Skiensfjordens mekaniske fagskole 1884-1934
Utviklingen i de siste 50 år har gått raskt både innen industrien og ellers. Ikke alt på utviklingens område har været av det gode; men vi vil her vesentlig holde oss til det som har været med å løfte. Vanskelighetene må delvis nevnes, da de for en stor del har bidratt til å styrke utholdenheten hos både elever og lærere.
Et tidsrum på 50 år er langt i det enkelte menneskes liv; og selv for en institusjon som en skole er nevnte tidsrum langt nok til å gi et nogenlunde begrep om, hvorvidt skolen har en plass å fylle. Er imidlertid institusjonen, det vil her si skolen, berettiget, vil den fortsette selv om dens menn etterhvert faller for aldersgrensen, idet andre overtar deres arbeide. Derfor går det også an å si, at for institusjonen som sådan er ikke 50 år en særlig lang periode. Ennu mindre blir tidsrummet når tanken går til selve nasjonen, innen hvilken skolen har hatt til opgave å arbeide. Og Skiensfjordens mek. Fagskole har kunnet glede sig ved å virke blandt hele det norske folk; her har nordlendingen fra Vardø og Vadsø møtt sørlendingen fra Kristiansandskanten, den unge mann fra svenskegrensen har truffet sin landsmann fra kysten vesterpå. Landsgutter og bygutter har sammen søkt i nogen monn å dyktiggjøres til å være med å bygge landet vårt.
På de forskjelligste områder er der i de 30 år skjedd store forandringer. Fra å ha en stor ovn på et enkelt sted i verkstedet, - het så den omtrent ikke var til å komme i nærheten av, men enda istand til på langt nær å gi den tilstrekkelige varme ellers i lokalet, er en kommet til centralopvarmingen. Tran- og petroleumslamper er blitt noget en nærmest må fortelle om. På landjorden er dampmaskindriften for størstedelen byttet med elektrisk drift, til sjøs har forbrenningsmotorene fått stor inngang. Men også skibsdampmaskinen har fått sin renessanse, - Woolfs prinsipp er stått frem igjen i Lentzmaskinen og andre, Bauer-Wach systemet har muliggjort større ekspansjon av dampen under bibehold av stempelmaskinens fordeler også ved enpropellerskib. Kjeltrykkene er øket fra den gang en syntes 100 Ibs./sq.in. var meget, mens der nu tildels brukes over 100 kg/cm² og kjelkonstruksjonene er forandret derefter, - vi minner bare om Atmoskjelen, Bensonkjelen og andre. Overheting av dampen har vunnet en bred plass både tillands og tilsjøs. Det passer ikke lengere å tale om å «ro fiske», - de fleste snekker og fiskebåter har nu motor. Tiden, da den første betingelse for en god motorbåt var, at den måtte være lettrodd, kan sies å være tilbakelagt. Det i sin tid så almindelige syn av en motorbåt, hvis maskin hadde stanset, og med «skippermaskinisten» stående «på hodet i motorkassen» hører ikke lengere til regelen. Det kjente folkevittighetens ordsprog fra de første 10 til 15 år av dette århundre: «Det er svært så lite det skal til, sa mannen, han fikk ikke motoren til å gå, og opdaget at han hadde forsømt å åpne for bensinen», synes nu å glemmes, fordi motorkonstruksjonene er bedre enn før, og almenkjennskapet til motorens behandling er mere utbredt. Biler og traktorer er i stor utstrekning blitt hestens arvtagere. Krigstidens lysgasssekk på biltaket er en passert foreteelse; karbidforgasserer nevnes nu sjelden, mens trekull-gassdrift begynner å arbeide sig så smått inn. Jernbaner og busser konkurrerer på hårde livet, og jernbanen har fått sine motorvogner, likesom flere baner drives elektrisk. «Ask», «Embla», «Skuld» o.s.v., som var sin tids stolte hurtigtogslokomotiver mellem Kristiania og Skien, er på grunn av Bratsbergbanens bygning med bredt spor over Kongsberg henvist til nu å bevege sig bare på strekningen Drammen-Eidanger eller å fungere som skiftelokomotiver, - de kan ikke mere ta sig en tur til Porsgrunn. Peltonturbinskovlene med sitt nesten firkantede grunnriss er ombyttet med riktigere formede skovler, som visstnok ikke gir turbinen den uopnåelige, en gang så meget omtalte «over 100% virkningsgrad», - eller «effekt» som en den gang kalte det -, men dog har gitt tall som der står respekt av. Girard-, Fourneyron- og Jonvalturbinen er avløst av Francis-, Lawaczeck- og Kaplanturbiner. Den elektriske kraftoverføring har muliggjort af f. eks. fagskolen i Porsgrunn kan få sin drivkraft fra vannet i Årlifoss og Grønnvollfoss, flere mil borte. I verkstedene og fabrikkene er fellesdriften i ikke ringe grad avløst av gruppe- og enkeltdrift: dog er her som på så mange andre områder foregått svingninger (smlgn. Woolfs maskinprinsipp), så enkeltdriftens overlegenhet ikke lengere fremholdes som gjeldende i den utstrekning som en før gjorde. Verktøimaskinenes trappehjul er i stor utstrekning erstattet med drevutvekslinger, - og disse igjen tildels med væskedrift; videre er der delvis innført elektriske trykkknappstyringer. Det selvlagede flatbor er blitt en sjeldenhet, hurtigstål og verktøimetaller har i stor utstrekning erstattet kullstoffstålet. Fra å arbeide de forskjellige maskindeler efter hinannens mere eller mindre tilfeldige mål er en gått over til å lage delene uavhengig av hinannen, men så de allikevel passer sammen. Den autogene og den elektriske sveising har funnet utstrakt anvendelse. Legerte stål er meget benyttet også som konstruksjonsstål. Ikke bare verktøistålet, men også konstruksjonsstål, - ja endog de forskjellige metall-legeringer er blitt gjenstand for særskilte herdnings- og foredlingsprosesser. Legering og gattering foregår ikke lengere mere eller mindre på slump, men efter beregninger og behandling på særskilt tilsiktet måte, - vi minner bare om perlittjernet. Norske varer fabrikeres og brukes i langt større utstrekning enn før; den norske jern- og stålfremstilling har tatt sig op igjen, så en nu kan få både råjern, de forskjelligste stålkvaliteter og endog verktøimetall av innenlandsk tilvirkning. Der er å få norsk tegnepapir, norske blyanter og norsk tusj, både sort og andre farver. Tegningers størrelse og utførelse er ikke lengere et underordnet eller et individuelt spørsmål, men retter sig efter standard regler. Fra håndskriften, rundskriften eller andre ofte snirklede bokstaver på regningene, er en gått over til den enkle, men stilige «tekniske skrift» Tegningene er ikke lengere akvareller i flere farver, med lys- og skyggelinjer, - i verkstedene har blåkopier og hvitkopier omtrent helt vunnet eneherredømmet. Ved de tekniske skoler anvendes trykte, norske lærebøker i langt større utstrekning enn før.
