lokaliteter med innredninger og maskineri etc. Hvorledes avdelingens rumlige forhold og annet har utviklet sig senere, opimot våre dager, er omtalt på forskjellige andre steder i beretningen.

Tidligere på side 56 er omtalt skolens undervisningsplan og timefordelingen slik som den er idag (1934) for skolen i sin helhet. Ved å sammenholde hosstående timefordelingsplan fra året 1901 - det år da den elektrotekniske avdeling blev oprettet - med timefordelingsplanen av 1934 (side -56) vil man se de forandringer som er foretatt i tidsrummel 1901 til 1934. Hvad den teoretiske undervisning ved avdelingen angikk, så hadde man til en begynnelse ingen trykte lærebøker som var avpasset for avdelingens behov. Der måtte derfor anvendes nokså meget tid på neddiktering av stoffet. Heri er der som allerede nevnt, forlengst skjedd en forandring (se side 57 og 58).

Undervisningen i praksis forsøkte man allerede fra begynnelsen av å legge så nær op til det praktiske livs behov som mulig. Forholdene var den gang på mange måter anderledes enn nu. Det var mindre spesialisering. Skolen kunde ikke legge sin undervisning an med særlig sikte på mere spesielle stillinger i det praktiske liv. Tvert imot gjorde det syn sig den gang gjeldende at undervisningen ved skolen måtte gi et godt grunnlag med tanke på at de utgående elever kunde komme til å finne sin beskjeftigelse på mange felter i bedriftslivet. Det fikk bli den enkelte elevs opgave efter endt skolegang å spesialisere sig for den arbeidsgren han kom inn i. Det er heller ikke tvilsomt at dette mere allsidige grunnlag var en fordel i en tid hvor konkurransen var mindre og chansene større enn nu. Tiden har imidlertid ført med sig en sterk spesialisering. og derved selvfølgelig en konsentrering. Som følge herav har også undervisningen ved skolens elektrotekniske avdeling i senere tid måttet konsentrere sig sterkere om mere spesielle sider av elektroteknikken enn tidligere, således som det også fremgår av overlærer, ingeniør Aasbies uttalelser i den følgende del av dette avsnitt. Hvor langt man imidlertid ved en skole som denne bør gå i spesialisering på enkelte av elektroteknikkens felter, er et spørsmål som ikke er lett å avgjøre i øieblikket, men tiden og utviklingen må vise veien.

Til å begynne med var det ingen lett sak å finne en habil faglærer i praksis for skolens elektrotekniske avdeling. Det var som nevnt ovenfor en ganske allsidig praksisundervisning som skulde drives ved skolen. Læreren burde helst være utdannet elektriker, mekaniker, instrumentmaker, montør, maskinvikler, en som var vel kjent med fornikling og andre elektrokjemiske prosesser, o.s.v.

Mannen som overtok denne jobb i 1901, var daværende verksmester i Oslo, Otto Norby. Han innehadde stillingen som faglærer ved skolens elektrotekniske avdeling helt til 1928.

Vi vil be hr. Norby, som fremdeles er i beste velgående, fortelle litt fra sin lange og fortjenstfulle virksomhet ved S. Tidl. fagl., hr. Otto Norby. M. F.

Da jeg søkte og fikk Iærerstillingen ved S. M. F. avd. E, 2. kl., var jeg meget tvilrådig om jeg skulde overta stillingen eller ikke. Jeg hadde stor lyst til å prøve mine kvalifikasjoner i den retning, og tross det betydde en nedgang i mine inntekter, så slo jeg til, og jeg har ikke angret på det. Det bemerkes at jeg også blev animert til å overta stillingen av den daværende overlærer H. E. Kjølseth. Her var det noget nytt som lokket, og det måtte være interessant å løse denne opgave som også stillet store krav til ens pedagogiske evner. Jeg tror å ha været så heldig å eie disse evner. Jeg har fått så mange beviser herpå ved uttalelser fra tidligere elever som jeg har truffet som modne menn efter mange års forløp. Det er en skjønn opgave å være lærer. Jo eldre man blir, dess større kjærlighet får man til gjerningen. Det var vanskelig den første tid, der skulde jo opbygges noget nytt på området. Det var jo vårt lands første elektrotekniske læreanstalt. Men alt gikk bra. Jeg vil nevne det gode kollegiale forhold ved skolen og de mange interesserte elever, hvorav en stor del tidligere hadde gjennemgått skolens mekaniske avdeling og flere allerede været ute i praktisk virksomhet. Det var et utmerket materiale å arbeide med, likedan var verkstedet - efter datidens forhold - vel utstyrt, både hvad maskiner og håndverktøi angikk. Tross den rivende utvikling både på sterk- og svakstrømmens område har vi fulgt godt med, bare beklagelig at tiden løp fra en, så når skoleåret var omme, så syntes jeg vi lå tilbake, tross vi hadde arbeidet iherdig både elever og lærer. I den første tid så hadde vi ikke - som nu - det såkalte «halvfabrikata» av material, så det tok meget av tid til å fremstille ting som måtte bearbeides med hånden.