Med denne utvikling i de forløpne 50 år som grunnlag er det en må se på de spredte trekk som nevnes nedenfor for Skiensfjordens mek. Fagskoles vedkommende. Utviklingen har nemlig nødvendigvis hatt en ikke ringe innflytelse både på skolens utstyr og på undervisningen, idet skolens menn allerede fra første tid søkte å imøtekomme de krav som blev stillet fra det praktiske liv, hvor den uteksaminerte elev skulde finne sitt virke. Og de rakk langt de gamle med de små midler som var forhånden; nedskriveren herav kan erindre allerede i 1891 å ha hørt skolen fordelaktig omtale. Når skolen også idag kan glede sig ved en sterk søkning, så må en ha lov til å tro at den fremdeles gjør sin nytte, - og gjør den det, så er det på grunnlag av de gamles arbeide, og fordi der stadig har været forsøkt å bygge videre på, hvad de tidligere Iærere og elever har utrettet, men også samtidig å følge utviklingen.
Skolen på Vestsiden. Skolen begynte i tre bygninger som støtte umiddelbart inn til Porsgrunds mek. Værksted. Undervisningen i teori foregikk i 2nen etasje i Brønlunds våningshus1). I den lange toetasjes bygning2) som billedet viser liggende med enden mot elven, var der i annen etasje (Brønlunds tidligere seilloft) snekkerverksted og i 1ste etasje maskinverksted (tidligere blokkmakerverksted m. v.) En nyopført murbygning3) liggende langs elven, ga i øvre ende plass til en horisontal, innmuret fyrgangskjel uten rør og en vertikal, encylindret dampmaskin uten kondensator. Cylinderen var anbragt nederst, veivakselen øverst og hvilende i lagere på 4 søiler. Veivakselen var forlenget både tvers over rummet, hvor den ga drift til smieviften, og ut gjennem veggen mot elven. På veggens utside bar den et tauhjul som ved hampetau drev et lign. hjul utenfor snekkerverksteders endevegg. I smia var der et par dobbelte esser (antallet blev forholdsvis snart øket), altså plass til 4 smeder; dessuten formebenk og digelovn.
Materialer var det ofte smått med; avdøde faglærer I. Engh har fortalt at man på snekkerverkstedet til dels kjøpte pakkasser og brukte bordene fra disse, endog til bortbestilt arbeide. Likeledes fikk man tildels jern til smiingen ved å kjøpe skibsbeslag fra opbrukne skib. Det var gjerne store tverrsnitt som måtte kløves både i to og flere før bruken. Disse beslag var imidlertid oftest av et godt jern; i alle fall var det sveisjern og som sådant lett å sveise. Det hadde sin betydning i mange tilfelle, særlig når det gjaldt å sveise det sammen med stål. Verre var det dengang med saker som hjulringer o. lign.; de blev laget av bessemerjern og sveiseplater var lite eller ikke kjent. Men de hjalp sig frem de gamle smeder ved å holde temperaturen forholdsvis lav, bruke boraks som flussmiddel og å legge en «lus»4) inn i sveisen.
På snekkerverkstedet gjorde elevene bord, skaper, kassekjerrer, fjærvogner, brødvogner, høivogner, trillebør håndkjerrer o.s.v., alt med hjul; beslaget blev forarbeidet i skolens smie. Foruten forannevnte laget man også støpemodeller og bikuber.
I smia blev der foruten gods til maskinverkstedet laget rulle-, labbe- og fjærharver, hjul og annet vognbeslag. I 1887 fikk skolens elevarbeider sin første offentlige bedømmelse, nemlig ved utstillingen i Skien: 2 diplomer og 2 førstepremier, og disse gjaldt materiell til birøktere, bl. a. honningslynger. Eftersom elevantallet vokste, blev der stadig spørsmål efter flere skruestikker (stolpestikker), og disse blev forarbeidet av elevene. Smiing av hestesko og hovslaging var også av de øvelser som blev tatt med. Brønlunds egen hest fikk ofte nye sko; den var snild og lett å ha med å gjøre. Derimot hadde vognmann Andersen en hest som kunde være nokså rebelsk, så ingen annen enn faglæreren selv kunde greie å sko den. En dag den var under skoning, mens elevene stod omkring, fikk skolens bestyrelsesformann, tollbetjent H. W. Bagger fra tollboden, som dengang lå rett over på elvens annen side, se hestens måte å te sig på, og lot sig øieblikkelig sette over for å nedlegge forbud mot fremtidig skoning av levende hest, - av hensyn nemlig til den fare det kunde innebære for elevene. Fra den tid blev der innkjøpt hesteben hos distriktets slaktere; benene blev kokt i vaskegrytene i byggerhuset for å få løs hoven, som deretter blev satt i skruestikken under skoningen. Forøvrig blev det om ikke rett lenge slutt med undervisningen i hovslaging. Av andre arbeider fra disse år kan nevnes leveringen av en rekke koblingsskruer til statsbanenes lastevogner. Ved siden drev man med forefallende metallstøping, bl. a. skiltene «Koldt - Varmt» til statsb. passasjervogner.
I maskinverkstedet var der to dreiebenker, den største egentlig laget til å dreie stensøiler i (solgt 1911), 1 boremaskin (se fig.), 1 høvlemaskin (i bruk til 1924), i slipesten og endel skruestikker. Oprinnelig, før skolen kom, hadde der været flere rum i 1ste etasje (3 ?); veggene var fjernet, men gulvet hadde ikke overalt samme høide, - således lå blikkenslagerverkstedet høiere. I den første tid hadde kursene ingen bestemt lengde; kun få elever gikk nevneverdig over et år. Fra 1891 innførtes eksamen og avgangsvidnesbyrd, fra 1892 blev skolen 2-årig, Da krevedes særskilt verkstedsplass for 1ste og 2nen klasse; blikkenslagerverkstedet blev til fileverksted for 1ste klasse, mens 2nen klasse beholdt det gamle maskinverksted. Av arbeider blev på Vestsiden utført vognaksler m. v. til de foran omtalte vogner, dreiebenker, krabbekraner o.s.v. Ennvidere begynte man fremstillingen av dampmaskiner; skolens dampmaskin nr. 1, en vertikal, dobb. høitrykkmaskin var allerede i arbeide 1885. Videre blev der bygget 3 maskiner, hvorav den siste senere blev skolens driftsmaskin efterat skolen var kommet til Osebakken i Østre Porsgrunn. Foruten at den sees på verkstedbilledet side 64, tas her med ytterligere 2 figurer, da den hadde den egenartede Borch's5) sleidestyring der neppe er offentliggjort før. Maskinen var en bajonettmaskin 275/550 ekspansjonssleider og hastig stengning for dampen.
Ekspansjonssleidene blev trukket frem av haker a, se fig. Når disse slapp, fordi vinkelarmene ab med tappene b støtte mot en av regulatoren innstillet «sneplog» c, blev sleiden ført raskt tilbake av det vakuum som under fremgangen var opslått i cylinderen for enden av sleideskapet, og av damptrykket mot flaten d: sleiden ga således nesten momentan avkutting av fyllingen. Maskinen hadde bare ett ekscenterhjul (20 mm ekscentrisitet). Denne maskin blev, da skolen senere gikk over til elektrisk drift ved århundrets begynnelse, solgt til trevarefabrikken «Norkyn» (nuværende Bratsberg Bruk): men strøk der med i en brand. I det hele blev det, mens skolen var på Vestsiden (inntil 1895) bygget 3 eller 4 dampmaskiner.
Å skaffe nye verktøimaskiner var nok ikke så helt liketil; det måtte derfor ha været en stor glede, da skolen i 1889 fikk en ny boremaskin. Denne som i sin tid var en moderne og utmerket maskin, hadde sin plass i maskinverkstedet inntil 1924, da den blev flyttet til smia. Den bærer ennu idag en messingplate, hvorpå er gravert: «Enkefru C. Brandt Darre har under 24/12 1889 forært Skolen denne Maskine».
Fra 1890 blev der innført en øvelsesrekke for undervisningen i praksis i 1ste klasse, derom mere senere.
Skolen på Østsiden. Da skolen i 1895 flyttet inn i sine nybyggede lokaler på Osebakken, var det en stor vinning for undervisningen såvel i teori som i praksis. Flere nye verktøimaskiner blev etterhvert anskaffet, og en hadde derfor lettere for å utføre lærerike arbeider i verkstedene. I de første år var av den grunn at en og samme Iærer i maskinverkstedet der dog vanskeligheter bl. a. måtte ta sig av både 1ste og 2nen klasse, som var i hver sin ende av samme lokale. Til hjelp for undervisningen i 1ste kl. fikk han efter tur et par av 2nenklassingene; men de var ikke alle pedagogisk modne for arbeidet, idet de ofte viste stor overlegenhet og betraktet det som nødvendigere å hevde sin egen verdighet enn å undervise. Fra 1901 blev en ekstralærer ansatt.
I de verksteder skolen hadde fra 1895 til 1924 blev bl. a. utført 18 stkr. dampmaskiner, dog ingen på over 20 ihk, - samt dessuten 24 stkr. forbrenningsmotorer (vesentlig bensinmotorer, dels også petrolumsmotorer). Av hensyn til dem av skolens elever som aktet å bli maskinister, bestemte man sig i 1922 til å bygge en skibsdampmaskin på minst 75 ihk. Efter flere konferanser mellem faglærerne og avdelingsforstanderen valgte man en totrins maskin med Ellings sleidebevegelse og på 100 ihk for 160 lbs trykk. Der måltes og måltes atter for å finne ut om de daværende verktøimaskiner var tilstrekkelig store til å greie arbeidet, og man fant at det kunde la sig gjøre, om enn med visse vanskeligheter, se billeder på side 68 og 69. Jernstøpegodset fikk man fra Porsgr. mek. Værksted, det råsmidde større smigods (akseldeler og slenger) fra A/S Thunes mek. Værksted og A/S Hamar Jernstøberi & mek. Verksted. Alt maskin- og filerarbeide likesom smiingen av smigods forøvrig, metallstøpingen og akselens sammenkrymping blev utført av skolens elever. Å lage en maskin som denne lar sig ikke her ved skolen gjøre på hverken ett eller to år, idet der av hensyn til budgettet må selges fabrikata for et visst beløp. Og det må bli andre ting, da stempeldampmaskiner av de mindre effekter som også 100 ihk og derover er fortiden anskaffes meget sjelden i praksis; der brukes forbrenningsmotorer istedet. De leverte barkassemaskiner og 20 ihk totrinsmaskiner har man hatt en god avtager for i de tekniske skoler innen landet; men også deres behov dekkes etterhvert. Dertil kommer, at ikke hvadsomhelst av arbeidet på vanskeligere maskiner kan utføres nårsomhelst i skoleåret. Der vil alltid bli og må også være en viss fremadskriden, eftersom elevenes ferdighet tiltar. Så lenge elevene går i 1ste klasse lar det sig gjøre ganske enkelt med en øvelsesrekke. Denne er der nødvendig også av hensyn til det store elevantall med kun en Iærer i hvert verksted (op til 40 elever og vel så det). Kun når alle elever arbeider de samme ting kan en og samme lærer greie et så stort elevantall, derved at der ved bruken av øvelsesrekke delvis kan drives fellesundervisning. Men å bruke øvelsesrekke i 2nen klasse vilde være forkastelig efter det mål nærværende skole har i henhold til dens plan. Det har da heller aldri været praktisert.
I den nye smie av 1895 var der installert 3 stkr. 4 dobb. esser midt på gulvet, 4 stkr. dobb. veggesser, vifte, boremaskin og metallsmelteovn, alle med naturlig røkavtrekk. Senere fikk man også en fjærhammer.