Det skulde glede mig om man kunde få oprettet den i så mange år påtenkte 3die klasse ved S. M. F., da vilde våre utgåtte elever veere enda bedre rustet for det praktiske liv.

Otto Norby.

Den elektrotekniske avdeling nu

Ved avdelingsforstanderen

[Ingv. Aasbie]

Hensikten med avdelingen var oprindelig å utdanne elektroteknikkere i sin almindelighet. Pensumet strakk sig over sterk- og svakstrøm, elektrokjemi med noget kjemi o.s.v. Efterhvert som elektrisiteten har utviklet sig, blev pensumet for stort,og man har derfor knappet av på det øvrige og konsentrert sig om sterkstrøm med stadig bredere plass for høispenning. Man kan derfor si at avdelingen nu kun utdanner, sterkstrømsteknikkere for installasjonsfaget, elektrisitetsverker og industrien.

Undervisningen det første år er nøiaktig som for den mekaniske avdeling, både i teori og praksis. Teorien omfatter vesentlig matematikk, mekanikk og tegning - mest projeksjonstegning - samt noget bokholderi, norsk og mekanisk teknologi. Praksissen er fordelt på de respektive verksteder, hvor arbeidet vesentlig består i øvelsesrekker. En undtagelse herfra er støperiet hvor tiden også er temmelig knapp til å utføre en serie arbeider.

I 2nen klasse omfatter den teoretiske undervisning elektroteknikk og tegning samt noget mekanikk og maskinlære. I elektroteknikken gjennemgåes grunnlovene i elektrisitetslæren og magnetismen og deres praktiske anvendelse. Da det er meget viktig at dette blir nøiaktig gjennemgått og innøvet, er der utarbeidet og trykt en Iærebok spesielt for skolen, så hele undervisningstiden kan brukes til gjennemgåelse og opgaveregning. Det samme gjelder måleinstrumenter og målinger samt elektriske maskiner og transformatorer. Derimot har man ennu ikke rukket dette for høi- og lavspenningsledninger samt kraftanlegg. Pensumet i disse avsnitt blir nedskrevet efter diktat.

For tegningens vedkommende gjennemgåes først endel maskinelementer, dernest får elevene endel enklere modeller og maskindeler som måles op og skisseres, og tegningen utføres efter skissen. På samme måte tegnes mer sammensatte ting, f. eks. en knivbryter, en kommutator eller lignende. Når likestrømsmaskinen er gjennemgått i teorien, blir en sådan anslagsvis beregnet og tegnet i sammenstilling. Dessuten tegner elevene en vesentlig del av det som blir forarbeidet i verkstedet, både det til skolen og for bestillinger. Det kan være små transformatorer, som de da samtidig får nogen øvelse i å beregne, eller større ting hvorav vi i de senere år har laget adskillig til skolen. Det er særlig god tegneøvelse fordi evt. feil i mål eller fremstilling forøvrig kommer tydelig frem under arbeidet. De siste legninger er arrangementsskjemaer og et høispent anlegg.

Der legges i tegningen vekt på en ordentlig og riktig fremstilling, og at utførelsen er i overensstemmelse med Norsk Standard.