Krigsårene skaffet mange vanskeligheter, ikke minst for undervisningen i praksis. Jern var det vanskelig å få støpt, - skolen hadde dengang ikke jernstøperi -; det hendte at en måtte helt til Oslo for å få støpt, og bestillingen kunde ligge inne op til flere måneder, før den blev effektuert. Det smijern en fikk, var ofte av så dårlig kvalitet at det under smiingen enten tok form som en sopelime eller åpnet sig i midten som et rør. Grafittdigler var en tid ikke å opdrive; der blev prøvet både chamotte- og porselensdigler. For å spare smikull blev der anskaffet en smiovn for kullsubb; men den blåste varmen ut av fyrdøren og ikke på jernet. Til dels måtte man hjelpe sig med kokssubb eller torv i essene, og da var det vanskelig å få til en sveis. Hvert kvartal måtte skolen gi innberetning om beholdning av råmaterialer. Der måtte søkes om tillatelse til kjøp av f. eks. petroleum; og ikke alene skolen selv, men også dens kunder måtte gi erklæring for at råmaterialer som var brukt ved forarbeidelsen av maskindeler, ikke skulde bli eksportert.
Hvad driften til verkstedene angår, så var denne dampdrift som foran beskrevet, inntil 1903, da man fikk elektrisk drivkraft og elektr. lys fra det nyoprettede Porsgrunds kom. Elektricitetsverk, et dampverk med treleder likestrøm, 440 V på kraften og 220 V på lyset6). Da Skiensfjordens kom. Kraftselskap var dannet, fikk skolen gjennem Porsgr. kom. Elektrisitetsverk strøm derfra: det var trefaset vekselstrøm, 50 per., 220 V for kraften, 130 V for lyset. Fra først av (21. okt. 1913) leide kraftselskapet strøm av Løvenskiold, Fossum; da Årlifoss kraftstasjon var utbygget kom strømmen derfra (28. mars 1915). I 1926 gikk man over til 220 V også for lyset. Kraftselskapets 2nen stasjon, Grønnvollfoss, blev satt i drift 1. juli 1933 og kjører sammen både med Årlifoss og andre stasjoner. Det kan derfor ikke angis en særskilt kraftstasjon som den skolen til et bestemt tidspunkt får kraften fra.
Av maskiner på modellverkstedet hadde man fra 1895 og utover båndsag, cirkelsag, planskivedreiebenk og en rekke almindelige tredreiebenker, slipesten og båndsagfilemaskin. Cirkelsagen blev senere ombyttet med en ny med jernbord. I modellverkstedet forarbeidet elevene de nødvendige støpemodeller til de maskiner som billedene foran viser, - dog med undtagelse av modellene for 100 ihk maskinen, se side 66. Dessuten utførtes også annet snekkerarbeide som forefalt; man har dog søkt å gi modellarbeidet en så bred plass som mulig, og der lages også modeller på bestilling.
Metallstøping har man alltid syslet med ved skolen. Inntil 1924 foregikk forming og smelting i smia. Fra 1893 hadde smelteovnen sin plass i det sydvestre hjørne av smia, se side 72: mange par benklær blev brent op der for dem som måtte op på ovnen og ta op diglen.
Da skolens nuværende verksteder blev tatt i bruk i i september 1924, blev det bedre rum og derfor lettere arbeidsforhold. En rekke nye arbeidsmaskiner blev samtidig innkjøpt, så meget arbeide en før hadde hatt vanskeligheter med, da kunde gå greit unda. Således blev der montert i maskinverkstedet bl. a. en større høvlemaskin, en radialboremaskin, en horisontalboremaskin, en slipemaskin o.s.v. Modellverkstedet fik tykkelseshøvel, boremaskin og ny planskivebenk. Smia fikk nye esser o.s.v.
I smia er der anordnet 21 ilder, derav 9 med sugetrekk; resten har naturlig trekk. Der er to trykkvifter, hvorav den ene tjener som reserve. Ved anordning av en fullstendig ringledning for luften er der sikret samme trykk på vinden (500 mm H20) for alle esser.
Sitt eget støperi fikk skolen i 1924, og fra 1931 egen lærer der; inntil sistnevnte år fungerte læreren i smiing som Iærer også i metallstøping. 5. mars 1925 forsøktes der i den nye digelovn med smelting av jern i digel, og det gikk bra. Første kupolovnsmelting foregikk 12. mai 1932. Kupolovnen er en 1½ tonns ovn med 600 mm dia.
Før de nye verksteder blev tatt i bruk i 1924, blev der i verkstedene av 1895 forarbeidet en rekke nye maskindeler og inventar som trengtes efter overflytningen, således mellemaksler med lagere, jernarbeider på alle skolens esser, klinkede vifterør o.s.v., likesom akslers og maskinens montering, optegning av vifteledninger o.s.v. i de nye verksteder blev besørget av elevene. Senere er der til stadighet forarbeidet nye ting til skolen, og en har således kunnet greie sig med utgiftene til råmaterialer til meget av det som er anskaffet. Der kunde nevnes kupolovnen, 2 tonns vandrekran i støperiet. 3 tonns do. i maskinverkstedet, kranøser, enkelte verktøimaskiner foruten meget annet. Dette arbeide med utstyrets komplettering ved eget arbeide vil man fremdeles fortsette med i den utstrekning det kan skje ved siden av leveranser utad. Allikevel blir det dog selvsagt meget som må kjøpes.
Som foran nevnt (side 74) blev det rummeligere i verkstedene efter nybygget i 1924, og man fikk flere maskiner å arbeide med. I de forløpne siste 9-10 år har det vist sig at rummet slett ikke er for stort: det har til enkelte tider været trangt nok, og mangt arbeidsstykke har måttet vente, fordi maskinene har været optatt med annet arbeide. Flere av avdelingens verksteder mangler ennu maskiner og utstyr som må til for å kunne gi en helt effektiv undervisning, og utviklingen krever fort vekk forandringer. Der søkes da også stadig arbeidet fremover, sålangt de bevilgede midler rekker. Billedene foran viser endel elevarbeider uført ved skolen, deriblandt flere fra de senere år. Skolen bruker utelukkende norsk råjern og kobber samt omtrent utelukkende norsk stål av de forskjellige kvaliteter, også det kullstoff-fattigste (såkalt smijern). Av verktøimetaller brukes det norske «Metrox». I skoleåret 1932-33 blev der støpt 6 tonn jern og metall tilsammen, og i smia forarbeidet 3,2 tonn stål. Støperiproduksjonen øker dog etterhvert, således blir den i 1933-34 omkr. 7 tonn.
Øvelsesrekken i 1ste klassene og arbeidet i den mekaniske avdelings 2nen klasse. Likesom Skiensfjordens mekaniske Fagskole var den første skole her i landet med kombinert undervisning i teori og praksis, så var den også den første som innførte en systematisk øvelsesrekke i undervisningen i praksis. Det kunde kanskje derfor være på sin plass å meddele litt om de erfaringer som er gjort i årenes løp med hensyn til bruken av øvelsesrekke. I 25 års beretningen fra 1909 står side 6 om den fra 1890 innførte øvelsesrekke bl. a, :
«... gjennemførtes den forandring i skolens praktiske undervisning, at denne for første aars elever7) anlagdes fuldstændig systematisk og fremmedes gjennem forarbeidelse av øvelsesrækker i alle skolens læreverksteder. Fordelen ved denne ordning av undervisningen sammenlignet med den tidligere metode, hvor undervisningen i praksis avhang av de mer og mindre tilfeldige arbeider som meldte sig, og hvorved vanskeliggjordes en ensartet, planmessig opøvelse for de forskjellige elever, var store og iøinefaldende.»
Dette er ganske riktig; men det må understrekes, at det gjelder elevene i 1ste klassene. Undervisningen er helt parallell for begge skolens avdelingers 1ste klasser, såvel i teori som praksis, også hvad øvelsesrekken angår. øvelsesrekken er et utmerket middel til å gi elevene øvelse i de mest almindelige håndgrep og arbeidsmetoder. Når det er mange elever i klassen er øvelsesrekken, eller i alle fall samme slags arbeide for alle, nødvendig, fordi en lærer ikke kan rå med å undervise mere enn et visst antall helt ut individuelt. Ved bruken av øvelsesrekke kan og bør der foregå en fellesgjennemgåelse fra og til. På grunnlag av og i tilknytning dertil kan da enkeltundervisningen foregå. Når, som her ved skolen, en og samme Iærer har 40 elever på en gang i maskinverkstedet for 1ste klasse, en annen har 20 elever av 1ste klasse og 10 elever av 2nen klasse samtidig i smia, en tredje har et lignende antall som det der sist er nevnt, på modellverkstedet, - så vilde ikke det kunne gå uten øvelsesrekke for elevene i 1ste klasse. Men en må ikke vente å kunne få Iært elevene mere enn begynnelsesgrunnene ved øvelsesrekkens hjelp.
Her kommer en også inn på spørsmålet om å finne passende øvelsesgjenstander. Til å begynne med kan en bruke klosser og andre ting som ingen annen bestemmelse har, enn den å lære op. Men arbeidet med disse må ikke vare for lenge, idet elevenes interesse kan holdes ganske anderledes vedlike, når de vet at de om ikke så lenge får å arbeide på nyttegjenstander, og enn mere når arbeidet på disse er kommet igang. Minimumsalderen for optagelse ved Skiensfjordens mek. Fagskole er 16 år; ikke så få er eldre, og nogen har litt praksis på forhånd; enkelte elever har gått en forskole. I 16 års alderen og utover er der vistnok noget igjen av barnet; men utviklingen går dog stadig mot å komme over i «nyttig» arbeide. Ved uttrykket «nyttig» tenkes her på det syn elevene har. Derfor er der allerede i øvelsesrekken lagt inn bruksgjenstander, ennskjønt disse ikke alltid er så tjenlige som ønskelig kunde være, når en ser bare på opIæringen i de forskjellige håndferdigheter.
Et av de spørsmål som melder sig, er også hvor langt en skal gå med finpussingen. Det er kjent, at selv for det blotte øie nesten usynlige riper kan gjøre en maskindel svakere overfor utmattningspåkjenninger; ved finpussing (smergling eller sliping) forminskes friksjonen, og det lar sig heller ikke gjøre uten en viss grad av glatthet å få riktige mål med toleransemåleapparatene. Dertil kommer at en glatt overflate har større motstandsevne mot tæringer (korrosjon) enn en ru. På den annen side er ikke finpussingen det ene avgjørende for, om maskindelen er forarbeidet som den skal. Det er ikke tilfredsstillende for fagmannen om en maskindel er pusset aldri så fin; den kan til og med til tross for finpussingen være ubrukelig, dersom den avviker om enn kanskje nok så litet i målene. I førsteklassene brukes ikke toleransemåleapparater, dels fordi de er kostbare og dels fordi elevene bør Iære å bruke såvel krumpasser som fotpasser; hvad skyvemålets nøiaktighet angår blir den tildels overvurdert, - for å vise nøiaktig må det både være av første rangs fabrikat og tillike behandles ordentlig, - men det har sin betydning at elevene lærer å bruke også det. I den mekaniske avdelings 2nen klasse har der i årrekker været arbeidet efter toleranselærer og -dorer, der hvor dette behøves. Der brukes det symmetriske system, ennskjønt man er fullt klar over at det assymmetriske er det beste: skolen hadde imidlertid anskaffet sine måleapparater, før det assymmetriske system kom på tale, og har for øieblikket ikke råd til å skifte. Derimot har man den hele tid, i hvilken toleransesystemet har været i bruk ved skolen (siden 1914), benyttet konstant yttermål, som for arbeidet her ansees for å være det absolutt riktige.8).
I årsberetningen for skoleåret 1890-91 står: «I dette første9) år skulde således teknikens A, B, C. læres, nogle lettere småstykker indøves, hvorefter det blir det 2de års9) opgave at åbne øiet yderligere for den store variation af «ord» dette alfabet danner; - eleven skulde altså ved en hvilkensomhelst opgave straks anskue denne som en sammenhængende forbindelse af enkelte, uforanderlige arbeidsmethoder - bogstaver».