For praksissens vedkommende blir tiden nu delt likt mellem laboratoriet og verkstedet. Halve klassen arbeider på hvert sted med ombytte hver 14. dag.

De første 14 dager i laboratoriet anvendes til landmåling. Der stikkes ut linjer og vinkler, de almindelige nivileringsinstrumenter anvendes, og der optaes et kart som også regnes. Terrenget velges så stort og kupert at der blir bruk for de almindelige landmålingsmeloder. Dette arbeide er henlagt til årets begynnelse forat elevene skal få gjennemgått noget elektrisitetslære før de egentlige målinger begynner.

I laboratoriet deles i to partier, hvorav det ene har målinger og det annet installasjonsøvelser, med ombytte efter en uke. Måleøvelsene er lagt an så de følger den teoretiske undervisning, og i utvalget er tatt hensyn til at elevene får best mulig øvelse i å bruke instrumenter og maskiner, og samfidig skal de sløtte forståelsen av de elektriske og magnetiske fenomener. Ialt utføres ca. 30 målinger.

Installasjonsøvelsene utføres på provisoriske vegger opsatt i laboratoriet. Den første tørn benyttes til rent koblingstekniske øvelser med ringeklokken, tablåer, dørlåser, brandmeldere o.s.v. Senere monteres de vanlige installasjonssystemer - glansgarn, vulkanisert kabel på sneller og i rør - blykaber med almindelige og vandtette armaturer, samt inntaksanordninger og sikringsskap. Til sist kommer øvelsene med likestrøms- og trefasemotorer, med igangsettere, stjerne/trekant bryter og kontroller. Hensikten er at elevene skal få best mulig kjennskap til det forekommende installasjonsmateriell, og nogen øvelse i montasjen. Samtidig har elevene Statens og Elektrisitetsverkenes forskrifter, og får disse gjennemgått så langt tiden rekker. Videre utferdiges et sett installasjonstegninger, enten hus- eller skipsinstallasjon.

For demonstrasjon av høispenning og reklamelys har vi i arbeide et rum, hvor der foreløbig er opsatt en transformator til 40,000 Volt, kulegnistgap, oljeprøveapparat og en roterende likeretter. I det elektrotekniske verksted har vi de almindelig forekommende arbeidsmaskiner, dreiebenker, fresemaskinen, shapingen, stansemaskiner, boremaskiner, punktsveisemaskine, sakser og knekkemaskine o.s.v., samt 40 skruestikker. Maskinene er i de senere år fornyet i stor utstrekning, så utstyret nu er ganske moderne og godt. Fra høsten begynnes med dreieøvelser, koblings- og loddeøvelser, samtidig som ovnsfabrikasjonen begynner. Der gjøres hvert år 40 elektriske ovner, hvorav vi har to modeller, en på 1000 og en på 2000 Watt, begge er approbert av Oslo Elektricitetsverk. Dessuten lages elektriske loddebolter og innimellem kommer en hel del høist forskjellige bestillinger i jern- og metallarbeide. Dernest kommer motorene, hvorav vi har 4 modeller.

Der lages gjennemsnittlig i året 4 stk. trefase kortsluttmotorer 2 og 3 hk, 1 stk. likestrømsmaskine 1,3 kW og 2 sfk. små trefase kortsluttmotorer. Hertil kommer diverse maskinreparasjoner og omviklinger. Dessuten lages 8 a 10 enfasetransformaforer, vesentlig til radiobruk. Alle viklearbeider henlegges vesentlig til den siste del av skoleåret. Som regel har vi også hvert år et noget større arbeide. I de senere år har vi således laget:

Anordning for sporveismotor med kontroller.
Anordning for jernbanebelysning.
Prøvetransformator til 40,000 Volt.

Dette er opstillet i skolens laboratorium. Videre har vi til Skiensfjordens kom. Kraftselskap laget en trefase transformator 60 KVA, 10,000/230 Volt. For tiden har vi i arbeide i stk. 10 KVA trefasegenerator 220 V, 1500 omdr. Denne skal stilles op i laboratoriet for synkroniseringsøvelse.

Arbeidet i Verkstedet er også fordelt slik i året at elevene skal ha mest mulig nytte av det i sammenheng med den øvrige undervisning.