Øvelsesrekken har i årenes løp været gjenstand for ikke så få forandringer; gjenstandene har tildels skiftet, og rekken i sin helhet har efterhvert fått ferre deler. Det siste kommer for en stor del av, at praksistiden i tidligere år var lengere i forhold til den tid som bruktes til teori. Et billede av øvelsesrekken fra 1891 finnes for smias vedkommende i det i fotnoten på side 90 nevnte hefte; der finner en bl. a. passerer, kastekrok, hasp, hengselstabel, skruenøkkel, sveiv, krok og kjetting med svivelledd, båtshake, rogaffel, vognfjær, hestesko, kulehammer, smihammer, lekthammer, hakekile, skrue, gaffelende og skruesnitt. Flere av disse ting var gjenstand for efterfølgende bearbeidelse i maskinverkstedet. En tegning fra 1891, visende øvelsesrekken i modellverkstedet, omfatter: a) Dreieøvelser: cylinder, spiss- og flat staff, hulkil og rundstaff, håndtak og knapp til rullpresse, hjulnav, filskaft, dreiemeiselskaft, gardinspyd, korkeapparat, ratthjulmodell, modell av flenskobling. b) Snekkerøvelser: skibskiste, rett vinkel, 43' vinkel, skjevvinkel (stillbar), strekmål, skrubbhøvel, pusshøvel, langhøvel. Flere av disse ting gikk efterhvert ut, andre kom til; lenge omfattet modellverkstedets rekke forskjellige feldinger, dels i rett vinkel («juletrefot») og dels i andre vinkler, - ennvidere «skammelen» som ga øvelse i sammenføining ved hjelp av svalehale.
I øvelsesrekken for metallarbeide har i de fleste år av skolens historie været innlagt et skruesnitt med skrå armer og 2 løse bakker. Denne type snitt er ikke så lett å utføre, særlig hvad smiingen angår. Stort sett greidde dog elevene snittet bra, og en utvei som ofte blev nevnt, nemlig den å legge armene i snittets lengderetning med den ene arm som tilsetningsskrue, kviet man sig for, da det er en kjennsgjerning at tilsetningen ved slike snitt forandrer sig under gjengeskjæringen. Snittet vilde altså ikke være så brukbart for elevene senere i livet. En annen ulempe, som gjelder også snittet med skråttliggende armer, var den at de fleste elever rakk bare å gjøre ett sett bakker. Da så Kongsberg Vaabenfabrik var kommet med sine faste bakker, gikk skolen i 1930 over til å gjøre holdere som passet til Kongsbergbakkene, og disse siste han da elevene kjøpe i jernvareforretningene efter behov senere i livet. Holderen var raskere å gjøre enn det gamle snitt og for å ha arbeide nok til også de flinkere elever blev der satt inn en bausag i rekken.
I mange år inneholdt øvelsesrekken i metall-arbeide også et litet veivstanghode (gikk gjerne under navn av «drivstanghode») med metall-lager, - et stroppelager med kile -, samt dessuten en liten vinkel. Det førstnevnte gikk ut fra 1912 på grunn av praksistidens innskrenkning, den sistnevnte nogen år senere.
Erfaringen her ved skolen er gått i den retning at øvelsesrekken ikke må bli for stor og slett ikke vare ut over første år. Korrespondanse med en annen innenlands skole, som dog er av en annen type og går lengere i teori enn skolen i Porsgrunn, har bestyrket oss i, at vi i dette spørsmål anskuer saken riktig. Og nevnte skole meddeler tillike, at man i andre skandinaviske land har samme syn.10) Ved skolen i Porsgrunn har der aldri været benyttet øvelsesrekke mere enn ut 1ste klasse. I annen klasse er det på tide å søke fremmet ansvarsbevistheten mere enn det kan gjøres ved litt skrubb og nedsettelse av karakterene. Får eleven noget å lage istand, som han vet skal brukes i praksis, så vokser hans ansvarsfølelse. Han vet at det han holder på med er en bestilling som skal tilfredsstille ikke bare Iæreren, men også bestilleren. Han får nærmere følelsen av å være på et erhvervsverksted og ikke på en skole. Og dette er av stor betydning for å dyktiggjøre ham til hans virke i livet. Det er dette prinsipp skolen søker i størst mulig utstrekning å følge allerede fra undervisningen i maskintegning av. Er der tid til det, får elevene allerede i tegnetimen å lage de tegninger, som gjelder en eller annen bestilling, og som de selv eller deres kamerater siden må arbeide efter. Derved tvinges de uvilkårlig til å se på tegnearbeidet med andre øine.
Skolens formål er efter planen11) å utdanne unge menn for den mekaniske og den elektrotekniske industri for å gjøre dem skikket til å innta stillinger som montører, maskinister, installatører, bestyrere av lokale elektrisitetsverkers formenn, verksmestre, tegnere og andre lignende tekniske mellemstillinger. Innen den mekaniske avdeling, som er den der omhandles i nærværende artikkel, må en altså søke å gi elevene et innblikk i forskjellige grener av den mekaniske industri, Derfor må også hver eneste elev passere alle avdelingens verksteder og har sin bestemte tid å gjennemgå i hvert av dem. Undervisningen i et av verkstedene vil mere eller mindre supplere undervisningen i et annet. I støperiet f. eks., får eleven et innblikk i, hvorfor en støpemodell må utføres på sin særskilte måte, - og dette drar han nytte av, når han er på modellverkstedet. For å få istand en best mulig vekselvirkning i verkstedsundervisningen står ikke en elev ut hele sin tid i et av verkstedene med en gang, men han er i vedkommende verksted en tid, skifter så visse tidsrum over i andre verksteder for derpå å komme tilbake til det første. En elev i 2nen klasse tilbringer således i løpet av skoleåret 3 perioder i maskinverkstedet, 3 i smia, 3 på modellverkstedet og 3 i støperiet. Det lengste tidsrum faller på maskinverkstedet.
Men foruten at undervisningen i de enkelte verksteder supplerer den ene den annen, så vil også undervisningen i teori og praksis gjøre dette. Der er tidligere nevnt litt om tegneundervisningen i den retning, men det gjelder også andre teoretiske fag. I første klasse undervises der i teori fra kl. 8 til kl. 12, i praksis fra kl. 2 til kl. 6. Lørdager er der første halvår teori fra kl. 8 til kl. 1, annet halvår praksis i samme tidsrum. For annen klasse er undervisningen de andre dager som nevnt for første klasse; men lørdager er der praksis fra kl. 8 til kl. i hele året. Der undervises i fulle klokketimer; kun om formiddagen er der 10 min. fra kl. 10.
Skolen har, ikke minst i de senere år, kunnet glede sig ved å motta bestillinger fra det praktiske livs bedrifter. Og når eleven gjennem øvelsesrekken i 1ste klasse har fått endel håndferdighet, er det nettop det som skal til. Jo nærmere en kan legge arbeidet i 2nen klasses skoleverksteder inn til miljøet i erhvervslivet, desto bedre vil skolens mål nåes, og dess bedre står eleven rustet til å ta op arbeidet i livet. Dette syn er ikke Skiensfj. mek. Fagskole alene om; om «Dinta»-skolen i Gelsenkirchen f. eks. uttaler Rolf Waaler:12) «... verkstedene drives på streng kommersiell basis, således at læreguttene den hele tid har følelsen av, at de befinner sig i en almindelig bedrift.» . Så langt er det ikke lykkedes å nå her i Porsgrunn, men et stykke i riktig retning har en dog rukket. Skolen bør helst ikke være bare en forberedelse til livet, men livets begynnelse. I sjølivet vilde det vel være utenkelig å lære op unge menn uten å la skoleskibet komme ut i storm; i et telegram fra skoleskibet «Sørlandet» på dets Chicagotokt i 1933 stod der: «Posisjon 47.15 nord, 47.07 vest. Storm vest-sydvest. Siktbart, koldt. Adskillig is meldt men ingen sett ennu. Skibet tar sjøen makelig. Guttene er flinke, berger stormseil i mørke natten13), er raske og uforknytte. Alt vel. Brunsvik». «Stormen» må guttene lære å kjenne allerede under skoletiden også på de tekniske skoler. Og de vil gjøre det, når der arbeides virkelige og helst ikke for små ting; selv det en ved skolen regner som større saker, blir allikevel bare småtterier mot, hvad der arbeides med i praksis. Elevene må få behandle taljer og kraner, Iære å lenge tingene på rette måte o.s.v. Foringer må dreies og anbringes så de «sitter» på plass, remhjul må bores, så ikke kilen kaster dem over o.s.v.. En pinneskrue må være slik at den ikke løsner. Når det flytende jern eller metall behandles, går det ikke an å slippe taket og springe sin vei, om det skulde sprute selv nok så meget o.s.v.
Omenn arbeidet i 2nen klasse ikke drives efter øvelsesrekke, så søkes der dog opnådd en viss fremadskriden fra det lettere til det vanskeligere. Fordi de enkelte maskiner o. lign. som forarbeides, består av flere, forskjellige deler, så kan dette til en viss grad opnåes, om der enn er vanskeligheter med bestillingsarbeider som må være ferdige innen et rimelig tidsrum og kanskje på en tid av året, da elevene ennu ikke er i besiddelse av den ferdighet som de senere får. Dessuten vil ikke alle elever kunne få like vanskelige arbeidsstykker, og bør det heller ikke. Til det vanskeligste arbeide må benyttes de flinkeste elever: det kan endog være dem som aldri greier å komme ut over det lettere, og de må få karakter derefter. Kreves det for å få et bestillingsarbeide ferdig, at en flinkere elev nogen gang må settes til et lettere arbeide, så greier han det raskt unda og kan atter, ganske snart, komme over igjen til mere krevende frembringelsen.
Tilslutt skal nevnes hvad sjefen for den svenske Skolöverststyrelsens yrkesskolavdelning, undervisningsrådet Nils Fredriksson skriver år 1927 på side 15 i brosjyren: «Aktuella frågor rørande ungdomens ykesutbildning», som er kommet oss i hende, efterat ovenstående var skrevet: «En verkstadsskola bör vara inrättad som en vanlig yrkesverkstad, och arbetet bör bedrivas på så vitt möjligt samma sätt som där». Hr. Fredriksson nevner videre (l.c. side 19), at det ofte møter store vanskeligheter å skaffe elevene produktivt nyttearbeide i skolen: «Så önskvärt det er ur ekonomiska och även psykologiska synpunkter, att eleverna i verkstadsskolan få utföra produktivt, nyttigt arbete, så möter detta doch ofta stora svårigheter». Det kan bl. a. «med hänsyn til undervisningen vara nödvåndigt at lata eleverna börja13) med vissa övningsdetaljer enbart för sig, innan13) de få taga itu med större arbeten, och sådana byningsdetaljer kunna icke alltid komma til produktiv användning».
Fra skolens begynnelse pålå det elevene vekselvis å fyre under skolens kjel og å passe driftsmaskinen. Dette forhold varte inntil overgangen til elektrisk drift i 1903. Fra da av blev kjelen brukt bare til verkstedenes opvarming, og vaktmesteren som tidligere hadde hatt tilsyn med fyring og drift, overtok fyringen alene. Men dermed stod elevene uten anledning til øvelse i en kjels og maskines skjøtsel. Efter meget strev fikk man endelig fra 1911 og utover montert nogen maskiner i kjelleren under det daværende modellverksted, mens kjelen blev liggende på sin gamle plass under 2. kl. maskinverksted, hvor den forøvrig ennu ligger, - bare med den forskjell at rummet over nu er elektrisk høispenningsrum. Det var bare en av dampmaskinene og leilighetsvis nogen forbrenningsmotorer en der rakk å kunne kjøre, idet de nye byggeplaner begynte å ta tiden som var tilovers fra annet arbeide.
Da smia av 1895 blev ledig ved flytningen til nybygget i 1924, gikk man straks igang med å innrede denne til kraftmaskinrum. Det har ikke gått fort, dels fordi midlene har været små og dels fordi endel av selve arbeidet likesom ordning og tilsyn faller på avdelingsforstanderen som har hendene mere enn fulle med annet arbeide. Man er dog rukket frem til å kunne kjøre nogen av maskinene og arbeider stadig fremover. De 4 dampmaskiner på billedet side 97 er alle elevenes arbeide.
Foran har vi vesentlig beskjeftiger oss med undervisningen i praksis, men også teorien fortjener å vies nogen ord, da den optar en nesten likestor del av undervisningstiden som praksisen, nemlig i de to år gjennemsnittlig 21 ¼ ukentlig time teori, 23 ¾ time praksis.
Da skolen blev grunnlagt for 50 år siden, omfattet undervisningen i teori fagene tegning, regning og norsk. Men allerede straks utvidedes fagkredsen til å omfatte også matematikk, mekanikk, maskinlære og skrivning, likesom tegneundervisningen deltes i konstruksjons- og projeksjonstegning (til å begynne med projeksjon i bare 5to planer), frihåndstegning og maskintegning. Teknologiundervisningen sees å være kommet inn i 1890. Skriveundervisningen omfattet inntil 1890 skjønnskrift og kartskrift, fra da av bare rundskrift; denne blev igjen fra de første 10 år i nærv. århundre etterhvert helt avløst av den «tekniske» skrift. Bokholderi (nu regnskapsførsel) kom til som fag i begynnelsen av 1890 årene. Fra 1912 undervises i elektroteknikk 2 timer ukentlig i den mekaniske avdelings 2nen klasse.
Et eksempel på tidligere års undervisning i frihåndstegning finnes på side 62: en begynte med linjer og tusjoptrukne, farvelagte flateornamenter for derpå å gå over til tusjoptrukne og med pennestrøk skyggede oprisstegninger av maskindeler. For tiden er all frihåndstegning blyantstegning, først linjer og flateornamenter, dernest frihåndsperspektiv uten skygging.
Konstruksjons- og projeksjonstegningen utførtes tidligere ved optrekking med forskjelligfarvet tusj. Nu brukes enten bare blyant eller optrekking med sort. Som ellers måtte elevene selv rive sin tusj, i de første år endog den sorte, og Kr. Dick beskriver fremgangsmåten i sine håndskrevne «Regler for tegningers udførelse» fra 1891. I samme regler skriver denne innsiktsfulle mann meget som har sin fulle gyldighet enn idag; der står f. eks. :
«Ved udførelsen af værksteds- og detaljetegninger har man først og fremst at se hen til værkstedets behov i og for sist og navnlig til arbeiderens dygtighed. Går konstruktøren ved udførelsen af tegningen ud fra dette grundsyn, så vil han af sig selv let træffe det bedste. Tegningen må udføres så klart og rigtig som det er muligt, da arbeideren ved efterstuderinger må offre dobbelt af den tid, tegnerne har sparet ved et flygtigt arbeide». o.s.v.
I maskintegningen er tegningens utseende som følge av utførelsesmålen forandret i årenes løp ved skolen som i praksis. Der brukes ikke lengere flere farver samt lys- og skyggelinjer, men en ganske enkel utførelse med skraverte tverrsnitt. For øvrig følger skolen Norsk Standard. Flere tegninger lages nu bare i blyant for å lære eleven til å utføre sin blyantstegning ordentlig og for å spare noget tid. Men der undervises også i optrekning på tracing. Riktignok er det så at tegning i alm. blyant eller spesialblyant på «detalj»papir har vunnet et ikke så litet innpass i praksis; blyantstegninger som sådanne er dog ikke egnet til å komme i verkstedene og bør som originaltegninger heller aldri komme utenfor tegnekontoret. Dessuten forekommer tegninger som må traces, og i enkelte bedrifter traces ennu de fleste tegninger med tusj på lerret.
Skolens første lærebøker i tekniske fag var håndskrevne, og teksten blev diktert elevene. Også i fag som matematikk fant man det formålstjenlig å utarbeide særskilt pensum uten tilknytning til nogen foreliggende, trykt bok. Etterhvert blev flere og flere av de spesielt for denne skole utarbeidede lærebøker mangfoldiggjort for å slippe den tidsspillende og for elevene sløvende diktat. Mange av bøkene er nu trykt og har oplevet flere oplag; men ennu mangler trykte bøker i flere fag, så en god del av stoffet må dikteres. Dog har man litt efter litt skaffet sig flere og flere klisjeer og klisjeavtrykk av de til teksten hørende figurer, eller disse er til dels mangfoldiggjort på annen måle, så megen tid spares, som ellers vilde gå til skissering. Medvirkende til af det har latt sig gjøre å gi ut såpass mange trykte bøker, er den imøtekommenhet som hr. boktrykker Kr. H. Dyring alltid har vist skolen og dens menn. De trykte bøker vil finnes omtalt av skolens direktør på annet sted i denne beretning.
En har gjennem årene kunnet glede sig ved å motta en rekke gaver, som der efterhvert er redegjort for i årsberetningene. Ikke minst har værende og tidligere elever været flinke til å sende inn forskjellige ting.
Den siste gave skolen har mottatt, er en modell av Grønnvollfossanlegget i Gransherad, skjenket av Skiensfjordens kommunale Kraftselskap.
Ofte er de som kunde ønske å være med å øke samlingen altfor beskjedne; idet den tanke ligger for dem at de ikke har noget å gi som kan være av verdi for skolen å ha. Ved å se igjennem skolens samlinger vil en imidlertid finne ting som f. eks. tiloversblevne slumper av forskj. slags sveiseelektroder, avmeislet spån fra sveisesteder, dreiespån, tærede nagler og platestykker, kjelstensprøver, forskj. småprøver av kull, kullbriketter, torv, formsand o.s.v. Av stor interesse er mange havarerte maskindeler; studiet av forskjellige brudd kan nemlig ofte gi verdifulle oplysninger bl. a. om materialets kvalitet. Skolen samler prøver av godt og dårlig råmateriale. Allerede en ganske enkel etsning av dette vil kunne fortelle meget gjennem det makroskopiske billede. Kasserte maskindeler som er karakteristiske i en eller annen retning, kan pusses op og vil ofte være til stor nytte i undervisningen: som eksempler kan nevnes dampturbinskovler eller hele hjul, forbrenningsmotorers ventiler og mange andre ting. En utbrent spalteforstøver f. eks., har skolen kløvet og derved fått frem de forskj. kanaler. Av stor betydning for undervisningen er også fotografer og tegninger fra industriens områder, diagrammer av damp- og forbrenningsmaskiner o.s.v.
| Utdrag (s. 58-101) fra: Ant. Kjølseth: Skiensfjordens mekaniske fagskole 1884-1934. Porsgrunn 1934 |
Til bokas innholdsfortegnelse |
| Porsgrunn biblioteks hjemmeside | Søk i bokbasen |